I dag noen betraktninger med utgangspunkt i Gelius, «the
lover preast, you know», eller tabloidpresten over alle tabloider, om man vil,
og alle skjønner hva som her menes. Han gikk for en stund siden ut i Dagbladet
med følgende fornøyelige flanerier, antakelig i fullt alvor, og vi siterer i
utdrag:
For noen dager siden fikk Knut Arild Hardeide følgende
konkrete og enkle spørsmål av VGs journalist: «Mener du at homofili er synd?»
Hareides svar er noe av det mest tåkete og unnvikende jeg har lest på lenge.
Hareide svarer nemlig:
«Jeg går ikke inn på spørsmål om hva som er synd eller ikke.
Heller ikke om skilsmisser eller banning er synd. Som politiker holder jeg meg
unna det, fordi det er spørsmål teologer og menigheter må besvare.»
Hareide drive med dette en slags misjon for kristendommen og
har med sitt dådyraktige kristne nestekjærlighetsbudskap påpekt at vi bør ha et
åpent og raust sinn overfor flyktningene som strømmer inn over Europas grenser.
Men hvorfor hører vi ikke det samme
nestekjærlighetsbudskapet overfor homofile? kan Gelius få seg til å lure. Hvorfor
er det så vanskelig for Hareide å ta et oppgjør med alle de kristne menighetene
og enkeltpersonene som definerer homofili som synd?
Gelius lirer så av seg følgende floskel:
Hareide sier at han «velger å være ryddig» – men med sine
unnvikende svar, blir han bare mer og mer uryddig. Er det å ta abort synd? Er skilsmisse synd? Er rasisme synd?
Dette er spørsmål som reiser helt grunnleggende spørsmål
knyttet til både menneskeverd og menneskesyn. Ved å stemple andres meninger og
tro som «syndige», så er man faktisk med på å diskriminere andre.
Så lenge Knut Arild Hareide ikke vil ta et oppgjør med disse
holdningene, er han med på å gi legitimitet til at kristne menigheter og
enkeltpersoner kan fortsette å diskriminere sine medmennesker. Som kristen – og
som aktiv samfunnsdebattant – bør Hareide her gå foran i å bekjempe
diskriminering og urett i kristne miljøer, krever altså den syndfri
godhetsapostel Gelius. Det kan virke som om han er mer ute etter å selge
fosikringspoliser til syndere med tanke på et garantert fremtidig liv lykkeland
for dem enn å forholde seg til realitetene her på jorden, hvor synden rår, slik
de er beskrevet i Bibelen.
Igjen gjemmer Hareide seg bak formuleringer som at «Den
norske kirke skal bestemme over seg selv», lirer Gelius, som avslutter med
denne kraftsalven: «Men spørsmålet er jo hva Kristelig Folkeparti, som et
kristent livssynsparti, mener om likestillingen mellom heterofile og homofile
par – og om kirken også skal kunne vie homofile par»? her
Stålsett, (obs: se mer nedenfor), Moland og Benestad på sin
side – alle kjente størrelse på området - unngår å tale om synden direkte. (Jeg
referere til debatten som har gått noen år nå, men spesielt debatten før høsten
kirkevalg som gikk av stabelen for vel et par måneders tid siden og hvor de homopraktiserende
sine elskere – eller kjæledegger, om man vil - vedtok å tillate synd, ved
å tilstrebe den, offentlig og notorisk, på vegne av en påstått
diskriminert, sårbar og trengende gruppe).
Hva er det de «file homofile» gjør, eller hvilken
mentalsosial mekanisme er det som driver dem? Jo, litt overflatisk, men dog: De
homopraktiserende sine elskere – de file
homofile - objektiverer synden, bringer
den ut av seg selv for å kunne håndtere den, bearbeide den, venne seg til
den, kall det gjerne: bagatellisere, normalisere eller ufarliggjøre den - radikalt.
Eller for å si det sånn: De stenger til og med alle muligheter for å bringe synden inn i seg og alle de medmenneskelige
relasjoner de står i !
Å elske synd er den
mest dramatiske måten å hate Gud på og ingen annen synd har større
evighetskonsekvens for den enkelte enn denne synden. De file homofile prøver i virkeligheten enten å rense seg fra den, å lære
seg å leve med den halv eller helt, eller de gjør det for å slippe å hefte eller
plage andre mennesker med den, kanskje til og med nettopp fordi de underbevisst
egentlig anser den som så skitten eller motbydelig at man velger å bortse fra
den heller enn å nevne den - den er da antakelig for anstøtelig å snakke om for
dem, ta inn over seg, erkjenne den, og for ekkel å ta i og nærme seg.
De file homofile overlater
imidlertid følgelig synden gladelig til andre, de tenker eller «føler» eller
værer, at hvis homsene og de lesbiske nå engang vil ha det sånn, og gjøre slik
og slik, ja vel, så la dem … det er ikke vår sak, det bør ikke angå oss, vi
holder oss for kristelige til å fordømme, vi overlater til andre som kaller seg
kristne til å bli stemplet som mørkemenn, fanatikere, intolerante, gammeldagse
osv os. For slikt noe vil de egentlig ikke ha noe med eller bli assosiert med
disse file, (som fremfor alt ellers
hater tanken på å bli stemplet som en eller annen slags fob).
I stedet snakker de om noe annet, ja, radikalt annet, slikt
som f eks om hvilke regler og formaliteter som gjaldt, (vedrørende behandlingen
av saken i kirkens og andre instansers råd, utvalg og om smak og behag, om
demokratisyn, menneskesyn, verdipreferanser, hvilke normer som gjelder nå i
kontrast til før osv og hvilke offisielle og stortingsvedtatte lover som nå
snart kanskje vil gjelde, bare man får noe å holde seg til, ved at folket
bestemmer hva folkemeningen sier skal gjelde en gang for alle, kanskje, gjennom
demokratiske beslutninger og altså nye lover).
Sannheten skal nå forvaltes av et flertall, av folket. Det
er det nye credo, den nye trosbekjennelse, det nye absolutte trosgrunnlag, ja,
selve sannheten). Noen vil kalle det nye credo for den nye gudsbespottelse, -
dette til ettertanke). For bare i og med at – eller etterat - folket har velsignet
synden demokratisk, kan nå sannheten få ytret seg i kjærlighet og velsignelsene
på dette grunnlag så få hagle over onde og gode, syndige som usyndige,
rettferdige som onde, troende så vel som vantro. Slik skal det nå være, slik
mange naive demokrater og virkelighetsfjerne «kirkedemokrater» oppfatter det, de
mener de har nådd en tilstand de skal være såre vel fornøyd med, også inn i
evigheten.
Folket har talt og bestemt, og det er Åpen folkekirkes
vinnerord. For kan vel biskopene, som selv har vært med på premissleveransen
for å fremme denne utviklingen, da motsi folket og holde seg til Bibelen, og
ikke til folket, dvs flertallet der og da, i kirken eller menighetene?
Hva er så taperordet: Jo, det er Levende folkekirke. Og
hvorfor taper dette «ordet»? Jo, fordi folk tenker enkelt og lar seg enkelt
påvirke, man lar seg styre av abstraksjoner og vi tenker og lar oss forme styre
altfor ofte i platte og endimensjonale dikotomier. «Levende» står i motsetning
til «død». Hvem vil tilhøre den «døende» eller allerede døde folkekirke? En
slik dikotomi blir for dyster, vanskelig og lite karismatisk for de fleste og
man skjønner dette intuitivt uten behov for videre refleksjon. Intuisjonen
trumfer fornuften.
Nei, man foretrekker da å assosieres seg selv med og bli
assosiert av andre med noe som er åpent fremfor noe som er lukket
– og da i kontrast til en «levende folkekirke» som i praksis er i ferd med å
tape popularitet, hjernevasket som velgerkorpset og de bispeservile er blitt.
Dette å være åpen i seg selv er jo et gode, oppfattes som et
godt gode og noe trygt, man befinner seg på et vinnervalg, tror man, noe som
passer selvbildet, spesielt for narcissister, for man skal ikke stenge seg inn
i seg selv og bli seg selv nok, vet man, eller krøke seg inn i seg selv, tror
man, for det har jo kirken selv lært, for man skal jo, for guds skyld og for
alt i verden nettopp være åpen, varm, vidstrakt og fremfor alt, det forteller
jo alle moderne psykologi, tror man: «Tolerant».
Tanken på ikke å være tolerant blir i et slikt klima
uutholdelig og homobevegelsen har dermed vunnet. Og hvordan og hvorfor vant de?
Jo fordi man gikk som bøygen utenom selve Synden, hva den er og hvordan den
påvirker oss både vertikalt og horisontalt, for dagen i dag så vel som overfor
evigheten i morgen.
Man valgte i forkant over flere tiår heller å snakke om valgstrategier,
stemmeregler for å styrke demokratiet, og man snakke om å ta det med ro og ikke
forhaste seg, saken ville bli avklart på fremtidige kirkemøter, i nye
bispekollegier osv. Intet sted så man noen seriøs diskusjon om hva synd er og
hvordan synden reelt påvirker mennesker og mennesker forhold til andre
mennesker og til Gud. Man ble opphengt i verdslige formaliteter fremfor å sette
fokus på hva selve saken dreier seg om, nemlig Synden. Til slutt var det de som
vant som ikke hadde noe problemer med å tillate syndige mennesker å bestemme
hva som skulle regne som synd og hvem som så å si skulle få erklære seg selv
som et arme, syndige mennesker coram Deo.
Man henfalt, i dette dødsracet, til å gjøre forestillinger om
synden til forestillinger om enkeltsyndenes primat over arvesynden, - hvis
snakk om synd i det hele tatt - , den virkelig radikale synden som rammer oss
alle, og som er selve forutsetning som rommer alle etterfølgende synder. Man
kom derfor i skade for å gjøre spørsmålet om synd til et kasuistisk anliggende
og nærmet seg på denne måten til Den katolske kirkes lære om enkeltsynder, noe
som gjorde hele læren et mer kasuistisk enn prinsipiell eller universalistisk
preg. (Vi må også nevne at islam er den mest kasuistiske religion hva angår
synder, og det opereres ikke med noen Arvesynd eller Original synd i islam,
mennesket er derfor ingen synder i utgangspunktet, det er bare «svakt», - et
teologisk-antropologisk syn med fatale følger, spør man meg).
De file homofile
kunne dermed nesten ta seieren på forskudd. De visst de hadde tiden på sin
side, de visste at de ville vinne. De gikk utenom. De satte ikke synden i
hovedfokus, og de klarte å lokke sine motstandere i fellen for heller ikke de som satset på en «levende
folkekirke» tok synden på alvor. Det fantes hele tiden
formaliteter som man syntes var viktigere å diskutere eller forholde seg til. Og
det vi altså sitter igjen med er altså at denne seieren nå innebærer et
imperativ fra kirkens side til alle kristne om å vie homofile prester og dermed
at et vedtak fra kirkens øverste organer ville få de største og mest alvorlige
konsekvenser for absolutt alle mennesker i dette land for alle fremtid. Kirkedemokratiet
hadde trumfet Gud. Kirkedemokratiet hadde selv opphøyet seg til Gud.
Men, og dette er tragiske: Det hele koker til syvende og
sist ned til følelser, ikke til dogmer, ikke til klassisk lære, ikke til genuin
gudstro basert på Skriftens tydelig språk, og spørsmålet om hvem som kan erobre
de posisjoner og den makt det er å kunne styre eller overstyre folks følelser.
Til de konservatives store forbløffelse – hvis de da våger å
gå inn i materien her - viser det seg at denne styringen baserer seg på et par
helt enkle psykologiske mekanismer og en enkel, absolutt etikk man konstruerer ut
fra dette faktum, nemlig det faktum man tvinges til å sette opp som absolutt
normerende norm, nemlig: Hvordan man føler det. De maktmenneskene som forstår
dette og vet å bruke denne innsikten, er de som vinner spillet og avgjør
syndens skjebne ikke bare her i landet, men over hele Vesten. (Med nødvendige svært
uheldige globale følger, vil vi påstå).
Hvordan man føler seg er med andre ord blitt det kategoriske
imperativ kirken nå har valgt som normerende norm, den norm som overstyrer alle
andre normer. Hva betyr dette? Jo, at man lar seg styre av de abstrakte forestillinger som –
via maktelitens manipuleringer - har
tatt monopol på begreper som «åpen», «large» etc.
De file homofile
deduserer sitt selvbilde fra «allmennbegreper» som f eks enkle forestillingene
om at det er bedre å være åpen fremfor lukket, eller innelukket i seg selv, -
man skal jo være sosial, det er i hvert fall bedre enn å være Simon på stolpen
- og det er følgelig enda bedre – og mer
kristent (?) - jo mer åpen man er.
Det beste et menneske kan være, altså, er å være åpen og
imøtekommende, ja, og mange skeier da selvsagt virkelig ut, man gjør det ikke
bare til en plikt for en selv å være åpen, nei, alle forventes å være like
servil som en selv, så åpen og tolerant man da tar seg selv for å være, og
underkaste seg ethvert vindkast som skilter med større åpenhet, mer toleranse,
flere bevilgninger til tiltak som kan styrke de homofiles praksis og intense og
omfattende arbeide for å vinne frem og vinne hegemoniet.
Og jo mer selvutslettende man er, - man nevner ikke lenger
hovmodet - jo mer gammel moral og moralforståelse man klarer å kvitte seg med,
jo bedre. Jo mindre nomos, og jo
større eros, jo bedre er det, liksom.
Det er nå bispekollegiet – og kollegiet da først og fremst som det kulturpolitisk
eller kult-kulturelt mektigste overdommer-organ - som skriver
samvittigheten inn i våre hjerter, ikke Skriften og Gud.
Man er blitt helt fremmed for at en mer induktiv tilnærming til synden i relasjon til den enkelte
kirkegjenger eller kristne, generelt, ja, den utelukkes tvert, man forherder
seg i stedet høylytt og overbevist overfor en slik mulig tilnærming, for det
man frykter er at en slik tilnærming vil vise at de nettopp ikke blir mer åpne
av å trylle seg inn i slike begreper, men tvert imot mindre åpne, og da spesielt
overfor de man med psykologisk nødvendighet må oppkonstruere som motstandere
eller til og med direkte fiender, mistenkelig folk som kan true ens posisjon i
alt fra fint lag til i maktens korridorer, og slike må man da nedkjempe med nær
sagt med ethvert middel. Den induktive tilnærming vil nemlig kunne avsløre den
enkeltes synder konkret og empirisk, og det er noe de fleste jo naturlig nok
vil frykte. Syndsavsløring er alltid ubehagelig og noe man helst forsøker å
unngå, hvis mulig og ikke direkte konfrontert.
Den største synd er i dag, som kjent, å være intolerant
(eller frykte for ikke å demonstrere toleranse i enhver sammenheng, for akkurat
dette betyr i dag å erklære seg som «absolutt», dvs totalitær, tyrannisk,
autoritær, diktatorisk og verre).
Men både Morland og Benestad, inkludert Stålsett – er jo de
homoelskendes elskere, ikke sant? Kan Morland og Benestad påstå at de elsker de
homofile mindre enn Stålsett? Selvsagt ikke.
Ingen vil elske mindre enn de andre. Benestad og Morland
prøver sogar å fortelle publikum at de kanskje til og med elsker de file homofil mer enn Stålsett
gjør, (men dette tema må jeg la ligge, få ser her kort sagt komikken i dette).
Begge parter hevder at Gud er deres høye beskytter, deres
hjemmelsmann og absolutte autoritet, for Gud elsker jo alle, og i dag kanskje
visse syndere mer enn noen andre. Vi er ALLE skapt av Gud og bærer ALLE Hans
bilde. Gud vil dessuten til alt overmål at alle skal bli frelst. Jesus forbød å
steine hun som ble tatt i synd og bedrev hor. Så hvem kan være bedre elskere av
de homofilipraktiserende enn Morland og Benestad, som går imot at synden ikke
bare skal tillates, men også hylles, helliggjøres og ja promoteres og misjoneres
for av Kirken, som jo er forsamlingen av «de hellige»?
Fører ikke dette til at kirken nå består av de hellige og de
vanhellige i samme båt, en båt som er forpliktet til å skipe alle som en til
samme bestemmelsessted i evigheten? Betyr ikke bispekollegiets beslutning om å
tillate vielse av homofilt praktiserende prester at synden faktisk ikke lenger
finnes i Kirken? For skal ikke Kriken være demokratisk? Hvis noen får carte blanche for synd ved et generelt
amnesti eller en kollektiv forhåndsabsolvasjon, hvorfor skal ikke
alle få det? For hvis alle ikke får det, vil ikke det bety at Gud diskriminerer
og er urettferdig og gjør forskjell på folk og at Gud da ikke lenger kan
aksepteres som en sann demokrat?
Jo, det betyr det, men bare her og nå, ikke i evigheten. Menigheten
besto ifølge kirkefaderen Augustin besto av både hellige og uhellige, helt fra
lenge før 300-tallet e Kr. Fra da av besto kirken både av klinten og hveten.
Men formelt, tituelt og innholdsmessig ble aldri homofili ansett som noe Kriken
kunne velsigne, tilgi eller gå god for på noe måte, i relasjon til trosdogmene
og Guds ord. Kirken har hele tiden – helt frem til nå - holdt seg til det Gud
selv sier om slik praksis, den er «avskyelig», og om dette var alle «de
hellige» skjønt enige, helt opp til i våre dager.
Svært få vi imidlertid i dag tenke at en Åpen folkekirke i
dag faktisk er en Død folkekirke i morgen. Man foretrekker i sin mentale
forvirring heller å se på den Levende folkekirke som død, allerede nå. For hvordan skulle en levende folkekirke unngå
å dø hvis det ble vedtatt at dens teologi var vranglære? De foretrekker en Åpen
folkekirke som vi nå får om et par år og som åpner for en helt ny bekjennelse
og med den en helt ny ortodoxi som man enten kan plassere seg innenfor eller
utenfor. (Vel, man «vet» jo at de homofile alltid vil utgjøre en viss og da
alltid en liten prosent av befolkningen, så det skorter nok ikke på rekrutter
med det første, antallet forventes å stige og flate ut på en normal rundt
kanskje 10%, men dette er nå blitt en garanti for at den nye Åpne folkekirke nå
betraktes som den virkelig levende folkekirke, ikke den Levende Folkekirke som
Morland og Benestad har forsøkt å konservere, ironisk nok ved å forsøke å kle
den i et nytt navn).
Slik sett er «Levende folkekirke» et mye mer pregnant
slagord enn «Åpen folkekirke», en kirke som altså er så åpen at den gjør synden
hellig og det hellige profant. Man forsøker å gjøre noe som er irreversibelt urent til noe evig irreversibelt rent. Som alle vet, er en slik skaperakt bare mulig hvis
utført av Gud og i full overensstemmelse med Guds vilje, og den er det bare Gud
som kan styre, og ikke mennesker som kan effektuere. Mennesket er ikke av Gud
gjort til en enerådende fullmektig som kan overprøve det åpenbarte ord og hans
klare bud. Likevel tror disse menneskene at det er det de er stand til og at
det er slik fullmakt de har. De gamle kalte det hovmod. Djevelsk. Syndig. Urent.
Avskrekkelig. Avskyelig. Perverst. I dag er alt dette snudd på hodet.
I dag tør man ikke å ta slike ord i sin munn. Ved å ta slike
ord i sin munn, har man gjort seg avskyelig, pervers, djevelsk, ja, syndig, noe
folket skal avsky og helst isolere og bekjempe, helt til ikke bare personer som
bruker slike ord, men også de som leser dem i Bibelen er tilintetgjort eller
gjort ubetydningsløse, dvs demokratisk «rettsløse».
De nye syndere skal fryses ut, latterliggjøres eller over-farlig-gjøres.
(For ikke å nevne demonisering). Det gjelder å stoppe munnen på dem og helst brenne
disse ordene, hvis mulig, hvis man ikke klarer å forstumme alt dette med andre
og mer «utsøkte» midler, midler som ikke krever vold, men desto mer subtile sosio-mentale
teknikker, teknikker som virker mer i det skjulte og som derfor, merkelig nok, oppfattes
som mere humane, – det betegnes ofte som subliminale
påvirkningsmekanismer, (Jfr artikkel her om hvordan markedsføring i USA
snudde folks mening på bare på et tiår, omtrent, fra et lite mindretall for til
et stort flertall for ).
Men det man unngår ved å om å snakke om eller konfrontere
synden som det den er, i sin essens, nemlig djevelen selv, og da djevelen som
et objekt, en essens, er at man unnlater å relatere til noen av dem. Man tror
seg at problemet skal over av seg selv bare man gjør seg nøytral, som om Gud,
synden og Djevelen noe gang skulle være et objekt, dvs noe nøytralt, noe eller en størrelse man kan holde på avstand og kunne kontrollere ved å unnlate
å nevne noen av disse uten å navnsette dem eller tilregne dem et vesen eller en
essens. Hvilket man gjør ved å tale om alt annet enn synden, Gud og Djevelen,
når det kommer til å vie homofilt praktiserende par i Kirkens indre gjemmer, på
alteret, ved det aller helligste, i selve den ene, personlige Den helliges
gemakk.
Litt av tilstanden i
dag kan belyses ved å se på hva Stålsetts syn innebærer, slik vi ser det:
Stålsett mener at ekteskapet er en sosial konstruksjon og at
dette i seg selv fra høyeste hold legitimerer velsignelse av homofile prester.
(se Dagen 21.11.15 s 37). Forutsetningen er da at også Åpenbaringen ikke er en
sosial konstruksjon, - og derfor ugyldig, i stedet for å slutte omvendt, at
forbudet mot slik velsignelse nettopp er en sosial konstruksjon, (men da en
spesiell – gudegitt - konstruksjon).
Stålsett forutsetter at troen, syndsforlatelsen og
helliggjørelsen ikke kan bli gitt ved Guds fiat. Frelsen i seg selv heller
ikke. For ham dreier det seg om kun en mulighet, og det en veldig snever en,
ja, man kan si: vantro en, nemlig at det som gjelder og det som må tros kun
ligger i DEN MENNESKELIGE FIAT.
Den tro Stålsett på denne måten promotere eller misjonere
for kan derfor ikke sies å være kristen. Det er vantro han kolporterer. Hans
tro er niezch(e)iansk eller
postmodernistisk i høyeste potens: Mennesket, som absolutt autonomt vesen, skaper
seg selv og naturen, og selve virkeligheten. I så måte er Stålsett også en ekstrem karismatiker i metode, om enn
ikke identisk med den karismatiske Ånd man forføyer over i de kretser man normalt
kaller karismatiske, og hvor denne overnaturlige Ånden faktisk kan
«kommanderes» og at mennesket på dette viset kan ta kontroll eller autoritet
over alle dagliglivets tildragelser. Stålsett forutsetter et helt annet syn på
ånden, nemlig at den er en funksjon av biologiske eller kjemiske prosesser hvis
forutsetning er fremkommet i flukt med teorier om selvskapelse via tilfeldig hendelse
eller utvalg fra en ursuppe hvor ikke eksiterer annet enn materie, dvs helt
fritt for en åndelig dimensjon overhodet.
Stålsetts premisser undergraver seg selv. I hans
konseptuelle verden finnes bare menneskelig konstruksjoner og derfor ingen
åpenbaring. For Stålsett er Den moralske loven, eller Naturloven, også kalt De
to bud, nå fortrengt en gang for alle til fordel naturlovene, dvs de lover som
gjelder og virker i det materielle og materielt lukkede rom. Stålsett ser ikke
Åpenbaringens eller Bibelens poeng: Det det gjaldt om var nettopp å konstruere
gode sosiale betingelser for kjærligheten og menneskets søken etter Gud med
hele sitt vesen. Det var Gud som så at mennesket trengte en sosial konstruksjon
og den ble gitt en gang for alle gjennom at Gud selv åpenbarte sin vilje, (bl a
De ti bud) og dermed brakte kosmos inn i kaos og slik bekreftet at Han sto på
sitt løfte til universet å holde seg til kontrakten som gjorde naturlovene til
noe fikst og ferdig og som dermed ga mulighet for at de kunne oppdages av
menneskene og så danne grunnlag for sikre observasjoner, observasjoner som
igjen ga grunnlag for at mennesket kunne stole på de lover man kunne utlede og
som danner grunnlag for alle vitenskap og dermed alt fremskritt som bygger på
vitenskapen.
Den kristne tro forutsetter med andre ord at ekteskapet er
en konstruksjon, en konstruksjon som gir struktur til virkeligheten og
etablerer ordninger, for disse er også konstruksjoner, Guds konstruksjoner. Det
Stålsett vil tilbake til er en slags urtilstand uten Gud og gudsåpenbaring og
hvor mennesket selv overlates ansvaret for å konstruere menneskets grunnvilkår
og pakter med naturen og mennesket. Stålsett forutsetter at mennesket ikke har
noe valg, vi er dømt til å konstruere alt på nytt i vårt eget bilde til enhver
tid, dvs i flukt med tidens moter og underliggende nykker, behov og krav.
Stålsett forutsetter ikke-eksistensen av Gud. De er NATUREN
selv han forliter seg på og trøster seg til, mennesket som det er i pakt med
skaperverket, implisitt de kaoskrefter som med nødvendighet ligger i selve
skapelsen og da som ikke underordnet guds konstruksjoner. (Det fins nemlig
områder i kosmos som ikke er av Gud, men av Den eller Det onde, - nemlig det
som intet er).
Det er derfor ifølge Stålsetts implikasjoner skaperverket
som nå blir gitt til lovgiver og som skal «åpenbare» for oss hva som er synd
eller ikke, ja, det er skaperverket som nå skal definere hva eller hvem gud er.
Stålsett forutsetter et univers og en eksistens som er
fullstendig frikoblet fra Gud slik han fremtrer i klassisk kristen tro. Det
blir derfor NATUREN som må diktere kjærlighetens vesen, fordi mennesket er
natur. Menneskets eksistens kommer før Guds essens. Stålsett mener implisitt at
mennesket ikke kan komme utenom å velge sosiale konstruksjoner på egne
naturbestemte premisser. Som natur – ikke skapninger – er vi nødt for å la
naturen bestemme våre valg.
Stålsett ser ikke – eller vil ikke tro – at Gud er selve
primatet her, at Gud kommer før naturen og står over naturen, ja, er
overnaturlig. En slik verdensforståelse binder seg til å ta et postulat for
aksiomatisk gitt og derfor umulig å overskride eller transcendere, nemlig dette
at mennesket vet best hva som er best for det. Å tenke eller tro noe annet er
utelukket og dessuten et uttrykk eller bevis for stor eller fundamental
intoleranse.
Men hva innebærer alt dette? Vi kan utvide perspektivet:
Stålsett fratar mennesket syndens evighetsperspektiv og dermed dens radikale
betydning, eller verdi. Stålsett ser ikke syndens erkjennelse og denne
erkjennelses frelsende eller oppreisende funksjon og mulighet. Det fins ingen
lønn for å bekjempe synden. Det fins ingen lykke i å bli fri synden, snarere
blir lykken det å sitte fast i den.
I tillegg blir de som godtar en slik forståelse, tillagt å
besitte den endelige kjærlighet, selve beviset på at man elsker ikke bare de
homofile, men alle. Å gå imot et slikt syn, blir å gå imot kjærligheten. Og
hvem vil våge å bli assosiert med det motsatte av kjærligheten? Det sier seg
selv at bak Stålsetts syn ligger det store muligheter for utfrysning og
maktspill. Målet er ikke inkludering, men ekskludering. Det blir da maktpåliggende
å vinne. Og makt gir rett. Slik motarbeider faktisk Stålsetts og hans
trosbrødres strategi selve kjærligheten, fordi det gjøres opp til mennesket
selv å definere i relasjon til sine medskapninger.
Det skjer via omdefinering og krever lydighet mot den nye
definisjonen, en definisjon som altså i seg selv virker diskriminerende.
Antakelse eller aksept av Den nye kjærligheten eller kjærlighetsforståelsen,
oppfattes nå som selve kriteriet på hva sann og ekte tro er og innebærer. Og
den som ikke tror, blir gjenstand for avsky, vantro og fordømmelse, i en
prosess som kan ligne den katolske kirkes praksis med exskommunisering, men som
faktisk er en enda strengere reaksjon enn den katolsk kirke praktiserte. Det
blir nemlig hevdet at den katolske kirkes eskommunisering innebar at kirken
selv dømte den frafalne til helvete, men dette stemmer ikke. Det som var tilfelle var at den frafalne ikke
lenger kunne benytte seg av de frelsesmidler som kirken tilbød. Den utelukket
ikke at saligheten kunne finnes andre steder i andre trossamfunn med andre
dogmer. Ekskommuniseringen innebar med andre ord ikke at kirken fordømte disse
i seg selv. Ekskommuniseringen fortalte bare at her, i denne kriken, i vår
kirke, er det du sier du står for og tror på ikke akseptert. Du må tro på at
det er vi – som kirke bygget på visse uforanderlige tekster, tradisjoner og
dogmer – som har den ene sanne tro, så hvis du ikke tror det, er du utenfor,
ja, du har selv valgt og dermed selv satt deg utenfor.
I Stålsett kirke er en slik generøsitet overfor det troende
menneske – enten det er vantroende eller rettroende – ikke mulig. Her er det
nemlig naturen og ikke dogmene som har det avgjørende ordet og naturen er, som
vi vet, nådeløs. Å være mot vigsling eller vielse og velsignelse av homofile
par blir plutselig en utilgivelig synd, nemlig mot naturen, dvs en «juridisk»
eller «teologisk» instans, eller blandingsinstans, som ikke kan ta feil og som
derfor kan kreve blind underdanighet.
Å gå mot denne naturen blir da det mest unaturlige av alt,
ja, selve perversjonen, dvs selve synden, den som vender seg bort fra gud, dvs
den gud Stålsett misjonerer for og som krever den blinde underkastelse av oss,
for noe annet er utenkelig.
En slik gud gir mennesket intet alternativ, mennesket kan
ikke velge om den vil følge Guds tilrettelagte og åpenbarte sosiale
konstruksjon til grunn, en konstruksjon som fremtrer som en konstitusjon
mennesket kan velge å ta til seg og gjøre til standard for alle moral, all
adferd og som absolutt kompass gjennom livsreisen. Sett i et visst perspektiv
kan den gud Stålsett tilber, minne mye om Allah, som en opphøyet og i høyeste
potens fjern, monistisk gud, om enn ikke sett i snevert perspektiv, med fokus
kun på homofili, som medfører dødsstraff i islam.
Stålsetts naturgud eller biologiske gud – «han» skaper den
homofile legning en gang for alle i «sin» stadige eller kontinuerlige skapelsesprosess
uten tanke for synd og fortapelse – utelukker menneskets valgfrihet og
innsnevrer og til og med utelukker menneskets uendelighetsdimensjon. «Han» -
eller kanskje «hyn» - fratar dermed
mennesket menneskets adelsmerke som skapt i Guds bilde og likhet. Og dessuten:
Påfører mennesket både et fysisk/biologisk og eksistensielt et tap av helhet,
av «wholness» og dermed mulighet for helliggjørelse, eller helbred, kan man si,
med fare for å bli misforstått eller regelrett ekskommunisert. Mennesket blir
stående igjen som et halvvesen, uten mulighet for å bli et helt vesen, coram deo.
For å hoppe litt over
på et annet tema som kan belyse temaet på en annen måte, nemlig islam.
Når islam beskrives i bøker, kronikker og media i dag innebærer
disse beskrivelsene alltid en fordomsfull
beskrivelse eller analyse. De opererer imidlertid på den indirekte forutsetning
at det tragiske, både som abstrakt begrep og som materiell virkelighet, ikke
eksisterer, hverken som potensiale eller som aktualitet.
Islam beskrives som noe som ikke bare kan, men også må beskrives, - med de fordommer vi ikkemuslimer og vestlige har - og så ferdig
med det. Man beskriver grusomheter, felttog og massedrap i fortiden, men disse
henvises til et evig sted i fortiden, en tidsdimensjon som egentlig ikke angår
oss i dag og som aldri kommer til å angå oss, annet enn i form av en slags
dyster estetikk, en slags påminnelse, men aldri som en konkret, sindig og våken
advarsel i klartekst.
Islam beskrives som voldelig ut fra voldelig tekster, javel,
men aldri som voldelig i seg selv. Våre fordommer forbyr oss å beskrive islam
som voldelig, ikke islam i seg selv, som essens.
Islams vesen ligger utenfor den intellektuelle mediadiskurs,
utenfor vår fatteevne, utenfor oss selv, egentlig, for dette å beskrive islam
som voldelig i sin essens, sier mer om oss enn om islam, vil mange, i sitt
dystre alvor, mene, - det er det som ligger implisitt i vår tilnærming, at det
egentlig er oss det er noe feil med.
Men: Å ufarliggjøre islam på denne måten, er altså ikke noe
annet enn et hyklersk forsøk på å rettferdiggjøre oss selv eller fremstille oss
selv som så rene at vi ikke kan ha noe med «vold» gjøre, og spesielt da ikke vold
i islam. Vi nekter oss å vesenbestemme islam ut fra frykten for å hyse «vold» i
oss selv og behov de for projisere vold over på andre, dvs på muslimene, som da
like som oss, bør spares for alt voldelig, alle tanker om vold, ja, alle tanker
om at islam i seg selv er et voldelig trossystem og en voldelig religion.
Men en ting må stå fast: Når vold knyttes til religion, er
det fare på ferde. Når den gud du tror på krever voldsanvendelse av deg, står
du i fare for å miste din guds løfter. En gud som påbyr deg å gripe til vold,
vil deg neppe vel. En troende som har en gud som garanterer deg et privilegert
liv i det hinsidige hvis du begår vold og drap, er neppe en hellig og
rettferdig gud. (Er forresten Allah hellig? se referanser til linker på slutten
her).
En gud, derimot, som ikke gir deg dårlig samvittighet hvis
du avstår fra bruk av vold, er en kjærlighetens gud, ikke en hevnens og
blodtørstens gud. En gud gir deg anledning til å føle deg fornærmet og
oppfordrer deg eller påbyr deg å til å føle deg fornærmet, er en svak gud, en
gud om toer sine hender. Den gud som gir deg den beste samvittighet når du går
hen og sprenger deg selv opp i småslintrer så sant du samtidig dreper flest
mulig av «fienden» eller de vantro, dens gud er en sadistisk gud, og ikke
engang en avgud, men Djevelen selv.
Men hva er så synd,
syndens essens? Vi skal nå gå inn på et aspekt av den, før vi kommer tilbake
til Stålsett. Vi skal fokusere på litt av en kjendis av en muslim, selveste
Sultan (som betyr «makt» på arabisk eller tyrkisk).
Det har stormet rundt Shoaib Sultan. Tenkt det ! og tenk
hvem som skriver dette? Jo, Aftenpostens ubestridte rikssynser og generell media- kult-moralist Harald Stanghelle.
Og hvorfor har det stormet? Jo, fordi Sultan nå ikke lenger
mener at homofil praksis er synd. Og dessuten: «det et nederlag for all ekte
toleranse at han ble tvunget til «homofilretrett» for å få lov til å snakke
politikk».
At noen har «tvunget» Sultan til å endre homofilisyn er med
andre ord en synd og til og med en større synd enn selve den homofile praksis.
For for Stanghelle eksisterer ikke synden, hverken som problem, ontologisk
fenomen eller som et «instrument» til frelse, - på det dypeste plan.
Det er tydelig at for Stanghelle fins ingen synd som
realitet, at synden egentlig ikke eksisterer, for hvis den virkelig fantes, for
denne kultmoralisten i Aftenposten i det minste, så var det jo ikke Shoaib
retrett under press, som var det viktigste, men selve spørsmålet: Er det i det
hele tatt relevant om noen mener det og det er synd hvis det er synd uansett
hva synsere måtte mene hva synd er og ikke-synd er?
Stanghelle tror at det viktigste her i verden er å bli enige
om at synden ikke eksisterer, for da kan det oppfattes som om man var tvunget
til det, hvis noen skulle driste seg til å si, tro og mene innerst inne, til og
med, at homofil praksis jo er synd. Alle som mener at dette er synd og alle som
ikke mener at dette er synd skal settes på like linje: Bare hvis synden ikke
eksisterer, så tvinges mennesker til å
mene at synden eksisterer, eller ikke
mene at den eksisterer. Alt som har med synd å gjøre, for den kult-hellige Stanghelle,
har derfor med tvang å gjøre.
Syndens mulighet og syndes alvor er et ikketema i dagens
diskurs og selve dette faktum borger for den åndelige fattigslighet og impotens
som krefter lar gjøre til selve det tros- og verdi-paradigmerte fundament vi
dessverre ser vår kultur i dag fundamentere seg på.
Der synden uteblir, uteblir alvoret og den dypereliggende estetikk, - ikke bare den dypereliggende
etikk - en estetikk som er nødvendig
skal vi se det destruktive og selvdestruktive element som en integrert del i
vårt paradigme - eller i våre livssyn, våre menneskesyn, vår
virkelighetsoppfatning, vårt gudssyn og våre verdipreferanser, våre metafysiske
fundamenter sett i det store perspektivet og det perspektivet som svarer på de
evige spørsmål, - eller lar vær gjøre.
Ja, å la være å gjøre det, er i dag blitt selve kriteriet på at vi liksom nå
mer enn noensinne er blitt autentiske mennesker, mennesker som lykkes og
mennesker som nå endelig kan være lykkelige og ha oppnådd den tilstand som alle
moral tidligere var tuftet på eller rettet inn mot, nemlig lykken i
vesensforstand, eller eudaimonia, som grekerne kalte denne tilstanden, og som
de kristne kalte lykksaligheten, dette at den troende endelig skulle få se Gud,
beautitudo.
Ut fra slik enkle betraktninger, skulle man tro at det var
grei skuring for en kristen politiker av format i Norge i dag å gå ut å
proklamere noe for synd, annet ikke. Man skulle tro at vedkommende hadde både
personlig og offentlig interesse av å presisere sitt syn, i den kristne
misjonsbefalings navn, i det minste, sitt syn på homofili, ja, på hva synd er
for noe, om noe i det hele tatt, men nei. Til VG den 27. september sier altså Knut
Arild Hareide, KrF, at «Jeg går ikke inn på spørsmål om hva som er synd eller
ikke».
Ups, ikke sant: Et overblikk på situasjonen forteller oss nå
at det er «en synd», ifølge Stanghelle og Aftenposten, at Soaib Sultan er blitt
presset til å si at homofil praksis ikke
er synd – om han virkelig mener det innerst inne er det ingen som vet og
ingen som har krav på å vite, bortsett fra imamen hans, hvis det skulle kreves
– mens det er helt ok og ikke det minste synd en kristen politikere sier at han
ikke vil uttale som om hvorvidt homofil praksis er synd eller ikke, (og altså
om han mener at det er helt ok at synd blir gjort til frelsesmiddel når Kjærka
nå internt og offentlig vil begynne å smi homofil praksis om fra å være nettopp
synd til det motsatte, via sin egendefinerte betydning av sin velsignelse, dvs
vielse av homofile.
Er det ikke synd at Hareide presses til dette, Stanghelle?
Eller ser ikke Stanghelle noe press her? Ser han med andre ord ikke den
tvangstrøye Hareide selv har påført seg, for å fremme sitt «kristelige partis»
politiske program?
Der Hareide tier, snakker Sultan. Hareide synes ikke å vite
hva synd er, eller så er den irrelevant for ham, ikke-eksiterende, eller som om
den skulle være aktuell bare utenfor det politiske spillet. Sultan vet hva synd
er ut fra Koranen, men også han gjør den – både synden og Koranen - irrelevant.
Men det er ingen tvil om hvem som er den modigste her: Det er Sultan, for han
snakker Koranen direkte imot. Og det er i seg selv ganske modig gjort. Særlig
når han vet at Koranen er uforanderlig og uskapt og at han ved å motsi Koranen
kan bli utsatt for takfir, eller dette
å få en fatwa mot seg som sier at han ikke lenger er muslim, en forbrytelse
ifølge islam som vil medføre døden. (Men obs: Her foreligger det muligens juridiske
smutthull, som kan spare Sultans hals eller nakke).
(Kilder: Aftenposten om sultan, morken m fl:
Så over til Dagen,
som mener og skriver: Synd er fremdeles synd:
«Den norske kirke har gått fra syndenes forlatelse, via
syndenes tillatelse til syndenes velsignelse.
Denne lederartikkelen ble egentlig påbegynt 8. april i fjor.
Da stemte Kirkemøtet, som var samlet i Kristiansand, over spørsmålet om
innføring av en vigselsliturgi og forbønnshandling for likekjønnede par. Før
avstemningen tydet mye på at det ville gå mot et ja.
Men da stemmene var talt opp, hadde alle forslagene om
vigsel og forbønnseremonier for homofile par, falt. Dermed måtte lederen
skrives om og den opprinnelige tittelen «Syndenes velsignelse» ble endret.
Lederartikkelen som kom på trykk 9. april i fjor hadde i stedet overskriften
«En gledens dag».
Nå må vi innse at den gleden ikke en gang varte i halvannet
år.
Onsdag ettermiddag ble det klart at resultatet av årets
kirkevalg vil gi tilhengerne av homofile ekteskap et solid flertall i neste
kirkemøte.
Flertall i Kirkemøtet for å vie homofile
Den norske kirke kommer til å utarbeide et vigselsritual for
personer av samme kjønn.
Innføringen av en slik liturgi vil være et foreløpig
bunnpunkt i et etisk forfall som har pågått over lang tid i denne kirken. Og
som nå altså ender med et læremessig totalhavari når det gjelder
samlivsetikken.
Stålsett krever liturgi for homofil vigsel senest i
2017
I praksis har den rådende holdningen på dette området
allerede en god stund vært at synd ikke skal forlates - altså tilgis - men i
stedet tillates. For man har ikke villet snakke om homofilt samliv som synd i
det hele tatt. På tross av det klare bibelske vitnesbyrdet i dette spørsmålet.
Og nå går man altså et skritt videre. Nå skal syndene få
kirkelig velsignelse.
Vil ha reservasjonsrett
Homofile handlinger er og forblir synd. Det kan intet vedtak
i noe menneskelig organ endre på. Uansett hvor mye den forsamlingen som vedtar
vigsel av homofile kaller seg et kirkemøte.
Et homofilt ekteskap vil aldri bli noe ekteskap i kristen
forstand. Selv om det foreligger en prestelig velsignelse og en
håndspåleggelse. Det blir tomme fraser. En handling som viser ringeakt mot Guds
ord. En syndenes velsignelse.
Når et slikt skjebnesvangert utfall nå er et faktum, for
kirken og for landet vårt, kan det være fristende for enkelte å peke finger mot
alle de andre. Mot de som har kjempet dette igjennom.
Men vi vil oppfordre til også å gjøre denne sorgens dag til
en dag for selvransakelse for de av oss som har stått på motsatt side. Som har
kjempet for det klassiske kristne synet på ekteskapet. Det synet som den store
majoriteten av verdens kirker ser på som en selvfølgelighet. At ekteskapet er
Guds gode skaperordning. For en mann og en kvinne.
Det vedtaket som nå kommer til å bli gjort, sier nemlig også
noe om vår egen åndskraft og åndelige våkenhet. Eller egentlig noe om mangelen
på dette. For det er ett alvorlig og ubehagelig faktum som vi ikke kommer unna.
Dette har skjedd på vår vakt».
--
--
Man kan i dag med
full rett spørre: Hvor er det blitt av synden? Og hvorfor?
Karl Augustus Menninger (1893-1990) was an American
psychiatrist and a member of the Menninger family of psychiatrists who founded
the Menninger Foundation and the Menninger Clinic in Topeka, Kansas. He wrote
many books, such as Man Against Himself, Love Against Hate, The human mind,
etc. [NOTE: page numbers below refer to the 242-page hardcover edition.]
He wrote in this 1973 book, "In all of the laments and
reproaches made by our seers and prophets, one misses any mention of 'sin,' a
word which used to be a veritable watchword of prophets. It was a word once in
everyone's mind but now rarely if every heard. Does that mean that no sin is
involved in all our troubles---sin with an 'I' in the middle? Is no one any
longer guilty of anything? Guilty perhaps of a sin that could be repented of or
atoned for?... Anxiety and depression we all acknowledge, and even vague guilt
feelings; but has no one committed any sins? Where, indeed, did sin go? What
became of it?" (Pg. 13) He explains, "'What WAS the sin that no
longer exists?' ... I have in mind behavior that violates the moral code or the
individual conscience or both; behavior which pains or harms or destroys my
neighbor---or me, myself." (Pg. 17) He adds, "although it has
disappeared from serious use in our workaday vocabularies, perhaps it has not
gone from the back of our minds. We shall see." (Pg. 24)
He suggests, "I believe there is 'sin' which is
expressed in ways which cannot be subsumed under verbal artifacts such as
'crime,' 'disease,' 'delinquency,' 'deviancy.' There IS immorality; there IS
unethical behavior; there IS wrongdoing. And I hope to show that there is
usefulness in retaining the concept, and indeed the word, SIN, which now shows
some signs of returning to public acceptance. I would like to help this trend
along." (Pg. 46)
He argues, "The use of diagnostic labels in a
pejorative way is a sin of which I have myself been guilty. I began to see how
much harm is caused and consequently I have discontinued it. Dr. Thomas Szasz
of New York State goes even further than I; he will not even concede the
existence of ANY 'mental illness.' He believes this to be a mythical,
political, and damaging designation. I have myself proposed that we speak
rather of 'Personality Dysorganization'
of various degrees rather than 'mental disease,' psychosis, neurosis, and the
like." (Pg. 171)
He asserts, "The assumption that there is sin...
implies both a possibility and an obligation for intervention. Presumably
something is possible which can be reparative, corrective, meliorative, and
that something involves me and mercy---we want them, too. But we want to think
we can help ourselves and our fellows if only a modicum. Hence sin is the only hopeful view... Therefore I say that
the consequence of my proposal would not be more depression, but less. If the
concept of personal responsibility and answerability for ourselves and for
others were to return to common acceptance, hope would return to the world with
it!" (Pg. 188) He concludes, "If we believe in sin---as I do---we
believe in our personal responsibility for trying to correct it, and thereby
saving ourselves and our world." (Pg. 220)
Despite the lapse of 40 years since this book was written,
Menninger's proposal for a return to responsibility and the corresponding
possibility of redemption still have a strong resonance with the modern
temperament, I would think.
--
Her noen eksempler
på hva som blir sagt om synd, hvordan den oppfatte av noen, som f eks rubb på Document.no :
«Det forventes at vi i storsamfunnet er tolerante. Hvis ikke
blir vi forsøkt brakt til taushet med ord som, rasist, homofob, islamofob og
fremmedfiendtlig. Det meste skal tolereres.
Noe annet gjelder minoritetene i samfunnet. De kan få
beholde sine intoleranser. Det må vi andre tolerere. Det er vanskelig å forstå
Harald Stanghelle på noen annen måte når han skriver om Shoaib Sultan, ordfører
kandidat i Oslo for MDG.
(rubb på document siterer
Stanghelle): Vi som har opplevd de
moralske – og ofte dobbeltmoralske – pekefingrenes tid, savner den ikke ett
sekund. Men nettopp derfor må vi ikke hamre løs på dagens minoriteter som om de
fortsatt representerer en samfunnsovermakt som må bekjempes. Da kan det
liberale flertall til forveksling ligne det pekefingerflertall som forlengst er
nedkjempet.
Derfor er det
så uendelig trist å oppleve stormen mot Shoaib Sultan. Og derfor var det et
nederlag for all ekte toleranse at han ble tvunget til «homofilretrett» for å
få lov til å snakke politikk.
Aftenposten den 220915:
I Vårt Land fremgår det at Benestad melder seg nå ut, (mens
Sultan altså ønskes hjertelig velkommen inn i de gudløses forsamling og det
totalisert syndsfraværendes samfunn):
– Jeg er ikke overrasket, men jeg hadde et svakt håp. Det
har svunnet nå, sier Benestad.
Han er en frontfigur i nettverket Levende folkekirke, som er
mot vigsel av likekjønnede i Den norske kirke. Forrige uke sa Benestad til Vårt
Land at han ville melde seg ut av kirken dersom kirken innfører en
kjønnsnøytral ekteskapsteologi.
– Står du ved det?
– Ja, da tror jeg mine dager er talte i Den norske kirke.
Jeg mener det ikke som en trussel, og jeg anbefaler ikke andre å gjøre det
samme, men det er en situasjonsbeskrivelse av min egen opplevelse.
En opptelling som Vårt Land har gjort, viser at det allerede
er klart at det påtroppende Kirkemøtet har rent flertall for innføring av
vigselsliturgi for personer av samme kjønn.
Benestad er ordinert prest og er valgt inn i Agder og
Telemark bispedømmeråd som lekmann. Han sitter også i det nåværende Kirkemøtet
og var med på å si nei til en slik ordning i fjor vår. Dersom han ikke melder
seg ut før et eventuelt liturgivedtak, vil han selv være til stede og i
mindretall når den endelige avgjørelsen faller.
– Kan innføringen av vigselsliturgi for likekjønnede også få
noen positive konsekvenser for Den norske kirke?
– I begynnelsen tror jeg mange blir glade og fornøyde, men
den positive effekten blir trolig minimal på lang sikt. Dette blir jo
spekulasjoner, men jeg er sikker på at de negative konsekvensene blir mye
større enn de positive.
– Hva slags negative konsekvenser?
– I lokale menigheter vil det få negative konsekvenser i
form av spenninger, konflikter, utrygghet, tilbaketrekning, og det vil bli
slitsomt for mange. Hva skal for eksempel søndagsskolelærerne undervise hvis to
mener det ene og to mener det andre? De samme utfordringene vil møte
konfirmantlærere og ungdomsledere.
– Det er ikke bare liturgien som endres, men hele kirkens
lære om ekteskap, barn og familie. Det gjelder ikke bare en seremoni, det
handler om at kirken nå tilpasser seg en radikal, kjønnsnøytral ideologi.
Dypest sett er Den norske kirke splittet i bibelsynet og kirkesynet. Det får
store konsekvenser.
Vårt Land 23. september 2015:
Dagen, to dager før kirkevalget 2015:
Hvorfor taper «levende folkekirke» mot «åpen folkekirke» for
velsignelse av homofil praksis? Debattformen, tilnærmingen og poengene «de
levende» ikke får frem:
Kjemper om fremtidens
kirke: Sturla Stålsett og Egil Morland er uenige om mye, men enige om at
kirkevalget om et par uker er et «skjebnevalg» for Den norske kirke, av Jan
Arild Holbek. Publisert 3. september 2015:
KAMPHANER: Sturla Stålsett (t.v.) og Egil Morland er
frontfigurer for hver sin kirkepolitiske retning i kirkevalget 2015. De mener
begge at veldig mye står på spill når nye medlemmer til bispedømmeråd og
Kirkemøtet nå skal velges.
FAKTA: Sturla Stålsett: 51 år. Professor i diakoni ved Menighetsfakultet. Er styreleder i organisasjonen Åpen
folkekirke som stiller egne lister i ni av Den norske kirkes elleve bispedømmer.
Åpen folkekirkes flaggsak er innføring av en liturgi for vigsel av likekjønnede
par i Den norske kirke.
Har vært
generalsekretær i Kirkens Bymisjon Oslo og leder av det regjeringsoppnevnte
utvalget arbeidet med utredningen «Det livssynsåpne samfunn. En helhetlig tros-
og livssynspolitikk».
Er ikke selv
kandidat ved årets kirkevalg.
FAKTA: Egil Morland, 65 år. Førsteamanuensis i teologi ved
NLA Høgskolen i Bergen. Er
med i lederskapet for nett-
verket
Levende folkekirke som ikke stiller egne lister, men anbefaler at folk stemmer
på kandidater som sier nei til vigsel av
likekjønnede. Har vært valgt leder i
Presteforeningen. Er nestleder i Bjørgvin bispedømmeråd og
medlem av Kirkerådet og dets arbeidsutvalg. Står på nominasjonskomiteens liste i Bjørgvin
ved årets kirkevalg.
Morland:
– Ja, Åpen folkekirke har ved sin mobilisering gjort dette
til et skjebnevalg ved å få valget til å handle om én eneste ting: Ja til
vigsel av likekjønnede. Denne saken har dere gjort til selve testen på
folkekirkens fremtid. Jeg tenker at Åpen folkekirke spiller bingo – eller skal
vi si russisk rullett – med forholdet mellom folket og kirken i fremtiden, sier
Morland. Han er en av lederne i nettverket Levende Folkekirke.
Sturla Stålsett, styreleder i organisasjonen Åpen
folkekirke, slår hardt tilbake:
– Jeg tror det er helt motsatt. Åpen folkekirke har bidratt
til en veldig god mobilisering foran årets kirkevalg, og det er godt for
kirken. Det er helt feil å hevde av Åpen folkekirke er en énsaks-bevegelse.
Dette kirkevalget handler ikke bare om den ene saken, men om kirkens plass i
folket, om kirkens selvforståelse og om folks opplevelse av å høre til i
folkekirken, parerer
Stålsett.
Høy temperatur
I kirkevalget 2015 skal det velges medlemmer til 1.235
menighetsråd og 11 bispedømmeråd. Sistnevnte er med på å utgjøre Den norske
kirkes øverste valgte organ, Kirkemøtet.
Aldri før har et valg i Den norske kirke vært så høyt
profilert som i år, og aldri har temperaturen i debatten vært høyere. Først og
fremst på grunn av en av sakene som Kirkemøtet forventes å avgjøre kommende
fireårsperiode: Om homofile kan få gifte seg i Den norske kirke.
I ni av elleve bispedømmer arrangeres det før første gang
forholdstallsvalg, fordi det ikke som før bare foreligger én liste ved
bispedømmerådsvalget. Det nye er at en kirkepolitisk retning – Åpen folkekirke
– stiller egne lister.
Nominasjonskomiteenes lister inneholder kandidater med ulik
profil og forskjellige meninger – også om ekteskapsforståelse og homofili. Men
nettverket Levende Folkekirke engasjerer seg gjennom annonser og annet
informasjonsmateriell for å få folk til å gi sin stemme til de kandidater på
nominasjonskomiteenes lister som vil arbeide for at kirken skal stå fast på at
ekteskapet er for mann og kvinne.
Kapellduell
Vårt Land utfordret de to fagteologene og frontfigurene for
hver sin kirkepolitiske retning, Sturla Stålsett og Egil Morland, til debatt.
De møttes i kapellet på Menighetsfakultetet for å diskutere:
(Hør
diskusjonen her: Slag om fremtidens kirke?)
– Mener dere at årets kirkevalg er et slag om fremtidens
kirke, et skjebnevalg for Den norske kirke?
Egil Morland: – Ja, men jeg mener det er blitt det, fordi
Åpen folkekirke har mobilisert for å få flest mulig til å gi dem mandat til å
endre kirkens lære på et viktig punkt.
Sturla Stålsett: – Ja, dette er et veldig viktig valg.
Valget gjelder hvordan Den norske kirke skal være kirke i det norske folk. Når
vi nå går fra en statskirke til en folkekirke er det viktig at folk opplever at
de hører hjemme i den, og at deres ord har vekt.
Morland: – Nettopp i overgangen fra statskirke til
folkekirke hadde jeg håpet at vi i dette valget og i kommende valgperiode kunne
konsentrere oss om de mange krevende spørsmål og prosesser denne endringen
krever. Men ekteskapsliturgi-saken er blitt en slags lynavleder for alle viktig
spørsmål, som vi nettopp derfor blir avskåret fra å arbeide med.
Problemet er at når dette er gjort til den store saken,
opptar den så mye oppmerksomhet på hva vi i kirken må bruke krefter på de
neste årene. Jeg kan for eksempel måtte bruke de to neste årene til å bekjempe
dem som vil utforme en ny, kirkelig vigselsliturgi. I stedet burde vi fått tid
til å ordne de tingene vi vil ha på plass for ikke å forstyrre relasjonen
mellom folk og kirke.
Stålsett: – Det du sier, er slikt vi hører fra dem som vil
bevare alt som det har vært og som ikke vil slippe til oss som mener at må vi
få en avklaring – en endring – i vigselsaken, sånn at vi kan arbeide med alle
de andre viktige sakene.
Bare ett valgtema? – Dreier dette kirkevalget seg
utelukkende om dette ene spørsmålet – vigsel av likekjønnede?
Sturla Stålsett: – Nei. Det dreier seg mye mer om hva slags
kirke vi vil ha. Og om hvordan vi kommuniserer at vi fortsatt skal være en
folkekirke, hvor det ikke stilles krav i døren eller sorteres mellom et A- og
et B-lag.
– Hva har det betydd at Åpen folkekirke har kommet på banen,
med egne lister i tillegg til listene fra nominasjonskomiteene i bispedømmene?
Stålsett: – Det har ført til at vi har fått en levende og
engasjert debatt. Uenighet skal vi klare å leve med. Kirken er et
uenighetsfelleskap som er bygd på noe helt annet enn enighet, nemlig troen på
Jesus Kristus.
– Mener du det er en berikelse og en styrke for det
kirkelige demokratiet at det i år stilles mer enn én liste ved valg av
medlemmer til bispedømmeråd og Kirkemøtet?
Morland: – Nei. Regelverket for kirkevalget er ikke rigget
for den situasjonen vi nå har. Og ekteskapsforståelse er satt på spissen og
gjort til det eneste temaet. Den saken aktualiserer spørsmål der jeg mener
uenigheten er så stor at det går på dypt vann. Ja, det er vanskelig å leve med
det i fremtiden.
Jeg er opptatt av at kirken må ha
litt respekt for seg selv.
– Hvilke langsiktige virkninger tenker dere at årets
kirkevalg kan få?
Morland: – Jeg mener at veldig mye henger på utfallet av
ekteskapsliturgi-saken, som forkludrer mange andre saker. Jeg har registrert så
ufattelig mange signaler fra mange som vurderer sitt forhold til Den norske
kirke. Det går over min forstand at man våger å gamble og kjøre så hardt på
denne ene saken.
Stålsett: – Jeg mener det er helt motsatt. Det er Levende
folkekirke som forkludrer spørsmålet om hva slags kirke vi skal ha, ved å
insistere på at man skal holde alle ting fast, ikke åpne for nye stemmer og nye
fortolkninger.
Morland: – Dere tegner et bilde av denne kirken som jeg
ikke kan identifisere meg med.
Stålsett: – Det har jeg skjønt.
Morland: – Når det stadig snakkes om dåp og medlemskap,
holder dere aldri det sammen med det som er vår kirkens lære, nemlig dåp og
tro. Åpen folkekirke synes aldri å være opptatt av at det er
gudstjenestedeltakelse og oppslutningen om Den norske kirke som svikter. Det er
det som avgjør denne kirkens fremtid som folkekirke. Dere er bare opptatt av at
man må stemme ved valg. Du som skal inkludere alle, vil lage en kirke hvor
markøren om hva en kristen tilhørighet betyr, blir helt usynliggjort. Vi skal
hele tiden anerkjenne, sier du. Anerkjenne til og med at folk ikke går til
kirke og ikke deltar i nattverd. Da skjønner vi at her er det kulturkrasj.
Stålsett: – Vi skal anerkjenne at det er ulike måter å komme
til kirken på, ulike måter å tro på, ulike grader og former for tvil og
praksis. Men vi skal selvfølgelig fremholde at gudstjenesten er et godt og
viktig sted for menigheten å samles.
Morland: – Er ikke gudstjenesten et nødvendig sted? Du
fremstiller det som et alternativ: Noen kan velge å gå til gudstjeneste, andre
kan velge å gå i skogen med sin tro. For alt er like godt. Vi lærer jo at
kirken er der Ordet blir forkynt og der sakramentene blir forvaltet. Men du
sier jo at kirken er overalt?
Stålsett: – Jo, men vi vet at kirken ikke bare er de som kommer
til kirken hver søndag klokka elleve. Alle som er døpt og vil være medlem i
kirken, tilhører den på akkurat samme måte og med samme verdighet.
– Hva slags forhåpninger og frykt for Den norske kirke ti år fram i tid har dere?
Stålsett: – Jeg har et håp om at kirken fortsetter å være et
sted der man kan komme med sin tro. Det er helt feilaktig å si at Åpen
folkekirke ikke er opptatt av menneskers tro. Tvert imot er vi opptatt av at
den troen som finnes der ute, anerkjennes og respekteres, med alle sine sjatteringer
og ulike uttrykk og styrke.
Morland: – Nå karikerer du meg! Man tar ikke folk på alvor
dersom man tror at 3,8 millioner mennesker skal sluses inn i fremtidens kirke.
Men det er det dere har ambisjon om! Undersøkelser viser at når folk selv får
anledning til å definere hva de tror på og ikke tror på, så er prosenten som
enten markerer tilslutning til kristen tro, eller til Jesus Kristus, veldig mye
lavere enn andelen av nominelle medlemmer i Den norske kirke. Men det er dem
dere appellerer til hele tiden.
Stålsett: – Ja, selvfølgelig gjør vi det. For verken du
eller jeg har noen mulighet, eller rett, til å sortere eller dømme den ene
eller den andre inn eller ut. Jeg forventer også at Den norske kirkes
medlemsandel i befolkningen kommer til å gå ned. Min frykt er at Morland og
hans likesinnede fortsetter å sende ut signaler om at folk kun er ønsket i
kirken dersom de har en bestemt tro og en bestemt måte å bruke de kirkelige
ritualer på.
Morland: – Jeg helt enig i at vi ikke skal gjøre det. Men
det du gjør, er å ta denne store majoriteten der ute til inntekt for deres syn.
Det er det ikke belegg for. Du sier at det ikke er deres sak å bedømme folks
tro. Nei vel, men det er vel den kristne tro vi skal forkynne? Ikke at enhver
blir salig i sin tro?
Stålsett: – Nei, men det er jo det vi gjør: Vi forkynner den
kristne tro, og det må vi fortsette med. Evangeliet er et ord til alle og
enhver, om at du er godkjent, akseptert elsket av Gud – og mottatt helt uten
forbehold.
Morland: – Er det ikke motsatt, da? At mennesket ikke er
akseptert av Gud når det gjelder frelsen, men må ta imot Jesus Kristus for at
dette skal skje.
Stålsett: – Denne mottakelsen er ren nåde. Denne mottakelse
kan ingen prestere. Det er kirkens første budskap. Derfor bærer vi barnet til
dåpen og innlemmer enhver på akkurat samme måte i kirken – uten å rotfeste
troen i egen gjerning eller prestasjon.
Morland: – Påstår du at vi forkynner gjerningsrettferdighet
ved vårt standpunkt i likekjønnsliturgien?
Stålsett: – Det har jeg ikke sagt.
Morland: – Du har sagt det så mange ganger nå: At vi
signaliserer til folk at gjerningene og troen deres ikke er god nok, fordi vi
stiller opp krav.
Stålsett: – Ja, det signalet som likekjønnede par møter når
de kommer til kirken for å vies – en stengt dør – er at deres liv ikke er godt
nok til at kirken kan velsigne det.
Morland: – Ja, men kan vi velsigne alt som rører seg i
folket?
Stålsett: – Vi snakker ikke om alt. Vi snakker om å ha en
annen forståelse av ekteskapet enn den du har. Ekteskapsforståelsen som
inkluderer likekjønnede par, har vokst fram i kirken og har stor både
teologisk begrunnelse og demokratisk begrunnelse i kirken. Spørsmålet er hvor
lenge ditt syn skal få lov til å stenge for oss som vil be for og velsigne
homofile som kommer til kirken for å gifte seg.
Det er mange oppfordringer i Skriften til samhold og
enighet, men veldig få som sier: Ta nå en hard diskusjon! Stå nå på
for ditt syn!
Egil Morland – Jeg er opptatt av at kirken må ha litt
respekt for seg selv. I 2007 sa 84 prosent av Kirkemøtet – det samme
Kirkemøtet som
åpnet for at homofile samlevende kan være
ansatt kirken – at å
likestille homofilt ekteskap med ekteskap mellom
mann og kvinne ikke er forenlig med kristen etikk. Hvor dypt stikker kirkens
selvrespekt hvis den slår seg så lettvint på munnen i slike saker?
Stålsett: – Men snakk om kirkens selvrespekt hvis vi henter
fram bispeuttalelser fra 1972 eller 1954! Det er helt klart at kirken har tatt
feil før. Kirken må stadig reformeres for å være i takt med evangeliet. Det er
vårt viktige ansvar som teologer og alminnelige kirkefolk. Spørsmålet om det
gjør at dette spørsmålet, som spørsmålet likeverd mellom homofile og
heterofile, må vurderes på nytt på samme måte som spørsmål om slaveri og
kvinners plass i kirken i sin tid måtte revurderes.
Morland: – Likeverd? Har vi noen gang så mye som antydet at
homofile ikke har likeverd?
Stålsett: – Ja, det har kirken gjort.
Morland: – Ja, men jeg må nesten tale for meg selv og
Levende folkekirke: Har vi noen gang sagt noe negativt eller noe som
indikerer at homofile har mindre verd enn andre mennesker?
Stålsett: – Dere har sagt: «Slik du har valgt å leve ditt
liv kan vi ikke godkjenne deg, velsigne deg, ta imot deg i kirken.»
Morland: – Og dermed har vi sagt noe om likeverdet?
Stålsett: – Ja, det mener jeg ligger klart for den som
mottar et slikt ord.
Morland: – Hvis du mener at jeg har et slikt menneskesyn,
burde du bekjempe meg mye sterkere. Da burde du si at jeg ikke er velkommen i
kirken og ikke at du respekterer meg for mitt syn. Da er du nesten forpliktet
til å bekjempe meg med alle de lovlige midler du har.
Stålsett: – Nei!
Morland: – Jo. For du slår beina under det jeg trodde var
felles for oss; at vi ser likt på alle menneskers verd.
Stålsett: – Jeg håper og tror at vi gjør det. Men vi
kommuniserer etter mitt syn ikke dette når vi sier til likekjønnede par som
kommer til kirken med sin tro og sine liv: Her er døren stengt for deg. Jeg kan
ikke engang velsigne deg eller be for deg ...
Morland: – Det kan vi. Vi ber for alle til enhver tid og
velsigner alle i gudstjenesten. Men du kan ikke forvente at vi vil legitimere
det vi mener er i strid med Guds ord.
Stålsett: – Nei, det kan kanskje ikke du gjøre. Men det kan
mange av oss i kirken gjøre, fordi vi mener det er riktig. Men du fortsetter å
stenge den muligheten for oss.
Morland: – Ved å ha det synet jeg har mener du at jeg
stenger den muligheten? Men da burde jeg vel melde meg ut da, slik at dere blir
kvitt slike som meg?
Stålsett: – Nei, vi har et inkluderende syn. Vi mener det må
være plass også til folk med ditt ekteskapssyn. Kirkens samlivsutvalg og
Bispemøtet har fastslått at Den norske kirke nå har to velbegrunnede syn. Så
lenge det er slik kan ikke den ene siden, med ditt syn, blokkere for det andre
synet.
OPPHETET: Åpen folkekirke ble stiftet som en reaksjon på at
Kirkemøtet 2014 sa nei til at homofile skal kunne gifte seg i Den norske
kirke. Den opphetede diskusjonen på Kirkemøtet i fjor har bidratt til at
spørsmålet om vigsel av likekjønnede er blitt et hovedtema i årets
kirkevalgkamp.
– Tar du for gitt at Åpen folkekirke blir organisasjon som
stiller valg fremover, Stålsett?
Stålsett: – Vi er en organisasjon som er kommet for å bli.
Vår intensjon er stille valgliste, inntil vårt årsmøte eventuelt skulle vedta
noe annet. Vi mener at dette er en ryddig og ordentlig måte å organisere
uenighet på, og bra for demokratiet både i samfunnet og i kirken.
– Er flerpartisystemet kommet for å bli i Den norske kirke?
Morland: – Jeg håper ikke det. Det er mange oppfordringer i
Skriften til samhold og enighet, men veldig få som sier: Ta nå en hard
diskusjon! Stå nå på for ditt syn! Når det bryter på dypt vann, er det til
sjuende og sist Guds ord, ikke flertallet, som skal avgjøre og finne den rette
vei.
Stålsett: – Der er det igjen: At en minoritet, en elite skal
tilta seg den rette tolkning av Guds ord, og dermed ekskludere majoriteten.
Hele den tenkemåten var nok mulig i oldkirken, men bør ikke være mulig i dag.
For hver og en av oss har ansvar for å tolke evangeliet og Skriften i vår tid.
Valget gjelder hvordan Den norske kirke skal være kirke i
det norske folk.
– Konsensus-tenkning
har i stor grad preget kirkelivet og også lederorganer i Den norske kirke. Er
den tid nå forbi i Den norske kirke, Stålsett?
Stålsett: – Nei, jeg mener det å søke konsensus er en
politisk og teologisk dyd. Men konsensus må bygge på respekt for overbevisning,
samtale og kompetanse. Å tro at man kan hoppe bukk over ulike tolkninger eller
presse oss fram til enighet, på tross av at vi egentlig er uenige, det tror jeg
ikke noe på. Men at Åpen folkekirke vil bidra til å skape så gode løsninger
som mulig, på tvers av ulike grupperinger og ståsted, det kan jeg garantere.
– Hvordan vil det indrekirkelige debattklimaet bli i tiden
fremover?
Stålsett: – Jeg håper det blir mulig å ha friske
meningsutvekslinger som vi nå har hatt, med smilet på lur og tydelig
engasjementet.
Morland: – Jeg håper at jeg aldri vil komme dit at jeg ikke
har respekt for mennesker og deres argumenter. Det viktigste for oss er at vi
er kristne, tilber Kristus og hører til i et sakramentalt fellesskap med andre
mennesker.
Min frykt er at Morland og hans likesinnede fortsetter å
sende ut signaler om at folk kun er ønsket i kirken dersom de har en bestemt
tro og en bestemt måte å bruke de kirkelige ritualer på.
– Sturla Stålsett: – Er du sikker på at du er medlem og
ordinert prest i Den norske kirke om ti år, Morland?
Morland: – Nei. Jeg kan ikke svare for hva jeg selv gjør,
hvis kirken sier ja til vigsel av likekjønnede. Ingen vet i dag hva som kommer
til å skje fremover. Men jeg har møtt mange kirkemedlemmer som vurderer å melde
seg ut. Min mening er altså at Åpen folkekirke spiller bingo eller russisk
rullett med forholdet mellom folket og kirken i fremtiden.
Stålsett: – Jeg tror det er motsatt. Dette handler ikke bare
om homofile og lesbiske. Vigslingsspørsmålet er viktig for langt flere enn de
det selv angår. Mange sier: «Er det ikke plass for dem i kirken, er det heller
plass for oss der».
Morland: – Og da tenker du at hvis mitt syn vinner fram så
vil det bety en stor avskalling fra kirken?
Stålsett: – Ja, det tror jeg.
--
Allah er ikke hellig:
Hvor går vårt land?
Kristendommen er intolerant:
Islam og det nye ekteskapet, Bekkemellom:
NB: Ekteskapet, verdinihilismen, kommunismen, USA, Vesten og
islam – hvordan det går i praksis og hvordan samfunnet langsomt brytes ned når
synden nihiliseres:
