Hareides sorti

En liten sørgesang på Hareides vegne

Mange vil synes det er trist å se Hareide falle ned fra «grace» til «disgrace». Han snakker jo så søtt, og søt er han jo også, men det er tydeligvis utenpå, han har ikke akkurat øyne som tinntallerkener, skjønt kjenner noen Hareides indre landskap, hans egentlige hjerte, hvor det nå er? Vinglepave? Et godt norsk ord å ha på tungen.

Hareide har nå funnet sitt hjerte igjen på Venstresiden i norsk politikk. For det er hjertet som er selve drivkraften for Hareide, synes det som om. Hjertet heves opp over forstanden er imidlertid noe som imidlertid hører politikken til, primært, men Hareide er ikke først og fremst politiker. Han vil heller  føle seg bedre om noen kalte ham «de autentiske emosjonenes og det genuint anstendiges mester», - ikke «mastermanipulator»  - dette sagt med en viss ironisk slagside, selvsagt. Hareide har nemlig en substansiell anstendighet som overgår Sylvi Listhaugs anstendighet, hvis Sylvi da i det hele tatt har noe som helst som kan kalles nettopp anstendighet, etter Hareides ønsker, eller ville fantasier. Hareide ønsker seg mest av alt et helt nytt parti, vil vi tro, et parti som også kan dominere på venstresiden, Anstendighetspartiet. Og først dét vil være uovervinnelig, slik Hareide er selv, eller tror han er, fordi han satset alt på anstendigheten.

For Hareide mener jo at Rødt og SV er mer anstendige enn Sylvi, det fikk han jo bevist da han la seg som en varm, våt og fremfor alt GOD tunge på vektskålen for – politisk - å bli kvitt den uanstendige Sylvi, (som ikke hadde gjort noe annet enn å komme med noen betimelige poenger eller spissformuleringer om Ap, poenger som rokket Ap inn i grunnvollene).

Joda, nå må Hareide også sluke SV og Rødt. Det vil si: Han må til og med ta mål av seg til å heve anstendighetsnivået, ikke bare i Ap, men også i alle de andre partiene på venstresiden, hele bunten, en målsetting han kanskje vil oppå før han vet av det selv, for de anstendiges dyd er jo alltid å kreve av andre at de skal bli mer anstendige enn en selv, altså den virkelig anstendige.

Hareide kan umulig unngå dette dilemmaet, hvis han da overhodet makter å se at han er fanget i et dilemma.  Han liker kanskje å stå stille med begge beina plantet i selve dilemmaet. Ja, det ser ut til at han trives der, i kampen for å stå i dilemmaet, det er alltid en tragisk kamp som går på livet og friheten løs, men det er akkurat dette han mest av alt vil, kanskje av rent politiske grunner, for vil ikke Rødt og SV nettopp være de som kan hjelpe ham til å presse Ap, slik at Ap kan bli enda bedre og mer anstendige?

Det vil alltid bli større behov for Hareides godhet og anstendighet. Ingen kan få nok av Hareide i så måte. Han kan før han er klar over det selv plutselig komme i den posisjon at han blir tvunget til å kreve at også Ap til å bli et godere parti, med stadig flere anstendige medlemmer, eller bedre. Hareide vil alltid kunne presse Ap ved å vise til SV’s og Rødt’s stadig eskalerende godhet, et SV og et Rødt som alltid vil ligge et hestehode foran i kampen for å utbre godheten og anstendigheten, en godhet som garantert alltid øker i takt med reelle problemer SV og Rødt ikke klarer å løse selv, (enn si ha noen ide om hvordan problemene kan løses). Det er, som vi husker, «ikke noe galt i å være god», slik tidligere biskop Stålsett uttrykte det, den dagen det gikk opp for ham at han nok burde føle seg litt godere enn han hadde vært, og litt mer anstendig, og litt mindre dum og nedlatende, på godhetens vegne, kan vi få oss til å se.

Så, joda, lykke til på reisen Hareide. Lykke til med anstendighetsprosjektet ditt. Du etterlater deg et Kristelig Folkeparti som er mindre anstendig enn du kunne bære. Sant?

Frykten for Storhaug og angsten for demokrati

Nei til islam kommenterer her Bård Larsen, Kjetil Rolness og Hege Storhaug som har kommet brudulje og hvor det går en kule varmt i diskursen, for øyeblikket.

Vi legger inn deres artikler under. Først lar vi oss selv komme til ordet:

Hege Storhaug har vært på en tur i Visegrad-land og skriver reisebrev om det. For det blir hun sammenlignet med totalitære krefter, krefter som på den enes siden henter sin hjemmel for all moral og handling i folket og bare i folket og krefter som hyllet kommunistiske diktaturer på 1970-tallet.

Disse kreftene hadde lest Marx og Mao og brukte dem som «moralske kompass». De hadde ett mål: Først revolusjon og deretter diktatur, det proletære diktatur. Ved måloppnåelse ville alle sorger være slutt og alle verdens bundne trælle ha fått sin hevn, og den nye, menneskeskapte rettferdighet, alt basert på voldsbruk legitimert så å si ut fra det kartet de selv hadde konstruert og som de gikk etter: Det marxistiske manifest. Undertrykking - som fulgte med på lasset - av enhver opposisjon basert på en moral som fortalte og kommanderte dem til å tro at det «arbeiderne» sa og vedtok til enhver tid, basert på hva marxismens ideologi fortalte dem, via sine små og store Sentralkomiteer, var uttrykk for den ene, klare, entydige og forutsigbare sannhet.

Marxistene mente at de kunne hente ut den «guddommelige» sannhet ut fra hva arbeidere sa og tenkte til enhver tid, kommunismen ga dem en slags trygghet, et fast punkt i tilværelsen, en urokkelig plattform som kunne pakkes inn i retoriske floskler som f es «rettferdighet», «likestilling», «frigjøring», «solidaritet», nærmest etter eget forgodtbefinnende.

Alt ble for kommunistene begrunnet i den overbevisning at marxismen var vitenskapsbasert, og derfor sann. All motstand måtte utryddes. Stalin drev folkeopplysning ved å velge seg ut et på forhånd vedtatt program å hente inn folk til avhør hvor resultatet var gitt på forhånd: Dommen sendte millioner av uskyldige mennesker rett til GULAG og den sikre død.

Men hvorfor? Jo, for på byråkratisk vis å kunne oppfylle kvoten, ved kun å se på den tekniske siden av dette. Enkeltindivider var underordnet ideologien. Ytringsfrihet var en borgerlig oppfinnelse som bare vill sinke og fordreie prosessen mot det kommunistiske utopia. Kommunismen utviklet seg raskt til et spørsmål om å drive mest mulig byråkratisk effektivitet, byråkratiske tiltak ble et adekvat svar på hva kommunismen i seg selv krevde, nemlig maktovertakelse via revolusjon.

Sin «guddommelige» hjemmel hentet kommunismen i det antatte behov arbeiderklassen hadde. Revolusjonen baserte seg dermed på mer eller mindre på forhånd hypotetiske, deduserte fastlagte behov – spesielt fysiske behov - som måtte tilfredsstilles med bruk av «rettferdig» vold basert på manifester, dvs politisk forpliktende dokumenter.

Stalin kunne hevde at alt han gjorde var hjemlet i disse «guddommelige» hjemlene. Han var den som var valgt – ved å drive med valgfusk og terror – til å fungere som kommunismens fullbyrder. Det ga ham en skinn av allmektig. «Endetidforventningen» - det utopisk klasseløse samfunn - skulle manifistere seg like rundt hjørnet og den som nå hadde fullmakt til å få satt dette ut i livet, var Stalin, sammen med hans svorne indre krets. Det endte med et – systematisk villet - blodbad. Som kjent ble over hundre millioner mennesker drept i dette dramaet, et drama som kunne ha vært unngått.

Kommunismen er i sitt vesen en korporativ ideologi: Den henter sine hjemler for ethvert tiltak i gruppen, i «arbeideridentiteten». Arbeidernes behov og valgte strategi ble imidlertid bestemt immanent, uten gudsreferanser. Arbeiderne som gruppe kunne bestemme en gang for alle hva som var rett og hva som var galt. Dette innbyr til absolutt relativisme på ett plan, og politisk absoluttisme på et annet plan. De går hånd i hånd, mynten har som alle vet to sider som ikke kan løsrives seg fra hverandre. Man kan si at marxismen var universelt fundamentert, - arbeidere i alle land - , mens nazismen knyttet seg til det spesifikke, en korporasjon som da i tillegg til å dominere egen spesifikke gruppe, ville overta verdensherredømme på dette spesifikke grunnlag. Se artikkel her

Fascismen og nazismen har mye grunnleggende felles. De er begge korporativt bestemte – og dermed selvbegrensende og selvavgrensende «størrelser», bare at når det gjelder fascismen osv, så dreier alt seg om et spesifikt folk, en spesifikk, ja, en helt spesiell nasjon, som blir satt opp som gudserstatning, en erstatning som da følgeriktig kan begrunne seg selv i ett og alt. Hva folket - og subsidiert rasen – bestemte til enhver tid, skulle gjelde som guddommelig hjemmel – en sekulært fundert konstitusjon - for alle, universalistisk. Tyskerne skulle – ved tvang og manipulering fra øverste hold - se på seg selv som primært ariere, en folkegruppe som på alle måter hevet seg «naturlig» over andre folkegrupper og alle andre rase. Arierne hadde en korporativ rett til å dominere, ja, de var skjebnebestemte til å herske, i kraft av sine overlegne gener, egen tilhørighet og egne uovertrufne innsikter «i alt». Til syvende og sist bygger disse illusjonene på darwinismen som akademia tok til sitt bryst: Bare den sterkeste overlever, det ligger i genene, de «rette» gener vill overleve og dominere og den sterkeste hadde da logisk sett – ut fra disse tankeforutsetningene – rett til å bruke alle den makt de så tjenlige for å gjennom sine ideologiske målsettinger. Makten gir med andre ord retten. Det fins ingen vei utenom. Dvs den som velger en annen vei, en annen metafysisk tilhørighet, har egentlig ingen rett til å eksistere.

Veldig få mennesker i dag klarer å knytte kommunismens og fascismens livssyn, menneskesyn og virkelighetsoppfatning til «det korporative grunnlag» disse ideologiene springer ut av og det grunnlag de er helt avhengig av å tenke innenfor skal ideologien selv ha noen sjanse for å «overleve» og dominere.

Korporasjonismen regnes ikke som en selvstendig disiplin eller ideologi, derfor debatteres den da ikke i dagens diskurs. Og grunnen kan ganske enkelt være den at det «korporasjonistiske» perspektivet i seg selv avslører den moderne akk så antitotalitære akademiske elite. For denne eliten er selv korporatorisk, bare at den nå henter sine «guddomelige» hjemler på annen kant. For den nye eliten er vitenskapen og det store alminnelige og universelle markedet alt, jfr globalisme, ingenting kan begrunnes uten vitenskapelig backing, sannsynlighetsberegninger, statistisk-vitenskapelig funderte prognoser, you name it. 

Ifølge vår tid tidsånd, kan ingenting begrunnes utenfor markedet og vitenskapens rammeverk. Og dette er de ideologiske tankeforutsetningen som nå gjelder i alle sammenhenger. Det sier seg selv at i et slik «klima» kan ingen verdier sies å være bedre enn andre verdier, ingen kulturer kan være bedre enn en annen, ingen gud kan være bedre eller dårligere enn den andre, ingen tro kan være bedre enn en annen og derfor skal alle stilles likt: Man skal presses inn i det nye store korporativet, et korporativ som riktig nok ennå ikke har fått sitt navn og som ennå ikke er erkjent for hva det er, men altså et korporativ som likevel i høyeste grad virker og stadig skaper nye premisser for alle politikk og all kultur, ned i minste detalj, i dag. Sant er bare det som funker på det materielle plan.

Og alt dette viser seg i at alle aktører i sivilisasjonskampen som foregår så å si under radaren i diskursen hevder som det høyeste ideal å være nøytral, fordi jo markedet og vitenskapen er nøytral, og attpåtil verdinøytral, men da havner man uvegerlig i den fellen som den absolutte relativisme og den absolutte toleranse skyver dem mot og de grøftene å falle i som relativismen og toleransen setter opp for dem, i dag markedsført som fyrtårn og moralske kompass til evig og uforanderlig sant forsvar for demokratiene.

Sannheten er imidlertid selvinnlysende: Den nye korporativismen er alt annet enn nøytral. Den henter sin hjemmel i det gjennomsekulariserte «korporativ», en melange av ider, emosjoner og positivistiske kalkuleringsnevroser, men den eier ikke evighetsperspektiv, den regner ikke med en Gud som har forpliktet seg til å opprettholde og pleie sitt skaperverk med alle sine guddommelig forordnede både naturlige og menneskeskapte lover. De mangler metafysikk. De fornekter erkjennelse av at mennesket er kontingent, helt avhengig av sin skaper og opprettholder. Det nye korporative aktørene tenker sosiologisk, psykologisk og antropologisk, ikke i juridico-religico grunnkategoreier, se min artikler juridico religico     

Storhaug gjøres både til en liten Stalin og en liten Hitler i Larsens og Rolness i hver deres eget snevre alfa-omega perspektiv. Slik de fremstiller det, er det mer i den attribuerte rollen som en liten Hitler, mer enn som en liten Stalin at Storhaug utgjør den største fare, fordi Hitler i bunn og grunn hentet sine hjemler i folket og fra folket, og folket da sett som overdommer og som det eneste legitime fundament for Hitlers og nazismens ugjerninger.

Og her aner vi Holocaust i bakgrunnen: Storhaug er ikke helt i mål der, får vi inntrykk av, hun er ikke så farlig eller uverdig, men hun er på vei inn i det totalitære, med seg selv som gallionsfigur og «fører». Storhaug blir tillagt den mening at det folket egentlig ønsker seg, er et muslimfritt samfunn, et samfunn uten koranklosser, et samfunn hvor kvinner kan føle seg trygge, til og med nattestid. Det er dette perspektivet Larsen og Rolness fremhever, etter vår mening helt uberettiget og ufint, ja, nedverdigende og sjofelt.

Storhaug synes det er fint at folk føler seg trygge i eget land. Dessuten støtter hun indirekte eller mer eller mindre direkte Ungarens stasminister Orban når han går ut i fullt offentlighet og påstår at kristendommen er den kraft som kan redde Europa. Storhaug beundrer kanskje Orban sitt mot til å tale EU, Macron, May og Merkel midt imot, men dette skal altså Storhaug straffes for.  Stakkars Larsen og Rolness, sier jeg. De har mistet gangsynet og nå mister de min respekt. Det står seg ikke for akademikere som disse to å blamere seg selv så til de grader. For de biter seg selv i halen. De mangler det større perspektiv på dette.

Storhaugs reisebrev blir for mye for Bård Larsen og Kjetil Rolness. De hisser seg opp og glemmer at de må vokte seg vel for ikke å bli «tiltalt» for å være totalitære, så liberale og demokratiske som de jo tror de er. I virkeligheten avkler de seg selv som autoritær personligheter, og denne tendens ligger nå på bordet i form av selvavsløring. De avslører – personlig - at de ikke kan tåle Storhaug og det hun står for og arbeider for, og den måten hun gjør det på. De evner ikke å se at Storhaug jobber innenfor en sjanger som i seg selv krever en viss provoserende stil. Storhaugs stil er konfronterende, ja, men hva er feilen med det, når hun får frem budskapet, et budskap hun begrunner på faktagrunnlag, og slettes ikke på vage forestillinger om «folket» eller «marxismen». Storhaug vet at hun må markedsføre sin sak på en måte som kan provosere mange. Hun og HRS har funnet en nisje i åndsmarkedet, så å si: HRS står opp for kvinner sett i lys av islam. Perspektivet og utvalg av saker er bevisst valgt. En mer generell og filosofisk kritikk av islam overlates for en stor del til andre, selv om HRS også ideologisk i et bredere perspektiv har mye å fare med. Storhaug svikter imidlertid på ett punkt: Det ser ut for at hun setter sin lit til at medina-islam vil klare å utkonkurrere mekka-islam, og her svikter hun, men dette er en tross alt en mindre «synd», sett i vårt perspektiv, se Storhaug mekka og medina

Rolness og Larsen misforstår og identifiserer Storhaug med selve stilen, eller sjangeren, altså. De blander sammen form og innhold. De parkerer Storhaug under en endimensjonal tilnærmingsvinkel. De tror de vet bedre, kan bedre og ser bedre. De tror Storhaug er blitt fiksert – klinisk - på islam, de ser ikke at skal hun vinne gehør for sin islamkritikk, hjelper det ikke å gå stille og servilt i dørene og at den stilen Storhaug har lagt seg på jo par excellence bringer folkeopplysning på en måte som lange rekker av universitetsforelesninger alene ikke vil makte å formidle. De ser ikke at islamkritikk helt naturlig fordrer et intenst og gjerne smalt fokus skal islams essens kunne legges frem på en samtidig like frisk som like fornuftig måte.

Larsen og Rolness mener at islam bør beskyttes mot «fiksering». De fritas dermed, tror de, da å bli like psykologisert som Storhaug, som de begge psykologiserer, dvs bortforklarer med «psykiske» kategorier, eller fjerndiagnoser som intet hold har, i virkelighetens verden.

Å fokusere på islam, selv om det foregår over tid og selv om bestyrtelsen og den moralsk harmen over islam og hva islam er og innebærer i sitt vesen av og til kan anta en viss «flash-over», er ikke å være fiksert på islam. Det er å være sannferdig. Storhaug vet å markedsføre seg. Hun vet at skal hennes tolkning og sanne verdiforankring å frem og få folk til å tenke og reflektere, og ja, agere, så må det tydelig og sterk lut til, inkludert saftig retorikk.

For å få frem sannheten, lønner det seg av og til å overdrive og alarmere, det er høyst legitimt. Storhaug har lykkes mye bedre med denne strategien enn kanskje noen annen aktør i samfunnsdiskursen de siste 20 årene. Og det hun har fått utrettet og det hun vitterlig har gjort, er ikke mindre enn en stor og mektig bragd, en bragd som burde premieres fra høyeste både politiske og kulturelle hold. Storhaug får frem grunnleggende poenger og innsikter. Hun burde få en stor og statsstøttet «fredspris i miniatyr». I stedet overbringe «etablissementet» priser til Sumaya Jirde Ali og denne Faten, som vi husker, som sammen med statsminister Solberg sto frem midt i Oslo by på en solskinnsdag og leste opp fra Koranen, mens ungjenta skrek ut og mente at ISISvar av Djevelen. Skal tro om Erna Solberg fattet at det Faten virkelig sa var at sunnimuslimer flest faktisk er satanister, i hennes verden? Det Faten sa var at representanter for det sunni-islamske Al-Azhar-universiteter i Kairo som med koranen som vitne sa at ISIS ikke var uforenlig med. Universitetet gikk dermed Satans ærende, skal man tro på og følge Faten. (Det sørgelige er at Storhaug ikke har behandler saken fra denne siden, men, men, noen luker eller blindflekker må man ha, hvis man ikke vil bli – usunt og selvdestruktiv - helfiksert på islam).

Rolness og Larsen tillegger Storhaug meninger hun ikke har og en karaktertype eller karaktertrekk hun ikke kan beskyldes for å lide av. Hun påstås å hyse totalitære tendenser. Tenk: Hun forteller at folk synes det er OK ikke ha så mange muslimer i landet. Hun mener at Orban ser tingene for hva de er. Hun ser sammen med Orban islam som en trussel mot Europas stabilitet og overlevelsesevne med hensyn til å bevare velferdsstaten slik vi kjenner den fra hjemlige trakter og erfaringer fra de siste 70 år.

I seg selv gjøres dermed Storhaug til et farlig menneske og et menneske med ideer og forestillinger, for ikke å si verdier, det gjelder om å undergrave og bekjempe, slik Larsen og Rolness gjør i VG og på

Larsen og Rolness har begått et karakterdrap på Storhaug. De nekter å la det synke inn at Storhaug ikke er korporatorisk, slik jeg beskriver det over. Storhaug har intet fundament hverken i kommunismen eller fascismen eller noe annet ideologisk og immanent eller gjennomsekularisert paradigme. Storhaug er anti-totalitær, antikorporatistisk og mer transcendentalt fokusert enn Rolness og Larsen, for hvor finner hun sine hjemler fra om ikke innenfor den judo-kristne tro og tradisjon, en tro og en tradisjon som er alt annet enn nettopp korporatistisk, slik islam, nazisme og kommunisme er det. Den kristne kirke er katolsk, dvs universell, og her finnes hverken mann eller kvinne, jøde eller greker, vi står alle likt overfor Gud, dvs den kristne Gud og vi er alle skapt i Guds bilde, en tanke eller teologi som er fraværende i islam. Den kristne kirke er altså ikke dualistisk, den støter ikke noen ut i kulden. Kristendommen åpner i sine grunnvoller for en induktiv tilnærming til mennesket og verden, islam stenger seg ute fra denne dimensjonen og blir derfor en grunnleggende deduksjonistisk religion. Islam er mer «analytisk», kristentroen er «syntetisk», den fatter slutninger ut fra verden, ikke omvendt.

Etter min mening er det her Storhaug befinner seg, både fysisk og åndelig, vil jeg si. Om hun selv vil være enig i dette, vet jeg ikke, jeg kan bare håpe at hun vil forsøke å gjøre seg dette perspektivet mer bevisst. Det hun imidlertid er krystallklar på er at islam faktisk fungerer som et korporativ som henter sine hjemler i seg selv, og da som om korporativet i seg selv var Gud. Islam overlapper dermed nazismens og fascismens korporative grunnstruktur, bare at man i islam – som et tilleggsperspektiv - også trekker inn det man kaller evighetsperspektivet, i form av indusert frykt for helvete. Islam kan slik sett fremstå som mer holistisk eller som en kompakt idemessig eller metafysisk fundamentert helhet – Allah er jo da også en ubevegelig monolitt – men tar en dette som det eneste gitte utgangspunkt og eneste kriterium for å nærme seg islam teoretisk-kritisk, glemmer man i farten å se islams reelle tvetydighet, islams reelle ambivalens og da en ambivalens som kan brukes instrumentalt og brutalt av maktmennesker som elsker å ta kontroll ved å splitte og herse, det være seg muslimer seg i mellom og utad i forholdet til «oss vantro».

Islam forsøker seg her med et knep for å komme unna eventuelle beskyldninger om korporatisme: De snakker om og tilber Allah som om Allah skulle være et generisk begrep. Islam per se vil imidlertid ikke høre tale om dette. Allah er en spesifikk gud med et helt «avgrenset» vesen, uten kjærlighet. Allah er ikke JHWE eller den kristne, treenige Gud om så den arrogante Lars Gule skulle være aldri så uenig, (han hevder dette på egen side på facebook). Islam, Allah og profeten utgjør et lukket system som i sin isolasjon danner fundament for all islamsk moral, en lukket politisk korporasjon, en selvtilstrekkelig ideologi, ja, et verdensvidt PARTI,   se her   på samme måte som nazismen og kommunismen var det. Storhaug går dermed fri. Hun tilhører den judeokristne og den essensielt og eksistensielt åpne, universelle eller katolske tradisjon. Hun er ingen korporativist og derfor europeer og demokrat i sin dypeste kjerne. Hun er et ypperlig eksempel på hvordan man forsvarer ytringsfriheten. Larsen og Rolness synes å gjøre seg til forbeholdne her, se vår artikkel om Ytringsfriheten,angsten for demokratiet og ytringsfriheten  

--

Hans Rustad tar Storhaug i forsvar i dag, se her

Rita Karlsen bidro med et vektig innlegg på HRS i går, se her

Kjetil Rolness artikkel å Resett:

Autoritær nasjonalkonservativisme på fremmarsj blant islam- og innvandringskritikere

Av Kjetil Rolness -26. september 2018 | 16:06 180

Norske islam- og innvandringskritikere har begynt å omfavne autoritær nasjonalkonservativisme. Av typen Orbán, Kaczyński, Putin og Trump. Noen er klar for å nedmontere selve det liberale demokratiet for å forsvare seg mot den illiberale religionen islam.

Og de som føler seg kneblet av eliten, er høyst villig til å kneble andre, og slutte seg til langt mer undertrykkende eliter.

Bård Larsens advarsel og analyse i VG er helt på sin plass. Hege Storhaugs rosenrøde reisebrev fra Polen i forrige uke, var ren politisk kitsch. Men Larsen nevner ikke det mest koko: At Storhaug følte seg så fri og trygg som kvinne i dette landet. Det spiller ingen rolle at regjeringspartiet innskrenker kvinners rettigheter, til og med ønsker å totalforby abort (selv etter voldtekt). Eller at homofile er stadig mer utsatt for hets og vold, uten beskyttelse fra myndighetene. Så lenge man ikke ser hijaber og koranklosser i gatene, er alt “vidunderlig” i Øst-Europa, skal vi tro Storhaug. “Størst av alt er friheten”? Nei, størst er tydeligvis friheten fra islam. Glem alle de andre frihetene.

Ellers burde Larsen fått med seg at støtten og hyllesten til Orbán forlengst er tydelig artikulert av folk som Christian Tybring-Gjedde i FrP, Hans Rustad i Document og Helge Lurås i Resett. Disse deler en grunnleggende tenkemåte: Man besitter Sannheten. Man taler på vegne av Folket. Man står opp mot det som truer Nasjonen. Og man liker dårlig kritikk eller andre måter å se verden på. Enten er du med oss, eller så er du mot oss.

Alle som virkelig står på frihetens side, og det inkluderer de som uroer seg over islam og innvandring av fornuftige grunner, må avvise denne falske dikotomien. Valget står ikke mellom islamismen og høyrepopulismen, men mellom det liberale og det autoritære.

https://resett.no/2018/09/26/autoritaer-nasjonalkonservativisme-pa-fremmarsj-blant-islam-og-innvandringskritikere/

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita, (med våre uthevninger for anedningen):

Sist helg publiserte lederen og skribenten Hege Storhaug i den statsstøttede organisasjonen Human Rights Service en reservasjonløs hyllest til styret i Polen og Ungarn på organisasjonens hjemmesider. Det måtte komme, for Storhaug streifer essensen i det som rører seg et stykke ut på den innvandringskritiske høyrefløyen om dagen. Ute i Europa har Ungarns sterke mann Viktor Orbán lenge vært en ledestjerne for den radikale høyrepopulismen. Men vi har som vanlig hengt litt etter her på berget. Selv om svermerier rundt autoritært høyrevridd lederskap har vært synlig i digitale utposter, har det vært beskjedent fra artikulert hold.

Innlegget, som også er et reisebrev, er i form likt mye av det som ble skrevet av norske venstreradikalere på tur i kommunistiske fyrtårn inntil muren falt: Alt er rent og pent, folk er stolte av landet sitt. Folket er fritt! «Det polske og ungarske folket er stolte over landene sine. Det ligger utenpå huden deres», lyder skribentens ord. «Det er en positiv nasjonalisme man møter, en nasjonalisme som ikke stenger dem ute fra verden. De vil bare ikke ha ’den vonde verden’ inn i hjemmet sitt.» Fremtiden ligger ikke i Vest-Europa, men i øst, mener Storhaug, som har funnet sitt fyrtårn, sitt «lykkelige folk». Hun er begeistret av et land uten moskeer (og knapt nok muslimer). Den nasjonale stoltheten lå «utenpå huden» til polakkene, skriver hun. Er det klønete formulert?

Det er mye man kan si om innlegget til Storhaug. Organisasjonen hennes var i begynnelsen et viktig tilskudd til den norske debatten. Hun utfordret konsensusen på innvandringsfeltet. Det har i ettertid vist seg å være mer berettiget enn mye av kritikken som ble rettet mot henne. Hun har også satt kvinneundertrykkende praksis i minoritetsmiljøer på dagsorden.  Men et sted, og det begynner å bli en stund siden nå, ble Storhaug fiksert på islam. Hun ble etter hvert overbevist om at islam ikke bare er en religion, men i enda større grad en totalitær ideologi som har verdensherredømme som mål. Underveis har Storhaug fulgt det sporet med skylapper på. Ikke til en lysning i skogen, men inn i en forestillingsverden av reaksjonære undergangsprofeter og ideologisk ultranasjonalisme.

Derfor fremstår Storhaug fullstendig ubesværet over å vinkle søndagens artikkel gjennom hurra-tweets om Polen og Ungarn fra den britiske «mediepersonligheten» Katie Hopkins, kjent som deltager i «Big Brother» og «The Apprentice», og senere for sine utlegninger om å skyte ned båter i Middelhavet og en masse andre tirader av de ypperste rasistiske provokasjoner.

Men er kommentaren overraskende? Ikke spesielt. Artikkelen er ikke annet enn skjelettet som ramler ut av skapet. Vi har sett det komme en stund og det ser omtrent slik ut: Europa islamiseres, nasjonene går dukken. Det er Aftenlandets undergang. De liberale demokratiene har forspilt sine sjanser og utspilt sin rolle. Nå er det tid for en ny orden og den heter Orbán, Kaczyński, Trump, Putin ... folk som er stolte av landet sitt!

Det er naivt å tro at Hege Storhaug ikke forstår at hun lefler med det autoritære.

De innvandringskritiske kan grovt sett deles i to bolker: De som er bekymret for høy innvandring, integrering og velferdsstaten og som ønsker langt bedre og mer synlige løsninger på dette – og de som mener at islam er en bloddryppende totalitær ideologi som er i ferd med å overta Europa, gjerne med liberale politikere som medhjelpere eller nyttige idioter. Mener man det siste, slik Storhaug gjør, fremstår artikkelen hennes som rasjonell: Inntrykket av et slags kalifatets komme, at etniske europeere snart vil bli i mindretall og at den europeiske kulturen er i ferd med å gå under.

Vi snakker altså om endetidsforestillinger. Den type dramatikk inviterer naturlig nok til radikale løsninger. Endetid krever resolutt handling. Når enden er nær, er (liberalt) demokrati og dets veidumper en luksus vi ikke lenger kan tillate oss. Det er på tide at folket tar tilbake makta! Det er på tide med en politisk ledelse som «står opp for folkets beste. Ikke hele verdens (eventuelle) beste», som Storhaug skriver det, i en kommentar der teksten bugner av ordene «folk» og «folket».

Det er påfallende at f-en i folket nesten alltid vokser jevnt og trutt i retning den politiske periferien. Det er her vi finner det som omtales som «the tipping point». På ytterfløyene er Folket og deres egen ideologi én og samme ting, og dette deklameres med den største selvfølgelighet. Det er heller ikke veldig overraskende. En av ideologienes jernlover er at toleranse og demokratisk anlegg smuldrer opp jo lenger ut av sentrum ideene forsvinner. Det henger sammen med den tiltagende kompromissløse forestillingen om egen rettskaffenhet. Om en tro som er så sterk, glødende og universelt rettferdig at den er objektivt sann og ufravikelig og derfor skal og må gjelde alle. Det er altså snakk om det liberale demokratiets antitese.

Den radikale populismen henger ikke logisk på greip. Den hviler på feilslutninger som har blitt gitt flere navn. Et av dem er argumentum ad populum (argument gjennom folket). Det er ikke uvanlig å gi et argument autoritet fordi mange gir sin tilslutning til argumentet: Hvis mange tror x, så må x være sant. Verst er det når argumentum ad populum brukes som retorisk metode for å ekskludere små eller store grupper fra en majoritet, som der sistnevnte ifølge argumentet alltid har rett. Eller rettere: Makt gir rett! Gjennom historien har etiketten folkefiender, selve juvelen i ultrapopulisme, vært et fast innslag i demagogens vokabular. Man behøver ikke smake lenge på ordet for å forstå den potensielle effekten av det: Enten er du med oss (folket) eller så er du mot oss! Her har du kjernen i den radikale høyrepopulismens retorikk, og ikke minst, i Orbáns statsprogram.

Populismen er ikke selvskrevet autoritær, men den vektlegger kollektivistiske forestillinger om masse og makt som har et uheldig utglidningspotensial. Hva utglidningene innebærer er ikke gitt, men en mulighet ble beskrevet av den italienske forfatteren Umberto Eco i hans berømte og ganske forutseende essay «Ur-fascismen». Her beskriver han det han kaller «kvalitativ populisme», som en motsetning til «kvantitativ populisme». Med sistnevnte mente Eco ganske enkelt et demokrati der alle borgere har individuelle rettigheter, men der man også følger flertallets beslutninger. For Ur-fascismen er det annerledes. Folket er tenkt som en kvalitet (og individet en abstraksjon), altså en idé om folket som en «monolittisk enhet med en felles vilje», som har et ganske guffent potensial.

For siden ingen stor gruppe av mennesker kan ha en felles vilje pretenderer føreren å være folkeviljens fortolker. Når borgerne ikke lenger har mulighet til å delegere makt, kan de heller ikke handle; de blir kalt ut for å spille folkets rolle. Ergo er Folket bare en teatralsk fiksjon. For å få et innblikk i kvalitativ populisme trenger vi ikke lenger Piazza Venezia i Roma eller stadion i Nürnberg. I vår fremtid vil vi finne TV - og internett-populisme hvor emosjonelle svar fra en utvalgt gruppe vil presenteres som Folkets røst … Hvor enn vi finner en politiker som drar i tvil parlamentets legitimitet fordi det ikke lenger representerer Folkets røst, kan vi kjenne lukten av Ur-fascismen.

Det er når populister mener alvor med det de sier om folkeviljen og dens fiender at ting begynner å skje. Det handler om at ord forplikter og at det på et tidspunkt kan settes makt bak ordene. For hvordan forholder vi oss i det hele tatt til de som har onde hensikter eller til eliter som ønsker ulykke over befolkningen?

Ulike radikale grupperinger ser nytteverdien i et urolig landskap. Krise er som gull for demagoger og kaosryttere. Det gir utslag i en del pussigheter også. For eksempel at en del som høylydt klager over at de blir kneblet, selv er tilhengere av en ideologi eller bevegelse som ikke er demokratisk. De er altså tilhengere av å kneble andre, gitt muligheten. Litt av den samme diskrepansen er tydelig når radikale klager over demokratisk underskudd og at de blir overkjørt av elitene, samtidig som de støtter statsledere og korrupte eliter som undergraver demokratiet.

På deler av høyresiden kan det se ut som om lærdommen om at den viktigste skillelinjen i det moderne Vesten har stått mellom demokrati og tyranni er blitt glemt: Hvis det liberale demokratiet ikke fikser innvandringen, så er ikke autoritære, sterke menn det verste som kan skje. Her anes et svakt ekko fra mellomkrigstidens konflikter på høyresiden, selv om demokratiene den gang var unge eller yngre enn i dag og selv om Trump eller Orbán ikke er fascister. Men de er ille nok.

På den annen side er ikke dette noe nytt blant de veldig konservative. Tyske filosofer som Oswald Spengler og Carl Schmitt ble profeter i mellomkrigstiden med revolusjonære konservatisme, forestillinger om et tragisk folk og dets tragiske historie, om folkesjelen under press fra liberalitet og modernitet, og ikke minst dystre spådommer om vestens undergang. Det ville også være naivt å forestille seg at ikke autoritære tendenser har ligget latent på høyresiden hele tiden.

Kjetil Raknes: Når konservative partier kollapser, kollapser demokratiet

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/wEGLnM/aa-lefle-med-det-autoritaere

-

Hege Storhaug:

-Fremtiden ligger i Polen og Øst-Europa

Den britiske mediepersonligheten Katie Hopkins mener at europeeres fremtid ligger øst på kontinentet, anført av Polen. Den troen er hun ikke alene om.

Hege Storhaug, Publisert: 21.09.2018 - 22:01 Oppdatert: 21.09.2018 - 22:11

Sammendrag av Nei til islam:

De to står tett sammen som allierte mot Brussels forsøk på å presse dem til å ta imot ikke-vestlige migranter fra Vest-Europa som Merkel og co vil ha spredt utover hele Europa.

– Det er vidunderlig å være her i Warzawa, et av Europas tryggeste land. Og dette er takket være en nulltoleranse mot ulovlig innvandring.

Og man ser ikke en eneste korankloss eller liknende i byenes gater.  Man kjenner seg særdeles trygg. Terror og kriminalitet i det offentlige rommet er en bokstavelig talt helt fjern tanke. Og som kvinne er du, som Hopkins kunne observere, trygg på linje med menn.

De ser jo terroren og utryggheten – og islams fremmarsj – hos oss, sier de rett ut. – Dette vil ikke vi ha hit, så derfor vil vi ikke ha muslimske migranter, sier de uten å blunke.

Og det er «muslimer», de peker på. Unisont og helt uforsonlig.

De ser at vi er nedadgående, mens de selv stormer frem. Og de er heller ikke påvirket av 68-opprøret, som naturlig nok uteble grunnet det kommunistiske åket.

Det er en positiv nasjonalisme man møter, en nasjonalisme som ikke stenger dem ute fra verden. De vil bare ikke ha «den vonde verden» inn i hjemmet sitt.

Og det var nettopp med den lange polske lidelseshistorien som bakteppe, at Donald Trump løftet det polske folket, den polske nasjonen, til himmels under en tale i Warszawa i fjor. Som åpner slik: «We have come to your Nation to deliver a very important message: America loves Poland, and America loves the Polish people.»

Det gir utslag i en del pussigheter også. For eksempel at en del som høylydt klager over at de blir kneblet, selv er tilhengere av en ideologi eller bevegelse som ikke er demokratisk. De er altså tilhengere av å kneble andre, gitt muligheten.

-

Storhaugs original:

Et av de fremste dramaene i EU siste tiden er at Øst-Europa nekter å ta imot ikke-vestlige migranter fra Vest-Europa. Fremst på den politiske østlige scenen står Ungarens statsminister Viktor Orban og Polens statsminister Mateusz Morawiecki. De to står tett sammen som allierte mot Brussels forsøk på å presse dem til å ta imot ikke-vestlige migranter fra Vest-Europa som Merkel og co vil ha spredt utover hele Europa. Orban og Morawiecki sier tvert nei. De vil ikke ha samme utvikling som de ser hos oss i vest, der eksempelvis kvinners frihet i det offentlige rommet reduseres, der moskéislam vokser år for år, der vold, kriminalitet og endog drap i gatene har økt betydelig de siste årene. De nekter å ta diktater fra Brussel.

Paris – «et shithole»

Dette har også Katie Hopkins merket seg. Den kjente briten, ikke minst kjent for å være særdeles kraftfull og velformulert i sine uttalelser, besøkte nylig Polen og Warszawa. På Twitter har hun den siste tiden lagt ut en rekke videosnutter fra Warszawa. Hun hyller byen og landet, anført av det i norsk presse utskjelte partiet Lov og Rettferdighetspartiet (nasjonalkonservativt), samtidig som hun sier dette om Polen/Warszawa opp mot Paris: – Det er vidunderlig å være her i Warzawa, et av Europas tryggeste land. Og dette er takket være en nulltoleranse mot ulovlig innvandring.

«Dette er også en av de tryggeste byene for kvinner på hele det europeiske kontinentet. Og her har det vært null terrorangrep. Det minner veldig om hvordan Paris var tidligere i de gode årene, før det ble et tredjeverden-shithole. Takk til Polens Lov og Rettferdighetsparti» (Twitter 18. september).

Jeg har selv vært så heldig å få oppleve flere byer i Polen denne sommeren. Først en foredragsrunde til Gdansk, Poznan og Torun, deretter feriebesøk i Krakow, Wroclaw og Warszawa med flere mindre byer. Polen har foretatt en voldsom klassereise, fra brødkøer på 80-tallet og underutviklet infrastruktur, totalitært tankeåk og en depressiv offentlighet og økonomisk bakevje, til en blomstrende økonomi, stor tro på og entusiasme for fremtiden – et lykkelig folk – en infrastruktur som ikke står tilbake for vår, åpne, positive, serviceinnstilte innbyggere og ansatte i butikker og hotell, rene gater, praktfulle historiske bygninger – ikke minst kirkene. Og man ser ikke en eneste korankloss eller liknende i byenes gater.  Man kjenner seg særdeles trygg. Terror og kriminalitet i det offentlige rommet er en bokstavelig talt helt fjern tanke. Og som kvinne er du, som Hopkins kunne observere, trygg på linje med menn.

Det samme kunne observeres denne sommeren i ungarske Budapest og et par mindre byer der.

-Dette vil ikke vi ha hit

Og polakkene er fortørnet over utviklingen i det som var deres store forbilde før murens fall, Vest-Europa. De vil selvsagt ikke ha Merkels migranter innover sine grenser. De ser jo terroren og utryggheten – og islams fremmarsj – hos oss, sier de rett ut. – Dette vil ikke vi ha hit, så derfor vil vi ikke ha muslimske migranter, sier de uten å blunke.

Og det er «muslimer», de peker på. Unisont og helt uforsonlig.

Det samme i Ungarn. Som en servitør, ung kvinne sa det, da vi påpekte at Viktor Orban er sterkt kritisert av EU, at «eliten» i Europa, mildt sagt er skeptiske til ham: «Men vi elsker han! Vi er så glad for at Orban er vår leder!»

Disse to landenes folk er nøysomme i sine daglige liv, fremdeles preget av tidligere magre kår. I Polen ses du rart på hvis du takker nei til sopa (suppe) til forrett. Suppe var nærmest med på å redde folket fra sult, det er på mange måter fattigmanskost, men er fremdeles den dag i dag matkulturelt dypt forankret i det polske folket. Som Joanna sa det i Poznan i juni, en lokalpolitiker for Lov og Rettferdighetspartiet: «Bestemor pleide å spare kokevannet etter poteter. Det brukte hun til å lage suppe til oss. Suppen bestod av potetvannet som hun drysset pepper på og serverte oss med et smil: ‘Sopa’!»

Den oppadgående spiralen:

Den nøysomheten man opplever i et land som Polen – og gleden over det man faktisk har av materielle og økonomiske muligheter – minner meg sterk om 70-tallets Norge. Vi gledet oss stort over å få nye sko når våren kom. Høsten ble tilbrakt i skogen med innsanking av bær. Min hjemmearbeidende mor snudde på krona, hun hadde ikke annet valg ettersom vi fem levde av én inntekt. Nettopp derfor tok vi heller aldri noe for gitt. Det var aldri luksus, aldri restaurant- eller kafébesøk. Alltid nistepakke på tur. Og nettopp derfor lærte vi oss å sette pris på hver eneste «lille ting» ekstra som vi fikk fra tid til annen. Og vi lærte oss å spare, tenke fremover, planlegge. Optimisme og fremtidstro var der, og det offentlige rommet var ryddig, pent, rent – og trygt.

Den gang var vi i en oppadgående spiral som samfunn på de fleste områder. Det er der Polen og resten av tidligere Øst-Europa er i dag. Og de har lært av Vest-Europas feil (multikulturalisme basert på høy ikke-vestlig innvandring). De ser at vi er nedadgående, mens de selv stormer frem. Og de er heller ikke påvirket av 68-opprøret, som naturlig nok uteble grunnet det kommunistiske åket. Læreren har autoritet. Det samme har kirkens representanter som møter fulle kirker hver eneste uke, kirken som er et særdeles sterkt lim i det polske samfunnet. Det samme har politisk ledelse som står opp for folkets beste. Ikke hele verdens (eventuelle) beste. Det polske og ungarske folket er stolte over landene sine. Det ligger utenpå huden deres.  Det er en positiv nasjonalisme man møter, en nasjonalisme som ikke stenger dem ute fra verden. De vil bare ikke ha «den vonde verden» inn i hjemmet sitt.

Hjertelig velkommen til øst:

Og hvis man ymter frempå – som fremmed – at man er usikker på fremtiden i Vest-Europa og muligens kunne tenke seg å etablere seg med en eiendom i eksempelvis Polen, så stråler folk, stolte over at landet sitt anses som attraktivt. At man er hjertelig velkommen som medborger, er udiskutabelt.

Polen er landet som ble hardest rammet under andre verdenskrig, tre millioner liv gikk tapt, og deretter ga Vest-Europa landet til Sovjet, med alle de lidelsene det også skapte. Dette sitter særdeles dypt i den polske bevisstheten. Ikke minst fordi de også vet hvilken formidable krigsinnsats de gjorde for å bekjempe nazi-Tyskland. Og dette var takken fra de allierte, liksom.

Og det var nettopp med den lange polske lidelseshistorien som bakteppe, at Donald Trump løftet det polske folket, den polske nasjonen, til himmels under en tale i Warszawa i fjor. Som åpner slik: «We have come to your Nation to deliver a very important message: America loves Poland, and America loves the Polish people.» (Talen er virkelig verdt å lytte til. Advarsel: Man får muligens gåsehud.)

Der fremtiden er

Jeg har tenkt samme tanken som Katie Hopkins. Fremtiden ligger ikke i Macron eller Merkels Vest-Europa. Her råder pessimisme basert på realisme (særlig på grunn av den demografiske utviklingen med islamsk æreskultur i dens midte). Vi er på vei nedover, økonomisk og verdimessig. Sosial uro lurer som en gjedde sivet. Fremtiden ligger i øst, i Visegradlandene. Der politisk ledelse setter fakta og fornuft, ikke følelser, i førersetet. Der omtanken er folket de er satt til å lede.

Les også Viktor Orbans historiske tale om folkets rett til å bevare Ungarn som en kristen nasjon: «Et land uten grenser, er som et egg uten skall.»

https://www.rights.no/2018/09/fremtiden-ligger-i-polen-og-ost-europa/