Vestens selvrealiseringsideal og islams knipetak på kvinner

Når får vi oppleve en skikkelig, radikal og uknekkelig muslimsk Nora? Når vil islam begynne å "forgude" selvrealisering til fortengsel for frykt for mannen, profeten og Allah? Når vil muslimske kvinner i hopetall og kollektivt forlate sine "dukkehjem" for å gå ut i verden og på markedene for å bli verdsatt som de ukrenkelige skapninger de er på likefot med mannen?

En liten, bedrøvelig studie i kynisisme

Islam har et knipetak på kvinner, både muslimske kvinner og ikke-muslimske kvinner. (Vi skal – etter fattig evne – se litt mer på den psykologi og hersketeknikk som ligger under nedenfor). Islam skiller imidlertid mellom muslimske kvinner og ikke-muslimske kvinner. Disse to kvinnegruppene har ulik status innen islam, de er derfor begge ofre for islams dualisme, en dualisme som tillegger mennesker  en absolutt (uforanderlig) forskjellig verdi alt etter om man er muslim eller ikke. Ikke-muslimer, både kvinner og menn, er generelt og absolutt mindre verdt enn muslimer og det dreier seg ikke bare om en rangsforskjell, det er en vesens forskjell, en vesensforskjell – ironisk-tragisk nok - forordnet av Allah selv (ikke Gud). Muslimer: Dere er det beste folket, sier Allah, dvs. ”profeten” Muhammed. Ikke-muslimer korrumperes av sin religion fra fødselen av. De utvikler seg til u-naturlige mennesker eller kanskje – helt sikkert - værre, til: Undermennesker.  

Universalisme er ukjent innen islam, (men – tragisk-ironisk nok - dog ikke for alle muslimer): Det er bare muslimer som kommer til det allahianske paradis. Det fins ingen annen garantert frelsesvei for menneskeheten - dvs for muslimer - enn islam. De gudstroende som ikke følger Koranen, hadith og sunna, havner automatisk i helvete, hvor Allah av og til skal være til stede for å ”bivåne” pinslene.

Innen kristendommen fins det en legitim teologi begrunnet i Biblen som er universalistisk: Gud skal en gang bli alt i alle. Alle skal til slutt tas opp til - og i - Gud. Dette er den ultimate frelse. I en sådan tilstand fins ingen synd, ingen jordslige legemer, ingen tårer, bare gudstilbedelse, og hvor de hellige skal se og tilbe Gud i all evighet og hvor man da opplever summum bonum i herliggjort evig liv.

Visse retninger innen kristendommen nekter for en slik universalsime og lander på den konklusjon at det bare er de utvalgte som får oppleve denne evige tilstanden av absolutt godhet eller salighet, altså noe i nærheten av slik det er i islam. Vi skal imidlertid ikke ta opp denne diskusjonen her, men oppfordre dem som måtte være interessert i å studere videre på egenhånd. Et slikt studium kan være vel verdt et forsøk.

Hvilken virkning har så den islamske dualisme for kvinner – alle verdens kvinner - og kvinner av i dag så vel som i morgen?

Islam holder dem i en knipetang som først og fremst passiviserer eller beskjærer dem, bokstavelig talt. Den muslimske kvinne oppfordres til å underlegge seg, ikke til å stille relevante og radikale spørsmål og fremfor alt til å ikke tenke selv og grunnleggende og naturlig selvstendig.  (Det vil kunne oppfattes som et opprør, noe som i visse islamske miljøer, spesielt i Vesten, dog godtas til en viss grad). Hun befinner seg i et ”evig” dilemma: Uttrykker hun medynk med ikke-muslimske kvinner som ”rettmessig” voldtas av muslimske menn, kan hun risikere å bli beskyldt for både apostasi fra selve religionen og dessuten for et mer lokalt forræderi overfor mannen, familien, klanen og ikke minst: Barna, både jenter og gutter. Denne knipetangen eller dette kniptetaket på kvinner innen islam er i seg selv passiviserende. Den lammer både mentalt og fysisk. Den stenger for ironi, humor og fleksibilitet og ikke minst for all "normal" eller naturlig kreativitet. Samtidig som den gir den enkelte kvinne – henvist som hun er til sitt isolerte kvinneunivers  -  en viss tilfredsstillelse: Mange foretrekker jo nettopp at andre tenker for dem og ikke bare det: Flere enn vi vil like å tro synes det er helt all right at andre enn dem selv utfører drittjobbene, her tenkt som voldtekten og nedverdigelsen av ikke-muslimske kvinner. Det føles eller oppfattes som enslags utløsning for dem, man føler enslag lettelse, man får utløp for egen undertrykt aggresjon og frustrasjon – og dessuten så slipper man å utføre offergjerningen (voldtekten og ydmykningen) selv. Det er mye mye bedre å ikke bli voldtatt enn å bli det, det følger nærmest enslags magisk iboende skittenhet med en kvinne – som i tillegg til helt legitimt å bli betraktet som slave – blir voldtatt. Den siste rest av ære er fratatt dem. De kan spyttes på – av de muslimske kvinnene selv. Muhammed har med andre ord klart å splitte kvinnne og dermed klart å gjøre dem svak – og dermed mer ”håndterlig” - som gruppe sett.

Knipetangen har dermed fått en dobbel funksjon, en som kjærkommen ”lynavleder”, den andre som sier at ”man vet hva man har (æren eller ærbarheten), men ikke hva man får (ved f eks å forlate eller kritisere islam samtidig som man da solidariserer seg med ikke-muslimske kvinner).

Islam som trossystem gjør at muslimske kvinner har vanskelig for å se og skjønne at det er satt en skruestikke på som som stadig skrus hardere til jo eldre kvinnen blir. Med tiden gjør islams ”gud” dem til sine ikke-muslimske søstres foraktede fiender, en stadig trussel, et press mot deres egen opparbeidede ærbarhetsfølelse  og deres egne påtvungne typisk identiteskonserverende islamske selvrespekt. De kan - i sitt eget indre tankeunivers - med grunnlag i de islamske skrifter selv og med de lærdes velsignelse - triumfere. De har krav på å dominere, dvs å være nedlatende og foraktende overfor sine ugudelige kaffir-søstre. De har en guddommelig rett til å utøve sin patronisering og moralisering over dem.  

Hun kan i prinsippet verken rent teoretisk kritisere islams grunnvoll eller rent praktisk positivt ta til motmæle eller foreta seg noe rent konkret for å beskytte eller vise aktiv solidaritet med de ikke-muslimske kvinnene. Muslimske kvinner oppfordres ikke til å arbeide forebyggende for å hindre at muslimske menn forgriper seg på ikke-muslimske kvinner, de oppfordres snarere til det motsatte, både direkte og indirekte, både aktivt verbalt og ved at mannen taust – og tilsynelatende ydmykt -  kun viser til tradisjonen og de lærde, de som befinner seg langt borte og høyt hevet over familielivets mer trivielle problemer at dette i seg selv gir autoritet, og til de som tillegges rett og plikt til å forsyne ummah med den endelige tolkningen av hva Allah har ment og av hva som skal gjelde som guddommelig og evig absolutt rett eller ikke i enhver sammenheng.  (Mannen på sin side slipper også å tenke selv ved å vise til og peke på tradisjoner og "fjernt" opphøyde autoriteter. Han kan gjøre det ut fra ren ondskap eller gjøre det passivt rett og slett fordi det er mest behagelig eller pragmatisk ”riktig” for ham å forholde seg slik. I begge paradigmer passiviseres aktørene og/eller de troende).

Det mest tragiske i dette og kanskje det mest grusomme er, at selve systemet – islam som kollektivt trossystem – gir kvinnene en stimulans til å produsere et behov (som føles helt selvinnlysende riktig og virkelig og helt nødvendig der og da) for å bli konservert av systemet og til og med å bli en ivrig konservator av det og promotor for det - en aktivitet som kan ta fanatiske former og til og med koste liv.

Det skjer ved at det utvikles en mental tilstand hvor hun rent faktisk i fullt alvor og med den aller største kreative og "vakre" energi,  tror hun,  – båe på kort og lang sikt - tjener nettopp på dette trossystemet, og dette guds- og denne ”frelsesbringende” tro som ligger til grunn. Hun opparbeider en selvforståelse som gir henne en følelse av ha makt og kontroll, ikke bare over seg selv, men også over  de andre, enten det er i den nære familie, eller utenfor. Hun får det for seg at hun kan tjene mental-økonomisk og gjerne både mentalt og økonomisk på den utviste tro og selve systemet. Det gir henne en høyere status enn hun ellers vill ha hatt. Hun lokkes til å rasjonalisere: De andre – de ikke-muslimske kvinnene - er, tross alt hun selv må tåle av ydmykelser i kraft av dette samme systemet - MINDRE verdt - enn henne selv.

Hun – på sin side - er tross alt MER beskyttet innen islam og av islam enn de ikke-muslimske kvinnene er, de som står utenfor og som verken profeten eller Allah gir noen beskyttelse. Og tror hun da i tillegg virkelig på at Allah sier sannheten og at hun selv skal til helvete hvis hun ikke lyder Allahs forordninger, påbud og forbud, vel, da sitter hun skikkelig i saksa og det fins ingen vei tilbake: Hun velger da selvfølgegli å bli i folden fremfor å prøve lykken der ute i friheten. Ja, så ille kan det gå at kvinner faktisk ofte blir mer konservative eller reaksjonære når det gjelder å forsvare islam enn noen muslimsk mann kan være det. Det fins eksempler på at det er de eldre kvinnnen i den muslimske famile som sørger for at guttene holder kustus overfor sine søstre og utfører de foreskrevne ritualer, dvs drapene på sine genetiske søstre. Det gir disse kvinnene ikke bare en følelse av (innbilt) selvverd, kontroll og makt, men også en en enorm objektiv eller tydelig verdsatt maktposisjon, et grunnlag for å kunne utøve ytterligere press og manipuleringer.

Hva kan så muslimske kvinner ”tjene” mentalt på å tie om den islamske dualismen og ikke forkaste den ”guddommelige” rett mannen har til å voldta ikke-muslimske kvinner? Jo, den vil alltid representere et maktmiddel hun utstyres med i kraft av selve systemet. Ved at hun forblir taus, samtykker hun, og ikke bare det: Hennes mulige merverdi øker, hun bys en sjanse og vil kunne føle at det hun gjør og føler gjør hun og føler nettopp av omsorg eller ”kjærlighet”  for sin mann, sin familie, sin klan. Hun gis ”anledning til” å ære sin mann og kan hente en plussgevisnst av dette. Hun kan komme til å se den situasjonen hun nå engang er satt i som en win-win-situajson. For en lykkefølelse, for en blid skjebne ... ! For har ikke mannen gått til krig og skaffet seg slavinner nettopp for å avlaste henne selv og bringe henne større status og mer verdi? Er det ikke nettopp mannen som sørger for at familien berikes og styrker sin posisjon i samfunnet? Skal ikke modighet eller krigsinnsats  og ære nettopp premieres ved å føle oppriktig omsog og ”takknemmelighet” for mannen? (Mann og kvinne tilhørerer tross alt samme klan og har klare fellesinteresser, interesser som med nødvendighet må beskyttes på andre klaners og de vantros bekostning, jfr islams dualisme).

Jo, slik kan islam fungere og legitimere dualisme og umoral. For ikke å snakke om etslags institusjonalisert hyklere og selv bedrag. Men man er seg selv nærmest. At andre lider og blir misbrukt, avlaster en for egen misære og letter ”på humøret”. (Så kynisk dette enn måtte lyde).

Dessuten skal hun være takknemmelig, for det sier Allah og profeten at hun skal være. Hun har en uforbeholden plikt til å la mannen ligge med sine slavinner som de vil. Hjemmelen ligger i selve trosstrukturen, hvor tillatelsen for den ene blir en plikt (til ikke å intervenere eller bry seg) for den andre. At mannen bare har en tillatelse – og ikke en plikt fra Allah til dette - gjør det forresten ganske ”lett” for mannen å tro eller innbille seg – både nekeltvis og som gruppe - at han har en guddommelig pålagt plikt i disse tilfellene …

Hva så med ikke-muslimske kvinner? Her kan det studeres og skrives mye. Muslimske kvinner har det meste til felles med ikke-muslimske, men står i en ikke helt sammenlignbar tradisjon og må som nevnt agere og leve innenfor et system som er helt forskjellig fra det systemt f eks vestlige kvinner lever under i dag. Islam er ikke kompatibel med noen andre religioner eller tradisjoner. Islam alene har den egenskap at den utmanøvrerer kvinnen allerede i kraft av trosgrunnlaget. Allerede ”Det guddommelige” utgangspunktet er ment å skulle sikre kvinnen som underlagt mennenes kontroll. Utenfor islam regnes kvinner som likestilte mannen  – de er født like og likeverdige og med like verdi, selv om mannen i kristendommen f eks – ”sikres” det avgjørende ordet når vanskelig avgjørelser og viktige veivalg som gjelder hele familien må tas. Men her kunne man like gjerne kaste lodd om hvilken løsning skulle velges, kvinnens forslag eller mannens, men bare ikke slik i islam. Tvert om. Det foreligger en verdimessig vesensforskjell fra skapelsen av ndgj kvinne og mann, en ontologisk forskjell, mellom mann og kvinne, og dette i seg selv begrunner at forskjellsbehandling SKAL finne sted, med mannen ufravikelig eller obligatorisk forordnet til dette av selveste Allah på toppen av pyramiden en gang for alltid. (Mannen tvinges til å være den endelige beslutningstakeren. Klarer han det ikke, blir han betraktet og verdsatt deretter som veik og derfor også mindre typisk muslim og derfor også mindre ”naturlig” menneske! Han vil da måtte vurderes som mindreverdig i Allahs øyne. Den kristne mann har ikke noen slik dom hengende over sitt hode. Den kristne Gud, menigheten og det mer eller mindre kristne sanfunnet rundt familien ville snarere ha velsignet en slik kreativitet som å kaste lodd enn fordømt den som uguddommelig og ukristent!).

Islam er som tidligere nevnt som skapt for å passivisere, av-kreativisere eller lamme kvinner. De settes i  sjakk matt allerede før "spillet" - eller kampen -  kan begynne. Utenfor islam forekommer selvsagt også systematiske og kollektive føringer på kvinner som passiviserer. Men selve systemet er ikke lukket en gang for alle, slik som i islam. Det fins alltid en utvei og en mulighet for opprør eller flukt. Kvinnens verd i systemet utenfor islam er basert i og på det selv, med referanse til en gud som er alle menneskers Gud, ikke bare de kristnes Gud. ”Et dukkehjem” av Ibsen viser at dette går an og er legitimt og at den hoved-ide som stykket samles rundt, nemlig kvinnen frihetsrett, lettere kan aksepteres, forstås og tillates praktisert utenfor islam enn innenfor. Ibsen blander ikke Gud inn direkte i stykket, men han troner i bakgrunnen, men uten å få slippe til, verken som deus ex machina eller som rolleinnehaver på scenen. Innen islam vil dette være nærmest en umulig tanke: Allah MÅ være med og trekke i trådene. At kvinnens naturlige frihet skulle kunne begrunne kvinnens rett overfor mannens er utenkelig og gjleder både som norm og regel for all fremtid. Derfor finnes det ingen muslimsk Ibsen, ingen ekte og sann Nora og heller ingen så forkommen mann som Noras mann innen islam. ”Et dukkehjem” uten Allah som aktiv motspiller – både på scenen, bak scenen og over scenen - er utenkelig. Dette forteller noe om kristendommen, som jo Ibsen virket, tenkte og følte og tok stilling til innenfor. Her kan ”gud” ønskes borte og død uten at man risikerer dødsstraff for å ønske eller tenke en slik synd. Ateister som ikke er forpliktet av nova lex kan ikke synde.  De kan ikke drepes med henvisning til en guddommelig hjemmel i de kristne skriftene. Det motsatte er som kjent tilfelle innen islam. Ateisme er en synd på likefot med shirk, dette å forbinde Allah med andre guder. Apostater SKAL drepes og det i prinsipp av enhver muslim, og da dessuten helt uavhengig av noen habil eller uavnhengig verdslig domstolsbehandling. Den islamske loven har man jo i kraft av Koranen og den byr og grunnlovsforplikter alle musimer aksiomatisk til enhver tid og på ethvert sted.

Et lim som holder islam sammen, er den frykt islam påfører, en frykt som oppveies mot de løfter den gir - om Allahs velsignelser i form av påstått ærbarhet osv - og en sikker fremtid i evigheten i det allahianske helvete. De troende settes her i et dilemma: Valget står mellom å utholde alle forbud og påbud her og nå i dette livet eller å risikere å miste en plass i det hinside – på den rette siden. Jo mer man velger  å underkaste seg og følge reglene, jo mildere og mindre synlig form antar frykten, ja, den kan fort fortrenges eller kanaliseres nettopp til fordel for ”mer” islam. Da tyr gjerne muslimske kvinner til sublimeringer og man agerer kontrafobisk: Man gjør seg selv større og mektigere enn frykten, man skaper sin egen motgift: Motfrykten. Den kan ta form av overdreven tro på egen fortreffelighet.Og mye utadvendt aggresjon.

Jeg så en dokumentar for noen år siden fra Iran hvor det ble intervjuet en innvalgt kvinnelig parlamentsmedlem. Hun forklarte at kvinner jo har sine uskrevne metoder å håndtere menn på, både i det private og i det offentlig og politiske liv. Hun var en ekte muslim og troende, om det hersket inegen tvil. Men dokumentaren viste at hun ikke helt hadde forstått hva islam gjør både med menn og kvinner og at Koranens og de andre muslimske skriftenes skrevne normer og regler nok ”forutser” og dermed regulerer mer av de metodene denne kvinnen hadde i tankene enn hun selv var klar over. Hun kan være et godt eksempel på at kvinner kan reagere kontrafobisk ved å tro at hun er mer eller mindre usårbar og at hennes virkelighetsforståelse står over den verdensanskuelse islam proper grunnleggende pådytter de troende og krever – eller konstituerer - at de skal internalisere eller integrere i selve sin personlighet.

Muhammed var den ”fødte” plotter. Han elsket alltid å ”slå to fluer i en smekk”. Kvinner forespeiles en høy status av Allah, som er nådig og god, spesielt i sammenhenger i Koranen som gir konkrete anvisniner på hva kvinner forventes å skulle gjenomlide, til mannens tilfredstillelse. Den marokkanske forfatteren Mernissi forteller i sin bok Beyond the Veil om en haremskvinne som etter hvert som tiden gikk fikk mer og frykt for å bli overlatt totalt til seg selv og sin egen isolerte ensomhet inne i haremet. Dette var det verst tenkelige for henne, men samtidig stimulerte denne frykten henne så til å yte en sterkere innsast til fordel for mannen for å kunne bevare relasjonen, ikke bare til mannen, men også relasjonen og statusen i forhold til de andre kvinnene i haremet. Mannens mulighet innen islam til å isolere visse kvinner i hans ”varetekt”, kan være et uhyre viktig hersketeknisk virkemiddel. 

Hvor ligger så den grunnleggende forskjellen for kvinners livsutfoldelse i islam og utenfor, i Vesten, forsøkt forklart med psykososiale begrepsvariabler?

Hovedtrekk: Islam er et fryktbasert paradigme. Vesten er et angstproduserende paradigme. Kvinner i islam må forholde seg til konkrete lover og regler, et integrert system med klart definert angitte  straffemekanismer, både korporlige og mentale. Kvinner i Vesten må hele tiden skape sine egne premisser og stadig produsere nye selvbevaringsmekanismer og forsvars- og angrepsstrategier. Den muslimske kvinne vet hva hun har å forholde seg til. Frykten lar seg forklare konkret. Den typisk vestlige kvinnes oppgave blir å ”realiere seg selv”, slik Nora forsøker i et Dukkehjem.

Nora forlater sitt (dysfunksjonelle?) hjem til fordel for markedet utenfor: Å realisere seg selv er å tilby sine individuelle tjenester på det frie markedet mot vederlag. Men gjør hun dette automatisk ut fra sin frie vilje eller tvinges hun til det, altså å la seg bli realisert av mennesker som i utgangspunktet ikke står henne nært og som i prinsippet ikke kan eller vil komme henne for nært, som f eks i et nytt ekteskap eller forhold som hun egentlig øsnker og drømmer om. Nora må bli seg selv ved på en eller annen måte å skape og å forsørge seg selv. Hun må utvikle seg og la seg utvikle av andre ved å eksperimentere, ved å sno seg, ved å skaffe seg status. Hun må hele tiden arbeide for å fullkommengjøre et ideal hun i stor grad er avhengig av å forme ut fra hva hun selv tar sjansen på å produsere som sitt alter ego og sitt private verdigrunnlag. Hun må skape seg selv (mekanisere seg ?) ut fra hvilket bilde hun selv skaper av de hun skal realiserer seg i forhold til og som på sin side skaper dette idealet eller denne forestillingen i henne. Og alt dette er en enorm utfordring. Den forlanger da heller ikke passivitet. Den vestlige kvinne forventer av seg selv å tenke selv og handle – og føle (?) – kreativt.  Men er dette virkelig mulig?

Er ikke selvrealisering nettopp å gjøre seg avhengig – av noe annet? At livet kun er et annet sted? Å realisere betyr i juridisk forstand å selge. Man realiserer et pant ved  selge det for å omgjøre det i kontanter. Man realiserer et døds- eller konkursbo ved å selge boets eiendeler eller potensialiteter på markedet og til den pris som bys.Det man egentlig gjør er å legge seg ut til salgs for gud og hver mann. Det er markedet til enhver tid som bestemmer prisen og prisen er som kjent bestemt av tilbud og etterspørsel. Kvinner som realiserer seg selv er dermed avhengig av et marked og hva dette markedet vil gi for henne. Hun pålegger seg dermed en ekstra byrde – i forhold til de kvinner som blir hjemme -  nemlig å måtte gjøre seg mer attraktiv enn hun ville ha behov for å gjøre hvis hun ble og valgte heller å ”realisere” seg hjemme hos mann og barn. Dette kan muslimske kvinner og menn bruke mot henne: Ærbarheten til den vestlige kvinne synker som følge av at hun må "prostituere" seg på et marked for høystbydene og prisen på henne vil avhenge av alt annet enn hva hun kanskje er verdt i egne øyne.

Men hva er prisen den vestlige kvinne må betale for sin frihet, sin mulighet for selvrealisering?

Angsten?

Ja, noen vil si nettopp angsten. Den har ikke noe objekt man rent praktisk kan frykte. Den er mer lik en tilstand som krever at man søker noe konkret å gripe tak i nettopp for å stilne, mildne eller fjerne den – det kan resultere i overdreven trang for å hope seg opp i det materielle, en nevrotisk flukt inn i kropp og utseende og et stadig jag for å holde seg attraktiv, -  et ”løp” som krever sitt av oppofrelser; man kan dessuten få enslags angst av ikke å få både i pose og sekk. Noen får kronisk panikk over bevisst eller ubevistt å måtte stilles ansikt til ansikt med muligheten for - kontinuerlig - å mislykkes. Man ser muligheten for at den selvrealisering som skulle tjene til selvutvikling i stedet kan ende i selvdestruksjon ved at selvrealiseringen faktisk ender i at man selger seg selv inn i et nytt slaveri, og hvor man til og med kan risikere å bli mer avhengig (av menn og marked) enn hva man var tidligere og før man forlot familen og begynte sitt selvrealiseringsprosjekt for alvor.  Angst må kompenseres i form av sin motsetning: Den som først mest ivrig og bevisst begynner å selv-realisere seg, blir også da den første som tar skrittet inn i nye – bevisst eller ubevisst – avhengighetsrelasjoner, en prosess som nå da kan betraktes som en ny frigjøring- eller nytt selvrealiseringsprosjekt, - men sett fra en annen side og da som en komplimentær pendant til frihetsidelaene: Som en prosess fra frihet til frihetens motsetning.

Tragisk nok! Men mest av alt: Tragisk på en utfordrende måte, tragedien som en vei mot utfrielsen, ideelt sett et nødvendig stadium i en kontinuerlig og sunn og skapende kamp – eller lek - for frihet, nettopp som et selvrealiseringsprosjekt, et prosjekt som aldri kan oppgis eller underkues, eller fortenges i angst eller frykt, uten at selve personligheten og individet oppgis, uten at den enkelts sjel tar skade og servilisererer seg under skjebnen – eller falske profeter.

Så: I den grad kvinnens selvrealisering anses som et ubetinget gode, må den betraktes som en integrert funksjon i selve det tragiske, nettop i det at man ser tragedien som et instrument for renselse eller kronisk ettertraktet katharsis. For tragediens intensjon er å vekke både frykt og empati. En forståelse av det tragiske stålsetter mot lidelse og frigjør selvforståelse. Den gir innsikt og erkjennelse, eller kanskje aller mest: En befrielse fra selvdestruktive lidenskaper, både på manne- og kvinnesiden. Den setter lidelsen i distanse eller perspektiv og styrker den naturlige eller intuitive selvforsvarmekansime mot selvdestruksjon.

Men er dette prosjektet mulig innenfor islam proper? Ikke det vi kan se og spore. Det fins ingen "tragisk lufteventil" i islam, ingen mulighet for den store og befriende, objektive, katharsis. Islam tåler ikke tragedien som en essensiell struktur i den menneskelige eksistens og gjør seg derfor også imun overfor det tragisk- komiske, og for den dype selvironi som skal til for ikke å ta seg selv for høytidelig og bli for rigid. Det finnes intet liv utenom Koranen, hadith og sunna, uansett hvor liberalt og ”tilpasningsdyktig” islam kan strekkes og tøyes, eller tolkes. De greske tragedier inngår ikke i profetens og Allahs agenda eller verdensordning og følgelig finnes heller ingen mulighet for katharsis, i motsetning til i kristendommen, hvor jo katharsisen når sitt høydepunkt og metafysiske endemål, nemlig i den mest radikale frelse som overhodet tenkes og forestilles kan. Kristendommen tillater og oppmuntrer til at man - i tillegg til den hellige skrift - går utenfor dem - dvs Bibelen - for å hente erkjennelse og innsikt. Islam lærer det motsatte. Koranen konserverer og begrenser (ideelt sett) dermed kvinners liv til et jordisk liv i forvaring  bak dukkehjemmets fire vegger og "trygt" lukkede dører.

For frelse i islam er bare relativ og islams gud er bare relativt hellig. Allah tåler synd og synder som den absolutt hellige Gud ikke tåler. Islam ser ikke og vil ikke se og kan ikke tåle: Arvesynden, den vi alle er rammet av, i demokratisk og like stor grad, for ung som for olding, den synd vi bestemmes og evig bindes og knuses av, hvis vi ikke ble gitt visshet om ikke å være alene om å forsvare oss mot den og muligheten for å bli frigjort fra den, eller rett og slett: Frelst, til sist, og for evig fri fra og fri til - den optimale selvrealisering.

 Joumana Haddad, f 1970, sitert fra Levende Historie nr 6 - 2011:

"Å være araber i dag innebærer først og fremst - dog uten å generalisere - å mestre scizofreniens kunst. 

Hvorfor? Fordi som araber i dag er du nødt for å være en hykler. Det innebærer at du ikke kan leve og tenke slik du egentlig ønsker å leve og tenke på noen ærlig, spontan og oppriktig måte. Det innebærer at du er splittet, at du ikke har lov til å si den ubehagelige sannhet (for sannheten er ubehagelig; det er dens rolle, og deri ligger dens kraft), fordi det arabiske flertall hviler på et nettverk av løgner og illusjoner.

Det innebærer at ditt liv og din historie må undertrykkes, tøyles og skjules i koder: de må omskrives for å tekkes de dydige vokterne ... "