HEF og Dnk angriper nå barn ...

Hjelp, de går på barna!

Det er nesten som det ropes i skogen: De er ute etter å pågripe, angripe eller overgripe seg på barn.

Tenk det, nå. For å si det sånn. Fra Vårt Lands verdidebatt: Det er nesten ikke til å tro:

1)      Det er nesten sjokkerende – for enkelte - å oppleve at HEF og DnK i disse dager sender ut brosjyrer i postkasser til folk og familier med barn i visse aldre. Det får da være måte på frekkhet, fornærmelser og krenkelser man skal igjennom, i dag, som de gode gudsfornektende foreldre vi er. Dette er en invasjon av familien!

2)      «Jeg satte morgenkaffen i halsen», sier en annen debattant.- «Eldstejenta hadde nettopp fortalt hvorfor vi feirer påske: Fordi Jesus hadde stått opp fra de døde og dratt opp til himmelen». Dette hadde hun lært i barnehagen. Og dette var noe hun trodde på. Bare så dere vet det: Dere bestemmer ikke hva jeg skal tro på, proklamerte hun fornøyd. Neivel. Men det gjør altså barnehagen? Vi ble ganske opprørte.

Sant? Ja, det er fakta (ifølge et par sitater i fra et par tråder på VD rundt månedsskiftet).

Vi trodde først dette var en slags russeharselas, en slags ungdommelig ironi, men nei, det er alvorlig ment og det kommer rett fra hjertet uten omsvøp. Det som er sagt er ment.

Egentlig hører denne «debatten» inn under hobbypsykologien eller komedien, og den burde derfor forbigås i stillhet, men siden så mange «biter på», kan det være av interesse å se litt nærmere på det hele og spørre seg: Hva er det egentlig som foregår?

Det første som slår meg er at de foreldrene det her dreier seg om i utgangspunktet synes å være uangripelige. De føler seg angrepet, javel, og hvem vil være med på å angripe uskyldige «varslere»? Foreldrene gjør bare det enhver forelder gjør, nemlig å forsvare sine barn mot «overgrep» og tilløp til utilbørlig manipulering. Dessuten fremstår de og fremstiller de jo seg selv som tolerante og nøytrale. Deres motpart derimot, beskyldes indirekte for å være intolerante og subjektive, dvs overtroiske, i denne saken. Foreldrene er de som blir angrepet og følgeriktig da også de som har behov for støtte, sympati og tilslutning. Folk får en følelse av å være på feil side hvis de støtter DnK, og HEF, i denne «spesielle» fillesaken, for å si det sånn.

Og det er dette foreldrene spiller på. De regner med at hobbypsykologene – dvs folk flest – vil ta dem i forsvar, slik at Dnk – i første rekke – undergraves og mister sin legitimitet.

Foreldrene kan derfor allerede i utgangspunktet gå ut fra som ganske så sikkert at de selv kommer ut av «debatten» uten en skramme, mens den anklage parten vil stå igjen med noen blå øyne, synlig for alle og enhver. De spiller på at den største synd som tenkes kan i dag, det er å være såkalt intolerant og at de selv som tolerante da blir oppfattet som syndfrie, dvs uangripelige.

Nå til saken, og det har seg slik: Noen foreldre får gratis informasjon med tilbud om KONFIRMASJON både fra HEF og DnK.

Dette oppfattes hysterisk nå som en nesten utenkelig, utilbørlig og ublu frekkhet, og en invasjon av familien.

Publikum «der ute» skal dessuten vite at man får sjokk av å høre at et lite skolebarn har lært at Jesus for opp til himmel og at barnet nå tror på dette! Og at dette har det lært i barnehaven!

Dette får pæra til å sprekke og den røde kluten hentes frem fra de innerste av mentale gemakker.

Den størst fornærmelsen er visst å ha fått en forsendelse via posten uten først å ha bedt om den. Hvilken brøde!

At man ikke har fått anledning til å frabe seg slike små postpakker gjør hele prosessen bare mer suspekt og farlig for hver dag som går og for hver dag en mulig konfirmasjon, eller potensiell katastrofe eller konfrontasjon med noe, skulle nærmer seg.

Kanskje disse brave foreldre på forhånd skulle ha reservert seg mot å få slike utvalgte konvolutter i posten? Hvorfor har ikke myndighetene sørget for å få i stand en slik ordning?

Man trues av «farlig stoff» utenfra. Noen vil snike seg innpå og destruere familiens kollektive sunnhet – eller letthet, eller lettere og trygge overflatiskhet -  om man vil.

Man bør ikke utsettes for å måtte ta imot velformulert informasjon og tekster med – subjektivt oppfattet - forførende innhold, (dvs kristentro og kristne dogmer) - et budskap som er like ubrukelig som farlig.

Og da gjelder det å være «voksen» og stå mot presset. Og det gjelder da å forsvare seg, ikke bare passivt, men også ved stille å returnere forsendelsen tilbake inntrengeren, «return to sender». Og så gå ut og skrive kronikker om dette.

Nei, snikpåvirkning vil man ikke ha, takk, særlig hvis de har noe med gud eller ikke-gud å gjøre, det kan visst komme ut på ett, - bare det har noe med «g» eller «ikke-g» å gjøre, det er nok til å hente frem den røde kluten. (NB: Begge «varslerne» eller de som er referert ovenfor er akademikere!)

For «g» og «g- ordet» er farlig, det er noe alle vet, eller burde vite, og derfor er det da logisk riktig og om å gjøre at man som barn, eller barnslig, først og fremst, men dernest som forelder, å beskytte seg. Det skal være farlig å tale om Gud. Så: Her kommer VI! Vi er klar til kamp! Ordre marsj!

Uansett hvor uskyldig det fremmede budskapet posten formidler måtte være og uansett mulig sannhetsgehalt i det.

Og uansett om inntrengeren krever betaling for å motta tilbudet, eller ikke, eller om det er obligatorisk eller ikke å ta stilling til budskapet, i dette tilfelle altså både fra HEF og DnK.

Og dessuten, for å sette dette i et tydeligere komisk relieff: «g»’s eksistens kan ikke bevises, men dette at «g» på en måte eksisterer likevel, som en trusselfaktor, om ikke annet, det gjør hele forsendelsen bare mer mistenkelig, det er jo klart, for noe som ikke eksisteres, men bare påstås å gjøre det, vel, da bør man forsvare seg, og gå ut med det, ved å rope om hjelp for å få has på trusselen, og slutt på forsendelsene, helst kollektivt, for at alle likesinnede skal slippe å oppleve denne inntrengningen og disse inntrengerne, som egentlig ikke tror på noe, men likevel, for sikkerhet skyld.

Når noen mennesker er så fordummet at de påstår at «g», som altså ikke eksistere, ikke eksisterer, vel, da har man god grunn til skjerpe seg og ta enda mer til motmæle, og søke om ekstrahjelp og samle seg en støttegruppe. Og salve seg med tålmodighet og salme seg med egne ufarlige salmer så godt man kan, også på andre måter.

Og da er det naturlig at man skriver om dette og ber om hjelp på forumer og i tilgjengelige informasjonskanaler og media.

Og man roper og blir hørt. Og se det!

Støttespillere komme raskt på banen. Særlig fra de som ikke tror på «g». De er ofte mest redd for skadelig påvirkning fra de som tror på «g». Det er nesten aldri omvendt. Men det letter på trykket og føles som en lettelse, vil vi tro, samtidig som trykket øker, fordi man nå kan stå sammen mot «g» og de «g»-åpne. Det føles oppløftende, sikkert, og øker trykket, før «orgasme».

Det foregår en åndelig verdikamp på liv og død nå, skal vi has til å tro, mellom dem som er «fordømt «g»-åpne» og de som er frelst som «g-tømte», eller «g-forsømte» eller de som kort og godt er «g-fornektere» og som heller vil fylle flest mulig andre med lignende tendenser med denne tilstanden, eller lidelsen, alt etter som.

Både de som er «åpen for g» og de som er «tømt for g» ønsker, vil og trygler om at fleste mulig andre vil at de skal bli som dem. Fordi behovet er der og fordi behov skal tilfredsstilles, som det heter. Bare det kan garantere idyllen, visjonen, freden og sikre en «g»-fri sone, så å si, langt mulig. Man bidrar men enn villig til å muliggjøre dette.

Og derfor: Engasjement, engasjement! Stå på krava! Maksimer, maksimer! Heis fanene!

Det gjelder både de som hverken er «fylt av g» eller «tømt for g» også.

For å slukke sin redsel eller frykt for å bli slukt opp både av de som tror og av de som ikke tror, og noen andre som ikke tror, vel, da skriver man om sin frykt og forferdelse av at noe slikt kan skje og så står man altså frem og søker om støtte og hjelp, hvor den nå enn kan komme fra.

Forutsetningen eller bakteppet er: Det gjelder om å furtne seg opp på G som best man kan og over de som tror på G, og dessuten å gretne seg til så teatralsk og så godt man kan, profesjonelt eller ikke, over «G». Da kan man i hvert håpe på å få noe hjelp, ett eller annet steds fra.

Men får man den hjelpen man trenger?

Vel, det ser ikke akkurat slik ut. Det melder seg riktig nok noe få velvillige hjelpere, eller frivillige idealister, som er offentlig og selvvalgt «g-tomme» og som forferdes over postforsendelsene og gladbudskapet om at Jesus for opp til himmelen og som ubedt nå har fått slippe inn i familienes trygge hule. Man er spesielt opprørt over det buskap som kommer fra gruppen «g-fylte». «De driver utilbørlig invasjon» (sic.).

Noen vil imidlertid forsvare den forsendelsen som den stammer fra dem selv og som ikke er «g-troende» og som derfor mener de er mer tolerante og har noe mer lødig å fare med enn de som er «g-fylte».

De «g-tomme» mener nemlig at det de tror på har større verdi enn det de «g-fylte» tror på. Derfor sender de – HEF - ut en brosjyre som forklarer hvorfor deres eget tilbud er mindre å frykte og derfor langt bedre og derfor også sannere enn det andre, den forsendelsen som kommer fra de virkelige overgripernes side.

De som vil betakke seg for å få tilsendt tilbud om konfirmasjon eller konformasjon, kan betegnes som «g-fortømte». De vil selv hverken være tomme eller tømte eller fordømte, selvsagt, sånne kjennetegn vil de selvsagt ikke ha påklistret seg, uansett og generelt, sånn i praksis. Bare de får fylle seg med det de selv velger, og tømme seg selv for «g», som de mener er kompost og tomgods.  De går derfor mye rundt og tømmer seg både her og der, med litt av hvert. Men de vil fremfor alt ikke fordømme noen, eller noe, hvis det ikke tjener til å lette presset fra dem som vil påfylle seg selv eller påvirke seg selv med «g-fylde» eller «g-tomhet». Disse driver dessuten overgrep på seg selv og bør skys. Hus forbi.

De har noe mye bedre å fare med, de som er redd «g», altså, uansett hvilken form «g» antar, de har nemlig seg selv og sin egen vise romslighet og – tilsynelatende – medfødte toleranse, eller i hvert fall genetisk og/eller miljøbetingede disposisjon for toleranse å vise til, disse, kan det se ut som.

De vil ikke bli involvert i de andres innflytelse og påtrengende forsøk på indoktrinering. De vil ikke la barna sine bli utsatt for slike fremstøt. De tror at barna vil tjene på å bli skjermet for slikt. De tror at det er bedre for barna at de holdes i reell uvitenhet om valgmulighetene, i hvert fall i hjemmet og i familien. For der kan de finne et ly i krigen som pågår der ute mellom de «g-tomme» og de «g-fylte». De frykter enhver form for hjernevask. De har da ikke støv på hjernen, mener de. De har mid- og støvtette hjem, javel, men dette sier de ikke høyt. De går lange omveier for å slippe å møte mennesker med en for lengst nedstøvet og påvirket undertrykkende «g»-tro.

De tror selv at de sitter på en bedre løsning, nemlig den de selv sitter på og fremfører: At det er best for barna å forbli «g-fortømte». Og den beste metode for å oppnå dette er altså å fordømme - eller heller: bevisst og helst uanstrengt og autentisk forsømme - det budskap  og de mennesker som sender ut disse faretruende brosjyrer og hva de målbærer.

Det er blitt et høyverdig mål for dem å gjøre dette, i menneskehetens tjeneste. De driver hellig anti-misjon.

De vil at barna skal finne ut av det selv, ved at foreldrene tauser bort trusselen og slik hjelper barna til å bli selvbestaltet «g»-fortømte» og ikke «g»-åpne». Og dessuten høylydt ved å motarbeide eller undergrave i skolen, som antas å være for mye «g»- dominert, et fakta som må forandres.

For det er best slik, tror de «g-fortømte».  De har noe bedre å komme med og best av alt er det å ikke påvirke, men bare være seg selv, kort og godt. For det er selvfølgelig det beste. Intet er med andre ord bedre enn noe, på dette området. Det er noe alle bør vite. Man skal være sine egne verdiers smed. Det er det sikreste. (Og den enkeltes samvittighet skal være den allmektige enevoldshersker som vilkårlig kan bestemme over liv og død?).

Dessuten er det best for alle å få vite at de «g-fortømte» selv er modne, høyst opplyste mennesker, empatiske mennesker og at de ikke er narcissister, men tvert om er å betraktes av andre som positivt autonome, kreative, reflekterende, tenkende, liberale og altså tolerante mennesker.

Det mangler heller ikke på intelligens her, og man forvalter kunnskaper i bøtter og spann, ser det ut for. Man tilhører et sjikt som vet mer og har lært mer.

Men hva er det da som egentlig driver og motiverer dem? Hvilken er deres underliggende agenda? Et irrasjonelt behov for å ha noe eller noen å frykte eller aktivt behov for å håne og harselere? Skadefrohet – «vi vet liksom bedre enn dere»-kompleks? Er dette taktiske grep i en dett en bevisst anlagt og langsiktig strategi for å forvandle samfunnet og mennesket i kommunistisk retning? Eller springer dette «foreldreopprøret»  ut av ren forfengelighet, kort og godt? En måte å markere seg på bare for å markere seg, helt i pakt med tidens ånd, som – for øvrig - antas å vare evig, for en stund? For å få oppmerksomhet og trøst? Hjelp, vi er så alene her i verden? Hjelp, vi er i ferd med å miste kontrollen! Dann støttegrupper!

De ser seg gjerne som høyverdig moralske mennesker disse «selvbestemt «g-fortømte», og ja, ikke å forglemme, helst litt over gjennomsnittlig moralske, mennesker som for alt i verden ikke driver og sender brosjyrer til familier med barn i «konformasjons – eller konfirmasjonsalderen». De føler seg mer sømmelige enn de som driver med slikt. De er ikke utilbørlige. De vil ikke ha dette ordet på seg. For de selv er jo tilbørlige, sies det. De vil oppfattes som mer fromme enn de fromme, men de vil ikke være fromme, i kristen mening av ordet og heller ikke i noen annen forstand, men det er fromme de egentlig vil være, den verdslige eller sekulære fromhet lyser jo klart utenpå.

Jeg har ingen problemer med å karikere disse fintfølende aktørene på VD som selvhøytidelige «pomper». Det eneste innhold de mangler er innhold, annet å pome seg opp. Selvforherligende og puerile som de er. De er mest sannsynligvis langt mer barnslig hjelpeløse i sitt mentale liv enn det barna deres er. De er mer puerile enn barna. De blinde som skal lede de seende. For å si det litt krast.

Det mest høyverdige disse «g-fortømte» foreldrene kan forestille seg å drive med, det er, ser det ut for,  å ikke forsøke å påvirke. De forteller all verden at de er nøytrale! (Å diskutere med barna, når de blir større, er en annen sak!). Å bli mistenkt for å være påvirkere, fremfor alt snik-påvirkere, er visst det  verst tenkelige av alt, de kan tenke seg å bli beskyldt for å være. Det skal ikke foregå noen snikkristianisering i deres hjem. Det er bare HEF og DnK som driver med slikt og her har du altså de store skurkene, «aliens», som burde skamme seg og rødme, og flykte banen.

Heller ikke noen avsniknings-kristianisering, kanskje, vil disse foreldre drive med?

Men er snikhumanisering like ille? At noen skulle tro at de bruker slik snikende bakveier for å påvirke sine barn til å bli «g-fortømte»? Det må i hvert fall ikke røpes. Det må ikke skje. Det må i så fall ikke komme ut. Man vil ikke bruke sin intelligens til å stille slike spørsmål en gang. Det kan sikkert bli for selvavslørende og tilsløre de gode intensjoner, som er frigjøring av alle, på de «g»-fortømtes egne premisser.

Derfor roper de om hjelp.

Dreier dette ropet seg om ren forfengelighet? Om overømfintlighet eller for stor følsomhet, eller kanskje heller litt for stor lissom-innlevelsesevne? Litt for stort eller lite behov for å kontrollere og påvirke? Voksne i identitetskrise? Håp om å bli beundret og aktet? Uoppdaget angst? Kristofobi? Hva er det som hemmer dem? Er de skaptroende og tør ikke å komme ut av det? Foretrekker de skap-tro i stedet for Skapertro, og hvorfor? Vet de ikke hva tro er?

Er de redd for at barna skal ta skade? Lykkes ateistiske vandrere og ateistiske familier bedre enn andre? Er agnostisismen – eller absolutt relativisme - noe bedre?

Vel, jeg tror ikke akkurat at de samler sammen data som kan fortelle deres barn en annen historie.

De «g-fortømte» vil ikke sette seg selv i sentrum, og dette er et sentralt budskap for dem. De vil derimot sette Mennesket i sentrum. (Den enkeltes flyktige samvittighet skal være øverste dommer i spørsmål om liv og død?).

De vil helst ha «g» langt ut mot periferien, og helst langt utenfor. De tror selv at «g» børe være likegyldig for de fleste, og da fortrinnsvis de som potensielt er mest like dem selv. Man trives best blant likegyldige, her i gården, visstnok, bare det ikke dreier seg om deres eget hjemmesnekrede og mest hellige budskap. Det blir mest idyllisk og fordragelig slik. Mindre krevende. Mest påvirkningsuavhengig. Greiere, liksom.

De jobber derfor hardt for å gjøre flest mulig likegyldig overfor det som er eller burde være likegyldig for dem. Og dette er en stor, tidkrevende og langsiktig jobb. For de fleste «g-fortømte» vil det sannsynlig kreve en hel livsinnsats, men dog kun begrenset til det timelige. Men noen misjon er det ikke tale om å tåle eller tolerere. Det er bare de «g-åpne» som bedriver slikt, dvs bare de som driver med empirisk og objektivt likegyldige og derfor totalt irrelevante ting.

De «g-fortømte» driver med saklig informasjon og tror at de vil bli stadig mer saklige med tiden, jo sakligere de blir, og jo mer de jobber med saken, jo bedre og nærmere saligheten vil de komme, - den verdslige, riktig nok, men saligheten, like fullt.

Men hva er det de «g-fortømte» egentlig frykter? Er det brosjyrenes innhold, eller er det postbudet, eller de kristne selve, eller enkelte utvalgte blant dem, in personae, som individer? Det kan være vanskelig å se forskjellen på budbringeren og budskapet. Man angriper for sikkerhets skyld begge og buker gladelig mye tid og krefter på dette. Selv om man burde stille seg likegyldig til dette, objektivt og nøytralt sett. Man kjemper visst om eierskapet til «Mennesket i sentrum».

Vel. Men.

De ser aller helst at barna deres blir «g-fornektere» eller «g-likegyldige»? Men kanskje tømmer disse barna seg snart i protest og heller velger å åpne seg for «g»? Vel, en av forfatterne innrømmer at han vil snakke med barna om dette, når de blir litt eldre og kan forstå tingene bedre! Han vil ta ansvar, altså. For å kunne påvirke. Han kunne kanskje ta barna ut av barnehaven? For det er vel ikke en menneskerett å ha barn i barnehaven, hvor det påvirkes? (Dette spørsmålet stille Vårt Land på lederplass!).

Den største frykten er vel kanskje at barna på selvstendig grunnlag og på egenhånd, utenfor rekkevidde av sine nære påvirkere, og uten påvirkning fra skolen og kirken skal klare å komme frem til at å fylle seg heller enn å fortømme seg er bedre for alle parter.

Det er vel imidlertid et faktum at en garanti på dette trosmarkedet og under dette tanke- og holdningsregime aldri kan gis. Det er derfor grunn til å tro at det er frykten for snikpåvirkning i seg selv som har påvirket foreldrene til å rope om hjelp. Og at de derfor ikke vil påvirke sine barn, annet ved ikke å påvirke dem, som er det dogme de trøster seg med og holder seg til.

Det er kanskje tryggest slik, for dem.  Når man ikke vil sette seg selv i sentrum, rett nok, mener jeg, men bare Mennesket, i hvert fall noen av dem, noen spesielt utvalgte.

Well, dette var «much ado about nothing», almoust. Jeg beklager bryet.

Men hva hvis disse selvpålagt «g-fortømte» plutselig en varm vårdag fant et velbeseglet og sirlig skrevet, enslig brev i postkassen, fra nærmeste moske og hvor det sto:

Tro på Allah og hans profet, det er den eneste rette og sanne vei og ikke den vei de fortapte (og selvfortømte) går på … Allah hu achbar.

Velkommen til rekrutteringsmøte. Det er ingen tvang i religionen.

NB: Gratis arm- og fotvask.

Ja, hva da? Og hva skal de «g»- fortømte si til muslimer som ville ha vært overglade for å få en slik henvendelse fra moskeen i posten? Skal man angripe muslimer for å være glad for at barna påvirkes?

Proporsjoner og poeng:

I Middelalderen serverte Kirken realistiske budskap i form av detaljerte fremstillinger på store og fargesprakende malerier av Helvete, både til barn og voksen, og dessuten tordenprekener fra høye talerstoler som kunne skremme det mest herdede av hjerter til anfektelser og underdanighet.

Budskapet eller hensikten var å lære de håpløse, svake og oppsetsige hyklere til å frykte Gud og flykte fra Djevelen og alt hans forderv.

I dag serveres den ene grøsser etter den andre på tv-skjermer verden over og dessuten dokumentarstoff med så grusomt og fordervelig innhold at det nesten ikke er til å holde ut, men uten at noen lar seg skremme av dette, hverken til eller fra Gud, men sikkert og visst: Aldri fra Djevelen, i og med at han jo påstås ikke å eksistere.

Man inviteres til å nyte og lære av et helvete på jord, men uten advarsler, nesten, om at dette kan skade noen, eller at det er et overgrep mot Mennesket selv. Man skal se, dvele ved og lære av det. Man skal læres opp til og forbedres til å bli en så god humanist eller hedning som det går an å bli. Man skal så menn ikke frykte noen, hverken Gud eller Djevel. Man skal ta det hele inn over seg og bli en del av det og man skal ikke frykte dette. Nei, man skal heller frykte gudstroen og de gudstroende, og da særlig kirken og alt det den står for, og heller satse alt på ett kort, nemlig: Godheten og snillheten, og fremfor alt: Toleransen. (Den nye guden). Men man skal altså ikke tolerere en forsendelse fra DnK eller religionsundervisningen i skolen.

Man skal tiltro barn og foreldre å kunne lære å hanskes enhver direktekontakt med Djevelen, uansett når, uansett hvor, og ved prøving og feiling, og kun med veiledning fra ateister og gladnihilister som frykter mennesket mer enn «g».

I motsetning til i Middelalderen er vår tid endimensjonal. I dag finnes ingen himmel, ingen kirkemalerier som maler det evige håp om evig liv og som henges opp på veggene. I dag serveres en side av virkeligheten – ja, en eneste - og det er kjeder eller serier av helvetesbilder hvor enn man vender seg, bortsett fra i reklamebransjen, som retusjerer virkeligheten og forsøker å skape avhengighet og tilslutning til partier og programmer og til alle former for surrogati, og visse politiske partiers partiprogrammer.

Det første bud for de «g-fortømte» er at man skal forsøke å påvirke folk for at de skal bli likedannet med dem selv og slik de ser seg selv, nemlig avhengig av sitt eget selvbilde. Bare slik kan de få det best mulige grep om de uskyldsrene barns hjerter og sinn.

Tror de.

Det er i grunnen underlig når man tenker på at bare for få år siden så var det en biskop som nektet en kunstner å henge opp i kirken en glassillustrasjon av Adam som skal til å ofre Isak idet han holder en øks i hånden over hodet på sønnen.

Man kan lure på hvorfor så mange fortsatt frykter kirken, og blir oppøste, fornærmede, krenkede og lei seg av å få et vennlig brev fra den samme, nå når det er lenge siden Helvete er en sagablott og de fleste er mer redd for at barn skal få høre fortellingen om Abraham som ble stoppet av Gud selv fra å begå en handling som alle forstår er umoralsk, enn at de skal lære seg til å ta inn over seg handlinger som er like ille hvis ikke verre, men som utspiller seg i sitt vesen utspiller seg hver eneste dag i verdens akk så realistiske «live» og «g»-fortømte» mediaverden.