Mistenkeliggjøringen av muslimene mm
Jeg må begynne med å si at sosiologer, antropologer og
psykologer gjør en fantastisk innsats i menneskehetenes og den enkeltes
tjeneste og deres akademiske disipliner – forkortet SAP – har i seg selv
bidratt til at Vesten og resten nå har kommet opp på et sivilisasjonsnivå som
man bare kan beundre og takke for. Det gir dessuten desto større optimisme at
det innenfor disse fagene gjøres stadige nye funn, oppdagelser og innsikter som
vil komme oss alle til nytte. Uten SAP ville verden ha vært på vei mot det verre,
og dette sier ikke lite i mine øyne om hvor viktige disse disiplinene er for
oss alle. La oss kalle dem for enkelhets skyld: «Sapperne».
Men når dette er sagt, må det legges til at ingen disiplin
kan stå urørt overfor kritikk, skeptisisme og forskrekkelse, for også slike
reaksjoner kan være ment å skulle bidra til fremgang og det større felles gagn.
Alle disipliner og aktører som agerer ut fra SAPs vide paradigme kan selvsagt
misbruke sin kompetanse og forføre mennesker inn på gale spor, med uante konsekvenser,
men dette gjelder jo som alle vet alle disipliner.
Det er imidlertid ikke dette jeg har i tankene i det
følgende, men snarere dette at det i paradigmet selv ligger anomiske
forutsetninger som i seg selv kan produsere farlige dystopier. Det ligger med
andre ord premisser i selve grunnlaget som i seg selv kan produsere effekter
disiplinene ikke hadde regnet med – og som man ikke «innkalkulerer» i de
daglige prosjekter og gjøremål - fordi disse premissene ligger der som aksiomer
det aldri blir tid til å analysere som katalysatorer for kortsiktig eller
langsiktig undergraving av disiplinene selv. Eller det motsatte.
Sagt på en annen måte: Jo klarer og mer innlysende
paradigmet for en disiplin er, jo større sannsynlighet – eller mulighet
overhodet - for en tilsvarende innsnevring av den operasjonelle horisonten
utøverne befinner seg i.
Min primære hensikt med dette essayet – om man kan kalle det
det – er imidlertid ikke å komme med en fullskala dybdeanalyse av disiplinene,
men snarere å gripe fatt i noen aspekter angående deres funksjonalitet på et
samfunnsområde som nå for tiden angår oss alle – på godt og vondt - på mer
eller mindre grunnleggende og gjennomgripende måter, nemlig ikke bare i vårt
forhold til innvandrere generelt, men til islam og marginaliserte og ekstreme
muslimer spesielt, de såkalte jihadister som enten har deltatt i blodige
borgerkriger i Allah’s navn allerede, eller som kan komme til å gjøre det
fremover. Vi snakker om et fåtall muslimer, et antall som likevel får en disproporsjonal
betydning, men samtidig om relativt mange relasjoner til islam og muslimer
imellom og mellom muslimer og såkalte – for islam – vantro mennesker, i et
større perspektiv.
En annen sak det kan være verdt å reflektere over er den
enorme betydning SAP har hatt og fremdeles har på hvordan hver enkelt av oss
føler, velger, agerer og tenker og på den nesten utrolige eller fantastiske påvirkning
disiplinene har hatt med tanke på holdningsskapning og vår oppfatning av
verdier og relasjoner, våre livssyn, vårt menneskesyn, vår gudsoppfatning og
gudsrelasjon - eller mangel på sådan. Det gjelder store sjikt i den muslimske
befolkningen på samme måte som for den gjengse nordmann. Vi er blitt
mini-sappere de fleste av oss, men uten at det bryr oss så mye, for det som ses
umiddelbart riktig å tenke, - og slik er det blitt - synes ikke å være verdt en
nærmere analyse. Det er som regel lettere slik, fordi det har gått automatikk i
det og vaner eller uvaner som oppfattes som ubetingede goder i seg selv. Vi er
nå alle blitt små mikro-sappere og sprellemenn for SAP, enten vi har villet
eller ikke. Og implikasjonen er like
avgjørende som selve SAP’s suksess over de siste 150 år. Ingen andre fag eller
disipliner kan oppvise maken til fremgang og større suksess med hensyn til
folkets være- og tenkemåte enn SAP. Hverken naturvitenskapen, matematikken,
teologien eller jussen kan oppvise maken til gladhistorie. Men spørsmålet bør
stilles: Bør det være slik? Bør det være slik for fremtiden at det hovedsakelig
bare er SAP som skal høste æren for det vi så fint kaller utviklingen og den
generelle fremgang av i dag?
Det påfallende er at så mange ikke enser at SAP utgjør et
paradigme hvor fundamentale grunnpilarer i vår sivilisasjons og kulturkrets
historie er blitt skåret vekk og kastet på dynga, uten at betydningen av dette
har gått opp for folk i noen dybde. Vi tenker ikke over at SAP egentlig er
gudløst «foretak» og ikke kan være annet enn det, nettopp gudløst. Eventuelle
gudsrelasjoner må sitte utenfor som en liten pike med fyrstikker i kulden en
julenatt, uten at mange bryr seg. Og dette i seg selv kan gi noen og enhver
grunn til en viss uro eller bekymring. Foreløpig nøyer vi oss med å sole oss i
glansen til hovedleverandøren SAP. De fleste av oss er hverken psykologer, sosiologer
eller antropologer, men vi tiltar oss gjerne egenhendig en slags rett til å
være det. Vi hobby-psykologiserer, sosiologiserer og antropologiserer i bøtter
og spann som om vi skulle fortjene tittelen, men det gjør – artig nok – også de
som virkelig innehar titlene selv. Her slipper ingen unna. For SAP er
tautologiske disipliner. Man forklarer virkeligheten ut fra fagets egen
selvdefinisjon.
SAP er til tross for denne indre selvmotsigelse – eller skal
vi si: Dette indre spenningsforhold eller dette innbakte paradoks - for oss
blitt en nærmest uforanderlig konstitusjon akkurat som Koranen er det – både av plikt, nødvendighet og av lyst - for
mange muslimer. Muslimene er imidlertid i mange relasjoner blitt like avhengige
av glansen av sin herre og mester – selve SAP-paradigmet - som vi og alle andre
er det. Og vi ser ikke ut til å kunne rikke oss av flekken.
De er med andre ord blitt like gudløse som de fleste andre,
eller skal vi si: Folk flest. Og dette i seg selv bare forsterker og sementerer
SAP’s stilling og innflytelse. Det er ikke til å komme bort fra. SAP i sin rene
form – for å si det sånn – vil i all overskuelig fremtid bare forsterke sin
posisjon, og dette jo mer jo fortere tiden går, i hvert fall tilsynelatende.
SAP medfører i seg selv – som grunnet på ulike former for vitenskap
- selvsagt intet ønske om å avskaffe Gud eller å frata oss gudsrelasjoner, men SAP’s
paradigme i seg selv krever at all gudstro og gudsdyrkelse skjer på fritiden og
i det private eller i menighets- eller moske-sammenheng. Det gjelder både
kristen tro og Allah-tro og dermed er premissgrunnlaget gitt: SAP manifistert
som et gedigent - hovedsakelig statlig - hjelpeapparat og som uimotståelig
premissleverandør for alt fra politikk til kultur og helsevesen forutsetter gudløshet
– eller religiøs vantro - skal det fungere både på egne og folks premisser.
For å belyse dette ytterligere, legger jeg ved 2 appendixer
hvor jeg henter stoff og uttalelser fra virkeligheten og hvor jeg da bla siterer Lars Gule, Sylo Taraku og konvertitten Linda Alzaghari for illustrasjonens skyld.
Som det vil fremgå viser det seg SAP-paradigmet slår
igjennom og overstyrer hele debatten både for muslim som ikkemuslim rundt det temaet
jeg har tatt for meg her, nemlig de ekstreme, og hvordan storsamfunnet
relaterer til det problemkomplekset som i denne sammenheng oppstår.
Ser man på den generelle diskurs i samfunnet for tiden, vil
man se at det foregår en ofte like umistakelig som usmakelig mistenkeliggjøring
av muslimer generelt. Men dette forhindrer ikke at «mistenkeliggjøringen» spesielt
av noen enkeltstående muslimer og visse grupper av muslimer faktisk har
legitimitet. Jeg forutsetter at de mistenkes for reelle forbrytelser og jeg
tenker på de som muligens vil reise for å kjempe og drepe i fremmede land hvor
muslimene ligger i strid med hverandre og der det tas liv for fote, helt uten
at Vesten makter å forhindre det eller at vi kan styre eller påvirke
utviklingen i en annen retning.
Disse muslimene tror de gjør en god gjerning ikke bare for
rettferdighetens skyld, slik vi oppfatter rettferdighet i Vesten, men også for
Allah’s sak, en «sak» vi vestlige ikkemuslimer har vanskelig for å forstå kan
være noen «sak» i det hele tatt, i hvert fall ikke en god «sak», eller «hellig
sak», for, som kjent, begrepet «hellig» i dag er blitt et gjennomsekularisert
ord som brukes med tanke på alt annet enn tidligere tiders bruk med tanke på en
hellige, allmektig og nåderik, men like personlig kjærlig som streng, Gud
Muslimer dreper og lar seg drepe for Allah og profeten –
helt etter Koranens befalinger – og som aldri før i historien, mens Vesten
sitter nærmest maktesløs og i sjokk å ser på. Vesten har vel aldri før i dens
korte historie følt seg så gudsjammerlig avmektig, impotent og gebrekkelig. Vi
herjes fra to kanter: Skyldige fordi vår historie underla seg verden og vi ble
rikere enn de fleste og skyldige, fordi vi ikke makter å befri alle nålevende «mundo
cane» i verden fra all jammer og elendighet.
Vi forstår egentlig ikke hva som foregår, ja, det kan vel
sies mer presist: Vi tør ikke å se hva som foregår og vegrere oss i angst for
fremtiden: Vil dette ramme oss her på hjemmebane? Og hvordan? Hvordan forsvare
seg? Ja, bør vi i det hele tatt tenke på å forsvare oss? Er det ikke bedre å
sitte sentimentalt og pleie våre forfedres «misgjerninger» og
unnlatelsessynder? For å vise verden at vi i det minste evner å føle noe som
helst i det hele tatt?
Sentimentaliteten og vårt maniske behov for å unnskylde
fortiden for alt fælt som vi selv aldri kan tenke oss å gjøre, fremstår som et
abnormalt særtrekk for vår tid og vår tids mennesker i Vesten i det store og
hele. Vi føler oss ikke vel hvis vi ikke kan tilbakeføre elendigheten til vår
egen kulturkrets, eller sivilisasjon. Og her får ikke bare kristendommen
gjennomgå, nei, også nazismen og kommunismen, i samme åndedrag selvsagt. «Alle
skal med!».
Det er i denne situasjonen at noen trekker frem Johannes
Åpenbaring og begynner å mumle om Anti-Krist – legitimt eller ikke – og andre
messer om «De siste tider». Det snakkes om Guds berettigede straff over folk og
land. For det som skjer nå er så ufattelig tragisk og grusomt at å forstå
tingene i det store kosmiske perspektiv nærmest blir det mest naturlige av alt,
for dem som følger med og som føler at jorden skjelver i sine grunnvoller og
som intet håp ser annet enn i å be for menneskeheten og hver enkelt av oss,
spesielt her i Norges lune, store og varme hus og hjem.
En annen ideosynkrasi ved kulturen vår er avjuridifiseringen
og dereligioniseringen
av mennesket, og dette har skjedd over de siste hundre år i en prosess som har
skjedd nesten umerkelig og derfor snikende.
Vi er blitt snikantropologisert, snikpsykologisert og
sniksosiologisert og «veien tilbake» ser ut til å være helt plombert og stengt,
for alltid. Vi har redusert mennesket til et spørsmål om arv og miljø,
persepsjon og kognisjon osv, et fokus som i seg selv nå krever all vår
inderlighet – eller det som er igjen av den – og all vår forskingsenergi, pluss
masse tid og dødtid og dessuten statlige midler, som alle kjemper med nebb og
klør for å tilkarre seg så mye de evner å få til, i vitenskapens navn.
Oppi alt dett har vi glemt mennesket som et vesen som
adskiller seg fra alle andre levende vesener her på jord, nemlig: Det juridiske
og religiøse mennesket, eller det som jeg kaller det juridisk-religiøse
mennesket, eller for å bruke en latinsk term: Homo juridicus et religiocus
(jeg kan ikke nok latin, så jeg vet ikke om det lar seg si på denne måten, men
jeg lar det stå til, i håp om at noen kan komme med ideen på korrekt latin ...
).
Men hvorfor koble det juridiske og det religiøse mennesket? Her
er det mange som faller av lasset, men jo, simpelt hen fordi det helt fra den
gang våre hellige skrifter ble til så var en forutsetning for alle relasjoner
mellom mennesker og alle relasjoner til Gud fundamentert både i metafysiske
eller religiøse, simultant med grunnleggende juridiske prinsipper forankret i de
materielle, verdslige forutsetninger og forhold til enhver tid.
Vi hørere derfor om at Gud inngikk pakter med ulike
patriarker, seremonimestre og folkegrupper. Det heter at de utvalgte og Gud
«cut a deal», at de inngikk avtaler, spesielt avtaler av hellig karakter,
avtaler som ikke var som enhver annen avtale, men pakter som skulle stå og som
ikke kunne rokkes. For Gud og mennesket hørte inn under både det religiøse og
det juridiske aspekt i selve livsfundamentet.
Jussen og troen var to sider av samme mynt og kunne ikke
adskilles, en tanke som i dag er vanskelig å forstå, for de fleste spør seg:
Hva i all verden har juss med religion å gjøre? Man makter ikke å se at en
jurist og en teolog har noe egentlig med hverandre å gjøre. De opererer på hver
sin planet og står i et scizoid forhold til hverandre. Man vil ikke erkjenne at
himmel og jord faktisk henger sammen og ikke kan annet.
Idet religiøst juridiske perspektiv og i det menneskesyn som
ligger til grunn anses mennesket og Gud som to kontraktsparter som begge
forutsettes å være frie, selvstendig og
– ikke minst – ansvarlige vesener, dvs personer, sett både i et kollektivt
perspektiv og på det individuelle plan.
Mennesket tilstås og innrømmes med andre ord den fantastiske
tanke og virkelighet at det er kronen på skaperverket, like under Gud, som jo
er skaperen! Man tvinges så å si tankemessig til å forutsette at mennesket
faktisk er skapt i Guds bilde og lignelse. (Vi ser her bort fra
predestinasjonslæren og læren om at menneskets gudsbilde er mistet i sin
helhet, jfr læren om »total depravity»).
I dag oppfattes dette totalt annerledes og oversees
fullstendig, både av lek og lærd. Det inngås ingen pakter mellom Gud og
mennesker lenger og de som en gang ble inngått, har i dag ingen virkning på
folk og den enkelte og da heller ingen gyldighet for samfunnet som helhet. Paktene
betraktes som utgått på dato. De har ingen virkning og bør ikke ha det heller,
er tanken. Inngåelse av slike pakter hører fortiden til. I dag anses mennesket –
ikke Skriften - som sin egen fortolker. Gudsåpenbaringer har ingen kraft.
Menneskene henter sine hjemler på veier som blir til mens man går.
Gud er ikke lenger selve limet som holder strukturene
sammen. Vi skaper virkeligheten selv. Guds ord skaper ikke lenger det det nevner.
Vi står igjen med å inngå avtaler med hverandre som gudløse i møte med andre
gudløse, vi inngår kontrakter om livspoliser og fagforeningskontingenter, vi
betaler tannlegeregninger og bussbilletter, men noen hellige pakter inngås ikke
lenger, kanskje med unntak av høytidelige endringer av Grunnloven, men slike
endringer har intet med Gud og vårt religiøse og juridiske eksistensiale å
gjøre.
Vi har gjort oss til ensidige forvaltere av alt som heter
kjærlighet og samtidig Gud til en saga blott og dermed står vi i realiteten igjen
uten noen egentlig Saga, i det hele tatt, et stort og mektig overskridende eller
overstyrende narrativ som er større enn oss selv og som går opp i det hinsidige
fundamentert i det transcendente, i Guds ord.
Vi nøyer oss med å stå stille med begge bena godt plantet i
den ursuppa vi antas å ha blitt til i, av seg selv, ifølge gudløse forskere og
synsere, naturalister og materialister. Vi kommer ifølge de samme akademiske
hegomonene – de som sitter med det åndelige strupetak på folk - ikke av
flekken. De nøyer seg uforbeholdent og svært glade til sinns med et
avspiritualisert «av jord er du kommet, til jord skal du bli», et credo som de
vil tre nedover menneskene og binde dem til, som om det skulle være en
forpliktelse og den eneste bibelske sannhet som det er verdt å forkynne. De ser
ikke at dette innebærer å frata mennesket selve grunnfjellet, både jussen og
religionen, men det er nå så sin egen sak.
Vi er totalt overlatt til oss selv og finner ingen annen
hjemmel for våre relasjoner mellom mennesker og makter enn visse vage
forestillinger og konsepter som vi henter frem og ut fra langt inne i oss selv,
lenket som vi er av arv og miljø, og til antropologien, psykologien og
sosiologien.
Vi er blitt fullstendig ribbet for evighetsperspektiv og
mennesket er redusert til et vesen uten religion og uten juss, i eksistensiell
og filosofisk forstand, for ikke å si religiøs forstand, for mennesket i dag
har ingen forstand for hva tro er og hva religion burde bety som fundament for
alt vi er, alt vi tenker, alt vi har og alt vi burde være. Mennesket antas ikke
lenger å være dimensjonert for integrasjonen mellom dyp juss og dyp tro
(religion). Vi trekkes opp og går på tillagt lavkalibrert kraft og betydning.
Vi ser ikke lenger vår uforbeholdne avhengighet av livet
eller eksistensen selv, - som noen med rette fremdeles kaller Gud - hverken rent følelsesmessig eller objektivt. Vi
opplever ingen fasinasjon eller skrekk over Guds velde og vrede. Vi opplæres
til å gå utenom. Vi ser bøygen, men ingen hellig Gud, som ingen kommer utenom.
Vi er blinde for dette, og blendet.
Vi tror vi er autonome uten å se hvor totalt og radikalt
utlevert vi er til vår nødvendige skaperkraft og Guds nåde.
Vi er utlevert til ekspertene utenfor de juridiske og
teologiske fakultetene og de som befinner seg på juridisk og teologisk,
skjønner ikke bæret. De har i beste fall redusert seg selv og sine fag til å
bli underbruk nettopp av antropologien, psykologien og sosiologien, uten at det
har gått opp for dem. De henger derfor litt etter i folks øyne og nyter derfor
selvsagt heller ikke den respekt de selv mener de fortjener. De har innstiftet
et kaos ovenfra og nedover, et kaos i hvilket de trives som fisken i vannet og
hvor de kan operere med allslags analyser og subtile argumenter, definisjoner, allslags
metoder, sofisteri og tilpasninger nærmest etter eget forgodtbefinnende, idet
de håper å få bredest mulig tilslutning for sitt bidrag til å forsterke dette
kaoset. Sofisteriet lenge leve, istemmes det. Og vi er såre fornøyde. Alt er
like bra, skjønt og sant.
Vi har sett noe av det i det siste i debattene om
Menighetsfakultetet, et sørgelig skue, og hvor kaos ser ut til å trumfe kosmos,
uten at jeg kan komme mer inn på dette her i denne sammenheng.
Men hva har alt dette med de unge jihadfarere som risikerer
liv og eiendom for Allah og profetens skyld å gjøre?
Jo, dette at media og kommentatorer over hele fjøla er
begynt å snakke om disse muslimene på en måte som nødvendigvis gjør dem til «fremmedgjorte»,
folk med utenforskap, mennesker som har mislykkes, individer som ikke har tjent
så mye det siste året, og «stakkarer» som har droppet ut av skolen. De får
stemplet «marginaliserte» og ekspertisen nikker i kor. Man er enige om å
stakkarsliggjøre dem. Vi er til og med eige om å gå i spleiselag for at de skal
lære seg mer om hva islam er ved å gi dem instruks i hva Koranen egentlig sier,
eller hva «de riktige» muslimene sier at den er.
Vi beskriver dem som tapere, dvs mennesker som er gjort til tapere, for det er vår skyld
at det går som det går, dvs rett utforbakke og ned i Midtøstens martyrlandskap
for disse troende, de som vet hva Allah befaler og som følger Muhammeds påbud
om å drepe og la seg drepe for Allah. Og som de håper å kunne få dø for Allah
som martyrer, hvilket gir dem tilgang til de himmelske gemakker. (De trenger
ikke å ha lest hele Koranen for å ha fått med seg dette for noen så fristende løfte, som er gitt dem av Allah selv via
engelen Gabriel og profeten. Det holder med å se noen prekener fra imamer i
Midtøsten eller andre steder på lokal-tv derifra via parabol).
Legg merke til at media omtaler noen av disse ekstreme jihadistene
som fremmedgjorte, et begrep lånt fra
Marx og 68’erne og deres vantro høvdinger. Legg merke til at de omtales i
passiv form. De er gjort slik og
slik. De har altså egentlig ikke valgt det selv, nei, tvert imot, hvem er det
da som har «gjort» dem slik?
Er det Koranen, islam, kulturen de kommer fra som har gjort dem slik? Nei, dette blir for
tungt og sterkt å tenke, ironisk nok, gitt at man vitterlig tenker mekanistisk
om dette i utgangspunket. Man velger heller å tro og tenke at det er mulig å gå
inn i de mistenkelige miljøene for å kunne påvirke og dermed kunne hindre disse
muslimene fra å få reiselyst.
Ja, vi har lært oss å tenke at hvis vi bare får komme inn i
miljøet, så kan vi påvirke i riktig retning. Vi nekter oss dermed å se
muligheten for at Allah’s kløkt og vilje er sterkere enn våre egne gudløse
innsikter. Vi nekter oss å tro at Allah vil bestå og fortsette sin påvirkning
selv om vi selv skulle forgå.
Våre eksperter har sannelig stor tro på seg selv og sine
terapeutiske evner og teorier, men hvor mennesket da altså betraktes som alt
annet enn et homo juridcus et homo religiocus.
Men under det hele romsterer den forståelse at det først og
fremst er VI, altså VI ikke-muslimer, som har fremprovosert eventuelle
reisebehov og gjort dem til de individer de nå engang er blitt, eller har valgt
å bli. Vi går ut fra som en selvfølge at det er oss personlig og selve systemet
vårt og historien vår som har gjort dem slik og slik de er nå engang er blitt
her hos oss, i det trygge Vesten.
Men om vi nå i første omgang vegrere oss for å tenke slik,
så hjelper det ikke lenge. Før eller senere blir vi snikforført til å følge
oppfordringen fra «hegemonene», de som har avskaffet det vi her med litt andre
ord kaller det eksistensielt og
essensielt religiøst-juridiske mennesket.
Hegemonenes kommando lyder slik: Det er VI som skal påta oss
skylden for at de er blitt slik og slik. Og vi skal ikke bare ha skyld for det, vi skal i tillegg føle skyld og helst føle den så innett,
intenst og virkelig at det virkelig merkes, ellers duger det ikke. Det er blitt
et kategorisk imperativ. Skrekk og gru. Vi er blitt gjort til våre egne bødler.
Og alle andre gjort til offer for våre
såkalte og antatte ugjerninger.
Vi er ikke gode mennesker uten dette ansvaret. Vi eier ikke
empati, sier hegemonene og der har de et skikkelig tak på oss. Vi skal gå
duknakket inn i den nye tid, stilt overfor utfordringer og påtrykk vår kultur
aldri har sett maken til. Vi skal invitere dem til duk og dekket bord, ja, til
overmål, - og fremfor alt ikke tilby dem telt i en kortere overgangsperiode,
for det står seg ikke for de virkelig gode hjelpere.
Betenkeligheter viser seg imidlertid når vi kan registrere
at utbetalinger fra «sosialen» noen steder bryter mot den vanlige
rettsoppfatning det er at alle skal behandles likt og når utbetalingene til
ulike grupper og fordelingen mellom dem ikke følger vanlig matematisk
rettferdighet, begynner vi å stusse. Ulik behandling og omsorg gir sakte men
sikkert grobunn for voksende misnøye, skepsis og til og med agg, sinne og
regelrett hat, ikke bare mot politikerne, men også mot innvandrerne, og et hat
som ironisk nok rettes ikke minst mot oss selv.
I et slikt klima er det lett å forstå at det i fullt alvor
reises krav om at innvandrere nå med loven – eller avtaleverket - i hånd skal kunne
inn-kvoteres i kulturstyrer rundt omkring, at de skal diskrimineres positivt, i
den tilsynelatende sikre viten og forvissning om at dette skal berike verden og
menneskene.
Det faller oss liksom ikke inn at en inn-kvotering tilsvarer
en annen utkvotering, et eksempel på at vi ikke lenger makter å skille mellom
det juridisk sett selvstendige mennesket som forutsettes å ha en fri vilje uten
å være totaldominert av arv og miljø og det religiøse menneske som tiltros og
gis en tro på noe større enn snever individuell autonomi og isolerte
selvrealisering eller selvoppfyllelse.
Og hvorfor innkvotering? Jo, kort og godt fordi vi har
bestemt oss på følelsesmessig eller estetisk grunnlag, om man vil, at noen
virkelig og objektivt sett er svakere enn oss og at det er oss selv til syvende
og sist som har satt dem i denne posisjonen. Og dessuten selvsagt for at vi
styrker vårt eget image som syndefrie for syndefrie er vi når vi holder med de
tolerante blant oss og underlegger oss deres godhetsregime, eller deres
godhetsbisniss. Å bli beskyldt for å være intolerant i dag er å bli
stigmatisert som noe av det verste som fins, nemlig syndig. Intoleranse anses
som selve grunnsynden eller arvesynden og stakkars den som får fokuset mot seg
fra dette nye inkvisisjonstribunal av såkalt tolerante inn-kvoterere.
Innkvotering er blitt inkvisisjonens maktinstrument par excellence.
Det er i dette klimaet heller intet til hinder for at by-
eller kommunestyremedlemmer står frem og bedyrer at man vil stemme for forslag
som vil medføre lavere levestandard for alle i miljøet heller enn å stemme for
forslag som vil redusere tilbudene til de nyankomne i noen grad, fordi man simpelt
hen ikke har råd til noe annet. (- Men jeg er villig til å ofre trygghet og
velferd, for det er ikke bare mine barn som skal ha det bra. Når millioner av
mennesker er på flukt, er 130 flyktninger et mikroskopisk tall, sa Ulla
Nordgarden her forleden, se http://www.dt.no/nyheter/het-flyktning-debatt-1.8665845).
Men hva er dette? Jo, ikke bare et overbud av godhet, men
også et pek om hvem som er mest human, mest tolerant, mest empatisk og mest
moralsk høyverdig her i gården. Det utlyses på en måte til kronisk konkurranse i
lokalmiljøene om hvem som kan bidra til den mest følelsesmessig korrekte
politikken fremover, koste hva det koste vil for oss alle, ikke til den mest
fornuftige og mest realistiske politikken. Og nok engang glemmer man altså at
mennesket først og fremst er en juridisk-religiøs skapning som i utgangspunktet
er fritt og ansvarlig for egne disposisjoner både overfor Gud og mennesket,
ikke bare overfor mennesker.
Men hvordan kan dette være mulig?
Jo, ifølge min «modell» fratar vi menneskene gudsbildet, dvs
statusen som personlig og individuelt juridisk ansvarlig og dermed ansvaret (på
et dypere plan) for eget liv, egen livsvei, egen identitet og egen mening med
livet.
Og ikke bare fratar vi oss selv denne statusen, vi fratar
også de andre denne, i tilsvarende grad. Vi gjør andre mennesker til avhengig
av oss ved at vi selv fratar oss både status og gudsbilde. Vi blir vår egen
gudsrelasjon og våre egne fortolkere og dette kalles fra gammelt av: Hovmod, kort
og godt. Et fremmedord i dag, selvsagt, for mennesker som betrakter seg som
gudserstatninger og dermed som immune mot beskyldninger om ethvert hovmod, og
enhver synd og som ikke kjenner ordet ydmykhet og dets innhold.
Man forkler seg i de politiske forsetters sekk og strie i
den tro at man er mindre forfengelig enn naboen som skyr enhver status som
klient. Vi er ikke lenger de som først og fremst tilgir, men dem som dømmer.
Vi fratar mennesket den høyeste av alle statuser, mennesket
som Homo juridicus et religiocus. Vi
– dvs de terapeutisk klassetilhørige blant oss – betrakter oss selv og andre nå
mer enn noen sinne som politiske mer eller mindre bevisste dyr, og mer eller
mindre som ville dyrepassere som passer mer eller mindre sosialiserte dyr. Vi
ser ikke mennesket som ansvarlig, ikke bare overfor seg selv og andre mer eller
mindre tilfeldige mennesker, men også direkte u-ansvarlige overfor Gud, (eller
avgud).
For dette ansvaret er det nå oss selv – som gudløse – som må
bære. Mennesket klarer seg ikke uten Gud, - vi er uhelbredelig religiøse sier
Calvin - men forestillingen om Guds ikke-eksistens eller fravær, må da med
nødvendighet medføre at man må ete seg innpå en annen gud, en ubevisst
selvskapt gud som ligner mistenkelig på oss selv, og vi må gjøre dette, ja, vi
dømmer oss selv til å gjøre det, for å kunne tilegne oss større eller mindre
kvanta av denne fraværsgudens kraft og makt, og for å kunne rettferdiggjøre oss
selv, for derigjennom å kunne skinne så lenge og intenst som mulig i egen
selvforherligelse.
Resultatet frembringer med nødvendighet politiske terapeuter
eller minidemiurger som dekker seg under den falske puritanismens kappe. Og
dette blir det mye nostalgi av, og mye sentimentalitet og mange
kjærlighetserklæringer, og et evig jag etter nye klienter, men samtidig
desto mindre realpolitikk og fornuftig
distanse til begivenhetene, menneskene generelt og de kolossale utfordringene
vi står overfor, både på kort og lang sikt.
Men hva med muslimene?
På mange måter er de i dag mer heldig stilt, i og med sin gudstro,
enn vestens mennesker, som i egen øyne vokser i selvskapt betydning og verdi jo
lenger bort vi kommer fra Gud.
Muslimenes religion sikrer dem i dag en tryggere identitet
og en bedre forankring i egen tradisjon og kultur enn vi ikkemuslimer kan håpe
på å kunne etablere.
Ifølge islam er imidlertid ikke mennesket skapt i Allah’s
bilde, et slikt dogme eller konsept oppfattes som en dyp krenkelse og blasfemi
mot Allah i islam, for Allah er seg selv, i seg selv, uten bilde av noe slag og
derfor heller ingen person eller noe bilde av en person slik vi som ennå ikke
helt gudløse ser det. Allah’s skapninger kan derfor heller ikke være skapt i
hans bilde eller likhet. Mennesket bærer heller ikke på noen ursynd, grunnsynd
eller arvesynd eller tap av gudsbilde i islam. Mennesket er ikke synder tvers
igjennom, i islam, det fins ingen radikal kløft mellom Allah’s presumtive
hellighet og hans absolutte hat-forhold til synden og syndene.
Muslimer har sin tro og sin religion og er ikke flaue over å
ha det. Det er noe som tilhører dem, som en egenskap, ikke bare en ferdighet.
Det er som med æren: Enten har du den, eller ikke. Enten er du å ligne med er
kostelig vase som er hel, eller så er du æreløs og å ligne med en vase som er
gått i stykker, som noen har knust, eller som du har knust selv.
Muslimer skammer seg ikke over å identifisere seg som
muslimer, slik skapkristne eller halvkristne ofte gjør, og hvor mange helst
ikke røper hva de tror på og ved å bekjenne seg åpent og fritt om sin tro og
sin kristendom. Slik sett er muslimene mer grunnleggende homo juridicus og homo religiocus enn vi er, og
mindre «politiske dyr», som Aristoteles mente vi mennesker er, og slik vår tids
terapeuter forteller oss vi er, for øyeblikket.
Islam er muslimenes DIN, ofte oversatt med religion, men da
med et innhold som går mye videre og dypere enn hva ikkemuslimer flest i dag
vil legge i begrepet religion.
Islam – din’en for muslimer – forutsetter muligheten for å
inngå en kontrakt med Allah, en tros- og gjerningskontrakt. Mennesket plasseres
dermed på høyeste nivå i livshierarkiet av menneskelige verdier. Men ikke bare det:
Mennesket plasseres i rett og realistisk forhold ikke bare til selve
menneskenaturen, men også til naturlovene, som Allah understøtter og som gjør
livet forutsigbart.
I DIN innstruktureres metaforisk de fysiske naturloven i den
gudommelige, åpenbarte loven slik at de neppe kan skilles ad som mentale
bilder. Når muslimer tror på Allah, så tror de på urokkelige og sanne prinsipper
og lover som bare er der som et kart som stemmer med terrenget en gang for
alle.
Og annerledes kan det ikke være, det er selvinnlysende, og
et aksiom og slik en muslim er opplært til å ta det, et objektivt konstaterbart
vitenskapelig eller kanskje førvitenskapelig faktum. Troen kan derfor sies å være «vitenskapelig»
forankret. Den troende får vite noe som han ikke kan få tilgang til helt på
egenhånd. Troen – din’en - avviker
ikke fra virkeligheten – hele virkeligheten - som den er. Å tvile på Allah blir som å gå mot selve
sannheten og naturen. Å være en realist er å være en Allah-tro. Utenfor islam derimot,
gis der ingen realisme, intet absolutt fundament. Man skulle nesten tro at
muslimer går rundt med en slag internalisert post-modernistisk oppfatning av
hvordan det vestlige mennesket tenker, nemlig at alt er menneskeskapt og
ingenting er skapt av Allah.
I islam står Allah’s vilje over det hele, absolutt ingenting
troner over eller ved siden av Allah og hans vilje, til enhver tid, ja, innen
hvert øyeblikk. Og ingen muslim kan derfor med hånden på hjerte si at han har
trosvisshet for paradiset og for frelse og evig liv, slik det oppfattes og
bekreftes i store deler av kristenheten.
I islam fins ingen mellommann mellom mennesket og Allah,
(bortsett fra Muhammed i en begrenset rolle, ifølge en viss tradisjon), ingen stedfortreder,
ingen personlig, stedfortredende lidelse, død og oppstandelse knyttet til en
person, og heller intet frelsende offer en gang for alle for alltid.
Muhammed betalte ikke vår skyld og påtok seg ikke straffen
for våre synder. Mennesket er derfor – ja, nettopp av denne grunn - sannelig
høyreist i islam, det tilregnes av Allah både rollen som troende og jurist! -
en rolle vår tids terapeuter i sterk kontrast ikke har fantasi og mot nok til å
tilregne hverken oss selv eller andre helt ut og for alle gode formål.
I våre dagers terapeuters øyne - i vår maktelites og vår tids tvilsomme og
forvirrede presteskaps øyne - er mennesket mer å regne for klient enn høyreist
kontraktspartner i de store perspektivet, - i det radikale juridiske og
religiøse perspektivet.
Men det er en hake ved dette i islam: Allah elsker ikke
syndere. Allah krever håndfaste gjerninger. Allah er ikke kjærlighet og kan
ikke være det. For kjærlighet betyr en slags avhengighet, sett med muslimers
øyne, og Allah er for stor, fjern, majestetisk og mektig til å kunne nedlate
seg til å elske syndere og hate synden og slik bli avhengig av noe annet enn
sin egen vilje til enhver tid.
Allah foretrekker sin tilværelse som en monadisk monark, en panteistisk
eller altomfattende streng, utilgjengelig tilskuer – hvilket er et paradoks, en
selvmotsigelse og et mysterium i seg selv - fremfor så å si å ta rollen som
deltaker og medspiller i det konkrete menneskeliv, (selv om individuelle bønner
tillates og aksepteres i en viss utstrekning)
Alikevel: Muslimer har i det islamske trossystem muligheter
for ikke å synde, i motsetning til i en viss tradisjon innen kristen tenkning
hvor mennesket i dette livet umulig kan unnlate eller unngå å synde, jfr
Augustin.
I denne tradisjonen avhenger frelsen helt og holdent Gud selv
i Kristus og absolutt ikke av noen fortjeneste i menneskets eget strev, en frelse som kan
opparbeides og som kan gi rettigheter overfor Gud.
En motsatt teologi betraktes som en tragisk illusjon hva
angår den evige frelse. Og en slik teologi må derfor forkaste islam som
frelsesvei. Synden og enkeltsyndene i islam er imidlertid ikke kompatible
forestillinger, synden har nærmest diamentralt motsatte betydning og innhold
sett fra kristent ståsted. Synden i kristen tro knyttes til menneskets
eksistens og er en tilværelsessynd som enkeltsyndene er avledet av. Synden blir
et allmennbegrep i kristen tro mens den i islam aldri kan bli dette, altså et
allmennbegrep.
Synden og syndene i islam er alltid enkeltsynder, overtredelser
og brudd mot Allah’s lov, hans konkrete ad hoc-forbud, påbud og disse er i
grunnen alt mennesket trenger å vite om hva Allah vil og hvem Allah er, og om
hans (mulige) karakter og vesen, som avsløres indirekte eller implisitt i og
med hans attributter eller 99 navn eller abstraksjoner.
Koranen er miraklet og gudsåpenbaringen i seg selv. En
muslim kan bli syndfri – men ikke frelst i radikal kristen forstand - ved å
oppfylle de konkrete plikter til punk tog prikke. Det gir ham rettigheter som
krediterer på vektskålene på dommens dag.
Den troende som f eks utfører pilegrimsreisen korrekt i
henhold til reglene, kan anses seg som syndfri som et uskyldig barn, allerede
her i live, men ikke med full visshet om frelse når regnskapet en gang senere
skal gjøres opp. Kronen på dette menneskeverk er å få kysse den sorte stenen i
Kaba’en i Mekka. For mange muslimer føles dette som den største lettelse og
selve meningen eller formålet med livet. Men heller ikke dette kan gi endelig
og absolutt frelsesvisshet i islam. Selv ikke de terroristene som søkte
martyrdøden og fløy inn i Tvillingtårnene 9. 11 kunne ifølge lederens
etterlatte papirer være helt sikre på paradisets velsignelser, hvilket fordrer
at muslimer stadig vekk må forbedre eller foredle seg i den store jihad,
hvilket gir enn viss trøst: Man minimerer straffen i helvete ved egen kraft,
ved å pukke på en juridisk rett overfor Allah, en rettighet Allah selv har
skjenket alle muslimer.
Gjør du din plikt, har du din rett. Det lyder rettferdig.
Det smaker av juss, og tro, av et menneske som i sitt vesen betraktes eller
defineres som jurist og troende på en og samme tid.
Innenfor lutherdommen, derimot, er mennesket aldri noe mer
enn simultan rettferdig og synder overfor Gud, i en gudsrelasjon som er mer
eksistensiell enn juridisk betinget, sett i første omgang, men som likevel
avhenger av Guds egen juss og makt, nemlig som den som rettferdiggjør i en
hellig og ensidig initiert akt av skjenket, ufortjent nåde.
Så juss er juss og tro er tro, men på helt ulike premisser
og i en helt annen setting i de to «troene», men muslimene ser avgjort på seg
selv som mer genuint homo juridicus et homo religiocus enn vi gjør i dag.
Hva betyr det? Jo, det betyr at antropologien, sosiologien
og psykologien ikke evner å ta muslimer på alvor og se dem som så ansvarlige
som de vitterlig ser seg selv som. I stedet ser disse akademiske disiplinene
muslimene – særlig de marginaliserte og fremmedgjorte - som mer hjelpetrengende enn det de i
virkeligheten er. Disiplinene i seg selv er radikalt gudløse paradigmer og
grunnen til dette er at disiplinene med nødvendighet må gjøre Gud til et
studieobjekt integrert i menneskets eksistensielle og materielle grunnvilkår.
Og det en da gjør er å gjøre Gud – eller avgud – til en del eller avgrenset
størrelse innenfor et lukket system eller univers som man i prinsippet
innbiller seg man kan forstå og forføye over.
I disiplinenes altoverstyrende paradigme gis det lite eller
intet rom for genuine eller radikale og konstituerende avtaler mellom
mennesker. I og med at paradigmet forutsetter gudløshet, kan det ikke ta inn
over seg og operere ut fra de to helt vesentlige dimensjoner i menneskes
grunnvilkår, nemlig den juridiske samtidighet med den religiøse dimensjon. Slik
fratar disiplinene menneskets uhelbredelig behov for Gud og sin gudstro.
Implisitt i dette paradigme ligger da også at mennesket
først og fremst ses som primært avhengig av dette gudløse paradigme i seg selv
og sekundært de menneskene som forvalter det og påvirker gjennom det, i den tro
at det er vanntett sant, og da også uten vilje, evne og behov for å stille de
fundamentale spørsmål som her er stilt.
( Akerhaugs kronikk:
Fra tid til annen reises spørsmåletom islam kan reformeres
eller forbedres. Og det skrives seriøse bøker om dette, som synes å kunne gi et
positivt svar. Det ligger også en stor optimisme i spørsmålet med hensyn til
fremtiden for oss alle.
Det ligger dessuten i kim i dette spørsmålet at det før
eller senere oppstår et nytt og kanskje bedre, men klart desto vanskeligere
spørsmål, og det er om muslimer kan forandre seg, eller om de kan forandres til
det bedre, også dette et seriøst spørsmål med tanke på fremtiden.
Begge spørsmål forutsetter midlertid at livet ikke er noen
dans på roser, men snarere at livet tvinger oss til å danse eller hoppe fra
torn til torn, med stor risiko for at vi kollektivt kan komme til å bære med
oss en torn i kjødet, både på den ene og den andre side av den kjølen som
skiller oss, vi ikkemuslimer altså, fra muslimene i dette landet og fra islam
selv.
For å sikre oss at dansen foregår noenlunde plettfri eller
sømmelig og for å sikre oss at så få som mulig blir utsatt for varig skade på
legeme og sjel i denne prosessen, som nettopp er satt i gang, kommer det
velmenende eksperter løpende til fra mange hold og forskriver både allmenn- og
individualpreventive virkemidler av ulike slag, og positive økonomiske så vel
som kulturelt oppbyggelige og politiske metoder.
De fleste er imidlertid enige om en ting og det er at det
synes meget lettere å forandre miljøet og holdningene for å forandre menneskene
enn å omskape eller nykonstruere det via manipulasjon av individenes genom, så å si, for å tilpasse dem de
nye forholdene, som jo nå forandre seg i et tempo og på en måte som ingen,
hverken lek eller lærd, hverken kan forutse, styre eller eventuelt stoppe, før
det er for sent.
Hvem er det så som har skylden og bærer ansvaret? Noen sier
at det er vi aboriginer som har skylden og at vi har mistet koden som kunne
sette brems på den rivende utviklingen vi ser utfolde seg, eller innviklingen
som vi dras inn i, for å si det på en mer adekvat måte, og som vi blir utsatt for, og som nå fremover
vil koste oss dyrere og dyrere for hvert år som kommer og går, uten at noen ser
ut til å bekymre seg stort.
For vi har da så mange ressurser og er så store nå, at noe må
vi da kunne bidra med, som det hør seg og bør seg for folk som vil ønske fred i
stuen, om det nå stormer eller regner utenfor og uansett hvem det er som banker
på døren og uansett om et nå er på en solskinnsdag eller i en uværsnatt med
storm og kulde.
Man kan også spørre: Hvem er ansvarsfri og hvem har ikke
skyld for det som skjer og kommer til å skje?
Vel, for å svare nedsetter man f eks Brockmannutvalget som
forteller fremtidshistorien i klare tall, antakelig fullt klar over at uansett
prognoser, så vil folk tro at det skal gå seg til på en bedre måte enn noen
ville ha kunnet frykte på forhånd, før rapporten ble lagt frem.
Så lenge det fins andre enn en selv som en kan overlate
ansvaret for utviklingen, foretrekker de fleste at oppgavene overføres til
andre og derfor legger ikke folk flest legger seg opp i det. De fleste vil
helst sitte på den grønne gren og nyte musikk med ørepropper, og nyte solnedgangen
uten å måtte tenke på at motorsaga allerede er i gang ved stammen, like over
roten.
Eller man kan reise over til Sverige for om mulig å få en litt
annen anelse, eller oppdagelse, og der
får man høre at svenskene, som stat og nasjon, nå må ut på lånemarkedet for å
ta opp store lån for at de skal kunne ta imot fler som trenger hjelp fra det
store urolige og utrolige utland, hvor helvete rår og hvor det nå bare er
svenskene selv som tror de kan bøte på all denne elendigheten i noen grad, her
blant de rikeste av de rikeste her langt oppe i det kalde nord, her hvor de
varmeste av alle varme hjerter fins, nå som før, og hvor de vil befinne seg for
all fremtid, visstnok.
Svenskene later til å tro at de umulig kan spare seg til
fant samtidig som de forbruker seg til fant, og det har de jo for så vidt rett
i. Ja, de leder an når det gjelder å tro og stole på dette og ingen ser ut til
å klare å overbevise dem om det motsatte. Det samme gjelder til en viss grad
danskene. De er litt raskere på labben med samfunnskritikk og litt mer åpne for
åpenbaringer lettere apokalypser, fenomener som daler ned ovenfra.
Det gjelder selvsagt også oss selv. Få synes klar over at vi
skremmer oss selv til positiv tenkning og tilsynelatende endrede holdninger med
en prislapp vi neppe tør tenke på at vi selv kanskje burde betale nå, og ikke
en gang for evig om et par generasjoner.
Men vi er nær sagt selvsagt foreløpig ikke helt i tet her,
og leder foreløpig ikke an i konkurransen om å bli verst eller best, på en og
samme gang, sett i ulikt fugleperspektiv. Brochmannsutvalgets konklusjoner om
at utviklingen – eller innviklingen – ikke er bærekraftig, lar vi henge over
hodene på helt andre enn oss selv, samtidig som stadig flere av oss plutselig
befinner oss som minoriteter i egne gater og bydeler, som noen innrømmer man
flykter fra med den begrunnelse at man ikke har noe med fremmedkulturelle å
gjøre, men med skolemiljøet til de håpefulle så og fordi det nå engang passer
seg slik.
Vi skilter så ydmykt, blygt og nedtonet som vi kan med alle
pengene vi har på bok og med en pekefinger over hodet som forteller oss at
etter næring kommer tæring, som om dette var noe ufrakommelig og gudevillet på
forhånd. Og dessuten skaper både vi og svenskene fryktelig mange nye
arbeidsplasser i dette kaoset, sårt tiltrengte arbeidsplasser, i en tid med
stadig større arbeidsledighet. For jo flere hender i sving, både i og utenfor
helsevesenet, jo større og bedre ringvirkninger, vet vi, og da spesielt hva
angår ekspertene som får stadig mer å gjøre, og for de rikeste, som stadig blir rikere på
autopilot jo fler arbeidsplasser som kan formidles gjennom et NAV med stadig
større potensiale, til både godt og ondt, både til offentlig og privat sektor.
Slik sett lever vi nå ut det best tenkelige av alle
kollektivt win-win-verdener eller hallelujascenarioer som tenkes kan. Vi sitter
på fjelltoppene rundt om og synger i kor: Det går bedre og bedre dag for dag,
gladnihilister som vi er blitt alle i hop, mens vi trøster oss med at vi har
bærekraft nok i oss selv til å tåle ikke bare det neste skippertak, men også
alle de andre påfølgende, hvis det virkelig skulle komme til å røyne på.
Trøste og bære, ja. Men om hvordan vi skal klare det, tja,
det sa vel Brochmannutvalget lite om. Andre sa imidlertid tydelig ifra: Farvel
Noreg, og kunne begrunne det med tallkolonner og diagram, men uten at noen lot
seg affektere, for «dett var dett» og som om absolutt ingenting var sagt.
«Apres nou la delyge». Etter oss kommer syndefloden. Vi er
riktig nok frelst, men har glemt den etterfølgende forventning om
selvforsterkende helliggjørelse. Vi sitter i sola som evige påsketurister på
fjelltoppene og synger: Det går bedre og bedre dag for dag.
Men riktig nok med et lite forbehold nå, et obligatorisk
refreng pådyttet oss ovenfra: For det vil nok gå seg til etter hvert. (Det vil
gå seg til, ja, gå seg til, å ja å ja, for det vil gå seg til … til tonen: En
bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør … )
Joda, vi trøster oss med å trøste oss, men å bære oss selv
opp og fremover, det er like vanskelig og umulig som å dra seg selv opp etter
eget hår med begge hender samtidig.
Hvordan skal vi
tilpasses og tilpasse oss?
Muslimer har flere valgmuligheter fremover. Noen vil legge seg
på følgende linje, slik Sylo Taraku,
generalsekretær i LIM (Likestilling, integrering og mangfold) gjør:
Årsakene til radikalisering kan være komplekse, men vi må
ikke underkjenne ideologien som en motiverende faktor. Jihadistene kommer ikke
fra en annen planet, men ut fra muslimske miljøer der storhetsfantasier om et
islamsk kalifat og antivestlig retorikk ikke får nok motstand.
"Muslimske miljøer og organisasjoner må i hovedsak ta
tak i fire problemstillinger for å forebygge radikalisering på langt sikt:
Forestillingen om egen overlegenhet og en nedlatende
holdning til de vantro
Intoleranse overfor kritikk
Forestillingen om at Vesten driver et evig korstog mot
muslimer
Utopien om et islamsk kalifat."
Eller de kan legge
seg på en linje med en mer konfronterende tone – en litt mer tekstorientert
eller koranistisk linje - mot visse «uønskede» muslimske miljøer med et mer
uttalt islamsk tekstlig grunnlag for sine posisjoner:
Linda Alzaghari, en norsk konvertitt til islam sier: «Al-islam
deen wa dawla» er slagordet til islamister verden over. Det refererer til at
islam er både religion og stat. Hva de ulike islamistiske bevegelsene legger i
dette mantraet er variende, men det er pr. i dag ingen islamistiske bevegelser
som aktivt tar til orde for å sikre grunnleggende menneskerettigheter. Tragedien
med en islam som omfatter både religion og stat, er den urettmessige makten de
som forfekter dette kan påberope seg i Guds navn.
Videre:
Er man uenig i de politiske føringene, blir det kontret med
at man angriper religionen. Det er en feig måte å oppnå makt på, og en uetisk
måte å parkere sine politiske motstandere.
Hun mener reform og dialog er veien å gå til å få større
oppslutning om menneskerettigheter, demokrati og likestilling.
Hun innrømmer imidlertid at dette er vanskelig og derfor
trenger muslimer en revolusjon der målet er å skille mellom politisk islam og
religiøs islam. Hun er f eks tydelig mot
niqabforbud og skylder på militante salafister for at mange niqabbrukere nå fremtrer
som offer og dermed som bevis på at samfunnet er fientlig overfor islam.
Den nå så vidgjetne
og for noen «beryktede» forskeren Lars Gule har sine egne, men ikke særlig
originale eller nytenkende synspunkter å
komme med:
Vi leter etter forklaringer på menneskelige handlinger ved å
dele opp og analysere komponentene i menneskers liv. Dermed fokuserer vi å
følelser, sosiologi, psykologi, sosialpsykologi, religion, politikk,
frustrasjon, kriminalitet, utenforskap, diskriminering osv., osv.
Vi er jo alle et produkt av en mengde faktorer. Derfor er
det nok heller samspillet mellom faktorer vi bør se på enn å lete etter en
eller annen slags hovedforklaring på hvorfor noen hater og handler som de gjør.
Han skriver:
Mangel på kunnskap om islam er også med på å berede grunnen
for vrangforestillinger og islamofobe konspirasjonsteorier om islam og
muslimer. Dette bidrar til både stigmatisering og polarisering. Islamofobe
holdninger er også med på å skape ekstreme motreaksjoner hos mange muslimske
ungdommer.
Videre:
Det kan aldri være snakk om noen ensidig propaganda for én
religion, men saklig og kvalitetssikret informasjon som bidrar til å formidle
kunnskap om islams mangfold. Dermed ville man ha gode muligheter til å formidle
at muslimer flest har ikke-ekstreme og fredelige tolkninger av islam som sitt
trosgrunnlag.
"Ved å bruke
nettopp skolens eksplisitte verdifag, hvor også etikk skal være sentralt, til å
i formidle kunnskap om islams mangfold på et faktabasert grunnlag og i
samarbeid med ulike religiøse lærde med stor legitimitet, kan man forebygge
både fordommer og ekstreme tolkninger."
Dette er en programmatisk formulering og kan ikke gis
referanser. Det er et begrunnet forslag basert på nettopp at bedre
islamkunnskaper kan fungere forebyggende mot ekstremisme.
"Det er
trolig nettopp mangelen på en slik trygg minoritetsidentitet som er – i alle
fall en del av – forklaringen på utviklingen av ekstreme islamtolkninger med
tilhørende opposisjonelle identiteter blant en del unge muslimer."
Her er jeg forsiktig med formuleringene, men de
undersøkelsene jeg er i ferd med å gjøre av de ekstreme muslimene i Profetens
Ummah og de som har reist for å slåss i Syria/Irak, indikerer en klar
"taperprofil", dvs. personer som har havnet utenfor samfunnet, blitt
mobbet, ikke lykkes på arbeidsmarkedet, som har opplevd diskriminering mm. Når
vi samtidig vet at deres foreldres idenitet ikke passer og de heller ikke
aksepteres som norske, er det all grunn til å tro at individuelle og kollektive
identieter er i spill her.
Han referer til PST:
Få av de som har reist til Syria har høyere utdanning
og/eller fast jobb. Flertallet kjennetegnes snarere av lav utdanning og løs
tilknytning til arbeidslivet. I tillegg har en del forbindelser til kriminelle
miljøer. Denne relativt svake tilknytningen til det norske samfunnet kan
skyldes ulike forhold. Mange søker status i andre former enn den som
tradisjonelt knyttes til utdanning og yrke, og det å kjempe i Syria kan nettopp
gi en type status og identitet som er mer forenlig med deres verdisett og
verdensanskuelse. I denne kategorien finnes det flere eksempler på svært
ressurssterke personer som tidligere har vært godt integrert i eget lokalmiljø
på flere arenaer, men som i takt med økende radikalisering har kuttet alle bånd
til sitt opprinnelige miljø. Denne gruppen kan antagelig vanskelig nås med
tiltak som rettes inn mot sosioøkonomiske forhold alene, ettersom den lave
statusen er en effekt av, og ikke årsak til, radikaliseringen.
For en annen, om enn uensartet, gruppe blant de
syriareisende, ser det ut til at årsakssammenhengen går i motsatt retning. Her
kan lav sosioøkonomisk status ha gitt en sårbarhet som bidrar til å øke
risikoen for radikalisering. Denne gruppen kjennetegnes av at de har hatt
problemer med å finne sin plass i samfunnet siden ungdomstiden. Når slike
personer beveger seg i randsonen, fysisk og virtuelt, av ekstreme miljøer, blir
de sårbare for påvirkning i negativ retning. Det er viktig å legge merke til at
det antagelig ikke er avbrutte utdanningsløp eller arbeidsløshet per se som
skaper sårbarheten. Svak tilknytning til samfunnet for øvrig kan imidlertid
føre til en manglende følelse av tilhørighet, som i sin tur kan være
medvirkende til at personer søker status og identitet i slike ekstreme miljøer.
For denne gruppen kan skolegang og yrkesaktivitet ha en forebyggende effekt i
seg selv fordi det kan bidra til å skape tilhørighet. Det vil også redusere
kontaktflaten med radikaliserende miljøer ved at de omgås mennesker som ikke
deler deres ideologiske ståsted, i tillegg til at færre timer i døgnet kan
brukes på radikaliserende nettsteder og debattfora."
Vi vet litt, sier Gule:
Hva vet vi så om sammenhengen mellom ekstreme holdninger og
handlinger på den ene siden, og kunnskaper om ideologi og religion på den
andre? Faktisk en del.
Det har lenge vært kjent at mange unge høyreekstremister har
vært mer interessert i spenning og vold enn i høyreekstrem ideologi. Kort sagt
har de ikke vært motivert til ekstreme handlinger av ideologi, men andre
faktorer.
Vi vet også at mange av de ungdommene som reiser til Syria
og Irak heller ikke har solide kunnskaper om islam. De er opptatt av å gjøre
noe, endre en urettferdig situasjon.
Vi vet også at noe av dette gjelder folk som har engasjert
seg i ekstreme grupper og handlinger på venstresiden (og her snakker jeg av
egen erfaring).
I disse tilfellene kommer tilslutningen til ideologi og
religion i etterkant, som en rasjonalisering av engasjementet, følelsene og
virketrangen.
Denne kunnskapen finner vi også i en del studier, noen nevnt
i et tidligere innlegg i denne tråden.
Det er dette som tilsier at gode kunnskaper om islam i alt
dets mangfold, kan fungere forebyggende mot ekstremisme. Det er ikke like
opplagt for alle ideologiers vedkommende, men nettopp islam er nok mer
mangfoldig enn mange klassiske politiske ideologier. Det finnes heller ikke
noen garantier, for det er også folk som har blitt ekstreme av å dypdykke i
egen religion eller ideologi. Likevel kan altså de kunnskapene vi har, brukes
til å forebygge.
I sum: Det er således gode grunner til å vektlegge mer islamkunnskap
i norsk skole i dag. Presentert av kvalifiserte lærere med godt læremateriell
og tilgang til eksterne ressurser.
Lars Gule
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar