Støre, Hardeide og Listhaug i historisk nåtidsperspektiv - et forvarsel om hva som skal komme

Jonas Gahr Støre vil kaste justisminister Sylvi Listhaug og støtter dermed partiet Rødt, som tok initiativet. Knut Arild Hardeide, KrF, visste i det lengste laget ikke om han vil stemme for forslaget, eller ikke. Han «lå» i kattepine. Det gjør ikke saken mindre pinlig for KrF, Hardeide selv og de andre som bet på det røde agnet, både som mennesker og politikere.

Hvor Hardeide og de andre enn snur seg, må de velge å servilisere seg mellom «metafysiske» fundamenter, dvs de mest korrekte emosjoner, pro tempo, som de tror vil redde dem.

Valget vil vise hvilke verdier de setter høyt og hvilke de vil desavuere. Hardeide har vært en av Listhaugs mest intense – for ikke å si hysteriske kritikere. Støtter han ikke Ap nå, når vi han i så fall kunne gjøre det, og bli mottatt med åpne armer og som en helt av Ap på et mer permanent grunnlag?  Men, aha, han går inn for daddelkritikk av Listhaug. Han «dreper» henne ikke, han bare «halshugger» henne.

På debatten på NRK i dag viser det seg at Gahr Støre ikke tror på Listhaugs uforbeholdne «tilståelse», dvs unnskyldning. Han tror ikke tilståelsen er ekte, hun er blitt presset til det (salt på såret), etter å ha vært opp flere ganger på talerstolen, (bots-gang eller kjølhaling?).

Statsråd i Kunnskapsdepartementet Sanner derimot, skinner i solen: Han anses av Støre og til og med Hardeide for å være ekte eller genuin, som han sa. Statsminister Solberg får også ståkarakter i ekthet, autentisitet. (Som om dét skulle være mulig i den virkelige verden). Alle dommerne – for debatten er en domstol - tror med ekte entusiasme på at hun er ekte. Forsøket på å isolere Listhaug – exkommunisere henne – er i havn, intensjonene er oppnådd. Dette er «den perfekte storm» for Listhaug-hatere. Hennes kommunikasjon av hva hun mener, har ikke vært ekte nok. «Vi» kan derfor ikke ha tillit til henne.

Dette har vært en nasjonal ringside forestilling om hvilke emosjoner landet skal styres etter. Og merk – PS – dette er ingen barnehave.

Kjøret mot Listhaug ender dermed i historie, historien om Norge, og Listhaug er dermed blitt en historisk person, i en historie som har fått egne ben å gå på. Mistilliten – og forakten - er historisk. Aldri har emosjoner og fantasier om emosjoner eller mangel på sådanne -blitt brukt som sannhetsvitne og grunnlag for politiske beslutninger vært tydelige enn i denne saken i hele Norges historie. (Listhaug hadde aldri i sin villeste fantasi at facbook-innlegget hun hadde lagt, ville kunne assosieres med Utøya?  

«Emokratiet» har seiret, og er herved innført uten drøfting. Demokratiet, slik vi har forstått det til nå, har tapt. Vi kan si det gjerne med en term formulert av professor Terje Tvedt, dette er: Narsissismens triumf. Et fremmedord på Stortinget. Men meningsfullt for mange utenforstående.

Fornuften er blitt henvist til skyggenes dal. Vi snakker her om ren politisk fideisme: «Vi» tror fordi «vi» tror, - at våre emosjoner er selve beviset på at vi har rett.

«Vi» har «bevist» at ministeren egentlig er emosjonsløs, eller at hun drives av emosjoner som ikke kan tolereres. Statsrådens – tilsynelatende - mangel på korrekte emosjoner må derfor danne selve grunnlaget for nasjonen og staten Norges politikk og valg av politisk metode.

Statsråd Listhaug skal felles på grunnlag av intensjoner hun påstås å skulle ha hatt. Antatte intensjoner er dermed gjort til objektive fakta. Det skal ikke hjelpe at statsråden selv påstår at hun aldri har hatt de intensjoner hun påstås å ha hatt. Ubeviselige påstander gis derfor forrang som politisk beslutningsgrunnlag. Det kan ikke være anstendig. Og viktig: Positiv lovgivning – lovgivning ut fra folket – blir overflødiggjort, ja, umuliggjort. Det kan minne om islam, hvor guddommelig lov råder suverent. Loven kommer ovenfra, ikke nedenfra, fra folket. I islam har de Allah. I vår poliske optikk har vi nå innsatt «emosjoner» som høyeste lovprinsipp. Og dette prinsipp tolererer – på samme måte som Allah - ikke å bli motsagt. Emosjonene er vår tids Leviatan. Velg og vrak. Men våre politikere forstår det ikke.

Juridisk sett er dette å innføre objektive kriterier på et område hvor objektive kriterier (pr definisjon av hva politikk er) ikke kan eksistere, gitt demokratiets stilling som autentisk paradigme i vårt samfunn. Statsråden blir derfor felt ut fra uaktsomhetskriterier og på kriterier som til og med gis tilbakevirkende kraft, i og med at det er først nå at emosjonsprinsippet er innført som gjeldende politisk rettsgrunnlag.  Statsminister Listhaug har vær «emosjonelt uaktsom» og det skal hun dømmes for. I ettertid! Tenk det! Det er nedrig overfor en statsråd, manglende respekt.

Det uhyrlige her er at de involverte politikere som vil felle Listhaug ikke ser at de blander sammen kategorier og begår både eksistensiell og logisk mistak, her, grandiost tragisk og i stor stil: Den politiske og den administrative kategori. De klarer ikke å skjelne. De opphever dermed selve grunnlaget for bevaringen av et reelt demokrati her i landet, i og med at også det formelle – og legitime - maktfordelingsprinsippet fravikes til fordel «emosjons-prinsippet» som fundament, et prinsipp de fleste umiddelbart vil innse aldri kan utgjøre selve det konstitusjonelle fundament. De som ville felle Listhaug blander sammen det politiske og det administrative.

Det «de vise» her ikke ser er at «emokatiet», nærmere presisert, er at dette nå består-  i sin kjerne og sin fysikk -  i at det politiske er blitt et spørsmål om å servilisere seg under emosjoner. De vil ikke se at servilisering og emosjoner er som kron og mynt, uten den ene ikke den andre. Politikken må heretter i viktige og eksistensielle spørsmål basere seg på at de emosjonelt betingede korrekte emosjoner blir både det førende moralske – administrative - prinsipp og det førende politisk prinsipp - samtidig. Det blir som et forsøk på å kvadrere sirkelen. Koinsidentia oppositurum – i det praktiske, politiske liv.

Er spørsmålet i alt dette: Hva er kjernen i fysikken her? Eller: Hva er fysikken i kjernen? Svaret: Begge deler. Emosjoner har igangsatt en kjedereaksjon i det fysiske. Det fysiske blir derved tillagt en egen agens. Emosjoner er her blitt metafysikk, erstatning for ånd. Men nå tror man ikke på ånd eller metafysikk lenger, vi ser resultatet i alle detaljer i denne saken, i kampen om emosjonsstyring på Stortinget og i den politiske diskurs. Kampen om hvem som til enhver tid skal ha de korrekte emosjoner.

Man tror ikke lenger på bildet: «Mind over matter», åndens seier over fysikken, eller kroppen, nei, nå gjelder trossetningen «emosjoner over alt». Endelikten består derfor i at nå er «emosjoner overalt»  blitt det enerådende kategoriske imperativ, som skal forene alle analytisk og syntetiske motsetninger.

For: Et område uten emosjoner er – nå - ikke-eksiterende. Det som eksisterer er kun gode eller dårlige emosjoner. Og dessuten er intensjoner enten de eksisterer eller ikke, gjort til emosjoner. Det gjelder derfor å kontrollere eller kvitte seg ikke bare med dårlige emosjoner, nei, man også kvitte seg med mennesker som – tilsynelatende – har dårlige emosjoner. Unnskyldninger skal være «ekte følt», hvis ikke blir man vraket. Noen gir uttrykk for at – de oppfatter - Sanner er mer ekte i sin unnskyldning enn Listhaug.

Det pussige er at dette skjer i et politisk klimaet som er totaldominert av relativisme, en relativisme som nå MÅ før eller siden omgjøres til absoluttisme, om enn implisitt absoluttisme. (For ingen tør å innrømmer eller erkjenne at man i virkeligheten er totalitær). Liberalismen er blitt totalitær, dvs emosjonene har tatt over både som lovgivende, dømmende og utøvende makt, et tilsynelatende uknuselig triumvirat.

Man kunne f eks like godt si «god dag mann, økseskaft», når man spør om alt dette dreier seg om kjernen i fysikken eller fysikken i kjernen, men man må forutsette ikke-demens, for å unngå å fastslå hva som sømmer seg, eller hva som er eller burde være normalt. Gitt situasjonen.

Situasjonen på Norges Storting innbyr nå til nytenkning, idet den mørke soppskyen etter utblåsingene er i ferd med å fade og de utvalgte nå på nytt kan begynne å puste i fri luft igjen, for ikke å si frisk og ren luft.

Hva var det som skjedde, egentlig og i substans? Er det mulig å sammenfatte hendelsene ned til en kortere formel, til en enkel ligning som alle kan forstå og som kan bidra til å sette normer for fremtiden, normer for god tone, skikk og bruk, etikette? Kan man formulere en generell regel som kan bidra en gang for alle til  å gjøre politikken mer uvilkårlig og mer forutsigbar, tryggere, klarere, sunnere og mer fruktbar? Kan man med andre ord styre emosjoner og følelser inn i en lei som samler mer enn splitter? Som gjør det til politikkens mål å samle mer enn å splitte?

Ta et konkret parabelaktig eksempel: A mener at en gitt målsetting, B, som alle er enige om, best og tryggest for alle, vil kunne nås ved valg av metode C.

D, derimot, er uenig i at metode C vil bidra til større måloppnåelse. De insisterer på at metode C tvert imot vil resultere – summa summarum -  i et kvalitativ dårligere samfunn. D ber derfor A om å gå.

I tillegg bebreider D A for å ha moralsk forkastelige motiver, noe A bestrider på det sterkeste. D har imidlertid intet konkret grunnlag for å påstå noe slikt, intet bevis, men derimot en tolkning. D holder på sitt. D «vet» at han har rett. Han ber A ta «ansvar» ved å ta «kappe og krage» og gå, umiddelbart.

De fleste vil antakelig se og mene at det er D som er skurken i denne «sketsjen». Likevel støtter flertallet på Norges Storting D og A blir utstøtt ved mistillitsforslag. Hvorfor? Fordi vi har endret styreform her landet. Vi har med vitende og uvitende vilje innført Emokratiet. Det snek seg inn bakdøren uten å banke på og ingen forsto noe som helst da det begynte å herse og regjere i huset. Det endte med underkastelse. Hvem kan motstå de ekte emosjoner? De gode intensjoners tid er forbi. De korrekte emosjoners tideverv bestemmer nå alt.

Verdier er nå forlatt som fundament for politikken. Gudstro likeså. Objektive standarder er gitt på båten. Fornuften henger over rekka og spyr, den blir snart likegyldig og foretrekker for egen maskin å drukne. Det emosjonelle barbari er klar for å overta, komplett, til dyst. Og dét er seierssikkert. Emosjoner er blitt som førsteprinsipper å regne. De kan hverken bevise eller motbevises. De utgjør nå selve grunnstoffet i universet. De kan ikke reduserer til noe annet enn det de er, eller oppfattes som de er.

Emosjonene utgjør nå den første og siste forankring. De er Alfa og Omega. De kan ikke bestrides. Det fins intet rom for skepesis mot dem. Intet behov for radikal og intellektuell refleksjon. De er blitt doxiske felt. Der er blitt uavhendelige og udelelige. De er blitt substans og agens. De og de alene kan rettferdiggjøre den ultimate rettferdiggjøring. Emosjonene er blitt «Gud». Og de som har de rette emosjoner er «guder», uangripelige, inkontingente. De er sine følelser eller emosjoner. Fra disse blir alt annet skapt, gjort til kontingente entiteter. Emosjonenes aseitet er blitt ubestridelig. Gjenstår bare «makt gir rett». Vi har nettopp opplevd et jordskjelv, ettervirkningen gjenstår å se. De kommer til å bli gjennomgripende og uavvendelige. (Og selve prosessen her, har vært i emning lenge, men det er nå så sin sak). Vi ser konturene av diktaturet. Også Stalin fungerte som guddommelig, in personae. Hitler forsøkte å oppnå det samme, og lyktes til overmål. For ikke å snakke om Mao, (jeg kjenner kinesere som fortsatt guddommeliggjør formann Mao).

Man kan spørre retorisk og ut fra et behov for å bruke relevante metaforer eller parabler, for å komme tingen og kompleksiteten i alt dette litt nærmere: Hva har egentlig skjedd?

Jo, en «kjerneeksplosjon» har funnet sted. Det er satt i gang en prosess som utløser en voldsom energi i selve kjernen og den er ustyrlig, enn så lenge, helt til kjernen selv er utbredt og kjernereaksjonen stanser automatisk. Kjernen selv er blitt tappet for egen energi, for evig og alltid. Men hva med den fadede skyen? Vel, skyen i seg selv blir oppløst, men ikke reaksjonen eller effekten i seg selv. Den metasterer seg, men dens energi eller kraftpotensial forblir den samme, men i en annen form, - i negativ, mørk nedbrytende energi, en energi som enten vi vil eller ikke blir liggende under Det norske Storting grunnvoll, dets konstitusjon. For hvor lang tid, vil alltid kunne diskuteres. Terningen er like vel kastet. En gang for alle.

Sopp-skyen kommer i hele sin levetid til å være påvirket, satt under administrasjon, av selve kjernereaksjon og dens iboende, destruktive kraft. Alle krefter må derfor settes inn for å redusere ringvirkningene i tid og rom. Stortingets frihet er dermed bundet, ja, satt ut av funksjon, i relasjon til sitt egentlige og opprinnelige oppdrag. Og jo mer tid og krefter det tar å reparere skaden, jo mindre frihet for tinget til å drive med det det er skapt for, nemlig politikk, valg av metoder for å oppnå et reelt dette jordiske summum bonum, innenfor det lukkede system demokratiet nå engang er.