Rundt 1980 kom jeg tilfeldigvis i snakk med en yngre mann
som jeg visste hadde gjort kunstner av seg og som hadde hatt noen offentlige
oppdrag, slik at han var begynt å få et navn, om han nå ikke var kjendis blitt.
Han satt alene, han var fra bygda, innom by’n, en liten tur, i ett eller annet
oppdrag, jeg vet ikke hva, men jeg kjente litt til den bygda han kom fra. Vi
ble sittende ved siden av hverandre (på en brun stue), og vi kom etter noe
nøling inn i en prat som dreide seg om ulike ting, før vi kom inn på
innvandringen, for meg hovedpoenget allerede den gang.
Jeg hadde da jobbet en tid i «innvandringssystemet», for å
si det sånn, og hadde fulgt godt med i hva pressen og media fremførte – og ikke
fremførte - om dette temaet, som på dette tidspunkt egentlig ikke var noe tema
i det hele tatt. Folk så hverken problemer eller fortryllelse, og de fleste
tenkte at nå ville det bli flere urter og grønnsaker å velge mellom på torgene,
og at vi var på vei inn i en berikelse, for alle parter. Ingen kunne se noe
problemer med økt innvandring og islam per se var ikke en gang bryet å nevne.
Om dette rådet ikke bare stor uvitenhet, men også skremmende stor likegyldighet.
Den unge mannen fortalte meg så at han hadde hatt noen
utvekslingsstudenter boende hos seg, i atelieret eller skrivestua hans, eller
hva det nå var han kalte det, i en par måneders tid.
Da de tok farvel og oppholdet var kommet til en slutt,
oppdaget denne unge mannen at han var blitt frastjålet utstyr for en ikke
ubetydelig sum. «Studentene» hadde med andre ord røsket med seg det de kunne
bære. De trodde kanskje at det var slik det skulle være, tenkte jeg, men denne
mannen fremla nå saken slik at jeg ikke kunne være i tvil om at dette var et
regelrett tyveri, og et råttent et, sådant.
Jeg så han var ekte harm og fortvilt. Han hadde gitt opp å
få utstyret tilbake. Og det var da at vi kom inn på innvandring generelt, som
et politisk og kulturelt fenomen i vår tid, den gang. Det er som alle vil
forstå, veldig lenge siden.
Norge hadde på dette tidspunkt ca 4 millioner innbyggere. Svenskene
hadde ca 7,5 og danskene rundt 8-9 millioner, (jeg tar alle forbehold om disse
tallene, det tar for lang tid å hente inn millimetertallene her).
Det kom på dette tidspunkt til en diskusjon i den offentlige
debatt om hvor mye innvandringen kostet og saken fikk et visst oppslag, men
selve forslaget om å sette opp et regnskap, ble møtt med hoderysting og forakt
i store deler av det politiske, akademiske, intellektuelle og faglige miljøet.
Det er mulig at jeg her roter litt med datoene og progresjonen
i utviklingen, men jeg tror ikke jeg er langt fra sannheten når jeg skriver at offisielle
tall, i den grad de forelå, ble brakt frem i media og man kunne stole på dem, viste
at svenskene den gang brukte netto 3, 6 milliarder på asyl- og innvandrer- og flyktningepolitikken
sin, i seg selv et oppsiktsvekkende høyt tall allerede den gang, men uten at
dette vakte større uro annet som enn som en liten krusning på overflaten. At
man i det hele tatt kunne komme til å nevne slike tall i godt lag, ble faktisk
ansett som mer oppsiktsvekkende enn tallene selv skulle tilsi. De fleste holdt
derfor kjeft, pragmatisk klokelig som det jo kan være, dette å sitte inne med
ting, fremfor å komme ut med det og risikere utfrysning eller hva det måtte
være. Så vidt jeg husker var et rundt denne tiden at det plutselig ble så
populært å kaste halvlitere over hodene på borgerlige politikere rundt om i
landet.
Siden vi nettopp hadde vært inne på noe som tangerte
innvandring og sånt, kom jeg til å nevne for denne unge, lovende mannen, at
Norge nå brukte nesten 2 milliarder – faktisk 1, 6 milliarder - kroner på
flykninger, innvandrere og asylanter.
Han så vantro på meg, og jeg så at det steg opp en slags
harme i ham, en tydelig fysisk reaksjon, som om han gikk i forsvarsposisjon,
eller angrepsposisjon, det var ikke lett å tolke. Angrep og forsvar er som alle
vet to sider av samme sak.
Heldig vis for meg ble det tydelig at denne oppvakte mannen
mente at dette ikke kunne gå an. Det var for mye, mente han, det var noe han
tok sterk avstand fra, der og da, han kunne nesten ikke tro det var sant, men
jeg sto på mitt og fortsatte:
-Vet du hvor mange penger danskene bruker?
-Nei, sa han, forventningsfull, men på vakt, det var noe i
det jeg snakket om som han hadde uvilje mot, allerede i utgangspunktet.
-ca 2 milliarder, sa jeg. Jeg la til at jeg mente danskene
var litt smartere enn svenskene, som brukte 2, 6 milliarder, hvis ikke en god
slump mer. Alt i forhold til folketallet.
Den unge mannen begynte nå å svette og puste. Alt dette var
helt nytt for ham. Han hadde ikke tenkt i disse baner før. Han så litt skeptisk
på meg, så jeg fortsatte:
-Vet du hvor mye dette blir i året på hver enkelt av oss?
spurte jeg.
-Nei, sa han. Han var ikke akkurat var noen revisor av
legning. At regnskap med nødvendig nok måtte komme langt ned på prioriteringslisten,
for en slik kunstner som han, var et åpenbart faktum.
-ca 40 kroner i året, sa jeg. Jeg lurte på hvordan han ville
reagere på et slikt ubetydelig beløp. Han sa:
- Å, ja, men da gjør det jo ikke noe, sa han lettet. - Det
er jo ingenting, sa han, tydelig lettet over at han i det minste selv helt
privat slapp så billig unna. 40 kroner i året er noe vi alle vil klare oss
foruten, uten problemer i det hele tatt. Tema derfor over og ut. Vi begynte å
sakke om noe annet. Jeg var lettet da han omsider kom seg på hjemvei til
hotellet der han bodde. Men jeg hadde fått noe å tenke på.
Hva er det med oss mennesker som får oss til å reagere så
forskjellig på ulke tallstørrelser? 1, 6 milliarder er en enorm sum. 40,-
kronestykker er for en slikk og ingenting å regne. Men den måten vi reagerer på
disse tallstørrelsen på, kan bli av avgjørende betydning, sett i et visst
perspektiv, og under et spesielt temperament. For en hel kulturkrets kan det
skille mellom utopia og katastrofe.
Hva angår denne unge mannen, vil de fleste prima facie si at han måtte være ganske
korka. Han manglet både ansvarsfølelse, fantasi og perspektiv, og tilførte kunnskaper
var ikke tilstrekkelig til å gi ham en oppvåkning.
Han forsvant i nattemørket lykkelig uvitende om hvilke
tragedie som på sikt kunne utvikle seg, og på sett og vis så var han jo lik de
fleste av oss andre, for ingen ville den gang kunne tro hvilke konflikter og
spenninger politikken ville avføde, og hvilken dyp splittelse i befolkningen
denne politikken og folk den gans generelle holdninger vil få i fremtiden.
De fleste vil imidlertid være enig at denne unge mannen jeg
traff nok var i meste laget naiv, og ja, egentlig ikke interessert i hva som
foregikk og eller minst hva som var i vente. Jeg satt like vel igjen med et inntrykk at
denne mannen vare ganske dum og at han i så måte nok tilhørte et lite, likegyldig
mindretall og at måten han reagerte på ikke på noen måte ville bli å
karakterisere som typisk. Jeg antok at folk flest var mer våkne enn som så, og
mer interessert i samfunnets gjøren og laden, både på kort og lang sikt, og mer
interessert enn denne mannen var i fremtiden, for oss alle. Jeg tenkte at slik
tenker narsissister, egotrippere, uinteressante mennesker.
Men jeg tok feil. Det jeg har kunnet registrere siden den
gang er faktisk at denne mannen reagerte som folk flest den gang akkurat som
folk flest reagerer i dag, et stort flertall av oss, og at noen av våre beste
hjerner nå vet å utnytte denne dumheten og denne likegyldigheten, ja, og til og
med forsterke den, for alt den er verdt. Og hvis det er tilfelle, at de er så
infame og utspekulerte, javel, da er det
utrolig, men sant.
Men det kan også være tilfell at de jeg sikter til og som
bruker den unge mannens stupiditet bevisst, faktisk ikke er så bevisste, som vi
liker å tro de er, og at de faktisk er like dumme og snevre som denne mannen.
Og i den grad dette måtte være tilfell, ja, i så fall sier jeg: Stakkars oss,
jeg får sant og si håpe at de ikke er så dumme, ironisk nok, implisitt at det
faktisk er å foretrekke at de er så kyniske og så dumme på en gang at de
virkelig benytter andres emotivt betingede dumhet til å fremme sin politikk,
helt bevisst. For da – tragisk nok - har vi tross altså en slags rasjonalitet å
se frem til, i bunnen, som det går an å bygge nye fundamenter på, i det store kulturelle
og politiske spillet, med sikte på fremtidige forhandlingsmuligheter. Det er
med andre ord å håpe at det vil la seg gjøre å overlate de dumme til seg selv
for nettopp å kunne bruke deres dumhet nå til noe fruktbart i fremtiden, noe
som i en større sammenheng da til siste kan – og må – kunne anvendes til noe
godt og tross alt til det felles beste. En fattig og kynisk trøst, kanskje, men
dog en trøst, slags.
Det spørs om denne pragmatikken eller strategien vil lykkes,
men jeg tror de fleste prominente mener det i ramme alvor, at den vil det.
Derfor ser vi at våre toppfolk på mange ulike områder benytter seg av denne
muligheten. De driver et høyt spill, og jeg tror de vet det, men sjansen er de
altså villig til å ta, og prisen, ja, den vil de jo måtte betale uansett om de
kalkulere eller ikke. Katastrofen vil
som kjent komme som en tyv om natten. I mellomtiden bygger de opp selvbildet
til de dumme og får dem til å synke stadig dypere inn i illusjonenes verden, i
håp om at de i hvert fall midlertidig vil kunne sikre seg noen taburetter, -
mens vi venter på Godot, eller noe som er mye verre, hvilket jeg er tilbøyelig
til å tro.
Nedenfor legger jeg inn en del fakta-klipp som viser at jeg
har rett og at det er fare på ferde, at det politikken på dette området ikke
lenger dreier seg om virkeligheten og sannhetens verden, om tall og fakta, prognoser,
nei, men om illusjoner, kampen om dette å lykkes best i å skape tillit og
fortrolighet med det bildet politikerne og de andre involverte forsøker å skape
av virkeligheten nn i hodene og hjertene til de dumme.
Det gjelder om å kapre hjerter og hjerner via løgn og
forstillelse. Virkeligheten må for enhver pris unngås og derfor må den skapes eller
nyformes og formidles på en måte som korresponderer mer med folks drømmer enn
med virkeligheten slik den er. Man forsøker å få folk til å tro at et bør-språk er mer virkelighetssvarende
enn et er-språk, og slik er det at
godhetstyrranniet baller på seg.
Bare man kan få de dumme til å se en sammenheng i det som
sies og man finner en slags mening og logikk i det som fremholdes i diskursen, så
tror man at dette er virkeligheten selv, og at vi virkelig ikke lever på illusjoner.
Vi har glemt forskjellen mellom korrespondans og koherens. Det som lyder bra og
ikke skurrer, er sant og slik er det bare. Man tror at godhetsspråket vil klare
å overstyre virkeligheten og sannheten, at godhet er uendelig mer verdt enn
virkelighet og realisme. Virkeligheten som den er, er en sagablott. Vi er i postmodernismens
vold og aner ingen redning er i sikte, for de som ser at vi trenger redning,
da, bortsett fra en, muligens, men den vil bli svært tung og vanskelig å «implementere»,
for det skal mer enn ett mirakel til før folk igjen utstyres med et virkelig
realistisk forhold til virkeligheten. Jeg kan bare antyde hva dette miraklet
kan være her, men vil komme tilbake med problematikken, utfordringen og den
mulige løsningen ved en annen anledning, jeg vil bare si her og nå at det hele
nå må begynne å dreier seg om å gjenskape en metafysisk virkelighet som synergiserende
og komlementært fundament for våre fysiske disposisjoner og ideologiske
føringer, politiske og kulturelle programmer, prognoser og diskurser.
Og dette er en enorm oppgave for dem som ser det nå, ser hva
det dreier seg om, for dem som oppfatter og i nær fremtid vil ha evne til å se
det, og guts til å agere på det, innenfor vårt demokratis rammevilkår.
Det er mulig at «vi» ikke klarer å levere, det er både et spørsmål
om tid, krefter og kreativitet, for ikke å nevne midle, investeringsvilje og
ikke minst investeringsbehov, skal vi løse utfordringene. Og hvem er «vi»? Vel,
det vil tiden vise, for for tiden ser ikke etablissementet ut til å være i
stand til å ta opp hansken. Deser ikke en gang at hansken er kastet, og
terningen likeså.
En lokalavis på Hamar
skriver, (legg merke til den dumme vinkelen avisen bruker, en vinkel
identisk med den den dumme unge mannen jeg beskriver ovenfor inntok, merket med
fet, rød skrift, og likedan de andre formuleringen under jeg har merket med fet,
rød skrift, formuleringer som er like identiske med den dumme, unge mannens
formuleringer):
Politikerne i Hamar
kommunestyre gikk rett fra den storstilte åpningen av et gigantisk og påkostet
stupetårn, til vedtaket om å si nei til å gi et økonomisk bidrag til årets
TV-aksjon. 90.000 kroner til Regnskogfondet er beløpet det er snakk om. Det
hadde ikke flertallet lyst til å bevilget: http://www.h-a.no/debatt/leder/flaut-flaut-bare-flaut!#sthash.yheKud1o.dpuf
For Hamar er dette
derimot en flau sak. Kommunen har meldt seg ut av den nasjonale dugnaden. Vi
tegner nå et bilde av oss selv som en navlebeskuende, egoistisk by som har nok
med oss selv. Som eneste kommune i Hedmark trekker Hamar seg ut av det som er
et håndslag for å redde regnskog i et område på størrelse med Norge og Danmark.
Tre kroner
pr. innbygger er bidraget Hamar skulle gi. Det blir vanskelig å
få forståelse i opinionen for at det er et uoverstigelig hinder. - See more at:
http://www.h-a.no/debatt/leder/flaut-flaut-bare-flaut!#sthash.yheKud1o.dpuf
-
Jonas Gahr Støre
legger ut på denne måten:
- Når det blir formidlet i tusentall, kan det oppleves som
svært mange på en gang. Men det kan også formuleres som fem-seks familier til
hver kommune i gjennomsnitt i Norge. Da høres det annerledes ut, sier Støre.
her
-
Generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland og kollega Sunne Bergby får
naturligvis benytte anledningen til å sammenligne Norge og Europa med disse
landene, til de sistnevntes fordel. Norge og Europa er – som vanlig – ikke gode
og rause nok. Han stusser over opprøret og diskusjonen flyktningspørsmålet har
vekket.
– Jeg forstår ikke denne opprørheten og at folk føler vi har
tatt på oss veldig mye. Det har vi ikke gjort, sier Egeland.
Synne Bergby jobber for Flyktninghjelpen i Libanon, og ser
strømmen av flyktninger fra Syria hver dag.
– Når man ser på disse tallene og denne realiteten er det
helt absurd at man i Norge diskuterer om man skal ta imot 8000 flyktninger fra
Syria over tre år. Det er snakk om at hver enkelt kommune i Norge ville fått 6
personer i året. At det skulle bli for vanskelig, hører ikke
hjemme i den virkelige verden i det hele tatt, sier hun. her
Nina Hjerpsæt Østlie på document.no:
Litt fordypning kan n være på sin plass:
Og brått ble det
taust, Nina Hjerpset-Østlie, 15.04.2013 kl. 15.41:
21. mars la den flerkulturelle avisen Utrop frem et såkalt
innvandringsregnskap, levert fra byrået NyAnalyse ved sjeføkonom Terje Strøm.
Den sterkt tendensiøse rapporten, som angivelig «knuste mytene om at
innvandringen er en belastning for velferdsstaten», vakte stor begeistring. Den
ble således mottatt uten motforestillinger i norsk presse, havnet rett i
NRKs morgensending, skapte overskrifter i Aftenposten og Klassekampen – og
fant deretter veien inn i Stortingets integreringsdebatt.
Utrop utropte det glade budskap:
En ny rapport
knuser myten om at innvandrere er en belastning for den norske velferdsstaten.
Innvandrere bidrar
til det norske samfunnet med rundt 40 milliarder per år.
…
Tybring-Gjedde har
hevdet at dagens innvandring betyr store netto utgifter til Norge. På oppdrag fra
Utrop har analysebyrået NyAnalyse AS sammenstilt ulike fakta og utviklingstrekk
knyttet til innvandrerbefolkningen i Norge, som har resultert i rapporten «Nye
elementer til innvandringsregnskapet med vekt på arbeid, utdanning og
nyskaping».
Resultatet av
sammenstillingen er entydig: Norge tjener flere milliarder på innvandrere.
Terje Strøm,
sjeføkonom i NyAnalyse, har gått gjennom allerede eksisterende tall fra
Statistisk Sentralbyrå, nasjonalbudsjettene, samt sett nærmere på Brochmann-utvalgets
rapport. Og funnene knuser myten om at innvandrere kun er en utgiftspost.
Tvert imot
forbruker innvandrere mindre av velferdsordningene enn det resten av
befolkningen gjør.
Problemet var bare at NyAnalyse baserte seg på partytriks
som hverken er nye eller spesielt analytiske, men like gamle som statistikken
selv. Så gammel er metoden at den er beskrevet i Darrell Huffs klassiker
How to lie with statistics fra 1954, faktisk allerede i første kapittel (The
sample with the built-in bias). For å komme frem til ønsket konklusjon, valgte
Terje Strøm – tidligere finanspolitisk rådgiver for Høyre på Stortinget – å se
bort fra de svært forskjellige aldersprofilene hos
innvandrerbefolkningen og den øvrige befolkningen. Med tanke på at noe
sånt som to tredjedeler av folketrygdens utgifter går til
alderspensjonister, sier det seg selv at den forholdsvis unge
innvandrerbefolkningen mottar en forholdsvis liten andel av trygdene.
Dette innser man så snart man betrakter den prosentmessige fordelingen
mellom aldersgrupper. Man sammenlignet m.a.o. grupper som ikke er
ordentlig sammenlignbare. Rapporten var ellers skjemmet av amatørmessige
tabeller og tekniske feilaktigheter.
Klassekampen var ikke desto mindre fornøyd, og klinket til
med overskriften «Innvandrere lønner seg», med ingressen: «En person født i
Norge bruker mer enn to og en halv gang så mye av velferdsbudsjettet som
det en innvandrer gjør.» Det ble ikke stilt et eneste kritisk spørsmål til
Utrop eller NyAnalyse. Dagens Næringsliv fulgte på med overskriften:
«Innvandring betyr netto inntekter.»
Politikere fra flere partier – Frp unntatt – tilkjennegav
også en viss lettelse:
Trine Skei Grande
(V): I dag la Utrop fram en evaluering av innvandring og hva innvandring
tilfører Norge, som viser at vi i denne sal bl.a. har mellom 27 og 28 mrd. mer å
rutte med årlig i skattepenger på grunn av innvandringa, noe som
viser at den befolkninga vi får inn, har høyere utdanning enn det den norske
befolkninga har.
Håkon Haugli (Ap): Senere i dag legger Utrop fram et
innvandrerregnskap. Jeg er overbevist om at det vil vise at innvandring er
viktig for Norge. Vi vet av 8 pst. av norske bedrifter oppgir mangel på
arbeidskraft som et hinder for vekst.
Thor Erik Forsberg (Ap): Norge trenger arbeidskraft. Derfor
er det bra for oss at så mange velger å komme til Norge for å jobbe. Noen
prøver å si at dette er en trussel for den norske velferdsstaten. Realiteten er
at den norske velferdsstaten er helt avhengig av den.
Trond Helleland (H): Det har vært nevnt flere rapporter her
i dag, men det kommer en spennende rapport som skal offentliggjøres nå i dag i
avisen Utrop, som et seriøst analysebyrå har gjort. Den viser at i fjor hadde vi 28 mrd. kr i
skatteinntekter fra folk med en annen bakgrunn enn den rent norske. Velferdsbudsjettet
til den samme gruppen er på 18 mrd. kr. Det er 4 pst. av det totale
velferdsbudsjettet. Så kanskje er
det god butikk å ha arbeidsinnvandrere i Norge. Høyre mener i hvert fall at det
er god butikk å ha arbeidsinnvandrere med høy kompetanse, og derfor har vår
hovedvinkling i denne debatten vært at vi ønsker flere med høy kompetanse, også
fra land utenfor EØS-området.
Den noe premature lovprisningen fra Venstre, Ap og Høyre
fikk Aftenposten til å proklamere: Alle, unntatt Frp, mener at innvandrere
er ressurs for Norge.
Lørdag 13. april. Finansavisen kommer med en NyAnalyse.
Finansavisens artikkel er det man kan kalle historisk; tallene som kommer frem,
er så store at de nesten er ufattelige – og i motsetning til hva man kunne med
NyAnalyses makkverk, går seniorforsker i Statistisk sentralbyrå Erling Holmøy
god for Finansavisens tall. Rapporten sier mer eller mindre det samme som
Frischsenterets rapport, Brochmann-utvalget, analysebyrået Agenda Kaupang og
SSB har sagt før, bare at tallene er enda verre enn noen kunne forestilt seg:
På bare syv år har den sittende regjeringen brukt over 70 milliarder
på den historisk høye innvandringen til Norge, og de fremtidige forpliktelsene
vokser med ekspressfart. I tillegg har de 246.000 innvandrerne som har
kommet etter 2005 fått rett til offentlige velferdsgoder som vil koste hele
376 milliarder kroner mer enn de vil bidra med i skatter og avgifter.
Hvis man regner totalt, vil hver innvandrer bare i gruppen
R3 (ikke-vestlige innvandrere) koste staten 4,1 millioner i sitt livsløp.
Ganger man dette beløpet med 15.400, som er antallet ikke-vestlige som ankom
bare i 2012, betyr det 63 milliarder i netto utgifter.
Det tilsvarer to
bistandsbudsjett eller om lag halvparten av de 125 milliarder kronene som
staten vil bruke av oljeinntektene i år.
Hvis den
ikke-vestlige innvandringen fortsetter som i 2012, vil
budsjettbelastningen utgjøre nesten 2.900 milliarder kroner for
perioden 2015–2100.
Forutsetningen for dette beløpet er at innvandrernes barn
blir 100 % integrert i økonomisk forstand, hvilket er en forutsetning SSB mener
er høyst diskutabel. Fortsetter derimot 2. generasjon som foreldrene, vil
kostnaden øke til nærmere 6.000 milliarder kroner.
Og den canadiske
oljeingeniøren og de flittige svenskene? De går ikke nok i pluss til å
forandre bildet. Det innvandrere fra land som ligner mest på oss selv
bidrar med, går opp i opp med det innvandrere fra Øst-Europa koster.
Summerer man kostnadene
for ikkevestlige innvandrere, blir det for alvor mørke skyer på himmelen.
Legg sammen
kostnadene for dem som allerede er kommet og for dem som vil komme hvis
dagens innvandringstakt fortsetter, og man finner at ikke-vestlig
innvandring på dagens nivå vil komme til å koste over 4.000 milliarder
kroner.
Det tilsvarer verdien av oljefondet
pluss verdien av statens aksjer i Statoil. Verdier det har tatt over 40 år å
skape.
– Kostnaden bæres av gjennomsnittsnordmannen over
skatteseddelen, eller i form av lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud
over tid, som blant annet helse og utdanning, sier seniorforsker i SSB,
økonom Erling Holmøy, til Finansavisen.
Finansavisens artikkel finnes ikke på nett, men hegnar.no
har videreformidlet innholdet. På grunn av et nylig inngått samarbeid har også
Dagbladet viderepublisert saken. Likeledes ABC Nyheter og Dagens Næringsliv.
Men ellers råder det en bemerkelsesverdig taushet. Tungvekterne Aftenposten,
NRK og VG glimrer med sitt fravær, mens det er forbausende stille fra forrige
måneds så snakkesalige politikere fra både Ap, Høyre og Venstre. Skal tro hva
det kan komme av? Dagbladet melder for øvrig at ingen i de berørte
departementene har villet gi noen kommentarer, så da kan vi kanskje gjøre oss
håp om at den uvante stillheten skyldes at varsellampene nå har begynt å lyse
så kraftig rødt at alt som kan krype og gå av rådgivere og ansvarlige
politikere er samlet til krisemøte?
Men sett i lys av de ovennevntes uttalelser i Stortingets
integreringsdebatt, og måten de ivrig og kritikkløst hoppet på et useriøst
bestillingsverk, faller det vanskelig å leve i håpet. I stedet må man
konkludere med at enten snakker politikere mot bedre vitende og er derfor
villige til å gripe ethvert halmstrå de kan støtte seg på, eller så er de
frakoblet virkeligheten. Det er ikke godt å si hva som er verst, men for Høyres
vedkommende kan det siste være tilfelle, ettersom de går til valg med den
hensikt å øke arbeidsinnvandringen til Norge og gjøre det enklere for bedrifter
å hente inn utenlandsk arbeidskraft.
Den eneste som ikke overrasker her, er Venstres Trine Skei
Grande – som kan inngå i en ny regjering til høsten, dersom uhellet er ute –
som fra før er kjent som hardcore faktaresistent. Hun er blant dem som til
tross for at alle statistikker viser det stikk motsatte, i årevis har hevdet at
Norge har den strengeste asyl- og flyktningepolitikken i Europa. Og det
hjelper ikke å vise til offisielle tall, må du tro. I hvert fall ikke hvis du
jobber på feil sted, for da har stortingsrepresentanten dette uslåelige
argumentet:
Skei-Grande, V,:
En slik person er naturligvis ikke styringsdyktig, men det
skjønner vel de aller fleste – muligens med unntak av Høyre.
Og hvordan Aps Håkon Haugli kunne føle seg overbevist om at
Utrops rapport ville «vise at innvandring er viktig for Norge», kan man jo bare
spekulere på, så meget desto mer som at alle hittil tilgjengelige rapporter har
vist det motsatte. Men det har kanskje sammenheng med at han stoler på landets
store medier og tror at deres påfallende kritikkløshet når det gjelder
«gladnyheter» på innvandringfronten skyldes at det ikke er noe å kritisere?
I landets redaksjoner sitter journalister som bedriver
ønsketenkning, og deres dekning av innvandringsrelaterte saker er ofte
deretter. Som følge av det har vi stortingspolitikere som ikke er
realitetsorienterte, og som til tross for at flere tunge rapporter har fortalt
dem noe annet, samler seg om verdensfjerne uttalelser som dette:
… Regjeringens
syn på innvandring som ressurs for Norge. De [Frp] vil dermed heller ikke være
med på å fremheve den betydning som 300.000 sysselsatte innvandrere har for
verdiskapningen og velferdsproduksjonen i Norge.
Nei, og det er det da heller ingen grunn til at de skulle.
Gad vite hvor mange rapporter som egentlig må til for at
landets ledere skal slutte å lyve for seg selv og andre i den gode hensikts
navn? Problemstillingen er utvilsomt ubehagelig her og nå, men det er ingenting
mot hva den kan bli når pengebingen går tom og skattetrykket øker, mens folk
kommer ut av velferdsdvalen og begynner å se etter noen eller noe å plassere
ansvaret på.
Regjering og Storting bør følgelig manne seg opp til å
forholde seg til virkeligheten, hvor utrivelig den enn er, for bare slik kan de
– og dermed vi – bli i stand til å gjøre noe med situasjonen. Helst før det er
for sent.
Les Finansavisens artikler her:
Finansavisen lørdag 13. april 2013 side 38
Finansavisen lørdag 13. april 2013 side 40
Finansavisen lørdag 13. april 2013 side 41
Finansavisen lørdag 13. april 2013 side 42
Finansavisen lørdag 13. april 2013 side 43
--
Rita Karlsen i HRS:
Ap’s dyre og
lugubre frieri, av Rita Karlsen
På åpningen av Arbeiderpartiets landsmøte 16.april lanserte
Jonas Gahr Støre Aps nye uansvarlige linje: 10.000 syrere skal hentes til Norge
og det vil koste oss i underkant av 2 milliarder kroner over to år, fastslo
Støre. Regnestykket er selvsagt like kreativt som Støre selv. Finansavisen
kommer til minimum 44 milliarder, sannsynligvis 70 milliarder. For det beløpet
kunne vi hjulpet alle de syriske flyktningene.
Penger er ikke alt, derfor bør jeg ikke å nevne at noen har
vært så freidig at de har regnet på hva barnehagene koster. I 2012 kostet det
44 milliarder kroner å drifte alle barnehagene i Norge. Da snakker vi bl.a. om
lønn, spesielle tilbud til barn med nedsatt funksjonsevne, inventar og lokaler.
Det interessante er at det regnes på barnehageutgifter hvert år uten at noen
reagerer. Tvert om anses det som viktig for å planlegge et best mulig tilbud.
Så ikke når vi kommer til innvandring – og i alle fall ikke
flyktninger. Da heter det at vi skal vise hjertelag, ta vår del av ansvaret og
ta imot mange flere. Og er det noe vi ikke skal gjøre, og i alle fall ikke
gjøre riktig, så er det å regne på hva kostnadene blir. Vi skal heller ikke
diskutere om pengene kan brukes på en annen måte, på en mer formålstjenlig
måte, slik at mange flere hjelpetrengende hadde blitt nådd.
Politisk Ole Brum
For bare om lag to år siden var det fullstendig tabu i norsk
offentlighet å mene at man skulle hjelpe flere i nærområdene heller enn å ta
flere til et høykostnadsland som Norge. I dag er en slik holdning mer legitim,
men med ett unntak: Vi skal både hjelpe flere der de er og ta flere til Norge.
Hva som er et «riktig» antall er det ingen som vet (i forhold til
befolkningstallet ligger Norge på 2.plass i dag, «slått» av Sverige). Men skal
vi tro maktbastionen Ap så er svaret nå 10.000 syriaflyktninger. Så glemmer vi
resten, både de øvrige hjelpetrengende, et europeisk asylinstitutt som har
brutt sammen og pengene.
Da den rødgrønne regjeringen var på vei ut av
regjeringskontorene etter åtte år fant de i siste liten på at Norge skulle ta
imot 1.000 personer fra Syria. Den 19.september 2013 kom det en pressemelding
fra Utenriksdepartementet der det het at Norge skulle ta i mot 1.000 syriske
flyktninger. Her kunne vi lese «Den totale utgiften for kvoten er anslått å
være på ca 770 millioner kroner.» Det fulgte ingen begrunnelse for tallet. Noen
dager etter, den 16.oktober 2013, ble Solberg-regjeringen utnevnt i statsråd,
og ansvaret påhvilte dermed den nye regjeringen.
Arbeiderpartiets
leder, Jonas Gahr Støre:
Når så Ap-leder Jonas Gahr Støre går på talerstolen den
16.april 2015 på partiets landsmøte er han blitt enda mer «human». Nå lanserer
han at Norge skal ta i mot 10.000 syriske flyktninger over to år, 5.000 i år og
5.000 til neste år, og kostnadene er denne gangen anslått til rundt 900
millioner i 2015 og 1 milliard i 2016. Det er virkelig kreativt av Ap-lederen å
tro at 1.000 personer i 2013 koster Norge 770 millioner, mens 5.000 bare vil
koste 130 millioner mer i 2015. Men det er vel ikke så viktig for Ap. Ansvaret
påhviler fortsatt Solberg-regjeringen og (potensielle) Ap-velgere lar seg
kanskje lure av «det snille og hjelpsomme Arbeiderpartiet». Jeg vil anta at de
samme velgerne ikke blir like fornøyd når deres alderspensjon årlig
nedjusteres, slik som skjer nå i Sverige, eller foreldrebetalingen i barnehagen
årlig oppjusteres.
Men vel så galt, det politiske spillet og intellektuelle
forfallet, gjør seg også gjeldende i en rekke andre politiske partier, ikke
minst de såkalte støttepartiene til Solberg-regjeringen, Venstre og KrF. Dermed
er sjansen stor for at det er et flertall på Stortinget for en direkte
uansvarlig og inhuman linje i asyl- og flyktningpolitikken. «Ingen» tør å ta
sjansen på at velgerne tenker selv.
Realistiske tall
Ap-lederens tallbruk knuses av Finansavisen (ikke på nett).
Ifølge Ap’s informasjonsrådgiver Lars Mattis Hansen ser Støres regnestykke kun
på budsjetteffekten i 2015 (som uansett ikke er deres ansvar). Ap overser
fullstendig totalkostnadene. Det gjør ikke Finansavisen:
Når én ikke-vestlig innvandrer kommer, påtar den norske stat
seg en fremtidig netto kostnadsforpliktelse på 4,4 millioner 2014-kroner,
basert på SSBs grunnlagstall.
44 milliarder kroner er dermed vårt første anslag på hva
10.000 syriske flyktninger vil koste over tid. Støre glemte dermed over 40
milliarder når han snakket til VG, men selv dette tallet er trolig for lavt.
Når dette tallet etter all sannsynlighet er for lavt, henger
det sammen med premissene for SSBs utregninger. Disse premissene handler om
sysselsetting, forbruk av offentlige tjenester (for eksempel helsetjenester) og
om deres barn vil ta fullverdig del i samfunnet på linje med norske (for
eksempel utdanning og sysselsetting). Men ingen data, noe også SSB påpeker,
tilsier at ikke-vestlige innvandrere og deres barn, vil ha samme atferd som
norske. Ergo har de lavere sysselsetting (noe grupper svært mye lavere), som
igjen gjør at de betaler mindre skatt og forbruker mer av trygder, mange
innvandrere kommer fra land der det kan ha vært humanitære kriser og dårlig
helsesystem (ergo har de mer behov for helsetjenester) samt at data viser at
deres barn som gruppe følger for mye i sine foreldres fotspor.
For syrerne nevner Finansavisen at de i 2013 hadde en
sysselsettingsprosent på 34 prosent i Norge. Skal Finansavisens kostnad på 44
milliarder holde rammen, må syrernes sysselsetting økes til 54 prosent. Det er
vel heller et tvilsomt premiss, da syrernes sysselsetting i Norge i 2006-2010
(før Syria-krigen brøt ut) lå på 43,5 prosent.
De 4,4 millioner kroner er beregnet ut fra samlekategorien
«ikke-vestlige». Finansavisen har tidligere sett på spesielle landgrupper, for
eksempel personer fra Irak. En iraker utløser forpliktelser i Norge i
størrelsesorden 6,4 millioner kroner. Og da ligger fortsatt de tre overnevnte
premissene til grunn. Antar vi at en syrer vil ha noenlunde samme atferd som en
iraker, kan et realistisk tall være 7 millioner og dermed 70 milliarder kroner
totalt for de 10.000 syriske flyktningene.
Formålstjenlig ressursbruk
70 milliarder kroner for 10.000 utvalgte personer til Norge,
og her har Jon Hustad et godt poeng når han sier i Underhuset på TV 2 at han er
glad det ikke er han som skal velge ut disse få i mengden av millioner
hjelpetrengende, er penger som kunne hjulpet svært mange flere i deres
nærområder. Det vil si økt nødhjelp.
Utenriksdepartementet har fortalt TV 2 at en million norske
kroner kan gi grunnleggende velferdstjenester for 26-27 personer syrere bosatt
i Jordan. Det tilsier at 70 milliarder
kunne ha hjulpet over 1,8 millioner mennesker. Det er omtrent alle som er
anslått å ha flyktet fra Syria.
Men Ap og en rekke andre partier, flankert av
generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, vil heller bruke pengene på
10.000 syriske flyktninger i Norge. Forstå det den som kan. Og uansett: ikke
sett det i sammenheng med humant og ansvarlig.
Publisert 2015-04-19 13:25 av Rita Karlsen
-
Hege Storhaug i Aftenposten:
Horne nettavisen:
Reinfeld morgenbladet:
Esbati:
Stålseth, brennende kjærlighet:
Antirasistisk 1995 oversikt over org program
Strand, ap, i Nye
meninger:
