Sindre Bangstad: The Rise of Islamophobia? Fleip eller fakta?

Det kan av og til virke befriende å lire av seg noen haranger, hvis intensjonen ikke er å skade eller fornærme på en ufin måte, men hvor harangen eller utblåsingen er et forsøk på å forstå. Dette innlegget er av en slik karakter og altså ikke ment å såre eller fornedre. Vi ønsker ikke å fjern-diagnostisere personer som er nevnt med navns nevnelse. Vi ser likevel ikke bort fra at det jeg skriver kan lede tankene inn på personligheter ved assosiasjon. Når jeg likevel tar risken på at dette blir tolket i beste mening, så er det altså for å forsøke å tilnærme seg dette viktige stoffet på en ny måte, ved å bruke modeller eller tankeforutsetninger som ikke er allment kjente, men som jeg baler med selv å komme til rette med. Jeg forsøker med andre ord primært å utvide min egen forståelseshorisont, dernest, hvis overhodet mulig, å få andre til å se «tingene» på en litt utvidende og gjerne provokativ måte. Jeg vet ikke om dette eksperimentet kan være til hjelp i så måte. Men jeg tror det hjelper på når jeg lar det stå til og knytter denne «analysen» til kjente personer som har operert i den offentlige diskursen, og personer som i har gjort dette området til en profesjonsområde. Personene som nevnes her behandles ikke slik at det gir dem full rettferdighet.  Hensikten er å presentere dem som stereotyper eller karikaturer. Min analyse forsøker ikke å beskrive disse personene som «fakta», men mer som roller eller funksjonsinnehavere. Det jeg forsøker er å presentere disse personene i en mal som det kan være til hjelp å ha i bakgrunnen, som tankeforutsetninger eller mentale bilder. Det jeg gjør er å forenkle for å oppklare. Personene som sådanne er i grunnen helt irrelevante, selv om personligheten torde være helt avgjørende for hvordan visse aktører på diskursområdet tenker, handler og føler, hvordan de begrunner seg, hvordan de navigerer, intrigerer og hvordan de med ulike midler forsøker å påvirke opinionen. Jeg sprø: Hvilke tankeforutsetninger er det som driver disse personene? Spørsmålet er ikke først og fremst hvilke verdisyn eller politiske ståsted disse personene har, selv om dette er umulig å isolere, for alt henger jo sammen. Det dreier seg her om vektlegging og fokus. Hvorfor agerer, resonnerer og gjør man akkurat det man gjør? Hvilke tanke-bilder er styrende? Hvilke vinkler eller tilnærminger til virkeligheten er det man uten å være seg disse besvisst ikk ser eller ike vil se, - og hvorfor vil man ikke se det, eller hvorfor makter man det rett og slett ikke? Hvorfor er det med andre så vanskelig å se og forholde seg til egne blindvinkler?

Det er i dette perspektiv denne posteringen eller artikkel er skrevet. De er ikke skrevet for å tyne noen, le av noen, baktale noen, nedverdige eller krenke noen. Jeg tar imidlertid høyde for at personene som nevnes nok kan følge seg støtt og dårlig omtalt eller angrepet, ja, de vil nok hevde at jeg misforstår og postulerer stråmenn eller hva det nå kan være. Eller f eks at analysen ikke har hold i virkeligheten, at det dreier seg om fri fantasi. Det får nå være så, de jeg «analyserer» er erfarne nok til ikke å ta på vei eller legge seg til å gråte. De vil antakelig forstå at her dreier det seg å se virkeligheten gjennom et temperament. Det dreier seg også om metafysikk, psykologiserende metafysiikk, en metode jeg for min del savner i diskursen, som jo skal være så «objektiv» og fri for metafysisk spekulasjon eller solipsisme som mulig. Etter min mening er det umulig å ikke spekulere, (men man må ha filosofiske eller semantiske eller litterære eller retoriske virkemidler i bakhodet for i det hele tatt å forsøke denne tilnærmingen. Det hele skal ikke overlates til fantasien alene). Analysen jeg kommer med er ingen eksamensbesvarelse. Den er ikke kjølig nøytral eller «vitenskapelig» distansert analyse formelt korrekt oppbygd osv, den er heller en forskrekket kommentar, for vitenskapelig nøytral er heller ikke den personene eller den boken jeg setter som hovedmål å analyser på min måte. For den er også skrevet i og med et eget temperament, et personlig temperament som nok er noe forskjellig fra mitt eget. Boken og personen det gjelder har valgt side og dette preger forskningen hans og boken som helhet, ja, selve personligheten hans. Forfatteren er mer meta-moralsk  - (Nina Karin Monsens term) - og politisk enn vitenskapelig. Hans fremstilling av personer han tar for seg, er sterkt subjektivistisk preget. Det vitner om fordommer mot disse personene. Om forfatterens hovedanliggende har vært å beskrive seg sels eller gi uttrykk for at han selv er politisk korrekt en gang for all fremtid, par exellence, vet jeg ikke. Men han legger selv opp til en slik tolkning. Det i seg selv gjør hans tilsynelatende «store verk» - etter tittelen å dømme -  til en koloss på leirføtter. Ja, til et skuebrød – eller levebrød - for komikere.

Jeg tar fatt på boken etter en innledning som nok kan være en lidelse å lese og komme igjennom for folk som ikke er spesielt interessert. Jeg forslår derfor at man ruller seg nedover i artikkelen til man kommer fra anmeldelse og kritikk se av Sindre Bangstads bok: Anders Breivik and the Rise of Islamophobia. Den er verdt å lese spesielt for den som ønsker å se at den faktisk ikke er verdt å lese i det hele tatt, alt stoff på nettet ellers tatt i betraktning. Foreløpig moral: Jeg ser litt ufrivillig, men likevel med store forhåpninger, bjelken i mitt eget øye fremfor flisen i de andres.

Før jeg går videre vil jeg anbefale en nyere og meget aktuell artikkel hvor islamofobi-termen med full rett blir fullstendig knust og maltraktert: American Thinker

Hvorfor lar noen presumtivt begavede mennesker med stort behov for å være god seg korrumpere av floskler, troper, overflatiskheter og direkte dumheter? Hvorfor gjør man seg snevrere mentalt, når man i stedet kunne frigjøre seg selv inn i et større overblikk på tingene tilstand?

Hvorfor biter man på, lar seg dupere og forføre av den i ett og alt utdaterte betegnelsen islamofobi?

Jo, fordi det tilsynelatende er et hendig redskap i en ellers villrådig hånd, et hellig og uangripelig våpen for sjeler som er kronisk tilbøyelig for servilitet, sjeler eller personligheter som velger underkastelsens smigerens vei fremfor frihetens vei. Man velger moralisme fremfor moral.

Bakgrunnstoff fra bloggen: hypermagi og emosjoner  hypermagi og hypermoral  relativisme og toleranse et farlig landskap

Den som trøster seg til at betegnelsen islamofobi skal åpne dører for dem, er feige. De skyter seg under den store «saken», hvor de kan skryte på seg overbevisningen om å tilhøre de som har rett og som har fremtiden foran seg. Betegnelsen er et sesam sesam, en sjibolett, et magisk verktøy, et kodeord, et løsenord, et symbol som gir adgang til den indre krets og communionen av «hellige». Det hele bygger på et luftslott, en illusjon, et fata morgana.

Islamofobi er blitt en fetish eller et konsept for «troende» med behov et konstruert og for så vidt konkret kraftsentrum de tror garanterer deres verdighet, deres verdi på diskursmarkedet. Bare slik klarer de å tilføre seg og gripe fatt i en verdi som er «større» enn dem selv. De trenger et stoff eller et serum som de tror sikrer dem spesifikke fordeler gitt dem nærmest fra naturens side som et tegn spesielt myntet på dem og deres «brødre», kollegaer eller stimulanter som derfor gir dem en følelse av å tilhøre de utvalgte, de gode, de som kjemper den rettferdige kampen mot de «villedede» eller mer eller mindre selvvalgt onde. De forstår ikke Eric Froms budskap: Flukten fra friheten.

Islamofobi-ordet tilfører «eieren» forløsende krefter, men uten at eieren ser at det han bedriver, er forsøk på ren magi. Det avslører hans mentale og personlige svakhet, en svikt eller en svakhet i selve personlighetsstrukturen hans, fakta han bestreber seg på skjule, en strategi som undergraver ham selv, men som han selv oppfatter som en styrkende indre kraft han kan kle sin moralisme i.

Han må fremfor alt skjule sin private avmakt. Han vet ikke at han lever i konseptenes og forestillingenes verden, men han har en anelse om det, på samme måte som den som ser han ikke er så sterkt, må kompensere for å kunne fremstille seg som og bli oppfattet som sterkere, ja, mer verdig, mer attraktiv – for ikke å si «mentalt sunn». At dette behovet gir seg utslag i hovmod, faller aldri disse menneskene inn. De tror at hovmod gir styrke. De vet ikke at hovmod står for fall.

De skaffer seg derfor venner som opererer på det samme illusoriske fundament, venner med samme mindreverdsfølelser, følelser de alle skjuler overfor hverandre, i den tro at denne fordektheten i seg selv skal gjøre dem sterkere ved å samarbeide og stå last og brast.

I stedet for forsøk på å skaffe seg større selvinnsikt, må de til stadighet «fronte» overfor andre, fremstå som urokkelig lojale, uangripelig intellektuelle, slik at de alle sammen kan skape en stadig sterkere gruppe, et forbund som lett ender mer å kreve mer og mer av de innvidde, et uhyre som vokser på deres egen oppfordring og som stadig blir større og mer uforsonlig, rigid og fanatisk.

De tror at alle disse elementene i strategien alle arbeider automatisk – og uanstrengt - til fordel for dem selv. De ser ikke at strategien og alle oppofrelsene de yter skaper et stadig mer sultent uhyre som vil bli stadig mer sultent og som vil kreve stadig større ofre av dem, skal den enkelte og gruppens mål lykkes i å fremstå som vellykket, mer anstendig, mer kunnskapsrik, mer god enn andre grupper og individer de konkurrerer med på diskursmarkedet.

Målet for gruppen er å bli sterk nok til å danne selve plattformen for en ny generell konsensus i befolkningen. De føler seg som en nødvendig og sann avant garde, ja, til og med som et midlertidig onde, et onde som av seg selv vil bringe mer godhet, bare de selv sikrer seg maktposisjoner som kan lede prosessen og politikken videre i riktig retning. De blir ofte rent emosjonelt betingede politikere og møteslaver. De vet at det ligger mye makt i dette bare å møte opp og avgi stemme, uansett standpunkt. Vi ser at denne avant-garde-mentaliteten har bidratt til å undergrave Den norske kirke ved kun å ha vært til stede der hvor motstanderne holdt seg hjemme, (fordi man ikke gidder mer).

For å nå dette målet, er de villige til å gå langt over alle streker og bekker, for å hente «åtgaum», respekt og beundring. De går ikke av veien for å promotere sterke innskrenkninger av ytringsfriheten for å nå målet: Følelsen av å ha inntatt den moralske høygrunn – den etiske overlegenhet - og den fulle tilfredsstillelse av behovet for å kunne nyte stadig større aktelse driver dem fremover, ja, de vil til slutt kreve en altomfattende og ubetinget aktelse fra publikums side, enten man er for eller imot dem. De forventer underdanighet, de tror ikke på en friere presse, et mer nyansert og mer dyptpløyende mediabilde. De trenger – imidlertid - det de mener er folkemeningen bak seg, i hvert fall et stykke på vei, for å komme i posisjon. Når de da plutselig en dag innser at de ikke lenger har folk flest med seg, men at de vekker folks avsky og «vantro» - begynner de tydeligere å ty til stadig mer sjofle midler – et lett gjennomskuelige skuespill - for å forsterke det de tror er den naturlige autoritet som liksom flyter fra selve det faktum at de selv eksisterer,- som de barna og den umodne ungdommen de er - , og at dette faktum i seg selv gir hjemmel for den absolutt makt, fordi de innbiller seg at de har absolutt rett. 

De ser ikke at «revolusjonen» spiser sine barn, de ser ikke at tiden motarbeider dem, at folk blir mer og mer bevisst maskepiet og spillet deres, og deres grådige behov for å guddommeliggjøre sin infantilisme, ja, narsissime. Deres frykt for folks forakt, er autentisk, og desto større denne frykten er, jo mer gjør de for å skjule den usikkerheten og forvirringen som egentlig driver dem og motiverer dem, anstrengelser som virkelig koster og tærer på dem og undergraver deres selvrespekt innenfra, i den grad de vet hva sann selvrespekt er for noe. Men skjule denne dobbeltsidige forakten for alle over lang tid, vil de ikke lykkes med. Det kan gå dem vel en tid, ja vel, men vips, så er de ute av spill, ubønnhørlig.

Mennesker som kun forankrer sitt mentale liv i overflatisk kameraderi, er dømt til å feile og «synde» grovt. (De mangler selvsagt enhver form for syndserkjennelse og har de behov for en åndelig side i sitt indre, mentale katastrofeområde, gjør de nærmest alt for å fortrenge det hele, forfengelige som de er, oppblåste, skrytende, dorske og sosialt innsmigrende).

Det eneste de har å sentimentalisere seg med og overleve på videre mot det fullstendige mentale nederlag, er bitterhetens sødme. En sødme som bare vil gi dem medynk, men som de desperat vil tro er et evig bifall, om folk bare hadde skjønt bedre og vært mer ridderlige.

Jeg kaller disse menneskene for hypermagikere annetsteds her på bloggen. De forsøkte å tilrane seg makt og beundring ved å opptre nobelt på andres vegne, kun for skaffe seg selv fordeler, innpass og status, og for å kunne sole seg i sine falske selvbilder. Lenger rekker ikke disse menneskenes selvinnsikt seg og dypere stikker det ikke. De kan ikke overtales til å gjennomskue ufrivillig egenproduserte kroniske fasader og farser, egen ynkelighet og feighet. De har manglet dømmekraft og moderasjon fra begynnelsen av. De har stengt seg fra all dypere innsikt i tingene. De har ikke villet innse at deres iboende undergangsvilje og selvdestruktive kraft har vært sterkere enn det  sannhetsserum de har gjort seg avhengig av, dvs illusjonene.

Hypermagikere vil for alltid mangle mot og sann ridderlighet nok til å avsløre seg selv og innrømme at det moralske og objektive nederlag det er å ha gått og brygget på og bygget opp sitt selvbilde på er en notorisk og egenprodusert livsløgn. Det eneste de kan trøste seg med er Ibsens: Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du livsgleden fra det. Denne frasen passer som fot i hose i dette skremmebildet. De sitter fast i sin personlige elendighet, i eget avfall eller nedfall, de ser ikke at godheten som de sitter og breier seg på i virkeligheten er den sumpen de selv ikke via naturlige kanaler og trykkraft har maktet å kvitte seg med. De er møkkabærere, bokstavelig talt. De gjemmer på og pleier sin egen møkk som om den var gull verdt eller noe annet spesielt verdifullt, ekskrementer de mener bør guddommeliggjøres og betraktes som perler som kastes for svin. De ser ikke svineriet i sitt eget indre. Det hypermagikere virkelig trenger er noe eller noen som kan frata dem livsløgnen, ja, de burde selv be om hjelp til dette, men angsten hindrer dem, frykten for å bli uglesett eller fratatt sin moralske «overlegenhet» er for stor.

Hypermagikere flest er ikke gjennomsnittsmennesker, de oppfatter seg i hvert fall ikke som gjennomsnittsmennesker selv. De burde derfor legge seg åpne for forsøk på å avkle dem livsløgnen. Det er bare så synd at så få ikke-magikere orker å påta seg oppgaven. Hypermagikerne benytter alle triks for å beholde sin posisjon i det de anser for å være geniunt «korrekte» miljøer, blant de «riktig serviliserte» opportunistene. De drømmer om å kunne bli plassert øverst på pallen og hyllet av likesinnede. 

Hypermagikere gjemmer seg bak en selvpåført fasade, dvs en falsk fasade, bak et snikende rollespill med dem selv i hovedrollen og hvor de da kan posere uanfektet i sin strålende moralske glans. Noen ganger når de sine mål, og da får de helgenstatus i miljøet. Og med denne statusen i ryggen er det at de kan håpe på å få karret til seg mest mulig politisk makt. De regner med at de en dag vil ha autoritet over alt fra prest til politi og de vet at folk vil la seg korrumpere av prakten. Det som driver dem er faktisk drømmen om totaldominans, all makt, all forgudelse.

Fasaden oppleves for hypermagikeren som noe autentisk og ekte, den «virker» utad, naive mennesker tror umiddelbar på dem, de kan slappe av, de kan hvile i sin faste overbevisning om at folk er dumme, at folk ikke vil avsløre dem, og at det er fritt frem, de kan fortsette nærmest i det uendelige. Bare tilfeldigheter gjør imidlertid at de kan holde på så lenge som de fleste av dem gjør, eller tillates å gjøre, uten å bli avslørt som servile opportunister, - og verre, kyniske bedragere og manipulatorer. Tilsynelatende innsiktsfulle og kunnskapsrike sådanne. De spiller et høyt spill for galleriene i full overbevisning om at de styrer over sinn og krefter – som magiker eller karismatiske helbredere og onde hypnotisører gjør, en rolle som de oppfatter tilkommer dem som en selvinnlysende rettighet de kan rå over. Vanlige folk like ikke rollespill og intriger. Hypermagikerne elsker det og blir avhengig av den fortreffelighet dyktigheten deres i spillet og skinnet gir dem. De er egentlig overflatemennesker. De bør gjennomskues fortest mulig. Deres menneskeforakt avkledd.

Alt dette gir medlemmene – eller brorskapet - er følelse av uovervinnelighet. Sammen står man sterkt. Samhold gir styrke. Urokkelighet lønner seg. Løgn kan tillates. Man føler seg mer og mer privilegert, man tilhører et slags presteskap, men det man fremfor alt forsøker å unngå er å gi en radikal eller fundamental eksistensiell begrunnelse for hvorfor spesifikt deres metafysiske grunnposisjonen – i tomheten og intetheten - skal være så mye mer å foretrekke fremfor andre posisjoner. Et gyldig, fruktbar, modent, virkelig innsiktsfull og befriende argument for posisjonen blinker med sitt fravær. Egentlig vet de at de ikke kan makte å hjemle seg selv i noe annet enn troen på det absolutte primat av en egendefinert overordnede relasjon i konsensusen. De vet at de aldri kan forankre seg i objektiv sannhet, objektive standarder, hverken syntetisk eller analytisk. Den totale relativisme er deres egentlige «playground». De tror de vil gå av med seieren ved å gjøre seg mest mulig intellektuelt eller akademisk «street-smart». De er ikke typisk narsissistiske, de er for «smarte» til å gå i den fella. De snakker om ting utenfor seg selv, om samfunnsoppgaver, om kampen mot «populister» og andre grupper de gjør til fiender. Av og til oppviser de en altruisme som bare må kalles selvfornektelse. Til og med deres utbasunerte selvforakt forventes å bli oppfattet av tilskuere som altruisme, godhet. De frykter å bli kalt egoister eller egosentriske. De «gir sitt liv» til bevegelsen og dens høye idéaler. De kan utvise den mest selvoppofrende aktivitet. De vil ikke innrømme at de gjør det mot betaling, ikke i klingende mynt, men gjerne i form av «slikking oppetter ryggen».  At de egentlig er korrupte, er umulig å oppdage, trøster de seg med. 

De er som stoffavhengige, de vet, får vi håpe, at de gjør og tenker og føler galt, men at å rasjonalisere er et større gode og noe mer edelt enn å «bekjenne sin synd». Det er det de er overbevist om er andres feil og mangler som ligger under og dirigerer, motivere dem, men de vet at denne forklaringen er falsk, likevel fortsetter de å lyve overfor andre og seg selv, samtidig som de oppfatter at dette kannestøperiet forsterker «de hellige» båndene innad. «Hemmeligheten» må ikke avsløres. Det er helligbrøde og medfører utestengning, isolasjon, hvor de kan risikere å miste alt, dvs ansikt og folder.

Sannheten for hypermagikerne er den største trussel mot det egne «forgodtbefinnende» eller anliggende. Sannhet betyr avblomstring og ulykke, sterkt ubehag. De frykter at noen skal komme og rive av dem masken. De beskylder da folk med rette at det er forkastelig å rive masker av noen. Vi river ikke masken av julenissen når han kommer på besøk, bare for å avsløre at nissen er et helt normalt menneske og ikke et skrømt. Det er ufint å rive av masker, sier de. (Og alle nikker).  Det sier seg da at emosjonene kommer i sentrum. Det gjelder å holde seg inne med de med samme emosjoner, selvforsterkende emosjoner, det dannes fort en kollektiv mer eller mindre uttalt strategi ut av det, en strategi med normer som ikke kan brytes, normer som gjelder absolutt både innad og utad og som er ubrytelige og som danner grunnlag for alle former for disiplinærstraffer hvis de brytes. Det kan foregå så subtilt at skuespillet forvandles fra surt til søtt og fra skuespill til sannhet på et blunk.

De som våger å bryte ut, blir forrædere, det legges opp til mottrekk og dehumanisering. Svikerne har gått over til fienden, mener de da, i samlet tropp, idet de tar på seg sine intellektuelle og akademiske masker, alle de som ikke følger appellene og slagordene, de som skulle finne på – på saklig grunnlag - å kritisere bruken av f eks betegnelsen islamofobi.

De lojale må da konstruere stadig flere skremmebilder av dem de har stigmatisert som islamofobe, for å kunne opprettholde myten om egen fullkommenhet. De blir stadig mer servile, ikke bare overfor hverandre, innad, men like mye servile overfor islam som sådan, de må smiske mer og mer for muslimer generelt og forsvare dem – eller tie – når det er muslimer som gjør noe som kan kalles samfunnstruende og som blir samfunnsfiender på grunnlag av de guddommelige befalinger de finner for sin undergravingsvirksomhet og sine åpne angrep på samfunnet.

Det er en selvinnlysende og like slu som grusom gruppedynamikk i alt dette, men selv oppfatter de denne prosessen som en prosess hvor alt som skjer tjener til å underbygge eget paradigme, dvs folkets eller minoritetenes interesser. De er overbeviste, uansett, om at nettopp de befinner seg historiens riktige side og fører ubønnhørlig og med stadig større styrke en slags omvendt invertert «hellig krig» mot de vantro, dvs de som kritiserer islam og driver saklig islamkritikk. De kan ofre alt for å skape et nytt, stort VI. De vil forandre ikke bare de materielle vilkår, samfunnsstrukturer osv, de vil ha deg med hud og hår, de vil eier sjela di, personligheten din og de gir seg ikke før de stuper. De eier ikke skam i tradisjonell betydning av ordet. De ofrer seg jo for den gode sak. Og da får det ikke hjelpe om man knuser noen egg, for å kunne ta æren for omeletten.

I virkeligheten dreier det seg for hypermagikeren om redusere motstandere til egentlig uverdige individer, både individuelt og kollektivt. Hypermagikere mer enn noen andre sitter fast i gruppetenkningens fallgruver. De forsøker å klebe fast alle skeptiske eller kritiske enkeltmennesker i én felles, større gruppe. De generaliserer, men ser det ikke, noe de for øvrig kritiserer andre for å gjøre, og «ofrene» her er først og fremst dem de kaller islamofobe. De gjør enkeltmennesker til islamofobe, til en samlet gruppe, et helt, for dem, truende miljøer. De ser da ikke at de selv kommer farlig nær dette å drive rasisme eller lovforbudt diskriminering. Av og til går de over alle grenser. Uanstendighet blir et fremmedord for dem. Begrepet «anstendig» blir latterliggjort eller bagatellisert. Men ved behov, ja se, da bruker de villig selv uanstendig om meningsmostandere og folk som ikke snakker som et A4-ark.

Hypermagikere er kontinuerlig, ja, kronisk, ute for å sikre seg maktposisjoner, øke selvfølelsen og stadig høyne selvbildet eller imaget. Kløktig intrigering er ingen hindring. Det er ingen selvbesinnelse å spore her, de ligger under for et hysterisk og megalomant behov for sikkerhet, primært selvsikkerhet. De makter ikke tilværelsens vissisityder eller naturlige og ledige eller fleksible omskiftelighet. De er rigide først, og bare uvillig fleksible og medgjørlige. De frykter å bli sett sammen med «fienden».

De har ingen «orkesterdimensjon» eller tone for det naturlig mangfold i seg, de må skape dette mangfoldet selv, ved å dominere, for dominans er det autentiske mål, selve motivet, for ellers rakner alt og de mister sin selverklærte legitimitet. De har ikke sans for nyanser, for tålmodig lytting, for grundigere studier. De kan samle seg opp en menge kunnskap, ha lest utrolig mange bøer og avhandlinger. Men de er allerede i utgangspunktet overflatiske, rigide, de er ikke fleksible og nysgjerrige, de hviler ikke trygt i seg selv. De er i høyden seg selv nok, de går ut fra at jo større verdi for noen i kretsen eller klikken deres innbilte selvbilde er, jo lettere vil omgivelsene både privat og offentlig la seg føye og omforme til servile tjenere, ynkelige etterplaprere, forgudere – dvs avgudsdyrkere.

De innbiller seg at de har en naturlig rett til å skape virkeligheten om til et paradis på deres egne premisser, i deres eget selvbilde. Men de slipper ikke unna ved å foregi at de gladelig og autentisk bare underlegger seg «flertallet» for å kunne nå de høyere, mer edle målsettinger, det ensidig strengt verdslige summum bonum. De vet at de stilt overfor intet ikke kan begrunne sin innbilte kongestatus eller forestilling om å være «guds» representanter og eneherskere på jord. Det de med nødvendighet gjør, er å frykte seg selv og sine inntil margen. De frykter mennesker mer enn Gud, konstant. De har bare spillets mestring som mål og hensikt, deres eget, et spill de fremfører ikke bare mot andre, men også overfor dem selv, uten stans, på ethvert sted, ja, helt inn i søvnen eller søvnløsheten deres. De plages med mareritt hvor de mister sine masker, litt etter litt og må stille seg nakne og egentlig forlatte til spott og spe. De har en kronisk mental lidelse med seg i sekken: Angsten og frykten for å bli avslørt. De ser kanskje ikke at drømmen om å skape Det nye store VI kun var spillfekteri?

Og for å dempe eller sublimere denne frykten, hva gjøres? Noe simpelt, bruk av lette redskaper, verktøy de vet virker, de tenker instrumentalt og i teknikker, mentale mekanismer, de gjør mennesker til manipulerbare objekter uten å kny, og kler denne diabolske virksomheten i slagord om å redde anstendigheten og verdigheten til – alle - mennesker. (For alle skal jo med, enten de vil eller ikke, ikke sant?

De kommer med appeller om mer menneskelighet, men undergraver selv det moralske fundament de opererer ut fra ved å integrere i egen psyke de verste egenskaper de gjennom stråmenn tegner av sine motstandere, motstandere de i hovedsak selv konstruerer, generalsierer frem, fiender de bare må ha, for å kunne trives og utvikle seg videre, som det heter.

Det ligger visst i deres gener, skal man generalisere ut fra den intensitet og den stamina som driver dem fremover mot det de går ut fra som en selvfølge for dem er den hele og fulle behovs-tilfredsstillelse. Psykologisering er hypemagikerens trumfkort, for psykologisering i seg selv bidrar til å redusere den som psykologiseres, objektet for oppmerksomheten.

Psykologiseringens hensikt er å rettferdiggjøre eller opphøye den som psykologiserer. Psykologisering spiller på følelser som ligger latent i alle svake sjeler, folk som er ute etter lettvinte løsninger og som nøyer seg med hobbypsykologiske fjerndiagnoser og som frykter all dybde og all god og varm innsikt. Psykologisering er et farlig våpen. Den danner premiss for det vi kan kalle emosjonenes kommunitarisme, en kommunitarisme som i dag gjerne går under navn av toleranse eller liberalisme. Denne toleranse og liberalisme fremstilles som et universelt gode, som en objektiv verdi seg selv, for hypermagikeren vil ikke innrømme at han bruker begrepene liberal og tolerant som instrumenter han kan bruke til å forme de han gjør til objekter eller instrumenter for eget bruk, i «det godes» tjeneste.

Hypermagikeren forsikrer sitt publikum at liberalisme og toleranse er universelt bindende, de skal komme alle mennesker til gode, helst i like stort monn overalt. Godheten skal risle ned på alle mennesker med hypermagikeren som frelser eller mellommann og den som i «realiteten» formidler godene.

Hvem, hva hvor og hvorfor synes å være totalt irrelevante spørsmål i denne sammenhengen, de faller bare  hypermagikerne ikke inn, for hvis de hadde stilt disse spørsmålene i fullt alvor, ville deres «maske» eller personae eller påtatte image rakne og falle sammen som et beinrangel rett foran dem. Deres eget høye selvbilde ville sprekke og de ville stå igjen som de feige svindlere og manipulatorer de egentlig er.

Det tragiske er jo at hypermagikere i virkeligheten gjør alt de kan for å undergrave seg selv og andre. De skjønner ikke at de ikke bare motarbeider seg selv, men også alle de som virkelig er i behov for frelse. De nekter seg selvbesinnelse. De arbeider i prinsippet i full seriøsitet for å bygge seg opp som uangripelige og beundret, men alt de oppnår er det motsatte av hva de foregir å ville være. De mest naive av disse menneskene tror fullt og fast på at de gjør noe godt for deres egen gruppe eller for menneskeslekten som sådan. De ser ikke at de ikke bare lurer seg selv, men også mange andre, men de ser heller ikke at mange ikke vil la seg dupere av deres hybris. Det er disse som ikke vil la seg dupere av de fantasier hypermagikerne anretter og forfekter. Saklig kritikk må stanses med alle midler og sjofle knep, både på kort og lang sikt.

Hypermagikerne nekter å forstå at betegnelsen islamofob brukt om en person eller en gruppe er en stor og grov overforenkling og en teknikk eller et instrument som de tror de er berettiget til å bruke som klistremerke og stigmatum på meningsmotstandere eller folk eller gruppe som de rett og slett ikke liker og selv om de ikke saklig kan begrunne hvorfor de ikke liker dem de forsøker å forulempe eller stemple. Hypermagikere går rundt med mentale bilder av seg selv, bilder som ikke tåler tilsmussing. Hypermagikeren er redd for å bli besmittet. Han krever stadig mer avstand til kritikere og meningsmotstandere, også folk med mer innsikt, høyere intelligens og mer relevant kunnskap enn det han slv kan oppvise. Hypermagikeren er helt avhengig av konstruerte mentale bilder både av seg selv og fienden. Fienden blir aldri kalt et offer, men alltid en fiende.

Teknikken de bruker er imidlertid ikke alltid tydelig for andre til å se eller oppfatte. Hypermagikerne liker å operere i det skjulte like godt som i det åpne og offentlig rom. De tier gjerne der de kunne ha talt, når de ser at å tie er nettopp det som øker deres egenverdi, både i egne og deres nærmestes øyne. De går ikke av veien for å forsøke å splitte og herske der dette synes mest formålstjenlig. De opptrer gjerne som joviale, positive og selvsikre mennesker, individer som kjenner etiketten og de underforståtte koder, gester, toner og geberder. De overgår seg gjerne selv når det kommer til å spille fortreffelige rollespill og sørger for å tilpasse seg takt og tone.

Gjennomgående røper ikke oppførselen deres behovet for å skade og kontrollere eller fremmedgjøre de utsøkte ofre, snarer tvert imot, de kan uttrykke stor medfølelse for folk de vil skade eller sette ut av spill, det gjelder både politisk og det mer privatrelaterte forhold, som f eks på arbeidsplassen eller i foreningsarbeide osv. De kan komme med dypsindige forklaringer på hvorfor folk – dvs ofrene - blir som de blir, de kan forsøke å forklare islamofobi ut fra samfunnsmessige eller biologiske forhold, arv og miljø de de islamofobe selv egentlig ikke har noen herredømme over og som de derfor ikke er skyld for selv. Slik får de sympatisører til å bli mer avhengig av dem og jo større beundring for egen godhet og innlevelse de oppnår, jo lenger er de villige til å gå for å få ytterlige bekreftelse på det selvbilde de selv forsøker å forsterke og konservere.

Hypermagi er et symptom, et avhengighetssyndrom som stadig må mates med flere og mer virkningsfulle impulser og stimuli. De trenger stadig påfyll for å kunne fortsette kampen mot ofrene, ofre som blir stadig mer farligere, spesielt ifølge hypermagikeren selv. Hypermagi kan muligens kureres partielt, men neppe helt og varig, det kan nærme seg en klinisk tilstand. Og: Jo større behov for å bli forgudet, jo større blir behovet for å fremstille de islamofobe – eller andre ofre – som stadig mer farlige og nedrige enn dem selv, ja, mer og mer umoralske og forkastelige, hvilket i seg selv krever beviser eller indisier som samles opp for bruk i den fremtidige taktikk og strategi. Ikke rart at hypermagikeren gjør seg avhengig av sine støttespillere og begynner å konkurrere med dem om å være mest prektig og mest – effektiv. Hypermagi innbefatter ikke sjelden tendenser mot paranoia. Hypermagien kan sies å være islamofobiens komplementære motstykke, den ene er avhengig av den andre, men det syndrom som underkommuniseres i media, er hypermagikerens hypermagi. Kritikken har rettet seg mot konstruksjonen islamofobi og ikke den reell «størrelsene» hypermagi og hypermagikere.

Betegnelsen – eller fortegnelsen – islamofob og islamofobi blir brukt med stor letthet og uten anstrengelse, ja, noen får en sterkt godfølelse av å bruke termen, den tilfredsstiller behovet for å kunne skjelne mellom et vi og et dem. De ser ikke at både termen og bruken i seg selv ikke bare diskvalifiserer dem selv som gruppe i diskursen, men også dem selv som personer eller individer. De blåser seg selv opp til overdommere i intrikate spørsmål og relasjoner, man er enten for meg eller mot meg, alt for lojalitetens skyld, involverte personer blir tingliggjort og fremstilt som pådrivere for destruktive og gjerne direkte onde krefter, krefter som må nedkjempes, og midlene for å nå dette målet kan selvfølgelig variere både i styrke og intensitet, men hvor mer djevelske motstanderne oppfattes som, - av hypermagikerne - jo tydeligere blir det at voldsbruken ligger like foran dørstokken.

Islamofobi er blitt et skremme-ord som også rettes innover i kretsen som flittig bruker betegnelsen og går inn for å bruke den stadig mer og mer intenst og målrettet. Man starter jakten på mulige forrædere innad, og jo mer «vellykket» slike interne operasjoner eller forsøk på opprulling eller utrenskning blir, jo mer villig blir flokken til å ta i bruk de sterkeste virkemidler. Dette til tross for at det man står sammen om, er et mentalt nettverk av falske virkelighetsoppfatninger og illusjoner. Man tviholder på eventyret om at man tilhører den edleste ridderstand i diskursene, selv om «forholdne på bakken», viser det motsatte av edle. De er i stedt prektige. Det utvikler seg innad i gruppen en egen form for solidaritet og hvor jo sterkere behovet for å handle solidarisk og få bekreftet solidaritet, jo mer kreves det at illusjonen forsterkes og sementeres. 

Betegnelsen islamofobi er et kodeord og brukes som en «trigger-warning»: Her skal man ikke bo og være, det gjelder om å komme seg bort, snarest mulig, før vemmelsen over de islamofobe og deres vesen, går over i fistel eller blir kronisk. Man skal i moralsk harme holde seg unna de man stigmatiserer, hvis ikke nødvendighet da dikterer nødvendigheten av direkte konfrontasjon er umiddelbart til stede.

Betegnelsen brukes dessuten som et «hendig verktøy» i det vi kaller psykologisering. Man forklarer mennesker og fenomener ut fra den grunntanke at «alt» egentlig kan forklares med dysfunksjoner i «pasientens» mentale tilstand, hans personlighet og grunnholdning, og i hans «gruppe». Hypermagikerne vil like å tenke om seg selv at de kjenner individenes og gruppes innerste tanker og refleksjonsnivå bedre enn de selv gjør. Psykologisering er en form for reduksjonisme, en metode som vil forklare et fenomen med noe annet. Hvis en ung og radikal ungdom i et muslimsk miljø roper «Allah hu achbar», blir denne personen psykologisert og redusert ved at hypermagikeren forutsetter noe annet som beveggrunn enn det ungdommen selv mener de kan begrunne seg ut fra. Det forutsettes at når det ropes Allah hu achbar, så er dette ikke et utsagn om at Allah er større enn, men kun et utrykk for denne ungdommens frustrasjon og behov for oppmerksomhet. Man forklarer hans rop som et symptom på at noe er galt fatt, at makter og myndigheter har kommet til kort og feilet med å hjelpe ham, og at dette i neste omgang forklares med at det er omgivelsenes feil som får ungdommen til å protestere mot en verden og mennesker som er av en helt annen religiøs tro og gudsoppfatning enn dem selv.

Psykologisering er en måte å unngå å ta det mennesket som psykologiseres på alvor. Man er ikke interessert i hva ungdommen virkelig tenker og begrunner sine holdninger, følelser og tanker med. Det er den som psykologiserer som alltid har rett. Det er lett å se at det psykologiseringen illustrerer og avdekker, er at den som psykologiserer i virkeligheten inntar en posisjon som gjør den som blir psykologisert til noe mindre enn den som psykologiserer. Psykologisering er hovmod i høyeste potens, et uttrykk for å gjøre andre til noe mindreverdig, til folk det ikke er nødvendig å ta på alvor, mennesker det egentlig ikke er verdt å lytte til, for ikke å si lære av.

Slik sett er det lett å se at de som bruker «islamofobi» som et verktøy for å manipulere meningsmotstandere og som et effektivt middel for indoktrinering eller hjernevask, nettopp driver med psykologisering. En grunnforutsetning her er at religion og religiøs tro, og dens implisitte gudsbilde, betraktes som illusjoner og derfor noe man kan pedagogisere seg bort fra, bl a ved å psykologisere. Derfor heves ikke stemmene i protest nå hypermagikerne villig innrømmer at islamofobi ikke må knyttes til reell psykisk sykdom, selv om fobi som sådan nettopp er et psykiatrisk diagnose.

Til stor tilfredshet blant hypermagikerne rettferdiggjør man sin egen intellektuelle uredelighet – som misforstås som edelhet -  ved å vise tilbake til at det her dreier seg om en grunnleggende tvetydighet. Man sier høyt at det ikke er meningen å sykeliggjøre noen ved å bruke betegnelsen, og slik tror man at man har ryggen fri. Man tror tvetydigheten i seg selv skal spare dem for nærmere eller dypere og avslørende kritikk. Det betyr selvsagt at hypermagikeren forsøker å galvanisere seg i den tro at en slik vending er helt berettiget, det han nekter seg selv og andre å se, er imidlertid at dette spillet skjer på andres bekostning og til skade for ofrenes ve og vel. Hypermagikere flest  «vet» imidlertid med stor sannsynlighet innerst inne at dette er et skittent knep. Hypermagikerne setter her nytten av betegnelsen opp som en høyere verdi i «kulturkampen» enn sannhetsgehalten i betegnelsen og han rettferdiggjør gjerne denne innrømmelsen offentlig og uten omsvøp, antakelig fordi han ser at misbruken av betegnelsen uansett kritikk vil tjene hypermagikeren og hans medspilleres sak uansett. I hvert fall på kort sikte. De ser nytten i tvetydigheten og bruker strategien kynisk for å fremme egne ideologiske agendaer i full forvissning om at dette er legitimt for egne formål, selv om det er bedrageri under dekke av anstendighet og intellektuell redelighet!

Kan termen «islamofobi» annet enn misbrukes?

Vi stiller spørsmålet etter å ha lest Anders Behring Breivik and the Rise of Islamophopbia av sosialantropologen Sindre Bangstad.

Tittelen i seg selv bærer bud om et noe oppblåst selvbilde fra forfatterens side og en ikke aldri så liten paranoid «holdning» til tingene, menneskene og virkeligheten i Europa i dag. Det er ingen tvil om at forfatteren tar seg selv og sitt stoff på høyeste alvor. Han synes imidlertid å mangle noen perspektiver. Han virker ensidig opptatt først og fremst av å fremstille seg selv som legitim «overdommer», som den som sitter på sannheten og autoriteten en gang for alle.

s 19 ff: I denne boken vil jeg bruke termen islamofobi som en referanse til en løsere (indiscriminate) negative eller følelsesladet holdning til islam og muslimer.

Termen islamofobia er imidlertid en høyst omdiskutert term både innenfor og utenfor akademia i Norge, slik som i resten av Europa.

Grunnen til at termen er så omdiskutert eller kritisert er at den ikke er nøytral og at den har en tosidig funksjon idet at den både er fordømmende og analytisk. Zuquete påpeker termens manglende klarhet med hensyn til hva den referer til og Bowen gjør oppmerksom på at den brukes svært løst og polemisk. Zuquet oppfordrer derfor til begrenset bruk av termen i akademia.

Min egen bruk av termen bygger primært på et pragmatisk valg selv om termen i seg selv åpenbart ikke er ideell i og med at bruken av termen kan medfører forsterkning av negative holdninger overfor muslimer og islam og fordi den kan bidra til å patologisere slike holdninger. Den kan også bli misbrukt og instrumentalisert av muslimske aktører som ønsker å fordømme enhver negativ holdning som «fobisk». Termen er like vel kommet til års alder og synes bedre egnet enn andre tilgjengelige alternative termer. En parallell-føring med den langt mer aksepterte termen antisemittisme kan foretas. Det kan således være liten tvil om at antisemittisme har vært knyttet til kritikken av staten Israel, men samtidig foreligger faren for at termen også i forhold til kritikken av Israel kan misbrukes og instrumentaliseres der det gjelder kritikken av landets ekspanderende bosettingspolitikk tatt i betraktning den sakte vridningen mot høyre som er blitt registrert i de senere år.

Mathias Gardell har definert islamofobia som «sosialt reproduserte fordommer og avstandtaken til islam og muslimer og handlinger og praksiser som angriper, ekskluderer og forskjellsbehandler muslimer fordi de blir assosiert med islam, (Gardell 2011).

Islamofobiens fundament er med andre ord en form for essensialistisk tenkning omkring forskjellighet som også finnes i ulike former i rasismen. Ifølge slik essensialistisk tenkning omkring forskjellighet, tror man at muslimer handler og tenker på en viss måte på grunn av sin religiøse tilhørighet. Ved å tenke «religio-sentrert», (Bayat 2007), betraktes en muslim først og fremst som et religiøst vesen. Det følger da at man kan bli offer for islamofobi uansett om man praktiserer islam eller ikke.

Gardells definisjon har den fordelen ikke bare å beskrive islamofobi, ikke bare som en teori, men også som en praksis. For Gardell representerer islamofobi en del av et «kunnskapsregime», et begrep hentet fra Foucault. Dette innebærer så at man opererer med visse påstander (certain assertions), trosoppfatninger og argumenter hva angår islam og muslimer som gitte sannheter som i kraft av at de blir repetert blir tillagt gyldighet kun fordi de samsvare med man alltid har hørt og derfor «vet» noe om.

Den første bruk av termen kan tilbakespores til 1910 da det ble brukt av et par franske myndighetspersoner i administrasjonen av Vest-Afrika av Delafosse og Quueillien.

I akademiske sirkler ble termen først brukt av Edward Said (1935-2003) som i boken Orientalisme, 1985, beskrev islamofobia som «fiendtlighet mot islam i den moderne Vesten. Islamofobi baserte seg på de samme forestillinger som antisemittismen. Islamofobi som en generisk term kom først i vanlig bruk rundt 1997 der det ble brukt i en britisk rapport kalt Islamophobia, den såkalte Runnymede Trust, en rapport som legitimiserte termen (– men hvordan kan Bangstad begrunne denne ordbruken her?) Rapporten omhandlet imidlertid ikke nærmere definisjoner og avgrensninger av termen.

I islamofobiske kretser er termen blitt diskreditert og media og akademia frarådet å bruke termen. Det er blitt fremsatt visse fiktive historier om termens opprinnelsen at termen var en neologisme oppfunnet av Det muslimske brorskapet – se Bawer – eller i Iran under revolusjonen av Tariq Ramadan – se Storhaug og Kubaisi – eller av venstresiden under Rushdi-saken. Man argumenter med at termen sykeliggjør eller patologiserer helt rasjonell frykt for islam og muslimer og at termen bedrar til å delegitimere legitim kritikk av religiøse praksiser og troen islam. For min egen del vil jeg ikke avfeie bruken av termen, men tvert imot anvende den med varsomhet og hensyn. … Islamofobe og radikale islamister er åpenbart veldig like i deres respektivt essensialistiske oppfatning og tolkning av islam og i deres forsøk på den polarisering de forsøker å etablere. (Islam is peace – Islam is war). Diskursen er en gjensidig forsterkning i hvert sitt hus.

Bangstad tar for seg Tybring Gjedde og er ikke nådig med ham. Han trekker frem flere tilfeller hvor Gjedde loses inn under rasismeparagrafen, og islamofob-termen. Det vises til at Gjedde i 2011 tok med seg en journalist til nabolaget til en moske «in order to whip up sentiment against it». Gjedde skal leende ha sagt til journalisten at moskeen utgjorde et «fremmedelement i nabolaget. Moskeen gjorde ham urolig for hva som kunne hende med landet fremover. Han påsto at det foregikk en islamsk ekspansjon som en skattefinansiert kulturell elite var ansvarlig for var på gang.

Bangstad forteller at Gjedde fremstår som det Sunstein kaller «polariseringentrepenør». Han bruker Ahmadia-muslimene – som ofte er mer sekularistisk tenderte enn andre muslimske grupperinger - som en «floating signifier» for å underbygge et standpunkt om «islamic colonization» av Norge og Europa og her trår Gjedde etter Bangstads overbevisning og mening inn under betegnelsen islamofob.

Markøren «løselig» - se over - i utsagnet «løselig negative holdninger mot islam og muslimer», gjør det mulig for Bangstad analytisk å skjelne mellom legitim og fobisk adferd og holdning relatert til tilstedeværelsen av islam og muslimer i den vestlige europeiske kontekst. Dette at man simpelt hen misliker en økning i antall muslimer i sitt nabolag, kvalifiserer ikke i seg selv for betegnelsen islamofob, skriver han; hvis du derimot i tillegg påstår at muslimene flytter inn som et ledd i en mer langsiktig plan for å kolonialisere eller islamisere nabolaget, ditt land eller ditt kontinent og at alle muslimer potensielt er voldelige, og at muslimske kvinner reproduserer for å etablere demografisk dominans, da har du åpenbart begitt deg inn i grensetraktene for hva som er islamofobisk tenkning.

Bangstad siterer to forskere for å antyde et botemiddel mot islaofobi: Sosiologen Ali Rattansi, 2007, hevder at islamofobi ikke nødvendig vis er rasistisk unntatt hvis den tar form innenfor en kategorisering mellom «harde» og «myke» former. Nassbaum argumenterer for en systematisk kultivering av de «indre øyne» eller evnen til å bruke fantasien til å forstå hvordan verden ser ut fra andres religiøse tro og etnisitet. Bangstad mener at dette ikke holder fordi den populistiske høyresiden i Europa ikke er det minste interessert i å sette seg inn eller ta inn over seg de finere og mer komplekse tolkningene som fins innen islamske miljøer selv.

s 110ff: Tybring Gjedde har i årene før 22/7 fremstått som en foregangsfigur for ekstrem høyre-retorikk når det gjelder islam og muslimer blant sentrale FrP tilhengere, skriver Bangstad, så retthaversk, så retthaversk, vil jeg si.

FrP har vært det partiet i Norge som i de siste 25 årene har vurdert muslimer som en «eksistensiell trussel».

Etter 22/7 fastholdt Gjedde sine tidligere påstander – 2011 - om at Ap ønsket om å «rive landet i filler» og «dolke vår kultur i ryggen» ved å tillate masseinnvandring og foreta eksperimentering med det multikulturelle. Gjedde fremsto da som dissident martyr for ytringsfrihet, s 112.

I mars 2010 sa Gjedde at hijaben ikke kunne sammenlignes med et tøystykke, men å kle barna sine i hijab var like forkastelig som å sette på dem en Ku Klux Klan-hette. Norge bør innta en streng holdning til den islamiseringen som foregår rett foran våre øyne.

Gjeddes partikollega Kent Andersen skrev på sin blogg i 2011 at det forelå slående likheter mellom de tre store ideologiene nazisme, kommunisme og islam. Bangstad beskriver dette som en bevisst konstruksjon av islam som mer en politisk ideologi enn en religion og at dette er sentralt for mye av den islamofobe litteraturen om Eurabia de siste årene. Andersen reiste også spørsmålet om «moderate muslimer» faktisk eksisterer, som om det også eksisterte noe som lignet «moderate nazister». Det er viktig for islamofobe å understreke at det ikke finnes folk med bakgrunn i islam som man kan stole på, ikke under noen omstendigheter, fordi ifølge disses taqiyya – den lovlige eller hellige løgnen legitimert innen islam – i seg selv tvinger muslimer til å lyve om sin religion. Slik sett vil det for de som ser verden på denne måten ikke finnes noen forskjell mellom gode og dårlige muslimer. Andersen hadde tidligere assosiert Ap med kultur-quislinger. Gjedde nekter å ta avstand fra påstandene til Andersen.

Det Bangstad unnlater å nevne i sin bok, er at Gjedde faktisk trakk tilbake en del av sine formuleringer og synspunkter i ikke altfor fjern ettertid, her Fra VG 1108 20011, her  :

Dette – ikke sitert i Bangstad bok - skrev blant annet Tybring-Gjedde om Arbeiderpartiet i den omstridte kronikken:

«Hva var galt med norsk kultur, siden dere er fast bestemt på å erstatte den med noe dere kaller flerkultur? Hva er målet med å dolke vår egen kultur i ryggen? Hvilket land bruker dere som rollemodell for det flerkulturelle eksperimentet?»

Angrer

Nå angrer Frp-toppen språkbruken. Han skriver også at «vi har alle opp gjennom tidene ordlagt oss feil, sagt ting vi burde formulert annerledes og ja, noe burde helt sikkert vært usagt».

Det kommer klart fram i leserinnlegget at det er terrorhandlingene 22. juli som er en av grunnene til at Tybring-Gjedde nå modererer seg noe.

«Å lese tidligere ordskifter i lys av terrorhandlingene, er en vanskelig øvelse. Det kan lett oppfattes som upassende og lite sensitivt» skriver han.

Helt flat legger han seg imidlertid ikke: «Kronikken jeg skrev i 2010 står likevel fjellstøtt politisk», mener han.

«Det må fortsatt være lov å ha sterke meninger og det må være lov å provosere. Vi må aldri komme dit at det å ha 'sine meningers mot' møtes av moralsk indignasjon og samfunnets kollektive fordømmelse.» (Les også:  Siv Jensen angrer på ordbruk i debatter).

Flere brannfakler

Frp-toppen har også kastet inn flere andre brannfakler i innvandringsdebatten. Fra talerstolen på Frps landsmøte i 2011 fyrte stortingsrepresentanten og Oslo Frp’s leder en voldsom salve mot norsk innvandrings- og integreringspolitikk:

«I Groruddalen blir blonde jenter mobbet og farger håret sitt mørkt, barn blir truet med juling fordi de har salamipølse på brødskiven i matpakken, gutter med innvandrerbakgrunn truer norske gutter med juling dersom de ikke får mer spilletid på fotballaget, godteposer til barna ved markeringer i barnehagen blir gjennomgått for gelatin - slike poser blir merket med bilde av en gris til skrekk og advarsel. Om kveldene og i helgene stikkes biler i brann og ruter knuses i skolebygninger. Dette er ikke noe den monokulturelle stortingsrepresentanten Tybring-Gjedde finner på. Dette er en del av hverdagen i flerkulturelle Groruddalen i Oslo».

I 2010 tok han til orde for å markere jødeutryddelsen i norske skoler ved å be muslimske elever om å bære David-stjerne. '

(Min kommentar: Bangstad antropologiserer eller psykologiserer termen og sklir unna religionen som sådan. Det er i seg selv forførende reduksjon og gjør Bangstad til en reduksjonist. Konflikten eksisterer kun i form av menneskelige relasjoner, dvs subjektive «størrelser», - en form for reifisering av ordene i seg selv - og bruken relaterer seg dermed kun til relasjoner og ikke ontologiske tilnærminger. Religion – trossystemer og verdensanskuelser i seg selv – frakjennes enhver agens. I det eksempelet han trekker frem relatert til Gjedde, går han ikke av veien for å tilskrive Gjedde motiver Gjedde neppe kan ha hatt, i hvert fall ikke primært, helt sikkert, nemlig dette å – malingent - ville piske opp stemningen mot muslimer. Gjeddes sannsynlige motivasjon var å drive folkeopplysning og rette fokuset mot nye hendelser i lokalmiljøet, og dermed også i nyhetsbildet, i og for seg altså et helt legitimt og prisverdig motiv. Det faller da heller ikke Bangstad inn at de muslimene som sto bak byggingen av moskeen kan hatt et mer langsiktig perspektiv i sikte, nemlig den av Allah og profeten pålagte guddommelige plikt til å drive misjon, dawa, for islam, i hele sin bredde og dybde og da med alt av ingredienser som forplikter enhver muslim på rent faktisk – sett i et teologisk/juridisk perspektiv – normative læresetning som står kontrært på vestlig tenkning omkring menneskeverd, likebehandling og demokratiske prinsipper rent generelt).  

En islamkjenner, Robert Spencer, som Bangstad ikke nevner i boken, merkelig nok, kan man si, peker på noe viktig ved bruken inkludert misbruken av islamofobi og knytter det til en mulig kommende statsminisiter i England: Corbyn.

Spencer: The term “Islamophobia” is a vicious conflation of attacks on innocent Muslims, which are never justified, and honest analysis of the ways jihadis use the texts and teachings of Islam to justify violence and make recruits. The idea is to inhibit that analysis by equating it with attacks on Muslims, or even claiming that it will lead to attacks on Muslims. The end result will be that the jihad will advance unopposed and unimpeded, while all its foes have been silenced.

Corbyn says: “I’ve held meetings with Muslim women who have told me horrific stories of routine racist abuse on our streets. If women are abused because they are wearing a headscarf, then it is a wrong against them and it is a wrong against all of us.”

Yes, no woman should be abused simply for wearing a headscarf. But Corbyn doesn’t say a word about the many women who are abused for not wearing a headscarf. Do they have any rights? Does anyone speak for them? And how does Corbyn know that this abuse is really even happening, when there are so many incidents in which “anti-Muslim hate crimes” turn out to have been faked by Muslims?

Corbyn again: “The rise of extremist rightwing groups is a very serious threat not just to Muslims but to all minorities, and in fact to all Britons, and to the interwoven fabric that holds this country together.”

“Extremist rightwing groups.” About jihad terror groups he was silent. her jw

For å komme tilbake til Bangstad: Jeg legger her ved noen case-historier som vil vise hvor utrettelig, nøysom og grundig Bangstad arbeider for å gjøre «avsløringene» sine så detaljerte og grove som mulig, hvor overflatisk han er, hvor skadefro han er. Grunnholdningen hans er at her skal det røykes ut fiender, farlige samfunnselementer og dette perspektiver skygger for alle andre perspektiver og mulige tilnærmingsmåter til hele sakskomplekset, et kompleks som i sannhet er komplekst, men heler ikke dette makter Bangstad å få frem. Han durer frem med tunnelsyn, som en utridd og altfor tidlig gammel hest med skylapper, ser seg hverken til høyre eller venstre, men er som besatt på å fortelle hvor prektig han er, hvor rett han er og hvor god eller snill han, som har de rette meningene, det riktige verdigrunnlaget eller verdisyn, den rette politiske ideologi i bunn, hvor liberal han er. I virkeligheten er Bangstad lite annet enn en simpel parasitt på diskurslegemet og en person med evner og egenskaper som bare tyranner og diktatorer ville ha vervet inn til å ta seg av drittjobbene.

Per Sandberg og Hege Storhaug påsto i mai 2005 å ha informasjon fra det pakistanske miljøet om at 30 tusen pakistanere i Norge hadde svoret en ed til et islam-ekstremistisk miljø i Oslo. Det var bare 26 286 muslimer av pakistansk opprinnelse i 2002, fyrer Bangstad løs idet han henviser til Østbye i SSB. s 126

Den konservative, forsiktige og velmenende Knut Olav Åmås, som har jobbet i mange år som fetert kulturpersonlighet i Aftenposten, har ifølge Bangstad hele to ganger anbefalt «eurabia-bøker» av Bruce Bawer. Bangstad opplyser at Åmås avfeier kritikk av dette idet han kaller sine kritikere «ultra-left-wing». s 139

I 2009 stemte 1000 (77%) personer i en spørreundersøkelse Dagbladet foretok positivt på Storhaugs påstand om at sharia ville bli innført hvis muslimene komme i flertall. Nazeen Kahn fikk 23% av «stemmene». Bangstad kritiserer her Dagbladet – av alle – for å promotere eurarabia-teorier. Han viser igjen til SSB som kan fortelle oss at bare 11% av befolkningen vil være muslimer i 2060! s 140

Bangstad informerer om at Hege Storhaug er «en sekulær lesbisk feminist» og man kan spørre hvorfor han nevner dette? Det taler ikke til hans fordel at han gjør det, men vi skjønner likevel koblingen: Bruce Bawer, som har hatt kontakt med Storhaug, er jo også homofil, men poenget her, for Bangstad, er at Bawer også har hatt en – om enn minimal – kontakt med terroristen Anders Behring Breivik, må vite. Breivik, på sin side, påstår at Bawer kan være en belastning for det islamkritiske miljøet.

Bangstad fortsetter: Storhaug har lenge vært tungt fordomsfull i sine uttalelser om muslimer. Storhaug og Rita Karlsen, begge i HRS, setter ifølge Bangstad opp dansken Anders Fogh Rasmussen som et ideal fordi han gikk inn for innstramminger i innvandringspolitikken. Storhaug og Karlsen har også hatt kontakt med Helle Merete Blix, Walid Kubaisi, Lars Hedegaard og Daniel Pipes, - alle svært suspekte personer, skal vi tro Bangstad. (- jeg har ikke tid til å presentere dem nærmere her, men disse menneskene må være høys suspekt i Bangstads optikk; han navner ikke et ord om den respekt antakelig millioner av mennesker har for disse personene og deres saklige islamkritikk).

Bangstad nevner også at nettstedet document.no og HRS trykket artikler av Katrine Winkel Holm, datter av Søren Krarup. Winkel Holm «hyllet» Fjordman og Bruce Bawer, hevder Bangstad, som tydelig er forskrekket. Han ser tydeligvis islamofobi overalt han ønsker å finne den. Islomofobien blir på denne måten en ernæringskilde han ikke klarer seg foruten, for å kunne eksistere i sitt – trange - miljø og blant sine kamerater og våpenbrødre i kampen mot vindmøllene, som er det islamofobi-termen legger opp til, nemlig å kjempe mot vindmøller. I 2009 hadde Hedegaard, i en samtale som ble tatt opp, kommet i skade for å si at «når muslimer voldtar, fordi de har en rett til det ut fra islam». Dette var nok for å dra ham inn for domstolene. Han ble frifunnet fordi han ikke visste at han ble «avspilt».

Det må være en grov overforenkling fra Bangstads side når han kritiserer Bawer for å ha skullet si og virkelig ment og virkelig hatt intensjoner om seriøst å hevde at de virkelige ofrene etter terroraksjonen på Utøya og i Universitetskvartalet i Oslo den 22/7 var Bawer selv og hans venner blant islamkritikerne, fordi deres sak var blitt skadelidende pga Breivik. s 162

Bangstad er tydeligvis veldig fornøy med å vise til visse moderne språkforskere som f eks Austin og Searl for å begrunne at dette at «å snakke er å handle på den materielle verden». Det han mener er at jo mer islamkritikk, jo større er sjansen for mistenksomhet, aggresjonsoppbygging og til slutt voldsbruk, hvis islamkritikerene «får holde på uhemmet». Som om dette skulle være et ubestridelig faktum.

Å karakteriser en gruppe unge muslimer som quislinger, er en påstand som vitterlig finnes i en artikkel av Hege Storhaug i Aftenposten i 2011. Men som også Bawer gjør, som også har karakterisert visse venstreside-elementer som «quislinger» - min tegnsetting – er ikke å fremsette nøytrale påstander fri for implikasjoner for den angjeldende, skriver Bangstad, i min oversettelse.

Man kan spørre seg om genresynet til Bangstad er helt comme il faut, eller om han rett og slett lider av for store eller for mange blindvikler. Han skjønner tydelig vis ikke at språkbruken her inngår i en videre og kanskje litt for røff polemikk for enkelte lettkrenkelige og en språkbruk i denne konteksten som aldeles ikke påkaller normert «bordskikk» a la Bangstad. Han skjønner – for å si det kort og enkelt – ikke hvor «hjernevasket» han er, hvor snill en løpergutt han for visse historiske ideologer og ulike utgaver av ideologier han er og gjør seg til, ideologier som la beslag på hele mennesket og til og med ville skape helt nye mennesker, mennesker som igjen ville tjene det nye systemet bygget på disse selvsamme ideologiene.

Bangstad opptrer både som en mamma og pappagutt i en kleit. Han er et flinkt oppmerksomhetssøkende barn som i ett og alt hiver pusten etter bifall fra sin «overordnede, som han tror er like pene, rene og flinke som han selv er eller vil så gjerne bli oppfattet som, alt for å kunne heve seg opp over de slemme og uoppdragne barna som leker indianer og cowboy eller røvere i Kardemommeby, ute på gaten, en gjeng han ikke vil assosieres med, eller tilsøles av, slik at han alene kan høste mamma og pappas gunst. Det lyser av moralisme fra Bangstad, en posisjon og en strategi som liksom garanterer for flere stjerner i søndagsskoleboken.

Bangstad er prektigheten selv, uangripelig, plettfri, en ganske humørløs og lite spirituell person, et individ som trøster seg med at det bifall han høster fra sine selektivt utvalgte peers alltid vil veie tyngre enn den kritikken og de karakteristika det bare ligger så altfor nært å fremsette som en fortjent karikatur av ham.

Bangstad er ingen realist, han er en slags partielt tonedøv anal og oral-positivist. Han ser for snevert på verden og menneskene. Han vil ha samkvem med kun de rene og pene, de som slett serviliserer eller føyer seg. Han ser ut til eksistensielt ikke å klare å skjelne mellom etikette og etikk eller moral. Eier fyren genuin selvironi? Hva med humor? Hva med sansen for det tragiske i seg selv? Ja, klarer han noen sinne å le godt og av hjertens lyst? Jeg tviler. Bangstad er en typisk «kontorist», skjønt sammenligningen i seg selv er ufortjent, en forsker som burde passe bedre som byråkrat i et dertil egnet polit-byrå enn som et levende og robust demokratisk mennesker som deltar blant mennesker i diskursene på folks premisser og i sitt miljø, ikke på hans premisser, premisser han tryller frem for å kunne tekkes mamma og pappa ved å sladre, og for slik å kunne opphøye seg over andre, hvem de nå måtte være.

Bangstad blir brukt som ekspert i media. Han fremlegger statistikk og analyser, og en menge fakta. Men han synes å lide kronisk av mangel på forståelse for at fakta ikke nødvendigvis er identisk med sannhet. Han virker å leve forsinket på en tid eller i egen boble hvor man trodde at marxismen ikke kunne være usann, fordi den jo var vitenskapelig og at fremtiden dermed ga seg av seg selv, ved at man knuste noen egg, for å lage omeletten, som var det klasseløse samfunnet, utopia. Antakelig er imidlertid Bangstad oppegående nok til å forstå at han ikke kan gjenoppta i rett kopi en strategi som vitenskapelig nok ganske sikkert vil koste det samme antall uforskyldt døde som det marxismen i seg selv medførte i det forrige århundre.

Bangstad kritiserer flere andre som jeg må hoppe over her, blant dem selvsagt Ole Jørgen Anfindsen som driver Honest Thinking og som bla har skrevet boken Selvmordparadigmet. Han anklager Anfindsen for å være «biological racist», (mrk: ikke kulturell rasist), et klart nokså ubegrunnet forsøk på brunbeising av Anfindsen, som selv påstår at han bare referer til fakta og forskning, på et heller vanskelig område, vil jeg si.

Bangstad kritiserer selvsagt også Anfindsen for å ha tatt med en artikkel av Fjordman – som jeg forutsetter de fleste kjenner, og som aldri har oppfordret til bruk av vold, annet enn som en nokså spak og heller hypotetisk henstilling om å bevæpne seg  – i boken, noe som i seg selv for mange blir oppfattet som om Fjordmann virkelig er nazist, noe det ikke finnes dokumentasjon eller bevis for. (Hege Storhaug slipper heller ikke unna, også hun har sitert fra boken til Fjordman. Det må her nevnes at Bangstad også ser med stor forakt på en tidligere Ap-statsråd, feministen Karita Bekkemellom, som har uttalt at hun er en beundrer av Storhaug.  Bekkemellom ville – a propos - selv bruke tvang mot Den norske kirke hvis den ikke etterkom å fremme Ap-s femi-politikk.

Nedenfor legges inn en del presumtivt interessante og relevante innlegg i den debatt som har pågått om islamofobi, krenkelser, diskriminering, rasisme osv.

UK Parliament asks hard-Left and pro-jihad groups to create official definition of “Islamophobia”

Apr 26, 2018 4:31 pm By Robert Spencer.

This will be the official death of the freedom of speech in Britain, and the criminalization of resistance to Sharia oppression and Islamization.

“Parliament Offers ‘Islamist’ Group Opportunity to Create Official ‘Islamophobia’ Definition,” by Liam Deacon, Breitbart, April 24, 2018:

    MPs are to write a report on identifying a “working definition of Islamophobia”, appealing to hard-line Islamist and far left, Soros-funded groups to contribute.

    The All Party Parliamentary Group (APPG) on British Muslims launched their “appeal for evidence” Monday, describing “Islamophobia” as a form of “group based hatred or hostility” comparable to racism.

    Their letter does not acknowledge there might be rational reasons to have reservations about rising levels of radical Islam and the growing influence of Islam in the West generally.

    The call for submissions also also only mentions free speech concerns at the end, in passing, describing them as “questions possibly outside the scope of this report”.

    They aim to develop a definition of Islamophobia that can be “widely accepted by Muslim communities, political parties, and the Government”, the document adds.

    Baroness Warsi, the parliamentary group’s treasurer and one of its four elected officers, tweeted: “To effectively challenge #Islamophobia we must comprehensively define it.”

    She also sent the appeal for evidence directly to the radical left wing “anti-fascist” group HOPE Not Hate — who just last week were forced to distance themselves from an anti-Semitic supporter — and the Islamist-linked Muslim Engagement and Development (MEND) group, formerly known as iENGAGE, inviting them both to contribute.

    The APPG on British Muslims was launched in 2010 but was forced to re-launch the following year after a Tory MP and Labour Peer quit when “Islamist sympathisers” iENGAGE, which had repeatedly defended extremists, were made the group’s secretariat and given parliamentary passes.

    A report last year found MEND still promotes “extremism”, harbours anti-Semites, and gives a platform to Muslim grievance narratives and Islamist views, including promoting false claims of “Islamophobia”.

    And, in the last two months, they have been slammed for “racist” attacks on a moderate a Muslim appointed to advise the government on integration and an outgoing Metropolitan Police chief compared them to a banned terror group.

    Baroness Warsi also sent the appeal to the Muslim Council of Britain, which is accused of working with extremists. The government has also admitted they are linked to the Muslim Brotherhood, which campaigns for a global, Islamist, sharia state, and are banned as a terror group in some countries.

    Tell Mama was likewise invited to give evidence in her tweet. They are an “anti-Islamophobia” group which lost government backing in 2013 after being accused of inflating and misrepresenting statistics….

https://www.jihadwatch.org/2018/04/uk-parliament-asks-hard-left-and-pro-jihad-groups-to-create-official-definition-of-islamophobia

Aftenposten, Bangstad, Krohn:

I 2002 ble den norske nynazisten og Boot Boys-lederen Terje Sjølie frifunnet for brudd på rasismeparagrafen (§ 135 (a) i straffeloven) av Høyesterett. Sjølies antisemittiske og rasistiske utsagn falt under en nynazistisk demonstrasjon i Askim på Rudolf Hess’ dødsdag i 2000. Med et tredvetalls Boot Boys-sympatisører som vitner hadde Sjølie erklært at "Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker." Sjølie hadde i sin tale hedret Rudolf Hess "for hans modige forsøk på å redde Tyskland og Europa fra jødedommen", og karakteriserte Adolf Hitler som sin "kjære fører," og fremholdt at forsamlingen skulle "følge i Hess' og Hitlers fotspor" og ikke "vike fra deres prinsipper" for å skape "et Norge bygget på nasjonalsosialismen". Talen ble avsluttet med taktfaste "Sieg Heil!" og nazihilsener.

Møtt med applaus

Frifinnelsen av Sjølie i Høyesterett ble møtt med applaus fra landets avisredaktører fra høyre til venstre. Den var forankret i hensynet til ytringsfriheten, og kan betraktes som endepunktet for den utvidelsen av ytringsfrihetens grenser som aktører innenfor norske politiske, juridiske og akademiske eliter lenge hadde arbeidet for, og som blant annet ble nedfelt i Ytringsfrihetskommisjonens NOU "Ytringsfrihet må finne sted!" fra 1999. Riksadvokat Tor-Aksel Busch argumenterte på sin side for at dommen ville svekke vernet mot rasistiske og diskriminerende ytringer for minoriteter i Norge.

Ble anket

Høyesteretts frifinnelse av Sjølie ble i 2003 anket inn for FNs rasediskrimineringskommisjon (CERD) av blant andre Antirasistisk Senter og de mosaiske trossamfunnene i Oslo og Trondheim. I 2005 erklærte rasediskrimineringskommisjonen at Høyesterett hadde brutt med forutsetningene i artikkel 4 og 6 av FNs rasediskrimineringskonvensjon fra 1965. Norske myndigheter ble anmodet om å iverksette tiltak for å hindre at uttalelser av den typen som Sjølie hadde kommet med i fremtiden ble beskyttet av ytringsfriheten.

Frifinnelsen av Sjølie ble også kritisert av Europarådets tilsynsorgan ECRI. Statsråd Odd Einar Dørum (V) lovte å rette seg etter påleggene fra FNs rasediskrimineringskommisjon. Anbefalingene fra et statlig oppnevnt utvalg under ledelse av professor Gudrun Holgersen, nedfelt i NOU-en "Rettslig Vern Mot Etnisk Diskriminering", om å skjerpe strafferammen så vel som gyldighetsområdet for brudd på § 135 (a) ble da også satt ut i livet da lovteksten ble revidert i 2005. Det formelle rettighetsvernet mot rasistiske og diskriminerende ytringer under § 135 (a) er blitt vesentlig bedre etter frifinnelsen av Sjølie.

Delt dom

Sjølie-dommen var delt. Høyesteretts flertall, anført av Ingse Stabel, innlot seg på en historisk revisjonisme og en trivialisering av Sjølies hatytringer ved å anføre at "tilslutning til nazistisk ideologi" "ikke uten videre" kunne "antas å omfatte aksept av masseutryddelse eller andre systematiske og alvorlige voldshandlinger overfor jøder eller andre grupper". Å si at dette er en problematisk tolkning av hva det rent faktisk innebærer å uttrykke at Adolf Hitler er ens "kjære fører", å rope "Sieg Heil!" offentlig, og å hylle Hitler og Hess for deres "heroiske" innsats for "å redde Europa fra jødedommen" vil være å uttrykke seg mildt.

Høyst diskutabelt

For det er vel slik at man kan forutsette at en mann som var om lag 25 år på det tidspunktet uttalelsene ble fremsatt har forutsetninger for å vite hva som hendte med europeiske og norske jøder (samt homofile og romaer) som en direkte følge av nazistisk ideologi under Shoah? Når flertallet anførte at ytringene var av politisk art, og dermed underlagt et særskilt vern, fremstår det også som høyst diskutabelt. Da Oslo-politiet først henla saken mot den nynazistiske Vigrid-lederen Tore Tvedt for hans uttalelser til VG i 2003 om at jøder var "parasitter" som måtte "renskes ut" var det med henvisning til Høyesteretts frifinnelse av Sjølie. Det krevde en iherdig innsats fra blant annet Mosaisk Trossamfunn og Antirasistisk Senter for å få saken opp for domstolene. Tvedt ble av Høyesterett funnet skyldig i brudd på § 135 (a) i 2007.

Bagatellisert

I senere tid har vi nok en gang opplevd at sentrale og innflytelsesrike aktører i norske medier og akademia har bagatellisert eller forsvart frifinnelsen av Sjølie. At ord ikke er handlinger og at en direkte sammenheng mellom hatytringer og hatkriminalitet ikke lar seg konstatere synes å ha blitt et mantra. Men én av dem som var til stede under Sjølies tale i Askim i august i 2000 bar navnet Ole Nicolai Kvisler. Han var i månedene som fulgte i nær kontakt med Terje Sjølie. I januar 2001 var Kvisler hovedmannen blant tre nynazister fra Boot Boys som brutalt knivdrepte en forsvarsløs femtenåring ved navn Benjamin Hermansen på Holmlia i Oslo.

Høyesterett synes i dom av 30. mars i år å ha senket terskelen for pådømmelse av rasistiske og diskriminerende ytringer under § 135 (a). Utviklingen er i tråd med lovgivers intensjoner da paragrafen ble revidert i 2005. Den demonstrerer også Høyesteretts uavhengighet i forhold til rådende vinder i den liberale meningseliten. Statsminister Jens Stoltenberg har etterlyst mer åpenhet og demokrati, men også mindre naivitet. Mer demokrati kan bety at flere borgere engasjerer seg. La oss derfor ikke bare snakke om ytringsfrihet, men også om ytringsrett og ytringsplikt.

Motytringer

I et liberalt demokrati som det norske har alle rett til å ytre seg. Men slik vi ser det påhviler det også de mange blant oss som er opptatt av å bygge en felles og god fremtid for alle borgere i dette land å komme med motytringer når ytringsfriheten ikke lenger er "vakker", men derimot brukes til å fremme hat, diskriminering og/eller vold. Vi anser også at vi har en plikt til å ytre oss mot dette når gamle konspirasjonsteorier som Sions Vises Protokoller tas frem i lyset av fremstående akademikere som professor Johan Galtung. Eller når nye konspirasjonsteorier om Eurabia markedsføres av Peder Are Nøstvold Jensen og andre.

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/kJLLk/En-plikt-a-si-imot

https://snl.no/diskriminerende_ytringer

Gule, verdidebatt: Karikaturer og krenkelser

Charlie Hebdo kan neppe sies å ha krenket noens menneskeverd, men har opplagt såret manges følelser. Det må vi leve med uavhengig av livssyn eller politisk ståsted. Derfor denne reprisen på forskjellen mellom menneskeverd og følelser stadig aktuell.

Publisert: 8. jan 2015 / 3457 visninger.

Krenkelser blir vi ikke ferdig med. Krenkelse av religiøse følelser har stått sentralt i en rekke hendelser de siste årene. For mange handler dette også om at det man holder hellig blir krenket. Det er også en slik krenkelse på vegne av all verdens muslimer som attentatmennene i Paris ganske falskt påberoper seg.

Det finnes et juridisk og menneskerettslig vern mot krenkelser. Vi har både injurielovgivning og forbud mot å krenke noen gjennom hatefulle, forhånende og/eller diskriminerende utsagn. Intet av dette beskytter imidlertid det såkalt hellige mot krenkelser. Tidligere hadde vi en blasfemiparagraf, men den er sovende (og avskaffet i den nye straffeloven av 2005 som ikke har trådt i kraft). Det er heller ikke følelsene som sådan loven skal beskytte.

Dette innebærer at det kan være fornuftig å operere med et skille mellom krenkelse forstått som sårede (religiøse) følelser og andre krenkelser. Hvordan kan vi forstå et slikt skille? Et utgangspunkt kan være en nærmere undersøkelse av hva som kan sies å bli krenket i ulike situasjoner. Vi kan også spørre hvorfor vi har et juridisk (og moralsk) vern mot krenkelser.

Menneskerettighetene er til for å verne individer og beskytte grunnleggende rettigheter. Derfor kan vi snakke meningsfullt om at noen har fått krenket sin frihet, sin rett til liv og så videre, i strid med menneskerettighetene. Enkelt og presist kan vi si at menneskerettighetene er til for å beskytte menneskeverdet. Det er heller ikke vanskelig å se at på et mer konkret nivå er det dette injurielovgivningen gjelder, om enn på gammelmodig vis, mens den utvidede «rasismeparagrafen» nettopp ivaretar en menneskerettighetsforpliktelse på en mer moderne juridisk måte.

Dermed ser vi et rasjonelt skille mellom krenkelser av menneskeverd og krenkelser av (religiøse) følelser. Dette skillet blir også tydeligere ved å bytte ut «krenke» med «såre». Det gir grammatikalsk god mening å snakke om krenkede følelser, men det blir rart å snakke om å såre menneskeverdet (eller ytringsfriheten og så videre). Krenke og såre er synonymer i det ene tilfellet, men ikke i det andre. Denne distinksjonen understreker dermed forskjellen på menneskeverd og følelser.

Derfor bør vi, når vi ønsker å uttale oss presist, nettopp begrense talen om krenkelser til krenkelser av menneskeverdet, mens vi snakker om sårede følelser.

Denne distinksjonen tydeliggjør også hvorfor det blir meningsløst å skulle lovbeskytte religiøse følelser eller følelser i det hele tatt. Følelser er ganske subjektive og varierer fra individ til individ, mens menneskeverdet er en mer nøktern størrelse. Menneskeverdets mer «objektive» karakter framgår nettopp av dets konkretisering i de omforente elementer det består av og som menneskerettighetene verner.

Der er ganske umulig å beskytte individer mot å få sine følelser «krenket» eller – mer presist – såret. Det skjer daglig, i ulykkelig forelskelse, mangel på forfremmelse, personorienterte vitser fra kolleger og så videre, og så videre. Og for noen er det en «krenkelse» at andre tror noe annet enn dem selv eller stiller spørsmål ved deres livssyn. Et vern mot å såre noens følelser, også religiøse følelser, blir derfor meningsløst. Det ville innebære en autoritær begrensning av blant annet ytrings- og livssynsfriheten. Derfor er lovforbud mot blasfemi formålsløst i dag. For det som er blasfemi for noen – og sårer deres følelser – er andres inderlige overbevisning.

Det er rimelig at det vi lovregulerer begrenser seg til å beskytte individers (og minoriteters) menneskeverd. Sårede følelser må vi uansett leve med. Derfor må vi også lære oss å leve med det som sårer våre religiøse følelser.

Ironisering og satire over, og spott og hån av innholdet i ulike livssyn må vi med andre ord tolerere fordi vi har både ulike livssynsmessige ståsteder og ytringsfrihet. Det som er hellig for noen, er latterlig for andre. Dette er ikke til hinder for at vi opptrer hensynsfullt, utviser folkeskikk og ikke går inn for å såre våre medmennesker unødvendig. Men en slik hensynsfullhet skal ikke hindre krass religionskritikk, kunstneriske uttrykk eller latterliggjøring av det latterlige.

Ved å rydde i begrepene vi bruker, blir problemstillingen tydeligere. Distinksjonen mellom å krenke menneskeverd og å såre følelser er også med på å tydeliggjøre toleransens grenser. Vi må leve med såre følelser enten det handler om religion eller ideologi, men skal ikke tolerere at noen får sitt menneskeverd krenket.

Charlie Hebdo har med sine karikaturer slått i alle retninger. Mange - kristne, muslimer, politikere og andre - har blitt såret og følt seg krenket. Noen sier at en del av magasinets karikaturer er rasistiske. Det får de uttale seg om som har analysert dem nærmere. Karikaturer av avdøde mennesker krenker neppe noens menneskeverd. Karikaturer av Muhammed må tåles - også om vi blir provosert og såret.

Vil man ta igjen må det skje med ord og mottegninger. Uten å krenke noens menneskeverd.

Lars Gule

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11550365-karikaturer-og-krenkelser

-

Med rett til å krenke, Publisert: 16.02.2014, Torstein Ulserød Torstein Ulserød, rådgiver i Civita.

Religiøse mennesker har et særlig vern mot verbale krenkelser etter straffeloven. Samtidig sørger religionsfriheten for at religiøse kan krenke andre så mye de vil, bare de kan vise til en religiøs tekst.

7. februar ble islamisten Ubaydullah Hussein dømt til 120 dagers fengsel (60 av dem betinget) i Oslo tingrett for fire ytringer han har fremsatt. Det dreier seg om to tilfeller av trusler mot journalister, ett tilfelle av trusler mot et vitne i rettssaken mot mulla Krekar, og ett tilfelle av hatefulle ytringer mot jøder i Norge. Hussein ble også frikjent på ett tiltalepunkt: Det gjaldt et utsagn på Facebook om at en forfatter burde ha  blitt steinet til døde, fordi hun er lesbisk.

Dommen har blitt godt mottatt, og nærmest bejublet, i norsk presse. Aftenposten skrev på lederplass 8.2. at «konklusjonene heldigvis (var) krystallklare», og at «dommen treffer godt.» Kaia Storvik i Dagsavisen skrev samme dag et begeistret innlegg der hun uttrykte at «det er slik det skal være».

Samtlige av ytringene Hussein var tiltalt for, er avskyelige.

Det dreier seg om drapstrusler mot journalister og vitner i en rettssak, med utgangspunkt i den forskrudde og hatefulle ideologien han står for. Og det dreier seg om grove utfall mot jøder og homofile. I Husseins verden er jøder «svin som må bekjempes», og «homofili skal straffes med døden».

Det er ingenting å si på at Hussein ble dømt for truslene mot de to journalistene og rettsvitnet. Det var konkrete oppfordringer til vold mot bestemte personer. Det er antagelig også slik at dommen treffer ganske godt når det gjelder tiltalepunktene om hatefulle ytringer, hvis vi med det mener at den er i tråd med lovgivning og gjeldende rettspraksis.

Men dommen illustrerer også hvor problematisk det er å kriminalisere ytringer «bare» fordi de er krenkende. Dommen er derfor et godt utgangspunkt for å diskutere om det er akkurat «slik det skal være».

Det selvsagte utgangspunktet i saker som dette er at vi har ytringsfrihet i Norge. Ytringsfriheten er vernet av Grunnloven og diverse menneskerettskonvensjoner, som for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).

Det er likevel på det rene at verken Grunnloven eller EMK er til hinder for at lovgivningen legger visse begrensinger på ytringsfriheten, men det kreves tungtveiende grunner. For eksempel kan ytringsfriheten innskrenkes for å forebygge kriminalitet eller for å beskytte andres rettigheter.

Derfor har vi straffebud som forbyr trusler om vold og andre alvorlige integritetskrenkelser. Det er lite kontroversielt, og det er brudd på to slike straffebud Hussein er dømt for på grunn av truslene mot journalistene og rettsvitnet.

Men vi har også straffebud som forbyr ytringer av en annen karakter, nemlig ytringer som krenker en bestemt gruppe. Disse finnes i straffeloven § 135a, og det er denne bestemmelsen som rammer uttalelsene om jøder og homofile. Straffelovens § 135a rammer den som fremsetter «diskriminerende eller hatefulle ytringer» mot noen på grunn av deres hudfarge/nasjonalitet, religion, homofile legning eller nedsatte funksjonsevne.

Denne bestemmelsen er ment å fange opp ytringer som ikke sannsynligvis vil lede til vold, men som like fullt er avskyelige. De «nedvurderer en gruppes menneskeverd», som Høyesterett har formulert det.

Det er det krenkende aspektet ved selve ytringen som er kjerneområdet for § 135a, selv om oppfordringer til å begå andre krenkelser (integritetskrenkelser) også inngår som et vurderingstema. Trusler om bruk av vold vil for eksempel fort rammes av andre straffebud, slik dommen mot Hussein også viser.

Det er selvsagt ikke slik at enhver ytring som kan oppfattes krenkende, rammes av straffeloven § 135a. Bestemmelsen rammer kun ytringer som fremsettes offentlig, og det er bare  «ytringer av kvalifisert krenkende karakter som vil bli rammet» etter Høyesteretts praksis.

Det er lett å si seg enig i at utsagn av den typen Hussein har kommet med om jøder og homofile er grove og krenkende. Det er likevel problematisk at vi har et system som gjør slike ytringer til et strafferettslig spørsmål.

Det hører til sjeldenhetene at noen dømmes for hatefulle ytringer. De fleste dommene om dette handler om politiske ytringer, men unntaksvis blir også rent sjikanøse utsagn påtalt og straffet. Eksempelvis ble en mann i Stavanger, som i beruset tilstand hadde kalt en dørvakt «jævla neger», dømt i Høyesterett i 2012.

Mannens oppførsel var selvsagt kritikkverdig. Men vi må bygge mange nye fengsler, hvis rettsapparatet konsekvent skal slå ned på verbale krenkelser av denne typen.

Selve innholdet i straffeloven § 135a legger dessuten opp til et ganske vilkårlig vern. Det strafferettslige vernet er basert på en minoritetsgruppetankegang der visse utvalgte grupper skal beskyttes mot hatefulle ytringer. Andre har ikke noe slikt vern.

Problemet er ikke at andre (antatt svake) grupper ikke er omfattet, det er selve tanken om at det skal være forbudt å krenke en gruppe som er problematisk. Den viktigste minoriteten i samfunnet er ingen gruppe, men individet. Derfor er det også problematisk at den nye straffeloven (som ennå ikke er trådt i kraft) avskaffer ærekrenkelser, og dermed reduserer vernet for det individet som ikke er medlem i noen gruppe.

Systemets fulle absurditet kommer til uttrykk når vi kobler vernet mot hatefulle ytringer med den grunnlovsfestede religionsfriheten. Hvis man i offentligheten for eksempel sier at homofile bør steines til døde, slik Hussein har gjort, er det i utgangspunktet en straffbar ytring.

Hussein ble likevel frikjent for dette tiltalepunktet fordi det var rimelig tvil, som det heter, om han hadde forstått sammenhengen. Han hevdet nemlig at han trodde det var snakk om en lesbisk kvinne i et muslimsk land. Retten la altså den forklaringen til grunn.

Man kan spørre om det virkelig er rimelig at det skal ha betydning om uttalelsene rammer noen i et annet land. Tingretten mente det. Vel så interessant er imidlertid følgende uttalelse i dommen: «Retten finner det klart at det ikke kan straffes (..) hvis det var ment som en utlegning av Koranen (..)»

Systemet fungerer altså slik: Religiøse mennesker har et særlig vern mot verbale krenkelser etter straffeloven. Man har «ingen rett til å krenke norske jøder», som dommen slår fast. Samtidig sørger religionsfriheten for at religiøse kan krenke andre så mye de vil, bare de kan vise til en religiøs tekst.

For å nyte et strafferettslig vern mot hatefulle ytringer er det altså ikke nok å tilhøre en «utvalgt» minoritetsgruppe. Man må også bli krenket av noen som ikke har et enda sterkere vern.

Er det «slik det skal være» i et liberalt demokrati? Jeg syns ikke det. Ingen gruppe bør ha et strafferettslig vern mot verbale krenkelser.

Det kan være smertefullt med ytringsfrihet, men alternativene er verre. Det eneste riktige er at alle har lik rett til å krenke.

«Kvalifiserte krenkelser» bør møtes med fordømmelse, ikke straff.  Vi skal være glade for å kunne få vite hva aktører i norsk offentlighet egentlig står for, og at de ikke pakker inn sine holdninger i uttrykk som ikke rammes av straffeloven. (Innlegget er publisert hos Aftenposten 15.2.14)

https://www.civita.no/2014/02/16/med-rett-til-a-krenke

Islam og ytringsfrihet, Alle har krav på respekt for retten til å tro, men ingen har krav på respekt for innholdet i sin tro, av Sylo Taraku, rådgiver i tankesmien Agenda og forfatter av boken «Innvandringsrealisme», 19. feb. 2013 11:22 11:47.

Ytringsfriheten er under press fra flere hold. Skal vi lykkes i kampen for det frie ord, må vi vise besluttsomhet og ikke gi tvetydige signaler.

Under den kalde krigen, da FN-konvensjoner om menneskerettigheter ble utformet, prøvde de kommunistiske diktaturene å legge inn flere begrensninger i ytringsfriheten. De argumenterte mot hatefulle ytringer, men var kanskje mest opptatt av å kunne rettferdiggjøre undertrykkelsen av regimekritiske røster i egne land.

Selvsensur

Nå arbeider diktaturer som er med i Organisasjon for islamske land (OIC) for en uakseptabel innskrenking av ytringsfriheten. Denne gangen er det «krenkelser av islam» som skal forbys. Nok en gang må vestlige demokratier ta ytringsfriheten i forsvar.

Sylo Taraku

Det største presset mot ytringsfriheten kommer imidlertid fra reaksjonene mot islamkritikk og blasfemi fra intolerante muslimer i Vesten og i muslimske land. Det siste eksemplet kan være drapsforsøket mot Lars Hedegaard i Danmark. Så langt har det ikke lykkes i å kriminalisere islamkritikk i internasjonale og nasjonale lover. Men ekstremister har gjennom vold og trusler langt på vei lykkes i å begrense ytringsfriheten i praksis. Flere tegnere, regissører og andre kunstnere har åpent innrømmet at de bedriver selvsensur når temaet er islam. Med det bestialske drapet på Theo van Gogh friskt i minne, sa avistegneren Finn Graff det på denne måten: «Når reaksjonen kan bli å få skåret over strupen, er grensen nådd».

For noen finnes det ikke en slik grense. Så lenge det er lovlig, vil vi fra tid til annen oppleve ytringer som mange muslimer – men slett ikke alle — vil oppleve krenkende. Reaksjonene har en tendens til å følge samme mønster: Trusler, vold, opptøyer, demonstrasjoner, krav om unnskyldning og straffereaksjoner. Hvordan skal vi komme oss ut av denne vedvarende konflikten?

Viktigheten av årvåkenhet

Ett alternativ kan være å gjeninnføre blasfemilover for å komme ultrakonservative muslimer i møte. Men det ville være å stille historiens klokke tilbake uten å forebygge uroligheter og konflikter rundt ytringsfrihet. Fanatikere vil antagelig være misfornøyde med straffenivået og kreve dødsstraff. Det er uansett prinsipielt galt å gjøre det til et overgrep mot menneskerettigheter å krenke religiøs eller politisk overbevisning. Vi må ikke glemme at den politiske overbevisningen kan være like sterk og inderlig som den religiøse.

Men Norge var på gli i dette spørsmålet. Så sent som i 2008 ønsket regjeringen å gi «et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn». Hva er «kvalifisert angrep på religion» ble ikke definert nærmere. Forslaget ble heldigvis trukket tilbake etter protester fra blant annet en gruppe profilerte intellektuelle. Det understreker viktigheten av årvåkenhet fra det sivile samfunnet.

    At rundt 3500 mennesker i Oslo kunne mobiliseres til en markering mot en amatørlaget søppelfilm fra USA, lover ikke godt for ytringsfrihetens kår i Norge.

For å gjøre det vanskeligere for norske politikere å gi opp kampen for ytringsfrihet, bør retten til religionskritikk garanteres uttrykkelig i Grunnloven. Og i stedet for å gå i «dialog» om ytringsfrihetens grenser i Vesten, må vestlige land øve betydelig press på aktuelle muslimske land til å fjerne sine blasfemilover. Lover som har kostet mange menneskeliv og rammet kristne minoriteter. En domstol i Egypt har nylig dømt in absentia sju egyptiske koptere til døden for å ha deltatt i produksjonen av YouTube-filmen «Innocence of muslims».

Et annet alternativ er å fortsette som nå. Det vil si ikke å kriminalisere islamkritikk, men å vise forståelse for sinnet, eventuelt beklage, slik den norske politiske og religiøse eliten langt på vei gjorde under karikaturstriden i 2006, eller støtte fredelige protester mot islamkritiske ytringer slik Oslo-ordfører Fabian Stang (H) og Oslo-biskop Ole Christian Kvarme gjorde i fjor. De holdt appeller i demonstrasjonen «i solidaritet mot krenkelse» som ble arrangert av Islamsk Råd Norge mot «Innocence of muslims».

At rundt 3500 mennesker i Oslo kunne mobiliseres til en markering mot en amatørlaget søppelfilm fra USA, lover ikke godt for ytringsfrihetens kår i Norge. Selv om appellanter også tok avstand fra volden, var hensikten å dele «muslimers fordømmelse og harme» over innholdet i filmen.

Kan ha en kontraeffekt

Harmen over denne filmen hadde da allerede krevd flere menneskeliv. Ett av ofrene var den amerikanske ambassadøren i Libya. At en langt mindre gruppe muslimer hyllet Osama bin Laden et annet sted i Oslo den dagen, gjør ikke demonstrasjonen på Youngstorget mer spiselig.

    Dersom muslimer i Vesten ikke vil bli fremmedgjort i eget land, må de slutte å oppføre seg som fremmede.

I ytringsfrihetens navn må slike demonstrasjoner tolereres, men det er dermed ikke sagt at de må støttes. Når konteksten er opptøyer, trusler og drap, må fokuset være å solidarisere seg med dem som rammes av volden, og ikke med dem som rammes av ytringene. Slike demonstrasjoner skaper frykt, ødelegger for muslimene og setter dem i en destruktiv offerrolle og opprettholder presset på ytringsfriheten.

Budskapet mot vold blir ikke sterkt nok når raseriet rettes mot ytringene og personene som har kommet med dem. Protester kan også ha en kontraeffekt, nemlig å motivere flere til å vise at de ikke lar seg skremme til taushet, eller til å gjøre muslimene «ferdigkrenket». Et eksempel på det er initiativet «Everybody Draw Mohammed Day» på Facebook i mai 2010 som fikk over 100.000 medlemmer.

Det tredje – og etter min mening eneste - alternativet er å forsvare ytringsfriheten konsekvent og besluttsomt samtidig som vi forventer at konservative muslimer lærer å leve med religionskritikk og satire slik kristne har gjort. Det som er hellig for muslimer, kristne, jøder og så videre, kan ikke behandles som hellig av alle.

Alle har krav på respekt for retten til å tro, men ingen har krav på respekt for innholdet i sin tro. Religionsfrihet og religionskritikk er to sider av samme sak. Hellige tekster inneholder ofte krenkelse av andre religioner. Dermed blir ytringsfrihet en forutsetning for religionsfrihet.

Dersom muslimer i Vesten ikke vil bli fremmedgjort i eget land, må de slutte å oppføre seg som fremmede. I stedet for å alliere seg med diktaturer i Midtøsten i kampen mot karikaturer og filmer i Vesten, slik mange gjør, bør vi med muslimsk bakgrunn heller støtte de krefter i muslimske land som kjemper for demokrati og (ytrings)frihet.

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/9vkWM/Islam-og-ytringsfrihet

Vatikanet i FN: – Frihet fra religion er ingen menneskerett.

Fikk klart svar fra Elizabeth O’Casey i den internasjonale humanistunionen IHEU. Even Gran, Publisert: 13.03.2018 kl 06:00, Oppdatert:13.03.2018 kl 07:52

– Elizabeth O’Casey minnet delegatene om at det sitter folk fengslet i Pakistan, Saudi Arabia og Iran bare fordi de har erklært seg som humanister eller ateister. (bildet er fra et tidligere møte i Geneve). FOTO: FN - Geneve

Under et møte i FNs menneskerettighetsråd i Geneve fredag 2. mars nektet delegaten fra Vatikanstaten, Ivan Jurkovic, for at frihet fra religion – altså det å slippe å få livet sitt styrt av religion – er beskyttet av menneskerettighetene på samme måte som religionsfriheten – friheten til å ha og utøve en religion uten å bli forfulgt.

– Begrepet «frihet fra religion», som ikke er dekket av menneskerettighetene, avslører en nedlatende holdning overfor religion og er utenfor mandatet til spesialrapportøren, slo Vatikanets representant fast i møtet.

Kommentaren kom som en respons på framleggingen av en rapport fra FNs spesialrapportør for religions- og livssynsfrihet, Dr Ahmed Shaheed. I tråd med vanlig tankegang rundt dette hadde han litt tidligere i møtet lagt til grunn at religionsfriheten også dekker retten til ikke å ha noen religion.

– Menneskerettighetene beskytter individer, ikke religioner

Sist fredag, 9. mars, ble Vatikanets holdning imøtegått på det sterkeste av IHEUs representant Elizabeth O’Casey, i et nytt møte i FNs menneskerettighetsråd.

O’Casey minnet Vatikanets representant og resten av FN-rådet om at menneskerettighetene er ment å verne individer, og ikke religionene eller trossystemene som sådan.

– Frihet fra å bli tvunget inn i en religion er vernet av menneskerettighetene. Frihet til å forlate religion, eller ikke å ha noen religion i det hele tatt, er også beskyttet. Det samme er retten til å kritisere religion, slo hun fast.

O’Casey mente uttalelsen til representanten fra Vatikanstaten er kritikkverdig og farlig fordi den rettferdiggjør forfølgelsen vi ser av ikke-troende i mange land.

– Det er mye hat mot ikke-religiøse som legitimeres av statlige regler i kombinasjon med en manglende vilje hos myndighetene til å straffeforfølge de som angriper ikke-troende, slo hun fast.

Aktiv forfølgelse av ateister i sju land

IHEU-representanten trakk fram at 85 land pr. i dag har lover som diskriminerer ikke-troende, og at det er sju land som aktivt straffefølger ikke-troende.

Hun minnet også FNs menneskerettighetsråd om at det sitter folk fengslet i Pakistan, Saudi Arabia og Iran bare fordi de har erklært seg som humanister eller ateister. I tillegg har det vært flere brutale mord på sekularister og rasjonalister i Bangladesh, India og Maldivene.

– Hvor mange flere humanister, ateister og sekularister må bli drept, fengslet og forfulgt før det internasjonale samfunnet skjønner at religionsfriheten også inkluderer retten til ikke å ha noen religion, spurte O’Casey.

Hun konkluderte med at rettighetene til ikke-religiøse mindre i mange land vil fortsette å bli krenket, hvis ikke det internasjonale samfunnet våkner og forstår at dette er et problem.

O’Casey takket FNs spesialrapportør Ahmed Shaheed for at han på møtet uka før hadde korrigert representanten fra Vatikanet og holdt fast ved at også frihet fra religion er beskyttet av menneskerettighetene.

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=10761

Anklage-samfunnet

Velferdssamfunnet har skapt nye roller. Regler som skal sikre mot diskriminering og overtramp, definerer posisjoner som krenket og offer. Motpolen er krenkeren eller den som forgår seg. Det er innført eget vern for varsleren, den som sier fra om regelbrudd, utnyttelse og forskjellsbehandling. Vernet om den ene kan koste mye hvis forutsetningen er at den annen part må svekkes. Det kan bli en kamp om å komme først i posisjon som offer eller krenket. Bare da kan man anklage, og har langt større rettigheter og friheter, skriver Ole Gjems-Onstad.

I rettighetssamfunnet dreier det seg ikke om å yte, men om å kunne kreve, hevde sine rettigheter og anklage der man ikke får det man har krav på. Anklagesamfunnet kan forlenge et autoritetsoppgjør. Et demokratis likhetsideal gir ikke rom til forskjeller i rettssikkerhet.

Vernet om den krenkede

Utgangspunktet har vært et ønske om å sikre den svakes rettigheter. Man har villet styrke den underlegne part gjennom rettighetslovgivning. En del av prisen man betaler, er kanskje et anklagesamfunn som kan true demokratiske idealer om likebehandling. Det er vanskelig å styrke den ene parts rettigheter uten å la den andre komme dårligere ut enn tilsiktet. Man glemmer at en sak har to sider og to parter. De rettigheter man gir til den ene i en konflikt, må man ta fra den andre.

Det er et paradoksalt dilemma. I likhetens navn vil man styrke den krenkede. Men hvor blir det av likheten og rettighetene til den som kan bli dømt i prosesser med svekkede beviskrav?

Det har vært lett å avfeie den som har følt seg krenket: ”Hør her – det var ikke alvorlig ment. Du misforstår og reagerer for sterkt. Det blir vanskelig når du er så tynnhudet.” Og sagt bak vedkommendes rygg: ”Han har alltid vært vanskelig. Det blir stadig problemer med ham.”

Den norske lovgiver har ønsket å gjøre det lettere for krenkede å nå frem med sine klager. Ny norsk lovgivning bygger på at den krenkede skal bli hørt og trodd. De svake skal ikke lenger være alene. Samfunnet har villet slå ring rundt dem. Det er forbud mot å diskriminere dem som er sårbare på grunn av hudfarge, etnisitet, nasjonalitet, alder, kjønn, seksuell legning.

Flere virkemidler er tatt i bruk for å beskytte krenkede. Det legges nå større vekt på deres subjektive utsagn. Hva som derimot faktisk skjedde og utløste det som ble opp-levet som krenkende, er mindre viktig. Diskrimineringsvernet er effektivisert ved at krenkeren i visse tilfeller skal bevise at han ikke gjorde noe galt. Det er som om den krenkedes påstander i utgangspunktet er riktige.

Tilsvarende bygger arbeidslivets regler om varslere nærmest på en forutsetning om at de alltid har rett når de roper ut at noe er galt. Varslere er gitt strafferettslig beskyttelse mot gjengjeldelse eller reaksjon.

Hvordan føltes det?

Enhver har rett til ikke å bli diskriminert eller trakassert. I arbeidsmiljøloven (lov 17. juni 2005 nr 62) er det inntatt et uttrykkelig forbud mot trakassering på grunn av politisk syn, fagforeningsmedlemskap, seksuell orienter-ing, funksjonshemming eller alder. Diskrimineringsloven § 5 forbyr trakassering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn.

Ved vedtaket av trakasseringsbestemmel-sen i arbeidsmiljøloven forklarte lovgiver at trakassering foreligger ”når en uønsket adferd finner sted i den hensikt eller virkning å krenke en annens verdighet” (Odelstingsproposisjon nr 49 2004-2005).

Så langt er det lite ekstraordinært i dette. Det å trakassere betyr enkelt sagt å plage andre. At det forbys å belaste andre, er ikke underlig. Det problematiske kan være hvordan man trekker grensen for lovens forbud mot det å plage eller belaste andre.

Forarbeidene til de nye bestemmelsene om trakassering foreskrev retningslinjer som fortjener å løftes frem. Vanligvis må man for å bli straffansvarlig eller erstatningsansvarlig ha til hensikt å gjøre det som er forbudt. Med andre ord: Man skal ha hatt til formål å trakassere den andre. Men de nye trakas-seringsbestemmelsene forutsetter at det også foreligger lovbrudd når det man gjør, oppleves trakasserende uten hensyn til om handlingene var ment slik.

Departementet slo fast at den trakassertes subjektive opplevelse skal være ”utslagsgivende” for om atferden anses som trakassering. Man understreket at det ikke er mulig å oppstille objektive normer for hva som kan oppfattes verdighetskrenkende. Derfor satte man det subjektive i høysetet.

Faglitteraturen i arbeidsrett diskuterer om man overhodet kan oppstille en objektiv minstenorm for trakassering. Ut fra retts-praksis mener man likevel det kan legges til grunn at en subjektiv opplevelse av å bli trakassert ikke kan være nok til å konstatere at trakasseringsforbudet er overtrådt. Den subjektive opplevelsen til den krenkede må etter en mer objektiv vurdering ha en viss støtte i faktiske forhold. I ethvert fall må den som er krenket, ha tilkjennegitt sin følelse av å være krenket, dersom andre ut fra mer objektive normer ikke lett ville oppleve forholdet som krenkende.

Enklere uttrykt: Opplevelsen av å være krenket er ikke alene tilstrekkelig til å få noen dømt for krenkelse. Den som sier han er krenket, må kunne vise til noen ytre forhold. I hvert fall må han ha sagt fra at atferden kjennes krenkende, men det subjektive skal stå sentralt. Man kan bli regnet som en krenker, ikke primært ut fra det man sa, men ut fra hvordan det kjentes for den andre som følte seg krenket og har tilkjennegitt dette.

Medie- og rettssamfunn

Mediene har ofte vært kritisert for å spille for mye på det subjektive på bekostning av det objektive. En del rettsregler innen krenkelses- og diskrimineringslovgivning synes å slå inn på noe av den samme vei. Den subjektive dimensjon betones sterkere. Da må det objektive uunngåelig tones ned.

Vil man legge større vekt på den krenkedes subjektive opplevelse av å være krenket, må man gi mindre plass til en objektiv beskrivelse av det som faktisk skjedde. Dommerens spørsmål kan bli mer lik TV-reporterens: Hvordan kjente du det? Og mindre: Hva ble sagt eller gjort mot deg? I rettssalen skal hva du følte, gå foran det som skjedde.

Den som anses som offer, får eget vern som motparten, den anklagede, ikke har. Opplevde du deg krenket, blir det viktigere enn om utsagn og handlinger som det reageres på, faktisk var krenkende eller om vedkommende formidlet seg på en berettiget måte.

Skyldig inntil det motsatte er bevist

Parallelt med reglene om trakassering er det kommet mange nye lovforbud mot diskriminering. Lovgiveren har ment at de som diskrimineres, ikke har hatt et effektivt vern. De som diskriminerer, har sluppet unna med for billige unnskyldninger: ”Det er helt tilfeldig at det i dette firmaet ikke ansettes innvandrere, at det her ikke leies ut til handicappede etc.”

Fordelingen av ansatte i en virksomhet kan tyde på at arbeidsgiver diskriminerer. Men i det enkelte tilfelle har det ut fra indisier vært tungt å få medhold i at diskriminering finner sted.

Derfor har man i diskrimineringslovgivningen fått nye bestemmelser om bevisføring. Mange diskrimineringsbestemmelser har reg-ler om såkalt omvendt eller delt bevisbyrde. Først må klageren klare å bevise at det foreligger en objektiv forskjellsbehandling: ”Denne arbeidsgiver kalte ikke inn noen kvinner eller ikke-etniske nordmenn til intervju og vedkommende ansatte heller ikke noen fra de gruppene.”

Å dokumentere objektiv forskjellsbehandling er vanligvis enkelt hvis den rent faktisk har funnet sted. Da går bevisbyrden eller utfordringen over på den som påstås å ha diskriminert. Den anklagede må be-vise at forskjellsbehandlingen ikke skyl-des diskriminering: ”Vi ansatte ingen innvandrere. Imidlertid hadde vi utlyst stillinger for regnskapsførere, og ingen søkere med innvandrerbakgrunn hadde regnskaps-utdannelse eller praksis fra regnskap.” Det foreligger bare diskriminering hvis de forbudte utvalgskriterier har vært avgjørende. Man diskriminerer ikke hvis man lar være å ansette en innvandrer uten regnskapskompetanse i en økonomiavdeling. Men er innvandreren bedre kvalifisert enn andre søkere, er det ulovlig diskriminering å utelukke innvandreren fordi han er innvandrer.

Regler om delt bevisbyrde gjør det lettere å få dømt dem som krenker andre ved å diskriminere. Foreligger objektiv forskjells-behandling, skal man kunne dokumentere gode, saklige grunner for å unngå å bli dømt.

I diskrimineringsretten er prinsippet delvis blitt: Skyldig inntil det motsatte er bevist. Den norske lovgiveren står ikke alene. De nye norske reglene om delt bevisbyrde bygger på EU-retten.

Også når det dreier seg om overgrep mot barn mv, har det vært diskutert om man i strafferetten på dette område bør minske beviskravene. Erfaring viser at det er vanskelig å få dømt overgriperne. Skal det fortsatt godtas at synderne går fri? Eller skal man gjøre det lettere for de krenkede å stå frem med sine historier? Det blir færre overgrep hvis de krenkede oppfordres til å stå frem. Og det blir mer meningsfullt å anklage hvis beviskravene reduseres slik at den krenkede vet at det ikke er alt for vanskelig å vinne frem.

Høyesterett har åpnet for at det kan være riktig å senke terskelen før noen dømmes ved mindre overgrep. Men man har fast-holdt at hvis noen utsettes for anklager om virkelig grove overgrep, må man holde fast ved prinsippet om kvalifisert sann-synlighetsovervekt.

Skyldig selv om intet lar seg bevise

I august 2008 fremmet barneombud Reidar Hjermann et forslag som viser hvor langt man kan gå for å beskytte dem som krenkes eller kan bli krenket. En del saker om seksuelle overgrep mot barn henlegges på grunn av bevisets stilling. Dette betyr at politiet mener de påståtte overgrep ikke lar seg bevise. Barneombudet foreslo at det likevel skal fremgå av politiattester at man har vært anklaget for et slikt overgrep. Også saker som er henlagt på grunn av bevisets stilling, skal fremgå av politirapporten.

Utspillet er kanskje det klareste eksempel på at en fremtredende representant for det offentlige argumenterer for regler som helt tilsidesetter hensynet til den som er anklaget. For barneombudet spilte det øyensynlig ingen rolle at konsekvensene kan være dramatiske og livsødeleggende for den det ikke lenger skal tas hensyn til.

Barneombudet fremholdt at det er nødvendig å fravike de vanlige rettsstatsprinsipper om at man ikke skal straffes for saker der anklagen ikke lar seg bevise. Hensynet til dem som påstås å være krenket, og de som i fremtiden kan krenkes, må gå foran.

Forslaget til barneombudet ville gjøre det lett å ødelegge livet til en som arbeider med barn og unge og derfor kan være avhengig av politiattest for ansettelse. Et kjennetegn ved rettsstaten har vært et system for å skille mellom sanne og falske anklager. Barne-ombudet vil at dette grunnleggende skille mellom den begrunnede og ubegrunnede mistanke tas bort. Dermed er det bare å an-klage ens fiender for overgrep. At den som fremsetter påstandene, mangler bevis, redder ikke den anklagede. Barneombudet vil at anklagen likevel skal fremgå av politiattesten.

Barneombudets forslag vitner om hvor ensidig tenkningen rundt den krenkede kan bli. Den påståtte overgriper blir nærmest uten retts- og yrkesvern fra det øyeblikk ved-kommende anklages.

Prisgitt anklagen

Barneombudets forslag om straff for anklager som ikke lar seg dokumentere, er et uvanlig utslag av sort-hvitt-tenkning. At enkelte vil skade og ønsker å gjøre andre vondt, er nærmest ikke en problemstilling. Psykologiske mekanismer som projisering, paranoia, psy-kopati og spredning av ondsinnede og usanne rykter eksisterer nesten ikke. De fleste anklager er selvfølgelig ikke styrt av slike mekanismer. Det er derfor man trenger å kunne skille, og så avvise de anklager som ikke lar seg dokumentere.

Det eneste legitime hensyn for barneombudet var det å beskytte barna som gruppe. At et og annet anklaget individ kan få sin yrkeskarriere knust, får heller være. I prinsippet begrunner den samme type kollektiv tenkning rettsløshet for enkelt-individer under totalitære regimer med kommunisme og nazisme. Der var angiveri en selvfølgelig del av systemet og bidro til å opprettholde det. En stadig trussel om å bli anklaget bidro til å holde befolkningene i sjakk. For å styrke anklagens stilling i samfunnet, var det liten fare for den som fremsatte falske anklager. I stedet gikk mange i frykt for å bli anklaget. Anklagen gjorde en rettsløs og prisgitt systemet.

Arbeidsgivere er pålagt en rekke plikter i forhold til samfunnet og sine arbeidstagere. Bryter arbeidsgiver reglene, har arbeidstagere lovbestemt rett til å varsle offentligheten om kritikkverdige forhold.

Arbeidsgiver kan reagere negativt når noen går til pressen eller myndighetene. Arbeidsmiljøloven forbyr uttrykkelig arbeidsgiver å gjengjelde slik varsling. Alle typer gjengjeldelse er forbudt: Oppsigelse og avskjed (her gjelder generelt et sterkt stillingsvern), forbigåelse, utfrysing, mang-lende lønnsopprykk osv.

Regler om delt bevisbyrde er innført: Arbeidstagere som har varslet, skal ikke forskjellsbehandles ufordelaktig. Dette anses som ulovlig (og straffbar) gjengjeldelse.

Retten til det gode liv

Det forsterkede vern av den krenkede henger sammen med en rettighetstenkning som begynte i opplysnings- og revolusjonstiden i det attende århundre. De kuliminerte med menneskerettserklæringene etter Den annen verdenskrig. Ved århundreskiftet ble de inkorporert i norsk og flere andre lands lovgivning.

Hvert menneske har visse grunnleggende rettigheter, hevdet det attende århundres filosofer og revolusjonære grunnlovs-konsipister. Filosofene John locke og Jean-Jaques Rousseau utviklet på hver sin måte idéen om samfunnskontrakten og var blant dem som inspirerte de franske og amerikanske revolusjonserklæringer. Alle mennesker har retten til sitt liv. Øvrigheten, monarken, har ikke en legitim styringsrett til å krenke borgernes basale rettigheter.

Etter Den annen verdenskrig var ett av spørsmålene: Hvordan unngå gjentagelse av nazistenes og japanernes redselsfulle opptreden? Hvordan hindre at verden igjen utsettes for denne type overtramp?

Ideen om de absolutte rettigheter ble ved FNs opprettelse nedfelt i menneske-rettserklæringer og noe senere i Den euro-peiske menneskerettskonvensjon. I den norske grunnloven har rettighetstenkningen etter hvert blomstret. Borgerne har ikke bare økonomiske og politiske rettigheter. Grunnlovsfestet er også rettighetene til arbeid, til et sunt miljø, til å bli bevart språklig, kulturelt og sosialt hvis man er same.

Etterkrigstidens velferdsstat er i økende grad tuftet på rettighetstenkning. Det vil være krenkende, har man ment, hvis den enkelte skal be om almisser fra det offentlige. Man skal ha rettigheter. Ytelsene skal ikke være noe man ber om. Man skal ha lovbestemt og lovbeskyttet rett til dem.

I denne forbindelse er det etter hvert blitt tydelig at det ikke bare trengs vern mot de store autoriteter. Vanlige borgere trenger også beskyttelse mot andre alminnelige mennesker. Den krenkede må få hjelp til å stå opp mot krenkeren. Problemet er at de andre ikke lenger er alminnelige mennesker, når de er anklaget for overgrep. Da er de blitt krenkere, overgripere, nærmest på linje med de gamle autoriteter – monarken, jordeieren etc. Deres rettigheter må svekkes, for at de krenkede ikke skal stå for svakt. Overgriperne er likesom sterke og ofrene svake. Disse forskjeller må lovgivningen ta høyde for, er tankegangen. Den forskjellsbehandlingen dette fører til, lar seg bare rettferdiggjøre hvis man forestiller seg at det ikke lenger dreier seg om alminnelige mennesker på begge sider av anklagen. De krenkede, anklagerne, er ”mer alminnelige” enn overgriperne og med større behov for rettigheter.

Det naturlige, ukrenkelige menneske

Opplysnings- og revolusjonstenkningen had-de ofte i seg en premiss om at mennesket dypest sett er godt. Der inne er det et rent, ubesudlet vesen. Marxismen og utopiske idéretninger som anarkisme har hatt den samme grunnholdning. Samfunnet, makten, autoritetene og de ytre forhold ødelegger det rene menneske.

Den krenkede kan ha båret på et potensiale krenkelsen ødela. Mye lovgivning om krenk-elser kan se ut til å bygge på en slik idé. Tidligere var det makthaverne, kapitalistene, øvrigheten, som forstyrret den enkeltes mu-ligheter. Nå er det også overgriperne og krenk-erne. Derfor må de stoppes. Spillereglene må endres, slik at beskyttelsen blir effektiv.

Ved at overgriperne forutsettes å være sterkere, større og mektigere enn de krenkede, ivaretar den nye rettighetslovgivning også et autoritetsopprør. Det å gjøre det lettere å rive ned krenkerne, er å skape et bedre utgangspunkt for å angripe autoritetene, de som oppfattes å stå i et asymmetrisk forhold til en.

De nye reglene om at krenkerens subjektive opplevelse skal tydelig vektlegges, samsvarer med en visjon om det rene mennesket før krenkelsen. Den krenkede er en særlig god kilde, fordi vedkommende kan representere en usminket, ikke-ødelagt og naturlig måte å se verden.

En annen idé synes også å ligge til grunn for en del av viljen til å verne den krenkede sterkere enn før: Fordi verden er et sted der mennesker krenkes, snakker også den krenkede sant. Overgriperne vil på sin side dekke over sine misgjerninger og derfor vanligvis manipulere og snakke usant.

Skulle det som én krenket én gang sier, likevel være galt, er det ikke dypere sett feil. Den krenkede erfaring er så ofte blitt overhørt. Ender man en sjelden gang opp med å straffe en anklaget som ikke var skyldig, veies det opp av at overgriperne så ofte har kunnet snakke seg ut av det hele.

Tanken er at verden blir et mer oppriktig, sannere og rettferdig sted når krenkelses-erfaringen gis mer lyd og støtte. Skulle enkelte uskyldig og feilaktig anklagede bli straffet og få sine karrierer eller liv ødelagt, er det kanskje ikke så ille. Det kan bidra til å veie opp at atskillige overgripere ned gjennom tidene har sluppet unna. Kollektivt, ut fra en gjennomsnittsbetraktning, kan resultatet bli riktigere om man utformer reglene slik at noen uskyldige dømmes.

Rettferdig avveining – fair balance

I Israel sier et ordtak: At du er paranoid, betyr ikke at de ikke er etter deg. Tilsvarende må også en paranoid person kunne anklage andre for overgrep og bli trodd. Samtidig må systemet ta hensyn til at ikke enhver bebreidelse, klage eller anklage nødvendigvis er sann. Avveiningene er vanskelige. Men det er en form for paradoks at f eks en del pasientrettigheter nærmest kan være bygget på en forutsetning om at pasienten er frisk. Man kan ikke frata mennesker sentrale rettigheter fordi de er syke. Samtidig må den som påstår seg krenket eller diskriminert, også bli vurdert som en del av den totalbedømmelse myndigheter eller dommere må foreta.

Når lovgiver skal vurdere hvor langt man skal ta hensyn til anklager alene, kan man ikke se bort fra at en viss andel av befolkningen har paranoide trekk. Man føler seg forfulgt og dårlig behandlet uten at det er objektiv grunn for det.

Den europeiske menneskerettighets-domstolen i Strasbourg skal i noen grad ha begynt å vektlegge et ”fair balance”-prinsipp – rettferdig avveining. Menneskerettene har tradisjonelt beskyttet de mistenkte eller domfelte. Man skal ikke kunne straffes uten etter dom. Tvilen skulle komme tiltalte til gode om bevisene var for sterke. Man skal ha en rettferdig rettssak med mulighet for å forsvare seg. Menneskerettighetsdomstolen har vektlagt at menneskerettighetene også må beskytte ofrene.

I første omgang er det lett å være enig i et prinsipp om ”fair balance”. Uttrykket har en viss retorisk kvalitet. Alternativet er å argumentere for det motsatte: Unfair balance. Problemet er at prinsippet om fair balance kan bygge på en sirkelslutning der konklusjonen tas for gitt. Det forutsettes nærmest at man vet hvem som er overgriper og hvem som er offer. Derfor kan det tidvis bli et spørsmål om hvem som anklager først.

Misbruk av offerrollen

I et samfunn der anklagen om krenkelse får mer plass, må man ta høyde for at dette også stimulerer de som ser forfølgelse og krenkelse der de ikke er. Det betyr ikke at man skal mistenkeliggjøre den som føler seg krenket. Men man må også lage prosedyrer som forsøker å sikre den nøkternhet som er nødvendig for å kunne dømme. Man må innse at det er en utfordring å skille mellom den falske, ondsinnete eller projiserte anklage og den sanne.

De vide rettigheter for den krenkede kan misbrukes. Psykopater og andre med gode evner til å manipulere kan være eksperter i å fremstille seg som offer. Den anklagede, som ofte er i ansvarsposisjon, sitter lett igjen med Svarteper. Regler som endrer de tradisjonelle rettssikkerhetsgarantier for den anklagede og kravene til objektive bevis, skaper gode vilkår for manipulasjon og misbruk. Dette tar den nye forsterkningen av ofrenes, varslernes og de krenkedes rettigheter for lite hensyn til.

Det dreier seg om naivitet. Bare fordi man ønsker å skape en bedre verden, kan man ikke lukke øynene for virkeligheten slik den faktisk er. Muligheten for falske anklager har alltid vært utnyttet. De tidligere inkvisisjoner ga rik grobunn til å bli kvitt naboer og rivaler man ikke likte. Mange uvenner fikk sine pass påskrevet gjennom ubegrunnede anklager fremsatt overfor regimene til kommunistene og nazistene. Også i Norge er det dommer der det legges til grunn at falske anklager om seksuelle overgrep overfor mindreårige er fremsatt som ledd i skilsmisseoppgjør.

Problemet er ikke i seg selv at ofrene og de krenkede gis en bedre stilling, men de gunstige vilkår som gis den falske anklage, og som kan utnyttes og manipuleres. Går man så langt som barneombudet ville, at den ubegrunnede anklage skal bli stående på politiattesten, nytter det ikke å forsvare seg. Det er for naivt og for historieløst å gjøre alle feil på nytt. Noe må vi ha lært av de mange uskyldig dømte ned gjennom tidene.

Folkedomstolenes og følelsenes renessanse

At en anklage er fremsatt, betyr ikke at den er sann. En del av kulturhistorien handler om hvordan man har gått fra primitive av-gjørelsesprosedyrer som tvekamp frem til moderne domstoler, nettopp for å kunne skille mellom de holdbare og de uholdbare anklager.

Tidligere har det vært et tegn på sivilisasjon at man oppstiller regler, prosess- og beviskrav, som skal sikre mot at uskyldige blir dømt. Anklagede skulle ikke kunne dømmes ut fra mistanke, anonyme og udokumenterte beskyldninger, eller andres sterke følelser av at noe er galt, eller at en urett er begått mot dem. Inkvisisjonsprosesser og heksejakt tilfredsstilte ikke slike krav. Det gjør heller ikke de folkedomstoler som vestlig sivilisasjon avviser, fordi den anklagede står så svakt.

Snudd bevisbyrde og andre svekkelser av etablert rettssikkerhet under overskrifter som fair balance, bringer en ikke tilbake til inkvisisjonsprosessene. Følelsene og an-klagene har imidlertid fått sterkere posisjon i enkelte retninger innen moderne rettstenkning enn man kanskje tidligere ville ha trodd. Paradokset er at det skjer under foregivende av å gjøre rettsprosessene mer siviliserte og humane. Man mener å skru klokken fremover, ikke bakover.

For inkvisisjonen, hekseprosesser, lynsje-mobbing og folkedomstoler har følelser nesten alltid vært viktigere enn det objektive. Men det avgjørende spørsmål bør stadig være: Er anklagen sann?

Det kan fremstå som om det sentrale har vært hvorvidt det kjennes riktig å dømme. At lovgiveren og menneskerettsdomstolen kan dreie sin forståelse av prosessreglene litt i en slik retning, burde være et større tankekors enn det faktisk ser ut til å være.

Person (menneske) mot system

Det er i ferd med å bli en asymmetri i retts-systemet. Anklagerens ord skal nærmest tilleg-ges større vekt enn den som anklages. Det kan skyldes at man tenker asymmetrisk.

På den ene side står den krenkede. Det er én person, en som føler og belastes og som alle kan identifisere seg med. På den andre siden er overgriperen. Det er den ressurssterke og mektige. Litteratur om varslerens rolle avspeiler asymmetrien enda tydeligere. Da snakkes det gjerne om den ”enkelte” – mennesket, personen – som står opp mot ”systemet”. Å styrke vars-leren eller den krenkede er å gi større plass til det menneskelige.

Problemet er selvfølgelig at ”systemet” her opptrer gjennom mennesker. Den anklagede og anklageren kan være like menneskelige, like krenkbare, med det samme behov for vern mot å få sitt liv ødelagt. Ved å upersonliggjøre den anklagede blir det ikke så problematisk at vedkommendes rettsvern svekkes. Det blir som om man reduserer konflikter til et partsforhold der det bare er en menneskelig side å ta hensyn til.

Krav viktigere enn ytelse

I lovgivningen er rettighetene vanligvis formulert som ytelser man kan gjøre krav på. Noen ganger er det bare programerklæringer, som retten til arbeid i den norske grunnloven. Men både for menneskeretter og velferdsrettigheter har et sentralt poeng vært at det skal dreie seg om rettigheter som kan formuleres som krav mot noen – mot det offentlige, staten, samfunnet, autoritetene, de andre. Det er ikke nok bare å ha rettigheter på papiret. De må representere fordringer som virkelig forplikter noen til å yte.

Det kommunistiske ideal var å yte etter evne og få etter behov. Men rettighetstenkningen legger ikke vekt på det å yte. Legger man inn krav om gjenytelser, er det ikke lenger en rettighet.

I rettighetssamfunnet er det ikke nok bare å ha behov. Man må gjøre dem gjeldende. Man må kreve. Ens evne til å kreve er en kjerneegenskap i rettighetssamfunnet. Det viktige er ikke å finne noen man primært kan samarbeide, yte eller skape noe sammen med. Spørsmålet blir hvem man kan få noe av. Den som skal kreve, må ha noen å rette krav mot. Ved å lete i det moderne rettighetssamfunns regeljungel kan man finne den instans som kan være adressat for ens forlangender.

Jo sterkere samtidens tenkning fokuserer på rettigheter, desto vanskeligere kan det bli å vinne gehør for at man også må yte. Rettighetstenkningen kan ta for gitt at det er noe å dele. Problemet er ikke å frembringe en samfunnskake, men å sørge for at man får sin del av den. Dermed blir rettighetstenkningen også statisk. Det man skal kreve, er der allerede. Man behøver ikke ta ansvar for å skape det.

Anklage- og misnøyesamfunnet

Skal man kreve det man har rett til, må man også kunne anklage dem som ikke oppfyller. Ut fra sin indre logikk kan et rettighetssamfunn bli en arena for klagere og anklagere og et særdeles vanskelig sted for dem som holdes ansvarlige. Det å være seg sine rettigheter bevisst, innebærer å bli mer klar over hva man ikke har fått. Ivaretagelse av egne rettigheter kan bestå i å kreve av dem som skal yte, og anklage når de ikke gjør det.

I en verden der mange mennesker har et ytre, materielt og helsemessig bedre liv enn vanlig noen gang tidligere i historien, er det på en måte et paradoks at mange klager og er misfornøyde. Men rettighetstenkningen ender lett etter sin egen indre logikk i et klage- og anklagesamfunn. Misnøye kan være det beste utgangspunkt for å få gjennomslag for krav.

Det skapes også en todeling i samfunnet. Rettighetshavere og rettighetsinnfriere. De siste er ofte ledere, autoritetspersoner, samfunnsinstanser eller enhver som kan ansees å stå i et asymmetrisk forhold til klageren. Misnøyen kan dermed igjen passe inn i et autoritetsopprør.

Rettighetssamfunnet har gitt den enkelte mange steder å gå med sine krav. Tydelig formulert misnøye viser at man mener alvor. Stå på krava overfor de ansvarlige, er blant tidens slagord. En klage kan gjøre kravet enda mer effektivt.

Når den enkelte ikke får det man har rett til, er krenkelsen der. Ens rettigheter tas ikke på alvor. Man behandles ikke ordentlig. Ens verdighet trues. Rettighetssamfunnet skaper lett et krenkelsesunivers. Lovgivningen sikter til dels mot å la disse forventningene bli innfridd. Krenkelsene skal tas på alvor.

Anklagens teknologi

Internett og moderne kommunikasjons-teknologi gir muligheter for desentralisert, mangfoldig og en brukerstyrt nedenfra-opp kultur (se Dyade 2/08 Brukerne skaper medierevolusjon). Men all ny teknologi er tveegget. Med medie- og internettsamfunnet har gatens parlament fått en renessanse. Internett har gjort det lettere å spre anklager og fordømmelser, selv om de er usanne. Selv amerikanske presidentkandidater med sine enorme valgmaskiner har lært at det er nesten umulig å forsvare seg. Hvordan slår man tilbake mot e-poster, sms og blogger? Det å bekjempe anklager, kan være som å slåss mot trollet med et uendelig antall hoder. Hugger man ett av, dukker det neste opp.

For den som har sett ”hatmails” – e-post med utagerende anklager, er det som om internett er blitt et fritt frem for den som vil ramme noen hardt. Det er lett og raskt å sende noe rett inn på skjermen til den det gjelder.

I medieverdnen er en uke blitt lang tid. En sak som innebærer en anklage, kan begynne på mandag. Etter noen dager dabber den av. Da er den mediemessig uttømt og uinteressant. ”Ikke lenger del av nyhetsbildet”, lyder journalistenes dødsdom når de avviser å trykke forsvar for dem som har vært anklaget. Publikum kan ha trukket sine konklusjoner. Gjelder anklagen som legges ut på nettet, en krenkelse, kan den ha en følelsesmessig intensitet som nærmest gjør den sann. Ingen røk uten ild, vil man lett tenke.

Er anklagen ikke sann, kan de påstått krenkede i prinsippet søke beskyttelse i injurielovgivningen. Den som påstår at en annen har krenket, skal som hovedregel kunne føre bevis for at det man sier, er sant. Men å reise ærekrenkelsessøksmål koster i de aller fleste tilfeller mer enn det smaker. Kostnadene kan være betydelige. Man skaper mye oppmerksomhet mot anklagen. Hvordan saken blir referert, ikke bare i de vanlige media, men i de mange andre kanaler på internett, har man ingen kontroll over. Hele saken kan ta så lang tid at ”alle” har glemt hva det dreiet seg om. Konklusjonen kan også få langt mindre oppmerksomhet enn de opprinnelige anklager.

Den som anklages, har fått lovgivningen til dels mot seg. Likhet for loven gjelder ikke like selvfølgelig som tidligere. For den som vil anklage, har også teknologien styrket muligheten for å ramme.

Hvorfor er Macbeth så sint?

Da Lady Macbeth ble gal og begikk selvmord, krenket livet Macbeth. Hans bitre ord er ofte sitert:

Life is a tale

told by an idiot

full of sound and fury

signifying nothing.

Macbeth var morder. Hvorfor har vi likevel sympati med ham? Fordi vi identifiserer oss sterkt med ham, svarer litteraturkritikeren Allan Bloom.

Macbeth er sint på alt det livet ikke ga ham, men som han følte han hadde rett til. Han myrdet, fordi han syntes kongeriket skulle være hans. Han protesterte mot den død som rammet hans hustru, og den forgjengelighet som også skulle bli ham selv til del.

Macbeth var bitter, fordi livet er begrenset. Døden venter og tar fra oss alt. Den spør aldri om rettigheter eller ønsker. Den bare krever – det største offer - av oss.

Døden krenker så meget. Vårt behov for å være unike tar den fra oss. Den hindrer at vi kan være sentrale lenger enn et lite glimt av en uendelig tid. Den berøver oss kontroll og styring. Vi dør ikke med støvlene på, friske og kjekke, men vanligvis syke, svekket og stakkarslige.

Hinsides protesten

Den som fødes, skal dø. Det gjelder konge og undersått, den superrike og den lutfattige, den vakre, tiltrekkende og den ensomme, frastøtende.

Overfor sykdom, død og gener kan man ikke protestere. Det finnes intet klageorgan. Man må arbeide med sin evne til å være her, til å leve med forgjengeligheten som en vanlig del av livet. Ethvert menneske utsettes for påkjenninger. Livet er også skjebne. Oppgaven er ikke blindt å akseptere den. Men man må også kunne forsone seg med det livet utsetter en for.

Det å ta inn over seg livets begrensninger, klarte ikke Macbeth. Derfor måtte han ty til overnaturlige krefter og begå overtramp. Hans anklage mot livet ble hans bane.

Man kan spørre om moderne rettighets-lovgivning bygger på noen av de samme illusjoner som førte til Macbeths nederlag. Det er ikke alt man kan få. En viss livsfrustrasjon må man leve med.

Som utgangspunkt for den videre diskusjon må det selvfølgelige presiseres: Det er intet ideal å måtte leve med overtramp eller krenkelser. Samfunnet trenger å beskytte de svake. Enhver som bringes inn i verden, er en periode liten og forsvarsløs. Barn trenger beskyttelse, også gjennom lovbestemmelser.

Også senere er man i forskjellige sammenhenger prisgitt andre. Vernelovgivning er da nødvendig. Men rettighets- og verne-lovgivning kan gå galt på flere måter. Her skal vi se på to utilsiktede virkninger.

Misnøyespiralen

På en del sentrale livsområder har man ingen rettigheter. Det gjelder død eller syk-dom, hva enten det er en selv eller ens nær-meste. Tilsvarende gjelder livets mange tilfeldigheter.

De fleste har dype behov for å bli elsket og ha tilgang på sex. Men ingen av oss har rett til det. Det å bli forlatt av en partner kan kjennes vondt. Men igjen er man utenfor rettighetssfæren.

Man har rett til behandling. Men man har ingen rett til å unngå sykdom. Man kan håpe, man kan be, man kan mosjonere og gjøre sitt beste. Men noen rettighet har man ikke. Her er det dypere sett ingen forskjell fra mennesker i tidligere tider. Den eksistensielle utfordring er der på sin ensomme måte for alle.

En av verdens mest kjente bøker om gruppe-psykoterapi forteller at det eksistensielle utbyttet for mange deltagere står sentralt når de vurderer den innsikten prosessen har gitt: Man konfronteres med den menneskelige dimensjon. Livet er til tider urettferdig og urimelig. Uansett hvor mye hjelp og støtte man får fra andre, er det i siste instans ens eget ansvar hvordan man håndterer utfordringene og tilværelsen.

Menneskerettserklæringene og politikernes utsagn er ofte generelle i hva de lover. Adressatene for løftene kan ledes inn i en eksistensiell misforståelse. Velferdsstaten kan føre en inn i Macbeths forvirring. Det blir som om politiske løfter skal kunne garantere for ens gode liv. Man kan tro at mindre er opp til en selv. Dermed kan frustrasjonen, kravet og anklagen bli enda større når ting ikke blir som man vil. Rettighetstenkningen kan avle en ond spiral av misnøye og polarisering mot de som skylder en noe. I velferdsstaten er det lett å antenne aggresjon mot systemet, ledere og autoriteter. Det er som om man alltid har fått for lite. I forhold til hva man er lovet og har trodd på, kan det også være sant.

Rives ned av pidestallen

Ofte vil de som anklages for overgrep, være i en form for autoritetsposisjon: Foreldre, omsorgspersoner, prester, leger, eldre eller ledere. Her reagerer samtiden nådeløst. Det handles til dels voldsomt, når den som står i en ansvarsposisjon, svikter. At arbeidsgivere har mangler, tolereres ikke.

Resultatet er en forsterket asymmetri. Den krenkede er så liten, uskyldig og sårbar, mens krenkeren er så stor, ondsinnet og mektig. Offeret forstås i sin misnøye. Den påståtte overgriper utsettes for sterk indignasjon, klage og anklage – også før saken er avklart.

Kampen mot krenkerne kan inngå i et gammelt autoritetsoppgjør. Det å detronisere autoritetene og stille dem til ansvar kan tilfreds-stille dype, primitive behov i mennesket. I historisk perspektiv kan styrkingen av offeret på bekostning av den anklagede ses som forlengelse av nedbyggingen av de tradisjonelle autoritetsposisjoner som begynte med opplysningstiden. Senere har autoritetsopprør vært en sentral strømning i det moderne vestlige samfunn.

Mennesket har alltid blitt fristet av det å tenke sort-hvitt. Det forenkler og gjør en komplisert verden mer oversiktlig. Man har skilt mellom dem og oss, barbarer og siviliserte, gode og onde, syndere og rene, venner og fiender, troende og vantro.

Kampen mot dem som begår overtramp, kan også ses som et oppgjør med synden. De bringer det onde inn i verden og rammer dermed alle uskyldsrene med sin krenkelse.

Et krenkelsesperspektiv gjør lett at man vil ta alle syndere og kjempe for oppreisning. Indignasjonen overfor synderne vokser seg fort sterk. Det som er gjort, er så galt. Ut fra et slikt synds- eller fordømmelsesperspektiv på overtramp er det lite plass til skjønn eller romslighet. Den som har forbrutt seg, synderen, fratas alle rettigheter. Et balansert helhetsperspektiv blir borte. Er en detalj galt, blir alt galt. Den som forsvarer de krenk-ede, blir ren, prektig og rettferdig. Ved å få synderen dømt og straffet, sikrer man en bedre og renere verden slik George gjorde med å beseire dragen.

Anklager – god presseøkonomi

I nyere tid forsterkes anklagen mot over-griperne gjennom mediene. Få oppslag selger så godt som dem som ut fra indignasjon river noen ned. Anklager gir god presseøkonomi. Det kalles ofte avsløringer når noen anklages for overtramp. Angivere belønnes med heder og oppmerksomhet i kampen mot ondskapen.

For pressen er gjerne den groveste forbrytelse ikke den som gjelder enkeltpersoner, men skattesnyteri og de regler som angår fellesskapet. Da er alle offer. Jo høyere opp i samfunnet regelbryteren befinner seg, desto større er forargelsen og behovet for å rive personen ned. Den type følelser som pressen forsterker i sitt jag etter oppslag, dramatikk og salg, har sjelden tid til å vente.

Tidvis har anklager om den type regelbrudd ført til fremstående personers fall fra viktige samfunnsposisjoner. Ikke sjelden, men lang tid etterpå, etter en normal rettsprosess og faktaavklaring, er det kommet frem at saken ikke var slik pressen fremstilte. Indignasjonen pressen spilte på, har sin umiddelbare og uopprettelige konsekvens overfor den som anklages. Senere korreksjoner kan få liten faktisk betydning.

Følelsenes rettsstat

Det er blitt så selvfølgelig politisk korrekt å styrke den krenkedes rettsstilling, selv om det skjer på bekostning av rettssikkerhetsgarantier for den anklagede. Ikke mange protesterer mot at den krenkedes subjektive opplevelse nesten skal fortrenge det som objektivt skjedde.

Man kan undres over hvor det er blitt av motforestillingene. Overveldende dokument-asjon gjennom over 100 år med psykiatri og psykologi viser at kanskje 5 % i en normal-befolkning har personlighetsforstyrrelser eller andre alvorlige avvik. Ikke få av disse har projektive og paranoide trekk. Personligheten former og kan fordreie det vi opplever. Alle kan fra tid til annen misforstå eller projisere det de erfarer uten å være psykisk påfallende. Et helt bibliotek kan fortelle hvor vanskelig det er å vurdere vitneutsagn, og hvor forbausende unøyaktige de kan være. Atskillige henrettede i f eks USA viser seg nå å være uskyldige ut fra nyere DNA-bevis, som er langt mer objektive data enn de vitner, som i sin tid felte dem. Disse uskyldig dømte fikk avsagt sine dommer etter rettsprosesser. Nå vil man på flere samfunnsområder bygge ned stengslene for at noen blir uskyldig dømt.

Gjennom flere tusen år har man utviklet regler om hvordan folk skal dømmes når de møter anklager. Man kan ikke bare gi anklageren rett. Ikke bare klagerens følelser skal lyttes til. Den objektive dimensjon må etableres før man dømmes. Det å absolutere den krenkedes erfaring er for enkelt. Man skaper en ny gruppe offer, de som er uten særlig beskyttelse ut fra sin posisjon som overordnet, som makthaver etc.

Man kan lynsje folk på grunnlag av følelser. En folkedomstol kan henrette eller torturere fordi det kjennes så riktig. Men det burde en moderne rettsstat være ferdig med. Det er den ikke.

Innbitt utopisme

Forsvarerne av det nye vernet om de krenkede og nedbyggingen av rettssikkerheten for an-klagede opplever seg tilsynelatende som mo-derne, når de river ned den rettssikkerhet som gjennom århundrer er bygget opp før noen dømmes.

Ønsket om å verne den krenkede er styrt av så gode intensjoner – det er så godt ment. Siden de velmente hensiktene er så fremtredende, kan det være lett å tro at resultatet også må bli godt. Verden blir enkel. Man overser at de fleste konflikter kan ha flere sider.

Man mener heller ikke egentlig å ramme krenkeren. Men man vil så gjerne hjelpe den krenkede. Fokuset på offeret er blitt så stort at man har mistet helheten. Man har glemt at de rettigheter i form av redusert bevisbyrde mv man gir til én part i en tvist, må man ta fra den andre. Man reflekterer heller ikke over at strevingen etter å bedre posisjonen for den som er krenket, kan ende med å skape et nytt offer. Ønsket om å verne den krenkede er styrt av så gode intensjoner – det er så godt ment.

Man er så ustoppelig i sitt jag etter å skape en bedre verden, et idealisert univers nærmest uten krenkelser, at man knapt klarer å forstå at selv de beste intensjoner kan ha negative konsekvenser. Det kalles utopisme.

Bush og Guantanamo: Ingen beskyttelse for den anklagede

Undertiden ser man lettere hvor sårbare retts-vernsgarantier er når de angripes av andre ut fra verdier som kjennes fremmed for en selv. Den amerikanske Bush-administrasjonen satte til side det man kunne tro var dypt rotfestede rettigheter i den vestlige verden: Ingen fengsling uten anklage og ingen tortur. Guatanamo er blitt symbolet på doktrinen om at amerikanerne kan fengsle på ubestemt tid og uten kjennelse av en domstol enhver ”fremmed” som er grepet på slagmarken i ”the war on terror”.

For Bush var retten til å tilsidesette de an-klagedes rettigheter en selvfølge. Kampen mot terrorister og behovet for å beskytte amerikanerne rettferdiggjorde tilsidesettelse av menneskeretter og etablerte grunnset-ninger i straffeprosessen. Men det er ikke i solskinnsdager man trenger den type verneregler. Det er nettopp når følelsene råder.

Tilsvarende burde ikke ønsket om å be-skytte de krenkede gjøre at man overser vernet den anklagede må ha rett til. Det er en kanskje uventet, men likevel indre sammenheng, mellom på den ene side Bush-administrasjonens suverene tilsidesettelse av tradisjonelle begrensninger for fengsling og hard behandling av fanger og - på den annen side - endringen av balansen mellom påstått offer og anklaget ut fra rettighetstenkning. Den ene partens rettigheter er så selvfølgelige. Man er så sikker på sin rett, og så indignert overfor den som har krenket en, at man ikke kan akseptere grenser.

Øye for øye – alle blir blinde

Den krenkedes personlighetsvern og retts-beskyttelse styrkes – med en form for juridisk ekspressfart. Det lar seg altså ikke gjøre uten å bygge ned vernet for den som anklages. Men det kjennes ikke godt å bli dømt for noe man objektivt ikke har gjort, eller hvor saken er mer sammensatt. Ikke å bli trodd ut fra svekkede beviskrav, kan kjennes belastende. Dermed kan krenkelsen resultere i nye krenkelser. En slik spiral kan i lengden undergrave tilliten til rettsstaten, respekten for demokratiet og de fellesverdier samfunnet har bygget opp.

Prisen for ikke å ta hensyn til andre, kan være enda høyere. Enkelte mener at moderne terrorisme begynte i egyptiske fengsler på 70-tallet. Da torturerte det egyptiske sikker-hetspolitiet en rekke personer mistenkt for islamistisk fundamentalisme. De torturerte lærte å hate, og har senere tatt sitt sinne ut, ikke bare på de verdslige ledere i Egypt, men også på hele den moderne verden.

Den som vil ta et øye for et øye, kan ende opp med at det aldri slutter. Som Gandhi sa: Ta et øye for et øye, og alle blir blinde. At en person kjenner seg urettferdig behandlet, kan ikke legitimere at en annen behandles tilsvarende. Ett er å straffe dem som begår urett. Noe helt annet er å ta sjansen på også å straffe mange uskyldige i kampen for å gjenopprette verdens krenkelser.

Det er lett å gå i fellen. Amerikanernes virkemidler i kampen mot terrorisme kan igjen illustrere. De fleste kan vel følelsesmessig forstå hvorfor Bush nærmest erklærte en alt-er-lov-politikk i kampen mot terrorisme. Amerikanerne var intenst krenket. Etter Den amerikanske borgerkrigs avslutning i 1865 har amerikanere vært uvant med krigsofre i eget land. USAs president ville ta igjen angrepet mot World Trade Center 11. september 2001. Men resultatet ble at enda flere fikk behov for å ta igjen med amerikanerne. Man ville bekjempe og få slutt på terrorisme. Men enhver fremgangsmåte tjener ikke disse mål. Ved å tillate tortur og årelang, brutal innesperring uten lov og dom skadet USA sympatien for sin egen sak. Verden ble ikke tryggere, men farligere. Bilder fra Guantanamo og Abu Ghraib er gode verveplakater for terrorister.

Krenkelser og overtramp skal motvirkes. Men verden blir ikke bedre ved å starte en krenkelsesspiral, der den krenkede hjelpes til å frata den anklagede sine rettigheter. Målet bør være færre krenkelser. Det å bygge ned rettssikkerhetsgarantier øker dem.

Bush-administrasjonens kamp mot terror-isme illustrerte at det å fjerne rettssikkerhet kan gjøre ondt verre. Men den samme krenkelsesspiralen er vårt rettighetssamfunn på vei inn i når vi glemmer at også den anklagede skal ha vern mot å bli dårlig behandlet.

Glede i utstøtelsen

Freud sa at mennesket står overfor en betydelig utfordring: Som sosialt vesen å finne plass for sin seksualitet og sin aggresjon. Alle samfunn har hatt sine aggressive kanaler. Man har funnet kategorier av mennesker som kan støtes ut. De har vært spedalske, smittebærere, jøder, fremmede, kvinner. Hvem som støtes ut, varierer, men ikke fenomenet, at utstøting finner sted.

Vårt samfunn har kanskje valgt å sette inn heksejakten mot krenkerne. Poenget er ikke at overgriperne skal slippe fri. Men argumentasjonen for den krenkedes posisjon på bekostning av den anklagedes rettigheter er blitt for intens og for ensidig.

Slik har det ofte vært. Et skremmende aspekt ved inkvisisjonen er at mange av datidens beste hjerner var involvert i den. Fra vårt ståsted finner vi den forferdelig. For mange med datidens øyne var den betimelig. Man trengte beskyttelse mot kjettere, hekser og trolldom. Man kunne ikke få dem dømt ut fra vanlige beviskrav. Tortur måtte godtas for å få frem tilståelsen.

Vi aksepterer ikke tortur i vår kamp mot overgripere. Det er på mange punkter langt fra rettighetssamfunnets kamp mot dem som begår overtramp, og Bush-administrasjonens aksept av metoder som etter vanlige folke-rettslige normer til dels defineres som krigsforbrytelser. Men i ofrenes kamp mot krenkerne aksepterer vi trolig mer enn vi bør. Man har begynt å dømme lettere enn man skal.

Vi må beskytte samfunnet og enkeltpersoner mot overtramp. Men vi må også verne oss selv mot de mekanismer for utstøtelse som alltid har vært en del av den menneskelige dimensjon.

Ikke anklage, men forsoning

Verden mangler ikke anklager. Kultur-kolli-sjonene er mange og bitre. Fundamentalister, islamister eller personlige kristne betoner hvordan andre kan krenke nettopp deres tradisjoner, hellige skrifter og kulturarv.

Alle vet hvordan anklagen kan ligge så nær, og hvor mye den kan ødelegge. I parforhold, familie og privatliv, blant venner og kolleger: Anklagen er en vei som sjelden fører frem. Mellom nasjoner og stormakter kan anklager kjøre konflikter fast og sette verden i fare. I stedet for å legge skylden på andre, må man forsøke å se sitt eget bidrag. Ved å velge introspeksjon fremfor projeksjon kan man bidra med et grunnlag for forsoning.

Selvfølgelig er ikke alle konflikter slik. I noen tilfeller må man være villig til å se i øynene at den annen part begår overtramp og vil fortsette å gjøre det, hvis man ikke setter grenser, hardt mot hardt. Det kan være blåøyd å invitere fundamentalister til dialog. Men det er viktig å trene ens evne til å holde ting fra hverandre. Overdreven vekt på anklage og projektive mekanismer kan føre enkelt-personer og samfunn inn i ødeleggende konflikter.

Ved å verne om anklagerens posisjon i lovgivningen kan den projektive posisjon bli idealisert. Det kan bli lagt for liten vekt på evnen til forsoning, på det å godta innen visse rammer og det å komme videre.

Igjen er det viktig at den reelt krenkede blir hørt. Men ikke enhver følelse av krenkelse, bør det tas hensyn til. Det gjelder særlig i privatlivet. For de fleste er det lite å lære av lovgiverens betoning av anklagerrollen. Mellom venner og samlivspartnere er det en modell som lett ødelegger mer enn den gagner.

Sivilisasjon er et sårbart fenomen. De som svekker de anklagedes rettssikkerhet, gjør det ofte i den gode saks tjeneste: I egne øyne skader de ikke sivilisasjonen. De fremmer den. Det moderne vern om den krenkede bygges ut for å skape balanse. I iveren etter å gjøre godt kan man ha alliert seg med mer primitive behov og forenklede tenkemåter. Ved å sette andre utenfor, kan ens egen plass av å være innenfor bli tryggere. Det å gjøre andre til syndere, kan hindre at en selv stemples.

Lovgivningen om krenkelser har fått et litt for selvfølgelig preg, og er blitt båret frem av en intens og klar visjon om hva som er ”riktig”. I en komplisert og sammensatt verden kan en kollektiv og høy grad av ”visshet” være et faresignal. Sort-hvitt-perspektivet kan være nærmere fundamentalismen enn sivilisasjonen.

Demokratiets likhetsprinsipp

I siste instans er prioriteringen av den krenkede og det svekkede rettsvern for den anklagede en demokratisk utfordring. Tror vi på det likhetsprinsipp som ligger til grunn for demokratiet? Eller har vi mer sans for en verden der det gjøres forskjell?

For diktaturene og fundamentalistene er forskjellsbehandling ikke et problem. Da be-finner man seg i ideologiske verdner, der noen er utenfor og andre innenfor med skiller mellom rene og besudlede, troende og vantro, oss og dem, frelste og ikke-frelste, venner og fiender. Men dette er ikke demokratiske ideal som i forhold til grunnleggende rettigheter vil at vi skal behandles likt, selv om våre utgangspunkt er forskjellige.

For diktaturene følger det at man behandles forskjellig. Man har i utgangspunktet ikke rett til noe som helst annet enn hva makten gir en. Forventning om rettssikkerhet er et meningsløst ideal innen diktaturer.

I et demokrati er likhetsprinsippet derimot en grunnleggende innvending mot enhver forskjellsbehandling når det gjelder retten til å være uskyldig inntil noe annet er bevist. I et diktatur er den falske anklage del av dagens orden. I et demokrati er den falske anklage noe enhver har krav på å bli vernet mot. Ut fra et grunnleggende demokratisk likhetsideal kan det ikke oppstilles et holdbart grunnlag for å la noen lettere bli dømt etter falske anklager enn andre.

Det å svekke ens rettssikkerhet er et mer alvorlig inngrep enn at man stilles bak visse minoritetsgrupper i utdannelseskøen. Kampen mot en falsk anklage kan gjelde en form for ære - eller yrkesmessig være eller ikke-være. Det kan gjelde et stempel man ikke noensinne klarer å komme vekk fra. Moderne diskrimineringslovgivning kan føre til ny diskriminering. Men i en demokratisk lovgivning hører forskjeller i rettssikkerhet ikke hjemme.

https://dyade.no/tidsskrift/dyade_2008_04_klager_krav_og_krenkelser/anklage_samfunnet

Farvel, liberalisme? Av: Jonas Haugsvold   14. august 2018, 13:39

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen har på trykk en stor kronikk i Aftenposten 10.8.2018 som har fått overskriften «Farvel, demokrati?». Røe Isaksen fornemmer en svekkelse av det liberale demokratiet, og finner det ubehagelig. Den senere tids utvikling i land som Ungarn, Polen og USA gir grunn til bekymring, hevder han, ikke slik at demokratiet byttes ut med diktatur over natten, men at styreformen, slik vi kjenner den, kan forvitre bit for bit.

Det er prisverdig at en norsk minister tar opp demokratiets vilkår til prinsipiell diskusjon, for demokratiet er, som Røe Isaksen korrekt påpeker, en stadig pågående kamp og ingen fasit. Det er litt som selve livet, slik det beskrives i Karl Ove Knausgårds romanserie «Min kamp»; noe som verken kan tilrettelegges eller arrangeres i ordnede former. Røe Isaksen har også rett i at det liberale demokratiet er noe mer enn et rent flertallsstyre, og at det finnes en rekke mekanismer som er innrettet nettopp med det formål å hindre demokratiet i å utfolde seg. Man heier på demokratiet, men glemmer at det nettopp var de kreftene som tok sikte på å kontrollere demokratiet som vant frem etter Annen verdenskrig. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og den tyske forfatningens forbud mot folkeavstemminger, er begge gode eksempler på at demokratiet også kan oppfattes som et problem.

Demokrati som ideologi

Svakheten ved Røe Isaksens tekst er at dette innbyrdes motsetningsforholdet – mellom folkevilje og ulike former for kontroll av den samme folkeviljen – ikke blir problematisert nærmere. Man må huske på at dette har vært en grunnleggende kulturkamp i Europa i mer enn femti år. Makt- og demokratiutredningens sluttrapport satte fingeren på det i 2003. Under punktet om maktens former legger utvalget til grunn at «demokratiet blir utfordret når folkestyrets vilkår og spillerom blir redusert» (NOU 2003:19). Det er til eksempel en stadig pågående konkurranse om jussen skal beskytte borgerne mot politikerne, eller om demokratene skal frigjøre seg fra juristenes aristokrati.

For å forstå konservative bevegelser i et land som Ungarn, eller anti-establishment-bevegelser som Tea Party og Donald Trump i USA, UKIP i England eller AfD i Tyskland, må man ha et øye for det faktum at det moderne demokratibegrepet rommer en god porsjon ideologi. I dag blir det satt likhetstegn mellom demokrati og begreper som setter enkeltindividet i sentrum. Det skjer gjennom stadige henvisninger til likhet, frihet, rettferdighet, menneskerettigheter, solidaritet og humanisme – verdiladede ord som kan fylles med nær sagt hva slags politikk som helst, avhengig av hvor i det politiske landskapet du befinner deg og hvilke politiske sympatier og antipatier du har.

Dermed blir demokratiet ikke bare en styreform, men også en visjon for hvordan verden og samfunnet bør forstås og innrettes. Følgelig inngår demokratibegrepet i den politiske maktkampen, og det kan også bli en effektiv hersketeknikk. Den svenske kunstneren Lars Vilks har formulert det omtrent slik: Trusselbilder som springer ut av spirende følelser eller ideologiske fantasier, bør man betrakte med en viss skepsis. Det gjelder også det ofte brukte utrykket «en trussel mot demokratiet», som synes å bygge på en oppfatning om at demokratiet kan trues av at demokratiet får for mye demokrati. Vilks finner støtte i den logiske empirismen. Da filosofen Arne Næss jobbet systematisk med demokratibegrepet sammen med Stein Rokkan på slutten av førti- og begynnelsen av femtitallet, oppdaget de blant annet at respondentenes eget ideologiske ståsted la føringer på deres evne til å diskutere demokratibegrepet på en objektiv måte.

Det som nå skjer, er en demokratisk reaksjon mot den rådende ideologi. Konsekvensen er at gamle partier og gamle medier taper terreng, mens nye dukker opp. Påstanden er at vår tids uenighet i verdispørsmål ikke gjelder demokratiet som styreform. Uenigheten gjelder visjonen om hvordan samfunnet bør innrettes. Slike verdispørsmål kan aldri løftes ut av politikken, gjøres til noe hellig og vedtas helt på siden av folkeviljen. Politikere som jobber i den retningen, vil gå en tung tid i møte, i alle fall så lenge demokratiet består. Sakraliseringen av bestemte tenkemåter har likevel fått utvikle seg, og det liberale demokratiet har selv utviklet autoritære trekk i håp om å få innprentet de rette demokratiske holdningene hos folk. Det at man nå går inn for å straffeforfølge menneskelige følelser (hat), jf straffeloven § 185, er bare ett eksempel. Som den konservative presten Søren Krarup har påpekt i sitt forfatterskap, har demokratiet gått fra å være en funksjon til å bli et livssyn, en bekjennende kirke. Et slikt samfunn vil nødvendigvis utvikle seg i totalitær retning, hevder han.

Nasjonens rolle

I nyere tid har visjonen om det gode samfunn vært særlig knyttet opp til spørsmålet om nasjonen og nasjonalstatens rolle. I dette spørsmålet inngår også de betente temaene som religion, innvandring, multikultur og overnasjonalt styre i form av EU og universelle menneskerettigheter. Spørsmålet ministeren burde ha stilt i sin kronikk, er om demokratiet bevares når uenighet om slike verdispørsmål reduseres til et spørsmål om man er for eller mot demokratiet, eller om uenigheten inngår i den demokratiske debatt.

For konservative består det gode samfunn i å holde gamle autoriteter i hevd fordi det er formålstjenlig. For liberalistisk og progressivt innstilte mennesker består gjerne visjonen om det gode samfunn i at det enkelte individ selv skal kunne velge seg sine autoriteter. Målet er at mennesket skal få utfolde sitt indre potensiale og realisere sitt sanne jeg. Med ideologiske briller blir demokratiet garantisten for denne utopien. Alle tidligere autoriteter risikerer å ende opp som undertrykkere som må bekjempes, det være seg mor eller far, læreren, presten, staten eller majoritetsbefolkningen for den saks skyld. Det er fortsatt pensum i NRKs dramaproduksjoner at den unge hovedpersonen tar et oppgjør med en eller annen myndighetsperson som ikke evner å forsvare seg med argumenter, men som baserer sin posisjon på gammelt hierarki. Man trenger heller ikke være spesielt fantasifull for å ane at både nasjonalstaten og kristendommen nødvendigvis vil ende opp som negative hindre i en slik demokratiseringsprosess.

At nasjonalstaten settes under press fra selverklærte demokratiske krefter, blir et paradoks når man ser på den nære historiske sammenhengen som er mellom folket og utviklingen av demokratiet. Historisk sett var folket og nasjonen forløperen til demokratiet. Uten en felles identitet, intet folk. Og hvis man ikke har et folk, kan man heller ikke ha noe folkestyre. Slik tenkte man før. Med multikulturalismen – en ideologi som selv ministerens eget «konservative» parti omfavner i sitt program – er majoritetssamfunnets identitetsmarkører bevisst blitt forlatt. I noen tilfeller blir de endog sabotert og direkte motarbeidet, ofte av hensyn til nye folkegrupper som krever plass og retten til å utfolde sin egen identitet i tråd med demokratiets ideologiske standarder. Folkebegrepet er tømt for retorisk innhold, og demokrati er blitt et substitutt for fedrelandsbegrepet. Det nye limet i samfunnet er en eller annen liberal moral. Nå er det ikke Norge, men verden som gjelder.

Patriotene er byttet ut med demokratiske typer som vandrer rundt med en grenseløs solidaritet innabords. De vemmes av å høre om en amerikansk presidentkandidat som går til valg på å sette sitt eget land først, og mange innbiller seg, i fullt alvor, at denne vår viktigste allierte er en fascist. Hadde det ikke vært for at næringsministeren vår avviser den tyske juristen Carl Schmitts innsikt i politikkens vesen sånn uten videre, kunne vi jo et kort øyeblikk ha falt for fristelsen å tenke at distinksjonen venn/fiende faktisk inngår i vår egen politiske virkelighet. Kan Torbjørn Røe Isaksen, med hånden på hjertet, si at en stor del av det politiske og kulturelle etablissementet ikke har utpekt Trump som demokratiets fiende?

Slik kan man fortsette: Røe Isaksen hevder det er et problem at mediene mangler tillit og at deres legitimitet blir angrepet. Men hva forventer han egentlig, når mediene slutter å drive journalistikk og selv ender opp som politiske aktivister? Både dekningen av det siste presidentvalget i USA, klimasaken og flyktningpolitikken er eksempler på områder der dissenterstemmer konsekvent har blitt fremmet via såkalte alternativmedier, og der det ikke er noen grunn til å tro at de gamle mediene hadde endret kurs overhodet om de ikke hadde blitt utsatt for reell konkurranse på disse politiske områdene, millionoverføringene hvert år til tross. Røe Isaksen er opptatt av en demokratisk kultur. Men hvordan forklarer han da at typisk kontroversielle temaer ikke lenger diskuteres innenfor våre fremste arenaer for tenkning – universiteter og høyskoler – men flyttes ut av disse? Hvordan klargjør han at de mest betente politiske diskusjonene ikke blir tatt i en felles offentlighet, men utfolder seg ved kjøkkenbordene i private hjem? Hvordan forklarer han at det finnes en haug mennesker i Norge som har helt legitime politiske synspunkter, men som fortsatt ikke tør fremme disse offentlig av frykt for represalier? De har gjeld, og må beholde jobben.

En halv Arild Asnes

Det er underlig at en oppegående og tenkende fyr som Røe Isaksen ikke ser flere dilemmaer når han vurderer det liberale demokratiets forutsetninger. Det skyldes kanskje at han selv forveksler demokrati og liberalisme. Han ser demokratiet som en pakkeløsning, og glemmer at det er en pakke med et komplisert og mangfoldig innhold. I tillegg tar han en halv Arild Asnes 1970, slik vi møter romankarakteren i Dags Solstads bok med samme navn. Røe Isaksen legger seg riktignok ikke ned på en divan i Jens Bjelkes gate, lukker øynene og ser for seg hvordan det perfekte samfunn skal realiseres. Tvert imot innrømmer han at han ikke sitter på noen løsning på demokratiets utfordringer. Men han har likevel det til felles med romankarakteren Asnes at han forstår demokratiet med utgangspunkt i hvordan han selv ønsker at det skal se ut, uten å problematisere åpenbare motsetninger, og med de ideologiske føringer det gir.

Det som i større grad burde vekke ministerens bekymring, er en tendens i retning av at stadig flere synes å finne bedre representanter for konservative verdier i utenlandske statsledere, enn i sine egne nasjonale politiske representanter. Inntrykket er at mange politikere, og statsråder og statssekretærer i særdeleshet, snakker som om de har mer til felles med sine utenlandske kolleger, som de ofte og regelmessig møter i internasjonale fora, enn med sine egne velgere her hjemme. Det er nok av dem som mener at løsningen på de fleste politiske problemer finnes i utlandet. Avnasjonaliseringen av en politisk elite kan vise seg å bli et større problem på sikt, enn det at den ideologiske siden av demokratiet settes under kritikk.

Spørsmålet man sitter igjen med etter å ha lest kronikken til næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, er om det er den rådende sosialliberalismen, og ikke demokratiet som styreform, som er satt under press. Kan tilfellet være at det er en ideologi basert på overnasjonale prinsipper som glipper for ministeren, og som føles ubehagelig når han sitter sammen med sine internasjonale venner i København og funderer over hvordan vårt liberale demokrati er skrudd sammen?

https://www.document.no/2018/08/14/farvel-liberalisme/

Jonas Haugsvold, document, 02518: Menneskerettighetene som målestokk

Leser man i NOU’en oppdager man at utvalget er ekstremt opptatt av å ivareta alle som føler seg krenket. Empatien harmonerer godt med det den danske forfatteren Henrik Jensen har beskrevet som vår tids spekulasjon i ulike asosiale offerstrategier, og hvor en vesentlig del av vår egen skamfølelse i møte med offeret skyldes referansen til vårt eget indre offer. Vi er oppdratt i å dele befolkningen inn i kategoriene «offer» og «potensielt offer». Er du ikke et allerede, kan du bli det. Vurderingen av opplæringsloven skiller seg på ingen måte ut i så henseende. Gjennom den 442 sider lange utredningen er ordet «krenkelser» brukt 960 ganger. Utvalget går inn for en nullvisjon når det gjelder krenkelser, ikke bare i skolegården, men i hele samfunnet (NOU 2015:2, pkt. 1.2).

Ideen om det krenkelsesfrie samfunn gjenspeiles i dagens opplæringslov § 9A-3. Her står det at «skolen skal ha nulltoleranse mot krenking». Lovforarbeidene etterlater liten tvil om at det er de internasjonale menneskerettigheter som har satt rammene for denne visjonen. Visjonen om et krenkelsesfritt samfunn er menneskerettigheter i praksis, forteller utvalget. I NOU’en avsnitt om perspektiver for arbeidet leser vi følgende:

    Når elever krenkes (…) blir deres grunnleggende menneskerettigheter brutt. FNs barnekonvensjon gir barn grunnleggende menneskerettigheter som skal oppfylles. Utvalgets arbeid for å skape et trygt psykososialt skolemiljø handler om å realisere menneskerettighetene. (pkt. 1.2)

Både utvalget og departementet har hele tiden vært klar over at «krenkelse» er et upresist begrep og at innholdet nødvendigvis vil variere. I NOU’en presiseres det derfor at lista for å sette inn tiltak er at elevene opplever at hun eller han er krenket. Det er altså den enkeltes følelse av å være krenket som blir avgjørende for om skolen plikter å sette i verk tiltak og nærmere undersøkelser. Eleven får siste ord i saken. I NOU’ens pkt. 1.8.3 ryddes all tvil av veien:

    Det er ikke noe krav om at krenkelsen har som mål å skade. Det er nok at episoden eller hendelsen fører til en subjektiv opplevelse av ubehag for den det gjelder, for at det skal utløses det utvalget foreslår som en aktivitetsplikt for skolen. Alle elever som opplever krenkelser, må tas på alvor, og alle krenkelser skal stoppes og tas tak i når de blir oppdaget. God håndtering av enkeltkrenkelser er god forebygging av nye krenkelser, mobbing, trakassering og diskriminering.

Det er lite som tyder på at departementet ser grunnleggende annerledes på dette utgangspunktet, enn hva utvalget gjorde. Selv om det i Solberg-regjeringens lovforslag tas forbehold for at ikke enhver form for kritikk nødvendigvis er omfattet av begrepet, er det i lovforslaget direkte uttalt at krenkelsesbegrepet skal tolkes vidt. Regjeringen følger dessuten utvalget i synet at det er elevens rettssikkerhet skolen skal konsentrere seg om, og ikke den enkelte lærer som utsettes for urimelige beskyldninger fra misfornøyde elever.

Utopien realiseres

Det mest merkverdige er ikke politikere som dagdrømmer om et perfekt samfunn, men at det synes å være tverrpolitisk enighet om et slikt samfunn faktisk lar seg realisere, bare virkemidlene er gode nok. Krenkelsesbegrepets omfang, mulig misbruk av rettighetene eller lærerens rettssikkerhet er ikke på noe tidspunkt blitt problematisert – verken i utvalgets utredning, i departementets lovforslag eller i Stortingets innstilling.

Det er samtidig verdt å merke seg at de utskjelte aktørene i denne saken – skoleledelsen og utdanningsdirektøren i Oslo – har forholdt seg lojalt til det som vår lovgivende forsamling har bestemt. Den som ikke har handlet slik alle har blitt enige om, er Malkenes. Han har utsatt elevene sine for «krenkelser», og dermed også arbeidsgiveren sin for skam. Lovutvalget påpeker (pkt. 13.2) selv viktigheten av at alle krefter drar i samme ideologiske retning:

    Utvalget mener at i arbeidet med skolekultur er det nødvendig at ledelsen klarer å etablere og opprettholde felles verdier og holdninger. Det er sentralt at elever, ansatte og skoleledelsen har en felles forståelse av hvilke regler og rutiner som gjelder. Utvalget vil understreke at en god skolekultur er et godt utgangspunkt for å utvikle og opprettholde et trygt psykososialt skolemiljø, men at mer spesifikke tiltak kan være nødvendige for å forebygge og å håndtere negativ atferd som mobbing og krenkelser.

Fordi Malkenes er opptatt av å få frem sannheten, kan han ikke bry seg om vedtatte konvensjoner. Dermed setter han hele det ideologiske prosjektet i fare, og blir et problem for en rektor som både er moralsk og rettslig forpliktet til å implementere ideene fra Djupedalutvalget i sin egen skole.

Overflatisk kritikk

Hva så med de som tar sterkest avstand fra prosessen mot Malkenes? Det har ikke manglet folk som ser problemet med den behandlingen lærere har blitt utsatt for, men det er imidlertid tvilsomt om støtten til Malkenes og kritikken mot skoleledelsen har potensial til å forandre noe.

Nestleder Eivor Everud (Rødt) i utdanningskomiteen i Oslo kommune er en av dem som har engasjert seg i saken. Blant annet skriver hun på Facebook at «noen må gå, og det er ikke Malkenes». Men ligger det noen ære i å legge skylden for urimelighetene på andre, så lenge alle har vært enige om at det skal reageres umiddelbart mot lærere som «krenker» elevene? Ved å gå løs på nidkjære byråkrater som gjør jobben sin med å oppfylle lovgivers drøm om et krenkelsesfritt samfunn, retter man baker for smed. I dette tilfellet er saken klar. 30 skamløse elever ved Ulsrud videregående skole har, med litt praktisk bistand fra skoleledelsen, selv skrevet under på at krenkelsen er et faktum.

Heller ikke den frittalende skribenten Andreas C. Halse (SV) treffer blink med sin støtte til lektoren. Når han sier at den politiske ledelsen bør gi Utdanningsetaten klar og tydelig beskjed om at Simon Malkenes ikke skal røres, oppfordrer han muligens bare til et nytt lovbrudd.

For andre støttespillere har det vært ja, takk begge deler! Menneskerettsaktivisten Lars Gule gjør et originalt forsøk på å få kabalen til å gå opp ved å peke på et teoretisk skille mellom det å være krenket og det å bli såret. Førsteamanuensisen har imidlertid ikke gjort hjemmeleksa si. Hadde han lest lovforarbeidene, hadde han også fått med seg at jussen er klar: Skillet han opererer med har ingen betydning i praksis.

Fagdirektøren ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter Anine Kierulf er smartere, men har det til felles med Gule at hun gjerne vil ha i både pose og sekk. I stedet for å gå inn og se kritisk på den rettighetstenkningen som ligger bak opplæringsloven, unngår hun dilemmaet ved i stedet å etablere et grunnlovsforbehold ved tolkningen av bestemmelsene i opplæringsloven kapittel 9a. Intensjonen er god, men prosjektet virker håpløst. For det første fordi en beslutning på hvorvidt opplæringsloven er i strid med Grunnloven ikke skjer gjennom en Aftenposten-kronikk, men først etter en grundig domstolsbehandling. For det andre fordi Grunnloven også beskytter de menneskerettighetene som opplæringsloven selv pretenderer å ivareta. For mange er ytringsansvar blitt viktigere enn ytringsfrihet, og når hun lar være å problematisere den nære sammenhengen mellom rettighetsindustrien og vår egen tids offerstrategier, faller kritikken på stengrunn.

Grunnleggende problem

De som gjør seg høye og mørke på ytringsfrihetens vegne, og kritiserer prosessen mot Malkenes, synes å mangle forståelse for at prosessen er et resultat av den menneskerettighetstenkningen som våre folkevalgte, skolen og etaten slutter seg til. De samme kritikerne promoterer gjerne rettighetsideologien uten nevneverdige motforestillinger i andre sammenhenger. Utfordringene i denne saken stikker langt dypere enn til at enkelte ledelsespersoner har gjort noe dumt, slik flere av kritikerne nøyer seg med å slå fast. Lærernes ytringsfrihet er ikke sikret før flertallet innser hvor problemet i denne saken ligger begravet. Malkenes var ikke den første, og han blir garantert ikke den siste læreren som opplever ubehageligheter for å mene noe.

https://www.document.no/2018/05/02/jakten-pa-det-krenkelsesfrie-samfunn/

Robert Spencer in PJ Media: Unarmed Woman Shot by Muslim Cop Was Killed by Islamophobia,

May 1, 2018 2:00 pm By Robert Spencer 20 Comments

A fake narrative put Officer Noor in a real job. My latest in PJ Media:

    MPR News reported last week that “attorneys for former Minneapolis police officer Mohamed Noor filed a court document Wednesday saying that the officer intends to plead not guilty on charges filed against him in the shooting death of Justine Ruszczyk last July.” The document Noor’s attorneys filed “states that Noor intends to rely on defenses at trial that include arguing that he’s not guilty, that it was self-defense and that it was a reasonable use of force.”

    Justine Ruszczyk called 911 in Minneapolis in July 2017 to report what she thought might be a rape. When police arrived, she approached the police car, and Noor shot her dead. Afterwards, Noor refused for months to be interviewed by investigators, although he spoke to friends about what happened and why. The more Noor and those who know him spoke, the more it became clear: he didn’t act in self-defense, contrary to his present claim. Justine Ruszczyk was a casualty of “Islamophobia.”

    Mohamed Noor is a Somali Muslim. He was the first Somali Muslim on the Minneapolis police force. In 2016, Minneapolis Mayor Betsy Hodges expressed her excitement about that fact: “I want to take a moment to recognize Officer Mohamed Noor, the newest Somali officer in the Minneapolis Police Department. Officer Noor has been assigned to the 5th Precinct, where his arrival has been highly celebrated, particularly by the Somali community in and around Karmel Mall.”

    Hodges wasn’t excited because Mohamed Noor had the skills necessary to become a fine police officer. She was only excited because he represented a religious and ethnic group that she was anxious to court. And it became increasingly clear — as we learned about Mohamed Noor’s nervousness and jumpiness and lack of respect for women, and from his own account of events that he relayed to friends (that he was “startled” and reacted by opening fire) — that Mohamed Noor was not cut out to be a policeman. He did not have the temperament for it, and if he hadn’t killed Justine Ruszczyk, he would likely have done something similar at some point.

    So why was he on the force at all? Because he was the first Somali Muslim on the Minneapolis police force. He was a symbol of our glorious multicultural mosaic. He was a rebuke to “Islamophobes” and proof that what they say is false. Minneapolis authorities placed a great deal of faith in Mohamed Noor. He was for them the triumph of diversity, the victory of their worldview. But he has let them down.

    Mohamed Noor is not a jihad terrorist. This was not a jihad attack. He is just a trigger-happy, panicky, reckless individual who held his job not because he was fit for it, but because of what he symbolized.

    In the wake of his failure, Minneapolis multiculturalists made no effort to reconsider the errors of judgment that led to Noor being hired as a policeman in the first place. On the contrary, they doubled down.

    Minneapolis Mayor Betsy Hodges immediately recognized — as authorities do everywhere after jihad attacks — that the real victim was not the woman who was killed, but the Muslim community. She should have issued a statement saying that she recognized that Mohamed Noor was not hired because he was competent, but because he was a Somali Muslim, and that she sees now that Leftist social engineering on the police force costs lives. She should have promised that from now on, police officers will be hired based on their fitness for the job, not their religion or ethnicity.

    Instead, this, from Hodges’ Facebook page:

        To the Somali community: I want you to know that you are a valued and appreciated part of Minneapolis. I stand with you and support you. The strength and beauty of the Somali and East African communities are a vital part of what makes Minneapolis so strong and beautiful. I am grateful to be your neighbor.

        This week a Somali police officer, Officer Mohamed Noor, shot and killed a woman under circumstances we don’t yet comprehend. Justine Damond’s death was tragic

        and awful for everyone. And I want to be very clear that Officer Noor, a fully trained officer in the Minneapolis Police Department, won’t be treated differently than any other officer.

        Justine’s death is a tragedy for our city. We cannot compound that tragedy by turning to racism, xenophobia, and Islamophobia. It is unjust and ridiculous to assert that an entire community be held responsible for the actions of one person. That will not be tolerated in Minneapolis. If you are experiencing discrimination, you can file a complaint at http://www.minneapolismn.gov/civil…/discrimination-complaint.

    Mayor Hodges saw her primary duties right after the killing of Justine Ruszczyk to be reassuring Muslims and warning against “Islamophobia” — as if a non-Muslim officer had shot an unarmed Muslim woman…

https://www.jihadwatch.org/2018/05/robert-spencer-in-pj-media-unarmed-woman-shot-by-muslim-cop-was-killed-by-islamophobia

Turkey Calls on Europe to Criminalize "Islamophobia" by Uzay Bulut, April 30, 2018 at 4:00 am

    Given Turkey's inhospitable treatment of non-Muslims throughout the ages, it is the height of hypocrisy for its foreign minister to complain about Europe's attitude towards Muslims, which has been the opposite of Islamophobic.

    To refresh Çavuşoğlu's memory, a review of Turkey's record is in order.

    By proposing to block all criticism of Islam on the grounds that it is "extremist, anti-immigrant, xenophobic and Islamophobic," Çavuşoğlu is revealing that he would welcome banning free speech to protect a religious ideology.

https://www.gatestoneinstitute.org/12226/turkey-criminalize-islamophobia

Jihad Watch:

Exposing the role that Islamic jihad theology and ideology play in the modern global conflicts

Turkey’s Erdogan wants “Islamophobia” declared crime against humanity, Apr 3, 2016 1:04 pm By Robert Spencer

“I am one of the first political leaders officially declaring that anti-Semitism is a crime. I expect an official declaration that Islamophobia is a crime against humanity as well. Islamophobia emerged from the Western countries and this is a challenge that we all together need to surmount.” Since honest discussion of how jihadis use the texts and teachings of Islam to justify violence and supremacism is generally classified as “Islamophobia,” such a declaration would have the effect of stifling all examination of or opposition to the jihadis’ motives and goals. The jihadis could then advance unimpeded and unopposed.

“Erdogan: Anti-Semitism is a crime, Islamophobia should be too,” Jerusalem Post, April 3, 2016:

    Turkish President Recep Tayyip Erdogan in an interview with CNN ensured that Jewish citizens living in Turkey will be safe, and slammed European countries for not heeding his terror warnings.

    When asked by CNN correspondent Christine Amanpour about the heightened threat towards Jews in Turkey, Erdogan firmly replied: “We have a very significant number of Jewish citizens and they have always been safe and secure where they are in Turkey.”…

    On the alarming trend of anti-Semitism in Turkey and across Europe, Erdogan said: “I am one of the first political leaders officially declaring that anti-Semitism is a crime,” he said, adding “I expect an official declaration that Islamophobia is a crime against humanity as well. Islamophobia emerged from the Western countries and this is a challenge that we all together need to surmount.”

    Erdogan also slammed European member states for not heeding his terror warnings, saying: “We have been calling the nations for a common stand against terrorism and many of the European member states failed to attach the significance that this call for action deserved.”

    On the increased number of European nationals fleeing their countries to fight for ISIS, Erdogan added: “We have French fighters with ISIS, we have German fighters in ISIS, we have Australian fighters in ISIS and 22 countries out of the 19 countries feeding fighters into ISIS are EU member states. This is very meaningful which is why we need to form a strong alliance with EU member states.”…

https://www.jihadwatch.org/2016/04/turkeys-erdogan-wants-islamophobia-declared-crime-against-humanity

UK Parliament asks hard-Left and pro-jihad groups to create official definition of “Islamophobia”

Apr 26, 2018 4:31 pm By Robert Spencer

This will be the official death of the freedom of speech in Britain, and the criminalization of resistance to Sharia oppression and Islamization.

“Parliament Offers ‘Islamist’ Group Opportunity to Create Official ‘Islamophobia’ Definition,” by Liam Deacon, Breitbart, April 24, 2018:

    MPs are to write a report on identifying a “working definition of Islamophobia”, appealing to hard-line Islamist and far left, Soros-funded groups to contribute.

    The All Party Parliamentary Group (APPG) on British Muslims launched their “appeal for evidence” Monday, describing “Islamophobia” as a form of “group based hatred or hostility” comparable to racism.

    Their letter does not acknowledge there might be rational reasons to have reservations about rising levels of radical Islam and the growing influence of Islam in the West generally.

    The call for submissions also also only mentions free speech concerns at the end, in passing, describing them as “questions possibly outside the scope of this report”.

    They aim to develop a definition of Islamophobia that can be “widely accepted by Muslim communities, political parties, and the Government”, the document adds.

    Baroness Warsi, the parliamentary group’s treasurer and one of its four elected officers, tweeted: “To effectively challenge #Islamophobia we must comprehensively define it.”

    She also sent the appeal for evidence directly to the radical left wing “anti-fascist” group HOPE Not Hate — who just last week were forced to distance themselves from an anti-Semitic supporter — and the Islamist-linked Muslim Engagement and Development (MEND) group, formerly known as iENGAGE, inviting them both to contribute.

    The APPG on British Muslims was launched in 2010 but was forced to re-launch the following year after a Tory MP and Labour Peer quit when “Islamist sympathisers” iENGAGE, which had repeatedly defended extremists, were made the group’s secretariat and given parliamentary passes.

    A report last year found MEND still promotes “extremism”, harbours anti-Semites, and gives a platform to Muslim grievance narratives and Islamist views, including promoting false claims of “Islamophobia”.

    And, in the last two months, they have been slammed for “racist” attacks on a moderate a Muslim appointed to advise the government on integration and an outgoing Metropolitan Police chief compared them to a banned terror group.

    Baroness Warsi also sent the appeal to the Muslim Council of Britain, which is accused of working with extremists. The government has also admitted they are linked to the Muslim Brotherhood, which campaigns for a global, Islamist, sharia state, and are banned as a terror group in some countries.

    Tell Mama was likewise invited to give evidence in her tweet. They are an “anti-Islamophobia” group which lost government backing in 2013 after being accused of inflating and misrepresenting statistics….

https://www.jihadwatch.org/2018/04/uk-parliament-asks-hard-left-and-pro-jihad-groups-to-create-official-definition-of-islamophobia