Konspiratør mot konspirasjon, konspirasjon mot konspiratør

Vi er inne i en underlig og utfordrende tid.

I forrige århundre ble jødene først utsatt for en rekke forfølgelser, og så, under WWII, for et regelrett folkemord som kostet 6 millionerjøder livet i beryktede konsentrasjonsleire bygget og bestyrt av de tyske nazistene.

Hvorfor? Jo, fordi jødene ble betraktet som en trussel mot arierne, deres land, kultur og deres blod.

Jødene ble av nazistene derfor ansett for å tilhøre en laverestående biologisk eller genetisk rase enn tyskerne og alle germanere, eller ariere, som skandinavene også er en del av, genetisk sett.

Men ikke bare selve raseteorien ble avgjørende for folkemordet. Ved siden av raseteoriene nazistene bygget på, verserte det utgaver av de såkalte Sions vises protokoller som man antok – og trodde - jødene selv sto bak og som angivelig beviste at jødene var ute etter ikke mindre enn verdensherredømme. Protokollene la frem en hel del fakta som liksom talte for seg selv og konklusjonen var klar: Overalt hvor det var jøder, både i samfunnsposisjoner og på landområder jobbet jødene systematisk for å sikre seg maktposisjoner, eiendomsrett til produksjonsmidler og ikke minst kulturell innflytelse via intellektuelle disposisjoner.

Dette ble ansett som tidenes store konspirasjon, en strategi som til slutt ville ende med å undergrave folket og nasjonene.

Men faktum est: JØDENE HADDE INGEN SLIK KONSPIRASJON VERKEN I VIRKELIGHETEN ELLER SOM GRUNNLAG I SINE HELLIGE SKRIFTER! Dette i motsetning til islam som er en konspirasjon i virkeligheten i kraft nettopp av sine evig forpliktende hellige skrifter.

Men nå har jødene siden 1948 hatt sin egen stat Israel og jødene kan for så vidt kjenne seg trygge, selv om de har erklærte dødsfiender – dvs muslimske nasjoner - nær sagt rundt seg på alle kanter. Over tid kan det brygge opp til storkonflikt i Midtøsten. Det springende punkt er først og fremst om Israel  har rett til å eksistere som en selvstendig stat  og dernest stride partene om mange spørsmål som rett til landområde, om hvorvidt Israel nå driver ulovlig okkupasjon av områder og om tilbakeføringer av tusenvis av muslimer som fant det best å flykte under krigshandlingene som førte til den formelle opprettelsen av staten Israel.

I dag oppfattes Israel som en av de farligste statene i verden med hensyn potensiale for å velte verdensfreden, eller det som består av den.

Men tilbake til protokollene: Var de realistisk, stemte de overens med fakta.?

Nei, overhodet ikke, og for det første så ble protokollene snart avslørt som en forfalskning begått av den russiske tsars politi og for det andre var det ikke særlig realistisk å tenke at rundt 12 – 15 millioner jøder totalt i verden den gang skulle ha noen sjanse til å karre til seg verdensherredømme eller noe i nærheten av det. Protokollene bygger  i sin helhet tatt på grotesk fantasi kombinert med sykelig fobi og inngikk som en del av politisk strategi som ikke unnslo seg for å bruke løgn som våpen på en stor skala. Den ble da også ganske raskt avslørt som et falsum.

Likevel ble Sions vises protokoller et veldig populært lesestoff som etter hvert, fremover mot WWII, dannet grunnlag for en stadig større og mer tragisk antisemittisme og jødeforfølgelse over hele Europa og lenger, en aktivitet som altså endte med den ufattelige tragedien i kz-leirene. Protokollene leses av muslimer verden over med stor interesse den dag i dag og man kan ikke se bort fra at de tas helt seriøst og som en bokstavelig sannhet.

I seg selv utgjør dette faktum ikke bare en trussel for Israel, det danner også grunnlag for en fortløpende konspirasjon: Fordi jødene angivelig beriker seg på muslimenes bekostning, må Israel jages på havet, som det heter. Jødene anses nå i dag i mange miljøer som like farlige om ikke farligere for verden som den gang Sions vises protokoller ble lest og oppfattet som faktabasert og fullt troverdig.

I dag eksiterer staten Israel med full legitimitet etter Folkeretten, men det bildet som ble dannet av jøder generelt, som gruppe, i og med de falske protokollene, fortseter utrolig nok å danne et normativt premissgrunnlag for mistenkeliggjøring og fiendtlige holdninger overfor både staten Israel og jødene som et samlet folk, et folk som riktig nok den dag i dag er et delvis spredt folk.

Dette bildet forsterkes naturlig nok av det faktum at muslimenes hellige skrifter – dvs Allah, muslimenes gud - i tillegg gir muslimene en himmelsk rett til å demoniserer jøder nær sagt i alle sammenhenger, når det måtte passe dem, så å si,  og krigen mot jødene og Israel brukes da av muslimske lærde som selve hjemmelsgrunnlaget for uforsonlighet og fiendtlighet, nærmest sett i kosmisk perspektiv, og hvor Koranens uforanderlighet regnes som et bevis for at konflikten mellom muslimer og jøder kommer til å fortsette inntil endens tid eller til at alle mennesker har underlagt seg Allah og profeten.

Koranen danner altså i seg selv et mandat for evig jødeforfølgelse, (om enn ikke konkret for konsentrasjons- og utryddelsesleire).

Noe tilsvarende grunnlag for – omvendt - å demonisere og hate muslimer finnes verken i de kristne eller jødiske ortodoxe skrifter. Gud oppfordrer ikke folk til evig hat mot ikke-kristne eller ikke-jøder, snarere tvert imot. Bibelen oppfordrer med all tydelighet til forsoning og fred mellom ulikt-troende. Det fins ingen evig hjemmel for å hate noen, ingen oppfordring om ikke ta noen med en annen tro til venner, slik Koranen påbyr. Men det må selvsagt her nevnes at visse jøder og visse kristne rett nok bruker Bibelen – i tillegg til visse historiske vedtak i FN - som bevis på at jødene har rett til et mye større landområde i Midtøsten, et grunnlag som i dag ikke kan diktere folkeretten, som bygger på konsensus og ikke på historie eller guddommelig åpenbaring.

De fleste vil imidlertid mene at dette kun er et juridisk eller krigshistorisk spørsmål.  Like fullt: Konspirasjoner mot jødene på et generelt grunnlag - og altså isolert fra spørsmålet om statens Israels livsrett eller livsbetingelser  - kan faktisk begrunnes i Allah og profeten selv, og det er dette som er farlig: Når man grunner sine holdninger og standpunkt på hjemmel direkte fra ”Gud”, fines egentlig ingen rettrettmulighet og heller enn å stimulere til kompromisser, snevrer en slik begrunnelse ofte inn alle veier mot et kompromiss, hvilket igjen begrunner en kontinuasjon av vold og fiendtlighet.

I tillegg til alt dette:

Mange mennesker tror i dag at det nå foregår en annen verdensomspennende konspirasjon, en konspirasjon som er mye farligere og som gjelder mange flere mennesker enn noen gang tidligere, nemlig den konspirasjon som bygger på rasistiske fordommer, behov for syndebukker og et hat som springer ut av en irrasjonell frykt eller fobi for det ukjente eller fremmede. På et generelt grunnlag.

Hvilken konspirasjon er det det her dreier seg om?

Vel, det fins flere alternativer.

1) Den første konspirasjonsteorien er at visse ikke-muslimer nå jobber sammen i handling og tale over hele verden for å knuse islam en gang for alle, enten det skjer offentlig, om enn anonymt, og verbalt, eller gjennom aktiv krigføring, mot f eks Irak, Afghanistan osv.

Et slikt målrettet arbeid anses som konspiratorisk fordi det springer ut av en illusjon om at de som ikke stiller seg kritisk til islam fysisk og materielt sett er under konkret og vedvarende angrep fra (selvoppnevnte eller såkalte) antijihadister eller sterkt islamkritiske aktører.

2) Den ande konspirasjonen er at visse ikke-muslimer jobber sammen med jødene og Israel for å oppnå samme mål.

Grunnen til at dette kalles en konspirasjon er at man feilaktig antar at jødene eller Israel planlegger og har til hensikt å underlegge seg større islamske kjerneområder, eller forsøke å dominere over dem og undertrykke islam og muslimer på en eller annen måte.

3)Den tredje konspirasjonen er at visse ikke-muslimer ikke har relevant faktagrunnlag, analyseredskap  og kunnskaper nok for sin motstand mot innvandring, islam og muslimer. 

Man antar at manglende utdannelse og evne til å forstå og forholde seg til mer velfunderte og seriøse analyser og lødig innsikt utgjør en trussel i seg selv. Frykten for islam antas å bygge kun på innbilning og (irrasjonell) fobi, og er følgelig  en medisinsk diagnose, som kan, og som bør, behandles, av en eller annen med de riktige verdiene og det rette menneskesynet og den eneste rette politiske ideologi.

Disse jobber individuelt mer enn organisert i ulike sammenhenger og i media bl a på diskusjonsfora med et dårlig rykte. Disse aktørene – eller konspiratørene jobber intenst for å stoppe det som av mange betegnes som en snikislamisering av Vesten i de enkelte land hvor det har vært stor innvandring av muslimer.

Vi ser en viss tendens til at (det man antar er ) konspiratører i denne gruppen utestenges fra visse komplementære private konspiratørmiljøer, slik som gamle vennekretser, kollegaer og slektinger, ja, til og med ektefeller.

4) Den fjerde konspirasjonen går ut på at ikke-muslimer med høy utdannelse, høyt kunnskapsnivå, god allmenn innsikt i og forståelse av hva islam er og innebærer sprer hat og rasistiske holdninger basert på en underforstått eller en mer eller mindre uttalt eller definert fascistisk politisk ideologi og et forkvaklet moral- og menneskesyn.

Konspiratørene her forsøker iherdig å få flest mulig ikke-muslimer til å motarbeide islam og muslimers forsøk på å ”overta” ved å manipulere, trikse, lure og drive hjernevask og propaganda overfor befolkningen. Man leter og finner organisasjoner i denne kategorien i ulike land som faktisk samarbeider om arrangementer og via nettet, hvor man presentere seg selv offentlig.

 Faktiske kunnskaper og seriøse analyser fra dette konspirasjonsmiljøet avvises som helt irrelevante, fiendtlige, useriøse og dirkete farlige blant motkonspiratørene i denne konspirasjonen, selv om det ikke oppfordres til vold (Alle konspiratører antas å konstruere opp sin mot-konspiratører).

Noen konspirasjonsavhengige i og rundt etablissementet kaller denne antiislamske virksomheten for manisk og fobisk og antar seriøst at de som engasjerer seg mot islam på denne måten har en psykiatrisk lidelse som på en eller annen måte bør ”helbredes” før det er for sent. Det haster derfor med å sette inn motstøt og her stiller den såkalte politiske elite eller politisk korrekte velvillig opp både i skrift og tale. De har ofte erfaring fra -68 eller der omkring som demagoger og har trygge stillinger i akademia eller i media. De er som regel venstreorienterte og har aldri angret sin tidligere støtte til Lenin eller Stalin eller Mao. De går ofte i dress, snakker et pent og lett forståelig akademisk språk og blir ofte brukt som tungen på vektskåla i premissleveranser for den politiske maktelite.

Gruppen disse nå med stadig større kraft og åpenhet skal bekjempe, består foreløpig av et relativt lite antall aktører. Disse er mer eller mindre løst organiserte og utgjør i øyeblikket ingen massiv pressgruppe med stor økonomisk support eller folkelig appell. De har ingen spesifikk folkelig tyngde bak seg og tilløpt til å forsøke å få realisert en mer håndfast folkebevegelse mot islam – f eks - har feilet grundig, selv om det parallelt fins organisasjoner som arbeider systematisk og med stor innsats fra enkelte entusiaster for nettopp å kunne etablere bredere støtte i befolkningen for sine islamkritiske holdninger.  

Det legges i denne gruppen ned et stort arbeide for å opplyse folk om islams iboende faenskap, for å si det sånn, ut fra hva islam forteller om seg selv. Gruppen beskyldes av kritikerne for å essensialisere islam, men kritikerene eller motkonspiratørene ser ikke at islam er en ideologi eller religion som nettopp øsnker og må fremstille seg selv som essensialistisk.

Dette frivillighetsarbeidet i denne gruppen synes i midlertidig å yte liten frukt. Folk flest synes mer likegyldig enn engasjerte og dette gir selvsagt de ”konspiratører” som nå med stor akademisk innsats motarbeider de såkalte antijihadistiske miljøene nærmest fritt spillerom, selv om kritikken som serveres som regel lett gjennomskues både som naive og dum av de fleste nøytrale tilskuere som betrakter konflikten på avstand og i personlig trygghet. 

Det er et stort misforhold mellom den plass disse to motkonspirasjonsgruppene tiltar seg i ”mainstream media” eller i hvor stor grad de gis muligheter der, eller i hvilken grad de er interessert eller ikke i til å delta.

De oppfattes av konspiratører i Den femte konspirasjonen – se nedenfor - som mye farligere og mer innflytelsesrike enn de i virkeligheten er.

Gruppen henter aktiv oppslutning og bekreftet sympati fra mindre enn en promille av befolkningen, vil vi tro. Frykten for den blant gruppen i Den femte konspirasjonen står ikke i forhold til den innsats den utvirker samlet sett, men denne frykten utløser likevel ikke ubetydelige intellektuelle bidrag rent kvantitativt fra deres side som frykter og motarbeider denne ”konspirasjonen”.

Konspirasjonen her har til nå vært mer eller mindre ignorert av etablissementet generelt samtidig som – ironisk nok - overnasjonale myndigheter i flere år har advart mot rasistiske og fremmedfiendtlige strømninger og anbefalt de enkelte land til å overvåke aktivitet som kan mistenkes for å falle inn under kriteriene og å iverksette tiltak for å begrense og hindre slik virksomhet, og dermed slikt personlig engasjement.

Frykten er altså så stor at myndigheter oppfordres til å treffe aktive mottiltak. Sentrale europeiske politiske og demokratiske miljøer må da mene at engasjementet til nå har vært utilstrekkelig med hensyn til å forhindre eller stanse denne” konspirasjonen” og de individene som defineres innenfor gruppen.

Man kan være fristet til å kalle disse konspiratørene for primært KOGNITIVE konspiratører. De første 3 konspiratørgruppene kan betegnes om primært EMOTIVT begrunnede konspiratører, selv om det i gruppen finnes ikke få folk med professor- ,direktør-  eller ledertitler.

Før vi går videre vil vi sette opp følgende oversikt over ulike typer konspiratører referert både til gruppen og den enkelte aktørs ”sosiologiske eller psykologiske” profil:

a) De primært kognitive – disse er primært akademisk innstilte, gjerne individualistiske og søker og tilegner seg kunnskap idet de forsøker å finne seg et objektivt grunnlag for sine standpunkter og holdninger. Deres gruppetilhørighet bestemmes imidlertid også av emosjoner, venner og vaner osv, som kan være direkte utløsende mht til det standpunkt man tar og de vinkler man velger å se virkeligheten ut fra. De kognitive kospiratører foretrekker krisemaksimering fremfor følelsemaksimering.

b) De primært emotive – disse er primært emotivt betingede. De tyr gjerne til følelsesmaksimering og tenker mindre på krisemaksimering. Der reagerer intuitivt, umiddelbart og uten altfor mange forbehold. De bagatelliserer ofte kompleksiteten og det faktiske tolkningsgrunnlag som foreligge ”på bakken”. De lar seg heller  styre av mer eller mindre tilfeldige sympatier og antipatier de finner hos andre. De foretrekker med andre ord tryggheten i gruppen fremfor tryggheten i den bredere og dypere intellektuelle analysen som kreves i et større politisk-kulturelt perspektiv.

c) De primært deontologiske konspiratører styres først av den (juridiske) plikt tradisjonen, kulturen eller religionen/ideologien som de tilhører legger på dem, noen helt fra fødselen. Denne typen konspiratører synes å være totalt neglisjerte som reelt virksomt fenomen i Norge og Skandinavia, dette til tross for at selve tradisjonen osv i seg selv kan betegnes som konspiratorisk, ja, endog bellicost konspiratorisk.

d) Den primært bellicose konspirator er primært motivert av å nå et større politisk og kulturelt mål ved hjelp av krigerske og ulovlige metoder, dvs vold. De kombinerer gjerene krisemaksimering med følelsesmaksimering. De kan, som alle andre konspiratører, subsummeres under en sammensatt kategori, nemlig som

e) De kompositte konspiratører, som tar opp i seg og impliserer i større eller mindre grad alle de forutgående kategorienes kriterier.

Men så tilbake til hovedkategoriene:

5) Den femte konspirasjonen finnes egentlig ikke, - ! - , i hvert fall ikke i media eller i akademias verden, og i fagforbud osv, men den er samtidig, etter vår mening, den farligste, mest notoriske og empirisk konstaterbare konspirasjon som tenkes kan, og den går ut på at islam og muslimene ikke forsøker å oppnå verdensherredømme og at islam overhodet ikke representerer noen trussel, verken her eller der, og verken nå eller i fremtiden.

Konspiratørene i den gruppen er overbevist om og sverger sammen på at islam betyr fred og at muslimer vil fjerne seg mer og mer fra islam jo flere generasjoner disse muslimene oppholder seg i sitt ikke-islamske vertsland.

Denne konspirasjonen har svært mange høyt utdannede, godt organiserte og godt økonomiske stilte tilhengere blant ikke-muslimene i de landene hvor den muslimske befolkning nå øker mest, både absolutt og i forhold til de opprinnelig etniske.

6) Den deotologiske konspirasjonen, ”Den sjette konspirasjon”,  er like reell og virksom som den femte nevnt ovenfor, og den er minst like reell som den, selv om den av etablissementet ikke bare ignoreres eller motarbeides, men tvert imot motiveres og beskyttes nær sagt med alle midler.

I stedet for å advare mot den og aktivt forsøke å redusere dens stadig voksende påvirkningsmuligheter, stimuleres den til å bli stadig djervere, mer omfangsrik og selvsikker og mer økonomisk og sosialt trygg på seg selv, og dette til tross for at denne gruppens bidrag til felleskassen blir mindre og mindre fra år til år.

Definisjonen av denne gruppen konspiratører er kort og godt ISLAM i seg selv, dvs islam proper, som kollektiv størrelse eller juridisk forpliktet og forpliktende person.

Muslimer som konspiratører kan altså betegnes som deontologiske konspiratører fordi de har en plikt til å være det og påbud fra Allah og profeten om å gjøre det.

Ikke alle muslimer som enkeltindivider driver undergravningsvirksomhet mot vertslandet, det skal være sikkert, men islam som sådan pålegger dem overfor Allah og profeten å i kraft av den islamske ”misjonsbefaling”  å underlegge seg hele verden under islam, med sverd, om det blir nødvendig, (en plikt muslimer har vært underlagt helt siden begynnelsen av den gudepålagte ekspansjonen fra 632 e  Kr).

Islam proper er en konspirasjon som ikke stikker sine grunnlagsdokumenter under en skjeppe, men tvert imot ”praler” med.  De loves av Allah at de skal være uovervinnelig og at muslimer derfor kan anse seieren for sikret, både på forhånd og på sikt, om enn ikke innen full rekkevidde ennå og  i øyeblikket. 

Islam er med andre ord i sitt vesen eller sin essens en eneste lang og forpliktende konspirasjon, en konspirasjon som i tillegg til å bestå av ”tørre” dokumenter som skisserer taktiske planer og en langsiktig strategi dessuten er en virkelig juridisk konstitusjon som ikke kan endres, idet den bygger på hellige og evige skrifter gitt en gang for alle, med tanke på enhver tid og ethvert tidspunkt.

Islam som en slik konspirasjon er et faktum og dette faktum blir ikke bare bekreftet av muslimene selv, men også av myndighetene som har gitt dem full aksept i form av religionsfrihet. Dette innebærer at myndighetene  i virkeligheten ser bort fra at islam proper faktisk er notorisk og forpliktende for alle muslimer idet de alle virkelig er bundet til å følge de reglene som flyter av konstitusjonen, akkurat som alle avtaler er det, enten muntlige eller skriftlig, ifølge vår egen ikke-islamsk fundamenterte rett.

Islam er juridisk forpliktende eller bindene for alle muslimer og ikke bare juridisk forpliktende i forholdet muslimene seg i mellom, men også direkte forpliktende i forhold til Allah og profeten, et faktum som glatt overses eller bagatelliseres.

Ingen muslim har hjemmel eller mulighet for å reforhandle denne konstitusjonen, eller forhandle om den i relasjon til utenforstående, dette nettopp fordi den altså er en gudegitt plattform eller ufravikelig premiss, og derfor ikke en avtale, kontrakt eller en pakt i vanlig vestlig eller sekulær forstand. Muslimene er født med denne forpliktelsen. En avgjørende forskjell som mange kognitive konspiratører nekter å åpne øynene for annet enn for å bruke akkurat dette faktum som et argument for at islamkritikk juridisk og reelt faktisk er rasisme i ny forkledning.  

At muslimer som gruppe betegnes som deontologiske konspiratører gjør dem ikke mindre til emotive og eller kognitive konspiratører, men dette regnes her som en sekudærfaktor i definisjonen.

Når det gjelder islam som en konkret, virkende ”kraft” i samfunnet, så kan den betegne som en bellicose konspirasjonstrategi i og med at islams offisielle  og bekreftede mål er verdensherredømme - om så med sverd.

Dette igjen betyr ikke at muslimer individuelt er bellicose aktører. Det er god grunn til å tro at det store flertall muslimer er compositte konspiratører, altså sammensatte av både kognitive, emotive  og deontologiske konspiratører, men i tillegg er de kanskje uten å vite det de facto passivt bellicose konspiratører i og med det juridisk bindende grunnlag de står i  forhold til selve trosgrunnlaget, som jo er obligatorisk og ufravikelig.  

Allah har sagt sitt og ”that’s all”.

Konkluderende merknader:

Vi har i vår lille analyse over indirekte lagt til grunn at en konspirasjon er en grunnholdning og praksis som bunner i en type engstelighet og innbilning, alt fra en sunn og forståelig sådan til en mer eller mindre bevisst, målrettet, tilslørende, eskapistisk eller bent frem destruktiv og farlig sådan.

Et innbakt element i det hele ligger i vår tids nærmest tvangspregede hang til å psykologisere, antropologisere eller sosiologisere tradisjoner, hellig skrifter og mennesker og miljøer. Vi er fanget individuelt og kollektivt i et livsperspektiv hvor følelser får dominere mer enn fornuft og objektivitet - eller universalitet -  og hvor fakta ikke tas for pålydende, men for det stikk motsatte, idet alle tradisjoner, kulturer og religiøse grunnlag forutsettes å skulle ”rette seg etter” de konklusjonene vi trekker på grunnlag nettopp av psykologiseringen osv., dvs den metode vil velger å se verden, situasjonen, menneskene og utviklingen – ”fremgangen” -  gjennom.

Vi er blitt et samfunn hvor vi nær sagt alle sammen defineres som vesensløse og derfor uten kjerne. Vi ser f eks ikke lenger på et foster som en person og kan derfor ta livet av ”det”. Vi har dekonstruert den personen som et foster i virkeligheten er, til en ny konstruksjon, til en konstruksjon uten rett til å bli født og uten hellig rett til liv og personlighet. Vi har sosiologisert ”det” vekk. Samtidig som vi har psykologisert bort alt som kan forbindes med begrepet hellighet og synd og skyld overfor Gud.

Vå strategi er derfor tilfeldig, omskiftelig og opportunistisk. Vi har ingen henvisninger til eller fundament for ukrenkelige verdier eller selvinnlysende sannheter, eller Gud eller evige ideer.

Alle mål vi vil realiserer anses like mye pedantisk som pragmatisk å kunne innfris objektivt via konsensus; men det vi ikke ser at en slik strategi nettopp ikke er objektiv – ikke en konstant størrelse - og at nettopp denne strategien i siste instans er vilkårlig, relativ og subjektivt begrunnet. Den vil selvsagt ende ut i en alles kamp mot alle hvor den sterkeste forutsettes å vinne og dermed også å få dominans og all makt. Tyranniet vil føre eller siden spise opp et demokrati som gjør følelser, stemninger, ”legalt” gruppepress av ulikt slag og en toleranseforståelse som ikke bygges på objektive prinsipper som rettferd osv, men som forankrer handlinger i tilfeldige sympatier  og antipatier, til det eneste ufravikelige grunnlag for vår etikk og våre dyder.

Et resultat av dette er at vi ikke tar folk og meninger og deres religiøse forpliktelser på alvor, kort sagt: Deres tro. Vi ser ikke at det er selve metoden vår som nå er blitt vårt budskap. Og at dette er det eneste budskap vi har.  Vi ser ikke at vi har dekonstruert alle ting bortsett fra dette grunnvilkår, som altså er en metode og ingen essens, intet fundament, ingen ”materie” eller form enn selve intetheten, den som hviler i løse luften og som gir oss følelsen av at vi er nøytrale, og derfor mer sanne enn de som ikke er det. Løsenorden vårt er relativisme, og at det ene kan være like godt som det andre, bare det andre henger sammen i en diskurs eller er koherent i sin indre metafysiske struktur , som vi selv setter opp. Vi har gjort oss til alle menneskers målestokk, hvilket er et nesten ubegrepiglig stort hovmod.

 Vi er så forvisste om at vår egen sannhet baser på disse metoder er riktig, at vi ikke lenger makter å ta inn over oss fakta og hva folk sier og mener.  Og med dette flykter vi da også fra den frihet vi til nå så velsignet har vært bundet av, nemlig demokratiet og de judeokristne ideene og den tro det bygger på og det menneskesyn det bygger på, et livssyn som er trygt forankret i den judeokristne verdensforståelse, hvilket er en forståelse som langt fra deles av flertallet i verdens befolkning, selv om det er nettopp slik det forholder seg.

Foreløpig danner imidlertid de selvsamme judeokristne verdiene selve grunnstoffet i det kulturelle bildet og for de disposisjoner som tas, men disse begrunnes ikke lenger i den tradisjon de kommer fra og med det begrepsapparat og den metafysikk eller tro vi til nå har bygget på. Og i fraværet av denne tradisjon og dens begreper, vil før eller senere også se effekten av de politiske og kulturelle disposisjoner vi både kollektivt og individuelt må foreta oss i møte med de kommende utfordringer.  Begrunnelsen for våre kulturelle og politiske disposisjoner er ikke lenger å tjene den kristne Gud, en tjeneste som i seg selv har det mål å gjøre folk lykkeligere, men å åpne stadig større spillerom for selvdyrkende individualisme.  En slik begrunnelses karakter og innhold fremskynder det motsatte resultat enn det den tradisjonelle begrunnelsen målbar, som en grunnleggende ”worldview”, som er oppsummeringen av alle livssyn. 

Uten den kristne Gud, ingen kjærlig realisme, intet fremtidshåp, bare illusjoner, kaos, krig og destruksjon. Oppløsning av alle verdier er riktig nok bare i sin begynnelse, men spiren er for lengst lagt for apokalypse i Bibelsk forstand, i et kosmisk perspektiv og om ikke lenge vil dette bli blodig alvor.

Men  har vi ikke klart det da, spør de optimister som helst smykker seg av å være nærmest genetisk betingede filantroper, til forskjell fra mennesker som erkjenner at arvesynden er mer reell som bindemiddel mellom mennesker enn konvensjoner og konsensus.

 Og jo da, vi har funnet en modell i Skandinavia som ser ut til virke, en modell som bygger på materialistisk-ateistiske ideer om at bare man får orden på de økonomiske grunnforhold og fjerner eller reformerer overbygningen, så vil alt gå seg til, idet behovstilfredsstillelsen reguleres av et marked som holdes i tøyle mindre gjennom gjennomgripende konvensjoner og kollektive avtaler enn  av  kollektiv dårlig samvittighet  og en nærmest nevrotisk begrunnet og følt solidaritet med de fattige som bare blir enda fattigere, men som relativt har fått det mye bedre.

Men også alt dette bygger på fromme håp og illusjoner. Vi kan ganske enkelt se det ved å konstatere at ingenting nå lenger koster det det koster. Alt - eller det aller, aller meste for å være nøyaktig - er enten subsidiert eller avgiftsbelagt, (eller midletidig verken eller). Men faktum er at alle priser dermed rent faktisk er illusjoner.  

Men er ikke illusjoner da noe vi bør holde på og viderestimulere eller foredle som grunnlag for all velstand og utvikling, i og med at funksjonen av denne illusjonen – materialisert i utjenvningspolitikken - jo er et noe tilnærmet optimalt samfunn hvor alle eller de aller fleste av oss er lykkelige med det (som vi gjerne vil ha mer av)?

Jo, det kan man saktens si, hvis vi samtidig tar inn over oss at denne tilnærmet optimale tilstanden ikke kan vare ved og at grunnen til dette er at den bygger på en illusjon om at virkeligheten egentlig var en konstruksjon, dvs at den prisen et reelt marked satte på en vare eller tjeneste faktisk ikke var reell, men konstruert nettopp av markedet (og dens usynlige hånd).

Men når vi tvangsmessig ser virkeligheten slik og på en slik begrunnet måte, lurer vi oss bare selv. Skylden for at utviklingen ikke vil være bærekraftig fremover, slik Brochmann utvalget kom frem til, kan imidlertid ikke bare legges på de politiske krefter som har sørget for at det blir slik, den må også legge på konspiratørene, og spesielt da de konspiratører som ser det som sin primæroppgave å manipulere politikere og andre premissleverandører til å angripe de konspiratører som egentlig ikke er det, men som ser realitetene i all sin fremtidige gru.

Vel, nå: Nok for denne gang …

"Motgift" - medisin for islamkritikere?

Boken MOTGIFT burde heller ha fått navnet MED-gift, ikke fordi man burde gifte seg med den, eller noen av forfatterne, - gud forby - , nei, men fordi den faktisk ikke gir noen motgift mot det en skal avdekke og bekjempe, men byr seg frem som en kjærkommen anledning til å avsløre hvor konspiratorisk de tenker, de som nettopp har tatt mål av seg til å dekonstruere det de selv frykter, nemlig konspirasjoner mot dere eget verdensbilde, deres egen status og forfengelighet og  urokkelige tro på at det er de selv som besitter sannheten og som skal beføye over den og over alle som av en eller annen grunn har god grunn til ikke å underkaste seg.  

Offisielt er bokens hensikt å gjendrive feilaktige og konspiratoriske påstander  og strategiske tenkemåter som er kommet frem fra ulike aktører på den såkalte høyresiden i debatten om islams inntogsmarsj i Vesten. Man pretenderer å fremlegge lødige analyser bygget på falsifiserbare fakta ut fra vitenskapelig holdbare metoder og analyser.

Det som imidlertid – som et  hovedinntrykk - mangler i samlingen, er tanker og dypere filosofi om Gud og Allah og de tanker og den tro som følger med eller betinger disse begrepene,  og dette i seg selv viser med all tydelighet at forfatterne ikke har noen dypere og helhetlig verdensanskuelse, livssyn, menneskesyn, virkelighetsoppfatning, verdisyn og menneskesyn.

Alt dette mangler og derfor mangler det mye på at intensjonen med boken skal bli vellykket i og gi noen videre større innsikt i hva som har foregått på denne debattfronten, i hva som egentlig foregår og i hva som kommer til å skje fremover, mens mange av oss fortsatt vil være i live (skal vi tro Koranen ut fra Koranen, slik alle muslimer er forpliktet til å tro).

Men ikke bare disse mangler gjør seg gjeldene. Flere av artikkelforfatterne oppviser så overflatisk tenkning og så liten forståelse for andre vinkler og metoder for å møte den nye virkelighet som har oppstått i møte med de snart 50 millioner nye borgere av Europa med, at man kan begynne å lure på om de har de kognitive forutsetninger som skal til for å kunne slippe til i en bok som dessuten pretenderer å være akademisk seriøs og liksom objektiv eller nøytral og folkeopplysende.

I stedet er den et elendig stykke forsøk på å frempedagogisere en fra før nedsløvet befolkning når det gjelder trusselen fra islam til å bli en befolkning som kan møte fremtiden med nødvendig grunnlagskunnskaper om hva det hele dreier seg om. Det hele fremtoner seg mer som et ønske om å lykkes med propaganda enn å gi folk mer realisme og innsikt, mer forståelse for hva alt dette virkelig dreier seg om og dypere innsikt og kunnskap.

De vil selvsagt aldri lykkes med dette sitt så rosenrøde prosjekt, for utviklingen vil komme dem i forkjøpet og grunnen til at de ikke ser det er, at de unnlater å analysere islam i sin essens, eller i sitt vesen. De velger heller å tro at islam ikke har noen essens, og at islam (muslimer) ikke dikterer muslimer, slik det hevedes i ingressen til Knut S. Vikørs artikkel i boken.  

Det han mener er selvsagt at muslimer ikke er bundet eller diktert av islam, hvilket er direkte feil og et utsagn som er en så selvgodt nedlatenhet overfor muslimer og islam at den savner sidestykke i den pågående debatten.

Grunnen til at man kommer frem til en slik mildt sagt bisarr tanken, må være at man ikke makter å se  essensen i islam. Man velger tilnærmet tvangsmessig, tankemessig, å se islam som ikkebindene, men en størrelse som lett kan tilpasses  - (eller tilpasse seg, kanskje!) - en ny virkelighet i tilværelsens omskiftelighet og hvor muslimene selv kan reformulere islam nær sagt uten problemer hvor som helst og under alle forhold, vitner om en naivitet som avslører bokens samlede redaksjon. 

Og dessuten:  Den posisjon man inntar – bevisst og frivillig eller ikke – gjør at han faktisk stiller seg  sammen med muslimene i å være diktert til å negere alt kristelig, akkurat som islam er det, i sin essens.

Og dette er skjebnen til alle de som har en sykere fobi for islamkritikere enn for islam og islamistene.

Strømmen skriver: ”Eurabia (etter BAt Ye’ors boktittel) oppfyller alle krav til en konspirasjonsteori. Det finnes en hemmelighetsfull organisasjon som styrer elitene våre, og formålet er intet mindre enn verdensherredømme. Det at så få har hørt om EAD (Euro-Arab-Dialog, et dokument som virkelig finnes, vår merknad), styrker teorien; naturligvis måtte forræderiet holdes hemmelig”.

Det får ikke hjelpe at Bruce Bawer skriver at ”Bat Yeo’r ikke bare advarte mot at Europa er i ferd med å bli den muslimske verdens koloni, men også mot at dette var et resultat  av europeisk planlegging”, - poenget for Bat Yeo’r er å stille seg noen spørsmål som kanskje flere bør stille seg angående forholdet mellom Vesten og islam i et større perspektiv enn det perspektivet som også Strømmen fremhever, nemlig at Vesten er så militært og kulturelt overlegen den muslimske nå at bare dette faktum i seg selv – oljen tatt i betrakting – skulle gi grunnlag for å hevde at det BAt Yeo’r ikke er sant, fordi det ikke kan være sant: 

Man driver ikke med å ødelegge seg selv med selvdestruktiv virksomhet når man først er på topp og alle andre overlegen, som en samlet stormakt, nemlig Europa og USA til sammen … tror de. Men da ser de tingene i et altfor kort og smalt perpektiv.

Det er utenkelig for Strømmen og kollegaene at Vesten er i ferd med å servilisere seg som en dhimmiblokk og grunnen er altså – ifølge disse - at vi er for overlegne den muslimske verden både militært og økonomisk og at vi har overtaket på alle områder.

Men dette er ”begging the question”. Det er sjofel og bevisst stråmannstaktikk og poenget vårt her er at det jo overhodet ikke er nødvendig å lese Eurabia eller Bawer for å se og skjønne at Vesten er i ferd med å bøye av – og knekke nakken - for islam og muslimens krav, og at dette skjer som følge av innvandringen og islam kombinert. (Vi kan i denne kryssilden riktig nok oppleve øyeblikk av convivenzia og fargerike, givende øyeblikk i samspillet mellom islam og vår egen kultur, i øyeblikket, men økonomisk er det jo fastslått for lengst fra høyeste byråkrathold at utviklingen ikke er bærekraftig på sikt, og da så ...).

Og for å se dette er det bare å følge med i media og trekke sine egne konklusjoner, man tenger ikke å lese Bat Ye’or eller Bawer for å se sammenhengen og utviklingstrekkene. Det går uvegerlig mot en eller annen form for Eurabia og sannsynligheten for at islam vil gå styrket ut av denne utviklingen er større enn at den ikke vil det.

Man trenger ingen protokoll tilsvarende ”Sions vise protokoller”, som var et forfalsket smedeskrift avfattet av Russisk etterretning mot jødene rundt forrige århundreskifte, hvor man forsøkte å skape inntrykk av at det foregikk en jødisk konspirasjon med tanke på å tilrane seg verdensherredømme.

For å se at islam proper i dag forsøker å iverksette strategier for å nå verdensherredømme, som ligger i islams selve essens og vesen, trenger man bare å lese aviser og følge med på tv. I dette perspektivet burde Strømmen og kompani sidestille media med Zions vises protokoller, hvilket de selvsagt ikke har fantasi til å gjøre.

Men hva er så islam proper? Dette vil ikke Strømmen si noe om, antakelig fordi ha ikke er i stand til å se hva det dreier seg om, ikke nødvendigvis fordi han ikke vil. Han konstruerer heller opp et bilde av Bat Ye’or som en ensidig løgnaktig konspirator som bevisst er ute for å villede og dessuten med en snikagenda til støtte for Israel, hvilket er en meget tvilsom måte å fremstille det hele på, og hvilket i seg selv er en mangel i analysen og tilnærmingen, så sant den ikke oppveies av mer utfyllende perspektiver og drøftinger, hvilket den ikke gjør. Han ser ikke at Bat Ye'or ikke gjør annet enn en historiker som skriver levende om historien og samtidig foretar fremskriving sett i et dramatisk, ikke empirisk, perspektiv. Hun ser utviklingen mot den bakgrunn av fakta som hun har samlet inn, fakta som er ubestridelig, og så ser hun alt dette gjennom et temperament, nemlig sitt eget, nemlig slik hun som forfatter skal og helst bør gjøre. Verre er det ikke. Strømmen ser ikke det legitime element av litterær-psykologisk tilnærming og oppsummering som Ye’or foretar i sin analyse og fremstilling. Derfor forstår han høyst sannsynlig ikke når Ye’or skriver:

" The civilization of dhimmitude does not develop all at once. It is a long process that involves many elements and a specific mental conditioning. It happens when people replace history by myths, when they fight to uphold these destructive myths more than their own values, because they are confused by having transformed lies into truth. They hold to those myths as if they were the only guarantee for their survival, when, in fact, they are the path to destruction. Terrorized by the evidence and teaching of history, those people prefer to destroy it rather than to face it. They replace history with childish tales, thus living in amnesia, inventing moral justification for their own self-destruction".

Strømmen og de andre vil ganske sikkert heller ikke forstå den dynamikken og denne psykososiologien  i relasjon til den utvikling vi kan konstatere i MØ hvor kristne arabere og andre kristne litt etter litt gir innrømmelser til islamister og islam i forholdet til jødene og Israel rent generelt. 
De tør ikke se at disse kristne frykter og er redde for hvordan det vil gå med dem, når islam en dag er blitt mektig nok til knuse Israel en gang for alle, (hvilket ikke er helt utenkelig at blir tilfelle en tidshorisont vi allerede nå kan skimte, realistisk sett, med tanke på at islam bl a i Europa og USA stadig blir mer innflytelsesrik, noe som i ikke liten grad vil kunne påvirke opinionen, som fra frem til nå har vært relativt israelvennlig, til å bli direkte israelfiendtlig).

Men når denne utviklingen og disse manglene hos Motgift-forfatterne først trer frem for enhver som tør å se og si det, så vil disse manglene bare fremstå som nok et argument for at man bør ta Motgift for det den er, nemlig et uhyre svakt forsøk  på å oppkonstruere fiendebilder som befinner seg først og fremst innen det islamkritiske miljøet, ikke det miljøet disse kritikerne med alle rett og forståelig nok retter sitt fokus og sitt skyts mot. 

Man er besatt av indirekte å beskytte islam og muslimer. Antakelig i den tro at hvis man kritiserer islam, så er man rasist, kulturell nazist, og dette må være det verst tenkelig å være, uansett hvilke objektive fakta man som islamkritiker skulle kunne vise til og anvende som analysegrunnlag for sine mer eller mindre essensielle konklusjoner.

Vi skal i det følgende kommentere noen av de artikler boken innehelder og de fobier de målbærer idet artikkelforfatterne avslører sin egen sykelige opptatthet av å kritisere islamkritikerne, mennesker de frykter mer  enn noen andre på denne jord, ofte helt uten annen grunn og motivasjon, vil vi tro,  enn å få sette sin ære inn på å beholde sin status og posisjon i begrensede akademiske miljøer hvor prestisje betyr mer enn sannhet og strategisk tankesett betyr mer enn ærlighet og redelighet, både på den rent private medmenneskelige planet og i en større metodologisk-vitenskapelig sammenheng.

”De antifobe” – som man ironisk kan kalle dem – viser seg å lide av en slags mani som kan gi dem en illusjon om at de ikke går i sirkler i sin argumentasjon. Resultatet er at de ikke produserer annet enn  delsannheter og bruddstykker av analyser de selv har definert som den overordnede sannhet og den sannheten som står over alle andre sannheter, nemlig den at det finnes en alvorlig trussel der ute, fra noen som konspirerer mot dem og som arbeider uttrettelig for å servere folk og fe uriktige, løgnaktige og farlige premisser for den utfordring vi med stadig større styrke og tydelighet vil står overfor de nærmest 100 årene.

Alt de skriver og uttaler seg om kan trekkes ut av denne sirkelargumentasjon: Fordi man har med farlige konspirasjoner å gjøre der ute må det også finnes farlige konspiratører, og folk som er farlige, er pr definisjon høyreekstreme, derfor må så de høyreekstreme og høyreekstremismen – som vesen -  bekjempes, om så ved løgn, fordreining, underslag, ad hominem og stråmannsargumentasjon osv osv

Det fins altså noen som konspirerer mot  artikkelforfatterne av boken, noen som kan true deres eget verdenssyn, men dette er aldri Allah og profeten, men de som kritiserer og gjennomskuer og ser djevelskapen og den reelle trussel islam proper i stadig større utstrekning vil komme til å utgjøre fremover – og har gjort de siste 1400 årene.  De kan nesten ikke snu seg uten å se konspiratører og folk som forsøker å undergrave deres egne prosjekter om å forandre verden til "det bedre" på deres egne og islams snevre premisser.

Artikkelforfatterne  begår mistak på mistak i den tro at de yter en eventuelle leser det solide grunnlag de så sårt vil trenge for å havne på den riktige siden – slik de oppfatter den -  eller komme seg over dit som fort som mulig, slik de definerer det.  

Og der islam forsyner muslimene med predestinasjonslære i tillegg til underkastelse, serverer disse mot-folk sine egne med ”ren” darwinistiske/ateistiske/naturalistiske og marxistiske svermerier, en lære, sett i sum, som ikke er det spøtt bedre enn den lære vi ser holder en hel muslimsk verden nede i selvforakt og elendighet.

Det later til at de er helt uvitende om at disse krykkene de klamrer seg til for lengst er tilbakevist i forskermiljø og blant filosofer som totalt ubrukelige tanke- og metodesystemer for alle dem som tør å se det og gidder og sette seg inn i problematikken.

Men de stiller aldri spørsmålstegn ved sine egne premisser. Aldri.  Og derfor vil de også til evig tid -  hvis de ikke omvender seg - forbli slette forskere og arrogante, nedlatende maktstrebere, som tror de er overmennesker som vil klare å snu opp ned på alle sunne verdier og all radikalt frelsende tro til fordel for menneskeheten, som tragisk nok en dag vil gjennomskue dem og dra dem ned fra sine pidestaller der de nå sitter og fryder seg i eget hovmod, som de ikke øyner og forstår.

De kan ikke forstå at de går rundt ikke bare med skylkapper, men også noen ekstra blindfelt i hodet, felt ikke var der før dekonstruktivismen  ”tok dem”  og gjorde dem  i praksis praktisk talt til fobe, blinde og døve, en tilstand de tiltror sine motstandere, ”de fobe”, de som Gardell kan tenke seg å behandle, fordi han stiller opp en psykiatrisk diagnose på et problem som først og fremst er av eksistensiell og religiøs karakter og som har mer med identitetsproblematikk å gjøre enn med  sykdom på sjelen å gjøre, hvilket Gardell ikke ser, ikke overhodet, fordi han selv har gjort seg blind for tidens gud i Vesten, en gud som også er blind og dessuten død. (Se her om fascistoidene som kommer).

Det sier mye. Jeg gjetter at man ikke har noe godt å vente seg av disse menneskene fremover. Til det er de for snevert opptatt av sitt eget jordiske ve og vel og tilfredsstillelse av andres (dyriske) behov. Og den godhet de vil at mulige sympatisører skal bidra med i deres eget store prosjekt, som er å "drepe" eller bedøve med motgift alle de som kommer i deres vei.

Det blir ikke vitenskap og forstand av de holdninger artikkelforfatteren bringer til torgs, de gir ingen ny innsikt eller nytt innblikk i hva som skjer. De uttrykker ikke annet enn fromme ønsker og høyst selvbeleilige påstander, og hensikten med hele produksjonen kan neppe være en annen enn å få smigret sitt eget ego og image, bedrevitnede som de er, og derfor liksom mer verdt noe enn de fleste andre aktører i debattene og i andre sirkler med åpnere sinn og andre tilleggsevner. Man skulle tro de følte seg som overmennesker som var født til det, et trekk som i seg selv vitner om stor indre usikkerhet og umodenhet, hvis sant.

De fleste av dem lever imidlertid lykkelig uvitende om at de går rundt og lider av genuin fobi og kronisk, ubehandlet puerilitet, for ikke å si pubertet.

Ta f eks Thomas Hylland Eriksen: Han forteller sine norske lesere at de ikke fullt ut er norske i det hele tatt, men mer kreoler, altså folk som lever i mellomområdet, i og med vi, som nasjon,  bl a har forskjellige matvaner til jul. Nordlendingene spiser torsk, vestlendingen  spiser saueribbe mens østlendingene spiser svin. Disse fakta sett i sammenheng skal så gi leseren den store leseropplevelse og erkjennelse at vi er kreoler først, og nordmenn så.

Jeg må bar spørre: Har denne mannen humor i det hele tatt?

Det er som redaktør i Klassekampen skriver:

”Eriksen mener det ikke er mulig å snakke om kulturelle fellestrekk i Norge … den er flytende, variert og omskiftelig både mellom og innen hvert folkeslag … en umåtelig kompleks mosaikk … Eriksen synes å tro at et nasjonalt fellesskap hviler på at vi alle er like og mener det samme … men det er snarere motsatt. Nasjonen er en måte å håndtere forskjeller og uenighet på … vi deler langt på vei den samme offentlighet, tv-kanaler osv osv det er kranglingen … som langt på vei skaper nasjonen … vi vet hvor ting og holdninger kommer fra … den skaper en er form for nasjonal ”fortrolighet! som man mister når man drar f eks til Danmark … ”. (Kk 22.05.12)

Vi må bar berømme Braanen for hans innsikt her og samtidig minne om vår forrige postering hvor vi pekte på hvor umulig det er for ”motgiftsfolket” å forstå at islam er og har en essens som gjør at helheten i religionen/idologien må vurderes foran og over dens enkelte kontingenser.

Tommy Sørbø sier det slik:

”Ærlig talt, hvor spennende er det å gjøre det alle gjør i vår tid, å dekonstruere det vi lenge trodde var faste størrelser. Dannede mennesker har for lengst lært seg at ingenting egentlig er norsk, verken nasjonen, bunaden, språket, Grunnloven, flagget, 17. mai eller Holmenkollen. Kultur er ikke noe man eier, det er noe man låner. Og har du ikke fått det med deg er du enten dum, gammel, nasjonalist eller … For hva er det som blir borte når man plukker noe fra hverandre? Jo, helheten … ”.

Presist, -  og her er vi ved kjernen slik vi ser det og som nevnt vi var inne på i forrige postering som gikk inn på klingen til selve islam proper, islam som essens, som helhet, som overgripende system og struktur, som en lett gjenkjennelig størrelse, på tross av og på tvers av alle trosretninger, brytninger, konflikter og kriger muslimene seg imellom, for muslimer har ETT felles og det er Allah, en lett gjenkjennbar, fjern  monark som ikke har den minste motforstilling mot å predeterminerer alle menneskelig følelser, relasjoner, holdninger og handlinger mennesker besitter og foretar seg ned til minste detalj, til og med til dette å på forhånd bestemme hvor mange ganger man skal være utro her i livet, og med hvem, hver gang, og på hvilket sted det nå skulle være.

(Det hørere med til komikken at Thomas Hylland Eriksen liksom slår tilbake mot Braanen i et tilsvar i avisen den 25. mai: Jeg har nemlig aldri påstått at det ikke gir mening å snakke om norsk kultur, men derimot slått fast at det a) finnes store variasjoner og b) raske, men asynkrone endringer, samt mange bud på hva som bør menes med ”norsk kultur”.

Motivet bak den kollektive holdning MOTGIFT legger for dagen er å presse folk til ikke å bare dekonstruere norsk eller vestlig sivilisasjon, kultur og nasjoner, men også å få folk til å tro at også islam i seg selv er en slik dekonstruert eller dekonstruerbar størrelse. Og grunnen er at det da blir lettere å opprettholde fiendebildet de forsøker å konstruere av islamkritikere og islamkritikk. Kronikkforfatterne er nødt for å opprettholde fiendebilder de selv har skapt, fra sitt eget, så å si, eller fra sine egne, ellers mister de sin egen eksistensberettigelse og behovet for å strategere for å strategere, for disse menneskene dyrker kampen i seg selv mer enn kampen for en bedre forståelse for hvilke problemer vi dypest sett står overfor. 
Hovedbehovet og grunnmotivasjonen er å holde ett eller annet gående slik at de får blitt i rampelyset lengst mulig. De ser mulig fascisme i ferd med å slå rot i alle uttrykk og overalt og i alle til enhver tid og på ethvert sted. De ønsker seg posisjoner som virkelige riddere, folk som skal redde oss andre, spesielt fra kristentroen, som på autopilot fra deres side sett kronisk anses som mye mer undertrykkende og menneskefiendtlig enn islam, profeten og Allah.

De skjønner ikke at de  - som riddere (som de ikke vil være, og som de forsøker å skjule at de er) som   de egentlig er  – ganske enkelt bidrar til å gi islamistene en tryggere og bedre plattform her i Vesten, i en ikke altfor fjern fremtid, en plattform som allerede nå bygges opp og som vil bli en stor fordel for dem i den kamp som vil komme mellom de som sogner til tradisjonelle vestlige verdier og de som ikke gjør det.

Jeg sier ikke noe på at noen ser et svik i dette, uten at jeg personlig vil kalle det forræderi her og nå.

Poenget er: De skjønner ikke poenget:

I Kristus tilbys vi fred, forsoning, forløsning og frelse gjennom syndserkjennelse gitt oss av Den Hellige Ånd og med de virkemidler Gud, Faderen, selv har gitt oss gratis.

De får ikke dette med seg og tar det ikke inne over seg at noe av det som gjorde nordmenn til nordmenn er at vi var bevisste på å stå i en to tusen år lang tradisjon hvor det ikke fantes greker og jøde, mann og kvinne, men hvor alle sto like overfor Gud, i motsetning til i islam som kun favoriserer muslimer i de grunnleggende relasjoner og som derfor betegnes som et dualistisk trossystem.

De forstår ikke at vi hadde en felles og katolsk lengsel og ett felles løfte om at Gud – den Gud som er kjærlighet, i kontrast til Allah som ikke KAN være kjærlighet – en gang skulle bli Alt i Alle. Også dette i motsetning til den identitetsmarkør islam legger på sine.  
Motgift-folkene ser ikke at vår identitet som nordmenn faktisk er fundamentert på Jesus Kristus mer enn på noen annen ”markør” og derfor ser de heller ikke at nordmannen har en grunnleggende konstitusjon som skiller ham grunnleggende og evig fra muslimen, uansett i hvilken form han kler seg. De ser ikke de kristne idealene og det var et vesentlig identitetskriterium på å være norsk at man var kristen og ikke ateist, buddhist, hindu eller muslim f eks. De ser ikke at dete å være nordmann var identisk med å se at alle mennesker hadde en egenverdi i seg selv som skapt i Guds bilde og likhet (en umulighet i islam) og aldri skulle brukes som middel for en eller annen hersker, eller for å fremme stammens eller klanens interesser ved at man fratok individet muligheten for egenutvikling.

Under Allah og profeten finne vi negasjonen av alt dette, ja, negasjonen av kristendommen og alt kristelig.

Iislam er ikke særlig forskjellig fra den negasjon av kristendommen disse motgift-folk går rundt og ruger på, sprer og iverksetter. En av dem glemmer ikke å minne om at vestlandske pietister har mye til felles de mest fanatiske hamas-tilhengere i Israel. Når David Horowitzh siteres for å ha sagt at alle Hamas-tilhengerne på Gazastripen er nazister alle som en, er det som om en av kronikkforfatterne ikke kan tro sine egne ører. For ham er det umulig å forestille seg at funksjonen av Hamas og en vestlandspietistisk organisasjon ikke er kompatible, fordi de rett og slett ikke er kommensurable, men dette ligger utenfor forfatterens kognitive rekkevidde. Han burde ta seg en kikk på den videosnutten og uttalelser fra en tidligere hamasterrorist  om at Allah er den verste terroristen

”Motgift” ønsker å nyansere ”vårt” bilde av islam og muslimer, et bilde de fordomsfullt går ut fra er fastlåst, skadelig og farlig essensielt og konspiratorisk. 
Typisk er at de forsøker å dekonstruere ethvert helhetsbilde som forsøkes tegnet. De makter ikke selv å erkjenne at islam i seg selv nettopp ønsker å fremtstå som en substans med en essens som nettopp skiller dem radikalt fra andre troer og kultturer, en evig og uforanderlig entitet med deler som på tross  av alle indre stridigheter drar lasset sammen og som vil målet sammen, nemlig å erobre verden for Allah og profeten og derfor islam.

Vikør, f eks, er svært opptatt av å fremstille islam som fragmentert og derfor helt ufarlig og dessuten svak og pleietrengende heller enn en helhet  som nettopp i sin fraksjon er farligere nå enn den kanskje har vært noen sinne. 
Han velger ikke akkurat å fokusere på den mulighet at islam aldri er så farlig som når islam nettopp er fragmentert i og med at den i en slik situasjon mangler en formelt samlende autoritet i form av et kalifat som må legge helhetsbetraktninger til grunn for enhver enkelthandling.

Vi kan si det slik: Så lenge islam er fragmentert er den en løs kanon på dekk, en kanon som kan utrette mer skade uten ”fører” enn med, dvs med en kalif, i hvert fall midlertidig.

Om Leirviks bidrag her

Om Shoaib Sultan http://neitilislam.blogspot.com/search?q=Shoaib+sultan

Til slutt:
Anne Hege Grung siterer kirkhistorikeren Kari Elizabeth Børresen, som er katolsk feminist: "I klassisk kristendom er Gud øverst, så kommer Kristus og deretter mannen ... kvinnen blir freslt gjennom mannen. I islam ... har både mann og kvinne anledning til direkte å søke guddommelig frelse ... " 

At dette er villedende og direkte feil, burde man ikke trenge å si, det blir bare for dumt, men det står altså å lese i Morgift.

Berith Thorbjørnsrud: "Jeg kan for eksempel ikke skjule det faktum at de færreste av de kristne konene jeg har møtt i Egypt ga uttrykk for at de synes det var problematisk å være omskåret".

Kommentar: Vet disse kvinnene at de kanskje lider unødig? Dette spørsmålet stilles imidlertid ikke, hvilket sier sitt.

Sindre Bangstad: "Bat Ye'or's nyord dhimmitude skriver seg fra den israelsstøttede falangislederen og krigsforbryteren Bashir Gemayel ... drapet på ham utløste ... " (s 368)

Kommentar: Bangstad vet ikke at dhimmitud ble tatt i bruk som en erobringsstrategi tidlig i islams historie og ble en integrert del i islamsk teologi og danner sogar fundamentet for convivenzia bl a i Spania under den islamke okkupasjon av landet.

Bangstad forteller en historie som forteller en historie om hans forståelse av alt dette:

Under mitt feltarbeid blant muslimer i Sør-Afrika spurte jeg om hva som skulle til for at de ville akseptere en person som muslim ... da jeg intervjuet en radikal islamist i 2005, erklærte han imidlertid høylydt at han ikke aksepterte min påstand om at jeg studerte muslimer ... med mindre jeg kunne dokumentere at de overholdt fasten, praktiserte sine foreskrevne fem daglige bønner, ikke nøt alkohol ... ikke var involvert i utenomekteskapelig sex, eller drev med gambling ... "

Kommentar: At dette liksom kommer overraskende på Bangstad, sier også sitt. Han er åpenbart uenig med denne radikale muslimen om hvem som er muslim eller ikke.

Men hvem er nå han og hans drøm, som kan avgjøre? 

Shoaib Sultan: "... diskursen (den islamofobe) fremhever kvaliteter ved henholdsvis muslimen og jøden som er evige og uforanderlige. Folkegruppen tillegges agens, altså at det er mulig for religionen eller kulturen som sådan å være i krig, være uintegrerbar, være grisk eller blodtørstig ... " (s 349)

Cora Alexa Døving: " ... ved å tøye grensene for våre institusjoner og etablere egne, samt få politikere over på sitt lag, kan islam - for her har selve religionen en egen agens - og muslimer snike seg inn uten bruk av bomber og granater".(s 91)

Kommentar: Bruken av termen agens viser hvordan disse to artikkelforfatterne tillegger islamkritikere en naivisme og en uintelligens som de ikke har vitenskapelig eller annet grunnlag for å tillegge dem. De bedriver en slags ad hominem argumentasjon overfor et kollektiv som de forsøker å fordumme, et første steg, kanskje, på veien mot den befrielse de måtte føle ved endelig en dag å kunne  tilfredsstille sitt behov for å demonisere islamkritikere åpenlyst og uten forbehold.
 ...

THE: "Begrepet "trygghet på egnen kultur" lukter etnisk rensning og enøyd sjåvinisme lang vei" (s 298)

Kommentar her turde være overflødig.