fredag 31. januar 2020

Hvorfor tapte ikke Trump?


Mange tror at sorte mennesker ikke kan bli behandlet med rettferdighet – f eks i det amerikanske rettssystemet.  Hva sier loven? Hva er Lov, eller essensen i dette å være Lov, hva er med andre ord juss?

Juss er i hvert fall ikke kjedelig. Hvilkens rett? Hvilken rett? Spørsmålet burde være utfordrende for noen og enhver. Men i dag har vi glemt å tenke juridico-religico, noe jeg har skrevet om en rekke ganger allerede, her på bloggen.
Jussen og troen bestemmer menneskehetens fremtid, lik det eller ikke. (Og ja, politikk er en sak for seg, men uavhengig av juss og tro, er den bare så altfor ynkleig og skrøpelig, dyster og nihilistisk - og etisk «standardløs»).

Det gjelder derfor om å forstå begge deler like godt – dvs grunnkategoriene her - like godt, det gjelder om ikke å skille disse livaspektene ut av våre mentale fysikk, for å si det sånn, for de «ligger der», integrert i vårt kollektivt underbevisste, for å bruke et bilde av Jung. Vi kommer ikke utenom. Vi må gjenoppdage dem. Derfor må vi bli bedre kjent med dem, eller ta opp igjen vennskapet med dem.
Grunnen til at Demokratene tapte, kan forklares med deres selvskapte selvfremmedgjøring, både fra seg selv og samfunnet. Noe har forblindet dem, jeg må forsøke å forstå. I neste postering kommer jeg inn på ytterligere forklaringer på hvorfor alt er blitt som det er blitt. Og den postering er minst like interessant som denne. Så følge med «i neste nummer». This is not the end.

Kan jussen forklare hvorfor Trumf vant? Kan jussen lenger kalles juss? Og kan den samme retten forklare hvorfor Trumf ikke tapte? Vel, den kan i hvert fall i beste fall forklare hvorfor Demokratene dreit på draget. Og står der med dryppende truse og bukser i den isende frostvinden de selv har skapt, - i sine høyst forfengelige, etisk umoralske håp om å kunne etablere den fullkomne fullkommenhet for seg selv, og på egne atomiserte premisser, slik alle ekte hypermagikere drømmer om å kunne selv-realisere.   

Å, jøy, ja, meg. Jussen kan her forklare veldig mye. Demokratene – i sin angst, frykt og frekkhet - har riktig nok fortrengt det man tradisjonelt har betraktet som god, klar og ren juss proper, men de kan trøste seg med at den kan gjenfinnes eller gjenoppdages, og i seg selv utgjør jo dette et håp, selv om fristelsen for å falle for eget grep – eller sverd - er stor, hvis de ikke tar lærdom av egen fadese fortere enn svint. Og det kan ta sin tid, bevares. Man avlærer seg ikke – frivillig - dårlige tankemønstre og troer på en dag eller to. De trenger å konfrontere seg med de dypere sjikt i personligheten, men hvem som kan hjelpe dem som kan hjelpe demmed dette, vel, det ligger i det uvisse. Ett er sikkert: Demokratene trenger en virkelighets-oppstyver, en radikal nyorientering. Ikke minste gjelder dette det stadig mer begredelig CNN.  

Svaret på om jussen – fremdeles – bør bety noe, at juss er livsviktig, følger hvis man gidder å tenke over saken og sette seg inn i tankeforutsetninger som er ute og går her. Det dreier seg om hvordan vi tenker, hva vi tenker og på hvilken måte vi tenker – og hvorfor vi tenker slik vi gjør. Vi trenger ideologier, vi trenger trosbekjennelser og trossystemer. Tanken og ordene er sentrale «substanser» og «agenser». Og under og over det hele, ligger følelser og fornuft, rammefortellinger, paradigmer osv …  De kan spille på lag, og vi kan se klarere og mer moralsk riktig, hvis vi lar dem, og de kan splittes, idet de splitter oss, kollektivt så vel som individuelt. Blant ordene rager også ordet Apokalypse. Men den er det bare de færreste som tør nærme seg. Så la det her være en slags «lese- eventyr- på senga- stemning» til barna.

Tanker kan forklare handlinger, men de former også virkeligheten, ja, personlighetene. De dikterer våre emosjoner, og våre nykker. De kan øyne guddommelige standarder, eller de kan forkludre dem – i så fall synder vi -  etter min mening.

Ord kan virke fysisk, «mitrokondisk». De har verdi både i seg selv og – og kun kynisk eller opportunistisk - som et instrument, akkurat som jussen. Alt er imidlertid «a thing of beauty», hvis man ser det rett, har de adekvate åpne- og lukkemuskler intakt. Hvis man har flerdimensjonerte – og gjerne lyttende - briller på, og hvis man bruker dem riktig. (Eller flerdimensjonale, om man vil). At vi må begynne å tenke mer religiøst-juridisk er av avgjørende betydning for fremtiden vår. Tenkning og tro kommer før istid og eventuell nedsmelting. Og jeg kødder ikke. Dette er alvor. De gjelder om å tro, og det gjelder tro, - og juss, alt dette, når alt kommer til alt.

Hvorfor vant Trump, eller hvorfor tapte ikke Trumf?

Jeg håper jeg kan forklare, slik at man makter å gjennomskue Demokratene som startet riksrettssaken mot Trump. Min forklaring er at Demokrater generelt er blitt hypermagikere. De har glemt å tenke religico-religico. (Det hadde nær på vært skjebnesvangert for hele det amerikanske juridiske systemet og de klare tanker som i det ligger over – og til grunn).
Trumf-haterne havnet i baret. Det er dem velfortjent. De står igjen på «the floor» ribbet for den respekt de ved selvakklamasjon hadde ventet å kunne høste. De havnet i skammekroken, men vil de forstå det? Nei, folk uten skammevett vil ikke forstå. De er så forherdet – på en egen måte - at ingen varme kan smelte dem ned på det rasjonelle – eller sant juridisk, eller det autentisk religiøse – nivå. Og heller ikke på det nivå som betinger ekte emosjoner, ekte empati, de virkelige gode og rene etisk rettede følelser, hvis de fins.

Nei, de vil ikke det. De vil fortsette å leve, føle og agere som a-juridiske og a-religiøse mennesker og derfor vil de gå fra tap til tap fremover. De kan godt skilte med juridiske titler, men de kan ikke måle seg med Dershowitz.

Men det er langt fra sikkert at fremtid er sikret. Demokratene mener det er de som primært representerer folket. Derfor trodde de, og tror fremdeles på seier. Det kan komme mye unødvendig ondt ut av det rundt neste hjørne. Det de ikke ser er, at folket ser mer, dypere, klarer og kvalitativ bedre: Det er fordi det fortsatt er mulig for folk å tenke juridico-religico.

(Jeg legger ved tre artikler om saken som allerede er publisert andre steder. De bidrar til større forståelse. Men spesielt en av artiklene, den som tar et sosiologisk utgangspunkt, kan bidra mer til å forkludre enn avklare. (Her tenker man som en inkarnasjon av en slags moderne sosialisme). Den vil imidlertid bli bedre mottatt og forstått av hypermagikerne, som jeg kaller dem, enn de som fortsatt makter å tenke juridico-religico.
Artikkelen som forsøker å vise at jurister ikke lenger forstår juss, er heller ikke særlig dyp. Den tangerer ikke de dypere filosofiske og religiøse dybdene. Den er med andre ord så kjedelig at den helst passer i en eller annen barnehave for uhelbredelig umodne voksen, eller for noviser eller neofytter på universitetene og blant «den snakkende klasse», de emosjonelt betinget korrekt servile).  

Men først litt om bakgrunnen for det jeg skriver her, sett med egne briller: 

De fleste vil kanskje si at den er et sett av lover og prinsipper som samfunnet anvender for opprettholde orden og beskytte friheten.
De fleste vil si at loven i et demokrati blir vedtatt av valgte, overfor folket ansvarlige representanter.
Blir disse lovene brukt på en gal eller urettferdig måte, så kan folk velge nye representanter som vil – og tror de kan - bøte på dette.

De fleste vil også være enig i at lovene skal være nøytrale, slik at de anvendes likt i forhold til alle, uavhengig av kjønn, rase og trosbekjennelse.

De fleste vil også være enig i at politi, påtalemyndighet og dommere skal være rettferdige, upartiske og selvstendige, og at like tilfeller skal behandles likt. Dommere skal treffe sine beslutninger med hjemmel i loven, basert på fakta og iverksette tiltak ved å bortsett fra private lidenskaper. Dommerne skal heller ikke dømme ut fra tiltaltes rikdom, berømmelse, rase eller kjønn.

De fleste går ut fra at loven i hvert fall bør bygges på naturlig eller universelle sannheter basert på fornuften, sosial erfaring og forståelse, og at lover som strider mot disse grunnprinsippene bør endres. Et samfunn som baserer seg på disse prinsippene sier å være et system bygget på lov, på «The Rule of Law», i motsetning til et samfunn som opererer på basis av at «Makt er Rett».
De fleste tradisjonelle rettstenkere vil være enig om at det er mulig å skape et legalt system hvor loven sees som adskilt fra politikken. Man kan være uenig om hvilket grunnlag man skal bygge rettsprinsippene på, om dette skal bygge på åpenbaring, på rent rettslige vurderinger, på sosiale teorier, sekulære eliters vurderinger eller på flertallets vilje. Dette kan kalles «den tradisjonelle rettstenkningen».

Postmoderne «rett»

Denne rettstenkningen blir ofte kalt anti-fundamentalistisk og går under betegnelsen «Critical Legal Studies». Her hevdes det at loven egentlig ikke har noe objektiv basis. Det heves at virkeligheten ikke er noe vi «griper», prinsipielt oppdager eller finner, men noe vi konstruerer. All kunnskap er avhengig av sosial konvensjoner, spesielt av språket, som utgjør lovens byggesteiner. Loven blir ifølge denne grunnposisjonen bygget kun på makt og maktrelasjoner. Loven har intet fundament i sannheten, per se, og – derfor – vil mange hevde, så fortjener faktisk ikke loven at vi skal oppføre oss lojale til den.

Innebyrden i dette er at vi fratas evnen til rasjonell tenkning basert på fornuft og evnen til å skjelne sannheten på en upartisk måte. Postmodernister fokuserer i stedet for på hvordan hver enkelt samfunnsgruppe utvikler trossystemer og regler som favoriseres deres egen gruppe. Rettsprinsippene reflekterer aldri universelle sannheter, kun maktfordelingen mellom de ulike sosiale gruppene. Det er derfor nytteløst å diskutere om en lov er rett eller gal, moralsk eller a-moralsk.
Loven er hva de mektigste sosiale gruppene gjør den til. Dette innebærer så at der ulike tankeparadigmer støter sammen i konflikt, de finnes det egentlig ingen objektiv basis for å kreve at en annen gruppe skal underkaste seg loven.
Tanken går slik: Hvis loven ikke er objektiv, hvorfor skal vi føle oss bundet til den?
Hvis loven ikke bygger på prinsipper om hva som er rett og galt, hvis den kun er en nakenmaktdemonstrasjon som bekrefter en gruppes makt over en annen, hvorfor skal vi ikke da bare sørge for oss elv og egen gruppe?

Postmoderne tankegangs innflytelse i rettsvesen og rettstenkningen er ganske innflytelsesrik. Noen vil si at den er blitt den dominerende rettsteori. De fleste gir imidlertid bare blanke.

Critical Legal Studies begynte sent i 1970-årne å fortfeste på universitetene. Her delte man en neo-marxistisk orientering. Professorer hevdet uten forbehold at loven var forutinntatt og at den var uttrykk for den herskende klasses ideologi og den (primært) da tjente denne klassens interesser. De hevdet at lovene bare tilsynelatende var nøytrale. «Loven er et instrument for sosial, økonomisk og politisk dominans og for å legitimere den eksistere orden», het det. De hevdet at språket betyr forskjellige ting for forskjellige kulturer og at språket former tenkningen. Man kan ikke helt stole på fornuften, sa man, fordi den simpelt hen aldri kan være objektiv eller nøytral. Loven bekrefter de priviligertes rettigheter, gikk man ut fra.

Critical Legal Studies – CTS - er både en politisk bevegelse og en rettsteori. Den er rettsteori fordi den retter fokus mot lovens funksjoner og dens operasjonalitet. Den er politisk fordi den gjør seg til talsmann for politisk forandring. Når så loven reduseres til politikk, konvergerer lov og politikk og blir umulig å skjelne fra hverandre.

CTS hevder at loven sanksjonerer illegitime maktstrukturer og urettferdig fordeling av godene. Loven er dypt implisert i distribuell, sosial urettferdighet i våre samfunn, blir det sagt.
Hvordan opprettholder så – den tradisjonelle - loven sin legitimitet? Jo, gjennom «mystifikasjon». Dommere kler seg f eks i sorte kapper. Folk lokkes til å tro ut fra dette at loven er noe så komplisert at den bare av den grunn må være riktig. Man kan også peke på at domstoler og lovgivere faktisk av og til treffer tiltak som rent faktisk tilgodeser de undertrykte klasser, men dette er «window-dressing» i CTS’s øyne.

CTS hevder at det for hver enkelt legal beslutning, kan trekkes den motsatte konklusjon. De tror at alle legale perspektiver kan blir dekonstruert og redusert to eller flere motsatte og konkurrerende krefter, impulser og ønsker. Motsetningene i seg selv blir da betraktet som frihetsskapende og «uavgjorte» metoder for å etablere meningsfulle retningslinjer. En dommer kan derfor være for et prinsipp fremfor et annet og like vel bli betraktet som en som følger loven.

Ifølge CTS finne ingen fundamentale prinsipper. Slike er i beste fall sosiale konstruksjoner. Hverken deduktiv argumentasjon eller empirisk verifikasjon kan sies å bidra til fruktbare konklusjoner.
«Every soscial construct is a naked assertion of power». Vi bør derfor slutte med å søke etter supranaturale eller logiske kilder for å avgjøre hva som er rett og galt. Det vil aldri finnes riktige svar innenfor moralen akkurat som det aldri kan finnes det riktige svaret innenfor jussen.
CTS hevder at loven aldri er nøytral. Dommere kan imidlertid innbille seg at de er nøytrale og uforuttatte, men under dette teateret bruker de ideologi, legitimasjon og mystifikasjon for å sikre  dominans. Slike dommere forsøke å opprettholde folks tro på at rettssystemet er nøytralt, uunngåelig og rettferdig.

CTS regnes for å være andre generasjon postmoderne kritikere. De fokuserer på at loven definerer og reproduserer kulturelle verdier i samfunnet. De forsøker å bruke loven for å rekonstruere et nytt samfunn. Dette gjelder først og fremst «feminist legal theorists, fem-crits, and  «critical race theorists», race-crits.

Postmoderne fem-crits nekter for at loven noen gang kan være et sett av universelle, kjønnsnøytrale og apolitisk politiske strategier. Regelsettene er iboende patriarkalske og burde rekonstrueres sik at de tok i betraktning det unike kvinneperspektivet.
«Våre politiske og sosiale organisasjoner er blitt konstruert av menn i mennenes eget bilde». Den fremste oppgaven feministiske lærde bør påta seg er å vekke kvinner og menn slik at de forstår hvordan partriarkiet ødelegger våre liv … men dette er særs vanskelig, fordi mektige, underliggende forestillinger legges til grunn for språket og logikken. Vestlig kultur lærer oss at den patriarkalske virkelighetsbeskrivelsen ikke er forutinntatt, men nøytral; at vår kunnskap og våre sannheter ikke er subjektive, intersubjektive, relative eller konstruert ut fra trange perspektiver, men objektive, vitenskapelig baserte, og universelle …

Race-Crits, RC:

Bill Clinton utnevnte i sin tid Lani Guinier til en stilling i Justisdepartementet. Hun argumenterte mot «flertalls-styre». Hun påsto at flertallsstyre ofte kunne være urettferdig mot minoriteter og hun foreslo å oppheve regelen som ser «en person, en stemme». Hun foreslo at minoritetsstemmer skulle telle mer enn andre borgeres stemmer, slik at minoritetene kunne vinne større innflytelse.
RC hevder at rasismen er dypt grunnfestet i rettssystemet og i vår kultur, selv om den fremstilles som rase-nøytral.
«Racisme is an inescapable feature of western culture, and race is always already inscribed in the most innocent and neutral-seeming concepts. Even ideas like «truth» and «justice» themselves are open to interrogations that reveal their comlplicity with power … «

En radikal utfordring til rettsordenen

CTS hevder at en upartisk anvendelse av loven er en myte. Lov og rett er politikk. Å fremstille dem som noe annet er «teater».
Stanley Fish skriver: Må makten da sette retten? På sett og vis er svaret ja, fordi i fravær av et selvtilstrekkelig og tolkingsuavhengig perspektiv, så vil et eller annet perspektiv være overordnet i kraft av at dette har utkonkurrert alle de andre perspektivene».

Tradisjonell lovfortolkning går ut fra at loven og politikken er adskilte fra hverandre. På det politisk området står det folk fritt å diskutere hva som er godt og rett for samfunnet og så implementere de verdipreferanser man har valgt, vanligvis etter å ha inngått visse kompromisser. Det er så opp til domstolene å vurdere disse lovene på en upartisk måte og uavhengig av hensyn til rase kjønn og den kultur de involverte tilhører.
CTS truer med å politisere rettssystemet og tømme systemet for muligheter til å foreta uhildet beslutningstaking.

«For if one can no longer cogently distinguish between ompartial judgement and … lobbying, between dispassonate description and partisan propaganda, one can no longer make sense of the moral and intellectual ideas on which society is based …
Wht we see at work thorughout is a deliberate attempt to supplant reason by rethoric, truth by persuation, using the simpel devise of denying that there is any essential distinction to be maede between them. This would be troubling enough if confined to litterary texts; extended to legal texts and basic political concepts such as justice, it is nothing short of disastrous». Roger Kimble, 1991.

Effekten på samfunnet

Hvilke praktiske konsekvenser har så CTS hatt på samfunnet vårt så langt? Hvordan «vil det se ut om noen år»?
Å ødelegge ideen om en nøytral «rule of law» vil bli en selvoppfyllende profeti. Dersom jurister og dommere tror at loven ikke er annet enn en makt-maskerade, vil man følgelig handle i pakt med dette og bruke loven som et kynisk og manipulerende instrument. Folk vil deretter tro at loven bare er virksom og brukbar for de som kan bøye og tøye den ut fra egne formål. «Rule of law»-prinsippet vil da bli ødelagt.

Paul Carrington ved Duke University forklarer: Lawyers lacking confidence that legal principples actually influence the execise of power have no professional tools with which to do their work In due cource they must abondon whatever professionalisme they have, to choose between simple neglect of their work or the appliction of common cunning …
A lawyer who succumbs to legal nihilism faces a far greater danger than mere professional incompetence. He must contemlate the dreadful reality og government by cunningand a society in which the only right is might … and that whos decides is everything, and priciple nothing but cosmetic … Teaching cynisism may, and probably does, result in the learning of the skills of corruption: bibery and intimididation. Leslie Bender, 1998.

Heller enn å være rettferdige, har lovene allerede nå blitt politiserte av gruppeinteressens selviskhet og maktansamling. CTS underminerer allmenn rettsoppfatning og den moral og de dygder som holder individene ansvarlige uavhengig av deres kulturelle tilknytning og utspring. Disse holdningen vinner imidlertid raskt innpass spesielt i minoritetssamfunnene. Rettssystemer som vektlegger kjønn, rase og kulturelle forskjeller vil bare forsterke splittelsene. Disse kategoriene er nå blitt en integrert del i hele rettssystemet … Advokater bruker jurykonsulenter for å evaluere hvordan jurymedlemmenes mulige fordommer på disse områdene kan påvirke deres beslutninger. Man beskylder indirekte jurymedlemmene for å ha fordommer og at kulturelle fordommer er viktigere enn beviser når dom skal felles. Hvordan skal vi takle akkurat disse svakhetene som nå har vunnet innpass i rettssystemet? Må vi forutsette at alle til syvende og sist virkelig er fordomsfulle og (uforsvarlig eller illegitimt) subjektive, slik postmodernistene hevder vi er? Eller erkjenner vi at en slik urettferdighet virkelig er det ondet som det er, og bekjemper vi det? Hvis ikke, mister vi enhver basis for å stille selve systemet til ansvar. Da oppfordrer vi i stedet minoritetsbefolkningen til å etterstrebe makt, slik at de i sin tur kan smake egen medisin.

Loven utgjør både årsak og effekt. Vi trenger offentlig moral for å kunne understøtte loven. Vi trenger lover som kan fostre offentlig moral. Kristne flest vil være enig om at Den naturlig loven må være basis for andre lover i et pluralistisk samfunn. Den naturlig loven reflekterer at både mennesket og verdens strukturer begge er skapt i Guds bilde.

Men hvordan kan folk anerkjenne dette? De kan ikke forstå dette under anarkistiske tilstander. Vi trenger en ny forståelse av betydningen av «the Rule of Law» slik at vi kan sørge for trygghet og orden, og en frihet hvor folk kan delta i rasjonelt funderte diskusjoner slik at man kan utvikle en konsensus om hva som er rett og galt.
Slik det postmoderne verdenssynet nå utvikler seg, må vi imidlertid regne med at dette synet bare vil vinne større popularitet og innflytelse i tiden som kommer. Samtidig er det store flertall i minoritetsgruppene overbeviste om at loven og dens håndhevere ikke er annet enn verktøy for undertrykkere. De ser selve loven som en undertrykker, ikke som en beskytter. Dette forsterker så i sin tur en generelle forakt både for staten og retten, selve demokratiet.

Hvordan skal så alt dette forstås i praksis? For å belyse dette kan vi – før vi legger inn de tre nevnte eksterne artiklene i innledningen - trekke frem noen dommer med begrunnelser fra USA de siste 50 årene og her kommer postmodernistisk juss frem på en dramatisk måte:

I 1992 oppretthold høyesterett i USA som presedens en begrunnelse gitt i Roe v. Wade fra 1973 i dommen mellom Planned Parenthood v. Casey, men da ved å utvide retten til privatliv eller strengt intime personlige valg (privacy) som grunnlag for retten til fri abort til å omfatte nær absolutt autonomi. Denne begrunnes i Det 14. grunnlovstilegg i USA’s Konstitusjon. Det heter:
«Vår lov gir grunnlovsbeskyttet rett til å treffe personlige valg hva angår ekteskap, forplantning (procreation), familierelasjon, barneoppdragelse og utdannelse … for disse forhold angår de mest personlige og intime valg et menneske kan gjøre i sin livstid, valg som angår personenes verdighet og selvstendighet (autonomi) og som står sentralt i forhold til den frihet som beskyttes i Det 14. grunnlovstillegg. I hjertet av denne frihet er retten til å definere ens egen oppfattelse av selve eksistensen og universet, og deres mening og selve mysteriet (i og bak) menneskelivet. Trosforestillinger rundt disse tingene kan ikke avgjøre hva en person er hvis de skulle være formet av Staten og under dens tvang.» (Formulert av Judge Kennedy).

Denne uttalelsen ble så lagt til grunn i en annen dom fra 1996: Compassion in Dying v Washington, hvor Judge Stehphen Reinardt bekreftet en konstitusjonell rett til å dø. Han kalte også statens begrunnelse for å nekte legeassistert selvmord som grusom.

To år tidligere uttalte en annen høyesterettsdommer, Judge Barbara Rothstein i Seattle, på grunnlag av «the mystery clause» fra 1973 at: «Som avgjørelsen da det gjaldt abort, er en uhelbredelig dødssyks valg å ta sitt eget liv et valg som angår personens mest intime og personlige valg som et menneske kan foreta i sitt livsløp og at dette valget konstituerer et valg som er avgjørende for personens verdighet og autonomi».

(The U.S Supreme Court seem for the time beeing to have rejected the interpretation of Casey, for on june 26, 1997, it ovrruled federal ruling both in Compassion and Quill, se Relativism by Francis J. Beckwith and Gregory Koukl, 1998 og 2002).

Men se i The Revenge of Conscience av J. Budziszewski s 116: Retten hadde brutt med tradisjonen og ingen slik rett til vold for privatpersoner var tidligere sanksjonert i «common law». Men Roe v Wade hadde stått i 20 år og dette blir så av retten ansett for å ha etablert en ufravikelig presedens og slik sett derfor uangripelig. Retten opprettholdt Roe vs Wade til tross for at den innrømmet at dommen kunne ha blitt avsagt på feilaktig grunnlag og at den var blitt stående i såpass kort tid. «Vi legger likevel til grunn at dommen innebærer en streng presedenskraft og at det foreliggende spørsmål nå ikke dreier seg om Roe’s gyldighet som sådan, uttalte Kennedy, O’Connor og Soter.

I mai 1992 bestemt Høyesterett i USA i Romer v Evans at delstaten Colorado ikke kunne forby staten å tillate en spesiell beskyttelsesstatus til homoseksuelle enda 54 prosent av innbyggerne i et referendum hadde godtatt dette. Justice Anthony Kennedy mente at vedtaket silte ut homoseksuelle som en identifiserbar gruppe om ikke kunne motta slik støtte, slik andre grupper kunne dra nytte av. Kennedy mente at dette innebar den uunngåelige konklusjon at begrunnelsen for å nekte spesiell status her bygget animositet overfor en klasse av personer som ble berørt. (Se Beckwith and Koukl s 112, hvor det heter: «I denne rettsavgjørelsen redefinerte Retten prinsippet om å likebehandle alle borgere dithen at alle borgeres oppførsel eller livsstiler nå på samme måte skal likebetraktes»).

Er fosteret en person? Justice Harry Blackmun, som forfattet majoritetsbetenkningen i Roe vs. Wade, skrev: «Vi trenger ikke befatte oss med spørsmålet om når et liv begynner. Når den juridiske, medisinske og teologiske ekspertisen på dette området ikke klarer å komme frem til en konsensus, kan domstolen på dette tidspunkt ikke begynne å spekulere». Men Blackmun, stikk i mot sin hensikt, klarte dermed ikke å etablere noen nøytral grunn for myndighetene her. I stedet medfører hans begrunnelse at det overlates til den gravide å bestemme hvilke fetus som er verdt statlig beskyttelse og hvilke som ikke er verdt det.
På tross av at domstolen forutsatte at ingen vet når livet begynner, blir resultatet nettopp at man like vel vet, i og med at selve fødselsøyeblikket blir avgjørende for når et liv begynner, og dermed også når et fetus blir en person.

Men se «Budzi» i Written on the Heart s 230 hvor han lister opp en rekke medisinske eksperter som ikke er i tvil: Livet begynner ved unnfangelsen.

I The Revenge of Conscience s 100 ff skriver «Budzi»: Vi kan bryte ned nøytralitet til tre komponenter: Ifølge «Den kvantitative feilslutningen» betyr toleranse å tolerere og dette at jo mer du tolererer, desto mer tolerant er du. Ifølge «Den skeptiske feilslutningen» er toleransens beste fundament at man unngår å ha for sterke overbevisninger om hva som er godt og hva som galt. Jo mer du tviler, jo mer tolerant er du. Ifølge «Den apologetiske feilslutningen» blir den nest beste begrunnelsen for å være tolerant at du nekter å handle på grunnlag av sterke overbevisninger. Derfor: Jo mer pysete du er, jo mer tolerant er du.

Den andre grunn til at dette å være nøytral er så tilsynelatende tiltalende er illusjonen om at vi kan flykte fra ansvaret for våre overbevisninger og valg. «Jeg er uskyldig i denne mannens blod; det er deres ansvar». Pilatus tror at han kan legitimere en ond handling ved ikke å ta parti i konflikten. «Jeg er hverken for eller mot abort, jeg er for fritt valg for den enkelte». Dette er Pontius Pilatus på nytt. Toleranse som en dyd per se består ikke i å tolerere, men å tolerere hva som bør tolereres. Å praktisere denne dyden innebærer å holde ut med ting for å oppnå et større gode eller for å overholde den moralske loven. Den krever ikke at vi unngår sterke overbevisninger, men at vi unngår falske overbevisninger.

Notabene og en passent: (I løpet av trettiårsperioden fra 1960 til 1990 ble det registrert 560 prosents økning i voldskriminalitet; mer enn 400 prosent flere utenomekteskapelige fødsler; en firedobling av skilsmisser; 30 prosent økning av barn som lever i én-forelderfamlier; mer enn 200 prosents økning i selvmord blant ungdom og en nedgang på 75 poeng på den gjennomsnittlige SAT testen for videregående skole. ibid Beckwit and Koukl s 75).

I dag er det blitt slik at emosjoner og følelser i seg danner et eget rettsgrunnlag, via lov, for å etablere formelle og økonomiske rettigheter. Føler du som født i form av fysisk å være jente, kan du selv bestemme om du føler for å være gutt, og omvendt. Samfunnet legger så alt til rette for deg og forlanger at alle borgere skal føye seg og gjøre det samme. (Slik sett har «transen» medført både privilegier og tilsvarende plikter for «utenforstående»).
Dersom du føler deg emosjonelt bundet til en person av samme kjønn, kan du kreve at forholdet blir formalisert som et ekteskap. Snart vil du muligens få en eget lovfestet rett til å ta ditt eget liv og dessuten ta et annet menneskes liv, via egen eutanasi-lovgiving, slik vi ser den praktiseres i bl a Nederland.

Den tyngste retten og den retten som avgjort har hatt størst effekt på samfunnet, er at du er gitt en rett til å ta et liv, selv om du skulle mene at dette livet er et menneske, en person, allerede fra unnfangelsen. Jeg kan ikke se at dette er et «autentisk» uttrykk for «a real rule of law», som jeg vil kalle det. Dine emosjoner eller følelser produserer umiddelbart eller nesten automatisk både en legitim og en legal rett – ikke helt etter naturretten, spør du meg. Dine emosjoner er blitt en lov som lovgiver har å innrette seg på. I realiteten er det du – som person - som «vedtar loven som sier at du har rett til å ta livet av en annen person. (Denne personen blir gjort til ikke-person i kraft av konsensus, ikke i kraft av naturretten, den naturlig loven eller moralloven slik vi har kjent den til nå inntil for nylig). Det er ikke naturlig, og derfor må dette vedtas ved lov, lovfestet av lovlig valgte representanter i den lovgivende forsamling.  

Effekten av denne høyst unaturlige loven har hatt en enorm effekt på samfunnet, selv om tallene nok taler sitt tause språk, på alle personene som er fratatt livet. Antall aborter her i landet tilsvarer nokså nøyaktig antall flyktninger vi har mottatt siden loven ble vedtatt, (om lag 75000 pluss minus).

Og hva med den lovbestemte ordningen som for øyeblikket har vært i kraft og som har vært det i flere år nå, som sier at flyktninger skal ha rett til full pensjonsopptjening fra første dag, en ordning som for mange virker helt kokko, slev om de ikke har satt sin fot her i landet og selv om de ikke engang har jobbet her et lite sekund?
Forandring kan være på trappene, se ABC nyheter  her

Fra artikkelen: Flyktninger som får opphold i Norge, har krav på rettigheter som ellers krever 40 års medlemskap i folketrygden. Det vil regjeringen endre, ifølge VG.
NTB 7. okt. 2019 01:10

Vi lever og avblomstrer i Emokratiet nå, ikke primært i Demokratiet, se link.

Om hvorfor det er blitt slik, kan du lese om bl a written on the heart - naturlig lov - homo oeconomicus - jurdico/religico og i vår forrige postering ….   

Det kan være vel verdt det å supplere det som er utlagt ovenfor med noen betraktning over Ludwig Wittgensteins språkteori som betrakter språket som en «lek», a language-game. Peter Vardy beskriver det så enkelt og fruktbart i «What is Truth», slik:

Vi lærer språkets konvensjoner og er derfor i stand til å kommunisere. … det er bare filosofer som kan få seg til å tvile på at det bordet som befinner seg foran dem, virkelig eksisterer. Vi er opplært fra vi er barn inn en livsform hvor ulike uttalelser eller påstander tas for gitt. De utgjør grunnfjellet som all kunnskap bygger på. Å si at «jeg vet» kommer etter at vi i vår livsform har lært å leve i denne formen på dens eget grunnfjell. Det er feil å si at vi kjenner eller «vet» dette grunnfjellet.  

Wittgenstein sa at når vi når «grunnfjellet», så er det det samme som å si at «dette er (nå engang) det vi gjør». Vår begrunnelse eller forklaring, stopper ved grunnfjellet, hvilket ikke er tvilsomt eller beviselig i seg selv. «This is, of course, a rejection of a way of thinking in philosophy» - som har vært eneherskende de siste to og et halvt tusen årene. «It is to reject epistemology (the study of knowledge) altogether and with it any idea of indubitable forundations. Instead of seeking an unattainable metaphysical certainty, the philosofer’s task becomes the of seeking to understand how language works». … «Words are not given meaning by inner concentration. Rather they have a meaning which is agreed on within a given community. If language were privat, then what one attached words to would be arbitrary». s 34

Verdt å lese kan det også være å ta en titt på hva selveste Nietzsche forfattet:

Hva er sannhet? En bevegelig skare av metaforer, metonymier og antropomorfismer, kort sagt, en sum av menneskelige relasjoner som er blitt poetisk og retorisk intensifisert, overført og skjønnmalt, og som, etter lang bruk, forekommer folk å ligge fast, kanonisert og bindende. Sannheter er glemte illusjoner og utbrukte metaforer uttørket for enhver sanselig kraft; mynter som har mistet sin verdi og som nå betraktes kun som metall. (Markham s 38).

Nietzsche (i Trond Berg Eriksens bok av samme navn): s 140 ff:
Nietzsche har ingen tiltro til logikkens eller begrepenes upartiskhet. Logikken har sitt opphav i fiksjonen om gjenstandenes identitet og varighet. Begrepenes opphav er metaforer, forestillinger og fortolkninger som aldri griper tingenes vesen, bare deres foranderlig overflate. Men når man har glemt hvor begrepene stammer fra og metaforene i lang tid har fungert som fast skillemynt, mister de karakter av fortolkninger og blir en pant på tingenes «vesen».
Fornuften ønsker seg stillstand og evighet. Livslysten og forgjengeligheten er på kollisjonskurs. Tradisjonens løsning består i å skille verden i en «sann» og «skinnbarlig» verden. På den ene siden: fornuften og dens former. På den andre siden: kroppen og sansene. Her kjemper, som vi har sett, kristendommen og Kant på samme side. Begge løsninger er dekadanse-symptomer. Det vitner om et avkreftet liv. Metafysikken og teologiens postulater er utvikler i historiens løp uten planmessig vilje, mer eller mindre av seg selv, som et vilkårlig resultat av hevngjerrighetens skiftende behov. Dermed kan de heller ikke avvikles bare man bestemmer seg for det.
«Jeg frykter at vi ikke blir kvitt Gud, fordi vi ennå tror på grammatikken», sier Nietzsche. I denne sammenhengen står «Gud» for den «sanne» verden og de evige former som tradisjonen har postulert eksistensen av for å kompensere for den faktiske forgjengelighet. Disse illusjonene kan ikke avvikles før grammatikkens mønstre er radikalt forandret eller fjernet fra bevissthet og verdensoppfatning.
Nietzsche er fullt klar over sitt selvreferanseproblem: at det ikke er lett å undergrave tilliten til språket ved språkets egen hjelp. Men han kommer videre ved å understreke at det ikke er språket som helhet det dreier seg om, bare helt bestemte, grunnleggende kategorier i språket. «Grammatikken» er fornuftens former. Gjennom disse formene «fordømmer og forbanner» forgjengeligheten. Dermed opprettholder Gud og grammatikken hverandre gjensidig. Språkets subjekter og objekter reprodusere illusjonen om viljens enhet og tingene soliditet hver gang man former en setning.

Fornuften skaper fetisjer av alt språket berører, mener Nietzsche. «Overalt ser fornuften aktører og aksjoner. Den tror på viljen som årsak. Den tror på jeget som noe værende, å jeget som substans, og projiserer forestillingen om jegets substans på alle gjenstander – dermed skaper fornuften og språket begrepet om «tingen» … Væren blir tillagt alle ting som dens årsak. Væren får skylden. Av begrepet «jeg» følger begrepet om «væren» … Ved begynnelsen står det skjebnesvangre feiltakelse at viljen er noe som virker, at viljen er evne … I dag vet vi at den bare er ond.

Poenget er at all språkbestemt forståelse oppfattes som subjektavhengig. Egentlig finnes det hverken «årsaker» eller «virkninger», men vi makter ikke å befri oss fra språkets tvang.

Nietzsches utredninger av språkets mønstre som ramme om «virkeligheten» er – som vi senere skal se – selve utgangspunktet for den tidlige Foucaults diskursanalyse. Nietzsche sier: «Det har gitt meg store problemer, og gjør det fremdeles, at det er langt viktigere hva tingene kalles enn hva de er. Rykte, navn og utseende blir tingenes vanlige mål og vekt – og de er nesten alltid gale eller vilkårlige, som om de er kastet rundt tingene som et klesplagg av fremmed natur, fremmed for dens egen hud – at det som sies om noe vokser fra generasjon til generasjon bare fordi folk tror på det, til det gradvis vokser inn i tingen og til sist i tingens kropp. Det som først var utseende, blir til slutt nesten alltid tingens vesen og fungerer som det. Hvor dumt det ville være å anta at man bare kunne påpeke illusjonens opprinnelse og bedragets tåkeslør for å ødelegge den verden som gjelder som virkelig, den såkalte «virkelighet».
Vi kan bare ødelegge ved å skape. Men la oss heller ikke glemme: Det er nok å skape nye navn, vurderinger og sannsynligheter for på lag sikt å frembringe nye «ting». Språket bemektiger seg og tilrettelegger omgivelsene. Forbindelsen mellom språk og virkelighet hviler ikke på neon evig identitet mellom ord og ting. Tvert imot maskerer språket virkeligheten slik at masken blir ansett for virkeligheten selv. Språkbruk står alltid midt i en strid med alternativer, en strid om hvilke mønstre som skal legges på virkeligheten.
Noen forskere feirer Nietzsche som en forløper for analytisk filosofi.

N. analyserer språket for å angripe de store spørsmål fra en ny side. De analytiske filosofene vender seg mot språket fordi det er et antatt nøytralt område, hvor man slipper å foreta en rekke filosofiske valg. Dermed gjennomfører de en betraktning av språket som han ville oppfatte som en avgjørende forfalskning. Det som faktisk er historie, blir behandlet som natur.

N’s erkjennelsesteoretiske skeptisisme er en forutsetning for hans konsentrasjon om maktviljen og det perspektivistiske. Vi kommer aldri frem til en virkelighet der ute, en objektiv referanse som kunne garantere språkets, logikkens og begrepenes gyldighet. Alt de vi sier og skaper, er utkast fra en maktvilje som prøver å legge omgivelsene til rett for egen realisering. Ikke bare kunst, religion, moral og politikk, men også alle filosofiske begreper har sin kjerne i fortolkninger, dvs. reflekser av maktviljens sammenstøt med en hindring eller med sitt stoff. Dette synet på språket og begrepene fører N over i etymologiske og begrepsgenealogiske undersøkelser som peker frem mot Heideggers øvelser.

Med støtte i språket har kristendommen forkynt en sjelsatomisme som må utryddes. Sjelsbegrepet og gudsbegrepet forutsetter hverandre. Hensikten med de to begrepene var at de skulle støtte hverandre gjensidig. Derfor må de to hoder – det store og de mange små – rulle samtidig. Det finnes ikke noe «jeg» som tenker, sier N i sin avvisning av Descartes. Troen på et substansielt «jeg» …


Her følger så de tre artiklene jeg lovet å legge inn, de taler for seg selv, sett i mitt perspektiv:

Why Bolton’s Testimony on 'Quid Pro Quo' is a Waste of Time   

Dershowitz delivers the staggering case. Wed Jan 29, 2020 , Joseph Klein ,104
The New York Times leaked what President Trump’s former national security adviser John Bolton allegedly claimed in his forthcoming book about an August 2019 meeting he held with President Trump regarding Ukraine. Bolton is said to have written that President Trump “wanted to continue freezing $391 million in security assistance to Ukraine until officials there helped with investigations into Democrats including the Bidens.” Senate Democrats and a few Republicans such as Senator Mitt Romney would like to hear Bolton’s first-hand testimony. However, it is much ado about nothing. Bolton's testimony would prove nothing of relevance to the Senate impeachment trial.

One legitimately can be skeptical about the timing of the leak, which happened contemporaneously with the Amazon product page for the book going live. One can argue, as Robert Spencer has done, that Bolton sold the president out because “Trump represents a strong challenge to the foreign policy establishment views that have failed again and again, and of which Bolton is a foremost exponent.” But it does not really matter. Even if, for the purest of reasons, Bolton wants to tell what he knows at the Senate trial about his direct interactions with President Trump concerning the temporary hold on the release of the security assistance, it would not be worth prolonging the Senate trial to hear him.

John Bolton, a long-time neo-conservative hawk, left office following sharp disagreements with President Trump on a variety of foreign policy issues. Keeping security aid to Ukraine flowing without even a temporary pause was just one of those issues that Bolton felt strongly about. Bolton aired his opinions to the president, as he was obliged to do as the presidentially appointed national security adviser. President Trump rejected Bolton’s advice, as the duly elected president is entitled to do. Policy differences, whether between the president and his subordinates or between the president and members of Congress, are not impeachable offenses. Whether Bolton and members of Congress were right, and the president was wrong, does not turn a policy difference into an impeachable offense. And whether the president saw any political benefit in deciding to hold up the release of the security aid temporarily in order to satisfy himself that the supposedly anti-corruption reformist Ukraine government was truly serious about investigating allegations of corruption does not turn his mixed motives for taking an official action into an impeachable offense.

Former Harvard law professor and constitutional law expert Alan Dershowitz exploded any pretense of relevance as to what Bolton might have to say. It would add nothing of constitutional significance regarding the decision that the Senate must make in dealing with the rabidly partisan House Democratic majority’s fatally flawed articles of impeachment.

The abuse of power article rests on assessing the president’s “real” motives for withholding the security aid and allegedly pressuring Ukraine to announce the opening of investigations into reported Ukrainian interference in the 2016 presidential election and into the Bidens’ activities in Ukraine. Bolton, the Democrats argue, would provide an invaluable first-hand account of the linkage between the hold on the assistance and the president’s improper political motivations that their case lacks so far.

However, in his riveting presentation to the Senate as part of President Trump’s defense, Professor Dershowitz used the text of the Constitution on impeachment, as well as the history of its origin and subsequent application, to render even first-hand proof of such a linkage absolutely meaningless in an impeachment trial context:
Like all human beings, presidents and other politicians persuade themselves that their actions seen by their opponents as self-serving are primarily in the national interest. In order to conclude that such mixed motive actions constituted abuse of power, opponents must psychoanalyze the president and attribute to him a singular self-serving motive. Such a subjective probing of motives cannot be the legal basis for a serious accusation of abuse of power that could result in the removal of an elected president. Yet this is precisely what the managers are claiming.
Such a mind reading approach to divine personal motive, even if assisted by first-hand testimony as to what the president said he wanted to do during one portion of a wide-ranging meeting, is fatally flawed. It provides no carefully defined objective standard for applying the Constitution’s drastic impeachment and removal remedy, while nevertheless supplanting the right of the voters to decide who they want to be their president.

“Quid pro quo alone is not a basis for abusive power,” Professor Dershowitz explained. “It’s part of the way foreign policy has been operated by presidents since the beginning of time. The claim that foreign policy decisions can be deemed abuses of power based on subjective opinions about mixed or sole motives that the President was interested only in helping himself demonstrate the dangers of employing the vague subjective and politically malleable phrase, abusive power, as a constitutionally permissible criteria for the removal of a president.”

Professor Dershowitz aimed his analysis directly at what Bolton claimed he heard President Trump say that he wanted Ukraine to do before he would lift the temporary hold on the security assistance. Professor Dershowitz explained that “if a president, any president were to have done with (sic) the Times reported about the context of the Bolton manuscript, that would not constitute an impeachable offense. Let me repeat, nothing in the Bolton revelations, even if true would rise to the level of an abusive power or an impeachable offense. That is clear from the history, that is clear from the language of the constitution, you cannot turn conduct that is not impeachable into impeachable conduct simply by using words like quid pro quo and personal benefit.”

The issue is not whether President Trump saw a political advantage for himself in pressing Ukraine to announce an opening of an investigation into the Bidens’ activities in Ukraine. The issue is whether there was any national interest in doing so, including even using a temporary pause on foreign aid as leverage for that and perhaps other purposes. There decidedly was such a national interest in addressing indisputable Ukrainian corruption. This included the potential impact of such a culture of corruption both on possible misuse of  U.S. foreign aid and on the dropping of an investigation into the corrupt Ukrainian company the son of a former U.S. vice president worked for while the father was the Obama administration’s point man in Ukraine.

The following are undisputed facts. A much fuller description is provided in the Senate testimony of Pam Bondi.
* Ukraine has a history of pervasive corruption.* Burisma, a major Ukrainian energy company, was run by Mykola Zlochevsky, a reportedly corrupt oligarch.* Former Vice President Joe Biden’s son, Hunter Biden, joined Burisma’s board in April 2014, the same month his father visited Kiev officially on behalf of the Obama administration and one month after the United Kingdom Serious Fraud Office opened a money laundering case into Burisma. Hunter Biden was paid at least $50,000 per month by Burisma, despite having no experience in the field of energy or with Ukraine itself.

* Hunter Biden’s tenure on Burisma’s board coincided with his father’s serving as the Obama administration’s point man in Ukraine, ostensibly to influence the policies of Ukraine’s government on matters dealing with corruption and energy issues. House Democrat witnesses called to testify during the impeachment proceeding, including Deputy Assistant Secretary Kent from the Department of State, testified there was at least a potential appearance of a conflict of interest. Hunter Biden himself admitted during an interview that if his last name was not Biden, he probably would not have been asked to be on Burisma’s board.
Burisma's  founder was under investigation by then-Ukrainian prosecutor general Viktor Shokin, whom Joe Biden demanded in late 2015 be immediately fired. The former vice president threatened to withhold $1 billion in loan guarantees for Ukraine if that demand was not met. Biden claimed that he shared with other Western government leaders concerns that Mr. Shokin was not doing enough to combat corruption in his country. However, one of the focal points of grave corruption that Mr. Shokin was investigating at the time was Burisma. The Ukrainian prosecutor general obtained a renewal of a court order to seize the assets of Burisma’s reportedly corrupt owner, Zlochevsky.

On March 29th, 2016, the Ukrainian parliament voted to fire the prosecutor general who was investigating the owner of Burisma, on whose board Hunter Biden sat. Two days after the prosecutor general was voted out, Vice President Biden announced that the U.S. would provide $335 million in security assistance to Ukraine. Soon thereafter, he announced that the U.S. would provide $1 billion in loan guarantees to Ukraine. A clear case of quid pro quo.
While Hunter Biden sat on the board of Burisma and while Joe Biden was still the vice president, a Ukrainian court canceled the Zlochevsky arrest warrant for lack of progress in the case and all legal proceedings against Burisma and Zlochevsky were reportedly closed.  
Officials in the Obama State Department were concerned enough about Hunter Biden’s connection to Burisma that they prepared Ambassador Yovanovitch on what to say during her confirmation hearings in case she was asked a question on this specific topic.
In short, we know what happened – the Ukrainian prosecutor investigating Burisma was fired following Vice President Biden’s demand at a time that his son was serving on Burisma’s board for a nice piece of change. However, we still don’t know why. We do not know for sure what was in Joe Biden’s mind at the time. He could have been trying to help his son. He could have been sincere in his belief that a corrupt Ukrainian prosecutor had to go. More likely, he could have had mixed motives. Yet Joe Biden was not subjected to any impeachment proceedings for "abuse of power," even by a Republican-controlled House of Representatives. But that should not mean his conduct while in office is forever immune from the scrutiny of investigators.
President Trump had sufficiently objective reasons, which served a legitimate public purpose, to ask the Ukrainians to investigate what happened involving the closing of an investigation into the corrupt Ukrainian company the former vice president’s son was working for. Joe Biden is not off limits to an investigation of his use of his official powers as vice president just because he is running in 2020 to defeat Donald Trump. Placing Joe Biden off limits would place the former vice president above the law.  
President Trump has the constitutional authority as the nation’s chief executive officer to determine foreign policy priorities – not the House of Representatives impeachment managers, not career bureaucrats, and not presidential appointees advising him such as former national security adviser John Bolton. For that reason, it makes no difference whether Bolton is prepared to testify that, over his objections and those of other senior foreign policy advisers, President Trump said that he intended to hold up on releasing the security assistance until he got assurances on Ukrainian investigations of possible wrongdoing by the Bidens in Ukraine in connection with Burisma. In any case, as we all know, the assistance was released without any strings attached. In short, President Trump used his powers appropriately. He certainly did not “abuse” them, whatever that means.

As Professor Dershowitz concluded, “It is inconceivable that the framers would have intended so politically loaded and promiscuously deployed a term as abuse of power to be weaponized as a tool of impeachment. It is precisely the kind of vague, open-ended and subjective term that the framers feared and rejected.”
John Bolton’s book is due for release this March. Let the American voters consider what Bolton has to say about his dealings with President Trump when casting their ballots. If the Senate decides to waste its time and call Bolton to testify, then in all fairness it must also call Hunter Biden.


Nederst i skjemaet
Selv med vitneprov fra John Bolton blir Trump frikjent, Meninger Av Arnt Folgerø
-
31. januar 2020 | 06:01  John Bolton. REUTERS/Kevin Lamarque
Oppslaget i New York Times der tidligere sikkerhetsrådgiver John Bolton bekreftet at president Donald Trump ønsket å sette betingelser for økonomisk og militær støtte til Ukraina, har gitt Demokratene forhåpninger om å få Bolton som vitne i Senatet.
Men selv om noen republikanere i Senatet har signalisert interesse for å høre vitneprov fra Bolton, er det ikke sannsynlig at et vitneprov vil føre til en sprekk i republikanernes parti-gruppe og en medfølgende dom om å fjerne Trump i den pågående riksrettsaken i Senatet. Republikanerne vil stå samlet og stemme for å frikjenne Trump, blant annet i forvissning om at de har støtte fra to av USA’s mest profilerte jurister, Kenneth Starr og Alan Dershowitz. Begge har holdt innlegg i Senatet og på en grundig måte vist at Demokratenes to tiltalepunkter mot Trump strider mot den amerikanske konstitusjonen (grunnloven).

I sitt innlegg påpekte Dershowitz at det ikke vil være grunnlag for å dømme Trump om det skulle vise seg at Boltons uttalelse er sann. Med henvisning til den amerikanske konstitusjonen, til de bestemmelsene og føringene som er lagt ned i konstitusjonen av dens fedre og skapere (framers), er det ikke grunnlag for noen riksrettsdom mot Trump, selv om han skulle ha stilt personlige betingelser for å overføre økonomisk støtte til Ukraina. Det Trump i tilfelle har bedrevet, såkalt quid pro quo, er politikk og ingen overtredelse av amerikanske lov og et vanlig fenomen i utenrikspolitikken, framholdt Dershowitz i sin utredning til Senatet. Det framgår også klart av den amerikanske konstitusjonen at en ikke-kriminell handling ikke kan danne grunnlag for en riksrettstiltale mot en amerikansk president, slo Dershowitz fast.
For å sette misoppfatningene av den amerikanske riksrettsinstitusjonen i klart relieff, trakk han fram en uttalelse fra den demokratiske kongressrepresentanten Maxine Waters: Hun har sagt at impeachment (riksrett) er det som Kongressen sier at det er, og at det ikke er noen lov som gjelder (Impeachment is whatever Congress says it is. There is no law). Med en slik uttalelse setter Waters Kongressen over amerikansk lov og den amerikanske konstitusjonen. Det er et fundamentalt brudd med amerikanske statskikk og et brudd i balansen mellom den lovgivende, det utøvende og den dømmende makten i USA. En ordning i tråd med definisjonen til Waters, vil innebære en form for parlamentarisme i USA. Det var noe som konstitusjonens fedre og utformere (framers) var sterkt imot, påpekte Dershowitz i sin gjennomgang i Senatet i begynnelsen av denne uka.
Også Kenneth Starr advarte Kongressen mot å gjøre riksrett til et politisk våpen, til en dolk mot presidentembetet, som han uttrykte det. I Watergate-saken mot Richard Nixon (1974) og mot riksrettssaken mot Bill Clinton (1999) var det klare lovbrudd som lå til grunn, påpekte han. Starr var en sentral person i saken mot Clinton, en sak han i ettertid beklager og som han nå mener ikke skulle vært gjennomført. Saken mot Nixon, derimot, var opplagt, og den hadde også nesten enstemmig støtte fra begge partier i Kongressen, sa Starr og understreket at en riksrettssak mot en president må ha støtte fra begge partier. Saken må være så graverende og juridisk klar at begge partier kan samle seg om den, ellers risikerer man at riksrettssaker blir en form for politiske hevnaksjoner mellom de to store partiene i Kongressen, noe som vil så splid og ødeleggelse i det amerikanske samfunnet. Kongressen bør derfor vende tilbake til den tidligere riksrettspraksisen, til sine egne prosedyrer, som Kongressen nå har flyktet fra, og der riksrett er en siste utvei, framholdt Starr.
I innledningen til sin utredning sa Starr sa at USA lever i riksrettens tidsalder. Mens det tidligere kunne gå over 100 år mellom riksrettssaker mot en president i USA, som mellom  riksrettssaken mot president Andrew Johnson på 1860-tallet og det som kunne ha blitt en riksrettssak mot Nixon på 1970-tallet, har det i de siste 50 årene vært to riksrettssaker, mot Clinton og den siste mot Trump. Saken mot Nixon og alt styret i samband med Watergate førte til at president Jimmy Carter og Kongressen i 1978 fikk opprettet er uavhengig råd som skulle jobbe med riksrettssaker, et råd som skulle bli et redskap for Representanthuset, som jo har myndigheten til å reise slike saker. Starr var selv medlem av dette rådet, og det var også dette rådet som foretok de granskingene som førte til riksrettssaken mot Clinton på slutten av 1990-tallet, og der Clinton ble frikjent. Rådet ble lagt ned i 1999, og gikk over i historien, noe som, ifølge Starr, var riktig fordi det etter hans mening var grunnlovsstridig.

Starr og Dershowitz er begge to av USA’s mest skarpskodde advokater med bred praksis både fra offentlig og privat virksomhet. Starr var riksadvokat under George H.W. Bush (1989-1993). Han har vært professor blant annet ved Baylor Law School, men også praktisert som skrankeadvokat og forsvarer i flere kjent straffesaker, blant annet mor Jeffrey Epstein i 2007.
Dershowitz var, i en alder av 28 år, den yngste jussprofessoren ved Harvard-universitetet i sin tid, og han har også vært forsvarer og juridisk rådgiver i flere kjente straffesaker mot kjendiser som O.J. Simpson og Mike Tyson. Dershowits befinner seg på venstresiden i amerikansk politikk og sa under sin utredning i Senatet at han stemte på Hillary Clinton i siste presidentvalg, men at han ville ha inntatt det samme juridiske og statsrettslige standpunktet dersom det hadde vært en president fra Demokratene som hadde vært «i skoene» til Donald Trump. I sin utredning i Senatet bedyret han flere ganger sin upartiskhet og at hans vurderinger var partipolitisk nøytrale og kun tok utgangspunkt i den amerikanske konstitusjonen, og at hans standpunkter bygger på seriøse studier av hva den amerikanske konstitusjonen sier om reglene for riksrett. I sin gjennomgang viste han stadig til «The framers of the constitution» og i likhet med Starr trakk han fram riksrettssaken mot president Andrew Johnsen på 1860-tallet som et eksempel på hvordan denne institusjonen er brukt og skal brukes.

Dershowitz åpnet sin utredning med å si at hans argumenter mot å gjøre Trump til gjenstand for riksrett er forankret i den amerikanske konstitusjonen. Han sa at begge tiltalepunktene fra Demokratene mot Trump, misbruk av makt (abuse of power) og trenering av Kongressen’s virksomhet (obstruction of Congress), begge må avvises fordi de ikke oppfyller de kriteriene som trengs for å reise en riksrettssak. Tiltalepunktet som gjelder misbruk av makt, er for vagt, for uklart og åpent for subjektive og partipolitisk betingede fortolkninger og definisjoner til å kunne gi grunnlag for en riksrettstiltale. Demokratene har slengt rundt seg med begreper som tillit, sannhet, ærlighet og rett i forbindelse med saken mot Trump, men slike begreper kan ikke danne grunnlag for en riksrettssak. Man kan ikke gå til en riksrettssak med et moralsk spørsmål som juridisk bunnplanke, påpekte Dershowitz, samtidig som han understreket at uærlighet ikke en forbrytelse, men en synd, og at en synd heller ikke kan være grunnlag for en riksrettssak. Den må ha sitt grunnlag i amerikansk lov.

Det er ganske enkelt å se at Demokratenes henvisning til moralske termer og emosjoner er sentral i den postmoderne og politisk korrekte forståelsen av samfunn, av politikk og av juss. Det å høre på Demokratene og se deres framtoning i den amerikanske kongressen i saken mot Trump gir sterke assosiasjoner til det politiske liv i Norge. Både verbalt (med unntak selvsagt for at Demokratene snakker amerikansk) og i framtoningen ligner de demokratiske representantene i Kongressen påfallende på sine norske politikerkolleger i partier som Ap, SV, V, MDG, KrF osv., som med sin sinnelagsetikk, sin moralisme, føleri og underkommunisering av reelle problemer, representerer en alvorlig trussel mot fornuft og rasjonell prosedyre i samfunnet, altså en trussel mot det som er bærebjelker i rettsstaten og det opplyste demokratiet.

I det tiltalepunktet som gjelder å hindre kongressen i utøvelsen av sin oppgave, har Demokratene vist til at de ikke har fått utlevert dokumenter fra Det hvite Hus som gjelder saken. De viser også til at Trump har satt seg imot at folk fra hans innerste krets skulle vitne i høringene i Etterretnings- og Justiskomiteen i Representanthuset. Dershowitz sa at det ikke er Kongressen som alene kan bestemme grensene for sin maktutøvelse. Hvis Kongressen ønsket å få vitner og dokumenter fra Det hvite Hus, ville den naturlige veien være å gå til domstolene, noe også Starr understreket. I et politisk system med balanse mellom de tre statsmaktene, den lovgivende, den utøvende og den dømmende, er det den sistnevnte som må avgjøre tvistepunktene mellom de førstnevnte. Domstolene står mellom den lovgivende og den utøvende makten, og domstolene må holde seg til konstitusjonen og lovene som det er deres oppgave å benytte og beskytte, påpekte både Dershowitz og Starr i sin kritikk av politiseringen av riksrettsinstitusjonen.

Dershowitz la ikke skjul på at det eksisterer en forståelse av riksrettsinstitusjonen som skiller seg fra hans egen. Ja, at hans synspunkt ikke er det som dominerer i det juridiske etablissementet i USA, men at hans forståelse er et resultat av grundige og upartiske studier av den amerikanske konstitusjonen og dens historie, og et resultat av saklige og intellektuelt redelige overlegninger. Men de som hevder et annet synspunkt enn hans, tar feil, understreket han med overbevisning, noe som selvsagt blir imøtegått av hans kritikere. Dershowitz hører egentlig ikke til det juridiske mannskapet til Trump, men, som han sa i sin utredning, av kjærlighet til USA og landets konstitusjon har han valgt å gå mot Demokratene i denne saken, så å si mot sitt eget parti, og også mot innsigelser fra sin kone, ifølge VG torsdag.

I en oppsummering kan det være gagnlig å vende tilbake til hovedpunktet i Demokratenes riksrettstiltale mot Trump. Det går altså på at Trumps har misbrukt sin makt ved å tilrane seg personlige fordeler og gevinst ved å kreve at Ukraina’s president Volodymyr Zelinsky skulle sette i gang etterforskning av den tidligere visepresident Joe Biden og hans sønn Hunter Biden. Etterforskningen skulle se på om far og sønn Biden var innblandet i korrupsjon i forbindelse med deres engasjement i det ukrainske gass-selskapet Burisma. Hunter Biden satt i styret i Burisma i flere år og innkasserte millioner av kroner i lønn og godtgjørelser. Kravet om etterforskning var, ifølge Demokratene, drevet av at Trump ville sverte Joe Biden, som ser ut til å bli Trumps konkurrent til høstens presidentvalg i USA og på den måten skaffe seg personlige fordeler i valget. Det finnes, ifølge Republikanerne, ikke noe bevis for Trump har stilt et slikt krav, noe som Trumps advokater grundig gjorde rede for i sin gjennomgang fakta i saken i Senatet. Pengene til Ukraina ble jo betalt ut i september 2019, og det har ikke vært sagt noe som helst fra ukrainske myndigheter om at det var stilt noe slikt krav.

Trump er en person med en språkbruk og omgangsvaner som er preget av hans tid i byggebransjen i New York. I sine konfrontasjoner med mediene forsøker han å omdefinere den kommunikasjons rammen som journalistene definerer med sine spørsmål. Trump har med andre ord forstått at journalistene med sine spørsmål definerer situasjonen, og han forsøker bevisst å bryte den. Byggebransjen i New York er kjent for harde tak og mafiøs innflytelse der den ene tjenesten er den andre verdt. En sannsynlig forklaring på riksrettssaken mot Trump kan være at han har slengt fra seg en bemerkning i sin innerste krets om at man skulle benytte anledningen til å be Zelinsky om en igjentjeneste for pengene og militærutstyret fra USA. Det har han sannsynligvis blitt advart mot av folk som utenriksminister Joe Pompeo og sin administrasjonssjef, Michael Mulvaney. Hvis det er tilfelle, har altså Demoktratene reist riksrettssak mot «The malignant orange hate machine» (MOHM) for at han hadde planer om en stille betingelser for å levere støtten til Ukraina, altså en riksrettssak reist på grunnlag av en ikke realisert intensjon eller plan. Og det er blant annet dette som gjør hele riksrettssaken så besynderlig at det nesten ikke er til å tro, men som føyer seg pent inn i den hetsen og heksejakten som Demokratene har drevet mot Trump siden før valget i 2016.
annonse



Artikkel fra Agenda:

Like etter at han ble valgt, begynte Demokratene å rasle med riksrettssabelen. Den raslingen er ennå ikke over. Fremdeles beholder de sabelen i sitt skjefte. Om den skal trekkes ut og brukes til å «hogge hodet» av Trump, gjenstår å se. Men slik situasjonen ser ut nå, er det ikke grunn til å tro at de vil få flertall i Senatet til det.

Trump stilles nå for riksrett for å ha presset Ukraina til å påvirke presidentvalget i november. Likevel er det usannsynlig at en eneste republikaner kommer til å stemme for å dømme ham. Forklaringen er asymmetrisk polarisering.
Del artikkel

I 2019 ble president Donald Trump stilt for riksrett etter en nesten ren partisk avstemming i representantenes hus.
I 1999 ble president Bill Clinton frikjent i riksrett i to avstemminger, der både demokrater og republikanere stemte for frikjennelse på begge tiltalepunkter. Kontrasten til dagens situasjon er voldsom. Før rettssaken mot Clinton startet i senatet, hadde minoritetsleder Tom Daschle (D) og majoritetsleder Trent Lott (R) hatt en dialog om prosedyrene for selve rettsaken. Da prosedyrene ble stemt over var det ett hundre senatorer for, og ingen imot.
Det tverrpolitiske samarbeidet i senatet stod i sterk kontrast til sirkuset om samme sak i representantenes hus, ledet av Newt Gingrich (R), og den fem år lange, og til dels tendensiøse, etterforskningen av Clinton, ledet av republikaneren Kenneth Starr.
Bill Clinton ble frikjent i riksrett i to avstemminger, der både demokrater og republikanere stemte for frikjennelse på begge tiltalepunkter.

Når rettssaken mot Trump startet i senatet januar 2020, var avstemmingen om prosedyrene ingen overraskelse: alle republikanerne stemte for majoritetsleder Mitch McConnells (R) oppsett, mens alle de demokratiske senatorene stemte imot. Før dette hadde minoritetsleder Chuck Schumer (D) offentlig kritisert McConnell i harde ordelag for ikke å søke tverrpolitisk kompromiss.
Det er all grunn til å tro – basert på hvordan det republikanske partiet har ført seg siden Trump  ble valgt – at Trump vil bli frikjent i to rent parti-politiske avstemminger. Riksrettssaken mot Clinton var et tegn på at de amerikanske politiske partienes dynamikk var i endring. Riksrettssaken mot Trump viser så langt at disse endringene har  satt seg, og at vi dermed ser konturene av en ny politisk virkelighet.

Asymmetrisk polarisering

Hva er disse endringene, og hva består denne nye politiske virkeligheten av? Den viktigste endringen – som har pågått i sakte film siden 1970-tallet – er asymmetrisk polarisering. Dette har produsert en politisk virkelighet som umuliggjør kompromiss, noe som gjør at det amerikanske politiske systemet ikke fungerer slik det skal.
I USA ville det tilsi at det republikanske partiet blir mer høyrevridd, og demokratene mer venstrevridde. Men det er ikke dette som har skjedd.

Hva er så asymmetrisk polarisering? Ideologisk polarisering betyr at to partier beveger seg i motsatt retning på et ideologisk spektrum. I USA ville dette tilsi at det republikanske partiet blir mer høyrevridd, mens demokratene blir mer venstrevridde. Men det er ikke dette som har skjedd. I USA har det republikanske partiet beveget seg lengere mot høyre enn demokratene har beveget seg mot venstre: Det er dette som er asymmetrisk ideologisk polarisering.
Dette ser man ved å sammenligne hvordan partienes medlemmer stemmer i ulike politiske saker over tid.
Da blir det åpenbart at denne utviklingen har pågått siden 1970-tallet. Der man før borgerrettighetsæraen på 1950- og -60-tallet kunne ha liberale republikanere som stemte for sosiale velferdstiltak og konservative demokrater som stemte imot borgerrettigheter, for å ta noen eksempler. Siden har det bare blitt mer og mer partilojal stemmegiving blant kongressens medlemmer.

De som før var konservative sørstatsdemokrater hoppet over til det republikanske partiet, og de som før var liberale republikanere hoppet over til det demokratiske partiet – eller pensjonerte seg. (Dette er etter hvert grundig dokumentert, blant annet i en rekke studier utført av statsvitere som Norm Ornstein og Thomas Mann. En rapport fra den amerikanske statsvitenskapelige forening (APSA) fra 2013viser det samme.

Partiene har dermed blitt mer ideologisk konsekvente. Det ville vært gode nyheter for partier i et parlamentarisk system, men er en katastrofe for partier i det amerikanske systemet. Mer om dette senere.

Sosial polarisering

I tillegg til ideologisk polarisering snakker man også om  «sosial polarisering»’, som fokuserer på ens sosiale identitet (kjønn, religion, utdanning), og på hvilken måte de overlapper med ens politiske identitet. Dette handler om mer enn å være uenig om sak, slik vi ser ved ideologisk polarisering. Det handler om at man definerer en inn-gruppe og en ut-gruppe, for å bruke sosialpsykologisk terminologi. Sosial polarisering defineres av fordommer, sinne og en aktivisme på vegne av dette sinnet og disse fordommene, skriver statsviter Lilliana Mason i boken «Uncivil Agreement». I USA ser man en økende tendens til å dele landet inn i to lag (demokratene og republikanerne) der alt handler om å vinne over det andre laget. Hun mener at vi nå ser en utvikling der ens etniske -, religiøse -, ideologiske – og parti-identitet i økende grad overlapper med hverandre.

Denne utviklingen henger sammen med en rekke faktorer. En av disse er nok det som har skjedd med medialandskapet i USA.  I dag ser ikke folk  på de samme nyhetene, og de opererer ikke med et felles faktagrunnlag. Folk lever i veldig ulike mediabobler, der den ene boblen er faktabasert, mens den andre ikke er det. Dette er også et uttrykk for asymmetrisk ideologisk polarisering.
Amerikanere får servert veldig ulike virkeligheter.

Amerikanere får servert veldig ulike virkeligheter avhengig av om man følger med på konservativ prateradio, FOX News og de høyreradikale nettstedene Breitbart og Daily Caller, eller om man leser aviser som forholder seg til fakta, som The Washington Post eller New York Times. Det betyr ikke at der ikke finnes konservativ media som forholder seg til fakta, men disse er i økende grad marginalisert. The Wall Street Journal er et hederlig unntak.
Det er altså viktig å ha med seg i disse riksrettstider at det FOX News seerne får med seg, er noe helt annet enn de som ser på CNN-, CBS-, NBC-, ABC-, eller MSNBC får med seg. Under åpningen av riksrettssaken 21. januar hadde for eksempel Sean Hannity på FOX News video fra senatet uten lyd, mens programlederen listet opp det han mente var Trumps mange politiske suksesser. Ikke akkurat en konvensjonell formidling av riksrettssaken, med andre ord.

En ny politisk virkelighet?

Resultatet av denne utviklingen, der man ser både ideologisk og sosial polarisering, er en politisk virkelighet som parkerer de amerikanske politiske institusjonene. Det skjer fordi man ikke lenger ser hverandre som potensielle samarbeidspartnere, men heller som fiender. Maktfordelingen og maktdelingen mellom de tre føderale instansene (utøvende, dømmende og lovgivende) er designet på en slik måte at de skal kontrolleres av (to) ulike partier og må ta hensyn til hverandres vetopunkter for å få noe som helst igjennom.
Resultatet er en politisk virkelighet som parkerer de amerikanske politiske institusjonene.
Det er, åpenbart, meget ulikt vårt parlamentariske styresett, der man får mer igjennom jo mer kontroll ett parti har. Dette scenarioet er urealistisk i det amerikanske systemet fordi man velger representanter, senatorer og presidenten til ulik tid for ulike perioder. Dermed skjer det sjelden at ett parti har full kontroll i parlamentarisk forstand.
Når det skjer – som for eksempel for demokratene i 2008 eller republikanerne i 2016 – så varer det sjeldent mer enn i to korte år, til neste gang representantenes hus har valg.
Det er viktig å påpeke at denne utviklingen ikke skyldes Trump. Det er nok heller slik at den økende radikaliseringen og høyrevridingen gjorde det republikanske partiet til et lett bytte for en som Trump. Han har klart å gjøre partiet som tidligere var for frihandel, liberal innvandringsreform og ekstensiv internasjonal tilstedeværelse til et parti for proteksjonisme, nasjonalisme og som fullstendig utilregnelig i utenrikspolitikken, og det har skjedd nesten uten motstand.
Det republikanske partiet har hengitt seg til en nasjonalistisk høyrepopulist som bringer frem det verste i USAs nasjonale personlighet. Når de frikjenner han i senatet, vil det ikke være en seier for partiet, men et tap for landet.

-
«Vi har utdannet en hel generasjon jurister som ikke forstår norsk jus»:

Andreas E. Masvie , Journalist, Publisert tirsdag 14. januar 2020 - 16:18   Sist oppdatert tirsdag 14. januar 2020 - 16:25


I høst nådde den såkalte «NAV-skandalen» norsk offentlighet. En rekke norske trygdemottakere har blitt uriktig dømt for å ha mottatt sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller pleiepenger mens de har oppholdt seg i andre land i EU.
Selv om dette er ulovlig i henhold til norsk lov, er det ikke ulovlig i henhold til EU-rett, som har forrang over norsk lov.

Eirik Vinje, advokat og partner i Garmann Mitchell, et selskap som bedriver juridisk rådgivning til næringslivet, har argumentert i VG for at NAV-skandalen avdekker en strukturell svikt i den norske jusutdanningen: Norske jurister – de være seg advokater, dommere eller professorer – har ikke tilstrekkelig tatt inn over seg at Norge gjennomgikk en rettslig «revolusjon» i 1994, da EØS-avtalen trådte i kraft.
Konsekvensen, mener Vinje, «ble en generasjon av norske jurister som ikke er utdannet i norsk jus».
I samtale med Minerva utdyper Vinje sin kritikk av den norske jusutdanningen. Utdanningens mangler er en «vesentlig årsak» i NAV-skandalen, mener han.
Jusutdanningen er en «vesentlig årsak» i NAV-skandalen

Når jusstudenter undervises i EU-rett, forklarer Vinje til Minerva, er det gjerne i en «perifer og indirekte form». Dersom faget er kjøpsrett, er det eksempelvis slik at man bli undervist i de konkrete direktivene som er relevante for dette spesifikke rettsområdet.

– Men jusstudentene lærer i altfor liten grad EU-rett som selvstendig fag. Derfor lærer de seg ikke metoden, som er en helt annen enn i klassisk norsk rett. Med tanke på at EØS-retten er overordnet all annen norsk lov skaper det en kritisk kompetansemangel, sier Vinje.

Ifølge Vinje skyldes dette at jussutdanningen tar utgangspunkt i en feilaktig forståelse av hva en utdanningen bør oppnå. Idealet for utdanningen burde ikke være å frembringe levende leksikon, mener han, altså jurister som har «parate svar på alt».
– Jusutdanning bør heller ha som mål å integrere enn viss metode, herunder å utvikle faglige ryggmargsreflekser. Har man refleksene inne, oppdager man problemer, som man deretter har en metodikk for å løse.

Dersom norske jurister ikke kjenner EU-retten, som etter 1994 er fundamentet for det meste av norsk lovverk, så kjenner de ikke lenger den norske rettens anatomi.

For å forklare dette poenget, sammenligner Vinje juristen med allmennlegen. Dersom du går til allmennlegen, som finner en utvekst på ryggen din, så vil han med all sannsynligvis ikke kunne vite – sånn med det samme – eksakt hva denne utveksten er for noe. Men han vil forstå at utveksten er symptom på noe irregulært som må utredes. Dette vet legen fordi han er opplært i ryggens anatomi, og kjenner til hva som skal være og ikke være på en rygg.

– Dersom norske jurister ikke kjenner EU-retten, som etter 1994 er fundamentet for det meste av norsk lovverk, så kjenner de ikke lenger den norske rettens anatomi. Når jurister blir forelagt en sak der noen straffes fordi de har mottatt trygd under opphold i andre EØS-stater, så burde en bjelle ringe for enhver som kjenner til de fire friheter, som er hovedprinsippet i EØS-avtalen. Så får man deretter undersøke om denne geografiske begrensingen faktisk er et brudd på EØS-retten, hvilket ikke er sikkert, sier Vinje.

– Det skandaløse i NAV-skandalen er at EØS-retten ikke engang har vært vurdert i en rekke straffesaker.

Et studium som ikke har endret seg
Vinje mener at man må forstå hvordan jusstudiet historisk har vært oppbygd for å forstå hvorfor jusstudiet ikke har evnet å ta inn over seg de juridiske endringene som trådte i kraft med EØS-avtalen.

Og studiets grunnstruktur, forklarer Vinje, har vært mer eller mindre uendret siden 1800-tallet. Idealet er de nevnte leksikonene, allmennpraktikerene. I tråd med dette idealet, opplæres jusstudentene i de fagene som allmennpraktikerene må kjenne til: arverett, strafferett, kontraktsrett, og så videre.
– Men EØS-retten passer ikke inn i dette systemet fordi den er et et tverrgående disiplin som griper metodisk og strukturelt inn i alle andre fag, sier Vinje.
Dette problemet forsterkes av at jussprofessorer gjerne sitter på hver sin fagdisiplin, sier Vinje; det jobbes sjeldent tverrgående.

Det skandaløse i NAV-skandalen er at EØS-retten ikke engang har vært vurdert i en rekke straffesaker.

– Om man holder på med selskapsrett er selskaper temaet, og ikke EØS-retten, selv om deler av selskapsretten er regulert av EU-rett.
– Da EØS-avtalen ble innført i 1994 var det en total disrupsjon av hele den juridiske systematikken. Og det tok universitetsjuristene i liten grad innover seg.
– For utenforstående er det vanskelig å begripe hvordan det er mulig for fagfolk ikke å ta inn over seg endringene forbundet med EØS-avtalen. Hvordan var det mulig?
– Professorer er normalt i 50-årene eller eldre, og har over tiår syslet med et fagfelt som normalt endrer seg langsomt. Så, nærmest plutselig, blir faget og metodikken fullstendig endret og fremmed. Det er høyst menneskelig at gamle travere fortrenger at terrenget endres.

– Det kritikkverdige er at kartet og terrenget ikke er mer synkronisert, nå nærmere 30 år etter at EØS-avtalen ble fremforhandlet.

EØS-avtalen medførte at de norske jusprofessorene mistet makt og relevanse

Før EØS-avtalen trådte i kraft, var norsk rett i stor grad et produkt av professorenes arbeid. Når en ny lov skulle lages, ble det gjerne satt ned et utvalg ledet av den fremste professoren på feltet. Lovforslagene ble som regel vedtatt i Stortinget, ofte med begrensede endringer.
Slik fikk en del professorer mer eller mindre kontroll over sitt eget fagområde, mener Vinje, som trekker frem professor Sjur Brækhus (1918–2009) som et av de fremste eksemplene på dette.
– Brækkhus hadde, spissforumlert, nærmest eiendomsrett til fagfelter som utgjorde omtrent en centimeter av tykkelsen på lovsamlingen, herunder pante-, konkurs-, sjø og tingsrett. Brækhus ble ofte satt til å lede lovutformingen på disse feltene. Det gjorde han normalt på en ganske fri måte. Deretter skrev Brækhus læreboken om loven han hadde laget. Dessuten avgjorde han tvistesaker om loven som voldgiftsdommer. Hvis man som advokat lurte på noe om panteloven, så var det sikreste å be Brækhus skrive en vurdering, som sjelden ble overprøvd.

Men da EØS-avtalen trådte i kraft, bortfalt mye av forutsetningene for den professorskapte jusen, fortsetter Vinje. Ihvertfall fra norske professorer.

– Mesteparten av norsk rett har i dag sin opprinnelse i Brussel. Og lover og forskrifter blir ofte til ved at anonyme byråkrater oversetter og tilpasser seg til et direktiv de har fått i posten.
– Jusprofessoren er følgelig i stor grad fortrengt som rettsprodusenter. I stedet er de henvist til å være menige tolkere av felleseuropeiske rettskilder, som de ikke har noen som helst innflytelse på. Det blir litt som en bildesigner skulle bli satt til å være bilmekaniker.

– Jeg har inntrykk av at mange av universitetsjuristene ikke helt har villet forholde seg til denne faglige degraderingen, og dermed er EØS-retten blitt fortrengt som et slags fremmed importprodukt, hvilket det jo også rent faktisk er.

Noe av grunnen til at EØS-retten er fortrengt som et slags fremmed importprodukt, mener Vinje, skyldes også at den er gjennompolitisert på en måte som står i opposisjon til norsk praksis.
Jeg har inntrykk av at mange av universitetsjuristene ikke helt har villet forholde seg til denne faglige degraderingen, og dermed er EØS-retten blitt fortrengt som et slags fremmed importprodukt.

– I Norge skal ikke jurister, ideelt sett, være influert av politiske interesser eller formål. Slik har det også et godt stykke på vei fungert i praksis.

Men i EØS-retten er altså hele prosessen, systemet og metoden langt mer gjennomsyret av politikk.
– I motsetning til norske lover fremstår direktiver og forordninger som politiske programerklæringer. De rettslige instansene i EU-systemet er åpenlyst politiske aktører. Men for en norsk jurist er det ofte ukjent og uklart hvem som er de politiske aktørene og hva som er agendaen, noe som blant annet skyldes at det knapt er mediedekning av hva som foregår i Brussel.

– Det hele kan bli så fremmedartet og uklart, at man i stedet forholder seg til det man kjenner og forstår, norske rettskilder og metode.
Juriststanden er blitt mer kritisk til EU
Det har også vært slik at juriststanden politisk sett har tilhørt høyresiden, og da kanskje særlig partiet partiet Høyre. Dette har medført at jurister flest var tilhengere av EU.
– Og mange av oss synes også dette var rettslig spennende med dette med EØS. Det synes jeg også da jeg drev med dette i Lovavdelingen. EU-rett var morsom fordi det var nytt og vanskelig, sier Vinje, før han legger til:
– Men det betyr jo ikke at det er fornuftig jus. Tvert imot er den beste jusen ofte dørgende kjedelig. Og store deler av EU-retten er nok ikke fornuftig jus, sett med norske øyne.
Derfor er langt flere jurister sterkt kritisk til EU nå enn før, sier Vinje: Jurister har begynt å forstå at man har mistet kontroll og oversikt over gjeldende rett i eget land. Samtidig, forklarer Vinje, har elitejurister tradisjonelt sett vært sosialt tilbakeholdne; åpen kritikk er uvanlig.

– Når man legger til at det har vært ansett som noe sosialt og faglig suspekt å være motstander av EU, har dette medført at få har ytret sin skepsis offentlig.

Jeg har imidlertid snakket med flere høyesterettsdommere som privat er ganske nedslått over at domstolen deres er blitt en slags underinstans for internasjonale domstoler.
– Jeg har imidlertid snakket med flere høyesterettsdommere som privat er ganske nedslått over at domstolen deres er blitt en slags underinstans for internasjonale domstoler, sier Vinje.
Vinje tror dessuten at fremveksten av stadig mer rendyrkede karrierepolitikere er et problem. Når politikere sjeldnere har bakgrunn fra akademia og næringsliv, blir det lengre avstand mellom den de fremste juristene og politikerne.
– Mitt inntrykk er at mange politikere har et nokså rosenrødt og urealistisk forhold til hva EØS i praksis går ut på.

Om NAV-skandalen som strukturelt problem
Dersom NAV-skandalen avdekker et langt mer omfattende problem, kan det tenkes at vi vil oppleve nye typer NAV-skandaler knyttet til andre norske lover.
– Tror du vi vil se flere skandaler à la NAV-skandalen?
– Jeg håper og tror at det er en unik problemstilling at mange har sonet lange fengselsstraffer for noe som ikke var ulovlig. Men utenfor strafferetten, er jeg ikke i tvil om det foreligger mange og omfattende brudd på EØS-avtalen, sier Vinje.
– Hvordan da?

Mitt inntrykk er at mange politikere har et nokså rosenrødt og urealistisk forhold til hva EØS i praksis går ut på.
– Det jeg jobber mest med til daglig er rammebetingelser for finansinstitusjoner. Her har vi registrert at Finanstilsynet og departement lager særnorske innretninger som vanskelig kan være faglig forsvarlig vurdert opp den detaljerte EU-lovgivningen på feltet. Norske finansinstitusjoner er imidlertid svært forsiktige, og har ikke ønsket å utfordre myndighetene. Men før eller senere vil det skje, ikke minst fordi det kommer utenlandske aktører inn som ikke har samme servilitet mot den norske staten. Det vil nok bli en «reality check». Jeg vil tro at det finnes lignende tilfeller på de fleste fagområder.
– Men avslutningsvis vil jeg fremheve at de problemer vi ser i Norge hva gjelder implementering og harmonisering av EU-rett forekommer i alle land i hele EØS.
– Det er sannsynlig at det faktum at Norge ikke er aktivt deltagende EU-medlem, men bare skal ha «handelsregulering» via EØS-avtalen, har medført at EU-retten er neglisjert og underkommunisert mot det praktiske rettsliv. Når vi bare er passive mottakere av EU-retten, er det mye som går oss hus forbi.