Verdidebatt om et skjult ønske om en folkebevegelse mot ekstrem islam?

"Noe av det mest effektive ville være at vi fikk frikoblet islamismen fra islam, slik at muslimer og andre kunne stå sammen om å bekjempe en totalitær ideologi som er en trussel mot oss alle", skriver redaktør Rimehaug på Verdidebatt i Vårt Land, her

Har vi noen handlingsplan? spør redaktøren naivt. Og hva mener han med "vi" og hva mener han med "handlingsplan"?

Vi har selv ingen problemer med å se det vakre og håpefulle i en slik visjon som her målbæres av avisen. Så klart. Redaktørens spørsmål skulle til overmål kanskje tyde på at det foreligger et bevisst eller underbevisst ønske "der ute" om at det forelå eller ble etablert en Folkebevegelse mot (en ekstrem og fascistoid) islamisme - og dermed islam. Vi stiller bare spørsmålet.

Vel, for noen år siden ble tanker om dette luftet her på bloggen. Vi sto igjen med den tanken og den konklusjonen at det var umulig at det ble dannet en slik folkebevegelse og vi forsøkte å forklare og begrunne denne tanken.

I dag tenker vi helt det samme: En bevegelse er umulig, og en handlingsplan som duger, vil være enda mer umulig, og enda mer udugelig.

Hva angår det umulige i en mulig folkebevegelse - eller handlingsplan mot islamisme, som reaktøren etterlyser, for den del, er det blitt skrevet om her:

http://neitilislam.blogspot.no/2010/10/folkebevegeslen-mot-islam-en-umulighet_23.html

http://neitilislam.blogspot.no/2010/07/folkebevegelsen-mot-islam-2.html

http://neitilislam.blogspot.no/2010/07/folkebevegelsen-mot-islam-1.html

Det underliggende ønske for Rimehaug er kanskje primært å skape et nytt – og gjerne større, romsligere og mer tolerant – VI. Og denne skapelsesprosessen er så vidt begynt, samtidig som vi har noe større og bedre i vente, hvis vi bare anstrenger oss nok og lager felles handlingsplaner. (Noe som altså kan oppfattes som en ny bevegelse, som nok ikke kommer til å bli ad hoc, men snarere ad infinitum!)

En helt ordinær tanke for de aller fleste muslimer er at et autentisk islamsk samfunn aldri kan være et totalitært samfunn som baseres seg på totalitær ideologi. Islam er den mest tolerante og liberale av alle tolerante og liberale religioner.

For bare å ta ett eksempel: Homofili praksis kan ikke betraktes som synd, så sant slik aktivitet skjer i det skjulte, dvs ikke demonstreres i det offentlige rom.

Jeg vil tro de fleste muslimer synes dette er et uttrykk nettopp for at islam er mer tolerant på dette området enn f eks kristendommen, i hvert fall slik den engang var og ble praktisert. «Vesten» har alltid vært mindre tolerant overfor homofili praksis enn islam, påstås det. Og islams praksis ed å tolere det som gjøres i det skjulte på dette området kan faktisk belegges ut fra visse utsagn i hadith fra profeten Muhammed selv. (Buhkhari).

En helt annen sak er det at Vesten i dag er mer tolerant overfor homofil enn noen sinne og overgår i så henseende islam med god margin. Vi har nettopp hatt en «pride» festival her i landet, med toppfolk i samfunnet som applauderer og skryter av hvor iberale og tolerante de har klart å skape lovene og samfunnet. Vesten overgår dermed for tiden islam i toleranse, i hvert fall i denne henseende.

Men til dette vil islamistene nå kunne hevde at homofili er en sykdom og at homoaktivitet bør straffes, irnisk nok, slik det vitterlig er hjemmel for i selveste Koranen.

De vil kunne hevde at overtoleranse overfor homofile faktisk bidrar til å gjøre samfunnet mer intolerant - overfor "de naturlige". De vil kunne si at homofili er skadelig og nebrytende for samfunnet betraktet som helhet, og de vil kunne hevde at de har Allah på sin side i denne problematikken. Og Allah vet, som alle vet, vet best ...

Men hva er så islamisme utover dette?

En sunnimuslim vil i dag kunne se med stolthet at han gjerne står sammen med nærmest hvem det nå måtte være, bare de sammen kunne bekjempe og eliminere totalitære ideologier.

Det samme ville en shia-muslim kunne si, like overbevist om sannhetsgehalten i påstanden.

Det samme vil de ungdommene fra alle kanter av Europa som nå drar i krigen kunne hevde, i den fulle overbevisning at de har rett – i kraft av en guddommelig plikt som trumfer de menneskeskapte normer, regler og lover, lover som sementerer undertrykkende og totalitære strukturer: De vil ofre sine liv for å motarbeide totalitære ideologier overalt hvor de ser dem og hvor slike ideologier menes å kunne svekke genuin islam og undergrave islams opprinnelige renhet. Og dette vil gjelde på samme måte både for sunnimuslimske ungdommer som for shia-ungdommer.

De ulike retningene innen islam vil alle måtte være enige om følgende plikt som påhviler hver enkelt muslim: Å påby det gode og forby det onde.

Men det er bare islam som har verktøyene som skal til for å realisere denne utviklingen, vil de si, - gjerne triumferende ordelag - og diss verktøyene skal tas bokstavelig og de skal stå for all fremtid, inntil dommedag. De er obligatoriske og ufravikelige.

Islam i sin grunnvoll er ingen ideologi det kan forhandles om, noe som da også en engelsk erkebiskop fikk erfare for noen år siden da det ble tale om å slakke på sharia, den islamske loven, som ikke kan skilles fra troen og Koranen mm.

Islamismen så vel som islam oppfatter gjerne dogmatisk islam som et hele hvor ingen del kan løsrives og heller ingen nye deler adderes, dette til tross for gjentatte forsøk i den islamske verden på å moderere eller modernisere islam, som f eks dette å vektlegge suraer og vers fra Mekka på bekostning av de fra Medina, som er mye mer aggressive og som nesten kun retter seg inn mot regulering av kommende erobringer.

Men hvilken muslim vil benekte at Mekka og Medina hører sammen som hånd i hanske, for alltid? En muslimsk lærd i Sudan for noen år siden ble hengt offentlig for å påstå og fremme en slik oppsplitting eller snuoperasjon av islam.

Men det var i Sudan.

Ingen muslim i Norge vil bli hengt for å fremme modernisering eller moderering av islam. Det er da heller strengt tatt ikke nødvendig for muslimer i Norge eller Vesten generelt å arbeide for noen slik og dette sørger Vesten selv for i og med at Vesten beskytter muslimer i og med likhets- og rettferdighetsprinsippene som gjelder for alle borgere her, uansett religiøs tilknytning.

Dessuten ligger det i islam selv at muslimer skal følge de lover som gjelder i de land de slår seg ned i, i hvert fall midlertidig, helt til den dagen kommer da islam – på en eller annen måte - «naturlig», eller også med sverd - kommer til å bli den dominante faktor. Muslimer er derfor både beskyttet av Vestens verdier og lovverk og av islams egen lovkodeks.

Muslimer er dobbeltbeskyttet, med andre ord: Det muslimene anses for  midlertidige eller menneskeskapte lover i Vesten skal respekteres som guddommelige på like fot med de lover som er nedfelt som evige og uforanderlige i islamsk rettsforståelse.

Paradoksalt nok har derfor norske muslimer større trygghet i «krigen hus» enn i «fredens hus», hvor islam hevdes å råde suverent, i rene muslimske områder, i den grad slik fins.

Men kan ekstreme islamister tolerere dette, dvs «leve» med en slik dobbel status? For ligger det ikke en religiøs og dermed også en juridisk plikt – som en integrert del i selve religionen – å drive misjon, dvs forandre og skape nye konstitusjoner i samsvar med sharia i samfunn som ennå ikke er erobret fullt ut for islamsk hegemoni?

Jeg tror de fleste islamister vil være enig at det foreligger en konstant plikt til å kjempe for Allah og profetens sak, nærmest i enhver sammenheng, bare tillempet relativt i forhold til tid og sted. De ekstreme vil derfor føle seg forpliktet av guddommelig dekret til å frata de moderate muslimer de rettigheter de i vertslandene i Vesten har opparbeidet seg og er beskyttet av.

Islamistene kjemper derfor en to-frontkrig, både mot halvmuslimer (eller apostater) og eksplisitte kuffar. Deres kamp blir legitimert i påbudet om å bekjempe og eliminere alle totalitære religioner, og denne kampen kalles jihad, en pliktbasert krig mot fiender, og forislam, og en krig som tillater og oppmuntrer til voldsbruk med nær sagt alle midler.

En slik krig vil også kunne føres mot muslimer som kan veies og måles ut fra islamsk rett og som blir funnet for lette på den islamsk-juridiske vektskålen. Det er denne forhåndsfordømmelsen av andre muslimer som hjemler handlingene til de ekstremister som drar utenlands for å kjempe i islamske områder. I dag drepes shiamuslimer fordi de er shiamuslimer i Irak.

Å fantaserer om en handlingsplan mot ekstremisme synes derfor nokså naiv og dette reflekteres også i de siste anbefalinger til borgerne fra politikerne om hva man kan gjøre for å oppdage tendenser til ekstremisme, som om at dette å å oppdage tendenser i seg selv skulle kunne forhindre ekstremisme og terror, se her

Sammenlignet med f eks Gert Wilders forslag til handlingsplan i Nederland, i forhold til de norske «musepipene», er slående, se her

Rimehaug har i dag et innlegg på Verdidebatt hvor han skriver:

"Og til spørsmålet om hvordan vi kan bekjempe islamismen, blir da svaret: Vi må bekjempe islam. Dermed skyverman vekk alle de muslimer som tar avstand fra islamistene, og sier: Vi kan ikke kjempe på samme lag som dere.
Jeg har altså mer tro på å avsløre og ta avstand fra islamismen som en totalitær ideologi. Og skal det være effektivt, trenger vi nettopp de muslimene som kan argumentere for at dette er en avsporing og et misbruk av islam. Men nå blir de bare tvunget inn i en forsvarsposisjon for islam".

Kommentar: Den som kritiserer islam skyver altså muslimer fra seg, spesielt de muslimer som er imot islamisme, men som kanskje - kuriøst eller retorisk nok - ikke vil kalle seg "muslim light", jfr Hadjia Tajek som vi har skrevet om før her.

Vi trenger muslimer som kan stå på "vår side", vi må bli det ekte islams støttespillere, skal vi klare det. Sammen skal vi vise dem hva sann islam er og hva en autentisk muslim er. Hvis vi ikke går sammen med dem, tvinger vi muslimer inn i en forsvarsposisjon for islam.  

Det gjelder altså å skape et VI og et Dem. Ikke nødvendigvis et kompakt og nytt og støre VI.

Men vil ikke dette bare føre til større konfrontasjon og dypere spenninger mellom gruppene?

Rimehaug markerer seg vel her som en som tar avstand fra islamkritikk, men som går inn for islamismekritikk. Det er nokså tydelig at han mener at det store flertall av muslimer trenger minst like stor hjelp som tradisjonelle islamkritikere, som nå altså må støtte islam, hvis prosjektet eller ideene hans om en (manglende) handlingsplan skal lykkes.

Vil "de snille og medgjørlige" eller de ekte muslimene oppfatte dette som et forsøk på å splitte muslimene som gruppe og da som et forsøk på å svekke islams totale innflytelse og mulighet for sterkere maktposisjoner på sikt?

Eller vil disse muslimene oppfatte situasjonen slik at Rimehaugs "ideer" i stedet for å svekke islam heller vil styrke islam, uansett form og innhold?

Vil muslimene oppfatte det dithen at Rimehaugs "forslag" viser at ikke-muslimene nå bare blir svakere og svakere og at det er de som nå kommer og søker hjelp og at det ikke er muslimene generelt som trenger forsvar og støtte, men tvert imot ikke-muslimene, - vi vantro?

Vi tror at Rimehaugs utspill i sin konsekvens bare kan tjene ett formål og det er å styrke islams posisjon, noe som igjen bare kan styrke islamismens posisjon, ikke svekke den. Muslimer vil i stadig økende grad komme til å frykte andre muslimer mer enn de vil frykte ikke-muslimene, og de som frykter, vil ha større oppfordring til å underlegge seg eller føye seg for islamistene heller enn ikke-muslimene.

Jo mer islam styrkes, jo mer vil islamismen styrkes og jo mer dette sjer, jo mer vil den dobbeltbeskyttelse vi nevnte over svekkes for alle muslimer, noe som i neste omgang bare vil forsterke splittelsen mellom "oss" og "dem" og gi alle mindre beskyttelse i sum.


Er det rart man blir sprø?  

Pass opp for ekstremistene blant oss!

Regjeringens Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme har laget en liste med forslag man kan anvende i møte med unge mennesker med kontakt med eller som er på vei inn i radikaliserte miljøer:

Tåpelig, spør du meg:

Uttalelser og ytringer:

• Intoleranse for andres synspunkter – en eldre SV’er med paranoide tendenser? Osama bin Laden i forkledning?

• Fiendebilder – vi og dem – ja, vær varsom overfor samer, kvener, gringos. Eller overfor sionisten Menachim Begin, tidl. statsminister i Israel, - en svært vellykket terrorist?

• Konspirasjonsteorier – folk som ikke tror at mennesket har landet på månen er farlige, ja. Hvis du tror at jødene i Tvillingtårnene tok ut kollektiv sykmelding for 9. 11, så er du i faresonen …

• Hatretorikk – en farlig person som rusler rundt og gjentar for seg selv: Jeg hater hettemåker? Religiøse som tilsynelatende lider av homofobi, eller islamofobi? Eller kanske bedre: Kristofobi.

• Sympati for absolutte løsninger, som avskaffelse av demokrati – jøyemeg, og jeg som trodde at kommunismen var død … men hva med å være for «shura», den islamske og rent islamske staten, som Allah har bestemt skal være det beste folket og dermed også det mest demokratiske folket blant alle folkeslag og alle ideologier og troer?

• Legitimerer vold – inkluderes det her en nymarxist som tror at væpna revolusjon er et mulig nødvendig virkemiddel i en fjern fremtid?

• Trusler om vold for å nå politiske mål – enda en marxist på frifot? Knebønn i snøen utenfor Stortinget? «Allah ser dere»-retorikk? En åndsfrende eller inkarnasjon av Kjakan Sønsteby tilpasset vår tid?

Interesser, utseende og symbolbruk:

• Appellerer til og søker etter ekstremistisk materiale på nett – dette må henspille på en ungkar og en nerd av en onkel, eller en gammel tante, som egentlig er passifist, men som tar professorgraden på ekstremisme og skriver bok om det?

• Endrer utseende, klesdrakt m.m. – ahha, se opp for skrullinger som leker Sherlock Holmes eller mikroutgaver av Osama bin Laden som spiller fotball i røde longs på løkka i nabolaget.

• Benytter symboler knyttet til ekstremistiske idealer og organisasjoner – her er man inne på noe: Ikke bær kors på bar hvis du er så deskreptiv ekstrem at du tror på mirakler!

• Slutter på skolen eller med fritidsaktiviteter m.m. – mange som gjør det: Kreative personer, gryndere, dropouts med IQ over 130 og som sovner på skolen, eller menighetsstiftere og kommende oppdagelsesreisende og oppfinnere, eller konstruktører av ulike slag.

Aktiviteter:

• Opptatt av ekstremisme på internett og i sosiale medier – her er nerden eller professoren ute og går igjen, en farlig type. Rammer særlig folk med Aspergren uten at diagnosen er stilt. Humanetikere er spesielt opptatt av kristne, som de mener er ekstreme fordi de tror på det supranaturale, eller overnaturlige og hinsidige, rett og slett.

• Deltar på demonstrasjoner eller i sammenstøt med andre grupper – det var populært på slutten av 1960-tallet å kaste stein på ambassader, men ingen muslim deltok, så vidt vi vet. I dag kaster man ikke stein på ambassadene, man roper heller Khaibar, Khaibar ya Yahud, jaish Muhammad saya’du på fredelig stands uten at det affiserer toppolitikere det minste. Tvert imot: Noen av dem menger seg med dem som gjentar dette dødelig slagordet og later som om det ikke har noen betydning.

• Bruker trusler og vold som følge av ekstremisme – dette er verre, ja: Noen ikke-muslimer som sitter på en benk i parken med en Koran foran seg og driver høytlesning for diskusjonens skyld, be aware, be aware … !

• Hatkriminalitet – obs, obs, her lukter man kristenmanns blod, men det skal man jo lukte i dag, med avsky og stor nedlatenhet. Man skal hate alle «fobe», sianister og islamkritikere generelt. Det er obligatorisk og en plikt «gruppen» krever tilslutning til.

• Reisevirksomhet som kan føre til økt radikalisering og kontakt med ekstremister – all reisevirksomhet er mistenkelig, hvis man skulle komme i kontakt med ekstremister, som f eks mennesker som tror på mirakler eller mennesker som ikke vil boikotte Israel, men støtter lovlige bosettinger …

Venner og sosiale nettverk:

• Endrer nettverk og omgangskrets – det er farlig det: Å slutte å omgås med selvdestruktive venner som f eks frekventerer menigheter i storbyene som åpent og i media  går inn for å kappe hender av tyver og drepe homofile. Å slutte med å støtte slike menigheter, det er mistenkelig adferd. Anders B. B. ville ikke ha noe med slike menigheter å gjøre. Han kunne tenke seg å angripe slike, men rakk det ikke. Han ble tatt og dømt til livsvarig før han rakk det.

• Omgås personer og grupper som er kjent for voldelig ekstremisme – skal det bli forbudt å drive passiv misjonsvirksomhet og formaning i moderate kretser om omvendelse til hellig krig?

• Omgås grupper der det utøves trusler, vold eller annen kriminell virksomhet – ja, dette er skummelt, må vi tilstå. Det er best å holde seg unna. Men av og til er det bedre å ha en familie som støtter såkalte frihetsforkjempende terrorisme enn ikke å ha noen familie i det hele tatt. 

• Medlem i ekstremistiske grupper, nettverk og organisasjoner – innregne her visse karismatiske kristne grupper, og kanskje til og med store skarer av fotballentusiaster eller fotball idioter, -  og f eks Speiderne?

Hatefulle ytringer?

Hva er hatefull ytring? Jeg tenker, noe overflatisk, slik de fleste av oss til tider gjør:  Hvis Hitler kunne tenke seg å ha uttalt noe vedrørende jøder generelt, ville ytringene ha vært hatefulle og rasistiske og dermed også straffbare.

Jeg tenker på noe som kunne ha lignet følgende ytring:

«Forvent for all del ikke at jødene forsøker å forstå noen fra et annet ståsted. … en jøde er overbevist om at han ”eier” sannheten. … de er mestre i å søke teorier som støtter opp om deres overbevisning (Selective Exposure Theory).

Vær forberedt på personangrep. Er du ikke enig med dem er du en del av ”den store konspirasjonen”. De tror på at muslimene bare venter på å innta Europa og resten av verden. En fredelig muslim finnes ikke … alle muslimer har et hemmelig ønske om å leve under Sharia, som selvfølgelig skal gjelde for alle. Jødene tror at når muslimene ikke akkurat jobber med å overta verdensherredømmet er de opptatte med å gifte bort pikebarna sine, skrive drapstrusler, bygge bomber, drepe vantro, osv. Glem å forsøke å argumentere mot dette  …

Jøder mener at muslimer er skyld i absolutt alt! For lite boliger, parkplasser, jobber, for mye pepper og salt i maten. Det var MUSLIMENE! Helt sikkert! For ikke å snakke at de vil bytte ut korset i flagget med halvmåne, forby jula, julenissen, julegriser og forby at vi går med korssmykkene våre. Vi kan fortsette lista i det uendelige. … de er farlige. De er  religiøse fundamentalister i deres dogmatiske verdensbilde.

Alle, absolutt ALLE, som mener noe annet enn JØDENE er en del av den store konspirasjonen. Muslimene prøver sammen med sosialister, sosialdemokrater og annet skrot å ta over herredømmet av Norge, Europa og verden …

… de er ofte veldige aktive og flittige i sin iver etter å utbrede et bilde av asylanter, innvandrere, muslimer, osv., som passer overend med deres verdensbilde. Dette skaper angst og fordommer, noe som heller hindrer fredelig sameksistens, fordi den stadige flyten av hatpropaganda påvirker oss alle».

Hvis man bytter ut jøde i den ovenstående ytring med f eks sianist eller en tydelig islamkritisk aktør i nettdebattene omkring innvandring og islam, ville da ytringen ha vært en straffbar og rasistisk ytring? 

F eks noe slikt:

«Forvent for all del ikke at de forsøker å forstå noen fra et annet ståsted. … et SIAN-medlem eller en SIAN sympatisør – dvs en tydelig islamkritiker eller sianist - er overbevist om at han ”eier” sannheten. … de er mestre i å søke teorier som støtter opp om deres overbevisning.

Vær forberedt på personangrep fra sianistene. Er du ikke enig med dem er du en del av ”den store konspirasjonen”. Sianistene eller islamkritikerne bare venter på å overta verdensherredømme. En fredelig sianist eller islamkritiker finnes ikke … alle sianister har et hemmelig ønske om å leve fritt fra islam, noe som selvfølgelig da skal gjelde for alle. Når sianistene ikke akkurat jobber med å frata islam makten over muslimene, er de opptatte med å gifte bort barna sine, skrive om drapstrusler fra muslimene og deres bombebygging, og om at muslimer vil drepe vantro, osv. Glem å forsøke å argumentere mot dette  …

Muslimene er skyld i absolutt alt, ifølge sianistene! For lite boliger, parkplasser, jobber, for mye pepper og salt i maten. Det var MUSLIMENE! Helt sikkert! For ikke å snakke at de vil bytte ut korset i flagget med halvmåne, forby jula, julenissen, julegriser og forby at vi går med korssmykkene våre. Vi kan fortsette lista i det uendelige. …SIANISTENE er farlige. De er fundamentalister..

Alle, absolutt ALLE, som mener noe annet enn SIANISTENE er en del av den store konspirasjonen. Muslimene  prøver sammen med unike politiske og grupperinger å ta over herredømmet av Norge, Europa og verden … sianistene er ikke i tvil og ikke til å rokke.

… de er ofte veldige aktive og flittige i sin iver etter å spre et bilde av asylanter, innvandrere, muslimer, osv., som passer overens med deres verdensbilde. Dette skaper angst og fordommer, noe som heller hindrer fredelig sameksistens, fordi den stadige flyten av hatpropaganda påvirker oss alle.

Noen (få) sluker det sianistene sier rått. … jeg grøsser med tanken på at datter mi må møte folk som tenker på henne som skrot, bare fordi hun har er MUSLIMSK ETTERNAVN I PASSET sitt og at hun derfor ikke passer inn i deres verdensbilde».

Den første mulige hatefulle ytringen i ingressen over er aldri blitt formulert på nettfora, men den siste er blitt ytret, her gjengitt lettere omskrevet og forkortet, uten at innholdet i det vesentlige er endret. Ytringen ble lagt ut på facebook-siden til SIAN rundt 13. juni d.a. og er skrevet av en kvinne i 30 årene som har et barn med en tyrkisk muslim.

Slik klimaet rundt nettdebatter omkring dette temaet er blitt, vil jeg tro at de aller fleste nordmenn i dag ville ha vært enig om at den første ytringen klart ville ha vært straffbar, men neppe den siste, selv om ytringen i det andre tilfellet i prinsippet er like stigmatiserende av «gruppe» osv og dermed like, presumtivt, hatefull følt fra forfatterens side.

Hvorfor er det slik?

Jødene er fortsatt i den kollektive bevissthet en folkegruppe som bør spesielt vernes for hatytringer pga Holocaust, men samtidig er mange sterkt kritiske til Israel som stat og det som skjer i Midtøsten er en kruttønne som man bør behandle og nærme seg både stille og varsom. Av rent praktiske grunner vil derfor mange tenke seg om mer enn en gang hvis man vil mene noe offentlig om jødene som kan oppfattes negativt, fiendtlig eller rett ut hatsk.

Jødene forventes imidlertid å måtte tåle kritikk av staten Israel og noen går så langt som til å si at man elsker jødene, samtidig som man ønsker å oppløse staten deres. Å si og mene noe sånt, tvetydig som det er, kan godt oppfattes som krenkende for den enkelte jøde og en ytring av hatlignende karakter. Men dette ser ikke ut til bry israelkritikerne, de ser rett og slett ikke den nedbrytende ironien i egne holdninger, jfr Jostein Gaarder og hans nå så berømte og beryktede kronikk hvor han kritiserte de siste israelske forsvarskrigene. Han ser ut til være stuck i det venstreorienterte paradigme hva angår Israel. Hele venstresiden tar nærmest unisont parti mot Israel i konfliktene med islam og muslimene i regionen. Muslimene er ofre, israelerne skurkene hver gang.

SIAN som organisasjon derimot, trenger ikke noe spesielt vern og heller ingen «vær-varsom-plakat» hvor organisasjonen tildeles en spesielt verneverdig posisjon. Sianister er ingen ofre for tidligere forfølgelse. De er fritatt fra at noen skulle synes synd på dem eller mene at de trenger noe ekstra sympati eller vern. Det er nå tvert imot dem som er «forfølgerne», ifølge deres bitreste kritikere, siden de kritiserer islam og muslimene, omtrent slik Hitler og nazismen forfulgte jødene.

Dette er sprøyt fra ende til annen, men det er et faktum at denne forestillingen eller illusjonen er ganske så utbredt i visse lag av og kretser i befolkningen, fortrinnsvis blant yngre mennesker fra tenårene og oppover mot de rundt 30 og de med en viss akademisk bakgrunn. (Gud vet hvem som manipulerer dem nå på universiteter og høyskoler). Å være kritisk mot SIAN oppfattes som et must og en ufravikelig forutsetning for å kunne tilhøre sin gruppe. Å kritisere siansister er blitt en inngangsbillett for akseptasjon på rent emosjonelt grunnlag; det er blitt en speach code, en sjibbolet.

Medlemmene i SIAN er dessuten norske og vestlige og kanskje for det meste kristne eller sekulært kristne, selv om flertallet nok kan være ateister eller humanetikere.. Dette i seg selv representere en rød klut for mange. Mange ser på vestlige menneske som underlagt en kollektiv skyld for alt som er gått galt i verden siden kolonialismens tid. Kristendommen som sådan anses også i seg selv som å være en intolerant, imperialistisk og undertrykkende religion, må vite. Og dette er en like vel innarbeidet og som vanskelig utryddbar fordom, uten at altfor mange av dem er klar over det.

Sianistene er få, - kanskje et kriterium på at de er dumme og ikke helt med i tiden? – og deres holdninger oppfattes overflatisk som mer høyreorienterte enn venstreorientert og for mange er dette nok til å være mistenksom overfor dem, i ett og alt, allerede i utgangspunktet, sett med sosialistiske briller, og dette gjelder innenfor de aller fleste partier, til og med innen Fremskrittspartiet.  

Det som turde være et faktum er at høyresiden pr definisjon eller aksiomatisk heller mot det fascistiske eller mer eller mindre rasistiske i manges øyne, og lederen i Demokratene, som er en sianist, er sogar blitt stemplet som rasist i en organisasjon som Nei til EU. At mannen ikke kan betegnes som rasist, vil imidlertid de fleste med et åpent sinn godta på flekken, med litt kunnskaper om sike ting i baggasjen.

For ikke mange år siden ble også Fremskrittspartiet assosiert av mange med fascistiske tendenser. Mange fra venstresiden vil heller ikke nøle med å stigmatisere nå nylig avgåtte leder i SIAN som rasist. En høyreordfører har karakterisert ham som et menneske med  grusomme holdinger overfor islam og muslimer. Og hvem er ikke grusomme andre enn fascister og rasister?

Hvorfor klarer ikke sianistene å opparbeide seg bredere støtte i befolkningen og større sympati og forståelse for hva saken dreier seg om? Ligger feilen i måten sianistene formidler sitt budskap på, i markedsføringen, med andre ord, og mangel på fokus på de større perspektivene, vs de ideologiske og/eller religiøse og verdisynsmessige spørsmål?

SIAN ser ut til å ha valgt en linje hvor man kanskje har engasjert seg for tydelig i ad hoc saker i nærmiljøer og i saker hvor personstrider mellom Sian og dens kritikere ser ut for å betinge hvordan Sinan representere seg i det offentlige rom.

Denne linjen ser ut til å tatt dominans over temaer som tas opp i lederne på Sians nettside, til fortrengsel for de lange og store linjer og på bekostning av behovet for publikum for å bringes dypere analyser sett i et mer filosofisk og religiøst perspektiv.

Islam behandles derfor ikke med den respekt den fortjener og dens iboende faenskap og farlighet kommer dermed heller ikke til sin «fulle rett». Islam reduserer til noe ubehagelig og skremmende uten at man makter å presenterer publikum for adekvat eksistensielle og dypere intellektuelle begrunnelser og innfallsvinkler som kunne gi en bredere forståelse for hva som skjer og hvorfor, og dermed også for en dypere erkjennelse av hva Vesten og alle ikkemuslimer må innstille seg på og forberede seg på – og for - for fremtiden. Man har vært mer opptatt av hva islam betyr i mylderet av konkrete hendelser eller gnisninger enn av hva vi som kultur og sivilisasjon nå må forberede oss på å gjøre på et mer generelt og langsiktig grunnlag i møtet med islam og muslimene og de utfordringer dette betinger.

Det man savner oppi det hele, er en kombinasjon av flere perspektiver ut fra flere behov for å kunne skjønne og skjelne på islam. Dette gjelder både layoutmessig og innholdsmessig. Sians nettside åpner for kommentarer og her mangler det ikke på sitater fra Koranen, og annet interessant og konkret stoff, og dette i seg selv er nyttig informasjon, men flere kommentarer – og gjerne med egne faktaruter som setter det hele inn i en større historisk og ideologisk eller religionskritisk kontekst-  mangler, og dette er en stor svakhet, slik vi ser det. Man burde kanskje få oversatt artikler, kronikker og kommentarer i utenlandske media og dessuten anlegge islamkritikken slik at den også  kan settes inn i et større norske eller vestlig samfunnskritisk perspektiv med fokus på «hvorfor tenker og handler vi slik vi gjør».

Sian burde kanskje stått seg på å kjøpe inn artikler og essays av internasjonalt anerkjente kjennere av islam, men siden organisasjonen er ung og liten, kan man vel ikke forvente at det foreligger store nok økonomiske ressurser til dette. Slik sett, må man bare beundre hvor mye info og saklig kritikk Sians egen redaksjon har klart å tilveiebringe av nyttig innsikt og konkret info i det offentlige rom.

Hva er vel et stakkars menneske?

Jeg er vel et menneske og en borger som kan litt over gjennomsnittet om hva som nå foregår på vise deler av kloden og om hva som skiller og hva som forener ulike ideologiske og/eller religiøse gruppering. Men dette som nå skjer i Irak, det begynner å overgå hva jeg kan «ta inn» og fordøye. Jeg strekker med andre ord ikke til og føler at jeg må dra meg selv opp etter håret, et håpløst prosjekt, selvsagt, men likevel et tegn på dyp, seriøs og maktstjelende frustrasjon.

Dreier det hele seg om dollar og olje?

Hvem er i det hele tatt i stand til å skjønne dette? Hvordan skal man forholde seg til denne virkeligheten? Kan man f eks sammenligne tragedien med det som skjedde under borgerkrigen i Spania før WWW2 da stalinistene plutselig begynte å skyte på trotskistene, og slik gjorde det lettere for Franco?

Volden som utøves synes å overgå det meste, fra begge sider, det gjelder også Syria.

Verden står maktesløs å ser på slaktet, lammet og ute av stand til å gjøre noe og dette er noe nå alle vet. Uhyggefølelsen brer om seg, usikkerheten, frykten. Vi står overfor en kollektiv frustrasjon parret med en kollektiv skyldfølelse, et fenomen vi ikke tidligere har noen erfaring for, for har ikke vi i den rike Vesten bidratt til alt dette? Er det kapitalismens skyld? Hvor kommer angsten fra? Skjebnen? Aldri har vel etterkrigsgenerasjonen følt større kvalme over den fremtid som nå uvegerlig møter oss. Vi vet egentlig ingenting nå. Vi har så å si ikke annet å holde oss til enn selve gruingen, som av og til kan oppfattes som et ubehag vi tar imot med åpne armer og som vi føler vi ikke kan klare oss uten. Og, ja, hvem er vel ikke fremtidens slaver?

Er det grunnleggende islams feil?

Hva vet vi i dag i vår trygghet om ofring og offer? Kjenner vi alvoret? Hvordan ta ansvar?

Alle veier, utveier, blindveier, tilbakeveier og snarveier synes stengt. Men størst av alt er kjærligheten?

Avmektige sukk og spørsmålstegn i (selvpålagt?) tvangstrøye, det er visst alt som nå står sikkert, her i landet.