Redaktør Johannes Morken - nok engang

 Redaktør Johannes Morken er en person som dypt trenger og derfor høyt roper på bifall og støtte. På å bli hørt og lest, og kanskje også forstått, i hvert fall elsket, på en måte han ville oppfatte som tilfredsstillende og i overensstemmelse med «sannheten».

Morken vil selvsagt ha oppmerksom og gjør mye for å få den. For så vidt kan han sies å være barnslig eller umoden. Ja, han serviliserer seg lett for å få den. Det er min påstand. Han vil ha anerkjennelse, greit nok, men på hvilke premisser? Kan vi øyne visse tendenser til subtil selvforherligelse?

 Jeg skal komme inn på teodicéproblemet etter hvert. Det går på spørsmålet: God er god, rettferdig og allmektig. Hvorfor er det da så mye lidelse i verden? Eller: Gud har for kastet verden pga synd, hvorfor er det da så mye godt i verden? Hvor kommer det gode fra og hvor kommer det gode fra?

Det er spørsmålene som det kan være livsviktig og livriktig å prøve å besvare, på en eller annen måte. Noen gjør det på en måte som ofte ender i en mental lengsel eller trend mot det permanent dystre og moralistiske. Vi skal se.

Det er Morken vel unt å søke anerkjennelse, hadde det bare vært så enkelt. Her støter vi umiddelbart på sammensatte fenomener for ikke å si problemer; jeg skal forsøke å illustrere underveis - for dette blir langlesing og derfor neppe interessant for andre enn akkurat denne bloggen, sett som en slags person, eller et levende skrømt, og for alle de som ikke leser den, av en eller annen grunn. 

 I det følgende tenker jeg på Johannes Morken ikke som privatperson, eller en «utvalgt» mann, rett og slett, men som en maske, dvs en personae på en eller annen scene, best betegnet som den høymoralske scene, kanskje. En levende maske med en tittel, er vel mer presist. Han er for meg en type, en slags stilfigur med et budskap, dystert eller ikke; man må overlate til enhver å trekke sine konklusjoner, hvis man skal danne seg et tilstrekkelig bilde, til å felle dom over Morken, som mange vil oppfatte som uklanderlig og svært forbilledlig, men dem om det.

Man gjør rett og klokt i å ta noen forbehold. Han er et eksempel, eller kanskje bedre: et eksemplar blant mange. Hva slags personlighetstype han fyller, hvis man kan snakke om sådanne, skal være usagt. Her gjelder det en mulig tilnærmingsmåte til kjensgjerninger, de være seg av formell eller metafysiske eller materiell art. Man kan heller ikke utelukke å snakke og tenke om ånd og åndskrefter, når man vil gripe fatt i Morken som en «virksomhet» i dagens diskurs, bl a fordi han jo ber om oppmerksomhet for sin sak og sin strategi, og bør tildeles den ære det i hvert fall er å ikke bli fullstendig glemt før mannen egentlig har åpnet munnen. Så jo, han fortjener ros, på en måte, ikke minst fordi han avkler seg selv og «sitt innerste». Han er ikke uten agenda og anliggende!

Han må være klar over sin rolle og funksjon, i all sin mangfoldighet, til en viss grad. Man burde kanskje ha forbigått Morken i stillhet, eller skrevet særlig kort om han, fordi man jo i essens alltid kommer til kort overfor en slik oppgave og fordi det alltid være langt frem til noe fullstendig bilde. Min oppgave i dette er å stille spørsmål som riktig nok angir en viss retning i selve tenkningen og erkjennelsen min, kort sagt mitt verdisyn, et verdisyn som på ingen måte er ute etter å inkriminere Morken mest mulig, snarere er intensjonen å inkriminere ham minst mulig. Jeg går imidlertid ikke inn på min tro og mine forutsetninger for tro.     

 Morken kan beskrives som et fenomen, som et faktum som er i ferd med å skje, uten at det skjer så synderlig mye, ut fra hobbyprognoser. Men ett må være klart: Morken er ingen idé, intet idealbilde; han vil sannsynlig vis selv si at han jo bare er et menneske, eller menneske først, og så noe annet siden; men det må sies: slik ha fremstiller seg selv, direkte og indirekte, er han et menneske som er svært opptatt av lidelse og et menneske som ønsker at flest mulig skal være opptatt av det samme som han selv. For så vidt kan man spore en slags karakter, eller et mønster i Morkens karakter og personlighet.

Jeg ber derfor om forståelse for at jeg fornemmer Morken kun som et eksempel mange gjerne kunne tenke seg å imitere, i hvert fall sett inne i sine mørkeste sider, som lett jo kan oppfattes som de lyseste sidene av en selv, i den tro at dette i seg selv skulle være en høyst moralsk uforkastelig ting å gjøre.

For mange er Morken med andre ord blitt et idol. Jeg anbefaler imidlertid, og antakelig helt unødvendig om, at Morken like vel ikke er noen gudserstatning. Heller ikke bør han fremstilles som et ideal, noen å strebe mot, som rollemodell, snarere tvert imot, etter min mening. Som offentlig person bør han derimot bli tildelt større oppmerksom og dermed få muligheten til å nyte et større bifall enn det jeg har registrert at han hittil er blitt belønnet for eller straffet med.  

Jeg lar det derfor stå til. Her skal tilnærmet intet underslås, av påtenkt godhet. Det skal frem i lyset, og da er det lov å tenke og grunde på selve «studieobjektet»: Er han virkelig så slem som jeg kan få meg til å fremstille ham? Er han ikke tvert imot veldig snill? Er han kanskje ikke til og med litt for snill f eks for Kristelig Folkeparti og avisen Vårt Land?

Joda, jeg mener alvor, jeg er seriøs, for det finnes virkelig folk som mener at de er for snille for KrF.

Jfr følgende, klippet fra nyhetsbildet, Julie Dahle på document tar tingen på kornet: Følelsesonanien etter #50 er ikke nok har fått sin endelige utløsning i et innlegg av Kjell Magne Bondeviks sønn, John Harald Bondevik. Han forlater Kristelig Folkeparti fordi partiet er kristent. Det er ekskluderende å være kristen, må vite. Og litt lenger ned i nyheten:

Nå er begeret fullt. Jeg renner over av frustrasjon. KrF er ikke lenger et folkeparti. De har blitt seg selv nærmest.

Bondevik junior minnes sin gode barndom i KrF, der han selv ble utstyrt med de beste av alle verdens tilgjengelige verdier:

KrF snakket om sårbare grupper, solidaritet med verdens fattigste, inkludering og mangfold. Det ga mening å stemme på og kjempe for noe utenfor og viktigere enn seg selv.

Og enda litt lenger nede i artikkelen:

 … Men dette er altså Bondeviks mantra – det er en ondskap som gjennomsyrer KrF, og den ondskapen er kristendommen. Derfor kan ikke Bondevik lenger støtte partiet, fordi kristendommen slik Bondevik forstår den må gi like stor plass til andre religioner som til seg selv. For tenk om noen ble lei seg, tenk om minoritetene ikke følte seg tilstrekkelig inkludert. Bondevik junior synes K-en i KRLE-faget er så skrekkelig at han må beskrive hvordan ekte mørkemenn ser ut – den harde kjernen:

Da Kjell Ingolf Ropstad talte til landsstyret deres i fjor, var temaet menneskeverd. Jeg øynet håpet om å få varme følelser for KrF igjen.

Kommentar: Jeg dåner. Jeg kan ikke tro det. Det er for utrolig – dumt. Men så er jo Morken ikke helt i samme kategori som bondvikene, samlet.

Men la meg holde meg til Morken:

He, he. Vi får se, dette blir lang langlesing, som nevnt, i frykt for ikke å gå dypt nok innpå Morken sett som ren og skjær lettantennelig stråmann i den apokalypse som nok trolig vil inntreffe før vi aner det, og med større intensitet og slagkraft enn noen ville ha kunne fantasere seg frem til, på egenhånd, inne i boblen, du vet. Den som de fleste av oss bærer med oss på ryggen eller intetanende hvor det nåe enn er.  For sånn er det bare. Let’s start.  

 Jeg forstår godt at mennesker blir opptatt av ondskap og at man forsøker å bekjempe den. Spesielt viktig er dette å bekjempe den hvis den skjer eller har skjedd i stort omfang og på måter man i sin villeste fantasi aldri trodde noen kunne finne på. Mennesket trenger å bli beskyttet mot ondskapen, mennesket har rett til og krav på å få leve i fred, i trygghet og i frihet. Ingen kan kreve av andre at de skal ta til seg lidelse og smerte, uten forbehold og uten et vaktsomt blikk.

Derfor må noen nærme seg ondskapen, beskrive den, forsøke å finne en forklaring på den og gjøre folk oppmerksomme på tegnene og farene. Det går faktisk an å redusere ondskapen. Det er prisverdig å bekjempe ondskap, derfor er det også mange som går aktivt inn for å bekjempe den. Ikke lite mot blir satt inn i kampen mot det onde, mot de onde menneskene. Vi finner dem i konkrete livssituasjoner, vi ser hva de gjør galt, vi hører at de tenker feil. Vi ser at de har skumle hensikter og dårlige holdninger. Vi holder oss borte fra dem, men hvis det tys til vold, påkaller vi statsmakten og statsmakten skal på eget initiativ slå til mot lovbrytere, både enkeltvis og i samlet flokk, hvis lovene brytes og menneskeliv går tapt. Vi skal arbeide på lang sikt både sosialpreventivt og individualpreventiv for å beskytte lovlige borgere

Vi kan organisere oss mot ondskapen og de onde. Og vi skal ikke takke nei hvis noen vil betale oss godt for nettopp å bekjempe ondskapen.

Noen organiserer turistreiser ned til utryddelsesleirene under Holocaust, andre gjør nitidige studier av hva som skjedde i Gulag. Vi skriver også om hva som skjedde under folkemordet i Ruwanda for noen tiår siden. Vi forsøker å få de skyldige dømt. Og alt godt skal gjøres slik at det ikke skjer igjen. Vi har da retten på vår side, vi handler moralsk. Slik er vi, med rette, uangripelige. Vi står faktisk på moralsk høygrunn. Vi har skaffet oss et overtak på de onde, Vi tror vi har destruksjonskreftene under kontroll. Og vi kan faktisk feire oss selv, ved at vi feirer heltene i dette arbeidet. Vi har rett til å feel-good når noen gjør godt og vi støtter det gode.

Vi har rett til å gi uttrykk for «de korrekte emosjoner». Det er fullt legitimt, og ja, flere burde gi uttrykk for at de vet hva «de korrekte emosjoner er og at de kjenner det på seg, at det er godt å ha «de rette emosjoner». «De rette – eller korrekte - emosjoner» er kanskje den tryggeste livshavn og det eneste faste punktet de har i sin eksistens, i den makabre omskiftelighet. Vi kan ikke kritisere disse, for de gjør og føler så godt de kan; vi kan også si at de har de rette holdninger, de følger de riktige normene, de bidrar positivt til fellesskapet, Vi kan gjerne stole på at disse menneskene snakker sant og ærlig. Vi skal ikke konstruere ondskap der ondskap ikke finnes. Det sa både kommunister og nazister, før hele historien kom for en dag.

Og vi føler oss ikke så vel til mote når vi opplever at helten så blir utsatt for kritikk, for hva galt kan en helt gjøre, når han bidrar til å bekjempe det gode og de gode?

Sant nok. Vi skal være varsom med å angripe de som vil godt og som gjøre mye for å spre kunnskaper og innsikt om det ondes rot og konsekvenser. Det er helt naturlig å bli arg på de som bekjemper det onde.

 Men, og det er et stort men her: Det fins mange eksempler på at gode mennesker også befinner seg på den feile side, i den feile ideologien og at de har støttet feil side i konflikter som blir holdt i live med ulovlig krig og vold etter gjeldende internasjonal rett. Det hender at enkelte blir så besatt av å bekjempe ondskapen og de onde at de selv blir offer for ondskapen og selv blir vonde. Det kan bety at virkeligheten er mer komplisert enn mange liker å tro. Noen blir syke av å bekjempe ondskap og behovet for å være ren og uskyldig kan bli så stort at det overskygger plikten til det gode. Som regel forstår de fleste disse dilemmaene og aksepterer at man skal være forsiktig med å dømme, for at man ikke selv skal bli dømt, eller fordi det er sant i seg selv, at man ikke skal dømme. Er det f eks riktig å dømme et menneske som bare fulgte ordre og fordi loven der og da faktisk tillot å reagere med det som isolert kan anses å være onde virkemidler? (Nyrenbeg-domstolen sa ja)

Jeg kan ikke komme med noen fullgod utlegning om dette her, så jeg må nøye meg med å ta et konkret eksempel på hvor vanskelig det kan være å fordømme eller kritisere. Og hvor lett det kan være å forsvare det gode, selv om «det gode» faktisk forsvarer det onde ved blant annet å unnlate å ta i tu med visse grunnleggende spørsmål hva angår tro og religion. Illusjonen om det gode kan fort vise seg å være av det onde. Derfor tillater og oppfordrer demokratiet til fri kritikk, innenfor visse grenser og overfor «folkedomstolen», som faktisk også kan være motivert ut fra det destruktive, fra det løgnaktige og feige. De religiøse skal gjennomkrenkes, sa en kjent pressemann. Demokratiet forutsetter derfor også at ingen har en rett til ikke å føle seg krenket av andres kritikk, eller andres kritiske blikk. Riktig nok føles det vondt å bli krenket uberettiget, men dette er en ondskap vi må tåle, for at det skal finnes et større summum bonum.

Den store norske forfatteren Jens Bjørneboe var opptatt av ondskapen i dens mange former og med dens mange ikke alltid så lett gjennomskuelige eller avslørende uttrykk. Han kalte gjerne ondskapen for bestialiteten og antydet mer enn tydelig nok at ondskapens «årsak» kommer fra noe i mennesket selv, noe i alle mennesker. Mange har spurt seg om ikke Bjørnboes interesse for og fokus på bestialiteten bidro til forfatterens egen, private og familiære, og for ham, spesielt tragiske skjebne.

Aleksandr Solzjenitsyn – Wikipedia  skrev om lidelser og selve lidelsene i Gulag og knytter ondskapen ikke bare til mennesket iboende syndighet, eller bestialitet, slik Bjørneboe gjorde, men også til kommunismen som tankeforutsetning og ideologi. Solzjenitsyn beskrev imidlertid ondskapen og lidelsen på en mer indirekte måte enn Bjørneboe. Ikke at han gikk hus forbi det enkelte offers lidelser, nei, men han rettet aldri blikket intenst og triumferende og nådeløst «ærlig» inn mot bødlenes indre psyke. Han fant ikke bestialiteten primært i menneskets indre, slik Jens Bjørneboe gjorde. (Jeg kjenner ikke Bjørneboes tanker om arvesynden i det kristne teologiske perspektiv. Det kan være like greit).

Akkurat denne innfallsvinkelen kan forresten ha reddet mange «gode» fra å bli konfrontert for direkte og skånselsløst med ondskapen. Kan den ortodokse kirkes lære om arvesynden her forklare Solzjenetsyns ulike tilnærming til grusomhetene og dens kilde i forhold den tilnærming Bjørneboe  valgte?

Østkirken har vært mer opptatt av syndens makt enn av syndens skyld. I Vesten har man fokusert mer på syndstilgivelse og dette at Gud tilgir synderens skyld. I Østkirken tilbys ingen skriftestoler. Arvesynden – i den grad den er kjent i østkirken - har svekket viljen til å gjøre det gode, men den har ikke utradert muligheten for å gjøre det gode, slik den har i Vesten. I de reformerte og lutherske kretser i Vesten, snakkes det om et totalt syndeforderv: ingenting av godt kan gjøres uten Guds aktive nåde. (Her må man selvsagt tenke mer eller mindre rent teologisk, ikke rent vitenskapelig positivistisk i den forstand at fordervet sitter i mennesket gener eller biologi og der som en målbar substans eller aktiv virkende agens i seg selv, selv om vitenskapen nok kan konstatere det menneskelige genomet i seg selv ikke er allmektig, ikke på langt nær).

Morken ser ut til å være godt plantet i vestlig teologi: Han ser antakelig seg selv i «boksen», og på tomannshånd, hvor vi kan fantasere om at vi møter ham kledd i full mundur, så å si, og der kan han vil vi tro unne seg den tilfredsstillelse det må være å kunne utdele tilgivelse for den skyld synderen bør ha og har påført seg selv og andre, etter syndsbekjennelsen og boten. Og da er det ikke rart i at man har et nært forhold til synden, så å si, ja, så nært at lidelsene og grusomhetene blir et helt nødvendig element i «terapien», så å si. Det synes å passe Morken bra, men ikke vet jeg.   

Svært mange overalt på kloden mener at nazismen er en ondskapens ideologi fremfor noen. Det er derfor svært viktig å fokusere på hva ideologier i seg selv kan gjøre med menneskets tanker og sinn. Unnlater man å nærme seg ondskapen også fra denne siden, kan man gjøre seg til en medvirker og en skyldig i mange og store, ja, systematiske og ikke bare ondskapsfulle «forordninger», men til en konkret, daglige og dagligdags ondskap som millioner på millioner av mennesker må lide under fordi en «høyere» makt legitimerer denne ondskapen. Den er å finne i tekster som ikke kan forandres og som det ikke kan kompromisses over. Når man – dvs «de gode» - så stiller seg kritiske til de som påpeker, begrunner og forsøker å forklare hvorfor denne ondskapen eksisterer og hvorfor den har slik en dragning på så mange mennesker, uten at man gjør opprør og kvitter seg med ondskapen, ja, så har man tragedien og dramaet: De gode støtter da det onde og angriper f eks fornuften, den kristne eller humanetiske moralen og det genuint menneskelige som forventes å flyte av disse, (og som ikke baserer seg på bestialiteten – ispedd en viss relativ fri vilje - som menneskets iboende form eller ide).  De har forhåpentlig vis fremtiden allerede med seg.

 Det fundamentalt og eksistensielt absurde fremtrer med stor klarhet når det så av troende så vel som av ikketroende konstrueres en term som brukes for å «shame og blame» alle kritikere av det som skjer av ondskap i kraft av et trossystem som i klartekst og i det kokrete dagligliv så vel som i det politiske og kulturelle liv faktisk kan kalles ondt, og noe som skjer systematisk over hele kloden, dette til tross for at de mest fromt troende selv kaller det godt, ja, overmåte godt, rettferdig og sant. Jeg tenker bl a på instrumentet og termen islamofobi, som har spredd seg som ild i tørt gress og har blitt et utmerket instrument til nådeløs bruk for pøbler av alle slag.

 Man beskyldes for islamofobi, irrasjonell eller sykelig frykt for den troen og det trossystemet det her dreier seg om, og for de rettroende både individuelt og som gruppe. Men de som kommer med anklagene og hetsen blir aldri rett og betimelig konfrontert med sin egen «fobi» for det samme systemet, pluss oikofobien for det egne systemet, og den egne tradisjonen, en fobi som jo viser seg i frykten for kritikken av ideologien mer enn for selve idelogien eller trossetningene og deres – autoritære og kommunitarianistiske  - anvendelse i praksis på alle livsområder. Se om treenigiheten, Vesten og bla demonisk kommunitariansisme her

De slipper unna med det, til og med på universitetene blant kollegaene der. Og da sier det seg selv at noe er virkelig galt fatt med svært mange. Intoleransen og hangen til å fryse ut motstandere sildrer gjerne nedover fra universitetene til inn i skoleverket og andre institusjoner med stor effektivitet og på en mer gjennomgripende måte enn de fleste er klar over. Man kan da ikke unngå å stille seg spørsmål om dette på sikt kan føre til noe varig godt og sant fruktbart, til fred og fordragelighet, ganske enkelt.

 Det er god grunn til pessimisme, med andre ord, bygget på tilstanden og settingen slik den er, og oppfattes av mange, og i relasjon til det som tydelig gir seg selv av urovekkende fakta og ut fra den agg og fiendskap som foreligger, spesielt mellom de grupper som alle sorterer under samme kultur og tradisjon. Det som viser seg og legges for dagen, og den generelle stemning for øvrig, gir neppe grunn til særlig optimisme.

 I dette bildet fins det folk som utmerker seg ved å fremstå mer enn de fleste andre som spesielt mer autentisk tolerante, liberale eller gode, rett og slett. De er samtidig ofte de som mest ivrig og aggressivt gyver løs på de de ikke finner interesse av å stå på god fot med og som de mener de ideologisk står mest fjernt fra. (Noen nekter til og med å fordømme straffbar vold mot lovlige kritikere og demonstranter). De gjør det sannsynlig vis mest for å stilne den tredje og for så vidt uvedkommende part i dette bildet sin potensielle vrede. Da ser de ikke sin egen fobi og beviser med dette at de vegrere seg for dypere selvrefleksjon og bedre moralsk innsikt. Men disse – eller slike - synes for tiden og ha makten og dermed retten på nettopp – utelukkende - sin side. Topp-politikere i den vestlige verden synes å være samstemte om å fordømme islamkritikere hardere enn islam som ideologi og trossystem og som praktisk politikk. En norsk politiker som f eks Trine Skei Grande at islamkritikk er mye farligere enn selve islam.  Se her om de avslørende sitatene og det diabolske dilemma  

 Det må her nevnes at Regjeringens handlingsplan mot muslimhat som ble fremlagt for bare noen dager siden ikke inneholder termen islamofobi. Det tas i planen ikke til orde for at brenning av Koranen skulle være ulovlig og straffebelagt. Planen skiller også mellom muslimhat og islamkritikk. Det er da enda noe.  

Men enda en gang, tilbake til Morken: Som idol bør selvsagt Morken både skys og avskys; som «skikkelse» i det private, mann til mann, kanskje, øye til øye, kan man ikke se bort fra at det faktisk muligens kunne være hyggelig, i det minste, på minst en meters avstand, minst, å ha slått av noen ord, men selvsagt uten å nevne «god-dag-mannøkseskaft», for da hadde kanskje Morken gått av skaftet og begynt å kjefte og smelle, som en annen liten Napoleon eller annen «little big man» i akutt eller kronisk slett lune. (Påstanden om at karakteren Morken kan få seg til å agere slik, henger antakelig ikke helt i luften her; jeg oppfordrer leseren til å forske litt i vedlagte lenker, det meste burde finnes i Morken og Horn Revisited, her på bloggen, - en lang dokumentasjon, som skapt for langlesing).

 Spørsmålet melder seg: Hvor blir det av synden i Morkens skriveunivers? Hjelper han frem en slags utvanning av og forvirring rundt hele syndsbegrepet og jør han dette kalkulert og bevisst? Morken snakker ikke om synd i konkrete forhold, bare om brudd på visse normer, regler og lover, menneskeskapte lover, (men aldri Allah-etablerte uangripelige lover).

Synd henvises til et privat gudsforhold. Like vel står det nokså klart at når mennesker utsettes for forfølgelse og urettferdighet enten det er i Kina, Russland eller Midtøsten, så er dette i Morkens øyne en slag synd, brudd mot Herrens lov er synd på omtrent samme nivå som synd mot samfunnets lov, f eks universelle menneskerettigheter osv. (Men jeg ser ikke at Morken noen steder har sitert og behandlet de spesifikt muslimske menneskerettighetene, vedtatt av OIC i 1981. Disse innsnevrer de vestlige menneskerettighetene, bare så det er nevnt).

Spørsmålet er: Vil Morken betrakte eller assosiere alle de brudd de islamske skriftene med nødvendighet medfører på de vestlige menneskerettighetene som synd? Vil han med frimodighet kunne forkynne at de vestlige menneskerettighetene faktisk påpeker hva synd er i praksis og at denne forståelsen faktisk flyter av de bibelske skriftene og den judeokristne tro og tradisjon?  Og at de muslimske «rettighetene» ikke gjør det? Nei, jeg tror ikke det. I stedet plukker Morken ut enkelttilfeller rundt omkring. Her tenkes det antakelig på brudd på normer som bryter mot på alminnelige gudsåpenbaringer, ikke den spesifikt kristne gudsåpenbaring og de «bud» som flyter av den. Med dette grepet mener jeg at Morken forsøker å overstyre Koranen, Allah og profeten. Han tilnærming, spesielt sett fra muslimenes side, synes å legge til rette for synkretisme, en blandingsreligion som faktisk innebærer polyteisme. Morken oppfordrer slik sett til flerguderi og reduserer dermed kristentroen til en sosialt konstruksjon, og til relativisme. Han glemmer dermed relativismens iboende umulighet, og mer om relativismen og toleransen og at Allah ikke er hellig, og at kristendommen faktisk er ekskluderende og ikke primært tolerant.

Men hva med Morkens som «den gode samaritan»? Joda, Morken kan ha visse «inate» trekk å trekke på her. Samaritanen henviser ikke til «bibelvers», og det gjør heller ikke Morken, så vidt jeg kan se, han begrunner ikke sin hjelp i Guds egen tale og skrift. Hans hjelp er direkte, umiddelbar og ekte. Her forutsettes imidlertid eksplisitt ingen følelse eller empati som forutsetning for å handle rett. Men kanskje implisitt? Samaritanen synes å hente sin hjemmel for sin gode gjerning utenfor noen gudsrelasjon i det hele tatt, i hvert fall ingen gudsrelasjon som bygger på Skriftåpenbaringer.

Samaritanen ser ut til å følge filosofen Levinas: Det er uttrykket i den annens ansikt som danner grunnlaget for moralen. Tekster synes helt irrelevante. Her sakl gjelde situasjonsetikk. Slik blir moralen nemlig svært anvendelig nær sagt over alt. Det høres unektelig tolerant og snilt ut, men se her om bla om Wingren og Løgstrup, om om "Buzi" og loven som er skrevet på hjertene her og her  her om de såkalte liveralteologer, professor Holm og mange andre stadig aktuelle

 Morken synes å mene at den gode intensjon – isolert og i seg selv eller sin asietet  - er guddommelig inspirert i seg selv. Det kan lett ende i et krav om å emovere korrekt, om å bli servilt betinget emosjonelt korrekt, ikke bare politisk korrekt. Men hva med konsekvensene? Han synes å sette individet over kulturen, tradisjonen og det kollektive. Hans imperativ retter seg mot de mange, ikke Den Ene. Det kan lett ende i et behov for å avsette Gud på de manges vegne og dessuten: Fristelsen til å gjøre alt til politikk, også islam og vårt forhold til islam som grunnleggende politisk. Se her om problematikken "den ene og de mange", (Cunningham), og om kommunitariansime .

Se her: er islam en religion? Og se her om tankeforutsetninger og det juridico-religico mennesket, Leviathan osv

Kan man ikke ut fra dette likeså godt underlegge seg islam og den gnostiske Torden, og plikt til hat i islam?

 Jesus stiller oss overfor et befriende etisk – nærmeste umulig - problem. Morken ser ut til å være en god samaritan som hjelper enkeltmennesker som har lidd urett overalt, spesielt i fjerne strøk, og han blir dermed et kategorisk og universelt imperativ i seg selv. Det blir forbudt å stille spørsmålet om han for så vidt følger Jesus på en bydende og overalt-gjeldende og til enhver tid gjeldende og preskriptiv måte, om han altså vil fremstille seg som et essensialisert dydseksempel til allmenn etterfølgelse. Å identifisere seg med Morken blir da identisk med å følge Jesus. Jeg tror de fleste vil forstå ironien i dette og den mulig tragiske godhet i dette. Her om "den tragiske godhet" og simpel sosial-økonomi og her mer om den tragiske godhet, bl a filosofisk med Popper og fler.

De fleste overser muligheten for hybris i dette å hjelpe og gjøre seg til en – éndimensjonal - hjelper og dermed til et konsekvent intendert forbilde på heltid – for god betaling - for flest mulig. Hjelperen og hans funksjon er å skape avhengighet, (selv om dette sies ikke å være meningen!).

Men: Skriften oppfordrer ikke til hovmod, snare tvert imot. Bibelen trenger ikke å si dette eksplisitt engang, det følger ikke av den normales, den lidende eller svakes ansiktsuttrykk. Det er noe vi vet i kraft av den allmenne gudsåpenbaring. Visst skal vi hjelpe, ja, vi skal være overdådige i vår hjelp, men det fins grenser. Jesus trekker ikke frem samaritanens edle emosjoner; han oppfører seg ikke hypemagisk. Han tenker mer juridico-religico, om agapen, kjærlighetn, og livets tre her, og om nødvendigheten av å tenke juridico-religico, Ødipus osv og avradikalisering og radikalisering, om islams juss bl a

Hvem er så vår neste? Det er spørsmålet som oppstår i møte med samaritanen. Han tar utgangspunkt i et enkelttilfelle, riktig nok med generelle overtoner, samfunnsforholdene og segregering spiller med i bakgrunnen, men Jesus oppfordrer ikke eksplisitt til noen radikal omsnuing av alle verdier og trossystemer. Her er det snakk om individualperspektiv.

 – Det vil vise seg, sier Jesus, når han får spørsmålet om hvem som er vår neste. Han oppfordrer til å stille spørsmål, ikke til å overgi seg totalt til sitt eget der-og-da-behov for å hjelpe. Samaritanen opptrer usentimentalt og konkret. Han betaler for rekonvalsensen, forlater den forlatte og forslåtte til seg selv og sine, og går så tilbake til sitt. Gudstro og selvutslukkende eller selvdestruktiv og kollektiv altruisme på andres vegne er ikke Jesu anliggende. Jesus er ingen hypemagiker, nei.

 Jeg kan vanskelig tenke meg at Jesus vill nedlegge noe forbud mot å undersøke hvem nesten er, hvilke læresetninger han er bundet av, hvilke autoriteter han til syvende og sist lystrer med livet som innsats, hva nesten med andre ord egentlig  er ute etter, og hvilke instrumenter han har til rådighet: Å «fake» lidelse kan være et illegitimt middel for å oppnå et uredelig mål. Jesus må forutsette at vi tenker oss om. Han kan ikke mene at vi skal ødelegge oss selv i den hensikt å hjelpe nesten, speseitl hvis nestens utrykkelig mål er å ødelegg oss, både utenfra og innenfra. Vi skal elske vår neste som oss selv, er svaret. Men: Vi skal ikke elske vår neste slik at vi bedre kan hate og forakte oss selv. Vi skal ikke være naive, men vi skal være realistiske. Vi skal være menneskekjennere. Vi skal lære oss å gjennomskue nedbrytende tendenser, destruktive ideologier og kunne skjelne mellom trusler og dette å være nødlidende eller f eks diskriminert imot. En diskriminering i forhold til en gruppe skal ikke rettferdiggjøre en annen diskriminering over «det egne».

 De som er sykelig opptatt av lidelse, kommer ofte i skade for å kategorisere visse gruppe som spesielt utsatte for lidelse påført dem av andre. Fokus rettes sjelden mot selvdestruksjonen innen denne hjelpetrengende gruppen. Når det så kommer til immigranter som innvilges asyl på humanitært grunnlag, kan den lidelse de har væt usatt for lett forlenges ved at de er blitt kategorisert. «Hjelpen» kan bli hengende ved dem for resten av livet, ikke bare ved den enkelte, men ved hele gruppen han tilhører og dette trenger ikke å være uttalt eller tydelig i det praktiske liv, nei, snare tvert imot: Den hjulpne vil møte hjelpere han vet aldri er ærlige, direkte og autentiske. Han vil da bli mer og mer fremmedgjort, tross alle forsøk på å motvirke en slik prosess. Myndighetene vil så med stort hovmod og gladideologi skryte på seg handlingsplaner hvis mål er å bekjempe bakterier, på en måte, selv om disse planene kun forholder seg til – og ikke kan forholde seg til annet – enn svært så overflatiske symptomer eller tendenser, ute av stand til å gå på selve viruset, og det attpåtil et virus de selv med stor entusiasme har bidratt til å konstruere i de store laboratoriene sine, der den sosial ingeniørkunst har fått nyte et luksusliv på mesén-statens bekostning i altfor langt tid nå.  

Kategorisering antar et liv i seg selv og følger de lidende livet gjennom, og lenger. Å ha vært lidende en gang, vil gjerne rettferdiggjøre den (forkastelige) oppfatning fra hjelpernes side at de som faktisk har lidd en gang, fortjener å få være lidende for alltid. Spesielt, kanskje, når det følge visse mer eller mindre skjulte privilegier med. Det er som med fattigdom, den har en tendens til å bli arvet, tvangsarvet. Ved å holde de en gang lidende i en evig fremtidig lidelse, styrker hjelperne sitt selvbilde, sin «feel-good», enda så absurd og uvirkelig dette høres ut.  De får da bevist for seg selv at synds- og skyldstilgivelsen er permanent.

Men hvordan vil de som har lidd og kategoriseres som lidende selv om lidelsen er opphørt, oppfatte denne overdrevne og hovmodige form for hjelp? Vel, det kommer ofte an på det økonomiske. Mange lidende vil velge å forbli i den oppfatning av lidelsen som «forteller» dem at de med god samvittighet kan fortsette å lide, i den lidelse de påføres av hjelperne, fordi de kan dra fordeler av det (og da selvsagt ikke alltid dra kynisk eller ondskapsfullt fordel av det).  Andre vil kjempe seg ut av kategorien ved å overgå hjelperne og skaffe seg en sosial posisjon som ligger langt høyere enn det moralske nivå hjelperne befinner seg på. Se mer inngående om visse viktige aspekter i dette her, om ekteskapet, nihilismen etc og Om Hanna Arendt og våre "eichmenn i vår midte" og se denne: om våre spekulasjoner om det onde og om mange store filosofer som har tenkt om det onde

Hjelper det å avholde seg fra system- og strukturkritikk? Neppe. Jo fler presumtivt nødstedte vi «tar inn» i vår favn, jo mer synlig blir riktig nok vår synd, og da gjerne en synd som helst, objektivt sett, ikke eksisterer, fordi vi har sluttet å snakke om synd og forstå hva den innebærer. Vi inviterer da like vel beviset på at vi burde ha syndsforståelse – ved å ta hjem asylsøkere f eks.

 Vi rammes da av vår egen synd, dvs vårt fravær av synd og syndserkjennelse, slik situasjonen er nå. Beviser for at vi er gode må da fremskaffes, slik at vi blir kvitt den synden vi selv ikke opplever at vi har begått og stadig begår.

Vi Må altså – i det minste - påføre oss i hvert fall et slags vagt minne om hva synd er, vi har ennå en vag følelse eller forståelse av hva synd er. Vi har da gjort våre egen sentimentale oppfatning av hva synd er, til selve normen. Og dessuten, og dette er i grunnen det helt utrolige: Fraværet av sentimentalitet blir selve synden. Poenget: Et slikt fravær i seg selv er jo ikke noe bevis på kjærlighet, at vi er gode, eller at vi er korrekt gode.  

 Synd og frelse fra synd henger sammen, men nå er synden objektivt sett blitt solipsistisk hjemlet eller fundamentert. Men denne synden vil ha mer og mer: Altså, jo flere vi kan hjelpe, jo mer vil synden vise seg i vår manglende oppfatning av hva synd er, på hvilken måte det nå enn gjøres, og hvor vår betingede altruisme kan befeste seg og kunne proklameres for hele verden, i form av hvor gode vi er, glade givere som vi er, og gjerne da som selvoppnevnte og som kroniske støttekontakter, ja, helt greit?

 Sannelig min hatt, jo mer synd blir det, og må det bli, skal sentimentaliteten få blomstre og føles enda mer og bedre intenst og stimulerende enn før. Og dermed: desto mer behov for altruisme, ikke nødvendig vis kjærlighet.

I et slikt landskap blir det til slutt umulig å få noen sann tilgivelse, noen sann syndsforlatelse, i og med at altruismen nå i seg selv anses som selve tilgivelsen. Tilgivelsen har flyttet inn i oss, tror vi.  Den er blitt en integrert del av oss selv, noe naturgitt vi har fått en gang for alle. Og jo mer sentimentalitet, jo mer «tilgivelse». (Et fenomen en de profesjonelle «gråtekoner». De gråter ytre sett helt emosjonelt korrekt, men hva med det indre livet og syndens alvor og hvorfor skal vi holde ut med slik spillfekteri? Skal vi kanskje synes mer synd på gråtekonene enn på de lidende?)

 En «utmerket» måte å fortelle oss at vi er syndige på, er å fokusere på lidelsene og smertene som følger av inhuman, systematisk og organisert forfølgelse og urettferdigheter. Noen gjør det i denne forbindelse til et forbilledlig imperativ å ikke nevne islam som trossystem, politikk og ideologi og samtidig til et imperativ om å virkelig leve seg inn i lidelsene. En måte er da å komme med beviser på lidelse og spre denne informasjonen på mest mulig nærgående måte. Lidelsen skal press innpå oss og bli så nær og følt som mulig. Først da kan vår iboende tilgivelse for synd og skyld konfirmeres.

 Og så kan man nevne Holocaust og jødeutryddelsen. Bør vi ikke ha holocaust-museer? Og bør ikke bibliotekene ha og bevare hyllemetere om Holocaust? Og skal ikke hjemmene har tilgang til informasjon om Holocaust lett tilgjengelig? Bør media neddempe Holocaust mest mulig?

 Jovisst skal vi ha informasjon og analyser av hva som den gang skjede, om hvorfor og hvilke konsekvenser og om hvordan vi kan unngå noe lignende for fremtiden. Noen må ha det som hovedarbeid å spre informasjon om dette. Men hva med å etablere et eget månedlig tidsskrift som konsekvent tar opp og oppsøker tortur og annen smerte og lidelse i resten av verden uten å sette dette inn i et større ideologisk, religionskritisk og strukturelt perspektiv? Hva med til stadighet å fremheve seg selv som den eneste som kan avhjelpe, ved selv å lose seg inn mot konkrete lidelser – nær sagt av enhver art, og mer eller mindre smertelige og flaue, når de det gjelder faktisk og i virkeligheten kan avhjelpe seg selv og som derfor bør oppfordres til å hjelpe seg selv, i stedet for å benytte seg av å få vist hvor ensidig raus man er selv, på «offerets» vegene? Som når muslimer i Russland får hjelp utenfra – og fra Morken - til advokatbistand et husleieforhold i Russland? Burde man ikke i stedet oppfordret muslimene til å hente hjelp blant sine egne, eller av de ikkemuslimske myndigheten i landet selv? Forutsetter man uten forbehold at demokratiet ikke funker der, bidrar man ikke til å styrke demokratiutviklingen i Russland, bare for å ta et eksempel. Morken løper islams ærend i Russland!  

 Joda, jeg kan også fantasere opp en godmodig karakter i Morken, gjøre ham til en slags bygdeoriginal, en mer eller mindre troskyldig «character», (men like vel absolutt ingen genial idiot), jeg tillegger ham heller ingen strålende og umiddelbar karisma, men kanskje litt byråkratisk karisma, og det må innrømmes at jeg vil ha store vansker med å tegne noen god, levende, animert og virkelig treffene karikatur av personligheten hans, antakelig fordi jeg ville ha hatt store problemer med å se spiriten i den. Jeg må gå ut fra at jeg bare hadde sett den byråkratiske ånd i Morken, i motsetning til hva jeg kanskje kunne ha sett i Hallesby, som ikke gikk av veien for å gå ut med en påminnelse om at hvis man f eks som hushjelp ikke tror på Jesus og himmeriket akkurat den dagen og akkurat den morgenen, så ville man havne eller stupe rett i helvete henimot kvelden så sikkert som bare troen kan være sikker. Men nok om det. Det er mot denne bakgrunn og dette sceneteppet jeg skal komme litt mer innpå Morkens siste lidelse og misjonsbefaling i Dagen sist torsdag:

KRONIKK: Til minne om ein tortursjef.

Foreløpig kommentar: Hvem kan ha noen innvendinger mot følgende setninger?

På vel tre år, medan eg gjekk på gymnaset, slo ein kommunistisk gerilja ihel kring to millionar av sitt eige folk. Folkemordet i Kambodsja har følgt meg i over 40 år. 1975 til 1978 var mi tid på Sogndal gymnas. På dei same åra blei mellom 1,7 og 2,2 millionar menneske utrydda i Kambodsja, av ein kommunistgerilja som skulle «frigjera» khmer-folket.Det som derimot venta dei «frigjorde» i april 1975 var drap, svolt og brutalt tvangsarbeid under Raude Khmer.

Svar: Ingen

Hvem kan ha noe mot at slikt som det følgende kommer frem i offentlighetens lys?

… Dei vart tvinga til fots ut på landsbygda for å dyrka ris. … . Eit kommunistisk «idealsamfunn» skulle byggjast – på tortur, drap og tvangsarbeid. Religion og pengar vart avskaffa. Dei med utdanning og politiske «avvik» vart drepne. «Alle skulle vera like», heitte det… Men Raude Khmer-krigarane fekk forsyna seg grovt medan folk svalt ihel eller blei slegne ihel.

Francois Ponchaud, ein fransk misjonær ..gav i 1977 ut boka «Kambodsja År Null», på norsk året etter. 

 Hvem kan ha noe annet enn godt å si om personen som skildres i det følgende?

Eg blei med i ei gruppe som sette seg føre å spreia informasjon og samla gymnasiastar landet over i solidaritet med flyktningane i Thailand. Gjennom Kirkens Nødhjelp organiserte vi Operasjon Dagsverk … Eg fekk fronta dette på landsmøtet i Norges Gymnasiastsamband i februar i Trondheim. På den vesle hybelen på 6,5 kvadratmeter i Sogndal skreiv eg mellom anna ein lengre artikkelserie for Dagen. Så måtte vi oppleva at venstresida – AUF, Sosialistisk Ungdom og Raud Ungdom – avviste historiene som amerikansk-inspirerte løgner. … Men historiene om folkemordet var ikkje løgner. Likevel boikotta venstresida Operasjon Dagsverk. Det får dei svara for sjølve.

Svar: Ingen

Hvem kan annet enn sympatisere med en forfatter som skriver så innlevende og empatisk som det følgende?

… Folkemordet vart stogga av ein vietnamesisk invasjon i jula 1978. … Ein av tenarane for folkemordet var Kaing Guek Eav, kalla «kamerat Duch». Han var leiaren for tortursenteret Tuol Sleng i Phnom Penh. .. . Hit kom lastebil på lastebil med mistenkte forrædarar. Her skulle dei pinast. Berre 12 menneske kom levande frå S-21. I fjor kom eg til S-21. I cellene fekk eg sjå over 40 år gamle blodmerke. Offera stirte på meg frå veggane.

Hvem vil vel ikke tro og forutsette at forfatteren av følgende setninger er noe annet enn et godt menneske, et menneske som vil det gode og som arbeider for det gode?

Utstilt torturutstyr fortalde om grufulle smerter. Minst 17.000 vart her inne torturerte og pinte til dei hadde «tilstått». Då venta ein ny lastebil som tok dei til «dødsmarkene» … På ein gamal gravplass oppretta Raude Khmer ei av «drapsmarkene».

Ute på Choung Eek vandra eg mellom hovudskallar og djupe hol etter massegraver. Eg stogga ved treet der Raude Khmer-folk drap barn ved å slenga dei mot stammen. «Frigjerarane» ville gardera seg mot at avkom skulle hemna torturerte og drepne foreldre. Høg musikk frå høgtalarar i eit tre skulle overdøyva skrika. «Kamerat Duch» konverterte etter folkemordet til kristendommen …

… Då tortursjefen blei avslørt, melde han seg og blei stilt for eit FN-støtta krigsforbrytartribunal. Etter anke vart dommen i 2012 gjort til livsvarig fengsel. I rettssaka vedgjekk «kamerat Duch» ansvaret for meir enn 12.700 dødsfall i torturriket sitt. «Duch» bad om orsaking, … han hevda også at han berre følgde ordre, langt nede i hierarkiet i Raude Khmer.

Svar: De aller frelste vil opparbeide seg stor sympati med en forfattere som bryr seg om mennesker og som arbeider for å skape fred og for at retten skal skje fyldes og de skyldige får sin rettferdige straff.

Og: Hvem vil vel ikke være enig i at følgende ord viser at forfatteren står på den rette siden i kampen mellom godt og ondt og at han fortjener ros fors sine innsikter, formuleringer og appeller om å fremm verdens rettferdighet?

I «The Elimination» blir tortursjefen konfrontert. Der framstiller «kamerat Duch» seg som eit terrorisert offer i eit system der alternativet var at han sjølv vart drepen. «Ville du klart deg betre?» spør «kamerat Duch». Rithy Panh skriv at tortursjefen prøvde «å snakka forfattaren over til sitt lag».

«Døden er med meg natt og dag», seier den fengsla kommandanten. «Døden er med meg også, men vi er ikkje på same lag», svarar Rithy Panh, som sjølv var berre ei hårsbreidd frå døden: «Torturisten og drapsmannen kan leggja ned macheten. Offeret er aldri fritt.»

Då forfattaren viste «kamerat Duch» eit bilete der kommandanten snakka i mikrofon, utbraut den fengsla: «Sjå på andletet mitt. Det er ikkje eit trist andlet, det er andletet til ein som ivrig forklarar essensen i språket sitt. Eit språk for drap.»

«Duch» lo då han fortalde at han ikkje visste at fangar fekk elektrosjokk medan dei låg fastspente på metallsenger i tortursenteret som han var sjef for.

I torturfengselet hans vart levande menneske tappa tomme for blod til Raude Khmer-krigarane.

Døden og minnet «Kamerat Duch» vart sjølv innhenta av fortida. 2. september ebba livet til den lungesjuke tortursjefen ut på eit sjukehus.

Han vedkjende seg heldigvis skuld … Johannes Morken, redaktør i Stefanusalliansen

Kommentarer: Kan noen mistenke forfatteren for å være noe annet enn et greit, moralsk høyverdig og kulturelt nesten uklanderlig menneske? Kan noen mistenke ham med god grunn for å ha skjulte eller vikarierende motiver – eller onde hensikter? Kan noen beskylde ham for å stille seg på den gale siden i dagens større diskurs? Kan noen peke noen direkte feil ved forfatterens fremstilling av «saken» han skriver om og kommenterer?

De rette svarene er nei.

Kan noe få seg til å tro at forfatterne er et autoritært og engstelig menneske? Kan han om mulig i andre situasjoner og konstekseter karakteriseres som et «fobt» og hatefullt menneske?

Hva sier det om Morken at han «går på» personer mer enn på ideologier? Hva sier det om han at han orienterer seg mot onde personer og ikke mot onde ideologier? Han nevner «kommunistene», men ikke kommunismen. I en annen kronikk i Dagen vil han bort fra profitt, det skulle tyde på at han ikke er helt uåpen for kommunismen som ideologi se f ks her om profitt og her hvor han Kina som et diktatur som setter profitt over menneskeretter – Morken vil gå langt i å utslette profittmotivet, hvor langt, er ikke godt å si, han kan kanskje begynne med å innføre litt sharia på «rentepolitikkens område»?

Jeg undrer meg og vet ikke helt, men avslører Morkens stil og fokus at han muligens ha en sykelig dragning mot død og vold, og for det dramatisk histerioniske? Aner vi en tendens mot det morbide?

(Jeg tenker ikke sykehus eller behov for innleggelse her).

Er Morkens primære hensikt å få folk til å føle seg uvel, slik at han selv kan fremstå som «hjelper og forløser»? Forutsetter han at folk ikke får nok av lidelse og gru? Eller rettere: Bør folk flest påføres stadig mer lidelse? Bør de utsette seg for mer enn det de normalt og ellers gjør? Bør man kanskje fore dem med mer lidelse enn de i realiteten klarer å svelge, vil hans lesere (ja, hele befolkningen) nå ta til seg Morkens lidelser og reagere mer positivt, i kraft av hans egne ønsker på lidelsene og nøden? Spurt på en annen måte: Bør man tvinges i kne av all verdens lidelse, spesielt på det utvalgt og den dramatisering som Morken foretar for anledningen?

Kan Morken beskyldes for å meske seg eller gasse seg i lidelse? For å søke sentimentalitet først for så å fremstå som unikt mer from og medlidende enn de som skygger av banen og «ikke holder ut» mer lidelser? (De får nok gjennom media, og skrur ofte av nettopp audio- og videomedia? Morken opererer innenfor det skrevne media, lydløst, men med mange skrevene ord, som kan ha like stor virkning på sjelene som bilder og lys har).

Kan man virkelig mistenke Morken for å bruke lidelsen instrumentelt for slik å kunne fremheve sin egen fortreffelighet? Hva er det han egentlig er ute etter: Å tilegne seg en spesielt opphøyd gudsrelasjon, via en konkrete lidelser som han selv ikke lider i selv, men som han står i distanse til på det ytre planet, for å samle seg opp fortjenester, ikke bare for seg selv, men også for fellesskapet, slik de mest ivrige selvflaggelende munkene gjorde i Middelalderen?

Viser det faktum at han fronter lidelse at han har en spesielt god og unik innlevelsesevne eller (egenbestaltet) uangripelighet? Eller er motivet helt rent, i den forstand at det er lidelsen og ikke han selv som skal stå i sentrum? Er han virkelig helt fritatt fra «etisk og emosjonelt begrunnet egeninteresse»?

Forsøker Morken å fortelle sine lesere at han er spesielt begavet med hensyn til følsomhet for menneskets smerter og lidelser? Eller forsøker han å fortelle at siden han selv er så ubegavet på dette området, så bør i hvert alle andre, som er like lite begavet, eller mer, i hvert fall forsøke å bli enig med ham om at det er best å støtte og pleie ham, for alt hva det er verdt, hvis de skal til en eller annen himmel. (Kanskje var Jannah et alternativ?). Mange vil sikker være enig med ham om det er best å skape en hummel på denne jord og hvordan skal man få det til uten å kunne leve seg inn i lidelsne og erkjenne at det onde virkelig finnes?

Og i flukt med dette, overser han da ikke nødvendig kritikk av systemer og tankebygninger, ideologier eller tankeforutsetninger som forsøker å lose folk inn i selvbedrag og massehysteri, og som derfor overveiende kun baserer seg på de korrekte emosjoner, og ikke på fornuftens mer distanserte, veloverveiende, velfunderte, og realistiske fornuft? Skal innlevelsen og følelsen være det avgjørende kriterium og den eneste hjemmel for motstand mot systematisk forfølgelse, undertrykkelse og urettferdighet? Selvsagt ikke, vi Morken si. Men inntrykket han skaper er at veien til en bedre, om ikke fullt ut ideelt, primært går gjennom virkelig følte lidelser og beinhard gru. Han synes å gå ut fra at vi trenger mer av medlidelse og derfor mer av lidelse.

Er Morken villig til å bygge på indisier mer enn på faktisk bevisføring? Hvorfor fokuserer han mer på at enkelte individer begår uhyrligheter enn på hvorfor de gjør det (i den grad de faktisk med stor sannsynlighet har begått slike forbrytelser)? Er Morkens gjennomgående interesse for de svakes lidelse en oppgave han har pålagt seg selv kun som yrkesutøver, eller følger dette fokuset ham inn i privatlivet på en slik måte at han selv lider mer enn forsvarlig nettopp under lidelsen, i seg selv? Har den satt seg så sterkt i hjerte og sinn hos ham, at den er blitt en besettelse, som han bare kan nyttiggjøre seg ved å få andre til å føle seg enda mer skyldbetynget enn de muligens er fra før? De følelsesløse og upåvirkelige synes å være og bli upåvirket, uansett hva man sier og skriver, uansett nød som ikke rammer dem selv.

Krever lidelsen medlidelse og mer lidelse? Mer ekte og autentisk lidelse? Morkens opplevelse av lidelser synes å overstyre selve lidelsene. Morken blir den viktigste personen i dramaet. Han forsøker å gjøre dramaet så lite melodramatisk som mulig. Morken er ingen «såpe»-forfatter. Men spørsmålene henger i luften? Hvordan kan han gjøre det annerledes? Hvordan vil han forandre verden? Er følelsen og medlidelsen nok, selve betingelsene for at forandring til det bedre, kan være mulig?

Vel, dette er ikke spørsmål man kan stille til Morken alene, hvis man overhodet kan stille et slikt spørsmål innenfor det sømmelige, og derfor mulige, i dag. Men dette er relevante spørsmål. Strengest mulig stilt, kan spørsmålet være: Fører denne trenden til følelsesmessig eller emosjonelt «uår i folket», som det heter? Sløves hele folket ned? Tar likegyldigheten overhånd? Går vi alle inn i en periode der bare «det indre» liv teller for å kunne leve et fullverdig moralsk og tilfredsstilende materielt liv?. Der alt skal dreie seg om mer eller mindre tilfeldig nød under fremmede himmelstrøk, og der selve beviset på vår legitime eksistens og menneskeverd måles ut fra i hvor stor eller liten grad vi er empatiske, medlidende? Hvor målbart eller registrerbart følelsesmessige opprørte kan vi  bli når de menneskeskapte pester med fullt overlegg og kynisk kulde sveiper over folkemassene og hvor mannen med ljåen svinger sitt blanke blad over levende og døde? I hvor stor grad skal vi ta inn over oss alle de lidelsene homo sapiens mer eller mindre kollektivt påfører seg selv, og hvor ansvaret er pulverisert eller umulig å legge på visse isolerte individer alene?

Problematikken eller utfordringen tas bl a opp her: («Jeg, meg og meg selv-journalistikk»). Anne Håskoll-Haugen, se Bistandsaktuelt/Fagpresse). Morken er et eksempel i miniatyr, et symptom på hvordan våre media og vår alles mer eller mindre feterte mediapersoner – som vi er blitt avhengig av og som vi urovekkende, men stilltiende adlyder blindt - generelt nærmer seg livet og dramaene, i hvert fall hva angår deres eget og vårt eget tanke- og følelsesunivers, dypt eller overflatisk som det enn kunne eller måtte være.

Vi kan registre et åndelig klima, generelle trender og baner, i det diskurse bildet: Blir vi – sett i det større bildet - mer eller blir vi mindre selvopptatt, mer eller mindre ego-innstilte etter hvert som utviklingen skrider frem, eller klarer vi å holde den gylne middelveien, for ikke å si: Klarer vi å holde oss til det faktum at «frelsen kommer utenfra» og ikke innenfra oss selv?

Mennesker som er overdrevent opptatt av lidelse, og da gjerne lidelser som er påført av andre, aldri av en selv, som selvpåført lidelse, vil gjerne ha en tilbøyelighet mot det mystiske eller gnostiske: Frelsen er å finne inne i oss, (hvor den kan nåes via øvelser og teknikker), og da for noen, i den lidelsen som finnes inne i en selv. Lidelsen blir så en bekreftelse på at man lever på et lavere stadium, men at man samtidig er høyst levende, hvilket da blir et sikkert, et fast punkt. Og bare der inne, dypt der inne i en selv, bare der kan man ikke bare være sikker på at lidelsen finnes, vi kan i tillegg være sikker på at akkurat den sikkerheten er mer reell enn noen annet utenfor oss. Man har da søkt tilflukt i en lidelse som er vår egen, den som de andre også bør bli en del av og som det derfor pålegges oss andre å bli en del av. Vi prosijerer lidelsen utover og over på den andre, samtidig som vi trenger det faste punktet selv. Bare ved å ta inn over seg lidelsen og erkjenne at den eksisterer, ikke bare inne i en selv, kan man så så å si legge seg til rette for å bli kvitt den. Forutsetningen blir da at den andre lider. Ja, man søker lidelsen ved å forsterke egen lidelse for nettopp for å bli kvitt den, ved å oppleve at også andre lider og lider med. For en kristen betyr dette at han ber om nåde for å slippe lidelsen, både den hetero-påførte lidelsen eller smerten og den egen-påførte lidelsen og smerten. Er det her vi muligens kan finne en forklaring på at Morken synes å være så hengiven for lidelsen? Vil han påføre sine lesere den ubevisste tanke eller sinnsmønster at jo mer lidelse de tar inn over seg og gjør til sin egen, desto større mulighet for å vinne frelse der lenger fremme et sted? Morken ser i hvert fall ut for å tenke at uten lidelse, ingen frelse. Samtidig må lidelsen og brutaliteten bekjempes med alle bønnemidler. Hvem er det så som kan frelse dem, ved å få redusert lidelsen? Er det Morken og lidelsen først, og så Gud med sin nåde og sine mirakler?

Det ser ut for at Morken helst vil innta Guds rolle i dette frelsesverket. Han vil pushje på Gud ved å fremheve lidelsen som verdens panacea. Derfor må Morken «servere» lidelse. Bare det at når det gjelder muslimer, synes det for Morken å være unødvendig å hausse lidelse. Bare i liten grad ser vi slike fobe mennesker som Morken forklare lidelsen i islam i forhold til islams gud, i forhold til islam per se.

Det er helle det kristne Vesten som pålegges forklaringsplikt og forklaringsansvar. Det er som om Morken og hans geliker nekter for å ta inn over seg at Allah – ut fra skriftene -  faktisk kan stå og faktisk står bak mye – ja, kanskje av alt av lidelse, jfr predestinasjonstroen i islam , av det onde, at Allah uten forbehold kan skape lidelse. For Allah er ikke bundet av kjærlighet, han har ingen, for kjærligheten ville binde hans «hånd», som det heter, bare av sin vilje og den er – for oss sett – vilkårlig, men like vel uangripelig. Det fins i Allah ingen fast natur eller karakter som via pakt holder seg til pakten fordi han som person er god av natur. Hvor skal så ansvaret ligge, på hvem skal det legges, sett i sin ytterste teologiske og praktiske konsekvens? For «fobe» må ansvaret legges på de kristne, eller på islamkritikerne! Det blir derfor «forbudt» å kritisere islam i sine fundamenter. Det kan oppfattes som rasisme og som islamofobi, at vi ikkemuslimer og noen kristne ikke påtar oss skylden for lidelsene! Det er slik dette fungere i praksis. Gi tanken en sjanse. I’ll call the shots. 

Gnostikere vil ha oss med inn i sitt indre univers, for bare da kan han kjenne seg igjen og få den anerkjennelse, beundring og forgudelse av seg selv – og fra andre - han trenger. Bare der kan han ha kontroll, fordi han vet at de som trer innafor alltid vil føle mer skyld enn det som godt er, nettopp for verdens lidelser. Gnostikeren kan da eie og bruke et listig plottet overtak. Han vet at det er født et behov for stadig mer lidelse og stadig mer behov for å føle seg stadig mer og vedvarende skyldig. Gnostikeren kan da kreve takknemlighet fra sine «disipler» i form av medlidelse, en medlidelse som egentlig er en lidelse som forsøker å overgå sin mester. Altså: Mer lidelse, takk! Bare da kan han føle seg riktig vel, og bare da kan han se sin oppgave her i livet fullført, i en prosess som stadig vil dypere inn i lidelsen, den delte lidelse, den delte skyld og skyldfølelse, uansett hvor irrasjonell denne er og uansett hvor patologisk og unødvendig denne relasjonen er. Noen gnostikere vil forsake verden og lidelsen ved å hate verden og lidelsen. De blir ikke mindre avhengig av lidelsen og smerten av den grunn. Men de kan skylde på JHWE, han som tillot det onde og som derfor tillot lidelsen og smerten.

På den annen side har vi gnostikere som elsker verden og spesielt den lystige siden av verden. De vil tilintetgjøre denne verden med sine lyster fordi den ikke er verdig den gnostiske guden. Jo mer synd, desto bedre, fordi den sikter mot å ødelegge verden og jo før jo bedre. Jo mer lidelse, desto bedre, med andre ord. Ved å øke lidelsen og det onde ved å bekjempe den med mer lidelse og mer ondt, blir for slike gnostikere et gode i seg selv, en strategi som hjelper den virkelig gode og kjærlige gud, som altså ikke er JHWH og derfor heller ikke den kristne Gud. Gnostikere er utålmodige, de vil nå målet enten ved å forsøke å øke smertene eller redusere den mest og fortest mulig, sett i evighetsperspektiv. Hvor mange ideologer kan vi kjenne igjen i dette? Allah sier: Det var ikke dere – i jihad - som drepte osv. Det var han.

Kan man si at Allah er gnostikernes gud?

I seg selv er dette en monstrøs vending, selvsagt. De som vil ha oss til å føle lidelse og medlidelse på kroppen og dypest inne i sjelen, kontinuerlig og i stadig sterkere grad, i den tro at man ellers ikke kan komme i kontakt med sannheten og virkeligheten, og det sanne, indre lyset i en selv, må anses som forførere. Jeg kaller denne strategien hypermagi – og gnostisime er nok en utgave av mange ulike utgaver av den. De som driver med denne «øvelsen» kaller jeg for hypermagikere, og dette er, bare for å sagt det, noe annet og mer, noe mer sammensatt og sublimt, enn det som nå bare kalles hypermoral eller hypermoralisme. Hypermoral er for grunt og statisk, termen krever en lineær logikk som ikke helt korrespondere med virkelighetens dynamikk eller «spiral-dialektikk». Hypermagi er dessuten noe mer enn bare metamoral, fordi hypermagi bedre forklarer hvorfor man overhodet bedriver metamoral. Metamoral er Nina Karin Monsens term, så vidt jeg vet. Kanskje hun kan kikke på dette? Og kanskje vil hun se mer dynamikk og bevegelse i det hele, og dermed dypere dybde?

Vi nærmere oss nå teodicé-problemet. Ha tål.

Allmenheten forstår i dag ikke at vi trenger en ny retning, nye virkemidler, nye innfallsvinkler og en ny eller supplerende holdning til vår tilnærming til de store problemene, de utfordringen vi har i dag som allerede bestemmer fremtiden. Emosjoner i seg selv – som mål og middel - fører bare inn i dødvanne, inn i en «evig» blindvei, en cul-de-sac, og en uendelig regress, hvor tu-qoque blir høyeste norm og - falske sesam, og der den siste konkurranse vil dreie seg om hvem som kan emovere best, mest og dypest, kort sagt mest emosjonelt betinget korrekt servile overfor hverandre, det være seg den ene eller annen tro.

Vi må – slik jeg ser det – begynne å se mennesket som et grunnleggende juridico-religco menneske, ikke først og fremst som et sosialt dyr, med fornuft, men som et menneske til menneske, og ikke bare som et SAP-menneske, helt i hendene på akademia og på nåde fra venstresiden i de politiske og kulturelle kontekstene og på plattformene. Se om sadismen og barnelikene i Middelhavet

Ta f eks Moria-debatten som gikk sist torsdag på NRK. De deltaktakerne, mest Helgheim, FrP, som argumenterte for å hjelpe mer i nærområdene, ble umiddelbart fremstilt for å ville mistenkeliggjøre alle asylsøkere for å ha vikarierende eller skjulte motiver, og for å søke seg hit til Norge og Norden spesielt.

Her var Anne Margit Austenå i NOAS svært frempå, hun hever stemmen på slutten og luter seg med tyngde fremover med overkroppen. Jeg så ikke om hun trippet med knærne i tillegg - for riktig å understreke alvoret i hva hun sier, en ikke ukjent debatteknikk eller hersketeknikk jeg har observert fra mange kvinner på venstresiden, som alle da tror at det er et argument i seg selv at de mener at deres person og deres kroppsvekt da skal tas for mer vektig og dermed mer moralsk høyverdig og derfor mer legitim – og kanskje til og med mer fornuftig, i og med at de riktige emosjoner får spille med» - enn motdebattantens innsikt og dømmekraft.

De spiller og foregir å være sterk kvinne, og som kvinne må de være på de svakes side, ikke sant, den siden som gir dem mest uttelling? Det er komisk, det er latterlig, det er hypermagisk; ingen ser imidlertid til å bry seg. Man tenker: dette må være lov; det er bare sjarmerende, egentlig spiller kroppsspråket ingen rolle og dessuten blir det brukt av en kvinne som da overveiende sannsynlig kan ha moralsk rett – virkelig? (Jeg sier ikke at emosjoner må holdes unna fornuften eller at fornuften ikke kan ha noe med (de korrekte) emosjoner å gjøre, bare for å ha sagt det). 

Helgheim ble altså beskylt for å mistenkeliggjøre individer, nærmest spesifikke individer, noe han selvsagt ikke gjorde. Bare å antyde at det kunne være noe i veien med asylsylsøkernes handlinger og motiver som gruppe, er blitt en dødssynd, ja, faktisk straffbart, i sin ytterste konsekvens. Man hater å bli mistenkt for å pålegge kollektivt ansvar, fordi dette ved lov oppfattes som har og diskriminering av grupper. Å linke asylsøkerne til deres felles trosgrunnlag, er også forbudt og belagt med trussel om straff. Islam er fredet, spesielt på dette området, hvor det drives «humanitær menneskesmugling» i stor stil, og hvor profitten er enorm, og hvor det er godt mulig at det står organiserte religiøse interesser bak, uten at imamer flest sier fra og fordømmer praksisen, annet enn i det pavelige gemakker, vil jeg tro. (En tidligere pave ba Fadervår for under ti år siden i sin have i Vatikanet sammen med muslimene som ba sin Shahada, formulert av Allah selv, den muslimske trosbekjennelsen, hvor det bes til Allah om at Allah må forhindre muslimene gå og følge den vei som jøder og kristne går på, de som trår feil i Allahs øyne og som derfor går strake veien til Jahanna).

At man ikke tør nevne slike muligheter, og faktisk se og ta konsekvensen av at slik skjer pågående og i stort omfang, er et svakhetstegn og et bud eller et «omen» om at noe er begynt å rakne fullstendig i ryggmargen. Og attpåtil: Slike «personlige» teknikker får dem til å tro at de er retoriske tungvektere, hvilket selvsagt burde betraktes som en illusjon, intet mindre.

Man kan lure på om «tiden» og klimaet setter seg i form av personlighetsforstyrrelser for noen av disse hypermagiske aktørene. Går debatten dem til hode og setter seg i hele personlighetskarakteren? Setter det sitt avgjørende preg på valg av fokus og orienteringsevne? Gjør de seg kulturelt og politisk blinde? Tror de at virkeligheten har å rette seg etter deres hjerter og hoder, og tør de ikke forholde seg konkret til hele virkeligheten, eller en større del av den? Disponerer «godheten» dem til å bli «godhetstyranner»? (Les Den gode terroristen av Doris Lessing og ble skremt – de fleste som har prøvd å lese den, gir opp etter kort tid, fordi de ikke skjønner poenget i det hele. Den sier mye om vår tid og om vår tids nærmest deliriske nær-forhold-kultur, satt opp som en eksemplarisk guddom).

Tilbake til Morken: Hvilke konkrete indre forhold er det som overstyrer ham og får ham til å orientere seg og vektlegge tingene på den måten han gjør? Gjør han bare jobben sin, på sin måte, så å si? Hvilke føringer lar han seg styre og drive av, og er han bevisst dem, eller foretrekker han å bortforklare dem, fornekte dem eller fortrenge dem? Hvilke reelle innflytelser er det som styrer ham? Ligger føringene å finne i integrert i hans egen psyke hans egen karakter eller personlighet på en måte han ikke kan frigjøre seg fra, om han nå skulle forsøke? Flink-gutt syndromet? Myk-mann-syndromet?

I hvor stor grad er Morken villig til å dukke andre for selv å kunne fremstå som den edle, og som helten som redder verden fra ondskapen? Er han lett å presse, lar han seg lett suggerere? Er Morken i virkeligheten en svak person og ikke verdt redaktørstolen? Vel, ta en kikk på de lenkene jeg legger ved, kanskje man kan danne seg et realistisk bilde; jeg anbefaler ingen å prøve seg på «klinisk diagnose».

En ting Morken kan være glad for, er det faktum at han bor langt fra de åstedene han besøker og den elendigheten han oppsøker og beskriver. Slik setter han seg i et distansert forhold til forholdene og menneskene han møter og skildrer, og han vet det. Men det han forsøker seg på er å bringe disse tilstandene og disse menneskene og deres menneskepåførte skjebne nærmere leseren. Han skriver først og fremt for å få leseren til å føle noe, gjerne da føle så sterkt som mulig. Leseren skal føle sympati, empati og lojalitet, mer enn å forstå den. Hvis ikke … ?

Morken forventer, vil jeg tro, at det han skriver og den måten han legger saken opp på skal resultere i konkret støtte, bl a i form av pengebidrag (hvilket selvsagt er helt legitimt og fullt forståelig, på hans premisser og alt hjelpearbeids premisser). Forventer han at leseren skal begynne å hylle ham for denne hans innsats? Ønsker han å fortelle at han er en spesielt viktig utvalgt? En som virkelig har medfølelse og som ikke bare sitter og ser på elendigheten på avstand, langt fra der lidelsen virkelig skjer og føler på kroppen? Er han glad for at han tross alt bare befinner seg i begivenhetenes sentrum som observatør? Kjenner han sine leseres begrensninger? Vet han at det det dreier seg om er å skape så stor skyldfølelse som mulig hos sine lesere? Vet han at en slik skyldfølelse kan gi leserne en ekstra dårlig samvittighet og et fast inntrykk av ham selv som er den som bidrar mest til å produsere en slik overtallig og kanskje helt unødvendig og til og med falsk skyldfølelse?

Man kan ikke lodde hjerter og nyrer, men like vel … Er han i så fall stolt av hva han oppnår?  Spør han seg om en slik skyldfølelse og slik dårlig samvittighet baserer seg på de utdrag av virkeligheten han selv presenterer mer enn av virkeligheten selv? Og spør han seg selv om den måten han velger å skrive om dette på, de innfallsvinklene og den retorikken han anvender virkelig tjener andre formål enn hensynet til ham selv og hans egne forestillinger om seg selv som «spesielt god» og spesielt egnet til å avdekke de onde? (Jeg skriver bevisst «de onde», for Morken er personfiksert mer enn fiksert på systemkritikk. Aldri opplever man at Morken tar for seg islam som religion, og de islamske tekstene i sin helhet som en sannhet som for muslimer skal oppleves som absolutt bindende og absolutt avgjørende. Han blir redd og reagerer irrasjonelt og emosjonelt og med store svakhet når f eks noen på salig måte kritiserer Hadia Tajik – dvs islam - når hun skriver om den norske julefeiring og hvor hun forteller sine lesere i Vårt Land hvorfor den islamske forståelsen av Jesus er å fortrekke fremfor den kristne, etter hennes tro og mening), - (se vedleggene: «Morken og Horn revisited» for en lengre og svært oppklarende redegjørelse). 

Det kan reises mange spørsmål angående Morkens tilfelle, for å si det sånn. I den kronikken vi over tok mål av oss til å analysere, omtale og beskrive i denne posteringen, forteller Morken at han reiste ned for å ta et torturkamre nærmere i ettersyn og for å se det med egne øyne, ja, føle det på eget hjerte. Han beskriver senger de torturerte måtte ligge på og hvor de ble utsatt for svært ydmykende og dehumaniserende og svært smertefull elektronisk sjokkbehandling. Han kommer så nært på åstedet og historien som overhodet mulig, og dveler en stund ved opplevelsen. Han er tydelig tilfreds med å få anledning til å fortelle om dette; leseren skal forstå at her har man med sann og oppriktig innlevelse å gjøre, Morkens opplevelse. Med «den riktige journalistiske tilnærmingsmåte» skal leseren selv inviteres, ja, lokkes eller «tvinges» til å delta i lidelsen som skjedde der og da den gangen. (Noen vil velge og se det som en befrielse i stedt å leve seg mer og mer inn i Morkens egen opplevelse og intense emosjoner. Bak torturen står imidlertid et spesielt navngitt menneske. Morken ser ut til å være glad for at dette menneske, denne torturisten nå endelig er død. Han kan liksom ikke helt få seg til å ta den omvendelse til kristentroen denne mannen selv forteller om på ramme alvor. En så ond mann kan liksom ikke være skikkelig kristen, for torturen er for voldsom, for utilgivelig, og derfor ikke gjenstand for tilgivelse; beviset er at det fortelles at mannen ler når han får spørsmål om han visste noe om den elektriske torturmetoden. (Skalet tilgitt menneske ikke ha mulighet for å le? Må latteren nødvendigvis tolkes som en istemmelse i at ugjerningene faktisk er rettferdiggjort? Nei, selvsagt ikke, Morken synes å være av en annen mening).

Slik jeg opplever Morkens beskrivelse og tilnærming, så kan den etter min mening oppfattes som svært histrionisk. (Jeg forutsetter at leseren nå kjenner til diagnosen histrionisk personlighets- forstyrrelse og henvise andre som ikke kjenner til denne termen å finne ut av det selv).

Morken dramatiserer ikke bare selve torturen, men også seg selv; det er hans egen opplevelse og gru som settes i fokus. For uten den, hva så? Uten Morken som sentral rolleinnehaver, blir fortellingen liksom intet eller svært redusert. (Blant annet fordi dette er gammelt stoff og fordi det i øyeblikket kanskje er mer forferdelige historier vi burde være opptatt av). Stoffet er allerede kjent for de fleste og har vært det i mange år nå. Morken gjør seg til åstedsvitne og vil at vi skal delta med ham der og da, på hans egne premisser. Han er «først på pletten». Han er den ivrigste av alle til å avdekke grusomhetene, slik at skurkene nå endelig kan blir tatt; man skulle nesten tro at han selv tror at han fortjente en fortjenestemedalje av første orden. Noe prematurt, må jeg si.

At Morken finner den nødvendig å repetere, nå sett gjennom hans egne intense emosjoner som sannhetsvitne, og i og med det fortellergrepet han nå velger å få frem poengene på, blekner faktisk slik jeg ser det, den reelle historien og de reelle fakta rundt den; de som led skyves i bakgrunnen eller forsvinner helt. For Morken er det sentrale at torturisten nå endelig har fått møte sin Skaper. Han lar riktig nok spørsmålet om mannen er havnet i helvete åpent, men det er nær på at leseren selv trekker konklusjonen: Et sånt menneske som – den kommunistiske - terroristen som nå er blitt en troende kristen, fortjener helvete, ikke noe annet er mulig. Morken ser ut til å innta dommersetet. Hensikten er å bringe lidelsen tettere inn på våre liv, med Morken som mellommann. Han ønsker å vekke oss opp fra sofaen slik at han selv kan ta kredit for det. Ved å fortelle oss at også vi må dømme torturisten, mannen som altså nå, etter eget sigende, er blitt en kristen, og dermed på en måte ferdig med sin fortid og sin synd. Vi andre, spesielt islamkritikere, sitter for komfortabelt og de facto lidelsesløst eller inderlighetsløst til for at vi med rette skal skammer oss for lite og for sjeldent over våre utilstrekkeligheter og verdens lidelser og ondskap. 

Morken ønsker at vi skal føle påtakelig og motiverende skyld. Den skal iverksette de ideelle ønsker han har, som godt kan være legitime, edle, rene og redelige, for all del. Han er imidlertid ingen fødselshjelper i egentlig forstand, for fødselen i Morkens optikk er en fødsel inn i lidelsen, mens jo en babys fødsel er et nytt liv inn i friheten. For Morken er lidelsen en større sannhet enn friheten fra lidelsen. Han avhjelper ingen lidelse. Det kan stilles spørsmål om den måten han påfører skyld på faktisk kan være fruktbar i betydningen sunn og ikke-nevrotiserende. Handler og føler Morken kontraproduktivt?

Han vil vi skal føle harme overfor forbryterne, javel, det høres tilforlatelig og sunt ut, harme, sinne og hat (?) overfor mennesker han selv vil markere avstand til, som om ikke ethvert normalt menneske allerede for lenge siden ikke ville ha tatt avstand fra det som skjedde for mange år siden, da saken var virkelig aktuell og som den gang mer enn nå måtte fortelles til en hel verden i all anstendighets navn. Det er for seint – vil jeg tro, i denne sammenhengen - når Morken nå vil vekke oss til ny syndserkjennelse og ny skyldfølelse basert på disse historiske hendelsene, hvor lenge skal de få vare ved før vi kan fortsette med våre vanlige liv og helt fritt kunne arbeide for en bedre verden ut fra aktuelle og mer påtrengende kontekster? Hvor lenge tror Morken at han kan spille på dette uten å møte kritikk og forstand, uten å vekke avsky? Forutsetter han virkelig at leserne hans er spesielt egnet til å forføre eller overstyre? Ser han dem som spesielt flakkende innvendig og hvis så, som så svake individer og lette å forføre at de ikke fortjener bedre?

Morken synes å være tynget av en dypereliggende frustrasjon eller depresjon kombinert me en slags bevissthet om at han ikke kan klare å redde hele verden og over at han ikke kan få folk til å leve opp til de idealene han legger på sine lesere. Kunne han ha valgt en annen livsorientering? Kunne han ha valgt en annen journalistisk tilnærming?

Morken er tydelig interessert i å ha oss med på reisen. Han vil ha oss med inn i torturkammeret og forventer at vi skal leve oss inn i det fryktelige som skjedde og hans egen frustrasjon eller depresjon, eller begge deler. Han vil at vi tar i bruk de samme virkemiddel som han selv tar i bruk, nemlig dyp innlevelse og empati og her har vi sannelig noe å lære av ham. Men det er en hake ved det: Hvis vi ikke klarer å føle ham helt i mål og opp i de store høyder, hva da? Jo, da er vi nok ikke gode nok. Kanskje han selv ikke er god nok? Da tenger vi ny og permanent behandling, med Morken som velvillig terapeut. Han vet imidlertid at vi aldri kan nå opp til de idealene han egentlig krever at vi skal leve opp til. Han avslører i så fall at heller ikke han selv er god nok, derfor må han være desto mer innlevende og desto flinkere til å oppsøke lidelsen rundt omkring i verden, neste gang, og neste gang, det synes aldri å kunne ta slutt på denne anledning til å demonstrere sin godhet, slik at kan få bevist at han forsøker, ja, at han forsøker mer enn mange andre, at han er en foregangsmann som avslører og et menneske som advarer og varsler og virkelig vil at de gode skal seire over de onde,  på Morkens eget vis, en metode som hans lesere skal bydes til å forsøke å leve opp til så godt de kan og formår og med de kroppslige, materielle og åndelige ressurser man måtte råde over og som man kan bidra med, i størst mulig omfang og grad.

For hvis ikke, er vi plutselig ikke prektige nok og gode nok, kan mange tenke. Tenk om de visste at Morken vet at de aldri kan nå opp til hans store idealisme? Tenk om de visste at han ut fra et eller annet grunnbehov i ham nettopp ville ha dem gående i disse forestillingen om egen utilstrekkelighet?

Jeg fristes av og til å tenke at Morken må være en slags histrionisk anlagt munk i et selvbygget fantomkloster og et «byggverk» hvor han står utenfor for å vinke flest mulig mer enn bare hjertelig velkommen inn. Han vet kanskje -på en måte – at det fins nok av folk der ute som mer enn gjerne lar seg forføre av ren godtroenhet og naivisme og som setter sitt håp til den rene dumskap, ut fra ren fortvilelse og dype eksistensielle kriser. her og Se om min forståelse av Emokrati.

 Morken ønsker å følge oss og delta i formingen av vårt eget bilde og ved vår side med sin for ham dyrebare last av menneskelige lidelser. Han vil at vi skal følge ham slik at vi kan se dem direkte, her og nå, ja, mange år etter at de har skjedd. Han vil leie oss bort til sengene med de elektroniske torturinstrumentene nærmst slik at vi selv kan føle hvordan det var å ligge der, på torturistenes nåde.  Han vil at vi skal høre bøddelens stemme (se innledningen) på nært hold. Han vil ha oss som meddommere; han har tatt initiativet og er derfor en slags primus motor eller primus inter pares og da med krav på ekstra respekt og beundring. Han gjør oss til disipler eller etterfølgere av egen lidelseshistorie til og med. Han forteller om en begynnelse, da han bodde på en hybel i Sogndal da han gikk på gymnaset der, en liten hybel på 6, 5 kvadratmeter. Hvorfor dette skulle være relevant, sier han ikke noe om. Men dette lille gløttet inn i hans fattige fortid, skal antakelig tjene til å forsikre seg om at han har gjennomgått mye lidelse og at han allerede som «fattig» hybelboer bedre enn mange andre faktisk forsto at han måtte gjøre noe mer enn dem for å avhjelpe verdens nød. Han begynte å skrive i avisen, skriver han, før han på nasjonalt nivå ble valgt til å representere Åpne Dører og fikk erfare at sosialistene avviste ryktene om uhyrlighetene i Kambodsja under kommunistene der. De ville ikke vite av at kommunismen kunne medføre så store lidelser og slik stor sadistisk galskap. Nå vil Morken med hans hjelp at vi ikke skal glemme lidelsen eller stille oss likegyldige til lidelse, at vi skal vandre i og med lidelse, slik at vi kan oppleve å føle oss riktig skyldige lengst mulig og mest mulig inderlig. Slik skal vi bli venner i nøden og lidelsen sammen med Morken.  Se om Sindre Bangstad som vil at vi skal ha mer skyld og psykologen Pascal Bruckner som mener at dette ikke er bra. Morken er helt avhengig at vi føler skyld, akkurat som Bangstad er en mann som så vidt jeg vet ikke er kristen.

Har Morken Gud med seg, står Gud på hans side – mot de mange andre, som takler lidelse på en mer fruktbar og kreativ måte? Han synes å ha veldig lett for å anlegge Guds eget fugleperspektiv på det han beretter om og dramatiserer. Han går helt konkret til verks – og ad hoc - med sine anvisninger og sin egen form for dydig alarmisme. Han peker på ting og forhold og anviser primært ett botemiddel: her skal vi innleve oss til »frelse» på han egne premisser, dvs på hans egen medlidelses unike godhet og på hans egne unike innlevelsesevners premisser.

 Joda, Morken har kjent lidelsen på kroppen, på en liten hybel i Sogndal i Sogn og Fjordane. Han har nå steget i gradene; han jobber nå på heltid med å spre evangeliet om verdens lidelser og hvor han utsier sine dommer om verdens likegyldighet og urettferdighet. Han har klart å gjøre seg til en domsprofet på Guds vegne. Ikke verst, hva? Han må være like sikker på sitt kall som marxistene var på sitt om at marxismen var vitenskapelig og ikke kunne feile og at de derfor kunne tillate seg nær sagt hvilken som helst forbrytelse mot menneskeheten i denne ideologiens navn. Men i stedet for å ta for seg ideologien, tar Morken for seg en av mange tusen forbrytere personlig. Den samme strategien velger han i forhold til islam. Islam som ideologi er et fremmed fag for Morken, ser det ut for. Morken setter sin lit til Gud, en person som kanskje ligner litt for mye og til forveksling veldig mye på ham selv. Bare det da at Gud er uendelig mer rettferdig enn Morken er. 

Hvorfor var det nødvendig for Morken å skive denne kronikken og for Dagen å ta den inn som kronikk? Den bringer ingen nyheter, bortsett fra opplysningen om Morkens kummerlighet på hybelen og den kapasitet for smerte og lidelse han måtte ha?

Fakta ellers burde være kjent for de fleste. Og dessuten: de fleste er enig om at tortur er galt og den derfor må motarbeides med alle tilgjengelige og lovlige midler så langt krefter holder og anledninger byr seg. Morken går et skritt videre; han ønsker å innkassere en høyre moralsk grunn og dermed et etisk fortrinn eller et personlig overtak ved å bringe inn lidelsen på en måte som vanskelig kan  tenkes på annen måte enn som et ledd i å påføre leserne en større syndeskyldskyld enn de praktisk talt fortjener – og dermed inkludert i denne skylden en berettiget eller uberettiget lidelse - som  implisitt kan brukes som et instrument i en eller annen strategi. Det ligger et stort påvirkningspotensiale eller rett ut sagt store muligheter for manipulasjon - og markedsføring - i dette, å få folk til å føle syndeskyld spesielt der det ingen spesiell grunn foreligger for å føle en slik skyldfølelse i de konkrete tildragelsene. (Strategien kan med andre ord oppfordre til hykleri, forstillelse og snikende servilitet).  Ikke noe treffer mennesket kraftige enn å oppleve sann og ekte syndserkjennelse, en opplevelse som riktig nok står helt fremmed for altfor mange mennesker i dag.   «Publiken» for øvrig vet ikke her hva det er snakk om.  Man er opplært til å tro at det ikke finnes noe som heter synd og skyld overfor Gud, den allmektige og hellige. Hvis så visse mennesker gjør seg til Gud eller Guds nærmeste representant her på jord, eller hvis man gjør menneskeheten og humanismen til Gud, hva så? Jo, når mennesket ikke kan annet enn å bli skyldig overfor Gud, og ikke har noen alternativer, da kommer menneskefrykten frem og setter agendaen og den er ødeleggende og en synd overfor Gud. Kommunismen har mye å fortelle oss om dette, lærdommer vi burde ta på det ytterste alvor. Andre ideologier og troer på samme måte, jeg skal ikke nevne navn. 

 Vi trenger da kanskje Morkens påminnelser, vi trenger å føle skyld uansett? Morken synes ikke å være veldig opptatt av om syndefølelsen er ekte eller ikke. Bare man føler en nagende uro eller forestilling om at man kanskje kunne ha gjort noe mer og noe bedre, under kyndig ledelse, nager mange mennesker: Noen syndespesialtister har kanskje mer å gjøre og stå i med enn noen ander. Men er det vår skyld at lidelse skjer, at grusomhetene har skjedd, at noen er onde terrorister? Er vi som er født inn i vestverdens iboende imperialisme og menneskefiendtlige kapitalistiske forderv fortjent til noe bedre enn å føle skyld og gruelse over verdens fattigdom, en tortur i seg selv? Kan vi arbeide uten Morkens forsøk på å få oss til å føle oss som ekstra store syndere hvis vi ikke lider med ham selv slik de ofrene han forteller om har lidd? Og skal vi hate bøddelen ut fra de samme premisser som Morken viser til, for å føle oss mindre skyldige? Fins det ingen andre utveier og metoder? Fins det overhodet noen frelse utenfor Morkens lidelsesunivers og forestillinger om menneskets syndenød, slik den ifølge Morken bør manifistere seg?

For å nærme oss «Morken» fra et litt annet ståsted: Går Morken på rot-årsakene i sine kronikker og artikler? Svaret er ja hvis selve lidelsen er rotårsaken, selve synden. Men går han på trossystemene som sådanne? Svaret er bare i mindre grad, hans rotfokus er på lidelsen og på hvordan de kuldskjære sinn skal reagere og agere på den. Morken vil ha flere og kvalitativ «bedre, mer spesielt «egnede» og kuldskjære sinn som kan stå til tjeneste for hans formål og hans egen misjon. Det er det indre menneske han vil påvirke og hale ut; for så vidt er han en nokså snever pietist. Holdningen og retningen hans synes å være godt beskrevet av en av våre nasjonalskalder Han Kinck, en av våre store diktere fra 1800-tallet: «Og utvendig er du hudløs sier ektemannen Georg … Du føler hver fremmed smerte som ditt eget kjøtt – stort som smått. Det er den ondeste brutalisering – den som gjøre en hudløs utvending og sjelen flakkende innvending». Bare det at Morken ikke vil ha noen «flakking»; her er det snakk om konsentrert og uflakkende fokus på lidelsen brukt som nådemiddel for evigheten og som en eliksir eller som et afrodisiaka man må ha stadig mer og mer av. For en lidelse, - i seg selv!

Hvor er Morkens mulighet for katharis, for å snakke med de gamle grekere?  I islam foreligger ingen tanker om en katharsis i form av en Frelser som soner og forløser for menneskets synd og skyld. Islam er dessuten tom for forståelse for det tragiske i selve det menneskelige. Muhammed er ingen tragisk skikkelse, en person som kunne gi katharsis. Her gjelder budene og ritualene som frelsesmidler, i den gra man kan snakke om frelse i islam. Det gis ingen genuin eksistensiell mystikk i islam. Koranen er under alle omstendigheter nok og tilstrekkelig. Den er evig og uforanderlig.

Se her om den manglende tragedieforståelse i islam og dermed den manglende mulighet for katharsis

Snakk om «curare». Som alle vet: Innvendig flakking impliserer svakhet. Man blir et lett bytte for manipulasjon. Blant annet fordi flakkingen oppleves av den som rammes av denne tilstanden eller dette karaktertrekket som f eks et tegn på at man er spesielt «kunstnerisk» innstilt eller «god», åpen, raus – tolerant og av genuin interesse for alt og alle. Morken er tilsynelatende veldig redd en slik flakking, han vil ha fast konsentrasjon om oppgaven, men dermed oppfatter han flakkingen som et element han må kontrollere og kontrollen håper han å kunne erlegge ved å fokusere på den lidelse man burde ha og som man ikke burde unnfly. Bare slik kan flakkingen kanskje opphøre, bare lidelsen er seriøs nok for de personer han mener bør fratas flakkingen.

Det sier seg selv at et slik sted eller topos å være på, er alt annet enn uskyldig og noe man bør stimulere og gi intensiver. Det motsatte er selvsagt påkrevet; her bør flagges moderasjon, tilbakeholdenhet, refleksjon. Man bør spørre seg: Hvem er jeg egentlig? Hvem og hva styrer meg? Hvem og hva ligger jeg under for? Kan jeg gjøre noe med det? Kan jeg hente ut meg selv i og fra mer stille og dypere farvann? Skal jeg realisere meg mer – dvs selge meg og min flakking bare stadig mer på forfengelighetens, kynisismens og forintelsens marked, i håp om å bli mer likt og mer forstått – som et primært godt menneske og en spesielt empatisk person?

Eller skal jeg la Gud realiserer meg, som en frivillig tjener (uten at jeg selv selger eller nettopp velger meg selv)? Skal jeg be om å få guds nåde? Skal jeg stole på at han gir den nåde som Han selv bestemmer? Se her om vestens selvrealiseringsideal og islam knipetak på kvinner her. (Jeg never dette her fordi jeg hører legen, forskeren og forfatteren Bushra Ishaq på nrk i dag fortelle at hatet mot muslimer kan hindre muslimske kvinner i å realisere seg selv. Man kan spørre: Hvor utbredt er forestillingen om menneskets selvrealisering innen islam? Burde hun nevnt Ibsen og Ibsens forankring i den judeokristne tradisjon og tro?) 

Den reformerte, berømte og svært så innflytelsesrike teologen Karl Barth beskyldte pietismen for å legge til rette for en slags fariseerisme som gjorde nåden prektig synlig og eksklusiv. Den blir en eiendom som Gud må forholde seg til, ikke en fri gave fra Gud selv, hvis vi for anledning tillater oss å se litt snevert på det. Han sa: «I would rather be in hell with the World church than in heaven with Pietism, be it of a lower or higher order, or an older of more modern observance”. (KB and the Pietists, Eberhard Bush, 2004).

Før jeg går videre, må jeg linke til et lengre “stykke» jeg har lagt ut her på bloggen om bl a om pietisme, (bla a professor Johannes Sløk sine gode og fruktbare innsikter), og om calvinisme, lutherdom og islam og mye annet og bla andre mange andre filosofer og teologer som er vel verdt et vennskap: Om nåde, nycalvinisme og en "luretekst" som kan være misvisende, men også informativ og provoserende . “Stykket er lagt inn under etiketten: Synden og syndene i kristendom og islam 11.

Hvordan kan man så forklare Morken ved å forklare teodicé-problemet? 

For først å angi noen «linjer» i kristen teori. Ifølge Ireneus,d 202, kan det onde delvis tilskrives Gud. Mennesket ble ikke skapt fullkomment, det måtte derfor oppdras i en verden med godt og ondt. Mennesket skal modnes frem gjennom historien og historien blir da på en måte selvforedlingens og pedagogikkens historie like mye som menneskets historie. Mennesket skal gjøres verdig til frelsen.

Augustin, derimot, mente at mennesket var skapt fullkomment, men har valgt det onde av fri vilje.

Platon, som var en førkristen filosof, hevdet at det som kan synes å være vondt, egentlig er av det gode bar man anlegger et riktig perspektiv på problemet. Augustin mener senere at Gud bruker menneskenes ondskap til gode formål. Syndere fortjener lidelse fordi alle mennesker har syndet.

Italieneren og professoren Thomas Aquinas ser en verden uten ondskap som mindre god enn den verden vi faktisk må forholde oss til her og nå, men han rettferdiggjør ikke det naturlig onde, bare det moralske onde. Gud tillater det naturlig onde uten at dette gjør Ham mindre god.

Den jødiskfødte Spinoza, som var en panteist, mente at både det gode og det onde står i Guds tjeneste. Luther ment at all ondskap har sitt utspring i Gud og Djevelen. Spinoza mente at islam – på førsteplass - var langt «flinkere» til å forføre menneskene og ånden enn katolisismen, som han satte på andreplassen! 

Den store tyske dikteren Goethe mente at alt ondt bidrar til det gode. Han lar en av sine figurer si om seg selv: «Jeg er en del av kraften som har fått det lodd å ville ondt, men virker godt». 

Leibniz tenkte fra det perfekte til det imperfekte opphøyet i det «større» perfekte. Fordi Gud er god, har han skapt den beste av alle mulige verdener! Leibniz kunne snakke om «den muhammedanske pesten». 

Hvor skal vi så plassere de såkalte godhetsapostler i dette bildet? Hvor hører Morken hjemme? Kan han være hypermagiker sett ut fra de definisjoner jeg har gitt andre steder her på bloggen? Vel, for Morken fins det virkelig noen perfekte mennesker, ser det ut for, dvs som tror at frelsen oppnås på det vilkår at man føler synd og skyld. Disse trenger ikke å oppdras til det gode, de er på en måte utvalgte til å oppdra de andre, de som ikke er så gode, eller de som er onde og de som er mer eller mindre onde er de som har mer eller mindre empati eller innlevelsesevne, på Morkens premisser selvsagt, slik jeg ser det. Morken trakter etter makten i skriftestolen, - den frie presses åpne skriftestol -  hvor han kan sitte på sin gode trygghet, en trygghet som sikrer ham mot å ta feil om hva godhet er og hvor god han er; han tiltenker seg retten til å utdele forlatelse og befale nødvendige botsøvelser for å sikre seg mot fortapelse.

Til dette er bl a å si at man ikke trenger å være kristen for å føle seg bedre utrustet til å vite hva som f eks er mer moralsk høyverdig i asyl- og flyktningepolitikken, og i forhold til islam, enn annet. Å føle seg mer moralsk og dermed også mer politisk høyverdig enn andre er ikke en spesifikk kristen dyd. Noe Morken ser ut til å benytte seg av med den største selvtilfredshet.

Men som kristen forstår altså Morken hva som er bedre enn noe annet; hvordan man bedre skal føre dialog, hvordan prosessene frem mot vedtak med viktige og langvarige etiske implikasjoner skal foregår, hvor toneleiet skal ligge i samtalene som berører islam og migrasjonen fra de muslimske landene, hvordan islam per se skal tolkes og oppfattes; hvilke læresetninger det er lov å bokstavelig eller ikke, som om muslimer skulle være forpliktet til Morkens tolkning og forståelse.

Slik sett føyer Morken seg inn i et mønster: I kristne organisasjoner eller institusjoner diskuterer man sjelden ut fra det materielle aspektet eller innholdet i tekstene, nei, man tillater ikke annen diskusjon enn den som går på hvordan man skal snakke om hvorfor; etikette er mye viktigere enn etikk; det man vokter om er den korrekte prosessen, det formelt riktige. Man sier f eks at «vi må gi muslimene tid»; dette innebærer så et syn som sier og befaler eller tvinger dem mentalt og forskrudd logisk til å påstå at islam – til og med isne grunnvoller - kan reformeres, noe som tas for gitt, selv om det er et aksiom eller en uforanderlig gudsforordning det ikke går an å kompromisse om i islam og at islam slev faktis sier at det er et gudsforordnet faktum at islam nettopp ikke kan forandres. Den alvorligste innsigelsen mot Morkens verdigrunnlag og tilnærming er like vel at han ikke går av veien for å diskriminere helt åpent til fordel for muslimer i den offentlige diskurs. Morken legger ikke skjul på strategien sin.  Han strutter av stolthet, når han kan få vist frem at han går inn for en stram positiv diskriminering til fordel for muslimer. Selv ikke saklig, nøktern og moderat islamkritikk som fremhever de meste sentrale dogmene i kristendommen i kontrast til de like sentrale dogmer innen islam versus kristendommen, kan stå seg for Morkens åsyn.

Når det gjelder «å gi muslimene tid», kan det være verdt å nevne at dette er blitt prøvd tidligere, bare for å ta et historisk eksempel: Da Sicilia ble gjenerobret av de kristne normannerne på midten av 1100-tallet, lot de muslimen stort sett i fred for religiøs innblanding. En av grunnene til dette kan være at muslimene visste å holde sine ritualer for seg selv. Det ble etter hvert imidlertid forbudt å å holde offentlige fredagsprekener bygget på resitasjon av korantekster. De normanniske kongene hadde ellers generelt et svært åpent og vennskapelig forhold til den muslimske befolkningen som sådan; ingen ble tvunget til å dra tilbake til Nord-Afrika, der de stort sett kom fra. Muslimer utgjorde et stort antall i kongenes hærer og i statsapparatet var det ofte muslimske jurister som fikk styre byråkratiet. Staten Sicilia opererte med 4 offisielle språk, arabisk var ett av dem. Det var toleranse i overflod, men etter vel hundre og femti år var det slutt og muslimene kunne begynne å vise både teologiske og praktiske muskler, en følge av utviklingen i det store og hele. Ganske plutselig kom det til syne et gjensidig hat som ingen til da hadde villet ta tak i. Det samme gjelder f eks i Skandinavia i dag. Islam nyter en toleranse som til og med muslimene selv i andre muslimske land ofte bare kan se langt etter å få oppleve og leve under som muslimer.

I Norge, Skandinavia og nesten hele den vestlige verden kan muslimene i dag fritt og utvunget fremføre de mest konkrete og bokstavelige prekener med direkte sitater fra deres hellige skrifter, tekster som oppfordrer til holdninger og handlinger de fleste vestlige vil få gysninger av. Og dette uten at noen fra øverste myndighetshold reagerer på annet en med å ryste litt – underdanig - hoderysting. På sikt er det ikke utenkelig at arabisk språk vil bli likestilt med nynorsk i alle offentlig organer og institusjoner. Dessuten er muslimene i flertall på visse fakulteter og muslimske kvinner er mer frempå med å ta seg lang utdannelse i forhold til innfødte kvinner.

Den norske folkesjelen eller identiteten er kanskje mer hjernevasket eller preparert nå enn noen gang før. Den forteller seg selv at den har en moralsk plikt til å gi muslimene som gruppe en slags permanent almisse og der nordmenn ser seg evig og statslig forpliktet på yte denne almissen for all fremtid. Man ser ikke at det her skjuler seg en form for rasisme – sett ut fra det aktuelle forbudet mot hatytringer -  en rasisme som underbevisst forsøker å legitimere seg selv nettopp ved å gi almisser, ikke nødvendig vis formelt - en rent juridisk plikt man påfører seg selv i den tro at man er edel og god, og fordi noen, bl a slike som Morken, men i praksis. Dette er blitt muliggjort fordi hypemagikerne, som jeg kaller dem, med stor fremgang har klart å få mange nordmenn til å tro at de skal være nedtynget av skam, skyld og synd for tidligere tiders imperialisme og forestillinger om både rasemessig kulturell og naturlig utvalgt overlegenhet, for å bli akseptert i «det gode selskap».

Poenget er at almissetenkningen – som man ikke er seg bevisst - i seg selv innbyr til etablering av et bestikkelsessystem, en relasjon mellom giver og mottaker som konserverer ulikheter, urettferdig skjevfordeling og som dessuten stimulerer til servilitet og sentimentalitet, både kollektiv og individuelt, både på mikro-planet og makroplanet og alt stikk i strid med det som jo var den ideelle eller sentimentale og opprinnelige hensikt, sett som en slags kristenplikt, forankret mer i følelsene enn i Skriften, og spesielt da i de akk så utbredte «fake» emosjoner.

Almissetenkningen innbyr til korrupsjon og har dessuten den funksjon at mottakeren kan lure seg selv til å tro at han er hjelperen overlegen fordi f eks Allah har forordnet det slik at det påligger den vantro å hjelpe den troende nettopp med «almissens velsignelse». (Joda, konkrete eksempler finnes).

I en slik setting blir de som markedsmessig eller premissmessig sett best klarer å romantisere elendigheten som et foreliggende faktum som naturnødvendig egentlig ingen vil klare å forandre til det bedre essensielt sett ofte bli sett på som helter a la Morken, (som jeg her tar som en slags personifisert trope). At dette så innbyr til korrupsjon i en eller annen form, sier seg selv.  

Man klarer imidlertid med letthet å flikke overflatisk på problemene og motsetningen, og trøster seg samtidig med «de store talls» primat over de små og mange enkelttilfeller, tilfeller eller episoder og tildragelser som hver for seg ikke betyr noe i de store budsjettene og prognosene, - men under ligger den fatalistisk og essensialiserende tanke at alt blir ved det gamle og at det intet nytt fins under solen. Slik sett tenker de som strør om seg med permanente almisser i den tro at denne strategien er spesielt kristen, hvilket den ikke er. Ja, man forsøker sogar glatt og tilsynelatende problemfritt å overgå den almisseplikten man finner i islam. I seg selv tyder dette på et visst hovmod, en urealistisk og klam og overdreven forståelse av egen godhets betydning og verdi. Det ligger med andre ord an til drama og tragedie. Og på sikt ikke helt umulig: Krig. I hvert ikke mindre vold, hvor en den nå måtte skje, både mellom gruppene og i gruppene selv. 

Viser det seg noe dypt rasistisk eller intolerant i Morken når han på ene side ikke kan tolerere saklig islamkritikk? Når han på den annen side på full steam slipper til radikal kritikk av kristendommen fremført på islamske premisser?

Hvor om allting er: Jeg synes å spore en slags baning mot diskrimineringsfanatisme i Morkens gjøren og laden på dette området og denne lar seg hverken stagge eller begrense av argumenter. Han synes å være svært redd for ikke å tenke riktig i forhold til visse mer eller mindre sanne og velbegrunnede autoriteter, autoriteter som langt fra er kristne,  en «mental tendens» som så gjør ham svak, i motsetning hva han selv vil tro; han lar seg med andre ord lettere presse enn det han selv er i stand til erkjenne, noe som i virkeligheten er forbudt for en redaktør, jfr Redaktørplakaten, og her tenker jeg på at han lot seg skremme av en ateist til å utestenge en person fra Verdidebatt på Vårt Land for noen år siden, for å ha kommet med en saklig kritikk av en såkalt jule-kronikk av Hadia Tajik). Han synes å være mer redd for at muslimer skal føle seg krenket, enn for at kristne bibeltro skal føle seg krenket, i møtet med islam proper.

Kort sagt: Morken må ha et behov for å unngå dialog hvor tilnærmingen, tonen og den generelle holdning til tingene er mulig. Han svarer med å innta en svært hoven og nedlatende innstilling til aktører som ikke er enig med ham og mennesker han oppfatter som potensielt farlige, mennesker han går ut fra som en selvfølge er fulle av hat, fobi, uforstand og ønske om å skade muslimer ved å kritisere islam – alt uten hold i virkeligheten. 

Islam skal i Morkens fordreide univers fredes, og muslimer forfordeles åpent med hensyn til bl a spalteplass for de meninger og den tolkning muslimene selv legger til grunn, med mest mulig bokstavelig fundament i Koranens tekster og Allah og profeten’s egne ord, ord som jo forsøker å knuse det kristne trosgrunnlaget. (Vi har skrevet utdypende om dette på flere andre steder her på bloggen, jeg viser til lekene som legges ved).

Jeg må nå si litt om empati, en forestilling som av mange brukes ikke bare som et magisk middel for å oppnå gunst og fordeler, men som også brukes som slegge på alle som føler på en annen måte enn en selv, som emoverer på gal måte, som oppviser «truende» tegn til inkorrekt emosjonalitet:

For å ta et eksempel: Du er tannlege og skal bore i tennene til en pasient. Som pasient vil du at tannlegen skal ha empati med deg, at han – for å kunne være god - skal leve seg mest mulig inn i din smerte. Ville du hatt en tannlege som var så empatisk? Ville du ha klandret ham etterpå for ikke å leve seg mer inn i dine smerter? Svaret burde gi seg selv. Morken ville kanskje ha svart ja, ikke vet jeg. Han synes å mene at vi ikke er empatiske nok vis a vis de forfulgte, torturerte og undertrykte hvor de nå enn måtte befinne seg, men mest i muslimsk land, ser det ut for. Han synes å mene at vi bør være mer klar over vår syndighet overfor monde cane, og gjøre større bot for denne syndigheten vi blir tilskrevet, enn vi gjør, overfor verdens elendige (hunder). Han synes å mene at vi burde stilles overfor et slags tribunal hvor vi skal dømmes for manglende skyldfølelse, en mer eller mindre abstrakt skygge i sinnet, som skal sitte der som en verkebyll man skal presses til å fjerne, på oppfordring fra slike som Morken. Samtidig vil ikke alle «De elendige», de som liksom lider fordi det er vår skyld og vår synd som har forårsaket deres lidelser, vil ikke nødvendigvis være enig med ham og ønske det samme som han. De vil betakke seg for Morkens almisse i form av at vi skal føle oss mest mulig skyld- og syndetynget. Jo mer skyld vi påfører oss selv, jo mer kan vi fortjene tittelen empatisk, sett med Morkens øyne, sett med hans eget sneversyn. (Det kan høres vel hard ut å si dette om Morken, men her gjelder det å se implikasjoner mer enn eksplikasjoner, for å si det slik). De elendige og lidende vil kanskje heller velge å ordne opp i elendighetene selv og se seg selv som ansvarlige mennesker som ikke vil binde seg til evig takknemlighet overfor de som allerede har nok med seg selv og sin egen ofte sterkt påtatte «overflod» av tårer og empati. De ber ikke om empati, men forståelse. De ber ikke om mer sentimentalitet, men om mer lødig handling og da kanskje hjelp til å bekjempe visse tendenser i muslimske land som de selv ser er undertrykkende, brutale og uten demokratisk håp.  De vil heller ha med mennesker som tenker sunt og redelig juridico-religico enn mennesker som tenker servilt betinget emosjonelt korrekt, noe vi har skrevet en del om tidligere.  

 I sin mest dramatiske og for noen fullstendig lammende form, kan saken ses slik: Uten lidelse, sorg, smerte, tårer, urettferdighet, forfølgelse osv, er det ikke mulig å være snill, hjelpende, altruistisk, empatisk – og hvem vet hva. Jo større lidelse, jo mer hjelpebehov. Vi har mer enn nok å gjøre. Vi kan faktisk skape lidelse for å kunne avvikle eller avhjelpe dem, det gjelder så vel privat som i krig. Og noen gjør det, utrolig som det enn kan høres.

Vår nestekjærlighet er avhengig at det vonde er og virker og dette trenger i og for seg ikke la seg dokumentere. Selve påstanden om lidelse, bekrefter jo at lidelse fins og at noen har skylden, at lidelsen kan forklares, og, i prinsippet, gjøres noe med, men da selvfølgelig på ulikt vis, og med ulike intensjoner og ulik motivasjon. Noen tror at det bare fins én måte å hjelpe på - stakkars dem og deres ofre.

Noen tror at alle som lider – uansett i hvilken grad og uansett hvorfor – har krav på vår hjelp, ja, på alles og hele verdens hjelp, ta f eks FN og EU. Gruppehjelp er i dag svært populært. Grupper av folk må hjelpes; det tenkes mindre på de enkelte individer. Dette kan så igjen koste oss dyrt, her gjelder det de store talls fascinasjon, men svært lite, vil man hevde, hvis man drar lasset sammen, til og med ved at eldre mennesker i egen kultur skulle dø i behandlingskøer som følge av smalere bevilgninger som direkte følge av altruismen.

Mange mener at det er moralsk forsvarlig og aktivt berettiget å få andre til å lide ved å bruke andres lidelse til å påføre andre presumtiv ikke-lidende den lidelsen det er å stadig måtte bli konfrontert med verdens lidelse, og så mye lidelse sommulig, kontinuerlig. Man forsvarer seg da med at dette er en lidelse av miniatyr betydning i forhold til de andres virkelige lidelser. Og selvsagt: Det kan være noe i det. Svakheten i et slikt uforbeholdent forsvar for «altruismen» er selvsagt at den kan brukes av svært naive mennesker, av uedle motiver, av sadister og psykopater som som regel ønsker en så stor innflytelsesradius – og uanstendig profitt - som mulig. Vanlig vis vil folk unngå å tenke i slike baner. De vil skyte på pianisten i stedet for på komponisten. De vil f eks til og med beskylde folk som er saklige islamkritikere for å være islamofobe, (en helt kulimulig term, forøvrig).

Og fenomenet er utbredt, det kan skje i «de beste hjem», og noen foreslår – i prinsippet -  til og med psykopater som verdige til nobel freds pris. Særlige grove eksempler på hvordan lidelse som kunne ha vært unngått er det der man unnlater f eks å kritisere islam som system, fordi dette i seg selv innkasserer både beundring og sympati og hvor man slik indirekte gjør seg til islamapologeter – fordi man synes overdådig synd på muslimer! Og selvsagt: fordi man jo da synes ekstra synd på seg selv, som en person som ikke utholder lidelsene man kokret og via media og magaziner ser og opplever rundt omkring, med det blotte øye.

Påstanden kan virke harsk, men abstrahert torde det være enkelt å ta poenget, hvilket veldig få i dag, i vårt like hysteriske som forvirrede og forvirrende samfunn i dag ser ut til å evne. 

Hvis vi er gudstroende, enten det er i vår daglige dont eller under dyna eller kun ute i naturen, i det fri, og spesielt hvis vi har «indviduert», inderliggjort eller personliggjort det gudsbildet som fremgår av Bibelen i sin helhet, burde vi i prinsippet være i stand til i hvert fall teoretisk å «løse» problemene. Vi kan faktisk frigjøre oss fra fortvilelsen og depresjonen, og den grunnleggende nokså medfødte og derfor menneskelige angst, for å snakke med eksistensialistene et øyeblikk, (de kan fortelle oss mange sannheter).  Men det er kanskje lett å forstå at man av og til får den tanke, at verden må være skapt en ond Gud, en Gud som tillater lidelse og ikke ser ut til å gjøre noe med den. Av og til kan man få seg til å tro at Morken og hans geliker virkelig tror at kristne tilber eller forholder seg til «den onde skaperguden», mens de selv tilhører den evige kjærlighetsgud, den gud som ikke har skapt denne verden med alle dens lidelser og ondskap. (Jeg vil her presisere, slik jeg har gjort før, at når jeg sier at M tenker og føler slik og slik, betyr dette ikke at jeg vet at M tenker og føler akkurat slik og slik, fordi han bruker ordene slik og slik. Lesere som måtte tenke slik, er akademiske undermålere som ikke forstå at det her er snakk om at det foreligger vektige grunner for å anta ved å implisere slik og slik ut fra det M skriver slik og slik og på annen måte uttrykker). 

Noen vil i sen slik situasjon enten glemme eller forkaste gudstroen fullstendig og avvise Gud, men andre vil komme på den glupe idéen at det må være to Guder, en god Gud og en ond, og da en god Gud som egentlig ikke har noe med skaperverket å gjøre.

Det sier seg selv at en slik «situasjon» kan fortelle mye om den troendes situasjon, dvs vår eventuelle tilstand med alt fra overlykke til den dypeste depresjon, og med alt det som da følger, fordi tilstanden påvirker relasjonene mellom menneskene og naturen, og menneskets indre individuelt. Sinn og hjerne avspeiler mange ganger hvilket gudsbilde man relaterer seg til og dette utspiller seg så på omgivelsene. Våre holdninger og valg, være emosjoner og vår eventuelle aggresjon kan alle tilbakeføres til en slik tilstand eller grunnholdning, den være seg akutt eller permanent.

Enkelt sagt: Svartsyn søker seg mot mørket og lidelsene. Mani søker seg mot lyset, før eller etter den bli depressiv, mens normaliteten søker seg et sted noe midt mellom. Normaliteten må finne seg i å leve midt mellom ytterpunktenes møtepunkt, (selv om grenseområdene her kan være svært vanskelig å trekke opp og gi noen klare kriterier på. Uten ildsjeler vill verden gå i stå, helt uten de alvorlig deprimerte eller fortvilte, ville kanskje verden skrante. Det snakkes mye om bipolar lidelse i dag, vi snakker her om noe lignende, men holder oss innenfor normalområde, på den gulne middelveis stier).

En kjølig, sømmelig og avmålt distansert forhold til teodicé-problemet for eget og andres vedkommende, kan være en god rettesnor for hvordan man tar i tu med problemet. Jeg går ikke inn på diagnoser, det får holde med i hvert fall å forutsette at man er i balanse eller normal harmoni, at man holder seg på matta og ikke blir for «karismatisk». Problemet er primært av filosofisk natur. Jeg tror Jesus leste de gamle greske filosofene, før eller samtidig med at han transcenderte dem og slik muliggjorde selve gudsåpenbaringen, dvs viste oss hvem Gud er og hvem sannheten er. Ren metafysikk er fremmed for Jesus lære fordi metafysikken allerede forelå og da gjerne som noe utdebattert, hvis man ikke valgte å la seg føre inn i den livslange mystikk og hvor ordene eller Ordet da på en måte forsvinner ut i abstraksjoner, uten at denne prosessen med nødvendighet fører bort fra kristentroen. Vi har mye å lære på alle bauer og kanter av selve livet i møte med utfordringen og menneskene.

Hovedpoenget er at jo mer man fokuserer på lidelsen og det onde, desto mindre allmektig blir Gud og jo mer viktig må da den troende og spesielt den troendes indre lidelsesliv bli, i sin egen forestillingsverden, uten at han er klar over dette. Objektiv foreligger da hovmod, en tilstand som skygger for Gud, i stedet for å åpenbare ham. Hovmodet får oss til å undervurdere Gud og overvurdere oss selv. Hvis ikke Gud er god i ett og alt, overalt og til enhver tid, både kan og må vi være det, tror vi, for bare slik får vi en god og allmektig Gud, en Gud som er kjærlighet.

Vi begynner da kanskje å oppsøke lidelsen samtidig som vil handler på den gode gudens vegne. Gud skal åpenbares via vår deltakelse, vår empati, vår glede, vår utholdenhet, vår mildhet og raushet, vår nåde, vårt forsyn og mye mer av virkelig gode gjerninger og egenskaper.

En slik tilstand avspeiler en gudsrelasjon som ikke tar høyde for at Gud også er rettferdig og dét i eminent forstand, uten forbehold, uten lyte og fullkomment over enhver menneskelig forstand. 

Det gjelder like vel å nærme seg problemet og ikke unnfly det, når det møter oss for full og i all vår oppriktighet og sannhetssøking, og det virkelig melder seg tanker, kall det gjerne spekulasjoner. Vi skal haste oss til problemet og ta det på fullt alvor, men vi skal like fort la det ligge, så sant vi klarer å forstå at det er for stort og mektig for oss til svare helt tilfredsstillende, som om vi trodde at vi kunne overgå Gud selv.

Det dreier seg ikke om å evne til å ha to eller flere tanker i hodet på en gang, det dreier seg om noe mye mer. Det dreier seg om lyset og livet rett og slett. Og det dreier seg om hele oss, dvs om vår frelse og først når vi er viss på frelsen, dvs dette at den foreligger i og med Jesu lidelse og hans oppstandelse, vil sjeler som på en måte er disponert for slike spørsmål, ha en reell mulighet for å bli satt frai, - jeg overprøver ikke psykiatrien per se her, fri og bevare meg for det.

Og det er i denne vissheten i seg selv, ut fra manges inderlige erfaringer, vi kan blir ført, som hele oss , inn i en elt nye relasjon til alt, hvis den ikke er erfart på dypet i en selv, på en eller annen måte. Den frelste får nå til å forandre sin relasjon til absolutt alt, også til det onde, og til lidelsen, som jo objektivt også er så store at den i sum overgår alt vi kan kjenne til og forstå. Å si Amen til at Gud er god, og Kjærlighet, og at det like vel og på tross av dette finnes ondt, og at det finnes enorm lidelse, og samtidig evig glede og herlighet, det er å elske Gud med problematikken, ikke på tross av den. En slik tro krever styrke og frimodighet, gaver jeg tror Gud skjenker dem han gir nåde. 

Hvor finner vi så kraften til å si et slikt Amen? Det sier seg nærmest selv: Ved Guds nåde. Uten nåde «forstår» vi intet. Å innse dette, er en del av frelsen selv. Ja, man trenger ikke å innse det, man kan leve det; for den troende bør dette være nok og nåden eller kraften kommer selvsagt fra Gud, neppe fra vår syndenatur, som det heter, det ville bety at en kald stein ville kunne skape ånd i og av seg selv.

Men uten denne nåden, hva så? Jo, da kan hovmodet lett krype inn, umerkelig for de fleste, nesten umerkelig for flere. Det underlige er at vi så lett godtar at hovmodet gis forrang fremfor Gud selv.

Og da blir vi også moraliserende og moralistiske, vi unnslipper ikke. Det er nødt for å skje. Vi oppsøker da det vonde, lidelsen og smerten og viser den frem til verden, som om dette i seg selv skulle være bevis på at man er på den ensidig og rett frem endimensjonale guds side, i det vi da tenker Gud med stor forbokstav. Da er Gud kjærlighet uavkortet for oss, og vi representanter for denne ene, sanne Gud. Vi er blitt gnostikere på fulltid, så å si. Jo mer lidelse vi kan bringe til torgs, jo større guddomskraft tror vi at vi besitter. Det gode består da i at vi presser oss på folk, for at de skal ta til seg lidelsen og gjøre noe sammen med oss for å bekjempe de. Og jo mer av lidelse, som vi ikke nødvendig vis må bære selv, eller føle selv, jo mer guddomsnært tror vi at vi er. Noen tror at de bokstavelig talt er Gud selv, men da er vanviddet fullkommet og problemet fremdeles ikke løst, snarere tvert imot. Det fins her selvsagt grader av galskap … 

For å si det på en annen måte: Jo mer direkte eller indirekte vi mener at Gud gjør for lite godt, at Han ikke begrenser det onde og lidelsene nok, og at Gud rett og slett gjør for lite godt, jo mer vil man etter hvert anta et gudsbilde som ligner mer på Allah enn på den judeokristne Gud, JHWHE eller Jesus. Overgangen til Allah vil komme sakte og nesten umerkelig, men uvegerlig, når prosessen nå engang er igangsatt og dette med gudstro blir stadig mer påtrengende. Det kan f eks begynne med at man sier og tenker at «det fins bare en gud». De fleste som da vil finne indre ro og frihet fra all verdens omskiftelig og fristelse, henvende seg til det som overgår f eks treenigheten, som de oppleves bare som «et hår i suppa» og som en forstyrrende eller forvirrende blokkering av selve gudsforholdet. Et eksempel på dette fikk på svensk tv for bare kort tiden siden: En prest konverterer til islam og flytter til Marokko fra en liten luthersk grend i Sverige. Han innrømmer overfor sin gamle menighet at han ikke har vært helt ærlig overfor dem, at han så å si har gått og «båret på Alla» i lengre tid, samtidig som han har overhold alle plikter som prest i den lutheranske kriken han arbeidet i.

Et talende bilde får vi rikelig av når kameraet zoomer han inn i moskeen i Marokko og hvor han ber stående og i korrekt bønnedrakt og hvor han utfører ritualene til punkt og prikke, helt alene i et større rom med høye bueganger og mosaikk. De fleste seerne vil antakelig synes dette er helt i orden: Han har jo funnet sin gud, så hvem er vi til å kritisere?  Antakelig hadde den ny-muslimen sett noe viktig. Kanskje var det hypermagien, de servilt betingede og derfor korrekte emosjoner han ville til livs og fri seg fra? Hvem vet, tv lot ham ikke begrunne sin nye gudstro på noen dypere måte, men han slapp altså til med setningen at det jo «fins bare én gud. Han sa denne setningen med et snev av nedlatenhet mot en kvinnelig medarbeider i kriken, i et forsøk på å bevare spørsmålet fra henne: Hvorfor? Så hvordan skulle hun så «besvare» presten? Det får vi ikke vite annet enn som en antydning om at hun ikke var i stand til å besvare denne konvertitten. Hvis det var tilfelle, forteller det mye om hvilket teologisk nivå menighetene befinner seg på rundt omkring og hvor fraværende geistligheten selv er blitt i sin kristenapologikk overfor folket.

Teologene virker i dag som de meste overflatiske og hyklersk forvirrede mennesker vi har i statsapparatet i dag. Ikke rart da at så mange sognebarn trøster seg med å føle mest, dvs iallfall føle mer enn naboen. Følelsen av det f eks drives en altfor streng innvandringspolitikk og at kirken oppfører seg som om den virkelig trodde at den forvaltet den eneste rette gudstro og at andre derfor tar feil eller er mindreverdige, tåles ikke i dag. Heller ikke tåles, som jeg allerede har vært inne på, at det skulle finnes noen synd i kristen forstand. Det har derfor blitt nødvendig å importere synden, så å si, ved at lidelsen kommer så nært innpå oss som mulig. Man forlanger at landet skal ta inn stadig flere asylsøkere og flyktninger. Et slikt krav oppleves av dem som setter frem kravet antakelig både som en bekreftelse på at noen av oss er mer syndige enn andre og at vi derfor må ta inn mer synd – lidelse - for at de som er skeptiske til en strengere politikken virkelig kan få opplevd syndens realitet og vår utilstrekkelighet og mangel på syndsbekjennelse. Synden erstattes med andre ord av den synlige lidelse vi importerer – et resultat av en annen synd og en synd eller lidelse vi ikke selv har påført de lidende. Vi antas så med imperialistisk selvsikkerhet og den mest selvfølgelig nedlatenhet eller patronisering ikke å ha et tilstrekkelig humant eller humanistisk rent eller plettfritt forhold til denne lidelsen, dvs denne synden, og at vi derfor selvsagt er svært syndige, og følgelig desto mindre korrekt emosjonelle vi opptrer og snakker på. Ja, vi ønsker visst å holde lidelsene ved like og anklages til og med for å gjøre den større både individuelt og i sum, både mikrososialt og makrososialt, ved ikke «å ta inn flere», dvs mer av resultatet av andre systemers og troers nærmest iboende skyld.

Man håper at vi andre skal be om forlatelse for at vi ikke bekymrer oss mer om lidelsene, konstruerte eller ikke. Å påføre seg selv mer lidelse, ser ut for å bli oppfattet som et sikkert tegn på at man er mer eller mindre «frelst», men altså frelst, i en eller annen form og mening av ordet, det er det viktigste, uten at man i dag bruker ordet «frelst». Og når vi er frelst, er man jo mer eller mindre syndefri. Og hvem bestemmer så innholdet i dette? Og hvilken motivasjon har de annet enn i en dypfølt avsky for de mindre korrekte emosjoner i seg selv? De egentlig frelste må jo være de som er mest frelst, dvs de som mest og best ved alle anledninger viser at de lider mer på vegne av de lidende enn de andre, som altså aksiomatisk antas ikke å lide like mye. Vi ser en eiendommelig utgave av arvesynden, som ikke er comme-il-faut i dag. Vi er alle skyldige i ikke å føle mest mulig medfølelse. Å ikke-føle, er blitt vår skyld, en skyld som for enhver pris må betales – av noen, men av hvem? Og hvem skal bestemme domspremissene?

Arvesynden er dermed i dag blitt all-politisk og et spørsmål om hvem som rammes av den. Den er ikke lenger en konstatering av hva mennesket er i sin essens, i og med sitt vesen, nemlig en skapning og en synder. Arvesynden er blitt noe vi politisk kan gjøre noe med. Den rammer ikke alle, bare de som emoverer minst. Dermed åpnes adgangen til å samle i hop fortjenestelsfulle forråd av syndens antidote eller motgift mot synden,  dvs frelse i form av emosjon – pga sentimentalitet og solipsisme.

Arvesynden er da ikke lenger en forutsetning for alle menneskers likhet overfor en kjærlig og rettferdig Gud, den er blitt til et kriterium på definisjonen av de som kan føle mest og som derfor er mer verdige og mer høyreiste og syndefrie, de som kan oppvise best innlevingsevne, sentimental eller ikke, det spiller ingen rolle i dag. I dag underlegger vi oss en ny arvesynd, som rammer bare de som mangler de korrekte emosjoner, ytre eller indre sett, og disse to aspektene går i tandem og opptrer faktisk som komplementære, dvs de kan ikke skilles ad.

Det ser med andre ord ikke lystig ut for oss. Vi forsøker å kvitte oss med den klassiske arvesynd ved gjerninger alene, og troen på oss selv som naturlig fødte syndefrie narsissister. Vi er i ferd med å etablere et nytt hierarki og det kommer ikke til å bli mer og mer demokratisk, snare tvert imot. Det vil trumfe den forestilling at vi skulle klare å fikse alt på det horisontale, eller det demokratiske skinnplanet, uten gud. Det skulle ikke finnes noen vertikal vei mot Gud. Nå vil vertikaliteten før eller siden slå tilbake med full styrke, i sin egen form og med sitt eget innhold.  Og da blir den og de som kan utvise den mest mulige attraktive og hyklerske servilitet de som havner på toppen av pyramiden. Og da kan vi gjerne si: Gud hjelpe oss, amen, enda så hult det vil lyde.

Jo mer lidelse, altså, jo mer syndefri og frelst. Å invitere så mange asylsøkere som mulig blir et sikkert tegn på at man er i behov for syndenes forlatelse. Og de som vil forlate oss, er de som krever av oss at vi skal vise mer medfølelse med folk i nød. (Vi skal oppføre oss anstendig eller sømmelig overfor «folk», må vite, var det en Ap-politiker som sa for noen år siden – bare det duger. Spør vi hvem disse folka er, hva de drives av og hvilken gud de sverger til, og hvem de betaler til og hvordan de finansieres, blir slike politikere svar skyldige og den som spør utstøtt av det gode selskap og redaksjoner, og desto mer skyld kan de som helst ser at intet svar er det beste svar projisere, overføre og overøse oss andre med. Med en beste samvittighet! (For samvittigheten finnes heller ikke lenger, i hvert fall ikke i kristen forstand, men dette blir det for langt å utdype nærmere her).

Vi har ingen rett til å mistenke noen av dem for å drive falskt spill. I seg selv er dette en videreføring av den spesifikke teologiske forutsetning at menneske sier «meg arme synder» etc. Har man ingen skyld, skal den likevel pålegges oss, f eks via streng selvsensur og til og med oikofobi, men da under et annet navn: Vi forutsettes rent analytisk, ganske enfoldig, av «the big shots» i dette bildet, å være mindre empatiske, mindre solidariske, og dessuten da mer «syndige», ja, mer befengt av den arvesynd det nå er blitt å tenke og føle feil (mindre etisk) innvandringspolitikk, og da helt klart uten at det virkelig er mulig å måle eller registrere noe fysisk eller empirisk bevis på at denne synden virkelig foreligger andre steder enn i solipsismen. Illusjonenes tid sies å være forbi, «illusion - here we come», skier jeg, og jo større, jo bedre, vil jeg si, best på engelsk. Verden vil bedras i mangel av noe bedre. Vi har mistet eller forkastet kristentroen. Det er poenget. Og vi tror vi kan gjøre det følges-fritt. Det er en selvpåført tragedie, intet mindre. 

Noen overøser oss med bibelsteder og manna-korn, oppfordringer om å supplere Gud, slik at det onde og lidelsen egentlig ikke eksisterer, i hvert fall ikke «for oss», vi som liksom er «innafor» en gang for andre. Vi vil da ikke ha noe med urettferdig å gjøre, noe med svakhet eller relativ allmakt, nei, da hjelper vi liksom Gud, slik at han kan komme til sin rett, slik at han forandre seg, på våre premisser og da mistenker vi de litetroende for å ville sabotere alt vi sier og gjør, for å avhjelpe lidelsen og bekjempe det onde. Vi reiser gladelig rundt i verden og samler oss opp store forråd av fortellinger om lidelser og urett. Vi appellerer til å aktiviser seg i striden, det står om frelse eller fortapelse, ikke sant, og positiv «ny giv», nye vekkelser og ny og gjerne organisert motstand, innsamlinger og innsats mot dét og de onde, det mer generelle uttrykket «det onde», trenges i bakgrunnen, bak «forhenget» så å si, det er individer og personer man henvender seg til, «de gode» og de hovmodige er ofte svært personfikserte, nettopp fordi Gud antas å finnes inne i det enkelte menneske, og ikke som en objektiv «størrelse» uten det. Er vi somme tider opprådde for nye lidelsesfortellinger, kliner vi til med gamle historier om de mest grusomme handlinger og opplevelser, i den hensikt at vi aldri skal glemme, - og i den hensikt at vi skal lide med, (for bare de syke trenger medisin, de friske trenger den ikke, sier jo Jesus, sier frontkjemperne mot det onde  – en holdning som er helt forkastelig spør man meg).

Se utvalgte lenker som alle refererer seg til problematikken i denne dagens artikkelen:

Om hatprat, hypemagi -  Guro Sibeko fremfører sin lidelse under rasisme. Hun er hypermagiker, eller løftes frem av hypemagikere og en kultur og et åndelig klima som bare blir mer og mer avhengig av sin hypermagi, og hvor det bare blir mindre og mindre rom for det reelt åndelige, spør man meg, og derfor egentlig svak. Rasismen som skal antas bo i henne, river henne opp og hun blir flakkende innvendig, som Kinq formulerer dette fenomenet, slik jeg ser det. Hun har det tydelig ikke godt – og dette «elsker» hypermagikerne, som gjør henne til en avledet hypermagiker, en avlegger av dem selv, hvilket i sin tur styrker deres narsissisme.

Morken, martyrene og Stefanus

Morken om fenglsing i Iran og hans manglende forståelse av islam og muslimer

Morken - en reise i et markedsført selv

Skal mine følelser nå være alle tings mål? Om Rollnes, Storhaug etc

 Om våre dagers skrudde logikk

 Om korset som skal ned i Kina, av Morken

 Om feelgoood-kameratene Gilje og Morken

 Hypermagierne trenger ofre for å feelgood

 For hva vil man ha «en vanlig kineser» - og for den saks skyld: en vanlig nordmann - til å tro? At islam og kristen tro er like farlige?

 https://neitilislam.blogspot.com/2011/05/kina-vesten-og-islam.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/redaktr-star-opp-mot-dejvelskapen-i-irak.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/stefanus-stiftelsen-dagen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/johanes-morkens-paskebudskap-den.html

Morken fra Libanon til Kina

http://neitilislam.blogspot.com/2020/06/stefanus-magasinet-og-martyrene.html

 Vi har skrevet en del om Johannes Morken-relatert gjøren og laden tidligere her på bloggen:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/chaudhrys-islamske-logikk.html - om «islamsk logikk»

https://neitilislam.blogspot.com/2012/09/hadia-tajik-u-kulturminister.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/nar-redaktr-johannes-morken-lper-islams.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/johanes-morkens-paskebudskap-den.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html - :

en link som bl a beskriver Morkens selvforherligelse.

 https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/johannes-morken-kina-islam-og-kristendom.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/fordmmer-drap-men-ikke-betingelsene-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html - mangler kristne redaksjoner mot til å kritisere islam?

 https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html

Se spesielt denne, som inneholder en artikkel i artikkelen om Morkens – flaue og feige - Selvforherligelse:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html

og spesielt i tillegg, denne: Fyldig, sann og grundig historisk bakgrunn for Morken og Horn

 Se denne oversikten:

Er det snart dagen for Dagen - bl a om Morkens bidrag

 Morkens påskebudskap - blasfemi? – den muslimske terroren er blasfemi …

 Se om Morken og bl a Horn når det kommer til harprat - og deres islamofobi

 Morken og Horn produserer sine ofre

 Med Dagen fra demring til skumring?

 Gilje om bl a "pride"

 Om det nye "vi'et", hypermagi og emokrati

 Morken fordømmer drap men ikke betingelsene

 Fyldig om "Morken og Horn revisited"

 Morken om fengsling i Iran

 Vil Stefanus la seg lure?

 Morken og muslimar har fått nok av islam

 Morken og Vårt Land - et katastrofeområde

 Om visse høyst tilstøtende anliggender: Se diverse artikler som kan tas som en oppfordring til fordypning:

Den nye magikeren - hypermagikeren og Hva har hypermagikeren med Brunei å gjøre? Og Ytterligere forklaring om hypermagi og det juridico-religico mennesket og Allah - hvem sier du han er? Og

Hat, sjikane, krenkelser og hypermagi (müncher) og Islam sett som et parti og Kjærligheten - Agapen + juridico-religico og Livets Tre og Israel, sandkasse-eksempelet, hypermagi, juridico-religico. Det "nye vi'et" ... og Den nye kollektive slavemoral, nødv. av å tenke juridico-religico - hypermagi - Ødipus og tragedien i dag og  Lippestad, håndhilsing og det jurico-religico mennesket - til guddommelig besvær og Om å avradikalisere allahiansk juss og Mennesket mister sin status uten juridico-religico

Når kjærligheten truer kirken og Tror Gelius at han er en inkarnasjon av Guds KJÆRLIGHET?

Se dessuten følgende lenker: 

Gilje mot islamofobi, Selbekk for

Gilje for fremmedfrykt og Gilje vs Bannon

Morken - grip djupt i lommeboka og Kina, pluss Boko Haram og Nigeria

Gilje refuserer prest - og selve Bibelen?

Dagen, Gilje og Knutby

 Stefanus, martyrene, Morken og Magasinet

Gilje, og når Gud blir sekundant i Dagen

Wisløff tror du ikke på Jesus tro du ikke på Gud

Morken, Kina, islam og kristendom

redaktør Giljes forvirring og utydelige budskap

Gilje og Dagen: Når livstolking trumfer troen og gud sett som et kosedyr, pluss ref til Nordhaug