Hvis Hadia Tajik og hennes ikke-muslimske ektemann får barn,
blir da barna muslimer eller blir de ikke? Og hvem av ektefellene skal ha
førsteretten til å oppdra barna når det gjelder gudstro?
Noen vil le av et slikt spørsmål mens andre vil si at spørsmålet
i seg selv er en fornærmelse mot islam og de aller fleste muslimer på denne
jord. Andre vil si at her gis det ikke noe fasitsvar og derfor vil mange tvile
på om det overhodet fins noe svar overhodet og dette vil nok de fleste av oss
ha stor interesse i å hevde, både overfor oss selv, og i sosial relasjon med
andre.
Men hva er svaret? Vel, det skal jeg gi et klar svar på
nedenfor, men først noen betraktninger.
Forklaringen på at vi ikke vet - og mange ikke vil vite - må være å finne i det faktum at vi i Vesten i
dag er blitt så internalisert med en superindividualistisk måte å se verden på,
at vi rett og slett ikke makter å se verden uten gjennom denne «supervinkelen».
Vi makter ikke å ta islam inn over oss og grunnen til at vi
ikke makter det, er delvis at vi er blitt innprentet at islam ikke har noen
essens og delvis at islam som den foreligger faktisk er så utydelig på
vesentlig punkt at vi tolker dette i seg selv som at islam er så fleksibel og «kreativ»
at vi egentlig ikke trenger å bry oss. Islam er med andre ord til forveksling
lik oss og vårt system. Det er bare utenpå at det fins noen forskjeller og hvis
de fins, så er det ingen vesentlige forskjeller på oss og dem. Vi er da
mennesker, må vite. Og så trøster vi oss med dette og lar skuta seile dit den
vil, dit den må og i alle tilfeller dit skjebnene nå engang fører oss. Ja, vi
er blitt ganske fatalistiske her i Nord. Vi synge «que sera, sera» til
aftenbønn og fortsetter å sove på torner som i vår søvn ikke merkes og som vi
derfor uthvilte kan slutte ikke eksisterer. Vi trøster oss med at tornene ikke
eksisterer.
At islam nærmest kan være hva vi gjør islam til, enten vi er
muslimer eller ikke, er blitt et underliggende dogme. Et dogme vi riktig nok
ikke tør å formulere som et dogme, men som vi likevel kostueres av. Vi frykter,
men frykter ikke, med andre ord. Og det er da vi heller tauser enn taler, for
vi befinner oss alle i samme pradigme, i samme båt og på samme hav og under de
samme vær og føreforhold. Vi føler oss trygge i utryggheten, og hvis det verste
skulle skje, så går vi alle ned, ikke bare oss selv, med mus og mann.
Vi er blitt opplært til å tro at muslimer med nødvendighet
forutsettes å være like store individualister som oss og at de ser verden og
menneske gjennom samme linse, og med det samme innebygde kompass og den samme
forståelse av hva et menneske er, som vi har og som følger oss hvor hen vi går.
Vi gå og bærer på et bilde av oss selv som mer eller mindre lysende gudsbilder,
under overflaten. Vi kan ikke forsone oss med at også muslimene er født med et
slik bilde. Derfor tror vi at islam er like tolerant som oss, at islam er like
menneskevennlig eller mennekse- eller individfokusert som oss selv, uten å
tenke over det og uten å stille spørsmål, for vi har nå svaret: Bare se på
Tajik, hun gifter seg hvem hun vil og dette til tross for at hun er islam
«tung», dvs mer enn ekte nok muslim, ja, en forbilledlig muslim, til og med. Vi
tar dette om ikke som et tegn på at Tajik går rundt med et gudsbilde
tilsvarende det vi går og bærer på innerst inn. Haken ved dette er at Tajik
ikke er opplært til å tro at mennesket er skapt i Guds bilde, og med guds
likhet (i en eller annen grad eller som en eller annen forutsetning).
Vi trekker da den slutning at islam jo er tolerant, ja,
kanskje til og mer tolerant enn noen andre religioner, særlig fordi islam
ligger nede for øyeblikket og fordi det da er mer synd på muslimer enn på oss
og utgangspunktet for alle tanker er da det er vi som skal hjlepe dem, ikke de
som skal hjelpe oss og derfor må trå til med hjelp så det duger, for dette
hjelper jo til syvende og sist også oss selv. Og så snart vi innser dette, ja
vel, da gir vi oss i samme øyeblikk en følelse av velvære, eller god
samvittighet, som man kalte det tidligere.
Islam er definitivt mer romslig, mer menneskevennlig, mer
«klok» enn kristendommen, går vi ut fra, og dette gir oss en god følelse å
tenke og å venne oss til å tenke. Islam er på lag med samvittigheten vår, ja,
vi trenger faktisk mer islam og stadig større påfyll av islam for å kunne
bevare denne gode følelsen. Vi klarer oss ikke uten å trenger stadig mer
påfyll. Vi er med andre ord blitt avhengige. Vi er blitt jukies på islam. Eller
fylliker, om man vil. Det er ikke til å komme fra. Prøv og gå en dag uten å
føle at islam og muslimer er «godt for oss» og uten den tanke at islam betyr
fred, og du vil få problemer med abstinensen. Du vil føle at du overmannes av
mørk samvittighet og du setter deg umiddelbart i en situasjon du ikke føler deg
vel med. Og det vil du ikke ha på deg. Du tar derfor dagen tilbake ved å nippe
til første og beste ullusjon om islam som faller deg inn. Du tenker:
Islam tillater mangt og mye som kristendommen ikke kan
tillate, for eksempel flerkoneri. Derfor
er islam mer fleksibel – egentlig, det vil si i selve sitt vesen, tenker vi,
nærmest uten motforestillinger.
Vi gir inn i dette tanksporet fordi vi trenger noe å tro på
og innbille oss, ganske enkelt. Vi tror på det fordi vi direkte eller indirekte
er blitt opplært til å tro dette. Men samtidig vet vi på grunnfjellet i vårt
underbevisste, så å si, at å tro det, jo nettopp er å gjøre oss så overflatiske,
feige og dumme som vi har en anelse at vi er, egentlig. Men like vel tror at
alt vi er opplært til å tro om islam er sant, at islam jo egentlig er sånn, og
ikke sånn, at islam altså som essens er fredens og fleksibilitetens religion og
at vi skal være forsiktig med å tro noe annet, og tro at vi er bedre dem, at
vårt system og vår kultur faktisk er bedre enn islam og den kultur som flyter
av islam. For dette er det faktisk forbudt å tro.
(La gå med at vi tror at islam har essens, men at vi vet at
vi ikke har lov til å tro det, akkurat som de fleste av våre såkalte
intellektuelle i dag ikke har lov til å tro det. De har nemlig bestemt seg for
at det er forbudt å tro det, at islam har essens altså, og at islam ikke skiller
fra kjernen i alle andre religioner, og at islam dermed ikke er spesiell. Det
dumme med disse intellektuelle er at de må forutsette at islam har essens
nettopp for å kunne si og mene at det er forbudt å tro at islam har essen, og
at det altså fins et islam proper).
De intellektuelle forutsetter altså at islam har et vesen og
at islams vesen kan avdekkes, erkjennes og relateres til, altså at islams vesen
faktisk eksisterer, noe de samme personer vil benekte på det mest hardnakkede, for
det de sier i praksis at det er forbudt å essensialisere islam, fordi det ikke
er mulig nettopp å essensialisere den, - et avslørende sirkelargument!! – som
de aldri later til å forstå idiotiet i).
Vi går med påsydde briller på, briller hvis hensikt synes å
være å beskytte oss mot virkeligheten slik den er, i alle sine fasetter, og i
alt sitt vesen. De tjener til at vi fester oss i illusjoner og hindrer oss i å
stille dristige og sannhetssøkende spørsmål. Av og til blir jeg fristet til å
si at det vi gjør er å gå rundt med en innsydd kapsel med åndelig eller mental
antabus, en substans som hindrer oss fra å drikke av sannhetens kilde og hva
som egentlig er sant om islam, islams gud og «profeten» Muhammed.
Hverken brillene eller antabussen lar seg rives av eller
operere bort så lett, og så brått. Og dette gjør at vi ikke ser islams essen
eller sanne vesen, dette at islam i sin grunnvoll er uforanderlig og hvor troen
i seg selv må baseres på noen få, enkle grunnsetninger som dominante i forhold
til visse kontingente, ubetydelige eller perfifere avlegninger som kan
forandres, eller tilpasses ulike andre kulturer og steder. Vi glemmer at islam
vesen forbyr seg selv å endre vesen og at dette inngår i islam proper, dvs
islams vesen.
Vi tror at islam er like variert og mangfoldig som det fins
muslimer og et mangfold av muslimske trosuttrykk, at islam er det den enkelte
eller en avgrenset gruppe sier islam er, altså hva og hvordan islam er for dem, spesifikt, og at dette er det
endelig og eneste gyldige svar på hva
islam egentlig er, og der hvor islam kjerne befinner seg og det sentrum alt
annet innen islam springer ut fra.
Vi tenker at mangfold er bra, at islam er mangfold og at islam
følgelig og virkelig er bra, ja, i
seg selv er bra, og faktisk bedre enn det vi har, nemlig en kultur nå, som er
både gudløs, relativistisk og i oppløsning, mens islam ser ut til å gå sin
seiersgang i verden, hvis vi da bare ser bort fra og setter i parentes den
utviklingen vi har sett i Midtøsten de siste halvtsnes årene. En utvikling vi
fremfor alt ikke forbinder med islams sanne essens, måtte gud forby, som en populær og dyktig programleder på tv sa det
for noe år siden.
Vi er blitt vant til å tenke oss at islam egentlig er slik
alle de individuelle muslimene vi møter er, dvs snille, greie og like interessert
i fred og fordragelighet som vi selv er, og like arbeidsomme og idealistisk
innstilte som vi selv er.
Derfor konkluderer vi: Dette skal gå seg til. Vi kan like
godt slutte å stille spørsmål ved ditt og datt, ja, det er faktisk bedre å
stille seg likegyldig til hele greia, og la utviklingen gå sin gang, uten å tro
at vi trenger å regulere dette, eller forsvare oss, eller kritisere islam, og
at «et store religiøse markedet» vil finne sin harmoni og balanse helt av seg
selv, nærmest ut fra en klokkertro på at markedet selv skal produsere den beste
av alle tenkelige verdener, nærmest fordi utviklingen selv vil det og fordi det
så å si er innbakt i selve markedet at det på sikt vil produsere noe vil alle
vi verdsette like mye – så tolerante som vi nå engang er - og noe vi alle
trenger, nemlig felles lykke og felles overflod, alt rettferdig fordelt, alle
etter evne og eller etter behov.
Vi lever allerede i en fantastisk fremtidig verden! Utopia, here we come. Vi tenker på visse
detaljer i islam, det fins jo så mange gode regler og normer, for hvordan vi
skal oppføre oss, hva vi skal gjøre og ikke gjøre, alle bestemmelsene som vi
selv, i vår egen tradisjon, er blitt opplært til å tro skal gjøre oss til gagns
mennesker, og til selvstendige mennesker og hjelpere, ikke hjelpetrengende
mennesker.
Vi tenker at islam faktisk har visse familiale regler, påbud
og forbud, som vi faktisk har noe å lære av og som vi burde la gå foran oss som
gode eksempler, om ikke annet. Vi skal ikke drikke – eh, for mye, var det ikke
sånn vi lærte? Vel, best da å slutte med en gang, og en gang for alltid. Slik
muslimene har gjort hele tiden, men siv veltet oss i vårt eget spy, liksom.
Vi tenker at det kanskje var blitt bedre for oss om vi ble
muslimer, på denne måten. Noen av oss ønsker mest av alt å slutte å være avhengige
av noe, spesielt rusavhengighet. Vi tenker at det kanskje er best for oss å bli
en sunn, glad, fredselskende og god muslim. Vi tenker – i verste fall og
kanskje mest år vi er som aller mest deprimerte eller frustrerte - at strengere
straffer skal kunne forbedre oss og at samfunnet kanskje vil ha tjente på å
innføre slike straffer og vi da kanskje kunne redusere skattetrykket i hvert
fall noe, (om ikke nok, vel å merke). Vi liker ikke utroskap, og det er da
kanskje best å true med strenge straffer for å unngå det og for å unngå
oppløsning, verdinihilisme, - undergang. For har vi ikke hørt at det er få
tyver i Langt Vekkistan, der de kapper hendene av tyver? Og har vi ikke da
tenkt at slik straffer jo bare er et slags ris bak speilet, en tom trussel og
virkemiddel vi ikke vil benytte, hvis vi ble muslimer, vi som er så empatiske?
Sannheten er at vi ikke ser skogen for bare trær. Vi er
opplært til dette og det er nærmest umulig å snakke om mulighet for avlæring
her. Vi nærmer oss gjerne frimodig en treklynge i skogens vakre utkant og på en
solfylt glenne, men våger oss ikke inn i den dype, mørke, kalde, skogen, skogen
i all sin velde og all sin skrekk. Vi bærer vel her på et urinstinkt som er
felles for menneskeheten, akkurat her hvor dette instinktet nå skulle kobles
på, og ikke av, men hvor det like vel ikke skjer, av en eller annen grunn, at
dette instinktet begynner å virke for å tjene sin hensikt, nemlig selve selvoppholdelsen
…
Vi tror på at mennesker hvor de nå kommer fra, hvem de nå er
og hvilken religion de nå har og sverger til og føleser seg evig og naturlig
forpliktet på alle er like og alle like fleksible og gode, i hvert fall på
bunnen og i selve vår natur. Vi tror faktisk, tro det eller ei, at det å være
menneske, det er å være god.
Vi er livredde for å trekke religion inn i bildet. Vi er livredde
for å tenke at religion faktisk har konsekvenser og teller og former oss, - og
binder oss. Vi tror i stedet på en usynlig hånd – helt uavhengig av
religionenes juridiske formingskraft - skal smi oss sammen slik at vi blir
stadig mer like hverandre og like fordragelige overfor hverandre, i alle
himmelretninger.
Vi kaller imidlertid ikke denne hånden for Gud, nei, vi
tilhørere jo et utviklingstrinn der mennesket har kommet til modning eller års
alder, som det heter, og hvor vi har frigjort oss fra all overtro, og dette
gjelder da også – slik våre nå innebygde følehorn dikterer oss til å tro - alle
de muslimer som vi vokser opp sammen med og som vi møter og som gjør bisniss
med. De er på bunnen – det vil si egentlig og i kraft av sin natur eller essens
– like gode som oss, hvis ikke bedre, ja til og med mye bedre, hvis vi tar i
betraktning at de jo har hatt et handikap å slite med, et handikapp nettopp VI,
som tidligere imperialister og kolonister, har påført dem. Vi forfordeler dem
da gjerne mentalt, ved at vi pålegger oss selv en mental ekstrabyrde i forhold
til dem, som en slags kompensering.
Vi våger ikke å se at religionen faktisk er en voldsom
naturkraft, i tillegg til å være en juridiske eller metafysisk kraft, en
naturlov som ikke kan forandres, og som i tillegg er åpenbart av gud, og at
islam i ett og alt korresponderer med virkeligheten, at den faktisk er
sannheten selv, slik den oppleves av muslimene. Vi tør ikke se at islam også er
en kontra-naturkraft, en kraft som skal tjene til å foredle oss, og lede oss på
den eneste og den eneste rette veien, i den forstand at denne veien er den
eneste som kan lege eller rett opp alle naturens perversjoner, inkludert våre
sjeler, og at islam her er selve svaret og løsningen og den fullkomne medisin
mot alle undergangskrefter som ellers romsterer i naturen selv og i vår egen
psyke og personlighet.
Vi ser ikke at muslimer tror at islam er både en sikker og
sann lege og en bombesikker medisin på en og samme tid, og en helgaranti for
helse og fremgang. Og vi tør ikke å se at det er Allah, ikke den kristne gud,
som innehar denne funksjon og dette øverste av alle kall og embeter, og at det
er bare Allah som til syvende og sist vil oss godt og at det bare er han som
kan gjøre livet lett for oss, i sin miskunn, både her på jorden, og i den
allahianske himmel, eller i det allahianske helvete, hvor hen vi nå havner
etter dommen på den siste dag.
Men det vi gjør, er å tro på en høyere kraft, en ny og
større kraft, en ny og større Gud, en gud som er i stand til å transcendere de
gamle gudsforestillingene og selv skape nye gudssyn og andre, gjerne bedre, mer
følsomme, mer rettferdige, mer tolerante og kjærlige gudsbilder.
Men det vi gjøre er kun å skape oss guder som passer bedre
til våre egne interesser og behov. Vi er blitt gudsprodusenter i stor skala,
avgudsdyrkere. Vi forlanger at alt skal rette seg etter våre verdier, vi ser
ikke at vi nå tilber skapningen mer enn Gud, selveste Skaperen.
Vi kjører vårt eget paradigme inn i et nytt, stort konsept,
et bilde og en forståelse eller en ny abstraksjon, om man vil, en konstruert
«gud» som da selvsagt får en status høyere enn den guden vi til nå har tilbedt
og som har åpenbart seg selv.
Det vi med andre ord er fast overbevist om er at vi selv –
med våre intensjoner, konsepter og reseptorer – kan skape en overgud over den
gamle, nå forlatte guden, en gud som kan kastet på skraphaugen.
Vi har selv gjort oss til stort Fiat. Vi har talt, og slik
blir det. Vi har skapt oss en falsk gud, en overgud, en gud som både transcenderer
JHWH og Allah, for ikke å si Jesus og profeten. Vi er på nippe til å ha gjort
oss selv ikke bare til allmektige, altseende og altopprettholdende, nei, vi har
gjort oss til en endelig eller høyeste domstol over hva som rett og hva som er
galt. For vi tror at we deserve it.
Vi har sannelig kommet et stykke fra syndefallet av.
Hovmodet har aldri vært større. Og fallmuligheten er helt utenkelig for oss. Vi
vet bedre enn gud hva som er skjønt, sant og godt, nå. Det er dette som skjer
når vi ser vestlige mennesker og muslimer verden overkomme sammen og fordømme
den såkalte organiserte religion, slik islam og kristendommen er det. Vi
appellerer til en høyere makt, en gud vi selv har skapt, og da en gud som ikke
ville ha oppført slik at mennesker skulle måtte kjempe og dø og drepe og blitt
drept i den kristne eller islamske gudens navn.
Vi mennesker har sannelig satt oss på Guds troe, og vi
tillater ingen å sette seg opp ved vår høyre hånd. Vi er blitt enerådende og
det eneste vi nå trenger Gud til, er å passe på at han holdes i live, men da
som et instrument vi kan bruke for å bortforklare våre egne begrensinger og
mistak, våre egne synder.
Vi må nemlig ha gud for å kunne skylde på noen, og derfor
gjør vi nå Gud til selve syndebukken, men vi ser ikke at dette har Gud allerede
beredt og gjort klar for oss for lenge siden, ved at Gud selv døde på korset i
form av et menneske, Jesus Kristus.
Vi er nemlig ikke fornøyd med hva han gjorde, derfor må vi på
vår side – helt unødvendig, selvsagt, og så irrasjonelt det kan få blitt - gjenta hva han gjorde, ved til stadighet
å forsøke å overgå ham, og derved også ved å gjøre ham stadig mindre verdt og
betydningsfull.
For i menneskets øyne må Gud nå – nærmest matematisk
begrunnet - ha en overgud, en bestyrer, en dommer, en dømmende makt og en som
eksekverer dommen, og dommen er: Gud må dø, leve mennesket. Leve humaniteten, leve
godheten og leve mennesket, oss selv, som, ja, nettopp ikke makter å dø for
våre egne synders skyld, og til vår egen frelse, hverken individuelt eller
kollektiv.
Men tilbake til Hadia Tajik barn, og begrunnelsen for en
påstand om at Tajiks barn ikke vil bli muslimer, kommer professor Jan Hjærpe
med. Han sier: Ifølge tradisjonelt syn er det mannens rolle å føre religionen
videre til barna. Hvis en muslimsk kvinne gifter seg med en ikke-muslimsk mann,
vil altså barna ut fra dette bli ikke-muslimer. Den islamske rettstradisjonen
forutsetter at familietilhørighet regnes patrilineært …
Har imamene, Tajik selv og hennes ektemann tekt over dette?
Hvem vet.
Og dermed case closed?
Vel, ikke så lenge game is not over.
Det er nemlig vanlig at en ikke-muslimsk mann konverterer
til islam for å kunne gifte seg med en muslimsk kvinne og på den måten gi
ekteskapet gyldighet også ifølge islamske rettstradisjoner. Vi kan derfor
slutte at det Tajik og mannen har gjort er nokså ekstraordinært, for ikke å si
oppsiktsvekkende.
Vi sitter igjen med muligheten for å spekulere litt rundt
dette og konklusjonen blir at Tajik både er gift og ikke-gift på en og samme
gang. Ifølge islamsk tradisjon og lov, er hun ikke gift, men hun er gift hvis
imamene ser på hennes ekteskap som kun et proforma-arrangement, altså kun som
en formalitet, og da langt fra en materielle realitet. For islam proper, vil
det ikke ha noe å si at Tajik giftere seg med en ikke-muslim, hun kan fortsat
betraktes som muslim, ja, som muslim «tung», og ikke som muslim «light», som
hun bedyrer at hun ikke er.
I forhold til norske rett er ekteskapet imidlertid ingen
formalitet, det er en realitet som absolutt alle må innrette seg etter, både
myndigheter og privatpersoner. Det norske ekteskapet har dermed prioritet foran
det muslimske, i den grad dette i forhold til norsk lov kan tenkes å eksistere.
I den forbindelse kan det refereres til professor Oddbjørn
Leirvik som avslører følgende:
«Som mellom andre har Kari Vogt har påvist i si bok Islam på
norsk, fins det i folkereligiøse miljø mange «haltande» ekteskapsordningar der
ein utnyttar det manglande samsvaret mellom norsk og tradisjonell islamsk lov. For
eksempel kan eit ekteskap bli oppløyst etter norsk lov, samtidig som mannen
nektar å gi kvinna skilsmisse, talaq, etter islamsk lov. Såleis held han henne
fast i den sosiale kontrollen og den islamske rettens sitt grep. Eller mannen
kan skilja seg etter norsk lov og gifte seg på nyee i Noreg, men samtidig
behalde kona si frå første ekteskap i samsvar med den islamske kontrakten dei
har inngått. Kona kan då få norsk trygdestønad som fråskild, men er i islamsk
forstand stadig gift med den mannen ho held fram å leva med. Som Vgt lakonisk
konstaterer: I kraft av norsk stønadsordning kan mannen slik få finasiert
ekteskapet med to koner, noko som han i sitt heimland ofte vil ha store problem
med, økonomisk sett».
Vel, dette ble skrevet i 2000, og om «forholdene» og reglene
nå er andre, vet ikke jeg, men selve saken her gir jo grunn til ettertanke med
sikte på fremtiden, som kan bli en helt annen enn den vi ser foran oss.
Det som er klart er at når det islamsk rett settes et forbud
mot at islamske kvinner kan gifte seg med ikkemuslimer, så er det først og
fremst sure 60.10 det vises til. Hovedtolkingen her har vært at det her foreligger
et absolutt forbud mot at muslimske kvinner gifter med ikke-muslimer. Men
teksten er ikke entydig, den er høyst uklar. Suren kom dalende ned til Muhammed
i en kritisk fase for muslimene og i en fase hvor det hersket våpenhvile mellom
muslimene i Medina og hedningene i Mekka. I denne perioden var det noen kvinner
som rømte fra Mekka og sine ikke-muslimske menn i Mekka for å slutte seg til
muslimene i Medina, som tydelig pluselig var blitt akk så populære. Avtalen
mellom partene gikk imidlertid ut på at rømlinger fra Mekka skulle sendes
tilbake, men avtalen var som sagt uklar og Muhammed fikk igjennom at kvinner,
som nå var blitt troende muslimer, men samtidig gift i Mekka, ikke kunne sendes
tilbake, de kunne med andre ord ikke være gift med ikke-muslimer, i dette
tilfelle polyteister.
Men hva hvis disse kvinnenes menn i Mekka hadde vært jøder
eller kristne? Ville da saken ha stilt seg i et annet lys? Mye tyder på at så
er tilfelle. Slike kvinner ville sannsynligvis ha kunnet blitt sendt tilbake
til sine menn.
Hvis vi drar parallellen til Tajiks ekteskap, kan vi hevde
at Tajik godt kan gifte seg med en kristen mann, eller en jøde, men altså ikke
en polyteist. Men en polyteist er jo en vantro, ifølge islam, og det er også en
ateist. Hvis Tajiks mann altså skulle vise seg å være en polyteist eller en
ateist, henger parets ekteskap bokstavelig talt i en tynn tro. Det er derfor –
for å hoppe rett på en konklusjon her – inderlig å håpe at Tajiks mann hverken
er vantro eller polyteist, men at han er kristen, eller for dens saks skyld
jøde, i denne konteksten. For da vil imamene ha store vansker med å betrakte ekteskapet
som ugyldig, hvis det noen gang skulle bli en aktuell problemstilling, i et
større drama - eller som kun et proformaarrangement uten betydning hverken for
islamske eller norske relevante lover.
Hva er så essensen i dette? Hva er islams essens, jo, at
islams essens synes å være flyktig, porøs og slippery, for ikke å si sleip.
Mange vi så forutsette som en umiddelbar gitt sannhet at islam ikke kan
essensialiseres, at den ikke har essen, altså, men stemmer dette? (se andre
steder her på bloggen om dette for et mer utfyllende bilde).
Vanskeligheten kan kanskje illustreres på denne måten å se
det hele på: Islam er både kamelon, springfjær og strikk, av hvilke den tredje
er mest interessant for anledningen: Den er en strikk med et sentrum som ingen
gjør seg bryet med å fasineres av, så sant man ikke direkte berøres av den
eller kommer direkte i kontakt med den av en eller annen uskyldig eller
uskyldig grunn, - for sentrumet lar seg hverken ane, se eller måle, hvis man
ikke lar seg fascinere av det eller er interessert i å fylle det med innhold, og
dessuten forflytter det seg kontinuerlig, avhengig av tid og sted, men alltid
avhengig av den som av en eller annen grunn, frivillig eller ikke, må bære den
med seg, men aldri som direkte funksjon av bruksmåte. Senteret er der enten man
krøller strikken sammen, strekker den ut til bristepunktet eller stikker den i
lomma og man forflytter seg fra en pol til en annen. Og slik er det med islam,
den er føyelig eller elastisk, men kan altså briste eller forstrekkes og
dessuten miste sin spenst og dermed sin instrumentalitet over lang, lang tid. Og også dette er en del av islams essens, den
som glipper og . Men selvsagt: Man ser det ikke hvis man ikke evner og ikke vil
se det og dessuten har interesse av at slike betraktninger for all del må ties i
hjel, eller fryktes i hjel, i frykt for nettopp, ja, at islams vesen skal måtte
finne seg å bli analysert slik andre fenomener blir det, i dagens verden.
Hvis vi ikke gjør det, tillater det og stimulerer til det,
kan vi fort ende opp med følgende to spørsmål som vil stilles for sent:
Skal vi trygge demokratiet for verden, (Baldwin), eller skal
trygge verden for demokratiet (Wilson)?
Det er spørsmålet. Leve eller dø, Watson?
Vi må tørre å møte islam ansikt til ansikt, fra tro til tro.
Islam opererer på primære og sekundære plan, med perifere elementer, men også
med et sentralt element, et sentrum, en kjerne, et spesifikt gudsbilde, en
spesifikk tro, en spesifikk relasjon til både menneske og gud. Islam er
tydelig, klar og utvetydig samtidig som islam er utydelig, flertydig og
tvetydig. Det må vi ikke la oss skremme av og få oss til å trekke oss tilbake i
en slags falsk, instrumentell eller sentimental medynksfølelse med muslimer som
sliter under islams åk. Nei, vi må søke frigjøring for oss alle og enhver, selv
om det vil koste oss dyrt.