Nei til islam: april 2012

søndag 29. april 2012

Den ugyldne regel i islam.

I "Tidløs visdom" finner vi en oversettelser av det noen vil kalle Den gyldne regel i islam.

Regelen sies å ha samme betydning og betydningsinnhold i islam som Den gyldne regel i Matteus 22. 39 i Det nye testamentet:

« Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ 38 Dette er det største og første budet. 39 Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ 40 På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Men muhammeds definisjon av regelen stemmer ikke helt overens med den som finnes i DnT ...

Muhammed sa:

"Ønsk for menneskeheten det som er ønskelig for deg selv, slik at du kan bli en sann troende. Behandle dine nærmeste som om de var en god nabo, slik at du kan bli en god muslim.

De mest rettskafne er de som kan glede seg over at andre kan få det de selv ønsker, og misliker at andre må oppleve det de selv ikke ville ha ønsket å oppleve."

Du kan altså bli en sann troende – dvs en muslim – bare hvis du ønsker og misliker... Man må altså ønske for å tro og misliker på Allah og profeten i sann mening.

Dessuten: Man kan bare bli en god og ekte muslim hvis man behandler sine nærmeste som om de var naboer...

En god muslim må altså behandle sine nærmeste akkurat slik som han behandler eller forholder seg til naboene.

Det kreves med andre ord at man skal behandle sine nærmeste som ikke noe mer eller mindre enn naboene, dvs helst med en viss distanse, nærmest som om de ikke var ens nærmeste, men altså kun naboer, som i prinsippet kan være hvem som helst som kommer innom eller stryker forbi.

Naive, kunnskapløse, men veldig velmenende vestlige mennesker av i dag vil lese uttalelsen eller formuleringen av Den gyldne regel gjengitt ovenfor som en bekreftelse på at islam og kristendom lærer det samme og dessuten at de to religioner i sitt vesen fører frem til frelse og Gud, slik at alle ”troer” er like gode, eller like onde, slik det moderne og sekulære paradigme i Vesten vil ha det til i dag. Spesielt ateister liker å tro at alle trosretninger er like onde, bortsett fra deres egen overtro.

Men er ikke dette et ganske unaturlig bud, en unaturlig mistenkelig regel? Det er som om Muhammed frykter at noen skal komme for nær sine nærmeste. Kan det være fordi et menneske som kommer nærmere sine nærmeste enn sine naboer også kan stå i fare for ikke å akte Muhammed i tilstrekkelig grad? Det er som om Muhammed frykter at mennesker skal komme for nær hverandre og at det er bedre for dem å forholde seg med distanse til naboer og sine nærmeste, nettopp for å kunne gi bredere plass i sinn og hjerte for Muhammed selv og til Allah. Bare disse fortjener og har et virkelig ”nært forhold”, og da et mye inderlig og nærere forhold til den troende muslim enn til sine nærmeste. Allah er jo nærmere den enkelte muslim enn han selv er til sin pulsåre, et uløselig paradoks med tanke på at Allah er ”det totalt andre” som ikke kan assosieres med noen eller noe.

Jeg synes det smaker av mild paranoia her, koblet med megalomania, om enn i mild form (alt etter tidspunkt og kontekst, som jeg ikke kjenner). Det er som om vi er i Sovjet da det kommunistiske trospolitiet oppforet familiemedlemmer til å spionere på hverandre og angi dem. Partiet i sin hovmodige sjalusi tålte ingen over, ingen ved siden. De nærmeste må ikke få komme for nær hverandre. De kunne komme til å betro seg til hverandre. De kunne komme til å tenke annerledes enn kollektivet, enn ummaen. Og det er farlig for Allah og Muhammed.

De som gleder seg over at andre får det de selv ønsker seg, er de mest rettskafne, står det.

Vakkert, ikke sant? Men her holder det altså med å glede seg, ikke gjøre noe for at ønskene skal realiseres.

De som misliker at andre må oppleve det de selv ikke ville ha ønsket å oppleve ,
de er de mest rettskafne ...

Her gjelder det å holde avstand til de som opplever noe de ikke liker å oppleve. Det holder med å mislike det andre misliker å oppleve, man trenger ikke gjøre noe for at andre skal unngå å oppleve hva de ville mislike. Man trenger heller ikke gjøre noe annet for de andre som misliker det de opplever enn at man misliker det den andre opplever og som han misliker (her snakkes ikke om hvilke lidelser det kan gjelde!). Muslimer oppfordres herved til å tro at de er på trygg grunn bare ved å føle noe for ”sin neste”. Her ligger ingen oppfordring til å foreta seg noe, gripe inn og avhjelpe situasjonen, ikke engang indirekte, og da selvfølgelig heller ikke direkte, og da uten forbehold og radikalt. Det må være en ganske avkjølt kjærlighet til nesten det her tenkes på, et distansert forhold som minner om Allah forhold til sine skapninger. ”Regelen” oppfordrer regelrett til føleri og sentimentalitet.

Den troende muslim kan i Allah's øyne regnes som blant de mest rettskafne ved ganske enkelt å ønske .... Men hva hvis du ikke skulle klare å ønske dette på en naturlig og uanstrengt måte? At du skulle komme til å tvile på din motivasjon? Jo, da kan du trøste deg med at intensjoner er et viktig kriterium innen islam for å vurdere om du er skyldig eller ikke. Konsekvensene er mindre viktige. Unnlatelessynder blir da heller ikke tatt så alvorlig. Den islamske utformingen av regelen er i hovedsak negativ, i motsetning til den judeokristne formuleringen som angir et aktivt: Du skal.

Allah og Muhammed krever imidlertid at du ønsker sant, som en sann troende..., for hvis ikke er du ikke rettskaffen og da heller ikke muslim.

Litt humor, kanskje: Den som oppriktig troende gleder seg over at Muhammed kunne ta 11 koner, mens han selv bare fikk ta inntil 4 å være gift med samtidig, er altså blant de rettskafne ifølge denne logikken.

For en logikk, sier jeg og jeg spør: Er det sannsynlig at Muhammed kjente til den judeokristne formuleringen?

For min del er jeg ikke i tvil – og jeg tror Muhammed kunne lese - jeg tror profeten hadde studert de jødisk ortodokse skriftene svært nøye. Alle utelatelser, avvik og supplement tyder på at vi har å gjøre med en meget selektiv mann, et menneske og en leder som skapte, silte ut og tilføyde dogmer etter behov og alltid til sin egen fordel.

Antakelig forsto han at Den gyldne regel var mye bedre enn en han selv noen gang ville klare å formulere. Han kan ha vært misunnelige på både jødene og de kristne og innsett det fortrinn, den samlingskraft og den styrke regelen ga dem.

Muhammed fant imidlertid sin egen strategi for å samle troppene, nemlig ved å skape en ny arabisk identitet og en helt ny gudsforestilling og en helt ny gudsfrykt, dvs et helt nytt gudsbegrep og derfor en helt ny Gud.

Det det naive og godtroende mennesker i Vesten i dag overser og ikke stiller spørsmål ved er:

Hvilke naboer – eller neste - er det her det er snakk om? Gjelder det alle mennesker, uansett kjønn og tro?

Gjelder det f eks kvinner som ”din høyre hånd besitter”, altså slavekvinner som du kan ligg med når du vil og uten hennes samtykke? (se sure 4. 36).

Står det ikke i Koranen at muslimer skal være harde mot ikke-muslimer, men nådige blant dem selv? (sure 48.29).

Poenget turde være at den muslismke ”gyldne” regel kun gjelder muslimer, selv om man på ingen måte skal undervurdere eller forakte all den gjestfrihet og velvillighet man som ikke-muslim måtte støte på i den muslimske verden i dag, en selvoppofrende nestekjærlighet man til og med ikke sjelden uvfrivillig kan gå glipp av eller forskusle i Vesten blant sine egne.

Det står likevel fast: Koran mangler oppfordring til å anerkjenne at alle mennesker innehar ukrenkelige og umistelige rettigheter som individer i relasjon til Gud og uansett tro og kjønn. Det forutsettes ikke som en objektiv sannhet eller som et aksiom i islam at

alle mennesker skal være like for Den gyldne regelen og dermed overfor Guds evige lov, som ikke er Allahs evige regel og lov innen islam og for muslimer og de som faller utenfor.

Bakgrunsstoff og linker:

You shall love your neighbor as yourself.

1. Judaism and Christianity. Bible, Leviticus 19.18

Whatever you wish that men would do to you, do so to them.

2. Christianity. Bible, Matthew 7.12

Not one of you is a believer until he loves for his brother what he loves for himself.

3. Islam. Forty Hadith of an-Nawawi 13

http://www.unification.net/ws/theme015.htm

…

Islam

onsdag 25. april 2012

Normalt å bli litt vel mye gal?

Det var svært normalt av ABB å bli litt vel mye gal i møtet med de to første psykiaterne som undersøkte ham og som kom frem til diagnosen som gjorde ham strafferettslig utilregnelig, og altså ”gal”.

Elizabeth Skarsbø Moen i VG har en oppsiktsvekkende enkel forklaring på ABBs galskap: Hun skriver den 23. april – etter å ha fulgt med på hans forklaringer for retten - at hun ikke tror at ABB hatet Arbeiderpartiet, journalister, og hele det norske samfunnet på grunn av innvandring og multikulturalisme.

”Jeg tror han først og fremst ble forbanna fordi han ikke lyktes med å bli rik” skriver hun. Etter tap på aksjespekulasjoner, må hele varden ha rast sammen for ham. ABB er en klassisk fremmedgjort mann. Han klarte ikke å knekke kodene sosialt eller i yrkeslivet. Identifikasjon med er ren nasjon kan være en ”løsning” dersom det å skape en personlig, selvstendig identitet er for vanskelig …" skriver hun.

Greit nok, forsåvidt og til en viss grad. Men her er det selvsagt mer som ligger under og bak. ABB er mer sammensatt enn det media nå vil fremstille ham; media henter derfor inn all slags ekspertise til å analysere alle sider ved ABBs liv, helt ned i minste detalj.

At ekspertisen gir flertydige og delvis sprikende og forvirrende bilder av ABB, er helt forståelig. Mange av analysene er imidlertid overflatiske og preget mer av moralsk harme og fortvilelse enn saklig, distansert og ”objektiv” tilnærming.
Den vanlige observatør står igjen med et valg: Enten dømme ABB nord og ned der og da, enten han er tilregnelig eller ikke, eller så stille seg avventende, i håp om ABB som mysterium skal åpenbare flere og dypere sannheter om mennesket og livet sett i et litt større perspektiv enn det det snevre media- , underholdnings - og tilskuerperspektivet tillater.

At Moe’s forklaring på ABB verken er tilstrekkelig eller nødvendig, antydes i Kristen Renwick Monroe og Lina Haddad Kreidis analyse:

” … fundamentalister ser ikke på seg selv som individer men mer som symboler … ”. De advarer motå forholde seg til … fundamentalister som rasjonelle aktører … som kan predikeres ut fra tradisjonelle ”kost-fordel modeller”. ” … fundamentalisme bør ikke betraktes som et hvilket som helst sett av politiske verdier som kan kompromitteres eller forhandles over slik som trossystemer eller ideologiske systemer som f eks sosialisme eller kommunisme, hvor tradisjonelle liberale regler for politisk diskurs og samhandling er anerkjent (og tatt for gitt: min tilføyelse). ” … fundamentalisme henter næring fra en helt annen politisk bevissthet og identitet … en identitet som omfatter alle livsaspekter og som ikke respekterer noe skille mellom det private og det politiske”.

Så langt alt greit. Forklaringene gir oss flere biter i det store puslespillet som er ABB, som individ. Men isolert sett, er de ikke på langt nær tilstrekkelig til å forstå ABB i noen tilfredsstillende dybde.

Hva er det vi ikke ser og hva er det som hittil ikke er omtalt, gransket, analysert og diskutert, utenfor fagmiljøene?

Den mest innlysende svikten i debatten om ABBs sjel – eller personlighet eller mangel på sådan – er fraværet av viljen til å gå inn på de kognitive aspekter ved ABBS mentale strukturer. Hans logiske evner eller hans evner til å følge sin aksiomatiske eller innebygde logikk helt ut, utelates konsistent og konsekvent nærmest fullstendig i helhetsbildet.

Hva jeg mener? Vel, noe i denne retning:

En normal menneskehjerne er en hjerne som naturlig er avskåret fra sin egen biologisk-genetiske konstitusjons potensiale for ikke bare å aktivere uendelige logiske rekker, som f eks matematiske utregninger eller historiske hendelser, men også for å aktivere ”rekker” som på en deterministisk eller rigid, men likevel stålklar måte slår ut i konsekvent og konsistent handling, i vårt tilfelle her: I konkrete terrorhandlinger begått ut fra en logisk begrunnet ideologi eller et logisk orientert tankesystem.

For å ta noen eksempler fra vår nære historie som kanskje kan vise hva vi mener:

"Den neste verdenskrig vil sørge for at ikke bare reaksjonære klasser og dynastier, men også hele reaksjonære folkeslag forsvinner fra jorden overflate". (Engels 1849).

I et slikt perspektiv blir folkemord et fullt akseptabelt virkemiddel. Engels (så det som) noeposistivt, noe anbeflelsesverdig, et fremskritt. (Øystein Sørensen).

"Marx lære er altbeseirende fordi den er riktig. Den er fullstendig og harmonisk og gir menneskene et helstøpt livssyn som er uforenlig med enhver overtro, enhver reaksjon, ethvert forsvar av den borgerlige undertrykkelse" (Lenin, 1913). (Marxismen er "riktig", og den beseirer alt fordi den er riktig ... Ø. Sørensen).

"Vi må trekke med oss 90 millioner av de 100 millioner som utgjør befolkningen i Sovjet-Russland. Hva resten angår, har vi ikke noe å si til dem. De må utslettes" (Zinovjev til Lenin 1918).

"Vi sier at vår moral er fullstendig underordnet hensynet til proletariatets klasskamp. Vår moral er utledet av interessene til proletariatets klassekamp" (Lenin 1920). (Det fins ikke noe virkemiddel som kan være moralsk forkastelig dersom det tjener proletariates interesser, Øystein Sørensen).

"I alle stridsspøsmål ... så overlates siste ord til Sentralkommiteen. Dette betyr at vi har spart enorme mengder av tid og energi" (Trotskij).

Vi er alle født med dette potensiale i oss, vi er alle litt ”geniale idioter” eller ”idiot savant”, som det heter, men vi blir ikke alle matematikere eller logikere.

Men vi kan bli en slags moralske savanter, moralske idioter, idioter med begrunnelser som sett i et visst perspektiv er uangripelige, nettopp fordi de forekommer oss så logisk konsistente og derfor sanne. De lyser så å si av seg selv fordi de er så "inderlig" vanntett koherente.

Den geniale idioten i oss kan utløses i ekstreme situasjoner og da trigge ekstremt horrible gjerninger, men hvor vi viser til den logikk som ligger under og som i seg selv er en del av den begrunnelsen som brukes for å forklare – både mekanisk og moralsk - de groteske handlingene.

Vår krystallklare logikk blir her selve begrunnelsen for og eneste nødvendige avgrensing av vår moral.

Hvorfor?

Jo, fordi vår tids aksiomatiske paradigme er den store psykologiseringens paradigme: Vi klarer ikke å gi andre forklaringer enn psykologiske. Alle andre forklaringer blir usikre, sprikene og skremmende forvirrende.

Ved å forklare alt ut fra et psykologisk ståsted og med et psykologisk begrepsapparat – eller sosiologisk for den del - tror vi at vi finner et nødvendig felles multiplum som vi kan leve med og som vi blir mer trygge, mer rolige og mer enige i.

Alle andre innfallsvinkler blir utilstrekkelig og finner ikke gjenklang i enkeltindividenes hjerter. Alt annet enn ”feel good” blir forkastet og ja, fordømt. Å holde hodet kaldt og fremheve de rent kognitive aspektene som forutsetning for å kunne danne oss et tilnærmet saklig totalbilde, blir betraktet som mistenkelig og uten empati med ofrene, ja, som nærmest inhumant.

Vi har dermed gjort psykologisering til den ene sikre fundament for bedømning eller vurderingskriterium både av situasjonen, og av individet ABB.

Inkludert – oss selv.

Men psykologisering er i sitt vesen ikke noe annet enn bagatellisering og banalisering av mennesket, hvem det nå enn måtte være. Hvor mange ganger har vi ikke brukt termer som følelsesløs, u-empatisk, psykotisk, nevrotisk for å få et poeng i våre karakteristikker i visse situasjoner av venner og bekjente, som til tider har passert en grense?

Psykologisering er en forflating av alle ting og personer. Den bagatelliserer og banaliserer. Den illustrerer bedre enn noe annet den grunnleggende disrespekt vi bærer i og med oss, den underliggende forakt for andre enn oss selv, en forakt som når som helst kan slå ut i lys lue.

Den gjør oss til uskyldige og ufarlige, vi bruker den magisk som et verktøy for å beskytte oss, og under ligger det grunnleggende behovet vi har for at intet ondt skal vederfares nettopp oss og den oppfattelsen av oss selv som hører med, som usårbare, fordi vi jo "er" rettferdige allerede i utgangspunktet, rettferdige og gode av fødsel og natur.

Psykologisering illustrerer i tillegg vår forakt for all psykologi, ironisk nok. Vi tror ikke på sjelen. Men vi tillegger hverandre altså sjelelige egenskaper. Som materialister, naturalister eller ateister.

Dette er skummelt. Uhyre farlig. Og tragisk. Og det er blir vår egen bumerang mot oss selv. Vår syndige natur. Den som bommer på målet.

Men:

ABB vil ikke ha status i form av penger og posisjon, beundring for kremmertriks og rendyrket, egosentrisk materialisme.

(Han sier i skrivende stund at han riktig nok kan se seg selv som en ”forretningsmanns-narcissist”! Han er ingen einstøing, sier han. Han har sosiale ferdigheter, han har drevet firma med 7 ansatte!). Men dette er sekundært for ham.

Han vil med andre ord mer enn gjerne transcendere dette snevre perspektivet og han vil ha noe mer og mer sikkert. Noe mytisk mer ”lødig”.

Han vil ha et garantert ettermæle, tror jeg, gjennom herostratisk berømmelse, pluss viraken og fortjenesten for å ha utført en dåd, i dydig lydighet mot sitt ideelle mål.

Han ønsker å bli ansett som frelser og redningsmann. Han har – på en forvridd måte – ofret alt.

Hvorfor tolker vi ABBs følelser som ren sentimentalitet og som ikke noe mer enn forsøk på å forstørre sin egen innbilte fortreffelighet og et selvbilde som allerede fra før av var mer enn bare litt inflatert, stormannsgalt og grandiost?

Hvorfor projiserer vi et edelmodig sinn over på en norsk kvinne som for noen år siden beundret Arafat og til og med lot seg avbilde gråtende i sympati med ham ved hans grav?

Hvorfor tror vi automatisk at hennes gråt var mer altruistisk og god og derfor mer rettferdig, rasjonell og moralsk på den riktige siden enn den gråt ABB hengir seg til?

Hvorfor er det umulig for oss å fantasere oss til at ABBs tårer var ekte tårer i empati og sympati med alle de kristne riddere som sto opp for hva de trodde på og anså helt nødvendig for Europas og den kristnes verdens fremtid og frelse?

Hvorfor er det umulig for oss å se en ”edelt motiverte gråt” her? Hvorfor forstår vi ikke at ABB kan tenke på, og leve seg inn i, alle de ofre disse ridderne måte utholde for sin tro og sin sak?

Hvorfor er det så godt mulig for oss å si at ”ABB kom fra en flokk” når vi aldri ville ha funnet på å bruke det samme bildet på de muslimenske terroristene fra Pakistan som smilende gikk rundt på det mest prominente hotellet i Bombay og drepte for fote først, for så målrettet å oppsøke jøder både der og utenfor selve hotellet?

Hvorfor er det sa vanskelig for oss å si at også disse kom fra en flokk? Hvorfor er det så umulig for oss å se at de ikke bare kom fa en flokk, men også fra en flokk med et ”sikkert” fundament”, nemlig en guddommelig nedsendt befaling man aldri kan gjøre til forhandlingsgrunnlag, men som troende under alle omstendigheter nettopp MÅ ta for uforanderlig pålydende og absolutt juridisk, kulturelt, kontekstuelt og politisk bindende?

Hvorfor forsto vi ikke Baruch Goldstein som for egen maskin drepte 29 muslimer i en moske den 25. februar 1995?

Han hadde syv barn og var medlem av en gruppe på rundt 20 000 medlemmer. Gruppen brukte jødiske hellig skrifter for å begrunne sine handlinger. Goldstein var på et hellig oppdrag, men opererte på egenhånd, så vidt jeg vet. Ingen andre ble dømt for medvirkning og dette ville kunne gi Goldstein en ekstra fordel i det hinsidige.

Poenget er at Goldstein var alt annet enn ensom. Han hadde familie og mening med livet, men oppdraget var altså større, det hellige kallet, Guds påbud. Ut fra gruppens tolkning.

Goldsteinville nok aldri ha kunnet si at han var født i et fengsel og at det var likegyldig i hvilket fengsel han satt, slik Breivik sa.

Kan ABB ha lært noe her? Kan han likevel ha hatt aktive medhjelpere og er henvisning til Knights Templar kun en avledningsmanøvre, for bedre å kunne skjerme sine medsammensvorne?

I så fall vil også ha kunne påberope seg en fortjeneste ”i det evige”. Det er edelt å spare sine kamerater når man er ute på hellige og livsfarlige, nærmest "guddommelige" oppdrag. Man kan sikre seg beundring og hyllest av slikt.

”Jeg er født i et fengsel og har levd et helt liv i fengsel. Om jeg sitter i isolat på Ila eller Skøyen eller Frogner spilleringen rolle” sier ABB.

Noe slikt kunne ikke Bombay-morderne ha sagt. De ville ha referert til sin gruppe og sin tro, til det sted hvor nettopp friheten - og ikke fengselet - er. Det sted som fremfor alt gir, tar og krever mening, absolutt mening, og dermed i seg selv selve frelsen og selve målet, som slaver av Allah på denne jord.

Alt dette er fraværende som fundament for ABB. Han måtte derfor dikte seg opp et fundament i sin egen indre verden, i en fiktiv dialektisk relasjon til en verden utenfor ham selv som han aldri fikk noe personlig forhold til.

Han hadde ikke noen ortodoks kristendom å holde seg til, ikke noe gjennomarbeidet gudsbilde, ingen konkret kristen lære. Han måtte derfor gjøre seg selv til en guds stedfortreder eller med arbeider her på denne jord, men da ikke i et kristuskompleks, men i et judaskompleks, om enn ikke bevisst,og da som en mystisk eller genuint tragisk konsekvens.

Han ble helten i egne øyne som i egne øyne var sikker på at han kunne redde, (vår kultur), men ble ”ved et skjebnens lune” til den som nettopp drepte den - AUF'erne blant andre - som kunne og ville redde oss.

Det var dette Judas innså, før han fullførte sin egen tragedie og gikk og tok livet av seg.

Ikke at jeg vil at ABB skal ta livet av seg, men det jeg håper er at den ”kulturen” han ville redde reiser seg selv opp fra de døde i ham og redder ham, til syvende og sist.

(ABB greide ikke å drepe vår kultur, derfor vil den også overleve, nettopp til tross for massedrapet).

Fra en generell tendens i vår verden henimot individualisering eller atomisering til det som er farligere : Virtualisering (et nytt ord jeg har konstruert for anledningen, tror jeg. Hvis dette ordet er brukt på samme måte som jeg bruker det her, håper jeg noen kan korrigere meg ved å legge inn en kommentar).

ABB er selv kjødeliggjøringen av vår tids kultur og vår tids tendens mot ekstrem individualisme, subjektivisme, solipsisme, den som har muliggjort tingliggjøring og fremmedgjøringen av mennesket i mest ekstreme grad.

Ingen andre kulturer har muliggjort potensialitet for total virtualisering av mennesket enn vår kultur i dag. Vi er aldri blitt fristet mer til å gjøre oss virtuelle – eller uekte - for hverandre enn nå.

Vi gjør hverandre nå heller ikke bare til ting eller objekter og verktøy, nei, vi gjør hverandre til intelligente aktører i form av illusjoner, en farlig utvikling … hvor mange gutter sitter ikke på gutterommene rundt omkring med PC’ens vidunderlige evne til nettopp å virtualisere oss alle, inkludert oss selv ? … ja, inkludert oss selv.

Som virtulle personer står vi igjen kun som størrelser overfor hverandre, noe mer enn bare ting og individer, rett nok, men noe mye mindre enn som virkelig personer.

Men, for å utfylle bildet og tragedien:

Hvorfor er det umulig for oss å tilregne ABB en absolutt selvutslettende offervilje for sin sak, og at det han gjorde derfor var høyverdig holdning, ja, eksemplarisk og uttrykk for den høyeste moral og den høyeste dyd, nemlig den å gi sitt liv for å redde andre?

Selvsagt fordi: Vi ER ikke i krig, verken med Ap eller islam, her i landet.

ABB har forvekslet en metafor med virkeligheten selv. Vi kan snakke om islamsk invasjon, mene mener det metaforisk. Islam er i krig med Vesten, men vi mener det metaforisk her i landet:

Krekar er ikke i krig mot Norge og den enkelte nordmann.

Jo, ABB kom fra en flokk med meninger og holdninger, men han kom ikke fra en flokk med guddommelige og klare, objektive svar en gang for alle.

Han kom ikke fra et miljø med personlige møter og kontakter, relevant for ”saken”, et miljø i mellompersonlig diskurs og dermed et miljø med mulighet for selvkorrigerende mekanismer.

Han kom i høyden fra en vagt oppfattet flokk som han internaliserte til å bli en form for kommandosentral i sin egen, private og isolerte psyke.

Han kunne ikke peke på noen konkret religiøs og derfor absolutt bindende konstitusjon som grunnlag for sin motivasjon.

Han måtte til syvende og siste finne fundamentet i seg selv og det er dette vi som norsk paradigme forholder oss til. Mangelen på forankring i objektive verdigrunnlag tvinger oss til å se ABB som en ekstrem-narcissist uten lødig og objektiv forankring i noe annet enn ham selv og hans virtuelt baserte indre virkelighet.

Det er dette perspektivet som gjør det så lett for oss å hobbydiagnostisere ham som ufølsom, kald og uempatisk.

Men det er som rettspsykiateren Jo Erik Brøyn sier: Hadde han vist slike egenskaper som soldat under Balkankrigen, kunne han ha blitt en helt …

Må vi kunne tro at Hitler hadde godkjent ABB som mer enn bare normalt stridsdyktig før en tilsvarende operasjon under WWII?

Ville ABB etter søknad blitt tatt opp som en potensiell særdeles velegnet kandidat til operasjoner mot de tyske okkupantene? Ville man ha ansett ham som en plussvariant og derfor som et kjærkomment medlem i ”klubben” eller på "skauen"?

Hadde jeg vært ABB etter massakren, hadde det rablet ikke bare litt for meg.

Jeg ville ha forandret meg nokså grundig fra det øyeblikk jeg ble tatt hånd om av myndigheter og psykiatere. Jeg ville ha blitt litt mer gal enn normalt gal under slike omstendighetene. (Tok psykiaterne forresten tilstrekkelig hensyn til dette?)

Jeg ville med stor sannsynlighet ha mistet mye av balansen, men jeg ville neppe ha mistet min indre kjerne av normalitet, selv om jeg hadde latt meg drive over streken.

Jeg hadde ikke først og fremst forsøkt å være saklig og kronologisk vanntett. Jeg hadde hatt for mange bilder i hodet, for mye å fortelle på kort tid. Jeg ville ha blandet sammen fortid og nåtid, motiv og handling, ja, antakelig opptrådt nokså usystematisk, forvirret og sprikende i alle mine forklaringer.

Jeg ville ha referert til en virkelighet hvor vinkler på en og samme hendelse ville kunne blandes inn i andre vinkler, andre referansepunkter. Jeg ville ha vinglet mellom storhetstanker og forferdelige depressivt traumatiske reaksjoner.

Jeg ville ha vært i opprør og fortvilelse, jeg ville ikke ha tatt det så nøye med å beskrive i detalj alt som hendt. Jeg ville ha hatt store problemer med å konsentrere meg, jeg vill ha lagt på litt og trukket litt fra her og der.

Jeg ville under observasjonen ”tillatt” meg å tro at jeg nå virkelig hadde skrevet meg inn i historien, om en på en ufyselig plass i den. Jeg ville ha vært fristet å føle meg "satt over" kontakten med mitt indre, isolerte følelsesliv, som jeg under alle omstendigheter vill ha hatt ev viss grunnleggende og gjennomgående forakt for allikevel.

Jeg ville ha gitt inntrykk av å være ufølsom og jeg ville ikke ha bedt om nåde eller tilgivelse, selv om jeg så at det jeg hadde gjort var galt, sett i kontekst av det norske paradigme, slik det nå er.

Jeg ville ha vært fristet til å gjøre meg grandios, fordi jeg jo på forhånd hadde sett at nettopp den sak jeg trodde på var grandios nok i seg selv, dvs. stor og større enn meg selv og derfor verdt å kjempe for, med alt jeg hadde, ikke bare av midler, men også av status og sosiale relasjoner og preferanser generelt, og intelligens og kreativitet.

Mn jeg ville hele tiden ha gått ut fra at psykiaterne i sin hverdagsbegrensede og rutinemessige horisont ikke forsto noe som helst av alt dette.

Jeg ville i utgangspunkt ha vært full av forakt for dem. Og så ville jeg ha håpet på at jeg kunne manipulere dem i sin middelmådighets begrensing til fordel for meg selv og saken, litt etter litt …

Så hva er et menneske?

Vi lar svaret bero inntil videre ….

mandag 23. april 2012

"Sjelens villmark".

Breivik vet hva som er galt og forferdelig. Han vet hva som er grusomt, han skjønner at vi kan hate ham for det han har gjort, men han angrer ikke på annen måte enn at han er ”lei seg” for at han ikke fikk utrettet mer, dvs drept flere på Utøya.

Men han har altså forestillinger – om enn vage, kan hende - om rett og galt, om hva som sømmer seg, om hva anstendighet er. Han har empati, eller i hvert fall en viss evne for det, for så vidt som han forstår at han kan vekke fortvilelse og harme, ja, og begrunnet hat mot ham, intenst hat og et begrunnet ønske om å drepe ham.

Og her snakker man ikke akkurat om småsynder, bagatellmessige overtredelser, forseelser, glipp eller nykker.

Det snakkes ikke her om avvik fra normen, fra skikk og bruk, fra hva som sømmer seg eller ikke, om at man ikke skal være slem, men tvert imot god og snill og ikke ”å tisse på plenen”.

Skal ABB’s erkjennelse regnes ham til fordel? Kan han tilgis av andre enn Gud?

JEG OFRET MEG, sier han. Er dette JUDAS som ofrer seg? Gjentar det universelle drama seg her? Er dette vi nå ser utfolde seg i rettssalen siste akt i den store tragedie som angår mennesket grunnvilkår?

(Allerede som fireåring la psykologene merke til ABB spesielle smil, får vi vite (Dagbl 22. april s 8).Han skal ha hatt vanskelig for å uttrykke seg emosjonelt … ABB’s avvæpnende smil tyder på at han er alvorlig psykisk syk, sier psykiateren Michael Setsaas).

”ABB er både ravende gal og skremmende tilregnelig”, skriver Ingvar Ambjørnsen i VG 22. april. Her er vi inne i ”sjelens villmark” som han skriver …

SYND ELLER SYKDOM, ELLER BEGE DELER og i tillegg noe mer eller mindre?

Her snakkes det om SYNDER. Store synder. Et ufattelig opprør. En makaber lovløshet. Et herostratisk hovmods gudsfornektelse, tilsynelatende i fedrelandskjærlighetens navn.

Hva var menneskets første og største synd?

At de spiste av frukten på treet de ikke måtte spise av.

Dette, hevdes det i kristen tro, er den største av alle synder. Det var en synd alle etterkommere måtte lide med og lide av, ja, til og med lide på. For noen liker å leve i synden og elsker å forsterke den, spre den og dyrke den. Man lever av og på den, ikke bare med den. Man tilfredsstiller seg selv på den ved å fortære den, spise den, og ville ha mer av den. Den kan for noen altså fortone seg som noe så banalt og kjedelig som et nødvendig næringsmiddel eller et vitamin.

Dette er menneskets egentlige lodd: Vi kan ikke si at vi er mindre syndige enn våre stamforeldre Adam og Eva. Deres synd var uten skyld, den var uskyldig, sier vi, og så sier og tenker vi: For en slem og brutal Gud, for et monster må ikke Gud være? Vi sier: Ingen er så urettferdig som Gud … og dessuten: Gud er barnemorder, barnemishandler, et monster og selve typen på en norm vi bør ta avstand fra med alle midler, ja, til og med med vårt eget liv.

Breivik velger bevisst å av-emosjonalisere seg selv og han tar i bruk og bruker mye energi og oppfinnsomhet, en meditajsonsteknikk, for å kunne distansere seg fra følelser han vet vil overvelde ham og som han ikke kan leve med eller romme, og da kanskje heller ikke vil evne å behandle eller integrere i en mer åpen, varm og fleksibel personlighetsstruktur, en struktur han aner at han er i besittelse av og som eksisterer i ham som en ide, - eller kanskje et ideal, men som han altså fortrenger, - med vold og massakre?

Er dette utslag av synd eller sykdom?

Et par av psykiaterne som opptrer i NRK som konsulenter for NRK kjenner ikke til Breiviks meditasjonsteknikk. De er enige om at dette understreker at her dreier det seg om en alvorlig sinnslidelse.

Men hva ”kommer først” – synden eller sykdommen? Eller kanskje samfunnet, biologien, materien?

Er ABB et menneske som lever i en slags fobi for seg selv? En frykt for å bli hel, og mentalt sunn og stabil? Hater han egentlig seg selv? Er han en klassisk sadomasochist som liker å lide? En selvhater som må drepe andre for å få lindring fra sin egen mentale pine og eksistensielle smerte?

Han tror litt på Gud og livet etter døden, innrømmet han, på spørsmål fra aktor.

Smak på det: Å tro litt på Gud. Og tro litt på et liv etter dette! Er ikke dette selve arvesynden? Eller arvesykdommen?

Jeg vet ikke.

Hva er det som egentlig ”plager” Breivik? Er det mangel på syndserkjennelse? (Jeg mener både før og etter udåden). Mangel på genuin gudsrelasjon, dvs gudsfrykt? Mangel på gudstro, rett og slett, eller mangel på tilstrekkelig kvalitativ tro? Vet han hva tro er? Eller er det han trenger en slags dennesidig sikkerhet?

Eller bunner det hele i menneskefrykt? At man frykter mennesker mer enn Gud?

For ateist-humanister må massakren fortone seg som et mysterium: Hvordan kan mennesket, som fundamentalt godt i sitt vesen og sin essens, gjøre så mye grusomt og forårsake så mye vondt?

Hvilket svar på gåten Breivik, kan ateist-humanister gi? At godt ikke kan gjøre ondt? Eller nettopp dette at uten at mennesket er godt, så kan der ikke finnes eller gjøres ondt?

Vel, da er all synd fraværende og bør være det. Ateist-humanister tvinges inn i naturalisme, enten de vet det eller ikke. Mennesket kan i dette paradigme ikke være godt og ikke være ondt. Alle handlinger, alle tanker, alle følelser og holdninger blir dermed utslag av naturen, som i seg selv er nøytral. Ateist-humanister er mer hinduistiske i sin tros grunnstruktur enn de tror. Ja, og kanskje også mer fascistiske enn de aner, for i fascismen var det om å gjøre å la naturen utvikle seg og få styre, på sett og vis. Naturen ble gitt en overlegen egenverdi.

Det bør ikke komme som noen overraskelse for et kristent menneske at mennesket er ondt, at det på en eller annen måte har arvet sin synd, og at ingen slipper unna, at vi er kollektivt dratt inn i det, om det nå ikke er helt og holdent og fullstendig bedervet og ondt tvers igjennom.

Dette høres svært urettferdig ut i moderne ører. Skolen klarer ikke å forklare dette i noen dybde. Man læres opp i pluralisme, at alle religioner har en flik av en større sannhet og derfor kan være like gode eller like brukbare, med hensyn til ”gode” resultater både for den enkelte og kollektivet. Ingen religion er unik sett i dette perspektivet og dette er det grunnpremisset våre barn skal duperes med, med tanke på fremtiden. De skal formes til å bli "gangs mennesker", selv om dette er en forlatt betegnelse. Det er bevisst og villet politikk.

Pluralisme er blitt, paradoksalt nok, et absolutt dogme som ikke kan tolerere at det fins bare en sannhet og EN Gud som er verdt å tilbe. Pluralismen som prinsipp og tanke strider imidlertid mot tankelovene eller førsteprinsippene i universell logikk. Den får ikke med seg at A kan være A og ikke A på en og samme tid og på samme måte. Den klarer ikke å tenke og tilby annet enn den katastrofale feilslutning at Jesus ikke kan være Gud inkarnert og Gud inkarnert samtidig.

Ethvert kristenmenneske vet at det er skyldig overfor Gud, at Gud er hellig og derfor ikke tåler synd, men samtidig at livet, skjønnheten – og troen i seg selv - er en gave, samtidig som Gud ikke skylder mennesket noe, men at han tross alt, nettopp har dødd for å frelse alle, ja, at Gud – i egenskap av sin Sønn - har valgt og villet dette. De kan ikke forstå at Allah ikke er hellig for det betyr ikke noen om han er det ikke er det.

Dessuten: Gud var villig til å betale prisen, den høyeste prisen, som ligger i livet, det vil si i blodet, det mest dyrebare vi har. Gud ofret med andre ord seg selv.

Men kort, atter en gang: Dette er umulig å forstå for moderne mennesker. Vil jeg tro, og ingen har klart å motbevise dette for meg. Det forblir et faktum at de aller fleste mennesker i dagens samfunn ikke har peil og heller ikke vil forsøke å forstå. Samtidig: Å gå til kirken eller skolen for å få forklaringer, kan man bare glemme. Man vil bare møte forkludring, bortforklaringer og subtile fortolkninger som motsier hva Bibelen sier med klare og tydelig ord.

Ikke rart at folk gir opp, blir forvirret og frustrerte. De fleste havner imidlertid i fullstendig likegyldighet. Men noen begynner å forakte og hate alt og alle. Og noen gjør noe med det i sin fortvilelse, noe de kanskje føler som en befrielse, når deres motstand først har funnet sin form og sine metoder.

Gud tar innover seg og engasjerer seg i lidelse og tilbyr det ultimate offer med en lidenskap som bare – og unikt - fremvises i det kristne grunndrama med en historisk korsfestelse og oppstandelse som sentralfokus og frelsesbudskap.

Gud kan romme ondskap og synd i den forstand at han ser den og derfor vil utløse mennesket og fri det fra det som hindrer det, nemlig synden. Han vil betale løsepenger. Han vil ikke at mennesker skal leve som slaver og gisler under åket, selv om det er rettferdig at det skal ha sin dom, som er utestengelse fra gudsrelasjonen, at det må betale for sine overtredelser og sitt opprør.

Gud hater synden, men elsker syndere, heter det.

Men: Uten Guds rettferdighet er det umulig for mennesket å erklære seg selv rettferdig. Alle har syndet. Ingen kan rose seg. Ingen kan frelse seg selv, eller tilgi seg. For det er det bare Gud som kan og de av oss som ikke forstår dette, vel, de er henvist nettopp til å tilgi seg selv.

De underkaster seg og påtar seg en svært risikofylt oppgave, og grunnen til at de påtar seg denne utfordringen er, at de i utgangspunktet tror at de kan klare dette. De forstår ikke noe av hva synd er. De tror at de ikke er syndere. De kan ikke forestille seg noe annet. Derfor betraktes oppgaven som nokså lett og kurant. Det letteste av alt er å tilgi seg selv, og jo større synd, desto bedre føles det å kunne tilgi seg selv.

Det føles spesielt fabelaktig fint og befriende at man kan få hjelp til dette av kolleger og liketroende, folk som altså tror på det samme, nemlig at det virkelig går an å frelse seg selv fra synden.

Et kollegium av syndere som føler at de er syndefrie av natur og derfor født med en full og absolutt rett til å tilgi seg selv, er en samling eller menighet av mennesker som tror at de kan frelse seg selv ved å funger som de som er flinkest til å trøste. Flinkest til å føle. Flinkest til å overse alvoret. Flinkest til å rose seg selv, som de som har mest empati og innlevelsesevne, og som derfor er hevet over andre, som ikke har denne evnen eller egenskapen, folk som ikke er født med den og som derfor ikke har kontakt med den.

Vi er en modell, et avbilde av en modell, en struktur i bevegelse, en oppsamling av atomer som kan danse i en dans med oss selv, men også i en pardans met et formål: Den store kollektive dansen, den som gjør oss til menneskehet, ikke bare individer.

Vi må åpne for å velge dette perspektivet og denne måten å forstå oss selv på, og for å kunne forholde oss til ikke bare vårt indre, subjektive alter ego, nei, men også til det store objektive alter ego, og det er i denne dansen vi må leve og dø.

Kan vi velge å bli frelst på denne måten?

Ja, på sett og vis. Vi kan velge, men forut for valget er vi skapt og samtidig utstyrt med en veiviser som samtidig er et magnetfelt, en kraft som drar oss. En kjærlighetens tyngdekraft, som gjør oss til fysiske størrelser i et univers hvis konstitusjon er en lov som står fast og som vi ikke unnslipper, uansett hva vi måtte prøve på for å unngå den, slippe unna den, unnslå oss selv den.

Vi er bundet til fysikkens lover, men samtidig er vi plassert over disse. Vi er delvis syndere og delvis frelst, vi er samtidig både synder og frelst. Men vi er frie. Ikke fullt og absolutt frie. Men frie nok. Vi har guddomsgnisten i oss og den er villet, ja, skapt av Gud og nedlagt i oss. Derfor har vi også muligheten for å finne tilbake, eller bedre: Vinne tilbake oss selv, vinne seierskransen, som viser oss og de andre at vi er oss selv som vi er, i behov av redning, ja, desperat i behov av redning.

Til syvende og sist dreier det seg om å bli reddet fra den sikre død, adskillelsen fra Gud i all evighet, Han som er kjærlighet, han som skjenket kjærligheten og friheten. Han som gjorde frihet mulig, og skjønnhet nødvendig. Derfor skal vi frykte Gud og ikke mennesket.

Men det står fast: Vi kan ikke frelse oss selv. Vi er skapninger, ikke Skaperen.

Var det her Breivik tok feil? Var det her han støtte seg selv ut i mørket og kulden? Trodde han at han kunne frelse seg selv ved å tro litt på Gud?

Men er vi ikke født med, og går rundt med, og bærer på et lys i oss som ikke kan utviskes, og bærer ikke alle denne guddomsgnisten? Er ikke dette nok til frelse, til at Gud ikke vil forlate oss, men snarere trå til aktivt, når vi først trenger det, en gang i fremtiden, kanskje?

Jovisst. Mennesket er ikke helt fortapt og totalt fjernet fra enhver mulighet for gudskontrakt eller gudsrelasjon. Vi går så å si og bærer en liten flik av Gud inni oss, selv om vi ikke er i stand til å merke det, "vite" det, akkurat der og da, og "se" det, forholde oss til det som individer, og inni oss, dypt inne i oss, kanskje altfor dypt inne i oss.

Men vi kan velge å tro det, stå på det og gjøre det til vårt AMEN. Men for all del: Ikke vårt AMEN, det som tilhører det gamle menneske, nei, det AMEN som er HAN, Gud som kommer utenfra og (vil og ønsker) seg inn i vårt liv, dypt inn, Gud som søker sitt eget opphav i oss, den gnisten han har utstyrt oss med som muliggjør forbindelse og kompabilitet, den kode som muliggjør kommunikasjon, virkelig kommunikasjon.

Virkelig erkjennelse og forstand. Virkelig klokskap. Den innsikt som gjør vis.

Gnisten er ”interface” mellom oss og Gud. Vi må velge denne modellen å se det hele på, ellers blir alt bare tomhet og kulde, forstillelse. Vi må så å si ikke bare oppdage gnisten, nei, vi må også skape den, (noen vil si innbille seg at den er der … ). De vil strengt logisk sett - tvingende - skape seg erstatninger for Gud, men ikke bare det, de vil selv med tvingende nødvendighet også måtte erstatte Gud med seg selv. De blir nødt for å skape Gud av seg selv og selv ta hans plass, selv om Gud da er maktesløshet og tomhet, hvilket de må foretrekke å tenke og handle på grunnlag av, et valg de ikke kan bakke på, uten igjen å måtte tro på Gud, hvilket er blitt umulig for dem.

Det ateismen og ateistene ikke ser og ikke er villig til å innrømme er, at de dermed faktisk, individuelt og hver for seg, må påta seg det ansvar som Gud tidligere hadde. De må anta seg alle Guds egenskaper eller attributter, for hvis man ikke gjør akkurat dette, fins det jo en Gud der som rommer mer enn dem selv, som har større verdi og som er større enn den lille guden de selv har skapt eller forsøker og innbiller seg å kunne skape. Å innrømme seg et mindre verdt og gode enn Guds verdi og gode, blir en fallitterklæring, som man ikke kan leve med, hvis man makter å erkjenne det, for slik er hovmodet:

Det setter seg selv høyere enn Gud selv, om det vet at de bør bøye seg, underlegge seg og la seg lede av det som vitterlig ER høyere enn dem selv, mer nobelt og mer verdt.

For bare ved å skape Gud i oss, kan Gud kjenne seg igjen i oss. Gud vil ikke kommunisere med gnisten i oss, isolert sett. Gnisten er det fysikalske grunnlag, så å si. Den er ikke selve personen oss. Den er mer ”ovnen” som muliggjør heten – og varmen, den er transformatoren. Den må derfor ikke forveksles med Gud som person, eller som en del av eller deler av Gud, fysisk sett, noe som har dalt ned til oss, som stjernestøv, som kosmiske batterier som ”vi tikker og går på”.

Vår gudegnist er ingen relikvie heller, og heller ingen gjenstand i den forstand, ingen magisk makt som vi kan styre og bruke forgodtbefinnende og for å oppnå våre egne ønsker og tilfredsstille våre tilfeldige behov.

Gudegnisten er ingen kokebok, ingen instruksjonsbok. Og slettes ingen fortjeneste vi selv har oppebåret og som vi kan hevde overfor Gud og dermed binde ham. Nei, det som binder Gud er kun det Gud har sagt vil binde Ham, og det er Jesus, pint under Pontius Pilatus, han som ble pint og døde, men som sto opp og nå sitter ved Sin Fars høyre Hånd og som sammen er Den som er skaper og opprettholder av alt.

Slik er Gud. Han er annerledes. Han mener alvor. Han ofret Sin Sønn. Noen vil kalle dette barnmishandling.

For en idioti.

Nei, gudegnisten er papiret som Guds lov er skrevet på. Men den er også en mikrofon som Gud – som person - kan tale gjennom. Men den i seg selv er ingen frelsesgaranti, ingen oppspart formue som vi kan mute Gud med for å kunne vinne hans velsignelse og evige frelse. Vi har ingen verktøy vi kan bruke mot Gud. Gud har selv sørget for dette verktøyet og det er kun frelsen gjennom Jesu Kristi egne og ene offer, en gang for alltid og for alle. (Vi glemmer her og nå spørsmålet om alle skal til himmelen en gang).

Men gudegnisten – det lys vi alle er utstyrt med - er den forutsetning vi er skap med som gjør det mulig for oss å være Guds medarbeidere. Den er et visittkort som er utdelt oss gjennom Guds forsyn og ledelse, på tvers av den skjebne som hadde ventet oss, om vi bare skulle ha oppstått av slump og som tilfeldig utvalgte (– hvem er det forresten som ”velger” i en slik darwinistisk og ateistisk suppe, - materien eller en selv/selvet?).

Gudegnisten er et visittkort med navn og adresse på. Lykkelig er de som blir funnet av et slikt visittkort! Den gis tro, håp og kjærlighet, kort sagt: Frelse, tilgivelse for syndene, oppstandelse og evig liv.

Ikke le, nei, for dette er alvor. Hvem vil vel forelske seg i et visittkort? Hvem vil ikke ta kontakt med forfatteren? Hvem vil nøye seg med et papir når man kan møtes personlig, ansikt til ansikt, stemme til stemme, øye til øye, munn til munn, hud til hud?

Materialister eller naturalister eller ateister har bare to muligheter å se tingene på, tilværelsen eller livet på, og ja, selve mennesket på. De har jo ingen Gud og heller ingen gud. Det er patetisk, men slik er det. De vil ikke engang vedkjenne seg at de har og styres av en Gud med liten G. En gud som ikke kan snakke og som derfor er maktesløs. Ateister har større tro enn noen gudetroende har, sier Norman Geisler. Han mener overtroisk. For det er simpelthen umulig at kosmos og mennesket skulle ha blitt til ved tilfeldigheter. Det er en myte og en illusjon. Og det er sannsynliggjort utover enhver tvil. Men dommen har ennå ikke gått opp for ateistene. Det vil ta sin tid før de forstår at de er dømt nord og ned. Noen av dem vil heller foretrekke å leve i usannhet enn å innrømme at de tok feil.

Men dette vil ikke materialister, naturalister eller ateist se. De pakker seg inn i egenrettferdighet, sine egne følelser og sin egen nådeløse sentimentalitet. De har da ikke bare gjort seg til dommere over seg selv, men også til kalde bødler. Og fra dette finnes ingen snarvei ut, ingen løype de kan legge opp i den tro at de selv skal klare å komme ut av tåka. De har utestengt seg fra friheten, de har overlatt til naturen å styre og ta styring. De har stolt på ultimat redning – som aldri kan være noe annet enn relativ frelse i vårt perspektiv her og nå – frelse og forløsning fra ren biologi, fra ren intelligens, fra ren statistikk og ren kalkyle, ren mekanikk – alt verktøy de tror skal være i stand til å redde eller frelse dem. Det fins ingen absolutt og objektiv forsoningsmulighet uten Gud, i universell og kosmisk forstand. Vi er derfor dømt til å tro. Dømt til å tro at troen er en gave, ikke et selvvalgt eller selvskapt verktøy. Ikke et betalingsmiddel vi kan kjøpe oss fri med. Hvis Gud vil ha oss, velger han oss ut. Ikke vi ham. Det er avgjort i Guds råd fra evighet av.

Når vi gis den gave det er å se dette og agere på det, det er da vi kan gjøres oss fortjent til tittelen MEDARBEIDER, medarbeider for og med Gud, kalifer, altså, regenter og nennsomme, kloke og vise forvaltere av Guds skaperverk, inkludert oss selv.

Ateister ser ikke at deres verktøy og instrumenter farges av at de har gjort seg avskåret fra Gud og Guds kjærlighet. De ser ikke at deres syndenatur betinger valg av instrumenter og hvilke instrumenter man triver til og setter sin lit til. Et individ eller en gruppe som sitter fast i et tanke- og følelsesmønster uten rom og plass til Gud, har ikke annet enn den kollektive og desperate sentimentalitet å holde seg til som absolutt norm. Fordi man ikke kan vente seg noe annet. Og fordi man tvinges til å sitte igjen med små mekaniserte guder man produserer for eget formål og for anledningen, guder uten personlighet, mekanistiske guder.

Slike tankemønstre er avmektige. For makt og myndighet hører til det personlige, ikke til det ikke-personlige, til naturen per se, til u-personligheten. Virkelig makt tilhører bare en personlig Gud. Bare personen Gud kan være allmektig.

Ateister må nøye seg med ting og objekter, mekanismer, som de gjøres til småguder, person-erstatninger. De ser ikke at det da blir objektet som skaper dem, ikke de selv som skaper virkeligheten. Ateisme er radikal innsnevring av alt og alle. Men mennesket er skapt som en person med fri vilje og håp. Derfor kan vi ikke leve helt blanke for alt som kan forbindes med dette å være person.

"Vi" må, som ateister, derfor skape oss personer og personlighet, fordi vi har gudegnisten i oss og er født med den.

Vi har virke-lig et gudsbilde i oss og en viss likhet med Gud.

Men fornekter vi Gud, fornekter vi oss selv som personer og dømmer oss selv til å skape en natur som vi tillegger noe som ligner. Vi personifiserer de fysiske kreftene. Vi sier at patterdyrene tok seg opp fra havet og begynte å leve på land. Vi får oss til å si og påstå at naturen i seg selv innehar magiske egenskaper eller fri vilje, en vilje og en bevissthet som bare trengs å oppdages, for så å kunne utnyttes, benyttes, i vårt eget spill, innenfor vår egen horisont som gudløse.

Der gud ikke fins, der fins det plenty av re-ifisering, (det er ikke feilskrift!), dette at man mentalt overfører personlige egenskaper til tingene, naturlovene og naturen og naturkreftenes iboende potensialer selv, slik vi ønsker det skal være, at naturen selv er lovgiver og naturen selv har skapt oppskriften på alt liv, all lykke, alle bevissthet, all skjønnhet og all ”kjærlighet” og all genuin, dyp og inderlig personlig tro på en Gud som først og fremst er PERSON. - (Et ”faktum” som understrekes at Gud har en SØNN, men dette perspektivet må vi dessverre la ligge her og nå, inntil videre).

Et poeng her er at vi samtidig som vi sier at dyrene utviklet seg, valgte å flytte opp på land, begynte å utvikle egenskaper de ikke var født med osv, så sier vi at dyrene har instinkter, mens vi som mennesker ikke har instinkter, i hvert fall ikke i samme grad som dyrene har det. Men det vi da innrømmer, når vi først påstår dette, er jo at dyrene ikke har noen fri vilje. Hvordan kan de da ville eller ønske å bevege seg opp på land for der å utvikle nye egenskaper, som kan hjelpe dem å overleve i en evolusjonistisk alles kamp mot alle, for å havne øverst i hierarkiet?

Jeg bare spør. Ateister får gi sine svar. De kan gjerne si at dyr ikke styres av instinkter, men av memer. De kommer uansett ingen vei med dette. De klarer ikke å forklare verken smitt eller smule.

Et slikt prosjekt vil imidlertid aldri lykkes uten den erkjennelse at det mennesket først og fremst trenger er radikal og uforbeholden, gratis, frelse.

Vi foretrekker og lever i stedet - tilsynelatende godt og uten bekymring - på illusjoner, dype illusjoner, ”allmektige” illusjoner. En tragedie, vil mange kalle det, men i virkeligheten er ateismen ingen tragedie, den fortjener ikke engang betegnelsen. For en tragedie forutsetter fri vilje, oversikt og blindvinkel, en vilje naturalistene ikke kan tilkjenne mennesket, annet enn i relativ forstand og i sekundær eller tertiær mening, eller lavere. Derfor er ateismen ikke engang en tragedie. Den er egentlig ikke verdt vår nysgjerrighet og vår oppmerksomhet. Den lever på sine egne konstruksjoner. Den spiser først alle andre, og står så igjen med seg selv:

Så vær så god: Spis deg selv. Det er dette som er mennesket. Det er dette du tvinges til og står igjen med når alt annet er fordøyd, både av påfyll av teorier, moral og mat. Men ikke skyld på andre hvis du vegrer. Hvem skal spise din egen avføring, når du selv har spist opp deg selv? Ditt alter ego. Ditt falske ego. Nesten med motsatt fortegn: Deg selv, eller den du innbiller deg at du selv er. Det som bare eksisterer inni deg og er til kun for deg selv og dine drifter. Dette er blitt Din neste - som du har tvunget deg selv til å spise og fråtse på. Du er derfor uten håp, uten tro og uten kjærlighet. Kort sagt: Ateisme er mangel på frelse, men full av invertert og pervertert frelse, dvs tomhet, kulde og derfor uten metafysikk, dvs sann forankring i den Gud som er PERSON og ikke natur og derfor skapt. Ateisme er kontingens. Villet avhengighet av kontingensen, dvs evig slaveri.

Svar: Andre ateister selvsagt. De får det de ber om. Deres bønner ender med midlertidig tilfredstillelse over toilettskålen. Den siste tilfredsstillelse. Ateister havner til slutt på utedoet. De kommer aldri lenger. Og de har selv valgt det, i sin barnslige trass, i sitt ynkelig opprør som de trenger partifeller for å fullføre. Ja, partifeller, jo flere desto bedre. Deres kollegaer er ikke annet enn potensielle spiskamre for dem. Og kanonføde. I en krig for å helliggjøre og eviggjøre ateismen, og personliggjøre INTET, hvilket er umulig og absurd og hvilket burde drive enhver ateist inn i fortvilelse og sann desesperasjon, hvilket ikke skjer så ofte. Og hvilket i seg selv er et mysterium, et mysterium som er mye større enn at den tre-enige Gud elsket oss før vi elsket ham.

Og det de så står igjen med er speilbildet av seg selv, i den andre, når de møter andre mennesker, andres ansikter. De ser ikke at dette er vantro i egentlig forstand, dette å gjøre gudsbildet i mennesket og, ja, selve mennesket til målestav og standard for alle ting og alle relasjoner.

Jeg sier: Ja, menneske, kjenn deg selv. Du kan være av dem som aldri vil få anledning til å kjenne noe annet. Det kan være at Gud i sitt råd fra evighet av bestemte at nettopp deg ville han fare forbi. At han så det allerede før han skapte deg at du ville takke nei og forsmå.

Du kan med andre ord ikke se bort fra at Gud er nettopp den du tror: En prosess hvor alt er bestemt av lover materien selv har skapt og som ubønnhørlig kaster deg ut i kampen for tilværelsen og hvor det allerede er lagt i genene hvem som skal være å vinnerlaget og hvem skal trampes ned igjen i ur-slimet, hvor du tror alt liv kom fra og ble skapt – av seg selv.

mandag 16. april 2012

ABBs hemmelige blogg nå avslørt?

For en tid tilbake kom jeg over et nettsted med et innhold som forsåvidt forskrekket meg en smule, men uten at jeg lot meg overraske eller ført med av stedets hovedbudskap og propaganda. Jeg er jo selv meget skeptisk til islam som ideologisk religion og får ikke akkurat frysninger på ryggen av islamkritikk, hvis den er saklig og reelt informativ.

I dette tilfelle oppdaget jeg imidlertid noe spesielt og det var at det hatet som ble uttrykt, ikke først og fremst rettet seg mot islam per se, men mot en spesielt foretrukket hatobjekt, nemlig Gro Harlem Brundtland, en person ABB heller ikke har uttrykt noen spesiell sympati for, snarere tvert imot.

Jeg har siden ikke kunnet registrere at det er foretatt linking til stedet i de debatter jeg har fulgt med på på WWW, så stedet har gått i glemmeboken, inntil nå nylig, i forbindelse med saken mot ABB som startet i går, og i forbindelse med mediadekningen, som ikke har underslåttt ABBS forakt for sosialisme og multikultur, og da spesielt for Gro Harlem Brundtland (fra nå: GHB) og hennes nære

medarbeidere.

Grunnen til at jeg nå husket stedet var dets harde angrep på Gro Harlem Brundtland og Stortingsmelding 74, en melding som slaktes uten nåde på dette nettstedet, et sted som jeg for øvrig ikke har anelse om hvem som driver, eller har drevet, (den ligger imidlertid fortsatt ute på nettet, se under).

Bloggen sammenligner uten forbehold GHB med Goebbels, Hitlers propagandaminister. Bare dette sier mer enn en del.

Det som blant annet fikk meg til å huske bloggen var at det nå blir stilt spørsmål om den hilsen ABB har gjort de to gangene vi har sett ham komme inn i rettlokalet. En svenske som ble intervjuet av Grossvold i går ettermiddag, mente at dette er en hilsen som må være komponert av ABB selv. Andre reportere går imidlertid ut fra som en selvfølge at hilsenen er en tradisjonell og kjent fascistisk eller høyreekstrem hilsen.

Hva som er tilfelle, vet jeg ikke jeg, men noe i hukommelsen ledet meg til å tenke på det her angjeldende nettsted. Jeg har imidlertid ikke funnet noen klar refereranse til selve hilsenen på bloggen, symbolene som blir brukt der er verken rent nazistiske eller fascistiske, og absolutt ikke marxistiske, men en slags blanding, akkurat som ABBs hilsen ser ut til å være.

Jeg tenker nå: Siden GHB var et av ABB’s yndede offer og klare likvideringsmål på Utøya, en skjebne hun så vidt unnslapp, kan det da tenkes at stedet kan forbindes med ABB på noen måte? Kan han ha hatt noen som helst befatning med dette nettstedet? Er det kanskje hans egen skjulte blogg eller talerør, en blogg han ennå ikke har hatt forsett om å røpe for MSM og myndighetene, av en eller annen grunn?

Flere fakta som legges ut på bloggen kan indikere en forbindlese i hvert fall til mange av ABBs uttalelser og til hans ideologiske ståsted, om enn ikke til hans metode og intensjon om å ty til konkrete voldshandlinger.

At ABB selv har klare antipatier med Gro Harlem Brundtland både personlig og politisk, ble tindrende klart i dagens rettforhandling, hvor ABB anfører at dommeren faktisk kjenner søsteren til BHB, og dermed at dommeren kan være partisk. At det ble reist formelt habilitetsspørsmål ble imidlertid unngått ved en rask og snedig manøver fra ABBs forsvarers side som grep ordet der og da og la den mening i ABBs ord at ABB kun hadde kommet med en faktaopplysning til saken, og dermed gikk man ikke videre med habilitetsspørsmålet – heldig vis. Men man protokollførte det hele som en faktaopplysning.

Mitt poeng her er å vise at nettstedet uttrykker et nesten identisk hat mot GHB som det hat ABB legger for dagen, og som han ikke legger skjul på, snarere tvert imot. Og han vil at hele verden skal vite det og hvor han står.

Det generelle inntrykk av bloggen er at det forfekter omtrent det samme, ja, nesten identiske, budskap som ABB forkynner, et budskap som nå skal kringkastes – i den grad han slipper til i retten med det - for hele verden under rettssaken som ventes å fortsette frem til langt ut på sommeren, men med avslutning før den 22. juli, for øvrig.

Bloggen ser ikke til å ha vært oppdatert på lenge, dvs på i hvert fall det siste halvannet år. Dette passer godt med det faktum at ABB har sittet inne i snart et år og har hatt annet å gjøre enn å oppdatere bloggen.

Vi gjengir under et avskrevet utdrag fra hovedsiden til bloggen. Utdraget er en avskrift idet siden er skrivesperre og umulig å kopiere, så dere får ha meg unnskyldt, hvis det skulle finnes noen feil:

Du kan ikke gjøre meg en større tjeneste enn å gjøre nordmenn til mine venner, skal Hitler har sagt før Operasjon ”Weser ybung”, angrepet på Norge, ble satt i gang.

Men visse ideer lar seg ikke eksportere. Imidlertid hadde Aftenposten omtalt Hitlertyskland i svært flatterende vendinger i årene ette NSDAP maktovertagelse. Så strømmet da også større deler av norsk press til da tysk sensur ble innført, mer enn villige til å utgi aviser for de nye herrer.

Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti fortreffelighet ble malt ut over spaltemeter på spaltemeter helt frem til maidagene 1945. For øvrig er NSDAPs maktovertakelse i seg elv et historisk unikum; det er få partier forunt å på en så til de grader vellykket måte bruke demokratiet til å avskaffe seg selv. Maktovertakelsen hadde neppe funnet sted uten Dr. Joseph Goebbels, Hitlers notoriske propagandist.

Han innså som den første i historien hvilken enorm ensrettende kraft media utgjør dersom den benyttes riktig og selv Aftenposten opptrådte som budbringer for den lille mannen … Gjennom radio, film og aviser strømmet de nye ideer ut til det hellige tyske folk og de svarte sin doktor met et unisont ja! når han henvendte seg til dem med spørsmål om de ønsket den totale krig. Seks år senere lå Tyskland i ruiner, knust, nedbrent og voldtatt.

De neste 60 skulle brukes på å forsøke å finne forklaringer. For-klaringer på hvorfor et folk uten protest villig gikk inn i en krig uten reelle sjanser til seier. Men forklaringen er enkel: er kanalene mange nok, og sannhetene gjentas ofte nok gjør et hvilket som helst folk hva som helst. Verdenskriger inkludert. I kilometervis med nedtegninger fra propaganda-ministeriets arkiver finner man en detaljstyrt strategi med det mål å kode de nye sannhetene inn i den tyske folk befolkning.

Å villig, uten kamp, gi fra seg sitt hjemland må kunne beskrives som en minst like sinnsyk handling som en total krig uten sjanse til seier. Like fullt har det norske folk stilltiende overlatt styre og stell til personer som kontinuerlig, og med all ønskelig tydelighet, har demonstrert at de ikke er ute etter å tjene sitt folks interesser. Å lekehele verdens sosialkontor har vært den politiske agenda i alle de skandinaviske land. På samme måte som under Doktor Goebbels har dette skjedd med et unisont bifall fra et samlet pressekorps. Protestene har, stikk i strid med det en skulle forvente, forstummet i takt med den gradvise overdragelse av norsk territorium til fremmede. Det norske folk fremstår i dag nærmest resignert med hensyn til sin skjebne. Norge er en multikulturell stat, og det vil Norge være i fremtiden, sies det. Uten protest.

Dr. Goebbels har talt.

Er det en tilfeldighet at det norske folk så enkelt har latt seg lede med høye kneløft og hornmusikk direkte mot avgrunnen? Er det dumskap? Har man i Norge oppnådd det samme som Der. Goebbels i sin tid avstedkom, men ved en tilfeldighet? Hvordan ble det norske samfunn så ensrettet at de som opponerer mot tanken om at folk skal ha lik rett til det norske fedreland blir gjenstand for sosiale sanksjoner? Hvor kommer denne forakten for annerledestenkende fra? Hvordan gikk ideen om den frie tanke og den frie ytring tapt?

Lenge har man akseptert at dette har vært et resultat av en trend. Det var rett og slett tid for multikulturalisering. Den tid i historien var kommet da også den vestlige sivilisasjon, i likhet med den romerske, den greske og så mange andre, skulle erstattes av noe nytt. I seg selv en resignerende tanke. Dette var også den bærende ide i Confloct’s redaction: At vår tid rett og slett var over. Men det var før det i arkivet dukket opp et dokument med det svært anonyme navnet: Stortingsmelding nr. 74.

Nr 74 – the beginning of the end

(Skolemyndighetene påtar seg et ansvar for at holdningsdannenede virke begynner med barn og ungdom).

Stortingsmeldingen er forfattet i 1979. Fire år etter at Norges lovgivende forsamling hadde besluttet at innvandringen skulle stoppes omgående. Dokumentet bærer under tittelen ”Om innvandrere i Norge”. Det er misvisende. Dokumentet er intet annet enn en plan for avskaffelse både av Norge som nasjon og som nordmenns fedreland. Særlig inneholder kapittel 14 i dokumentet interessante formuleringer. Innledningen av dokumentet konstaterer at nordmenns motstand mot nye folke-vandringer pr definisjon skyldes ”uvitenhet, feilinformasjon og misforståelser”. Sagt på en annen måte; alle nordmenn som ikke er dumme eller feilinformerte støtter tanken om et flernasjonalt samfunn. Allerede her kan en ane doktorens retorikk. ”Ingen person ved sine sansers fulle fem vil være motstander av det nye Tyskland. De som er det er dermed åndssvake eller fiender av folket”.

Også strategiene for å imøtegå disse folkefiender er en propagandaminister verdig: ”Et av virkemidlene er klar, entydig og saklig informasjon og holdningskapende arbeid. Ofte bygger diskriminerende holdninger på uklare følelser og angst … Derfor er det viktig å finne metoder for å trenge gjennom psykiske og følelsesmessige barrierer”. Nå er ikke lenger motstanderne dumme, de er følelsmessig uklare, svært nær en psykiatrisk diagnose med dertilhørende svart trekant. Videre heter de … ”i forbindelse med fordømmelsen av en persons vrangforestillinger … ”.

Vrangforestillinger er et ord som under normale omstendigheter brukes av en psykiater for å betegne den virkelighetsbrist en psykotisk person opplever.

Det neste avsnittet i dette Goebbelske dokument bærer bekymring over at det glade budskap ikke vil nå nordmenn som ikke er deltagere i organisasjoner og politiske partier der de kan underlegges det nevnte ”holdningsskapende” arbeid. Budskapet må ut til folket: ”enten det er blokka, oppgangen, småhusbebyggelsen, beboerforeningen m v”. ”Og virker ikke det, vet man fortsatt råd. Barn er lettere å påvirke og forslås i dette dokument sendt på sommerleir for å motta den riktige lære. Om ikke det fungerer har Skolemyndigheten påtatt seg et ansvar for at holdningsutdannende virke begynner med barn og ungdom”.

Spøkelset trer fram

”Det mest briljante propagandlist vil ikke oppleve noen suksess med mindre et fundamentalt prinsipp holdes i mente – han må begrense seg til noen få punkter og så gjenta dem igjen og igjen”. J. Goebbels.

Punkt 14.1 avsluttes slik: ”De sentrale myndigheter og de politisk ansvarlige må til enhver tid påvirke massemedia som fjernsyn og radio … ”.14.2 innledes slik: ”Grunnen må legges til rette for å stimulere den nytenkning og de nye adferdsformer dette krever av hver enkelt av oss. Oppmerksomheten må ikke rettes mot innvandrere fordi de er ensbetydende med problemer, men fordi det norske samfunn har fått en ny dimensjon som det må tas hensyn til i den fremtidige planlegging på alle samfunnsnivåer”.

Hvis noen fortsatt er i tvil om hvor tilfeldig den etterfølgende multikulturelle misære egentlig er levers tilståelsen mot slutten av dokument 74: ”Det er nødvendig med betydelig innsats av økonomiske og andre ressurser for å ta igjen og styre den utvikling mot er flerkulturellt/pluralistisk samfunn som vi er inne i … En ønsker ikke å stille noen krav om at innvandreren skal bli mest mulig norsk, (assimileres) selv om han eller hun vil bosette seg her for godt”.

Norsk journalistlag følger, slik norsk presse fulgte Goebbels diktat fra 1940, kommandoen avgitt i nr 74. I brosjyren ”Enfold eller mangfold” – et politisk skrift – instruerer Norges journalistlag sine medlemmer om hvordan de skal oppføre seg for å møte kravene fra melding 74.

Og hvem er forfatteren, jo: Gro Harlem Brundtland.

Nettsiden bruker symbolet til INGSOC, en organisasjon som ikke mange kjenner. Den kan godt være helt fiktiv, akkurat som Knights Templar Norway, den oppdiktede organisasjonen til ABB.

Om sideeierne tilhører denne opprinnelige eller en nåværende versjon av organisasjonen, vites ikke, det går rett og slett ikke tydelig frem i presentasjonen.

Siden er i det hele tatt svært diffus mht muligheter for å identifisere gruppertilhørighet eller en klart definert ideologi. Det som synes klart er at den er antinazistisk og antifascistisk og svært kritisk til marxismen, Arbeiderpartiet og sosialismen.

Hva er så INGSOC ifølge wiki?

se selv her:

http://en.wikipedia.org/wiki/Ingsoc

Det viser seg etter nærmere lesing av artikkelen på WIKI at valget av betegnelsen INGSOC viser at alt kan være ironisk ment, men for all del: Ikke spøkefullt ment og langt fra useriøst ment.

Navnet er hentet fra Orwells ideverden, men noen av postingene som ikke har noe med Orwell å gjøre, men som omhandler visse kulturelle og politiske lokale fenomener i Norge, er interessant lesing av mange grunner.

Se her:

http://baksiden.net/videoarkiv.htm

Her følger GHB’s sjekkliste for journaliseter, tatt fra journalislagets side:

Folderen inneholder blant annet følgende sjekkliste for arbeid med slike saker:

VÆR BEVISST i språkbruken. Forsøk å finne fram til ord og begreper som gir et korrekt og nyansert bilde av dagens Norge, og som ikke skaper unødige skiller mellom ulike grupper.

UNNGÅ GENERALISERINGER som kan bidra til å forsterke stereotype oppfatninger om innvandrere, flyktninger aller andre med ikke-norsk bakgrunn.

LEGG VEKT PÅ å formidle mangfoldet i det norske samfunnet ved å trekke inn folk med innvandrerbakgrunn i vanlige saker.

OPPGI IKKE en persons religion, kultur, geografiske eller etniske opprinnelse dersom det ikke er klart relevant for saken. Vær spesielt varsom med en slik angivelse i saker som omhandler kriminalitet.

SJEKK FAKTA og statistikk. Vær særlig forsiktig med tallmateriale som kan bidra til å forsterke negative holdninger til spesielle grupper.

UNNLAT IKKE å ta opp kritikkverdige forhold der innvandrere er involvert, men unngå å bidra til at hele grupper blir stemplet på grunnlag av enkeltpersoners handlinger.

OPPSØK AKTIVT kilder blant innvandrere, både i spesifikke innvandrersaker og i andre saker. Forsøk å etablere et kontaktnett blant innvandrere som kan gi større bredde i kildebruken.

UNNGÅ NASJONALISTISK RETORIKK i sportsjournalistikk som kan nøre opp under negative holdninger til folk fra andre land. Gi plass til den rolle utlendinger spiller i norsk idrettsliv.

UNNGÅ UKRITISK FORMIDLING av rasistiske ytringer. Sjekk informasjon og påstander som kommer fra rasistiske miljøer og innhent fakta og synspunkter som kan korrigere rasistisk propaganda.

VÆR BEVISST i dekningen av politiske utspill hvor det spilles på fremmedfrykt og fremmedfiendtlighet. Unngå å bidra til at det blir politisk stuerent å nøre opp under konflikter mellom nordmenn og innvandrere.

FORSØK Å FORMIDLE hvordan innvandrere opplever diskriminering, rasistiske og fremmedfiendtlige holdninger og hvordan det påvirker deres hverdag.

http://www.nj.no/Sjekkliste+for+journalistisk+arbeid+i+det+flerkulturelle+Norge.b7C_wlnIY4.ips

Nei til islam