Redaktør Johannes Morken er en person som dypt trenger og
derfor høyt roper på bifall og støtte. På å bli hørt og lest, og kanskje også
forstått, i hvert fall elsket, på en måte han ville oppfatte som
tilfredsstillende og i overensstemmelse med «sannheten».
Morken vil selvsagt ha oppmerksom og gjør mye for å få den. For
så vidt kan han sies å være barnslig eller umoden. Ja, han serviliserer
seg lett for å få den. Det er min påstand. Han vil ha anerkjennelse, greit nok,
men på hvilke premisser? Kan vi øyne visse tendenser til subtil selvforherligelse?
Jeg skal komme inn på teodicéproblemet etter hvert. Det går
på spørsmålet: God er god, rettferdig og allmektig. Hvorfor er det da så mye
lidelse i verden? Eller: Gud har for kastet verden pga synd, hvorfor er det da
så mye godt i verden? Hvor kommer det gode fra og hvor kommer det gode fra?
Det er spørsmålene som det kan være livsviktig og livriktig
å prøve å besvare, på en eller annen måte. Noen gjør det på en måte som ofte
ender i en mental lengsel eller trend mot det permanent dystre og moralistiske.
Vi skal se.
Det er Morken vel unt å søke anerkjennelse, hadde det bare
vært så enkelt. Her støter vi umiddelbart på sammensatte fenomener for ikke å
si problemer; jeg skal forsøke å illustrere underveis - for dette blir
langlesing og derfor neppe interessant for andre enn akkurat denne bloggen,
sett som en slags person, eller et levende skrømt, og for alle de som ikke
leser den, av en eller annen grunn.
I det følgende tenker jeg på Johannes Morken ikke som privatperson,
eller en «utvalgt» mann, rett og slett, men som en maske, dvs en personae
på en eller annen scene, best betegnet som den høymoralske scene, kanskje. En
levende maske med en tittel, er vel mer presist. Han er for meg en type, en
slags stilfigur med et budskap, dystert eller ikke; man må overlate til enhver
å trekke sine konklusjoner, hvis man skal danne seg et tilstrekkelig bilde, til
å felle dom over Morken, som mange vil oppfatte som uklanderlig og svært
forbilledlig, men dem om det.
Man gjør rett og klokt i å ta noen forbehold. Han er et
eksempel, eller kanskje bedre: et eksemplar blant mange. Hva slags
personlighetstype han fyller, hvis man kan snakke om sådanne, skal være usagt.
Her gjelder det en mulig tilnærmingsmåte til kjensgjerninger, de være seg av formell
eller metafysiske eller materiell art. Man kan heller ikke utelukke å snakke og
tenke om ånd og åndskrefter, når man vil gripe fatt i Morken som en
«virksomhet» i dagens diskurs, bl a fordi han jo ber om oppmerksomhet for sin
sak og sin strategi, og bør tildeles den ære det i hvert fall er å ikke bli
fullstendig glemt før mannen egentlig har åpnet munnen. Så jo, han fortjener
ros, på en måte, ikke minst fordi han avkler seg selv og «sitt innerste». Han
er ikke uten agenda og anliggende!
Han må være klar over sin rolle og funksjon, i all sin
mangfoldighet, til en viss grad. Man burde kanskje ha forbigått Morken i
stillhet, eller skrevet særlig kort om han, fordi man jo i essens alltid kommer
til kort overfor en slik oppgave og fordi det alltid være langt frem til noe
fullstendig bilde. Min oppgave i dette er å stille spørsmål som riktig nok
angir en viss retning i selve tenkningen og erkjennelsen min, kort sagt mitt
verdisyn, et verdisyn som på ingen måte er ute etter å inkriminere Morken mest
mulig, snarere er intensjonen å inkriminere ham minst mulig. Jeg går
imidlertid ikke inn på min tro og mine forutsetninger for tro.
Morken kan beskrives som et fenomen, som et faktum som er i
ferd med å skje, uten at det skjer så synderlig mye, ut fra hobbyprognoser. Men
ett må være klart: Morken er ingen idé, intet idealbilde; han vil sannsynlig
vis selv si at han jo bare er et menneske, eller menneske først, og så noe
annet siden; men det må sies: slik ha fremstiller seg selv, direkte og indirekte,
er han et menneske som er svært opptatt av lidelse og et menneske som ønsker at
flest mulig skal være opptatt av det samme som han selv. For så vidt kan man
spore en slags karakter, eller et mønster i Morkens karakter og personlighet.
Jeg ber derfor om forståelse for at jeg fornemmer Morken kun
som et eksempel mange gjerne kunne tenke seg å imitere, i hvert fall sett inne
i sine mørkeste sider, som lett jo kan oppfattes som de lyseste sidene av en
selv, i den tro at dette i seg selv skulle være en høyst moralsk uforkastelig
ting å gjøre.
For mange er Morken med andre ord blitt et idol. Jeg
anbefaler imidlertid, og antakelig helt unødvendig om, at Morken like vel ikke
er noen gudserstatning. Heller ikke bør han fremstilles som et ideal, noen å
strebe mot, som rollemodell, snarere tvert imot, etter min mening. Som
offentlig person bør han derimot bli tildelt større oppmerksom og dermed få
muligheten til å nyte et større bifall enn det jeg har registrert at han hittil
er blitt belønnet for eller straffet med.
Jeg lar det derfor stå til. Her skal tilnærmet intet
underslås, av påtenkt godhet. Det skal frem i lyset, og da er det lov å tenke
og grunde på selve «studieobjektet»: Er han virkelig så slem som jeg kan få meg
til å fremstille ham? Er han ikke tvert imot veldig snill? Er han kanskje ikke
til og med litt for snill f eks for Kristelig Folkeparti og avisen Vårt Land?
Joda, jeg mener alvor, jeg er seriøs, for det finnes
virkelig folk som mener at de er for snille for KrF.
Jfr følgende, klippet fra nyhetsbildet, Julie Dahle
på document tar tingen på kornet: Følelsesonanien etter #50 er ikke
nok har fått sin endelige utløsning i et innlegg av Kjell Magne Bondeviks sønn,
John Harald Bondevik. Han forlater Kristelig Folkeparti fordi partiet er
kristent. Det er ekskluderende å være kristen, må vite. Og litt lenger ned
i nyheten:
Nå er begeret fullt. Jeg renner over av frustrasjon. KrF
er ikke lenger et folkeparti. De har blitt seg selv nærmest.
Bondevik junior minnes sin gode barndom i KrF, der han
selv ble utstyrt med de beste av alle verdens tilgjengelige verdier:
KrF snakket om sårbare grupper, solidaritet med verdens
fattigste, inkludering og mangfold. Det ga mening å stemme på og kjempe for noe
utenfor og viktigere enn seg selv.
Og enda litt lenger nede i artikkelen:
… Men dette er altså Bondeviks mantra – det er en ondskap
som gjennomsyrer KrF, og den ondskapen er kristendommen. Derfor kan ikke
Bondevik lenger støtte partiet, fordi kristendommen slik Bondevik forstår den
må gi like stor plass til andre religioner som til seg selv. For tenk om noen
ble lei seg, tenk om minoritetene ikke følte seg tilstrekkelig inkludert.
Bondevik junior synes K-en i KRLE-faget er så skrekkelig at han må beskrive
hvordan ekte mørkemenn ser ut – den harde kjernen:
Da Kjell Ingolf Ropstad talte til landsstyret deres i
fjor, var temaet menneskeverd. Jeg øynet håpet om å få varme følelser for KrF
igjen.
Kommentar: Jeg dåner. Jeg kan ikke tro det. Det er for
utrolig – dumt. Men så er jo Morken ikke helt i samme kategori som bondvikene,
samlet.
Men la meg holde meg til Morken:
He, he. Vi får se, dette blir lang langlesing, som nevnt, i
frykt for ikke å gå dypt nok innpå Morken sett som ren og skjær lettantennelig
stråmann i den apokalypse som nok trolig vil inntreffe før vi aner det, og med
større intensitet og slagkraft enn noen ville ha kunne fantasere seg frem til,
på egenhånd, inne i boblen, du vet. Den som de fleste av oss bærer med oss på
ryggen eller intetanende hvor det nåe enn er.
For sånn er det bare. Let’s start.
Jeg forstår godt at mennesker blir opptatt av ondskap og at
man forsøker å bekjempe den. Spesielt viktig er dette å bekjempe den hvis den
skjer eller har skjedd i stort omfang og på måter man i sin villeste fantasi
aldri trodde noen kunne finne på. Mennesket trenger å bli beskyttet mot
ondskapen, mennesket har rett til og krav på å få leve i fred, i trygghet og i
frihet. Ingen kan kreve av andre at de skal ta til seg lidelse og smerte, uten
forbehold og uten et vaktsomt blikk.
Derfor må noen nærme seg ondskapen, beskrive den, forsøke å
finne en forklaring på den og gjøre folk oppmerksomme på tegnene og farene. Det
går faktisk an å redusere ondskapen. Det er prisverdig å bekjempe ondskap,
derfor er det også mange som går aktivt inn for å bekjempe den. Ikke lite mot
blir satt inn i kampen mot det onde, mot de onde menneskene. Vi finner dem i
konkrete livssituasjoner, vi ser hva de gjør galt, vi hører at de tenker feil.
Vi ser at de har skumle hensikter og dårlige holdninger. Vi holder oss borte
fra dem, men hvis det tys til vold, påkaller vi statsmakten og statsmakten skal
på eget initiativ slå til mot lovbrytere, både enkeltvis og i samlet flokk,
hvis lovene brytes og menneskeliv går tapt. Vi skal arbeide på lang sikt både
sosialpreventivt og individualpreventiv for å beskytte lovlige borgere
Vi kan organisere oss mot ondskapen og de onde. Og vi skal
ikke takke nei hvis noen vil betale oss godt for nettopp å bekjempe ondskapen.
Noen organiserer turistreiser ned til utryddelsesleirene
under Holocaust, andre gjør nitidige studier av hva som skjedde i Gulag. Vi skriver
også om hva som skjedde under folkemordet i Ruwanda for noen tiår siden. Vi
forsøker å få de skyldige dømt. Og alt godt skal gjøres slik at det ikke skjer
igjen. Vi har da retten på vår side, vi handler moralsk. Slik er vi, med rette,
uangripelige. Vi står faktisk på moralsk høygrunn. Vi har skaffet oss et
overtak på de onde, Vi tror vi har destruksjonskreftene under kontroll. Og vi
kan faktisk feire oss selv, ved at vi feirer heltene i dette arbeidet. Vi har
rett til å feel-good når noen gjør godt og vi støtter det gode.
Vi har rett til å gi uttrykk for «de korrekte emosjoner».
Det er fullt legitimt, og ja, flere burde gi uttrykk for at de vet hva «de
korrekte emosjoner er og at de kjenner det på seg, at det er godt å ha «de
rette emosjoner». «De rette – eller korrekte - emosjoner» er kanskje den
tryggeste livshavn og det eneste faste punktet de har i sin eksistens, i den
makabre omskiftelighet. Vi kan ikke kritisere disse, for de gjør og føler så
godt de kan; vi kan også si at de har de rette holdninger, de følger de riktige
normene, de bidrar positivt til fellesskapet, Vi kan gjerne stole på at disse
menneskene snakker sant og ærlig. Vi skal ikke konstruere ondskap der ondskap
ikke finnes. Det sa både kommunister og nazister, før hele historien kom for en
dag.
Og vi føler oss ikke så vel til mote når vi opplever at
helten så blir utsatt for kritikk, for hva galt kan en helt gjøre, når han
bidrar til å bekjempe det gode og de gode?
Sant nok. Vi skal være varsom med å angripe de som vil godt
og som gjøre mye for å spre kunnskaper og innsikt om det ondes rot og
konsekvenser. Det er helt naturlig å bli arg på de som bekjemper det onde.
Men, og det er et stort men her: Det fins mange eksempler på
at gode mennesker også befinner seg på den feile side, i den feile ideologien
og at de har støttet feil side i konflikter som blir holdt i live med ulovlig
krig og vold etter gjeldende internasjonal rett. Det hender at enkelte blir så
besatt av å bekjempe ondskapen og de onde at de selv blir offer for ondskapen
og selv blir vonde. Det kan bety at virkeligheten er mer komplisert enn mange
liker å tro. Noen blir syke av å bekjempe ondskap og behovet for å være ren og
uskyldig kan bli så stort at det overskygger plikten til det gode. Som regel
forstår de fleste disse dilemmaene og aksepterer at man skal være forsiktig med
å dømme, for at man ikke selv skal bli dømt, eller fordi det er sant i seg
selv, at man ikke skal dømme. Er det f eks riktig å dømme et menneske som bare
fulgte ordre og fordi loven der og da faktisk tillot å reagere med det som
isolert kan anses å være onde virkemidler? (Nyrenbeg-domstolen sa ja)
Jeg kan ikke komme med noen fullgod utlegning om dette her,
så jeg må nøye meg med å ta et konkret eksempel på hvor vanskelig det kan være
å fordømme eller kritisere. Og hvor lett det kan være å forsvare det gode, selv
om «det gode» faktisk forsvarer det onde ved blant annet å unnlate å ta i tu
med visse grunnleggende spørsmål hva angår tro og religion. Illusjonen om det
gode kan fort vise seg å være av det onde. Derfor tillater og oppfordrer
demokratiet til fri kritikk, innenfor visse grenser og overfor
«folkedomstolen», som faktisk også kan være motivert ut fra det destruktive,
fra det løgnaktige og feige. De religiøse skal gjennomkrenkes, sa en kjent pressemann.
Demokratiet forutsetter derfor også at ingen har en rett til ikke å føle seg
krenket av andres kritikk, eller andres kritiske blikk. Riktig nok føles det
vondt å bli krenket uberettiget, men dette er en ondskap vi må tåle, for at det
skal finnes et større summum bonum.
Den store norske forfatteren Jens Bjørneboe var
opptatt av ondskapen i dens mange former og med dens mange ikke alltid så lett
gjennomskuelige eller avslørende uttrykk. Han kalte gjerne ondskapen for bestialiteten
og antydet mer enn tydelig nok at ondskapens «årsak» kommer fra noe i mennesket
selv, noe i alle mennesker. Mange har spurt seg om ikke Bjørnboes interesse for
og fokus på bestialiteten bidro til forfatterens egen, private og familiære, og
for ham, spesielt tragiske skjebne.
Aleksandr
Solzjenitsyn – Wikipedia skrev
om lidelser og selve lidelsene i Gulag og knytter ondskapen ikke bare
til mennesket iboende syndighet, eller bestialitet, slik Bjørneboe gjorde, men også
til kommunismen som tankeforutsetning og ideologi. Solzjenitsyn beskrev imidlertid
ondskapen og lidelsen på en mer indirekte måte enn Bjørneboe. Ikke at han gikk
hus forbi det enkelte offers lidelser, nei, men han rettet aldri blikket intenst
og triumferende og nådeløst «ærlig» inn mot bødlenes indre psyke. Han fant ikke
bestialiteten primært i menneskets indre, slik Jens Bjørneboe gjorde. (Jeg kjenner
ikke Bjørneboes tanker om arvesynden i det kristne teologiske perspektiv. Det
kan være like greit).
Akkurat denne innfallsvinkelen kan forresten ha reddet mange
«gode» fra å bli konfrontert for direkte og skånselsløst med ondskapen. Kan den
ortodokse kirkes lære om arvesynden her forklare Solzjenetsyns ulike tilnærming
til grusomhetene og dens kilde i forhold den tilnærming Bjørneboe valgte?
Østkirken har vært mer opptatt av syndens makt enn av
syndens skyld. I Vesten har man fokusert mer på syndstilgivelse
og dette at Gud tilgir synderens skyld. I Østkirken tilbys ingen
skriftestoler. Arvesynden – i den grad den er kjent i østkirken - har svekket
viljen til å gjøre det gode, men den har ikke utradert muligheten for å gjøre
det gode, slik den har i Vesten. I de reformerte og lutherske kretser i Vesten,
snakkes det om et totalt syndeforderv: ingenting av godt kan gjøres uten Guds
aktive nåde. (Her må man selvsagt tenke mer eller mindre rent teologisk, ikke
rent vitenskapelig positivistisk i den forstand at fordervet sitter i mennesket
gener eller biologi og der som en målbar substans eller aktiv virkende
agens i seg selv, selv om vitenskapen nok kan konstatere det menneskelige genomet
i seg selv ikke er allmektig, ikke på langt nær).
Morken ser ut til å være godt plantet i vestlig teologi: Han
ser antakelig seg selv i «boksen», og på tomannshånd, hvor vi kan fantasere om
at vi møter ham kledd i full mundur, så å si, og der kan han vil vi tro unne
seg den tilfredsstillelse det må være å kunne utdele tilgivelse for den skyld
synderen bør ha og har påført seg selv og andre, etter
syndsbekjennelsen og boten. Og da er det ikke rart i at man har et nært forhold
til synden, så å si, ja, så nært at lidelsene og grusomhetene blir et helt nødvendig
element i «terapien», så å si. Det synes å passe Morken bra, men ikke vet
jeg.
Svært mange overalt på kloden mener at nazismen er en
ondskapens ideologi fremfor noen. Det er derfor svært viktig å fokusere på hva
ideologier i seg selv kan gjøre med menneskets tanker og sinn. Unnlater man å
nærme seg ondskapen også fra denne siden, kan man gjøre seg til en medvirker og
en skyldig i mange og store, ja, systematiske og ikke bare ondskapsfulle «forordninger»,
men til en konkret, daglige og dagligdags ondskap som millioner på millioner av
mennesker må lide under fordi en «høyere» makt legitimerer denne ondskapen. Den
er å finne i tekster som ikke kan forandres og som det ikke kan kompromisses
over. Når man – dvs «de gode» - så stiller seg kritiske til de som påpeker,
begrunner og forsøker å forklare hvorfor denne ondskapen eksisterer og hvorfor
den har slik en dragning på så mange mennesker, uten at man gjør opprør og
kvitter seg med ondskapen, ja, så har man tragedien og dramaet: De gode støtter
da det onde og angriper f eks fornuften, den kristne eller humanetiske moralen
og det genuint menneskelige som forventes å flyte av disse, (og som ikke baserer
seg på bestialiteten – ispedd en viss relativ fri vilje - som menneskets
iboende form eller ide). De har forhåpentlig
vis fremtiden allerede med seg.
Det fundamentalt og eksistensielt absurde fremtrer med stor
klarhet når det så av troende så vel som av ikketroende konstrueres en term som
brukes for å «shame og blame» alle kritikere av det som skjer av ondskap
i kraft av et trossystem som i klartekst og i det kokrete dagligliv så vel som
i det politiske og kulturelle liv faktisk kan kalles ondt, og noe som skjer
systematisk over hele kloden, dette til tross for at de mest fromt troende selv
kaller det godt, ja, overmåte godt, rettferdig og sant. Jeg tenker bl a på instrumentet
og termen islamofobi, som har spredd seg som ild i tørt gress og har
blitt et utmerket instrument til nådeløs bruk for pøbler av alle slag.
Man beskyldes for islamofobi, irrasjonell eller sykelig
frykt for den troen og det trossystemet det her dreier seg om, og for de rettroende
både individuelt og som gruppe. Men de som kommer med anklagene og hetsen blir aldri
rett og betimelig konfrontert med sin egen «fobi» for det samme systemet,
pluss oikofobien for det egne systemet, og den egne tradisjonen, en fobi
som jo viser seg i frykten for kritikken av ideologien mer enn for
selve idelogien eller trossetningene og deres – autoritære og kommunitarianistiske - anvendelse i praksis på alle livsområder. Se
om treenigiheten, Vesten og bla demonisk kommunitariansisme her
De slipper unna med det, til og med på universitetene blant
kollegaene der. Og da sier det seg selv at noe er virkelig galt fatt med svært
mange. Intoleransen og hangen til å fryse ut motstandere sildrer gjerne nedover
fra universitetene til inn i skoleverket og andre institusjoner med stor effektivitet
og på en mer gjennomgripende måte enn de fleste er klar over. Man kan da ikke
unngå å stille seg spørsmål om dette på sikt kan føre til noe varig godt og
sant fruktbart, til fred og fordragelighet, ganske enkelt.
Det er god grunn til pessimisme, med andre ord, bygget på
tilstanden og settingen slik den er, og oppfattes av mange, og i relasjon til
det som tydelig gir seg selv av urovekkende fakta og ut fra den agg og
fiendskap som foreligger, spesielt mellom de grupper som alle sorterer under samme
kultur og tradisjon. Det som viser seg og legges for dagen, og den generelle
stemning for øvrig, gir neppe grunn til særlig optimisme.
I dette bildet fins det folk som utmerker seg ved å fremstå
mer enn de fleste andre som spesielt mer autentisk tolerante, liberale eller
gode, rett og slett. De er samtidig ofte de som mest ivrig og aggressivt gyver
løs på de de ikke finner interesse av å stå på god fot med og som de mener de
ideologisk står mest fjernt fra. (Noen nekter til og med å fordømme straffbar
vold mot lovlige kritikere og demonstranter). De gjør det sannsynlig vis mest
for å stilne den tredje og for så vidt uvedkommende part i dette bildet sin
potensielle vrede. Da ser de ikke sin egen fobi og beviser med dette at de
vegrere seg for dypere selvrefleksjon og bedre moralsk innsikt. Men disse –
eller slike - synes for tiden og ha makten og dermed retten på nettopp –
utelukkende - sin side. Topp-politikere i den vestlige verden synes å være
samstemte om å fordømme islamkritikere hardere enn islam som ideologi og
trossystem og som praktisk politikk. En norsk politiker som f eks Trine Skei
Grande at islamkritikk er mye farligere enn selve islam. Se
her om de avslørende sitatene og det diabolske dilemma
Det må her nevnes at Regjeringens handlingsplan mot
muslimhat som ble fremlagt for bare noen dager siden ikke inneholder termen
islamofobi. Det tas i planen ikke til orde for at brenning av Koranen skulle
være ulovlig og straffebelagt. Planen skiller også mellom muslimhat og
islamkritikk. Det er da enda noe.
Men enda en gang, tilbake til Morken: Som idol bør
selvsagt Morken både skys og avskys; som «skikkelse» i det private, mann til
mann, kanskje, øye til øye, kan man ikke se bort fra at det faktisk muligens
kunne være hyggelig, i det minste, på minst en meters avstand, minst, å ha
slått av noen ord, men selvsagt uten å nevne «god-dag-mannøkseskaft», for da
hadde kanskje Morken gått av skaftet og begynt å kjefte og smelle, som en annen
liten Napoleon eller annen «little big man» i akutt eller kronisk slett
lune. (Påstanden om at karakteren Morken kan få seg til å agere slik,
henger antakelig ikke helt i luften her; jeg oppfordrer leseren til å forske
litt i vedlagte lenker, det meste burde finnes i Morken og Horn Revisited,
her på bloggen, - en lang dokumentasjon, som skapt for langlesing).
Spørsmålet melder seg: Hvor blir det av synden i Morkens
skriveunivers? Hjelper han frem en slags utvanning av og forvirring rundt hele
syndsbegrepet og jør han dette kalkulert og bevisst? Morken snakker ikke om
synd i konkrete forhold, bare om brudd på visse normer, regler og lover,
menneskeskapte lover, (men aldri Allah-etablerte uangripelige lover).
Synd henvises til et privat gudsforhold. Like vel står det
nokså klart at når mennesker utsettes for forfølgelse og urettferdighet enten
det er i Kina, Russland eller Midtøsten, så er dette i Morkens øyne en slag
synd, brudd mot Herrens lov er synd på omtrent samme nivå som synd mot samfunnets
lov, f eks universelle menneskerettigheter osv. (Men jeg ser ikke at Morken
noen steder har sitert og behandlet de spesifikt muslimske
menneskerettighetene, vedtatt av OIC i 1981. Disse innsnevrer de vestlige
menneskerettighetene, bare så det er nevnt).
Spørsmålet er: Vil Morken betrakte eller assosiere alle de
brudd de islamske skriftene med nødvendighet medfører på de vestlige
menneskerettighetene som synd? Vil han med frimodighet kunne forkynne at de
vestlige menneskerettighetene faktisk påpeker hva synd er i praksis og at denne
forståelsen faktisk flyter av de bibelske skriftene og den judeokristne tro og
tradisjon? Og at de muslimske
«rettighetene» ikke gjør det? Nei, jeg tror ikke det. I stedet plukker Morken ut
enkelttilfeller rundt omkring. Her tenkes det antakelig på brudd på normer som
bryter mot på alminnelige gudsåpenbaringer, ikke den spesifikt kristne
gudsåpenbaring og de «bud» som flyter av den. Med dette grepet mener jeg at
Morken forsøker å overstyre Koranen, Allah og profeten. Han tilnærming,
spesielt sett fra muslimenes side, synes å legge til rette for synkretisme, en
blandingsreligion som faktisk innebærer polyteisme. Morken oppfordrer slik sett
til flerguderi og reduserer dermed kristentroen til en sosialt konstruksjon, og
til relativisme. Han glemmer dermed relativismens
iboende umulighet, og mer
om relativismen og toleransen og at Allah
ikke er hellig, og at kristendommen
faktisk er ekskluderende og ikke primært tolerant.
Men hva med Morkens som «den gode samaritan»? Joda,
Morken kan ha visse «inate» trekk å trekke på her. Samaritanen henviser ikke
til «bibelvers», og det gjør heller ikke Morken, så vidt jeg kan se, han
begrunner ikke sin hjelp i Guds egen tale og skrift. Hans hjelp er direkte,
umiddelbar og ekte. Her forutsettes imidlertid eksplisitt ingen følelse eller
empati som forutsetning for å handle rett. Men kanskje implisitt? Samaritanen
synes å hente sin hjemmel for sin gode gjerning utenfor noen gudsrelasjon i det
hele tatt, i hvert fall ingen gudsrelasjon som bygger på Skriftåpenbaringer.
Samaritanen ser ut til å følge filosofen Levinas: Det
er uttrykket i den annens ansikt som danner grunnlaget for moralen. Tekster
synes helt irrelevante. Her sakl gjelde situasjonsetikk. Slik blir moralen nemlig
svært anvendelig nær sagt over alt. Det høres unektelig tolerant og snilt
ut, men se her
om bla om Wingren og Løgstrup, om om
"Buzi" og loven som er skrevet på hjertene her og her her
om de såkalte liveralteologer, professor Holm og mange andre stadig aktuelle
Morken synes å mene at den gode intensjon – isolert og i seg
selv eller sin asietet - er
guddommelig inspirert i seg selv. Det kan lett ende i et krav om å emovere
korrekt, om å bli servilt betinget emosjonelt korrekt, ikke bare politisk
korrekt. Men hva med konsekvensene? Han synes å sette individet over kulturen,
tradisjonen og det kollektive. Hans imperativ retter seg mot de mange, ikke Den
Ene. Det kan lett ende i et behov for å avsette Gud på de manges vegne og
dessuten: Fristelsen til å gjøre alt til politikk, også islam og vårt forhold
til islam som grunnleggende politisk. Se
her om problematikken "den ene og de mange", (Cunningham), og om
kommunitariansime .
Se
her: er islam en religion? Og se
her om tankeforutsetninger og det juridico-religico mennesket, Leviathan osv
Kan man ikke ut fra dette likeså godt underlegge seg islam
og den
gnostiske Torden, og plikt til hat i islam?
Jesus stiller oss overfor et befriende etisk – nærmeste
umulig - problem. Morken ser ut til å være en god samaritan som hjelper
enkeltmennesker som har lidd urett overalt, spesielt i fjerne strøk, og han
blir dermed et kategorisk og universelt imperativ i seg selv. Det blir forbudt
å stille spørsmålet om han for så vidt følger Jesus på en bydende og overalt-gjeldende
og til enhver tid gjeldende og preskriptiv måte, om han altså vil fremstille
seg som et essensialisert dydseksempel til allmenn etterfølgelse. Å
identifisere seg med Morken blir da identisk med å følge Jesus. Jeg tror de
fleste vil forstå ironien i dette og den mulig tragiske godhet i dette. Her
om "den tragiske godhet" og simpel sosial-økonomi og her
mer om den tragiske godhet, bl a filosofisk med Popper og fler.
De fleste overser muligheten for hybris i dette å
hjelpe og gjøre seg til en – éndimensjonal - hjelper og dermed til et
konsekvent intendert forbilde på heltid – for god betaling - for flest mulig. Hjelperen
og hans funksjon er å skape avhengighet, (selv om dette sies ikke å være
meningen!).
Men: Skriften oppfordrer ikke til hovmod, snare tvert imot.
Bibelen trenger ikke å si dette eksplisitt engang, det følger ikke av den normales,
den lidende eller svakes ansiktsuttrykk. Det er noe vi vet i kraft av den
allmenne gudsåpenbaring. Visst skal vi hjelpe, ja, vi skal være overdådige i
vår hjelp, men det fins grenser. Jesus trekker ikke frem samaritanens edle
emosjoner; han oppfører seg ikke hypemagisk. Han tenker mer
juridico-religico, om
agapen, kjærlighetn, og livets tre her, og om nødvendigheten
av å tenke juridico-religico, Ødipus osv og avradikalisering
og radikalisering, om islams juss bl a
Hvem er så vår neste? Det er spørsmålet som oppstår i møte
med samaritanen. Han tar utgangspunkt i et enkelttilfelle, riktig nok med
generelle overtoner, samfunnsforholdene og segregering spiller med i bakgrunnen,
men Jesus oppfordrer ikke eksplisitt til noen radikal omsnuing av alle verdier
og trossystemer. Her er det snakk om individualperspektiv.
– Det vil vise seg,
sier Jesus, når han får spørsmålet om hvem som er vår neste. Han oppfordrer til
å stille spørsmål, ikke til å overgi seg totalt til sitt eget der-og-da-behov
for å hjelpe. Samaritanen opptrer usentimentalt og konkret. Han betaler for
rekonvalsensen, forlater den forlatte og forslåtte til seg selv og sine, og går
så tilbake til sitt. Gudstro og selvutslukkende eller selvdestruktiv og
kollektiv altruisme på andres vegne er ikke Jesu anliggende. Jesus er ingen hypemagiker,
nei.
Jeg kan vanskelig tenke meg at Jesus vill nedlegge noe
forbud mot å undersøke hvem nesten er, hvilke læresetninger han er bundet av,
hvilke autoriteter han til syvende og sist lystrer med livet som innsats, hva nesten
med andre ord egentlig er ute etter, og
hvilke instrumenter han har til rådighet: Å «fake» lidelse kan være et
illegitimt middel for å oppnå et uredelig mål. Jesus må forutsette at vi tenker
oss om. Han kan ikke mene at vi skal ødelegge oss selv i den hensikt å hjelpe
nesten, speseitl hvis nestens utrykkelig mål er å ødelegg oss, både utenfra og
innenfra. Vi skal elske vår neste som oss selv, er svaret. Men: Vi skal ikke
elske vår neste slik at vi bedre kan hate og forakte oss selv. Vi skal ikke
være naive, men vi skal være realistiske. Vi skal være menneskekjennere. Vi
skal lære oss å gjennomskue nedbrytende tendenser, destruktive ideologier og
kunne skjelne mellom trusler og dette å være nødlidende eller f eks
diskriminert imot. En diskriminering i forhold til en gruppe skal ikke
rettferdiggjøre en annen diskriminering over «det egne».
De som er sykelig opptatt av lidelse, kommer ofte i skade
for å kategorisere visse gruppe som spesielt utsatte for lidelse påført dem av
andre. Fokus rettes sjelden mot selvdestruksjonen innen denne hjelpetrengende gruppen.
Når det så kommer til immigranter som innvilges asyl på humanitært grunnlag,
kan den lidelse de har væt usatt for lett forlenges ved at de er blitt kategorisert.
«Hjelpen» kan bli hengende ved dem for resten av livet, ikke bare ved den
enkelte, men ved hele gruppen han tilhører og dette trenger ikke å være uttalt
eller tydelig i det praktiske liv, nei, snare tvert imot: Den hjulpne vil møte
hjelpere han vet aldri er ærlige, direkte og autentiske. Han vil da bli mer og
mer fremmedgjort, tross alle forsøk på å motvirke en slik prosess. Myndighetene
vil så med stort hovmod og gladideologi skryte på seg handlingsplaner hvis
mål er å bekjempe bakterier, på en måte, selv om disse planene kun forholder seg
til – og ikke kan forholde seg til annet – enn svært så overflatiske symptomer
eller tendenser, ute av stand til å gå på selve viruset, og det attpåtil et
virus de selv med stor entusiasme har bidratt til å konstruere i de store
laboratoriene sine, der den sosial ingeniørkunst har fått nyte et luksusliv på mesén-statens
bekostning i altfor langt tid nå.
Kategorisering antar et liv i seg selv og følger de lidende
livet gjennom, og lenger. Å ha vært lidende en gang, vil gjerne rettferdiggjøre
den (forkastelige) oppfatning fra hjelpernes side at de som faktisk har lidd en
gang, fortjener å få være lidende for alltid. Spesielt, kanskje, når det følge
visse mer eller mindre skjulte privilegier med. Det er som med fattigdom, den
har en tendens til å bli arvet, tvangsarvet. Ved å holde de en gang lidende i
en evig fremtidig lidelse, styrker hjelperne sitt selvbilde, sin «feel-good»,
enda så absurd og uvirkelig dette høres ut. De får da bevist for seg selv at synds- og
skyldstilgivelsen er permanent.
Men hvordan vil de som har lidd og kategoriseres som lidende
selv om lidelsen er opphørt, oppfatte denne overdrevne og hovmodige form for
hjelp? Vel, det kommer ofte an på det økonomiske. Mange lidende vil velge å
forbli i den oppfatning av lidelsen som «forteller» dem at de med god
samvittighet kan fortsette å lide, i den lidelse de påføres av hjelperne, fordi
de kan dra fordeler av det (og da selvsagt ikke alltid dra kynisk eller
ondskapsfullt fordel av det). Andre vil
kjempe seg ut av kategorien ved å overgå hjelperne og skaffe seg en sosial posisjon
som ligger langt høyere enn det moralske nivå hjelperne befinner seg på. Se
mer inngående om visse viktige aspekter i dette her, om ekteskapet, nihilismen
etc og Om
Hanna Arendt og våre "eichmenn i vår midte" og se denne: om våre
spekulasjoner om det onde og om mange store filosofer som har tenkt om det onde
Hjelper det å avholde seg fra system- og strukturkritikk?
Neppe. Jo fler presumtivt nødstedte vi «tar inn» i vår favn, jo mer synlig blir
riktig nok vår synd, og da gjerne en synd som helst, objektivt sett,
ikke eksisterer, fordi vi har sluttet å snakke om synd og forstå hva den
innebærer. Vi inviterer da like vel beviset på at vi burde ha syndsforståelse –
ved å ta hjem asylsøkere f eks.
Vi rammes da av vår egen synd, dvs vårt fravær av synd og
syndserkjennelse, slik situasjonen er nå. Beviser for at vi er gode må da
fremskaffes, slik at vi blir kvitt den synden vi selv ikke opplever at vi har
begått og stadig begår.
Vi Må altså – i det minste - påføre oss i hvert fall et
slags vagt minne om hva synd er, vi har ennå en vag følelse eller forståelse av
hva synd er. Vi har da gjort våre egen sentimentale oppfatning av hva synd er,
til selve normen. Og dessuten, og dette er i grunnen det helt utrolige: Fraværet
av sentimentalitet blir selve synden. Poenget: Et slikt fravær i seg selv er jo
ikke noe bevis på kjærlighet, at vi er gode, eller at vi er korrekt gode.
Synd og frelse fra synd henger sammen, men nå er synden
objektivt sett blitt solipsistisk hjemlet eller fundamentert. Men denne synden
vil ha mer og mer: Altså, jo flere vi kan hjelpe, jo mer vil synden vise seg i
vår manglende oppfatning av hva synd er, på hvilken måte det nå enn gjøres, og
hvor vår betingede altruisme kan befeste seg og kunne proklameres for hele
verden, i form av hvor gode vi er, glade givere som vi er, og gjerne da som
selvoppnevnte og som kroniske støttekontakter, ja, helt greit?
Sannelig min hatt, jo mer synd blir det, og må det bli, skal
sentimentaliteten få blomstre og føles enda mer og bedre intenst og stimulerende
enn før. Og dermed: desto mer behov for altruisme, ikke nødvendig vis
kjærlighet.
I et slikt landskap blir det til slutt umulig å få noen sann
tilgivelse, noen sann syndsforlatelse, i og med at altruismen nå i seg selv
anses som selve tilgivelsen. Tilgivelsen har flyttet inn i oss, tror vi. Den er blitt en integrert del av oss selv,
noe naturgitt vi har fått en gang for alle. Og jo mer sentimentalitet, jo mer
«tilgivelse». (Et fenomen en de profesjonelle «gråtekoner». De gråter ytre sett
helt emosjonelt korrekt, men hva med det indre livet og syndens alvor og
hvorfor skal vi holde ut med slik spillfekteri? Skal vi kanskje synes mer synd
på gråtekonene enn på de lidende?)
En «utmerket» måte å fortelle oss at vi er syndige på, er å
fokusere på lidelsene og smertene som følger av inhuman, systematisk og
organisert forfølgelse og urettferdigheter. Noen gjør det i denne forbindelse
til et forbilledlig imperativ å ikke nevne islam som trossystem, politikk og
ideologi og samtidig til et imperativ om å virkelig leve seg inn i lidelsene.
En måte er da å komme med beviser på lidelse og spre denne informasjonen på
mest mulig nærgående måte. Lidelsen skal press innpå oss og bli så nær og følt
som mulig. Først da kan vår iboende tilgivelse for synd og skyld konfirmeres.
Og så kan man nevne Holocaust og jødeutryddelsen. Bør vi
ikke ha holocaust-museer? Og bør ikke bibliotekene ha og bevare hyllemetere om
Holocaust? Og skal ikke hjemmene har tilgang til informasjon om Holocaust lett
tilgjengelig? Bør media neddempe Holocaust mest mulig?
Jovisst skal vi ha informasjon og analyser av hva som den
gang skjede, om hvorfor og hvilke konsekvenser og om hvordan vi kan unngå noe
lignende for fremtiden. Noen må ha det som hovedarbeid å spre informasjon om
dette. Men hva med å etablere et eget månedlig tidsskrift som konsekvent tar
opp og oppsøker tortur og annen smerte og lidelse i resten av verden uten å
sette dette inn i et større ideologisk, religionskritisk og strukturelt
perspektiv? Hva med til stadighet å fremheve seg selv som den eneste som kan
avhjelpe, ved selv å lose seg inn mot konkrete lidelser – nær sagt av enhver
art, og mer eller mindre smertelige og flaue, når de det gjelder faktisk og i
virkeligheten kan avhjelpe seg selv og som derfor bør oppfordres til å hjelpe
seg selv, i stedet for å benytte seg av å få vist hvor ensidig raus man er
selv, på «offerets» vegene? Som når muslimer i Russland får hjelp utenfra – og
fra Morken - til advokatbistand et husleieforhold i Russland? Burde man ikke i
stedet oppfordret muslimene til å hente hjelp blant sine egne, eller av de
ikkemuslimske myndigheten i landet selv? Forutsetter man uten forbehold at
demokratiet ikke funker der, bidrar man ikke til å styrke demokratiutviklingen
i Russland, bare for å ta et eksempel. Morken
løper islams ærend i Russland!
Joda, jeg kan også fantasere opp en godmodig karakter i
Morken, gjøre ham til en slags bygdeoriginal, en mer eller mindre troskyldig «character»,
(men like vel absolutt ingen genial idiot), jeg tillegger ham heller ingen
strålende og umiddelbar karisma, men kanskje litt byråkratisk karisma,
og det må innrømmes at jeg vil ha store vansker med å tegne noen god, levende,
animert og virkelig treffene karikatur av personligheten hans, antakelig fordi
jeg ville ha hatt store problemer med å se spiriten i den. Jeg må gå ut fra at
jeg bare hadde sett den byråkratiske ånd i Morken, i motsetning til hva jeg
kanskje kunne ha sett i Hallesby, som ikke gikk av veien for å gå ut med en
påminnelse om at hvis man f eks som hushjelp ikke tror på Jesus og himmeriket
akkurat den dagen og akkurat den morgenen, så ville man havne eller stupe rett i
helvete henimot kvelden så sikkert som bare troen kan være sikker. Men nok om
det. Det er mot denne bakgrunn og dette sceneteppet jeg skal komme litt mer
innpå Morkens siste lidelse og misjonsbefaling i Dagen sist torsdag:
KRONIKK: Til minne om ein tortursjef.
Foreløpig kommentar: Hvem kan ha noen innvendinger mot
følgende setninger?
På vel tre år, medan eg gjekk på gymnaset, slo ein
kommunistisk gerilja ihel kring to millionar av sitt eige folk. Folkemordet i
Kambodsja har følgt meg i over 40 år. 1975 til 1978 var mi tid på Sogndal
gymnas. På dei same åra blei mellom 1,7 og 2,2 millionar menneske utrydda i
Kambodsja, av ein kommunistgerilja som skulle «frigjera» khmer-folket.Det som
derimot venta dei «frigjorde» i april 1975 var drap, svolt og brutalt
tvangsarbeid under Raude Khmer.
Svar: Ingen
Hvem kan ha noe mot at slikt som det følgende kommer frem i
offentlighetens lys?
… Dei vart tvinga til fots ut på landsbygda for å dyrka
ris. … . Eit kommunistisk «idealsamfunn» skulle byggjast – på tortur, drap og
tvangsarbeid. Religion og pengar vart avskaffa. Dei med utdanning og politiske
«avvik» vart drepne. «Alle skulle vera like», heitte det… Men Raude
Khmer-krigarane fekk forsyna seg grovt medan folk svalt ihel eller blei slegne
ihel.
Francois Ponchaud, ein fransk misjonær ..gav i 1977 ut
boka «Kambodsja År Null», på norsk året etter.
Hvem kan ha noe annet enn godt å si om personen som
skildres i det følgende?
Eg blei med i ei gruppe som sette seg føre å spreia
informasjon og samla gymnasiastar landet over i solidaritet med flyktningane i
Thailand. Gjennom Kirkens Nødhjelp organiserte vi Operasjon Dagsverk … Eg fekk
fronta dette på landsmøtet i Norges Gymnasiastsamband i februar i Trondheim. På
den vesle hybelen på 6,5 kvadratmeter i Sogndal skreiv eg mellom anna ein
lengre artikkelserie for Dagen. Så måtte vi oppleva at venstresida – AUF,
Sosialistisk Ungdom og Raud Ungdom – avviste historiene som
amerikansk-inspirerte løgner. … Men historiene om folkemordet var ikkje løgner.
Likevel boikotta venstresida Operasjon Dagsverk. Det får dei svara for sjølve.
Svar: Ingen
Hvem kan annet enn sympatisere med en forfatter som
skriver så innlevende og empatisk som det følgende?
… Folkemordet vart stogga av ein vietnamesisk invasjon i
jula 1978. … Ein av tenarane for folkemordet var Kaing Guek Eav, kalla «kamerat
Duch». Han var leiaren for tortursenteret Tuol Sleng i Phnom Penh. .. . Hit kom
lastebil på lastebil med mistenkte forrædarar. Her skulle dei pinast. Berre 12
menneske kom levande frå S-21. I fjor kom eg til S-21. I cellene fekk eg sjå
over 40 år gamle blodmerke. Offera stirte på meg frå veggane.
Hvem vil vel ikke tro og forutsette at forfatteren av
følgende setninger er noe annet enn et godt menneske, et menneske som vil det
gode og som arbeider for det gode?
Utstilt torturutstyr fortalde om grufulle smerter. Minst
17.000 vart her inne torturerte og pinte til dei hadde «tilstått». Då venta ein
ny lastebil som tok dei til «dødsmarkene» … På ein gamal gravplass oppretta
Raude Khmer ei av «drapsmarkene».
Ute på Choung Eek vandra eg mellom hovudskallar og djupe
hol etter massegraver. Eg stogga ved treet der Raude Khmer-folk drap barn ved å
slenga dei mot stammen. «Frigjerarane» ville gardera seg mot at avkom skulle
hemna torturerte og drepne foreldre. Høg musikk frå høgtalarar i eit tre skulle
overdøyva skrika. «Kamerat Duch» konverterte etter folkemordet til
kristendommen …
… Då tortursjefen blei avslørt, melde han seg og blei
stilt for eit FN-støtta krigsforbrytartribunal. Etter anke vart dommen i 2012
gjort til livsvarig fengsel. I rettssaka vedgjekk «kamerat Duch» ansvaret for
meir enn 12.700 dødsfall i torturriket sitt. «Duch» bad om orsaking, … han hevda
også at han berre følgde ordre, langt nede i hierarkiet i Raude Khmer.
Svar: De aller frelste vil opparbeide seg stor sympati
med en forfattere som bryr seg om mennesker og som arbeider for å skape fred og
for at retten skal skje fyldes og de skyldige får sin rettferdige straff.
Og: Hvem vil vel ikke være enig i at følgende ord viser
at forfatteren står på den rette siden i kampen mellom godt og ondt og at han
fortjener ros fors sine innsikter, formuleringer og appeller om å fremm verdens
rettferdighet?
I «The Elimination» blir tortursjefen konfrontert. Der
framstiller «kamerat Duch» seg som eit terrorisert offer i eit system der
alternativet var at han sjølv vart drepen. «Ville du klart deg betre?» spør
«kamerat Duch». Rithy Panh skriv at tortursjefen prøvde «å snakka forfattaren
over til sitt lag».
«Døden er med meg natt og dag», seier den fengsla
kommandanten. «Døden er med meg også, men vi er ikkje på same lag», svarar
Rithy Panh, som sjølv var berre ei hårsbreidd frå døden: «Torturisten og
drapsmannen kan leggja ned macheten. Offeret er aldri fritt.»
Då forfattaren viste «kamerat Duch» eit bilete der
kommandanten snakka i mikrofon, utbraut den fengsla: «Sjå på andletet mitt. Det
er ikkje eit trist andlet, det er andletet til ein som ivrig forklarar essensen
i språket sitt. Eit språk for drap.»
«Duch» lo då han fortalde at han ikkje visste at fangar
fekk elektrosjokk medan dei låg fastspente på metallsenger i tortursenteret som
han var sjef for.
I torturfengselet hans vart levande menneske tappa tomme
for blod til Raude Khmer-krigarane.
Døden og minnet «Kamerat Duch» vart sjølv innhenta av
fortida. 2. september ebba livet til den lungesjuke tortursjefen ut på eit
sjukehus.
Han vedkjende seg heldigvis skuld … Johannes Morken, redaktør
i Stefanusalliansen
Kommentarer: Kan noen
mistenke forfatteren for å være noe annet enn et greit, moralsk høyverdig og
kulturelt nesten uklanderlig menneske? Kan noen mistenke ham med god grunn for
å ha skjulte eller vikarierende motiver – eller onde hensikter? Kan noen
beskylde ham for å stille seg på den gale siden i dagens større diskurs? Kan
noen peke noen direkte feil ved forfatterens fremstilling av «saken» han
skriver om og kommenterer?
De rette svarene er nei.
Kan noe få seg til å tro at forfatterne er et autoritært og
engstelig menneske? Kan han om mulig i andre situasjoner og konstekseter
karakteriseres som et «fobt» og hatefullt menneske?
Hva sier det om Morken at han «går på» personer mer enn på
ideologier? Hva sier det om han at han orienterer seg mot onde personer og ikke
mot onde ideologier? Han nevner «kommunistene», men ikke kommunismen. I en
annen kronikk i Dagen vil han bort fra profitt, det skulle tyde på at han ikke
er helt uåpen for kommunismen som ideologi se
f ks her om profitt og her hvor han Kina
som et diktatur som setter profitt over menneskeretter – Morken vil gå
langt i å utslette profittmotivet, hvor langt, er ikke godt å si, han kan
kanskje begynne med å innføre litt sharia på «rentepolitikkens område»?
Jeg undrer meg og vet ikke helt, men avslører Morkens stil
og fokus at han muligens ha en sykelig dragning mot død og vold, og for det
dramatisk histerioniske? Aner vi en tendens mot det
morbide?
(Jeg tenker ikke sykehus eller behov for innleggelse her).
Er Morkens primære hensikt å få folk til å føle seg uvel,
slik at han selv kan fremstå som «hjelper og forløser»? Forutsetter han at folk
ikke får nok av lidelse og gru? Eller rettere: Bør folk flest påføres stadig
mer lidelse? Bør de utsette seg for mer enn det de normalt og ellers gjør? Bør
man kanskje fore dem med mer lidelse enn de i realiteten klarer å svelge, vil
hans lesere (ja, hele befolkningen) nå ta til seg Morkens lidelser og reagere mer
positivt, i kraft av hans egne ønsker på lidelsene og nøden? Spurt på en annen
måte: Bør man tvinges i kne av all verdens lidelse, spesielt på det utvalgt og
den dramatisering som Morken foretar for anledningen?
Kan Morken beskyldes for å meske seg eller gasse seg i
lidelse? For å søke sentimentalitet først for så å fremstå som unikt mer from og
medlidende enn de som skygger av banen og «ikke holder ut» mer lidelser? (De
får nok gjennom media, og skrur ofte av nettopp audio- og videomedia? Morken
opererer innenfor det skrevne media, lydløst, men med mange skrevene ord, som kan
ha like stor virkning på sjelene som bilder og lys har).
Kan man virkelig mistenke Morken for å bruke lidelsen
instrumentelt for slik å kunne fremheve sin egen fortreffelighet? Hva er det han
egentlig er ute etter: Å tilegne seg en spesielt opphøyd gudsrelasjon, via en konkrete
lidelser som han selv ikke lider i selv, men som han står i distanse til på det
ytre planet, for å samle seg opp fortjenester, ikke bare for seg selv, men også
for fellesskapet, slik de mest ivrige selvflaggelende munkene gjorde i
Middelalderen?
Viser det faktum at han fronter lidelse at han har en
spesielt god og unik innlevelsesevne eller (egenbestaltet) uangripelighet?
Eller er motivet helt rent, i den forstand at det er lidelsen og ikke han selv
som skal stå i sentrum? Er han virkelig helt fritatt fra «etisk og emosjonelt
begrunnet egeninteresse»?
Forsøker Morken å fortelle sine lesere at han er spesielt
begavet med hensyn til følsomhet for menneskets smerter og lidelser? Eller
forsøker han å fortelle at siden han selv er så ubegavet på dette området, så
bør i hvert alle andre, som er like lite begavet, eller mer, i hvert fall
forsøke å bli enig med ham om at det er best å støtte og pleie ham, for alt hva
det er verdt, hvis de skal til en eller annen himmel. (Kanskje var Jannah et alternativ?). Mange
vil sikker være enig med ham om det er best å skape en hummel på denne jord og
hvordan skal man få det til uten å kunne leve seg inn i lidelsne og erkjenne at
det onde virkelig finnes?
Og i flukt med dette, overser han da ikke nødvendig kritikk
av systemer og tankebygninger, ideologier eller tankeforutsetninger som
forsøker å lose folk inn i selvbedrag og massehysteri, og som derfor
overveiende kun baserer seg på de korrekte emosjoner, og ikke på
fornuftens mer distanserte, veloverveiende, velfunderte, og realistiske
fornuft? Skal innlevelsen og følelsen være det avgjørende kriterium og den
eneste hjemmel for motstand mot systematisk forfølgelse, undertrykkelse og
urettferdighet? Selvsagt ikke, vi Morken si. Men inntrykket han skaper er at
veien til en bedre, om ikke fullt ut ideelt, primært går gjennom virkelig følte
lidelser og beinhard gru. Han synes å gå ut fra at vi trenger mer av medlidelse
og derfor mer av lidelse.
Er Morken villig til å bygge på indisier mer enn på faktisk
bevisføring? Hvorfor fokuserer han mer på at enkelte individer begår
uhyrligheter enn på hvorfor de gjør det (i den grad de faktisk med stor
sannsynlighet har begått slike forbrytelser)? Er Morkens gjennomgående
interesse for de svakes lidelse en oppgave han har pålagt seg selv kun som
yrkesutøver, eller følger dette fokuset ham inn i privatlivet på en slik måte
at han selv lider mer enn forsvarlig nettopp under lidelsen, i seg selv? Har
den satt seg så sterkt i hjerte og sinn hos ham, at den er blitt en besettelse,
som han bare kan nyttiggjøre seg ved å få andre til å føle seg enda mer
skyldbetynget enn de muligens er fra før? De følelsesløse og upåvirkelige synes
å være og bli upåvirket, uansett hva man sier og skriver, uansett nød som ikke
rammer dem selv.
Krever lidelsen medlidelse og mer lidelse? Mer ekte
og autentisk lidelse? Morkens opplevelse av lidelser synes å overstyre selve
lidelsene. Morken blir den viktigste personen i dramaet. Han forsøker å gjøre
dramaet så lite melodramatisk som mulig. Morken er ingen «såpe»-forfatter. Men
spørsmålene henger i luften? Hvordan kan han gjøre det annerledes? Hvordan vil
han forandre verden? Er følelsen og medlidelsen nok, selve betingelsene for at
forandring til det bedre, kan være mulig?
Vel, dette er ikke spørsmål man kan stille til Morken alene,
hvis man overhodet kan stille et slikt spørsmål innenfor det sømmelige, og
derfor mulige, i dag. Men dette er relevante spørsmål. Strengest mulig stilt,
kan spørsmålet være: Fører denne trenden til følelsesmessig eller emosjonelt
«uår i folket», som det heter? Sløves hele folket ned? Tar likegyldigheten
overhånd? Går vi alle inn i en periode der bare «det indre» liv teller for å kunne
leve et fullverdig moralsk og tilfredsstilende materielt liv?. Der alt skal
dreie seg om mer eller mindre tilfeldig nød under fremmede himmelstrøk, og der
selve beviset på vår legitime eksistens og menneskeverd måles ut fra i hvor
stor eller liten grad vi er empatiske, medlidende? Hvor målbart eller
registrerbart følelsesmessige opprørte kan vi
bli når de menneskeskapte pester med fullt overlegg og kynisk
kulde sveiper over folkemassene og hvor mannen med ljåen svinger sitt blanke
blad over levende og døde? I hvor stor grad skal vi ta inn over oss alle de
lidelsene homo sapiens mer eller mindre kollektivt påfører seg selv, og hvor
ansvaret er pulverisert eller umulig å legge på visse isolerte individer alene?
Problematikken eller utfordringen tas bl a opp her: («Jeg,
meg og meg selv-journalistikk»). Anne Håskoll-Haugen, se Bistandsaktuelt/Fagpresse).
Morken er et eksempel i miniatyr, et symptom på hvordan våre media og vår alles
mer eller mindre feterte mediapersoner – som vi er blitt avhengig av og som vi
urovekkende, men stilltiende adlyder blindt - generelt nærmer seg livet
og dramaene, i hvert fall hva angår deres eget og vårt eget tanke- og
følelsesunivers, dypt eller overflatisk som det enn kunne eller måtte være.
Vi kan registre et åndelig klima, generelle trender og
baner, i det diskurse bildet: Blir vi – sett i det større bildet - mer
eller blir vi mindre selvopptatt, mer eller mindre ego-innstilte etter hvert
som utviklingen skrider frem, eller klarer vi å holde den gylne middelveien,
for ikke å si: Klarer vi å holde oss til det faktum at «frelsen kommer utenfra»
og ikke innenfra oss selv?
Mennesker som er overdrevent opptatt av lidelse, og da
gjerne lidelser som er påført av andre, aldri av en selv, som selvpåført
lidelse, vil gjerne ha en tilbøyelighet mot det mystiske eller gnostiske:
Frelsen er å finne inne i oss, (hvor den kan nåes via øvelser og teknikker), og
da for noen, i den lidelsen som finnes inne i en selv. Lidelsen blir så en bekreftelse
på at man lever på et lavere stadium, men at man samtidig er høyst levende,
hvilket da blir et sikkert, et fast punkt. Og bare der inne, dypt der inne i en
selv, bare der kan man ikke bare være sikker på at lidelsen finnes, vi kan i
tillegg være sikker på at akkurat den sikkerheten er mer reell enn noen annet
utenfor oss. Man har da søkt tilflukt i en lidelse som er vår egen, den som de
andre også bør bli en del av og som det derfor pålegges oss andre å bli en del
av. Vi prosijerer lidelsen utover og over på den andre, samtidig som vi trenger
det faste punktet selv. Bare ved å ta inn over seg lidelsen og erkjenne at den
eksisterer, ikke bare inne i en selv, kan man så så å si legge seg til rette
for å bli kvitt den. Forutsetningen blir da at den andre lider. Ja, man søker
lidelsen ved å forsterke egen lidelse for nettopp for å bli kvitt den, ved å
oppleve at også andre lider og lider med. For en kristen betyr dette at han ber
om nåde for å slippe lidelsen, både den hetero-påførte lidelsen eller smerten
og den egen-påførte lidelsen og smerten. Er det her vi muligens kan finne en
forklaring på at Morken synes å være så hengiven for lidelsen? Vil han påføre
sine lesere den ubevisste tanke eller sinnsmønster at jo mer lidelse de tar inn
over seg og gjør til sin egen, desto større mulighet for å vinne frelse der lenger
fremme et sted? Morken ser i hvert fall ut for å tenke at uten lidelse, ingen
frelse. Samtidig må lidelsen og brutaliteten bekjempes med alle bønnemidler.
Hvem er det så som kan frelse dem, ved å få redusert lidelsen? Er det Morken og
lidelsen først, og så Gud med sin nåde og sine mirakler?
Det ser ut for at Morken helst vil innta Guds rolle i dette
frelsesverket. Han vil pushje på Gud ved å fremheve lidelsen som verdens panacea.
Derfor må Morken «servere» lidelse. Bare det at når det gjelder muslimer, synes
det for Morken å være unødvendig å hausse lidelse. Bare i liten grad ser vi
slike fobe mennesker som Morken forklare lidelsen i islam i forhold til islams
gud, i forhold til islam per se.
Det er helle det kristne Vesten som pålegges forklaringsplikt
og forklaringsansvar. Det er som om Morken og hans geliker nekter for å ta inn
over seg at Allah – ut fra skriftene -
faktisk kan stå og faktisk står bak mye – ja, kanskje av alt av lidelse,
jfr predestinasjonstroen i islam , av det onde, at Allah uten forbehold kan
skape lidelse. For Allah er ikke bundet av kjærlighet, han har ingen, for
kjærligheten ville binde hans «hånd», som det heter, bare av sin vilje og den
er – for oss sett – vilkårlig, men like vel uangripelig. Det fins i Allah ingen
fast natur eller karakter som via pakt holder seg til pakten fordi han som
person er god av natur. Hvor skal så ansvaret ligge, på hvem skal det legges,
sett i sin ytterste teologiske og praktiske konsekvens? For «fobe» må ansvaret
legges på de kristne, eller på islamkritikerne! Det blir derfor «forbudt» å
kritisere islam i sine fundamenter. Det kan oppfattes som rasisme og som
islamofobi, at vi ikkemuslimer og noen kristne ikke påtar oss skylden for lidelsene!
Det er slik dette fungere i praksis. Gi tanken en sjanse. I’ll call the
shots.
Gnostikere vil ha oss med inn i sitt indre univers, for bare
da kan han kjenne seg igjen og få den anerkjennelse, beundring og forgudelse av
seg selv – og fra andre - han trenger. Bare der kan han ha kontroll, fordi han
vet at de som trer innafor alltid vil føle mer skyld enn det som godt er,
nettopp for verdens lidelser. Gnostikeren kan da eie og bruke et listig plottet
overtak. Han vet at det er født et behov for stadig mer lidelse og stadig mer
behov for å føle seg stadig mer og vedvarende skyldig. Gnostikeren kan da kreve
takknemlighet fra sine «disipler» i form av medlidelse, en medlidelse som
egentlig er en lidelse som forsøker å overgå sin mester. Altså: Mer lidelse,
takk! Bare da kan han føle seg riktig vel, og bare da kan han se sin oppgave
her i livet fullført, i en prosess som stadig vil dypere inn i lidelsen, den
delte lidelse, den delte skyld og skyldfølelse, uansett hvor irrasjonell denne
er og uansett hvor patologisk og unødvendig denne relasjonen er. Noen
gnostikere vil forsake verden og lidelsen ved å hate verden og lidelsen. De
blir ikke mindre avhengig av lidelsen og smerten av den grunn. Men de kan
skylde på JHWE, han som tillot det onde og som derfor tillot lidelsen og
smerten.
På den annen side har vi gnostikere som elsker verden og
spesielt den lystige siden av verden. De vil tilintetgjøre denne verden med
sine lyster fordi den ikke er verdig den gnostiske guden. Jo mer synd, desto
bedre, fordi den sikter mot å ødelegge verden og jo før jo bedre. Jo mer
lidelse, desto bedre, med andre ord. Ved å øke lidelsen og det onde ved å
bekjempe den med mer lidelse og mer ondt, blir for slike gnostikere et gode i
seg selv, en strategi som hjelper den virkelig gode og kjærlige gud, som altså
ikke er JHWH og derfor heller ikke den kristne Gud. Gnostikere er utålmodige,
de vil nå målet enten ved å forsøke å øke smertene eller redusere den mest og
fortest mulig, sett i evighetsperspektiv. Hvor mange ideologer kan vi kjenne
igjen i dette? Allah sier: Det var ikke dere – i jihad - som drepte osv. Det
var han.
Kan man si at Allah er gnostikernes gud?
I seg selv er dette en monstrøs vending, selvsagt. De som
vil ha oss til å føle lidelse og medlidelse på kroppen og dypest inne i sjelen,
kontinuerlig og i stadig sterkere grad, i den tro at man ellers ikke kan komme
i kontakt med sannheten og virkeligheten, og det sanne, indre lyset i en selv, må
anses som forførere. Jeg kaller denne strategien hypermagi – og gnostisime
er nok en utgave av mange ulike utgaver av den. De som driver med denne
«øvelsen» kaller jeg for hypermagikere, og dette er, bare for å sagt det, noe
annet og mer, noe mer sammensatt og sublimt, enn det som nå bare kalles
hypermoral eller hypermoralisme. Hypermoral er for grunt og statisk, termen
krever en lineær logikk som ikke helt korrespondere med virkelighetens dynamikk
eller «spiral-dialektikk». Hypermagi er dessuten noe mer enn bare metamoral,
fordi hypermagi bedre forklarer hvorfor man overhodet bedriver metamoral.
Metamoral er Nina Karin Monsens term, så vidt jeg vet. Kanskje hun kan
kikke på dette? Og kanskje vil hun se mer dynamikk og bevegelse i det hele, og
dermed dypere dybde?
Vi nærmere oss nå teodicé-problemet. Ha tål.
Allmenheten forstår i dag ikke at vi trenger en ny retning,
nye virkemidler, nye innfallsvinkler og en ny eller supplerende holdning til
vår tilnærming til de store problemene, de utfordringen vi har i dag som
allerede bestemmer fremtiden. Emosjoner i seg selv – som mål og middel - fører
bare inn i dødvanne, inn i en «evig» blindvei, en cul-de-sac, og en
uendelig regress, hvor tu-qoque blir høyeste norm og - falske
sesam, og der den siste konkurranse vil dreie seg om hvem som kan emovere
best, mest og dypest, kort sagt mest emosjonelt betinget korrekt servile
overfor hverandre, det være seg den ene eller annen tro.
Vi må – slik jeg ser det – begynne å se mennesket som et
grunnleggende juridico-religco menneske, ikke først og fremst som et
sosialt dyr, med fornuft, men som et menneske til menneske, og ikke bare som et
SAP-menneske, helt i hendene på akademia og på nåde fra venstresiden i
de politiske og kulturelle kontekstene og på plattformene. Se
om sadismen og barnelikene i Middelhavet
Ta f eks Moria-debatten som gikk sist torsdag på NRK. De
deltaktakerne, mest Helgheim, FrP, som argumenterte for å hjelpe mer i
nærområdene, ble umiddelbart fremstilt for å ville mistenkeliggjøre alle
asylsøkere for å ha vikarierende eller skjulte motiver, og for å søke seg hit
til Norge og Norden spesielt.
Her var Anne Margit Austenå i NOAS svært frempå, hun
hever stemmen på slutten og luter seg med tyngde fremover med overkroppen. Jeg
så ikke om hun trippet med knærne i tillegg - for riktig å understreke alvoret
i hva hun sier, en ikke ukjent debatteknikk eller hersketeknikk jeg har
observert fra mange kvinner på venstresiden, som alle da tror at det er et
argument i seg selv at de mener at deres person og deres kroppsvekt da skal tas
for mer vektig og dermed mer moralsk høyverdig og derfor mer legitim – og
kanskje til og med mer fornuftig, i og med at de riktige emosjoner får spille
med» - enn motdebattantens innsikt og dømmekraft.
De spiller og foregir å være sterk kvinne, og som kvinne må
de være på de svakes side, ikke sant, den siden som gir dem mest uttelling? Det
er komisk, det er latterlig, det er hypermagisk; ingen ser imidlertid til å bry
seg. Man tenker: dette må være lov; det er bare sjarmerende, egentlig spiller
kroppsspråket ingen rolle og dessuten blir det brukt av en kvinne som da
overveiende sannsynlig kan ha moralsk rett – virkelig? (Jeg sier ikke at
emosjoner må holdes unna fornuften eller at fornuften ikke kan ha noe med (de korrekte)
emosjoner å gjøre, bare for å ha sagt det).
Helgheim ble altså beskylt for å mistenkeliggjøre individer,
nærmest spesifikke individer, noe han selvsagt ikke gjorde. Bare å antyde at
det kunne være noe i veien med asylsylsøkernes handlinger og motiver som
gruppe, er blitt en dødssynd, ja, faktisk straffbart, i sin ytterste
konsekvens. Man hater å bli mistenkt for å pålegge kollektivt ansvar, fordi
dette ved lov oppfattes som har og diskriminering av grupper. Å linke
asylsøkerne til deres felles trosgrunnlag, er også forbudt og belagt med
trussel om straff. Islam er fredet, spesielt på dette området, hvor det drives
«humanitær menneskesmugling» i stor stil, og hvor profitten er enorm, og hvor
det er godt mulig at det står organiserte religiøse interesser bak, uten at
imamer flest sier fra og fordømmer praksisen, annet enn i det pavelige gemakker,
vil jeg tro. (En tidligere pave ba Fadervår for under ti år siden i sin have i
Vatikanet sammen med muslimene som ba sin Shahada, formulert av Allah selv, den
muslimske trosbekjennelsen, hvor det bes til Allah om at Allah må forhindre
muslimene gå og følge den vei som jøder og kristne går på, de som trår feil i
Allahs øyne og som derfor går strake veien til Jahanna).
At man ikke tør nevne slike muligheter, og faktisk se og ta
konsekvensen av at slik skjer pågående og i stort omfang, er et svakhetstegn og
et bud eller et «omen» om at noe er begynt å rakne fullstendig i ryggmargen. Og
attpåtil: Slike «personlige» teknikker får dem til å tro at de er retoriske
tungvektere, hvilket selvsagt burde betraktes som en illusjon, intet mindre.
Man kan lure på om «tiden» og klimaet setter seg i
form av personlighetsforstyrrelser for noen av disse hypermagiske
aktørene. Går debatten dem til hode og setter seg i hele personlighetskarakteren?
Setter det sitt avgjørende preg på valg av fokus og orienteringsevne? Gjør de
seg kulturelt og politisk blinde? Tror de at virkeligheten har å rette seg
etter deres hjerter og hoder, og tør de ikke forholde seg konkret til hele virkeligheten,
eller en større del av den? Disponerer «godheten» dem til å bli
«godhetstyranner»? (Les Den gode terroristen av Doris Lessing og ble
skremt – de fleste som har prøvd å lese den, gir opp etter kort tid, fordi de
ikke skjønner poenget i det hele. Den sier mye om vår tid og om vår tids
nærmest deliriske nær-forhold-kultur, satt opp som en eksemplarisk guddom).
Tilbake til Morken: Hvilke konkrete indre forhold er
det som overstyrer ham og får ham til å orientere seg og vektlegge tingene på
den måten han gjør? Gjør han bare jobben sin, på sin måte, så å si? Hvilke
føringer lar han seg styre og drive av, og er han bevisst dem, eller
foretrekker han å bortforklare dem, fornekte dem eller fortrenge dem? Hvilke
reelle innflytelser er det som styrer ham? Ligger føringene å finne i integrert
i hans egen psyke hans egen karakter eller personlighet på en måte han ikke kan
frigjøre seg fra, om han nå skulle forsøke? Flink-gutt syndromet?
Myk-mann-syndromet?
I hvor stor grad er Morken villig til å dukke andre for selv
å kunne fremstå som den edle, og som helten som redder verden fra ondskapen? Er
han lett å presse, lar han seg lett suggerere? Er Morken i virkeligheten en
svak person og ikke verdt redaktørstolen? Vel, ta en kikk på de lenkene jeg
legger ved, kanskje man kan danne seg et realistisk bilde; jeg anbefaler ingen
å prøve seg på «klinisk diagnose».
En ting Morken kan være glad for, er det faktum at han bor
langt fra de åstedene han besøker og den elendigheten han oppsøker og beskriver.
Slik setter han seg i et distansert forhold til forholdene og menneskene han
møter og skildrer, og han vet det. Men det han forsøker seg på er å bringe
disse tilstandene og disse menneskene og deres menneskepåførte skjebne nærmere
leseren. Han skriver først og fremt for å få leseren til å føle noe, gjerne da
føle så sterkt som mulig. Leseren skal føle sympati, empati og lojalitet,
mer enn å forstå den. Hvis ikke … ?
Morken forventer, vil jeg tro, at det han skriver og den
måten han legger saken opp på skal resultere i konkret støtte, bl a i form av
pengebidrag (hvilket selvsagt er helt legitimt og fullt forståelig, på hans
premisser og alt hjelpearbeids premisser). Forventer han at leseren skal
begynne å hylle ham for denne hans innsats? Ønsker han å fortelle at han er en
spesielt viktig utvalgt? En som virkelig har medfølelse og som ikke bare sitter
og ser på elendigheten på avstand, langt fra der lidelsen virkelig skjer og
føler på kroppen? Er han glad for at han tross alt bare befinner seg i
begivenhetenes sentrum som observatør? Kjenner han sine leseres begrensninger?
Vet han at det det dreier seg om er å skape så stor skyldfølelse som mulig hos
sine lesere? Vet han at en slik skyldfølelse kan gi leserne en ekstra dårlig
samvittighet og et fast inntrykk av ham selv som er den som bidrar mest til å
produsere en slik overtallig og kanskje helt unødvendig og til og med falsk skyldfølelse?
Man kan ikke lodde hjerter og nyrer, men like vel … Er han i
så fall stolt av hva han oppnår? Spør
han seg om en slik skyldfølelse og slik dårlig samvittighet baserer seg på de
utdrag av virkeligheten han selv presenterer mer enn av virkeligheten selv? Og
spør han seg selv om den måten han velger å skrive om dette på, de
innfallsvinklene og den retorikken han anvender virkelig tjener andre formål
enn hensynet til ham selv og hans egne forestillinger om seg selv som «spesielt
god» og spesielt egnet til å avdekke de onde? (Jeg skriver bevisst «de onde»,
for Morken er personfiksert mer enn fiksert på systemkritikk. Aldri opplever
man at Morken tar for seg islam som religion, og de islamske tekstene i sin
helhet som en sannhet som for muslimer skal oppleves som absolutt bindende og
absolutt avgjørende. Han blir redd og reagerer irrasjonelt og emosjonelt og med
store svakhet når f eks noen på salig måte kritiserer Hadia Tajik – dvs
islam - når hun skriver om den norske julefeiring og hvor hun forteller sine
lesere i Vårt Land hvorfor den islamske forståelsen av Jesus er å fortrekke
fremfor den kristne, etter hennes tro og mening), - (se vedleggene: «Morken
og Horn revisited» for en lengre og svært oppklarende redegjørelse).
Det kan reises mange spørsmål angående Morkens tilfelle, for
å si det sånn. I den kronikken vi over tok mål av oss til å analysere, omtale
og beskrive i denne posteringen, forteller Morken at han reiste ned for å ta et
torturkamre nærmere i ettersyn og for å se det med egne øyne, ja, føle det på
eget hjerte. Han beskriver senger de torturerte måtte ligge på og hvor de ble
utsatt for svært ydmykende og dehumaniserende og svært smertefull
elektronisk sjokkbehandling. Han kommer så nært på åstedet og historien som
overhodet mulig, og dveler en stund ved opplevelsen. Han er tydelig tilfreds
med å få anledning til å fortelle om dette; leseren skal forstå at her har man
med sann og oppriktig innlevelse å gjøre, Morkens opplevelse. Med «den riktige
journalistiske tilnærmingsmåte» skal leseren selv inviteres, ja, lokkes eller
«tvinges» til å delta i lidelsen som skjedde der og da den gangen. (Noen vil
velge og se det som en befrielse i stedt å leve seg mer og mer inn i Morkens
egen opplevelse og intense emosjoner. Bak torturen står imidlertid et spesielt
navngitt menneske. Morken ser ut til å være glad for at dette menneske, denne
torturisten nå endelig er død. Han kan liksom ikke helt få seg til å ta den
omvendelse til kristentroen denne mannen selv forteller om på ramme alvor. En
så ond mann kan liksom ikke være skikkelig kristen, for torturen er for
voldsom, for utilgivelig, og derfor ikke gjenstand for tilgivelse; beviset er
at det fortelles at mannen ler når han får spørsmål om han visste noe om den
elektriske torturmetoden. (Skalet tilgitt menneske ikke ha mulighet for å le? Må
latteren nødvendigvis tolkes som en istemmelse i at ugjerningene faktisk er
rettferdiggjort? Nei, selvsagt ikke, Morken synes å være av en annen mening).
Slik jeg opplever Morkens beskrivelse og tilnærming, så kan
den etter min mening oppfattes som svært histrionisk. (Jeg forutsetter
at leseren nå kjenner til diagnosen histrionisk personlighets- forstyrrelse
og henvise andre som ikke kjenner til denne termen å finne ut av det selv).
Morken dramatiserer ikke bare selve torturen, men også seg
selv; det er hans egen opplevelse og gru som settes i fokus. For uten den, hva
så? Uten Morken som sentral rolleinnehaver, blir fortellingen liksom intet
eller svært redusert. (Blant annet fordi dette er gammelt stoff og fordi det i
øyeblikket kanskje er mer forferdelige historier vi burde være opptatt av). Stoffet
er allerede kjent for de fleste og har vært det i mange år nå. Morken gjør seg
til åstedsvitne og vil at vi skal delta med ham der og da, på hans egne
premisser. Han er «først på pletten». Han er den ivrigste av alle til å avdekke
grusomhetene, slik at skurkene nå endelig kan blir tatt; man skulle nesten tro
at han selv tror at han fortjente en fortjenestemedalje av første orden. Noe prematurt,
må jeg si.
At Morken finner den nødvendig å repetere, nå sett gjennom
hans egne intense emosjoner som sannhetsvitne, og i og med det fortellergrepet
han nå velger å få frem poengene på, blekner faktisk slik jeg ser det, den
reelle historien og de reelle fakta rundt den; de som led skyves i bakgrunnen
eller forsvinner helt. For Morken er det sentrale at torturisten nå endelig har
fått møte sin Skaper. Han lar riktig nok spørsmålet om mannen er havnet i
helvete åpent, men det er nær på at leseren selv trekker konklusjonen: Et sånt
menneske som – den kommunistiske - terroristen som nå er blitt en troende
kristen, fortjener helvete, ikke noe annet er mulig. Morken ser ut til å innta
dommersetet. Hensikten er å bringe lidelsen tettere inn på våre liv, med Morken
som mellommann. Han ønsker å vekke oss opp fra sofaen slik at han selv kan ta kredit
for det. Ved å fortelle oss at også vi må dømme torturisten, mannen som
altså nå, etter eget sigende, er blitt en kristen, og dermed på en måte ferdig
med sin fortid og sin synd. Vi andre, spesielt islamkritikere, sitter for
komfortabelt og de facto lidelsesløst eller inderlighetsløst til for at
vi med rette skal skammer oss for lite og for sjeldent over våre
utilstrekkeligheter og verdens lidelser og ondskap.
Morken ønsker at vi skal føle påtakelig og
motiverende skyld. Den skal iverksette de ideelle ønsker han har, som godt kan
være legitime, edle, rene og redelige, for all del. Han er imidlertid ingen
fødselshjelper i egentlig forstand, for fødselen i Morkens optikk er en fødsel
inn i lidelsen, mens jo en babys fødsel er et nytt liv inn i friheten. For
Morken er lidelsen en større sannhet enn friheten fra lidelsen. Han avhjelper
ingen lidelse. Det kan stilles spørsmål om den måten han påfører skyld på faktisk
kan være fruktbar i betydningen sunn og ikke-nevrotiserende. Handler og føler
Morken kontraproduktivt?
Han vil vi skal føle harme overfor forbryterne, javel, det
høres tilforlatelig og sunt ut, harme, sinne og hat (?) overfor mennesker han selv
vil markere avstand til, som om ikke ethvert normalt menneske allerede for
lenge siden ikke ville ha tatt avstand fra det som skjedde for mange år siden,
da saken var virkelig aktuell og som den gang mer enn nå måtte fortelles til en
hel verden i all anstendighets navn. Det er for seint – vil jeg tro, i denne
sammenhengen - når Morken nå vil vekke oss til ny syndserkjennelse og ny
skyldfølelse basert på disse historiske hendelsene, hvor lenge skal de få vare
ved før vi kan fortsette med våre vanlige liv og helt fritt kunne arbeide for
en bedre verden ut fra aktuelle og mer påtrengende kontekster? Hvor lenge tror
Morken at han kan spille på dette uten å møte kritikk og forstand, uten å vekke
avsky? Forutsetter han virkelig at leserne hans er spesielt egnet til å forføre
eller overstyre? Ser han dem som spesielt flakkende innvendig og hvis så, som
så svake individer og lette å forføre at de ikke fortjener bedre?
Morken synes å være tynget av en dypereliggende frustrasjon
eller depresjon kombinert me en slags bevissthet om at han ikke kan klare å
redde hele verden og over at han ikke kan få folk til å leve opp til de
idealene han legger på sine lesere. Kunne han ha valgt en annen
livsorientering? Kunne han ha valgt en annen journalistisk tilnærming?
Morken er tydelig interessert i å ha oss med på reisen. Han
vil ha oss med inn i torturkammeret og forventer at vi skal leve oss inn i det
fryktelige som skjedde og hans egen frustrasjon eller depresjon, eller begge
deler. Han vil at vi tar i bruk de samme virkemiddel som han selv tar i bruk,
nemlig dyp innlevelse og empati og her har vi sannelig noe å lære av ham. Men
det er en hake ved det: Hvis vi ikke klarer å føle ham helt i mål og opp i de
store høyder, hva da? Jo, da er vi nok ikke gode nok. Kanskje han selv ikke er
god nok? Da tenger vi ny og permanent behandling, med Morken som velvillig
terapeut. Han vet imidlertid at vi aldri kan nå opp til de idealene han
egentlig krever at vi skal leve opp til. Han avslører i så fall at heller ikke
han selv er god nok, derfor må han være desto mer innlevende og desto flinkere
til å oppsøke lidelsen rundt omkring i verden, neste gang, og neste gang, det
synes aldri å kunne ta slutt på denne anledning til å demonstrere sin godhet,
slik at kan få bevist at han forsøker, ja, at han forsøker mer enn mange andre,
at han er en foregangsmann som avslører og et menneske som advarer og varsler
og virkelig vil at de gode skal seire over de onde, på Morkens eget vis, en metode som hans
lesere skal bydes til å forsøke å leve opp til så godt de kan og formår og med
de kroppslige, materielle og åndelige ressurser man måtte råde over og som man
kan bidra med, i størst mulig omfang og grad.
For hvis ikke, er vi plutselig ikke prektige nok og gode
nok, kan mange tenke. Tenk om de visste at Morken vet at de aldri kan nå opp
til hans store idealisme? Tenk om de visste at han ut fra et eller annet
grunnbehov i ham nettopp ville ha dem gående i disse forestillingen om egen
utilstrekkelighet?
Jeg fristes av og til å tenke at Morken må være en slags histrionisk
anlagt munk i et selvbygget fantomkloster og et «byggverk» hvor han står
utenfor for å vinke flest mulig mer enn bare hjertelig velkommen inn. Han vet
kanskje -på en måte – at det fins nok av folk der ute som mer enn gjerne lar
seg forføre av ren godtroenhet og naivisme og som setter sitt håp til den rene
dumskap, ut fra ren fortvilelse og dype eksistensielle kriser. her
og Se
om min forståelse av Emokrati.
Morken ønsker å følge oss og delta i formingen av vårt eget bilde
og ved vår side med sin for ham dyrebare last av menneskelige lidelser. Han vil
at vi skal følge ham slik at vi kan se dem direkte, her og nå, ja, mange år
etter at de har skjedd. Han vil leie oss bort til sengene med de elektroniske
torturinstrumentene nærmst slik at vi selv kan føle hvordan det var å ligge
der, på torturistenes nåde. Han vil at
vi skal høre bøddelens stemme (se innledningen) på nært hold. Han vil ha oss
som meddommere; han har tatt initiativet og er derfor en slags primus motor
eller primus inter pares og da med krav på ekstra respekt og beundring.
Han gjør oss til disipler eller etterfølgere av egen lidelseshistorie til og
med. Han forteller om en begynnelse, da han bodde på en hybel i Sogndal da han
gikk på gymnaset der, en liten hybel på 6, 5 kvadratmeter. Hvorfor dette skulle
være relevant, sier han ikke noe om. Men dette lille gløttet inn i hans fattige
fortid, skal antakelig tjene til å forsikre seg om at han har gjennomgått mye
lidelse og at han allerede som «fattig» hybelboer bedre enn mange andre faktisk
forsto at han måtte gjøre noe mer enn dem for å avhjelpe verdens nød. Han
begynte å skrive i avisen, skriver han, før han på nasjonalt nivå ble valgt til
å representere Åpne Dører og fikk erfare at sosialistene avviste ryktene om
uhyrlighetene i Kambodsja under kommunistene der. De ville ikke vite av at
kommunismen kunne medføre så store lidelser og slik stor sadistisk galskap. Nå
vil Morken med hans hjelp at vi ikke skal glemme lidelsen eller stille oss
likegyldige til lidelse, at vi skal vandre i og med lidelse, slik at vi kan
oppleve å føle oss riktig skyldige lengst mulig og mest mulig inderlig. Slik skal
vi bli venner i nøden og lidelsen sammen med Morken. Se
om Sindre Bangstad som vil at vi skal ha mer skyld og psykologen Pascal
Bruckner som mener at dette ikke er bra. Morken er helt avhengig at vi
føler skyld, akkurat som Bangstad er en mann som så vidt jeg vet ikke er kristen.
Har Morken Gud med seg, står Gud på hans side – mot de mange
andre, som takler lidelse på en mer fruktbar og kreativ måte? Han synes å ha
veldig lett for å anlegge Guds eget fugleperspektiv på det han beretter om og
dramatiserer. Han går helt konkret til verks – og ad hoc - med sine anvisninger
og sin egen form for dydig alarmisme. Han peker på ting og forhold og anviser
primært ett botemiddel: her skal vi innleve oss til »frelse» på han egne
premisser, dvs på hans egen medlidelses unike godhet og på hans egne unike innlevelsesevners
premisser.
Joda, Morken har kjent lidelsen på kroppen, på en liten
hybel i Sogndal i Sogn og Fjordane. Han har nå steget i gradene; han jobber nå
på heltid med å spre evangeliet om verdens lidelser og hvor han utsier sine
dommer om verdens likegyldighet og urettferdighet. Han har klart å gjøre seg
til en domsprofet på Guds vegne. Ikke verst, hva? Han må være like sikker på sitt
kall som marxistene var på sitt om at marxismen var vitenskapelig og
ikke kunne feile og at de derfor kunne tillate seg nær sagt hvilken som helst
forbrytelse mot menneskeheten i denne ideologiens navn. Men i stedet for å ta
for seg ideologien, tar Morken for seg en av mange tusen forbrytere personlig.
Den samme strategien velger han i forhold til islam. Islam som ideologi er et
fremmed fag for Morken, ser det ut for. Morken setter sin lit til Gud, en
person som kanskje ligner litt for mye og til forveksling veldig mye på ham
selv. Bare det da at Gud er uendelig mer rettferdig enn Morken er.
Hvorfor var det nødvendig for Morken å skive denne kronikken
og for Dagen å ta den inn som kronikk? Den bringer ingen nyheter, bortsett fra
opplysningen om Morkens kummerlighet på hybelen og den kapasitet for smerte og
lidelse han måtte ha?
Fakta ellers burde være kjent for de fleste. Og dessuten: de
fleste er enig om at tortur er galt og den derfor må motarbeides med alle
tilgjengelige og lovlige midler så langt krefter holder og anledninger byr seg.
Morken går et skritt videre; han ønsker å innkassere en høyre moralsk grunn og
dermed et etisk fortrinn eller et personlig overtak ved å bringe inn lidelsen
på en måte som vanskelig kan tenkes på
annen måte enn som et ledd i å påføre leserne en større syndeskyldskyld enn de
praktisk talt fortjener – og dermed inkludert i denne skylden en berettiget
eller uberettiget lidelse - som
implisitt kan brukes som et instrument i en eller annen strategi. Det
ligger et stort påvirkningspotensiale eller rett ut sagt store muligheter for
manipulasjon - og markedsføring - i dette, å få folk til å føle syndeskyld
spesielt der det ingen spesiell grunn foreligger for å føle en slik
skyldfølelse i de konkrete tildragelsene. (Strategien kan med andre ord
oppfordre til hykleri, forstillelse og snikende servilitet). Ikke noe treffer mennesket kraftige enn å
oppleve sann og ekte syndserkjennelse, en opplevelse som riktig nok står helt
fremmed for altfor mange mennesker i dag. «Publiken» for øvrig vet ikke her hva det er
snakk om. Man er opplært til å tro at
det ikke finnes noe som heter synd og skyld overfor Gud, den allmektige og
hellige. Hvis så visse mennesker gjør seg til Gud eller Guds nærmeste
representant her på jord, eller hvis man gjør menneskeheten og humanismen til
Gud, hva så? Jo, når mennesket ikke kan annet enn å bli skyldig overfor Gud, og
ikke har noen alternativer, da kommer menneskefrykten frem og setter agendaen
og den er ødeleggende og en synd overfor Gud. Kommunismen har mye å fortelle
oss om dette, lærdommer vi burde ta på det ytterste alvor. Andre ideologier og
troer på samme måte, jeg skal ikke nevne navn.
Vi trenger da kanskje Morkens påminnelser, vi trenger å føle
skyld uansett? Morken synes ikke å være veldig opptatt av om syndefølelsen er
ekte eller ikke. Bare man føler en nagende uro eller forestilling om at man
kanskje kunne ha gjort noe mer og noe bedre, under kyndig ledelse, nager mange
mennesker: Noen syndespesialtister har kanskje mer å gjøre og stå i med enn
noen ander. Men er det vår skyld at lidelse skjer, at grusomhetene har skjedd,
at noen er onde terrorister? Er vi som er født inn i vestverdens iboende
imperialisme og menneskefiendtlige kapitalistiske forderv fortjent til noe
bedre enn å føle skyld og gruelse over verdens fattigdom, en tortur i seg selv?
Kan vi arbeide uten Morkens forsøk på å få oss til å føle oss som ekstra store
syndere hvis vi ikke lider med ham selv slik de ofrene han forteller om har
lidd? Og skal vi hate bøddelen ut fra de samme premisser som Morken viser til,
for å føle oss mindre skyldige? Fins det ingen andre utveier og metoder? Fins
det overhodet noen frelse utenfor Morkens lidelsesunivers og forestillinger om
menneskets syndenød, slik den ifølge Morken bør manifistere seg?
For å nærme oss «Morken» fra et litt annet ståsted: Går
Morken på rot-årsakene i sine kronikker og artikler? Svaret er ja hvis selve
lidelsen er rotårsaken, selve synden. Men går han på trossystemene som sådanne?
Svaret er bare i mindre grad, hans rotfokus er på lidelsen og på hvordan de
kuldskjære sinn skal reagere og agere på den. Morken vil ha flere og
kvalitativ «bedre, mer spesielt «egnede» og kuldskjære sinn som kan stå til
tjeneste for hans formål og hans egen misjon. Det er det indre menneske han vil
påvirke og hale ut; for så vidt er han en nokså snever pietist. Holdningen og
retningen hans synes å være godt beskrevet av en av våre nasjonalskalder Han
Kinck, en av våre store diktere fra 1800-tallet: «Og utvendig er du
hudløs sier ektemannen Georg … Du føler hver fremmed smerte som ditt eget kjøtt
– stort som smått. Det er den ondeste brutalisering – den som gjøre en hudløs
utvending og sjelen flakkende innvending». Bare det at Morken ikke vil ha
noen «flakking»; her er det snakk om konsentrert og uflakkende fokus på
lidelsen brukt som nådemiddel for evigheten og som en eliksir eller som
et afrodisiaka man må ha stadig mer og mer av. For en lidelse, - i seg
selv!
Hvor er Morkens mulighet for katharis, for å snakke
med de gamle grekere? I islam foreligger
ingen tanker om en katharsis i form av en Frelser som soner og forløser for
menneskets synd og skyld. Islam er dessuten tom for forståelse for det tragiske
i selve det menneskelige. Muhammed er ingen tragisk skikkelse, en person som
kunne gi katharsis. Her gjelder budene og ritualene som frelsesmidler, i
den gra man kan snakke om frelse i islam. Det gis ingen genuin eksistensiell mystikk
i islam. Koranen er under alle omstendigheter nok og tilstrekkelig. Den er evig
og uforanderlig.
Se
her om den manglende tragedieforståelse i islam og dermed den manglende
mulighet for katharsis
Snakk om «curare». Som alle vet: Innvendig flakking
impliserer svakhet. Man blir et lett bytte for manipulasjon. Blant annet fordi
flakkingen oppleves av den som rammes av denne tilstanden eller dette
karaktertrekket som f eks et tegn på at man er spesielt «kunstnerisk» innstilt
eller «god», åpen, raus – tolerant og av genuin interesse for alt og alle. Morken
er tilsynelatende veldig redd en slik flakking, han vil ha fast konsentrasjon
om oppgaven, men dermed oppfatter han flakkingen som et element han må
kontrollere og kontrollen håper han å kunne erlegge ved å fokusere på den
lidelse man burde ha og som man ikke burde unnfly. Bare slik kan flakkingen
kanskje opphøre, bare lidelsen er seriøs nok for de personer han mener bør
fratas flakkingen.
Det sier seg selv at et slik sted eller topos å være på, er
alt annet enn uskyldig og noe man bør stimulere og gi intensiver. Det motsatte
er selvsagt påkrevet; her bør flagges moderasjon, tilbakeholdenhet, refleksjon.
Man bør spørre seg: Hvem er jeg egentlig? Hvem og hva styrer meg? Hvem og hva
ligger jeg under for? Kan jeg gjøre noe med det? Kan jeg hente ut meg selv i og
fra mer stille og dypere farvann? Skal jeg realisere meg mer – dvs selge meg og
min flakking bare stadig mer på forfengelighetens, kynisismens og forintelsens
marked, i håp om å bli mer likt og mer forstått – som et primært godt menneske
og en spesielt empatisk person?
Eller skal jeg la Gud realiserer meg, som en frivillig
tjener (uten at jeg selv selger eller nettopp velger meg selv)?
Skal jeg be om å få guds nåde? Skal jeg stole på at han gir den nåde som Han
selv bestemmer? Se
her om vestens selvrealiseringsideal og islam knipetak på kvinner her. (Jeg
never dette her fordi jeg hører legen, forskeren og forfatteren Bushra Ishaq på
nrk i dag fortelle at hatet mot muslimer kan hindre muslimske kvinner i å
realisere seg selv. Man kan spørre: Hvor utbredt er forestillingen om
menneskets selvrealisering innen islam? Burde hun nevnt Ibsen og Ibsens forankring
i den judeokristne tradisjon og tro?)
Den reformerte, berømte og svært så innflytelsesrike teologen
Karl Barth beskyldte pietismen for å legge til rette for en slags
fariseerisme som gjorde nåden prektig synlig og eksklusiv. Den blir en eiendom
som Gud må forholde seg til, ikke en fri gave fra Gud selv, hvis vi for anledning
tillater oss å se litt snevert på det. Han sa: «I would rather be in hell with the World church than in heaven
with Pietism, be it of a lower or higher order, or an older of more modern
observance”. (KB and the Pietists, Eberhard Bush, 2004).
Før jeg går videre, må jeg linke til et lengre “stykke» jeg
har lagt ut her på bloggen om bl a om pietisme, (bla a professor Johannes
Sløk sine gode og fruktbare innsikter), og om calvinisme, lutherdom og islam og
mye annet og bla andre mange andre filosofer og teologer som er vel verdt et
vennskap: Om
nåde, nycalvinisme og en "luretekst" som kan være misvisende, men
også informativ og provoserende . “Stykket er lagt inn under etiketten:
Synden og syndene i kristendom og islam 11.
Hvordan kan man så forklare Morken ved å forklare
teodicé-problemet?
For først å angi noen «linjer» i kristen teori. Ifølge Ireneus,d
202, kan det onde delvis tilskrives Gud. Mennesket ble ikke skapt fullkomment,
det måtte derfor oppdras i en verden med godt og ondt. Mennesket skal modnes
frem gjennom historien og historien blir da på en måte selvforedlingens og pedagogikkens
historie like mye som menneskets historie. Mennesket skal gjøres verdig til frelsen.
Augustin, derimot, mente at mennesket var skapt
fullkomment, men har valgt det onde av fri vilje.
Platon, som var en førkristen filosof, hevdet at det
som kan synes å være vondt, egentlig er av det gode bar man anlegger et riktig
perspektiv på problemet. Augustin mener senere at Gud bruker menneskenes
ondskap til gode formål. Syndere fortjener lidelse fordi alle mennesker har
syndet.
Italieneren og professoren Thomas Aquinas ser en
verden uten ondskap som mindre god enn den verden vi faktisk må forholde oss
til her og nå, men han rettferdiggjør ikke det naturlig onde, bare det moralske
onde. Gud tillater det naturlig onde uten at dette gjør Ham mindre god.
Den jødiskfødte Spinoza, som var en panteist, mente
at både det gode og det onde står i Guds tjeneste. Luther ment at all ondskap
har sitt utspring i Gud og Djevelen. Spinoza mente at islam – på førsteplass - var
langt «flinkere» til å forføre menneskene og ånden enn katolisismen, som han
satte på andreplassen!
Den store tyske dikteren Goethe mente at alt ondt
bidrar til det gode. Han lar en av sine figurer si om seg selv: «Jeg er en del
av kraften som har fått det lodd å ville ondt, men virker godt».
Leibniz tenkte fra det perfekte til det imperfekte
opphøyet i det «større» perfekte. Fordi Gud er god, har han skapt den beste av
alle mulige verdener! Leibniz kunne snakke om «den muhammedanske pesten».
Hvor skal vi så plassere de såkalte godhetsapostler i dette
bildet? Hvor hører Morken hjemme? Kan han være hypermagiker sett ut fra de
definisjoner jeg har gitt andre steder her på bloggen? Vel, for Morken fins det
virkelig noen perfekte mennesker, ser det ut for, dvs som tror at
frelsen oppnås på det vilkår at man føler synd og skyld. Disse trenger ikke å
oppdras til det gode, de er på en måte utvalgte til å oppdra de andre, de som
ikke er så gode, eller de som er onde og de som er mer eller mindre onde er de
som har mer eller mindre empati eller innlevelsesevne, på Morkens premisser
selvsagt, slik jeg ser det. Morken trakter etter makten i skriftestolen, - den
frie presses åpne skriftestol - hvor han
kan sitte på sin gode trygghet, en trygghet som sikrer ham mot å ta feil om hva
godhet er og hvor god han er; han tiltenker seg retten til å utdele forlatelse
og befale nødvendige botsøvelser for å sikre seg mot fortapelse.
Til dette er bl a å si at man ikke trenger å være kristen for
å føle seg bedre utrustet til å vite hva som f eks er mer moralsk høyverdig i
asyl- og flyktningepolitikken, og i forhold til islam, enn annet. Å føle seg
mer moralsk og dermed også mer politisk høyverdig enn andre er ikke en
spesifikk kristen dyd. Noe Morken ser ut til å benytte seg av med den største
selvtilfredshet.
Men som kristen forstår altså Morken hva som er bedre enn
noe annet; hvordan man bedre skal føre dialog, hvordan prosessene
frem mot vedtak med viktige og langvarige etiske implikasjoner skal foregår, hvor
toneleiet skal ligge i samtalene som berører islam og migrasjonen fra de
muslimske landene, hvordan islam per se skal tolkes og oppfattes; hvilke
læresetninger det er lov å bokstavelig eller ikke, som om muslimer skulle være
forpliktet til Morkens tolkning og forståelse.
Slik sett føyer Morken seg inn i et mønster: I kristne
organisasjoner eller institusjoner diskuterer man sjelden ut fra det materielle
aspektet eller innholdet i tekstene, nei, man tillater ikke annen diskusjon enn
den som går på hvordan man skal snakke om hvorfor; etikette er mye
viktigere enn etikk; det man vokter om er den korrekte prosessen, det formelt
riktige. Man sier f eks at «vi må gi muslimene tid»; dette innebærer så et syn som
sier og befaler eller tvinger dem mentalt og forskrudd logisk til å påstå at
islam – til og med isne grunnvoller - kan reformeres, noe som tas for gitt,
selv om det er et aksiom eller en uforanderlig gudsforordning det ikke går an å
kompromisse om i islam og at islam slev faktis sier at det er et gudsforordnet
faktum at islam nettopp ikke kan forandres. Den alvorligste innsigelsen mot
Morkens verdigrunnlag og tilnærming er like vel at han ikke går av veien for å
diskriminere helt åpent til fordel for muslimer i den offentlige diskurs.
Morken legger ikke skjul på strategien sin. Han strutter av stolthet, når han kan få vist
frem at han går inn for en stram positiv diskriminering til fordel for
muslimer. Selv ikke saklig, nøktern og moderat islamkritikk som fremhever de meste
sentrale dogmene i kristendommen i kontrast til de like sentrale dogmer innen
islam versus kristendommen, kan stå seg for Morkens åsyn.
Når det gjelder «å gi muslimene tid», kan det være verdt å
nevne at dette er blitt prøvd tidligere, bare for å ta et historisk eksempel:
Da Sicilia ble gjenerobret av de kristne normannerne på midten av 1100-tallet,
lot de muslimen stort sett i fred for religiøs innblanding. En av grunnene til
dette kan være at muslimene visste å holde sine ritualer for seg selv. Det ble
etter hvert imidlertid forbudt å å holde offentlige fredagsprekener bygget på
resitasjon av korantekster. De normanniske kongene hadde ellers generelt et
svært åpent og vennskapelig forhold til den muslimske befolkningen som sådan;
ingen ble tvunget til å dra tilbake til Nord-Afrika, der de stort sett kom fra.
Muslimer utgjorde et stort antall i kongenes hærer og i statsapparatet var det
ofte muslimske jurister som fikk styre byråkratiet. Staten Sicilia opererte med
4 offisielle språk, arabisk var ett av dem. Det var toleranse i overflod, men
etter vel hundre og femti år var det slutt og muslimene kunne begynne å vise
både teologiske og praktiske muskler, en følge av utviklingen i det store og
hele. Ganske plutselig kom det til syne et gjensidig hat som ingen til da hadde
villet ta tak i. Det samme gjelder f eks i Skandinavia i dag. Islam nyter en
toleranse som til og med muslimene selv i andre muslimske land ofte bare kan se
langt etter å få oppleve og leve under som muslimer.
I Norge, Skandinavia og nesten hele den vestlige verden kan
muslimene i dag fritt og utvunget fremføre de mest konkrete og bokstavelige
prekener med direkte sitater fra deres hellige skrifter, tekster som oppfordrer
til holdninger og handlinger de fleste vestlige vil få gysninger av. Og dette
uten at noen fra øverste myndighetshold reagerer på annet en med å ryste litt –
underdanig - hoderysting. På sikt er det ikke utenkelig at arabisk språk vil
bli likestilt med nynorsk i alle offentlig organer og institusjoner. Dessuten
er muslimene i flertall på visse fakulteter og muslimske kvinner er mer frempå
med å ta seg lang utdannelse i forhold til innfødte kvinner.
Den norske folkesjelen eller identiteten er kanskje mer
hjernevasket eller preparert nå enn noen gang før. Den forteller seg selv at
den har en moralsk plikt til å gi muslimene som gruppe en slags permanent
almisse og der nordmenn ser seg evig og statslig forpliktet på yte denne
almissen for all fremtid. Man ser ikke at det her skjuler seg en form for
rasisme – sett ut fra det aktuelle forbudet mot hatytringer - en rasisme som underbevisst forsøker å
legitimere seg selv nettopp ved å gi almisser, ikke nødvendig vis formelt - en rent
juridisk plikt man påfører seg selv i den tro at man er edel og god, og fordi
noen, bl a slike som Morken, men i praksis. Dette er blitt muliggjort fordi hypemagikerne,
som jeg kaller dem, med stor fremgang har klart å få mange nordmenn til å tro
at de skal være nedtynget av skam, skyld og synd for tidligere tiders
imperialisme og forestillinger om både rasemessig kulturell og naturlig utvalgt
overlegenhet, for å bli akseptert i «det gode selskap».
Poenget er at almissetenkningen – som man ikke er seg bevisst
- i seg selv innbyr til etablering av et bestikkelsessystem, en relasjon mellom
giver og mottaker som konserverer ulikheter, urettferdig skjevfordeling og som
dessuten stimulerer til servilitet og sentimentalitet, både kollektiv og
individuelt, både på mikro-planet og makroplanet og alt stikk i strid med det
som jo var den ideelle eller sentimentale og opprinnelige hensikt, sett som en slags
kristenplikt, forankret mer i følelsene enn i Skriften, og spesielt da i de akk
så utbredte «fake» emosjoner.
Almissetenkningen innbyr til korrupsjon og har dessuten den
funksjon at mottakeren kan lure seg selv til å tro at han er hjelperen overlegen
fordi f eks Allah har forordnet det slik at det påligger den vantro å hjelpe
den troende nettopp med «almissens velsignelse». (Joda, konkrete eksempler finnes).
I en slik setting blir de som markedsmessig eller premissmessig
sett best klarer å romantisere elendigheten som et foreliggende faktum som
naturnødvendig egentlig ingen vil klare å forandre til det bedre essensielt
sett ofte bli sett på som helter a la Morken, (som jeg her tar som en slags personifisert
trope). At dette så innbyr til korrupsjon i en eller annen form, sier seg selv.
Man klarer imidlertid med letthet å flikke overflatisk på
problemene og motsetningen, og trøster seg samtidig med «de store talls» primat
over de små og mange enkelttilfeller, tilfeller eller episoder og tildragelser som
hver for seg ikke betyr noe i de store budsjettene og prognosene, - men under
ligger den fatalistisk og essensialiserende tanke at alt blir ved det gamle og at
det intet nytt fins under solen. Slik sett tenker de som strør om seg med
permanente almisser i den tro at denne strategien er spesielt kristen, hvilket
den ikke er. Ja, man forsøker sogar glatt og tilsynelatende problemfritt å
overgå den almisseplikten man finner i islam. I seg selv tyder dette på et
visst hovmod, en urealistisk og klam og overdreven forståelse av egen godhets
betydning og verdi. Det ligger med andre ord an til drama og tragedie. Og på
sikt ikke helt umulig: Krig. I hvert ikke mindre vold, hvor en den nå måtte
skje, både mellom gruppene og i gruppene selv.
Viser det seg noe dypt rasistisk eller intolerant i Morken når
han på ene side ikke kan tolerere saklig islamkritikk? Når han på den annen
side på full steam slipper til radikal kritikk av kristendommen fremført på
islamske premisser?
Hvor om allting er: Jeg synes å spore en slags baning mot diskrimineringsfanatisme
i Morkens gjøren og laden på dette området og denne lar seg hverken stagge
eller begrense av argumenter. Han synes å være svært redd for ikke å tenke
riktig i forhold til visse mer eller mindre sanne og velbegrunnede autoriteter,
autoriteter som langt fra er kristne, en
«mental tendens» som så gjør ham svak, i motsetning hva han selv vil tro; han
lar seg med andre ord lettere presse enn det han selv er i stand til erkjenne, noe
som i virkeligheten er forbudt for en redaktør, jfr Redaktørplakaten, og her
tenker jeg på at han lot seg skremme av en ateist til å utestenge en person fra
Verdidebatt på Vårt Land for noen år siden, for å ha kommet med en saklig
kritikk av en såkalt jule-kronikk av Hadia Tajik). Han synes å være mer redd
for at muslimer skal føle seg krenket, enn for at kristne bibeltro skal føle
seg krenket, i møtet med islam proper.
Kort sagt: Morken må ha et behov for å unngå dialog hvor tilnærmingen,
tonen og den generelle holdning til tingene er mulig. Han svarer med å innta en
svært hoven og nedlatende innstilling til aktører som ikke er enig med ham og
mennesker han oppfatter som potensielt farlige, mennesker han går ut fra som en
selvfølge er fulle av hat, fobi, uforstand og ønske om å skade muslimer ved å
kritisere islam – alt uten hold i virkeligheten.
Islam skal i Morkens fordreide univers fredes, og muslimer
forfordeles åpent med hensyn til bl a spalteplass for de meninger og den
tolkning muslimene selv legger til grunn, med mest mulig bokstavelig fundament
i Koranens tekster og Allah og profeten’s egne ord, ord som jo forsøker å knuse
det kristne trosgrunnlaget. (Vi har skrevet utdypende om dette på flere andre
steder her på bloggen, jeg viser til lekene som legges ved).
Jeg må nå si litt om empati, en forestilling som av mange brukes
ikke bare som et magisk middel for å oppnå gunst og fordeler, men som også
brukes som slegge på alle som føler på en annen måte enn en selv, som emoverer
på gal måte, som oppviser «truende» tegn til inkorrekt emosjonalitet:
For å ta et eksempel: Du er tannlege og skal bore i tennene
til en pasient. Som pasient vil du at tannlegen skal ha empati med deg, at han –
for å kunne være god - skal leve seg mest mulig inn i din smerte. Ville du hatt
en tannlege som var så empatisk? Ville du ha klandret ham etterpå for
ikke å leve seg mer inn i dine smerter? Svaret burde gi seg selv. Morken ville
kanskje ha svart ja, ikke vet jeg. Han synes å mene at vi ikke er empatiske nok
vis a vis de forfulgte, torturerte og undertrykte hvor de nå enn måtte befinne
seg, men mest i muslimsk land, ser det ut for. Han synes å mene at vi bør være
mer klar over vår syndighet overfor monde cane, og gjøre større bot for
denne syndigheten vi blir tilskrevet, enn vi gjør, overfor verdens elendige
(hunder). Han synes å mene at vi burde stilles overfor et slags tribunal hvor
vi skal dømmes for manglende skyldfølelse, en mer eller mindre abstrakt skygge
i sinnet, som skal sitte der som en verkebyll man skal presses til å fjerne, på
oppfordring fra slike som Morken. Samtidig vil ikke alle «De elendige», de som
liksom lider fordi det er vår skyld og vår synd som har forårsaket deres lidelser,
vil ikke nødvendigvis være enig med ham og ønske det samme som han. De vil
betakke seg for Morkens almisse i form av at vi skal føle oss mest mulig
skyld- og syndetynget. Jo mer skyld vi påfører oss selv, jo mer kan vi fortjene
tittelen empatisk, sett med Morkens øyne, sett med hans eget sneversyn. (Det
kan høres vel hard ut å si dette om Morken, men her gjelder det å se
implikasjoner mer enn eksplikasjoner, for å si det slik). De elendige og
lidende vil kanskje heller velge å ordne opp i elendighetene selv og se seg
selv som ansvarlige mennesker som ikke vil binde seg til evig takknemlighet
overfor de som allerede har nok med seg selv og sin egen ofte sterkt påtatte «overflod»
av tårer og empati. De ber ikke om empati, men forståelse. De ber ikke om mer
sentimentalitet, men om mer lødig handling og da kanskje hjelp til å bekjempe
visse tendenser i muslimske land som de selv ser er undertrykkende, brutale og
uten demokratisk håp. De vil heller ha
med mennesker som tenker sunt og redelig juridico-religico enn
mennesker som tenker servilt betinget emosjonelt korrekt, noe vi
har skrevet en del om tidligere.
I sin mest dramatiske og for noen fullstendig lammende form,
kan saken ses slik: Uten lidelse, sorg, smerte, tårer, urettferdighet,
forfølgelse osv, er det ikke mulig å være snill, hjelpende, altruistisk,
empatisk – og hvem vet hva. Jo større lidelse, jo mer hjelpebehov. Vi har mer
enn nok å gjøre. Vi kan faktisk skape lidelse for å kunne avvikle eller
avhjelpe dem, det gjelder så vel privat som i krig. Og noen gjør det, utrolig
som det enn kan høres.
Vår nestekjærlighet er avhengig at det vonde er og virker og
dette trenger i og for seg ikke la seg dokumentere. Selve påstanden om lidelse,
bekrefter jo at lidelse fins og at noen har skylden, at lidelsen kan forklares,
og, i prinsippet, gjøres noe med, men da selvfølgelig på ulikt vis, og med
ulike intensjoner og ulik motivasjon. Noen tror at det bare fins én måte å
hjelpe på - stakkars dem og deres ofre.
Noen tror at alle som lider – uansett i hvilken grad og
uansett hvorfor – har krav på vår hjelp, ja, på alles og hele verdens hjelp, ta
f eks FN og EU. Gruppehjelp er i dag svært populært. Grupper av folk må
hjelpes; det tenkes mindre på de enkelte individer. Dette kan så igjen koste
oss dyrt, her gjelder det de store talls fascinasjon, men svært lite, vil man
hevde, hvis man drar lasset sammen, til og med ved at eldre mennesker i egen
kultur skulle dø i behandlingskøer som følge av smalere bevilgninger som
direkte følge av altruismen.
Mange mener at det er moralsk forsvarlig og aktivt
berettiget å få andre til å lide ved å bruke andres lidelse til å påføre andre
presumtiv ikke-lidende den lidelsen det er å stadig måtte bli konfrontert med
verdens lidelse, og så mye lidelse sommulig, kontinuerlig. Man forsvarer seg da
med at dette er en lidelse av miniatyr betydning i forhold til de andres
virkelige lidelser. Og selvsagt: Det kan være noe i det. Svakheten i et slikt
uforbeholdent forsvar for «altruismen» er selvsagt at den kan brukes av svært
naive mennesker, av uedle motiver, av sadister og psykopater som som regel
ønsker en så stor innflytelsesradius – og uanstendig profitt - som mulig.
Vanlig vis vil folk unngå å tenke i slike baner. De vil skyte på pianisten i
stedet for på komponisten. De vil f eks til og med beskylde folk som er saklige
islamkritikere for å være islamofobe, (en helt kulimulig term, forøvrig).
Og fenomenet er utbredt, det kan skje i «de beste hjem», og
noen foreslår – i prinsippet - til og
med psykopater som verdige til nobel freds pris. Særlige grove eksempler på
hvordan lidelse som kunne ha vært unngått er det der man unnlater f eks å
kritisere islam som system, fordi dette i seg selv innkasserer både beundring
og sympati og hvor man slik indirekte gjør seg til islamapologeter – fordi man
synes overdådig synd på muslimer! Og selvsagt: fordi man jo da synes ekstra
synd på seg selv, som en person som ikke utholder lidelsene man kokret og via
media og magaziner ser og opplever rundt omkring, med det blotte øye.
Påstanden kan virke harsk, men abstrahert torde det være
enkelt å ta poenget, hvilket veldig få i dag, i vårt like hysteriske som
forvirrede og forvirrende samfunn i dag ser ut til å evne.
Hvis vi er gudstroende, enten det er i vår daglige dont eller
under dyna eller kun ute i naturen, i det fri, og spesielt hvis vi har «indviduert»,
inderliggjort eller personliggjort det gudsbildet som fremgår av Bibelen
i sin helhet, burde vi i prinsippet være i stand til i hvert fall teoretisk å
«løse» problemene. Vi kan faktisk frigjøre oss fra fortvilelsen og depresjonen,
og den grunnleggende nokså medfødte og derfor menneskelige angst, for å snakke
med eksistensialistene et øyeblikk, (de kan fortelle oss mange sannheter). Men det er kanskje lett å forstå at man av og
til får den tanke, at verden må være skapt en ond Gud, en Gud som tillater
lidelse og ikke ser ut til å gjøre noe med den. Av og til kan man få seg til å
tro at Morken og hans geliker virkelig tror at kristne tilber eller forholder seg
til «den onde skaperguden», mens de selv tilhører den evige kjærlighetsgud, den
gud som ikke har skapt denne verden med alle dens lidelser og ondskap. (Jeg vil her presisere, slik jeg har gjort før, at når
jeg sier at M tenker og føler slik og slik, betyr dette ikke at jeg vet
at M tenker og føler akkurat slik og slik, fordi han bruker ordene slik og
slik. Lesere som måtte tenke slik, er akademiske undermålere som ikke forstå at
det her er snakk om at det foreligger vektige grunner for å anta ved å implisere
slik og slik ut fra det M skriver slik og slik og på annen måte
uttrykker).
Noen vil i sen slik situasjon enten glemme eller forkaste
gudstroen fullstendig og avvise Gud, men andre vil komme på den glupe idéen at
det må være to Guder, en god Gud og en ond, og da en god Gud som egentlig ikke
har noe med skaperverket å gjøre.
Det sier seg selv at en slik «situasjon» kan fortelle mye om
den troendes situasjon, dvs vår eventuelle tilstand med alt fra overlykke til
den dypeste depresjon, og med alt det som da følger, fordi tilstanden påvirker
relasjonene mellom menneskene og naturen, og menneskets indre individuelt. Sinn
og hjerne avspeiler mange ganger hvilket gudsbilde man relaterer seg til og
dette utspiller seg så på omgivelsene. Våre holdninger og valg, være emosjoner
og vår eventuelle aggresjon kan alle tilbakeføres til en slik tilstand eller
grunnholdning, den være seg akutt eller permanent.
Enkelt sagt: Svartsyn søker seg mot mørket og lidelsene.
Mani søker seg mot lyset, før eller etter den bli depressiv, mens normaliteten
søker seg et sted noe midt mellom. Normaliteten må finne seg i å leve midt
mellom ytterpunktenes møtepunkt, (selv om grenseområdene her kan være svært
vanskelig å trekke opp og gi noen klare kriterier på. Uten ildsjeler vill verden
gå i stå, helt uten de alvorlig deprimerte eller fortvilte, ville kanskje
verden skrante. Det snakkes mye om bipolar lidelse i dag, vi snakker her om noe
lignende, men holder oss innenfor normalområde, på den gulne middelveis stier).
En kjølig, sømmelig og avmålt distansert forhold til teodicé-problemet
for eget og andres vedkommende, kan være en god rettesnor for hvordan man tar i
tu med problemet. Jeg går ikke inn på diagnoser, det får holde med i hvert fall
å forutsette at man er i balanse eller normal harmoni, at man holder seg på
matta og ikke blir for «karismatisk». Problemet er primært av filosofisk
natur. Jeg tror Jesus leste de gamle greske filosofene, før eller samtidig med
at han transcenderte dem og slik muliggjorde selve gudsåpenbaringen, dvs viste
oss hvem Gud er og hvem sannheten er. Ren metafysikk er fremmed for Jesus lære
fordi metafysikken allerede forelå og da gjerne som noe utdebattert, hvis man
ikke valgte å la seg føre inn i den livslange mystikk og hvor ordene eller
Ordet da på en måte forsvinner ut i abstraksjoner, uten at denne prosessen med
nødvendighet fører bort fra kristentroen. Vi har mye å lære på alle bauer og
kanter av selve livet i møte med utfordringen og menneskene.
Hovedpoenget er at jo mer man fokuserer på lidelsen og
det onde, desto mindre allmektig blir Gud og jo mer viktig må da den troende og
spesielt den troendes indre lidelsesliv bli, i sin egen forestillingsverden,
uten at han er klar over dette. Objektiv foreligger da hovmod, en tilstand
som skygger for Gud, i stedet for å åpenbare ham. Hovmodet får oss til å
undervurdere Gud og overvurdere oss selv. Hvis ikke Gud er god i ett og alt,
overalt og til enhver tid, både kan og må vi være det, tror vi, for bare slik
får vi en god og allmektig Gud, en Gud som er kjærlighet.
Vi begynner da kanskje å oppsøke lidelsen samtidig som vil
handler på den gode gudens vegne. Gud skal åpenbares via vår deltakelse, vår
empati, vår glede, vår utholdenhet, vår mildhet og raushet, vår nåde, vårt
forsyn og mye mer av virkelig gode gjerninger og egenskaper.
En slik tilstand avspeiler en gudsrelasjon som ikke tar
høyde for at Gud også er rettferdig og dét i eminent forstand, uten forbehold,
uten lyte og fullkomment over enhver menneskelig forstand.
Det gjelder like vel å nærme seg problemet og ikke unnfly
det, når det møter oss for full og i all vår oppriktighet og sannhetssøking, og
det virkelig melder seg tanker, kall det gjerne spekulasjoner. Vi skal haste
oss til problemet og ta det på fullt alvor, men vi skal like fort la det ligge,
så sant vi klarer å forstå at det er for stort og mektig for oss til svare helt
tilfredsstillende, som om vi trodde at vi kunne overgå Gud selv.
Det dreier seg ikke om å evne til å ha to eller flere tanker
i hodet på en gang, det dreier seg om noe mye mer. Det dreier seg om lyset og
livet rett og slett. Og det dreier seg om hele oss, dvs om vår frelse og først
når vi er viss på frelsen, dvs dette at den foreligger i og med Jesu lidelse og
hans oppstandelse, vil sjeler som på en måte er disponert for slike spørsmål,
ha en reell mulighet for å bli satt frai, - jeg overprøver ikke psykiatrien per
se her, fri og bevare meg for det.
Og det er i denne vissheten i seg selv, ut fra manges
inderlige erfaringer, vi kan blir ført, som hele oss , inn i en elt nye
relasjon til alt, hvis den ikke er erfart på dypet i en selv, på en eller annen
måte. Den frelste får nå til å forandre sin relasjon til absolutt alt, også til
det onde, og til lidelsen, som jo objektivt også er så store at den i sum
overgår alt vi kan kjenne til og forstå. Å si Amen til at Gud er god, og
Kjærlighet, og at det like vel og på tross av dette finnes ondt, og at det
finnes enorm lidelse, og samtidig evig glede og herlighet, det er å elske Gud med
problematikken, ikke på tross av den. En slik tro krever styrke og
frimodighet, gaver jeg tror Gud skjenker dem han gir nåde.
Hvor finner vi så kraften til å si et slikt Amen? Det sier
seg nærmest selv: Ved Guds nåde. Uten nåde «forstår» vi intet. Å innse dette,
er en del av frelsen selv. Ja, man trenger ikke å innse det, man kan leve det;
for den troende bør dette være nok og nåden eller kraften kommer selvsagt fra
Gud, neppe fra vår syndenatur, som det heter, det ville bety at en kald stein
ville kunne skape ånd i og av seg selv.
Men uten denne nåden, hva så? Jo, da kan hovmodet lett krype
inn, umerkelig for de fleste, nesten umerkelig for flere. Det underlige er at
vi så lett godtar at hovmodet gis forrang fremfor Gud selv.
Og da blir vi også moraliserende og moralistiske, vi unnslipper
ikke. Det er nødt for å skje. Vi oppsøker da det vonde, lidelsen og smerten og
viser den frem til verden, som om dette i seg selv skulle være bevis på at man
er på den ensidig og rett frem endimensjonale guds side, i det vi da tenker Gud
med stor forbokstav. Da er Gud kjærlighet uavkortet for oss, og vi
representanter for denne ene, sanne Gud. Vi er blitt gnostikere på fulltid, så
å si. Jo mer lidelse vi kan bringe til torgs, jo større guddomskraft tror vi at
vi besitter. Det gode består da i at vi presser oss på folk, for at de skal ta
til seg lidelsen og gjøre noe sammen med oss for å bekjempe de. Og jo mer av
lidelse, som vi ikke nødvendig vis må bære selv, eller føle selv, jo mer
guddomsnært tror vi at vi er. Noen tror at de bokstavelig talt er Gud selv, men
da er vanviddet fullkommet og problemet fremdeles ikke løst, snarere tvert
imot. Det fins her selvsagt grader av galskap …
For å si det på en annen måte: Jo mer direkte eller
indirekte vi mener at Gud gjør for lite godt, at Han ikke begrenser det onde og
lidelsene nok, og at Gud rett og slett gjør for lite godt, jo mer vil man etter
hvert anta et gudsbilde som ligner mer på Allah enn på den judeokristne Gud,
JHWHE eller Jesus. Overgangen til Allah vil komme sakte og nesten umerkelig,
men uvegerlig, når prosessen nå engang er igangsatt og dette med gudstro blir
stadig mer påtrengende. Det kan f eks begynne med at man sier og tenker at «det
fins bare en gud». De fleste som da vil finne indre ro og frihet fra all
verdens omskiftelig og fristelse, henvende seg til det som overgår f eks
treenigheten, som de oppleves bare som «et hår i suppa» og som en forstyrrende
eller forvirrende blokkering av selve gudsforholdet. Et eksempel på dette fikk
på svensk tv for bare kort tiden siden: En prest konverterer til islam og flytter
til Marokko fra en liten luthersk grend i Sverige. Han innrømmer overfor sin
gamle menighet at han ikke har vært helt ærlig overfor dem, at han så å si har
gått og «båret på Alla» i lengre tid, samtidig som han har overhold alle plikter
som prest i den lutheranske kriken han arbeidet i.
Et talende bilde får vi rikelig av når kameraet zoomer han
inn i moskeen i Marokko og hvor han ber stående og i korrekt bønnedrakt og hvor
han utfører ritualene til punkt og prikke, helt alene i et større rom med høye
bueganger og mosaikk. De fleste seerne vil antakelig synes dette er helt i
orden: Han har jo funnet sin gud, så hvem er vi til å kritisere? Antakelig hadde den ny-muslimen sett noe
viktig. Kanskje var det hypermagien, de servilt betingede og derfor korrekte
emosjoner han ville til livs og fri seg fra? Hvem vet, tv lot ham ikke begrunne
sin nye gudstro på noen dypere måte, men han slapp altså til med setningen at
det jo «fins bare én gud. Han sa denne setningen med et snev av nedlatenhet mot
en kvinnelig medarbeider i kriken, i et forsøk på å bevare spørsmålet fra
henne: Hvorfor? Så hvordan skulle hun så «besvare» presten? Det får vi ikke
vite annet enn som en antydning om at hun ikke var i stand til å besvare denne
konvertitten. Hvis det var tilfelle, forteller det mye om hvilket teologisk
nivå menighetene befinner seg på rundt omkring og hvor fraværende geistligheten
selv er blitt i sin kristenapologikk overfor folket.
Teologene virker i dag som de meste overflatiske og hyklersk
forvirrede mennesker vi har i statsapparatet i dag. Ikke rart da at så mange
sognebarn trøster seg med å føle mest, dvs iallfall føle mer enn
naboen. Følelsen av det f eks drives en altfor streng innvandringspolitikk og
at kirken oppfører seg som om den virkelig trodde at den forvaltet den eneste
rette gudstro og at andre derfor tar feil eller er mindreverdige, tåles ikke i
dag. Heller ikke tåles, som jeg allerede har vært inne på, at det skulle finnes
noen synd i kristen forstand. Det har derfor blitt nødvendig å importere synden,
så å si, ved at lidelsen kommer så nært innpå oss som mulig. Man forlanger at
landet skal ta inn stadig flere asylsøkere og flyktninger. Et slikt krav
oppleves av dem som setter frem kravet antakelig både som en bekreftelse på at
noen av oss er mer syndige enn andre og at vi derfor må ta inn mer synd –
lidelse - for at de som er skeptiske til en strengere politikken virkelig kan
få opplevd syndens realitet og vår utilstrekkelighet og mangel på
syndsbekjennelse. Synden erstattes med andre ord av den synlige lidelse vi
importerer – et resultat av en annen synd og en synd eller lidelse vi ikke selv
har påført de lidende. Vi antas så med imperialistisk selvsikkerhet og den mest
selvfølgelig nedlatenhet eller patronisering ikke å ha et tilstrekkelig humant
eller humanistisk rent eller plettfritt forhold til denne lidelsen, dvs denne
synden, og at vi derfor selvsagt er svært syndige, og følgelig desto mindre
korrekt emosjonelle vi opptrer og snakker på. Ja, vi ønsker visst å holde
lidelsene ved like og anklages til og med for å gjøre den større både individuelt
og i sum, både mikrososialt og makrososialt, ved ikke «å ta inn flere», dvs mer
av resultatet av andre systemers og troers nærmest iboende skyld.
Man håper at vi andre skal be om forlatelse for at vi ikke bekymrer
oss mer om lidelsene, konstruerte eller ikke. Å påføre seg selv mer lidelse,
ser ut for å bli oppfattet som et sikkert tegn på at man er mer eller mindre «frelst»,
men altså frelst, i en eller annen form og mening av ordet, det er det
viktigste, uten at man i dag bruker ordet «frelst». Og når vi er frelst, er man
jo mer eller mindre syndefri. Og hvem bestemmer så innholdet i dette? Og hvilken
motivasjon har de annet enn i en dypfølt avsky for de mindre korrekte emosjoner
i seg selv? De egentlig frelste må jo være de som er mest frelst, dvs de som mest
og best ved alle anledninger viser at de lider mer på vegne av de lidende enn
de andre, som altså aksiomatisk antas ikke å lide like mye. Vi ser en
eiendommelig utgave av arvesynden, som ikke er comme-il-faut i dag. Vi er alle
skyldige i ikke å føle mest mulig medfølelse. Å ikke-føle, er blitt vår skyld,
en skyld som for enhver pris må betales – av noen, men av hvem? Og hvem skal
bestemme domspremissene?
Arvesynden er dermed i dag blitt all-politisk og et spørsmål
om hvem som rammes av den. Den er ikke
lenger en konstatering av hva mennesket er i sin essens, i og med sitt vesen,
nemlig en skapning og en synder. Arvesynden er blitt noe vi politisk kan gjøre
noe med. Den rammer ikke alle, bare de som emoverer minst. Dermed åpnes
adgangen til å samle i hop fortjenestelsfulle forråd av syndens antidote
eller motgift mot synden, dvs frelse i
form av emosjon – pga sentimentalitet og solipsisme.
Arvesynden er da ikke lenger en forutsetning for alle
menneskers likhet overfor en kjærlig og rettferdig Gud, den er blitt til et
kriterium på definisjonen av de som kan føle mest og som derfor er mer
verdige og mer høyreiste og syndefrie, de som kan oppvise best innlevingsevne,
sentimental eller ikke, det spiller ingen rolle i dag. I dag underlegger vi oss
en ny arvesynd, som rammer bare de som mangler de korrekte emosjoner, ytre
eller indre sett, og disse to aspektene går i tandem og opptrer faktisk som
komplementære, dvs de kan ikke skilles ad.
Det ser med andre ord ikke lystig ut for oss. Vi forsøker å
kvitte oss med den klassiske arvesynd ved gjerninger alene, og troen på oss
selv som naturlig fødte syndefrie narsissister. Vi er i ferd med å etablere et
nytt hierarki og det kommer ikke til å bli mer og mer demokratisk, snare
tvert imot. Det vil trumfe den forestilling at vi skulle klare å fikse alt på
det horisontale, eller det demokratiske skinnplanet, uten gud. Det skulle ikke
finnes noen vertikal vei mot Gud. Nå vil vertikaliteten før eller siden
slå tilbake med full styrke, i sin egen form og med sitt eget innhold. Og da blir den og de som kan utvise den mest
mulige attraktive og hyklerske servilitet de som havner på toppen av pyramiden.
Og da kan vi gjerne si: Gud hjelpe oss, amen, enda så hult det vil lyde.
Jo mer lidelse, altså, jo mer syndefri og frelst. Å invitere
så mange asylsøkere som mulig blir et sikkert tegn på at man er i behov for
syndenes forlatelse. Og de som vil forlate oss, er de som krever av oss at vi
skal vise mer medfølelse med folk i nød. (Vi skal oppføre oss anstendig eller
sømmelig overfor «folk», må vite, var det en Ap-politiker som sa for noen år
siden – bare det duger. Spør vi hvem disse folka er, hva de drives av og
hvilken gud de sverger til, og hvem de betaler til og hvordan de finansieres, blir
slike politikere svar skyldige og den som spør utstøtt av det gode selskap og
redaksjoner, og desto mer skyld kan de som helst ser at intet svar er det beste
svar projisere, overføre og overøse oss andre med. Med en beste samvittighet!
(For samvittigheten finnes heller ikke lenger, i hvert fall ikke i kristen
forstand, men dette blir det for langt å utdype nærmere her).
Vi har ingen rett til å mistenke noen av dem for å drive
falskt spill. I seg selv er dette en videreføring av den spesifikke teologiske
forutsetning at menneske sier «meg arme synder» etc. Har man ingen
skyld, skal den likevel pålegges oss, f eks via streng selvsensur og til og med
oikofobi, men da under et annet navn: Vi forutsettes rent
analytisk, ganske enfoldig, av «the big shots» i dette bildet, å være mindre
empatiske, mindre solidariske, og dessuten da mer «syndige», ja, mer
befengt av den arvesynd det nå er blitt å tenke og føle feil (mindre etisk) innvandringspolitikk,
og da helt klart uten at det virkelig er mulig å måle eller registrere noe fysisk
eller empirisk bevis på at denne synden virkelig foreligger andre steder enn i
solipsismen. Illusjonenes tid sies å være forbi, «illusion - here we come», skier
jeg, og jo større, jo bedre, vil jeg si, best på engelsk. Verden vil bedras i
mangel av noe bedre. Vi har mistet eller forkastet kristentroen. Det er
poenget. Og vi tror vi kan gjøre det følges-fritt. Det er en selvpåført
tragedie, intet mindre.
Noen overøser oss med bibelsteder og manna-korn,
oppfordringer om å supplere Gud, slik at det onde og lidelsen egentlig ikke
eksisterer, i hvert fall ikke «for oss», vi som liksom er «innafor» en gang for
andre. Vi vil da ikke ha noe med urettferdig å gjøre, noe med svakhet eller
relativ allmakt, nei, da hjelper vi liksom Gud, slik at han kan komme til sin
rett, slik at han forandre seg, på våre premisser og da mistenker vi de
litetroende for å ville sabotere alt vi sier og gjør, for å avhjelpe lidelsen
og bekjempe det onde. Vi reiser gladelig rundt i verden og samler oss opp store
forråd av fortellinger om lidelser og urett. Vi appellerer til å aktiviser seg
i striden, det står om frelse eller fortapelse, ikke sant, og positiv «ny giv»,
nye vekkelser og ny og gjerne organisert motstand, innsamlinger og innsats mot
dét og de onde, det mer generelle uttrykket «det onde», trenges i
bakgrunnen, bak «forhenget» så å si, det er individer og personer man henvender
seg til, «de gode» og de hovmodige er ofte svært personfikserte, nettopp fordi Gud
antas å finnes inne i det enkelte menneske, og ikke som en objektiv «størrelse»
uten det. Er vi somme tider opprådde for nye lidelsesfortellinger, kliner vi
til med gamle historier om de mest grusomme handlinger og opplevelser, i den
hensikt at vi aldri skal glemme, - og i den hensikt at vi skal lide med, (for
bare de syke trenger medisin, de friske trenger den ikke, sier jo Jesus, sier
frontkjemperne mot det onde – en
holdning som er helt forkastelig spør man meg).
Se utvalgte lenker som alle refererer seg til problematikken
i denne dagens artikkelen:
Om
hatprat, hypemagi - Guro Sibeko
fremfører sin lidelse under rasisme. Hun er hypermagiker, eller løftes frem
av hypemagikere og en kultur og et åndelig klima som bare blir mer og
mer avhengig av sin hypermagi, og hvor det bare blir mindre og mindre
rom for det reelt åndelige, spør man meg, og derfor egentlig svak. Rasismen som
skal antas bo i henne, river henne opp og hun blir flakkende innvendig, som
Kinq formulerer dette fenomenet, slik jeg ser det. Hun har det tydelig ikke
godt – og dette «elsker» hypermagikerne, som gjør henne til en avledet
hypermagiker, en avlegger av dem selv, hvilket i sin tur styrker deres
narsissisme.
Morken,
martyrene og Stefanus
Morken
om fenglsing i Iran og hans manglende forståelse av islam og muslimer
Morken
- en reise i et markedsført selv
Skal
mine følelser nå være alle tings mål? Om Rollnes, Storhaug etc
Om
våre dagers skrudde logikk
Om
korset som skal ned i Kina, av Morken
Om
feelgoood-kameratene Gilje og Morken
Hypermagierne
trenger ofre for å feelgood
For hva vil man ha «en vanlig kineser» - og for den saks
skyld: en vanlig nordmann - til å tro? At islam og kristen tro er like farlige?
https://neitilislam.blogspot.com/2011/05/kina-vesten-og-islam.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/redaktr-star-opp-mot-dejvelskapen-i-irak.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/stefanus-stiftelsen-dagen.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/johanes-morkens-paskebudskap-den.html
Morken
fra Libanon til Kina
http://neitilislam.blogspot.com/2020/06/stefanus-magasinet-og-martyrene.html
Vi har skrevet en del om Johannes Morken-relatert gjøren og
laden tidligere her på bloggen:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/chaudhrys-islamske-logikk.html - om «islamsk logikk»
https://neitilislam.blogspot.com/2012/09/hadia-tajik-u-kulturminister.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/nar-redaktr-johannes-morken-lper-islams.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/johanes-morkens-paskebudskap-den.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html - :
en link som bl a
beskriver Morkens selvforherligelse.
https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/johannes-morken-kina-islam-og-kristendom.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/fordmmer-drap-men-ikke-betingelsene-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html
- mangler kristne redaksjoner mot til å kritisere islam?
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
Se spesielt denne, som inneholder en artikkel i artikkelen
om Morkens – flaue og feige - Selvforherligelse:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html
og spesielt i tillegg, denne: Fyldig,
sann og grundig historisk bakgrunn for Morken og Horn
Se denne oversikten:
Er
det snart dagen for Dagen - bl a om Morkens bidrag
Morkens
påskebudskap - blasfemi? – den muslimske terroren er blasfemi …
Se
om Morken og bl a Horn når det kommer til harprat - og deres islamofobi
Morken
og Horn produserer sine ofre
Med
Dagen fra demring til skumring?
Gilje
om bl a "pride"
Om
det nye "vi'et", hypermagi og emokrati
Morken
fordømmer drap men ikke betingelsene
Fyldig
om "Morken og Horn revisited"
Morken
om fengsling i Iran
Vil
Stefanus la seg lure?
Morken
og muslimar har fått nok av islam
Morken
og Vårt Land - et katastrofeområde
Om visse høyst tilstøtende anliggender: Se diverse
artikler som kan tas som en oppfordring til fordypning:
Den
nye magikeren - hypermagikeren og Hva
har hypermagikeren med Brunei å gjøre? Og Ytterligere
forklaring om hypermagi og det juridico-religico mennesket og Allah
- hvem sier du han er? Og
Hat,
sjikane, krenkelser og hypermagi (müncher) og Islam
sett som et parti og Kjærligheten
- Agapen + juridico-religico og Livets Tre og Israel,
sandkasse-eksempelet, hypermagi, juridico-religico. Det "nye vi'et" ...
og Den
nye kollektive slavemoral, nødv. av å tenke juridico-religico - hypermagi -
Ødipus og tragedien i dag og Lippestad,
håndhilsing og det jurico-religico mennesket - til guddommelig besvær og Om
å avradikalisere allahiansk juss og Mennesket
mister sin status uten juridico-religico
Når
kjærligheten truer kirken og Tror
Gelius at han er en inkarnasjon av Guds KJÆRLIGHET?
Se dessuten følgende lenker:
Gilje
mot islamofobi, Selbekk for
Gilje
for fremmedfrykt og Gilje vs Bannon
Morken
- grip djupt i lommeboka og Kina, pluss Boko Haram og Nigeria
Gilje
refuserer prest - og selve Bibelen?
Dagen,
Gilje og Knutby
Stefanus,
martyrene, Morken og Magasinet
Gilje,
og når Gud blir sekundant i Dagen
Wisløff
tror du ikke på Jesus tro du ikke på Gud
Morken,
Kina, islam og kristendom
redaktør
Giljes forvirring og utydelige budskap
Gilje
og Dagen: Når livstolking trumfer troen og gud sett som et kosedyr,
pluss ref til Nordhaug