fredag 29. juni 2018

Mer om relativisme, toleranse etc


I 1992 oppretthold høyesterett i USA som presendens en begrunnelse gitt i Roe v. Wade fra 1973 i dommen mellom Planned Parenthood v. Casey, men da ved å utvide retten til privatliv eller strengt intime personlige valg (privacy) som grunnlag for retten til fri abort til å omfatte nær absolutt autonomi. Denne begrunnes i Det 14. grunnlovstilegg i USA’s Konstitusjon. Det heter:

«Vår lov gir grunnlovsbeskyttet rett til å treffe personlige valg hva angår ekteskap, forplantning (procreation), familierelasjon, barneoppdragelse og utdannelse … for disse forhold angår de mest personlige og intime valg et menneske kan gjøre i sin livstid, valg som angår personenes verdighet og selvstendighet (autonomi) og som står sentralt i forhold til den frihet som beskyttes i Det 14. grunnlovstillegg. I hjertet av denne frihet er retten til å definere ens egen oppfattelse av selve eksistensen og universet, og deres mening og selve mysteriet (i og bak) menneskelivet. Trosforestillinger rundt disse tingene kan ikke avgjøre hva en person er hvis de skulle være formet av Staten og under dens tvang.» (Formulert av Judge Kennedy).

Denne uttalelsen ble så lagt til grunn i en annen dom fra 1996: Compassion i Dying v Washington, hvor Judge Stehphen Reinardt bekreftet en konstitusjonell rett til å dø. Han kalte også statens begrunnelse for å nekte legeassistert selvmord som grusom.

To år tidligere uttalte en annen høyesterettsdommer, Judge Barbara Rothstein i Seattle, på grunnlag av «the mystery clause» fra 1973 at: «Som avgjørelsen da det gjaldt abort, er en uhelbredelig dødssyks valg å ta sitt eget liv et valg som angår personens mest intime og personlige valg som et menneske kan foreta i sitt livsløp og at dette valget konstituerer et valg som er avgjørende for personens verdighet og autonomi».

(The U.S Supreme Court seem for the time beeing to have rejected the interpretation of Casey, for on june 26, 1997, it ovrruled federal ruling both in Compassion and Quill, se Relativism by Francis J. Beckwith and Gregory Koukl, 1998 og 2002).

Men se i The Revenge of Conscience av J. Budziszewski s 116: Retten hadde brutt med tradisjonen og ingen slik rett til vold for privatpersoner var tidligere sanksjonert i «common law». Men Roe v Wade hadde stått i 20 år og dette blir så av retten ansett for å ha etablert en ufravikelig presedens og slik sett derfor uangripelig. Retten opprettholdt Roe vs Wade til tross for at den innrømmet at dommen kunne ha blitt avsagt på feilaktig grunnlag og at den var blitt stående i såpass kort tid. «Vi legger likevel til grunn at dommen innebærer en streng presedenskraft og at det foreliggende spørsmål nå ikke dreier seg om Roe’s gyldighet som sådan, uttalte Kennedy, O’Connor og Soter.

I mai 1992 bestemt Høyesterett i USA i Romer v Evans at delstaten Colorado ikke kunne forby staten å tillate en spesiell beskyttelsesstatus til homoseksuelle enda 54 prosent av innbyggerne i et referendum hadde godtatt dette. Justice Anthony Kennedy mente at vedtaket silte ut homoseksuelle som en identifiserbar gruppe om ikke kunne motta slik støtte, slik andre grupper kunne dra nytte av. Kennedy mente at dette innebar den uunngåelige konklusjon at begrunnelsen for å nekte spesiell status her bygget animositet overfor en klasse av personer som ble berørt. Se Beckwith and Koukl s 112, hvor det heter: «I denne rettsavgjørelsen redefinerte Retten prinsippet om å likebehandle alle borgere dithen at alle borgeres oppførsel eller livsstiler nå på samme måte skal likebetraktes».

Er fosteret en person? Justice Harry Blackmun, som forfattet majoritetsbetenkningen i Roe vs. Wade, skrev: «Vi trenger ikke befatte oss med spørsmålet om når et liv begynner. Når den juridiske, medisinske og teologiske ekspertisen på dette området ikke klarer å komme frem til en konsensus, kan domstolen på dette tidspunkt ikke begynne å spekulere». Men Blackmun, stikk i mot sin hensikt, klarte dermed ikke å etablere noen nøytral grunn for myndighetene her. I stedet medfører hans begrunnelse at det overlates til den gravide å bestemme hvilke fetus som er verdt statlig beskyttelse og hvilke som ikke er verdt det. (se i Relativisme s 138).
På tross av at domstolen forutsatte at ingen vet når livet begynner, blir resultatet nettopp at man like vel vet, i og med at selve fødselsøyeblikket blir avgjørende for når et liv begynner, og dermed også når et fetus blir en person.

Men se Budzi i Written on the Heart s 230 hvor han lister opp en rekke medisinske eksperter som ikke er i tvil: Livet begynner ved unnfangelsen.

I The Revenge of Conscience s 100 ff skriver han: Vi kan bryte ned nøytralitet til tre komponenter: Ifølge «Den kvantitative feilslutningen» betyr toleranse å tolerere og dette at jo mer du tolererer, desto mer tolerant er du. Ifølge «Den skeptiske feilslutningen» er toleransens beste fundament at man unngår å ha for sterke overbevisninger om hva som er godt og hva som galt. Jo mer du tviler, jo mer tolerant er du. Ifølge «Den apologetiske feilslutningen» blir den nest beste begrunnelsen for å være tolerant at du nekter å handle på grunnlag av streke overbevisninger. Derfor: Jo mer pysete du er, jo mer tolerant er du.

Den andre grunn til at dette å være nøytral er så tilsynelatende tiltalende er illusjonen om at vi kan flykte fra ansvaret for våre overbevisninger og valg. «Jeg er uskyldig i denne mannens blod; det er deres ansvar». Pilatus tror at han kan legitimere en ond handling ved ikke å ta parti i konflikten. «Jeg er hverken for eller mot abort, jeg er for fritt valg for den enkelte». Dette er Pontius Pilatus på nytt. Toleranse som en dyd per se består ikke i å tolerere, men å tolerere hva som bør tolereres. Å praktisere denne dyden innebærer å holde ut med ting for å oppnå et større gode eller for å overholde den moralske loven. Den krever ikke at vi unngår sterke overbevisninger, men at vi unngår falske overbevisninger.

(I løpet av trettiårsperioden fra 1960 til 1990 ble det registrert 560 prosents økning i voldskriminalitet; mer enn 400 prosent flere utenomekteskapelige fødsler; en firedobling av skilsmisser; 30 prosent økning av barn som lever i enforelder-familier; mer enn 200 prosents økning i selvmord blant ungdom og en nedgang på 75 poeng på den gjennomsnittlige SAT testen for videregående skole. ibid Beckwit and Koukl s 75)
-

«Toleranse» og «nøytralitet» er ord som selger godt i vestlige demokratier i dag. Disse ordene anses nærmest som magiske instrumenter man ikke bare kan bruke for å etablere en minst mulig ubehagelig sosiologisk posisjon i samfunnet, men også som verktøy for å skape inntrykk av egen moralske overlegenhet. Men i stedet for å gi et trygt moralsk fundament å bygge sine verdier, sin personlighet og sin tro på, appellerer ordene slik brukt til å gi personene som bruker dem til selvbedrag og en følelse av uangripelighet, hvis man får folk til å assosiere nettopp den som har tatt disse ordene «til sitt bryst» og gjort dem til en del av seg selv.
Ordene gir en slags mana, en mystisk kraft og en makt, man kan bruke til å forme andres inntrykk av en selv. Særlig i politikken er disse ordene sterke virkemidler. Ordene blir til «stoff», til dop eller en stimulans man bare må ha for å føle seg vel og akseptert, eller ovenpå sett i forhold til andre som ikke besitter denne kraften. Det er derfor stor og hard konkurranse om å tilegne seg denne kraften i Vesten i dag og jo mer mana du klarer å tilegne deg, jo sterkere står du og jo høyere status som uangripelig og mer moralsk høyverdig tror du at du vil få. Ordene tillegges imidlertid en kraft de i seg selv ikke har, de skaper illusjoner, både hos dem som «tar» disse ordene og hos dem ordene er ment å adressere. De bli derfor dobbelt farlige, de skaper ikke bare selvbedrag, de skaper avhengighet, akkurat som dop gjør. De skaper hypermagikere, noe vi har skrev om her, en slags sykdom som den og de som lider av den vil ha de største motstand mot innrømme, en typisk reaksjon fra avhengige personer. Å miste sin avhengighet av stoffet vil nemlig innebærer at den avhengige tror han vil miste seg selv ved å innrømme avhengigheten. Hans avhengighet hindrer ham dessuten i å innse og erkjenne at den som setter diagnosen virkelig har rett og at denne snakker sant. Den avhengige har bygget sitt liv opp på en livsløgn og har investert så mye i dette at han ikke kan innrømme et nederlag, å bli avslørt som en hykler og bedrager, han kan ikke forestille at innsatsen hans ikke var verdt det, stoffet han tok hjalp ham jo til å etablere posisjoner, hjalpt ham til å sikre seg en posisjon blant de populære, de dyktige, alle med suksess og derfor mennesker med større makt eller mane enn han selv i utgangspunktet var utstyrt med. Det koster å være populær, det koster å holde seg inne med «de riktige» folka, de som har makt, de som kan imponerer av ette eller annet, folk som utfører store bragder. Hypermagikeren er villig til å betale den høyeste pris for å kunne glitre sammen med de han beundrer, de mennesker han vet besitter den mana han selv ikke av seg selv kan legge på bordet og kunne skilte med. Hypermagikeren higer alltid etter maktens tinde, nivået er imidlertid ikke vesentlig, han bærer et ønske i seg om å bli et idol, en kraft som krever både beundring og tilbedelse, nnefor sitt nivå. Han ønsker egentlig å være født med en utrustning han selv aldri var født med. Han ønsker å fremstå som et naturfenomen, et naturlig overmenneske. Han tror derfor innerst inne at han er «udødelig», han tror har derfor er uklanderlig, han befinner seg øverst på seierspallen, og han bruker all sin energi, all sin til å holde andre mennesker nede og på et lavere trinn i maktpyramiden han selv befinner seg på. Han søker seg derfor alltid sammen med «likesinnede». Han rasjonaliserer ethvert fremstøt han tar, enhver beslutning, ethvert standpunkt. I den indre krets finner han sitt fundament, et fundament som ikke kan rokkes, holdninger som kun tjener til å underbygge selvbedraget. Hypermagikeren er faktisk villig til å gå over lik for å kunne forsterke og beholde sitt selvbilde. Han liker å fremstå som «nøytral», «liberal», «demokratisk» eller «objektiv». Han hater å tro at andre kan være like liberale, nøytrale, demokratiske eller objektive som han selv. Hypermagikeren forstår ikke at mennesker som ikke «går på stoff» kan overgå ham i selverkjennelse og virkelighetsforståelse, realisme. Han kan ikke forestille seg at andre har et mer rasjonelt og mer reelt – for ikke å si moralsk - syn på mennesket enn ham selv. Han forakter som regel folk med gudstro. Gudstro representerer et angrep på hans egen grandiose personlighet og kan undergrave hans autoritet. Han ser derfor ikke noe problem med islam som sådan og han tenker at nå har vi klart å kneble kristendommen, islam står for tur, et metafysisk startpunkt som best kan beskrives som rent hovmod.
Hypermagikeren kan også kalles narsissist, en overtroiske narsissist. Ved å innrømme sin avhengighet vil han måtte erkjenne at han egentlig har vært et svakt menneske som benyttet alle muligheter han hadde nettopp til å bli større og mektigere, samtidig både i egne og andres øyne.
Man skulle tro at hypermagikeren er lett å avsløre, at han er den typen som alltid overdriver og driver spillet for langt, at han egentlig er dum, men slik er det ikke. Hypermagikeren omgir seg med titler og gjerne med notoriske akademiske bragder som han kan imponere med. Han vet at jo flere suksesshistorier fra sitt liv han kan dokumentere, jo flere er det som vil bite på. Han vet at folk vil la seg bedra eller suggerere, uansett utdannelse og uansett bakgrunn og miljø. Hans prana vil overvinne enhver innvending, enhver skepsis og bryte ned enhver motstand. De ytre kriterier på suksess og fremgang står fast, de kan ikke fratas ham. Det faller ham imidlertid aldri inn at han jukset seg til disse statussymbolene. Det faller da også veldig få skeptikere inn at de lar seg lure og blende av hypermagikerens suksess. Selv kan disse skeptikerne selv lide av samme syndrom. De speiler seg i sin innbilte likemann. De tror han virkelig kan overføre en delen av manaen til dem selv. Ved å forgude ham, blir de mer lik ham og jo større del av attributtene før eller siden vil kunne tilskrives dem selv og gjøre dem selv mer attraktive – og farligere. Han kan gjerne innrømme faktafeil, men grunnholdningen, hans «medbrakte» lidenskaper, vil han ikke gi slipp på, strukturene i syndromet som holder ham aktiv og oppegående. Hypermagikeren tar aldri et virkelig selvransakende oppgjør med sine underbevisste eller skjulte lidenskaper, sine pasjoner, for hadde han gjort det, med sikte på å se seg selv i en større sammenhengen, både subjektivt og objektivt, nei, det blir for mye å takler for en slik person. Han vil avfeie signaler som tilsier at han med fordel for ham burde forsøke å se seg selv i et litt større perspektiv.
Hypermagikeren forsøker å skaffe seg makt over andre og for å oppnå dette målet, må han «tillate» seg å ta i bruk manipuleringsmekanismer, mekanismer som må brukes på en utspekulert eller sublim måte og så «usynlig» eller under radaren som mulig for ham, både overfor kamerater og motstandere. Retorikken hans kan imidlertid være nokså rett på sak og brutal, hvis han kan regne med støtte fra folk i maktposisjoner og jo større makt disse sitter på, desto ivrigere blir hypermagikeren. Han kan fristes til å tøye grensene, ja, han kan true med ulike former for negative reaksjoner, hvis han føler at egen maktposisjon kan rokkes, f eks med rasjonelle argumenter eller vinklinger på en sak, hva den nå måtte være. Og fordi han antar som et objektivt faktum at det er han som sitter på det moralske trumfkort, i kraft av sin «medfødte» magi, vil det ikke falle ham inn å beklage, selv om objektive fakta skulle vise at han driver med dirkete løgn eller i det minste halvsannheter. Hypermagikeren legger ofte frem sin sak på en tvetydig måte. Blir han kritisert, eller konfrontert, vil han hevde at siden han føler det slik og slik, så kan i grunnen ingen andre motsi ham, han kan jo hevde at man har lov å mene hva man vil her i samfunnet og hvorfor skulle noen kunne hevde at de føler bedre enn ham?  
Hypermagikeren «trøster» seg med at den høye tittelen han innehar og den posisjonen han har som viktig person i visse sammenhenger gir ham en tilnærmet unik posisjon, en posisjon som andre vanskelig kan rokke uten mye oppstuss og gjensidige anklger. Han kan vise til at han hjelper mennesker og at hans spesialkunnskaper på visse områder gjør ham uerstattelig. Han kan dokumentere gode resultater, mange mennesker trenger virkelig hans ekspertise, så hvem vil tror at han kan gjøre noe galt, ja, mene noe galt?
Hypermagikeren er ofte en hyperaktiv «hjelper» og da skyr han lite for å beskytte sin posisjon, sitt syn på saken, sin omsorg for og relasjon til «de trengende». Ja, han kan gladelig gå så langt som til å få fjernet folk fra diskurskusen, ved å vise til sin hjelperrolle, sin støtte til en person som blir kritisert, spesielt hvis denne personen innehar en viktig posisjon i samfunnet. Hva denne personen selv så måtte mene om denne hjelpen fra hypermagikerens side, det er hypermagikeren revnende likegyldig. Han kan f eks hevde at en aktør på ett eller annet forum har fornærmet den personen hypermagikeren går sterkt ut for å beskytte. Personen selv vil ikke bekrefte at han har følt seg fornærmet eller krenket, men hypermagikeren bryr seg ikke, han bestemmer seg for at personen er krenket eller fornærmet uansett. Den personen som har kommet med saklig kritikk av den andre personen, som hypermagikeren bare støtte, blir så utstøtt fra det gode selskap fordi han, som VIP, på forumet nekter å skrive mer på forumet, hvis ikke kritikeren her blir utestengt fra forumet for godt.
Så stor makt kan altså hypermagikeren ha tilranet seg: Han vet at svake mennesker og mennesker som vil tilhøre den samme glorie som han selv, ikke tør å stå imot. Han vet med stor sikkerhet at de vil føye seg. Om behandlingen av kritikeren er aldri så urimeleg eller forkastelig, det vedkommer ikke hypermagikeren og alle de han har klart å lokke nærmest umerkelig inn i sitt garn.

Hypermagikeren har på falsk grunnlag skaffet seg servile medaktører, aktører som ikke våger å se rimelig objektivt på saken, men som velger å holde seg inne med hypermagigeren. Hypermagikerens magi har virket, han har suggerert dem alle sammen, de har ikke evnet å tenke selvstendig, de har gjort seg til forgudere av hypermagikeren som uansett kan sole seg i glansen av sin ekspertise og de ordene han bruker og omgir seg med, som human-etiker, for eksempel, kan han ikke være annet enn nettopp human, et honnørord som egentlig sier veldig lite, men som «eliten» ofte faller for og underordner seg glatt, hvis det for øvrig står nokså store interesser på spil ha angår status og posisjon i diskursen for øvrig. «De gode» vil beskytte sine mer eller mindre imaginære egenskaper som fortreffelige individer med de mest troskyldige og urokkelige miner til siste slutt. De forveklser personen med hans mer eller mindre forlokkende retorikk. (Også dette er en form for hypermagi). De kan derfor også gjerne opptre som joviale og rause. De er gjerne euforiske i sammenhenger hvor det gjelder å vise lojalitet med gruppen eller saken selv. De ser ikke selv at det kunne ha kledd dem bedre å legge av seg den sentimentaliteten som her ligger til grunn og som styrer hovedinnretning i det mentale landskap som omgir aktørene her. Sentimentalitet kan ofte kjennes som svært personlig og derfor som «objektivt» sann, og det er her hypermagikeren svikter så grovt. Han er jo avhengig av krefter som han kan bruke som styringsredskaper, skulte magiske kreter som virker, men som ingen ser og da krefter som ikke kan måles. Hypermagikeren tror ikke på ånd, han er ofte hardnakket ateist - , mens det han er innrettet mot er nettopp åndelige krefter, krefter han selv «vet» han har og disponerer over. Han har et hemmelig våpen, ikke rart da at han går sterkt ut mot alt som heter ånd. Han vil frata andre åndskrefter, farlige våpen, egentlig ustyrlige krefter, for bare slik kan han få overtaket. Han kjenner åndskreftenes makt, derfor vil han underkjenne dem ved å hindre andre mennesker å kunne bruke dem. Spesielt når åndskreftene tjener til å bygge opp og styrke grupper og samfunn, er hypermagikeren på vakt. Åndskraft er noe han selv vill ha enerett på å forvalte. Og slik degraderer hypermagikeren sine motstandere. Det ligger en konstitusjonell rett for ham som kan legitimere følelsen av å ha inntatt den moralske «high ground». Og denne konstitusjonen kan ikke forandres, den kan knapt nok forbedres, for et forsøk på forbedring eller foredling vil av hypermagikeren oppfattes som et angrep på det dypeste av ham selv som unik person.

Hypermagikere kan selvsagt bli psykotiske, de kan ha hallusinasjoner og de vil da bli tatt vare på av rette myndighet. Men hypermagikeren er sjelden en typisk nevrotisk personstruktur. Han føler intet driv mot å begrense seg selv, annet en for syns skyld. Han har grenser han vet han ikke må overskride, fordi slik grenseoverskridelse vil kunne straffe seg sosialt for ham og det vil hindre ham å fullføre spillet og muligens avsløre ham som en hyklersk bedrager, og det får ikke skje.
Hypermagikeren er avhengig av sine ofre for å kunne lykkes og han kan føle seg vel og avholdt. Den viktigste strategien han benytter seg av består kanskje i dette at han tilraner seg en merverdi fra de ofrene han så gjerne pleier å skilte med han støtter. Tydelig er dette når offeret ikke føler seg angrepet eller selv ønsker å fremstille seg som offer. Hypermagikeren bryr seg ikke om dette. Han tilfredsstiller seg dermed på en illusjon og dette til alt overmål på bekostning av offeret. Han utstyrer den personen som han mener bør føle seg krenket – og fordi akkurat han mener at vedkommende bør føle seg krenket - med eget behov for bifall. Offeret frastjeles med andre ord en energi som han kan bruke som et instrument for å bli beundret og likt som et godt eksempel og som et høyverdig menneske.

Et eksempel på hypermagi finner man innen islam når de sterkt-troende opptrer som forsvarere av den såkalte profeten Muhammed. Det er en ufravikelig og uopphevelig lov i islam at den som krenker profeten skal dø. Den sterkt-troende blir slik gitt en legitim hjemmel, ved fullmakt, å angripe visse islamkritikere og drepe apostater. Den sterkt-troene – og faktisk «gode» muslimen – kan slik sikre seg den merverdi det er at han faktisk utfører drapet eller tillater eller oppfordrer til at andre utfører drapet. Denne typen hypermagiker kan skjule sine vanvittig og onde motiver bak plikten til å drepe, i tillegg må han tillegges en merverdi fra sine trosbrødre fordi det han har gjort er foreskrevet av Allah og profeten selv som prisverdig og en handling som faktisk vil bli tilregnet ham på den mest mulig positive måten, på domstolens dag med sine vektskåler, som grunn til å kunne bortse fra andre synder han må ha begått før eller siden mot Allah og profeten. En ikke-troende hypermagiker har ikke dette privilegiet, ifølge islam. Den ikketroende hypermagikeren bryr seg imidlertid ikke om dette. Han vet at teknikken han bruker bare virker og tjener sitt formål for ham her og nå og i dette livet, og det er mer enn nok for hypermagikeren.

Det kan være fristende å komme med ytterligere et eksempel fra virkeligheten på hvordan hypermagikeren forsøker å markedsføre seg selv som uangripelig, et eksempel som viser hvor uigjennomtrengelig selvbeskrivelsen hans kan være. Eksempelet kan vise hvor lett det er å være enig med – og hvor lett det er å la seg overbevise av - hvordan hypermagikeren fremstiller seg selv og sin sak. Det han sier viser seg å være omtrent det man tenker om saken selv, hypermagikerens overbevisningskraft ligger skjult i det underbevisste – i mangel av et bedre begrep - til det intetanende offer selv, et offer som jo som fremfor alt ønsker å fremstå som og bli oppfattet som «god», «fornuftig», «tolerant» og derfor «sann eller autentisk», og nærmest helt fristilt i forhold til tradisjonelle moraloppfatninger og tradisjonelle verdier, tradisjoner og verdier som forankrer seg i den judeokristne tradisjon, pluss i den greske tradisjon kristendommen har tatt opp i seg.
Hypermagikere er sjelden rendyrkede psykopater og få vil beskrive dem som mennesker med dysfunksjonell personlighet. De kan være til forveksling lik alle andre, men til forskjell fra de fleste vil over tid røpe en viss infantilitet. Det kan virke som om de befinner på sandkassestadiet og hvor de spiller en slags «boss» som aldri i livet kan forestille seg at han i forhold til noen lekekamerater kan oppfattes som en bølle, for andre som en stor og sterkt «personlighet» med de rette kontakter og med direktelinje til «de rette» omsorgspersoner»

Vi presenter Wattletown med sine egne ord: 

Wattletown – Sanger, (som var en sterkt promotor for fri abort i USA):

Som de flest foreldre mener jeg at en av de største gavene jeg kan gi mine barn er å ta moralsk ansvar for sine handlinger. Men å lære dem hva moral er for noe, betyr ikke at jeg skal påtvinge dem eller andre mine normer (virtues eller holdninger, oversetters bemerkning). Det betyr at jeg deler visdom og begrunner det jeg står for med dem og så stoler på at andre kan tenke selv og gjøre seg opp en mening på egen hånd.
Mine foreldres moralske normer var dypt forankret i deres religiøse overbevisning, men de var likevel tolerante, dette å ha respekt for andre folks oppfatninger. De lærte meg at fornuftige folk godt kunne være uenige om ulike moralske spørsmål og at en fundamental respekt for andre nettopp innebærer moral på høyeste plan.
Jeg har ofret meg til en karriere hvor jeg har forsøkt å skape en verden som kan sikre videreføringen av denne innsikten slik at min datter Felicia kan nyte godt denne arven. Jeg håper at den toleranse og respekt jeg viser henne som forelder styrkes ved at hun ser hva jeg driver på med hver dag i kampen for den retten alle har til å gjøre seg opp sine egne eninger og treffe sine egne moralske valg når det gjelder å oppdra barn.
For cirka femti år siden grunnlag Margaret Sanger Planned Parenthood for å frigjøre enkeltmennesket fra "et mektig undertrykkelsesmaskineri".

Hun skrev: "Amerikanske menn og kvinner krever ... at de selv fritt skal kunne forme sine liv slik de vil, ikke på vilkårlig kommando av kirken og staten, men slik deres egen dømmekraft og deres egen samvittighet tilsier.
Jeg er stolt av å kunne være med på å videreføre denne kampen for å forsvare denne retten for hver enkelt og deres tro. Når andre forsøker å dytte sine synspunkter på meg, min datter eller noen andre, så er det ikke moralsk riktig, det er tyranni. Det er urettferdig og det er u-amerikansk". (Relativisme av Beckwith og Koukl s 34).

Kommentar:

Wattleton vil gjerne fremstå som «nøytral», og forsikre om at hennes fundament er a-moralsk, mens hun jo er motsatt, ja, hun vil at vi alle skal og bør respektere alle andre menneskers synpunkter, hun ser ikke at hun impliserer at alle andre synspunkter enn hennes eget er umoralsk eller tyrannisk og u-amerikansk. Hvis du skulle være uenig med Wattleton, er dine verdier ugyldige, men med dette forsøker hun rent faktisk å dytte på deg hennes verdier, noe hun ellers tar sterkt avstand fra at andre gjør. Hun undergraver dermed det inntrykket – og hennes egen faktisk posisjon – hun forsøker å etablere av seg selv som nøytral, fordomsfri og tolerant. «Fundamental respekt for andre er moral av høyeste orden», skriver hun. Hun evner ikke å se at budskapet hennes er et absolutt som hun forsøker å dytte på andre.
Et eksempel fra virkeligheten: Kongressen i USA vedtok i 1994 en lov som forbød blokkere en abortklinikk. «Denne loven viser at ingen kan tvinge deres synspunkter på noen andres». Det denne påstanden ikke tar høyde for er, at loven nettopp tvinger synspunkter på andre, i kraft av være lov.

Moralen, eller noe å tenke på og over, her:

Dorothy Sayers:

“It it is worse than useless for Christians to talk about the importance of Christian morality, unless they are prepared to take their stand upon the fundamentals of Christian theology. It is a lie to say that dogma does not matter; it matters enormously. It is fatal to let people suppose that Christianity is only a mode of feeling; it is vitally necessary to insist that it is first and foremost a rational explanation of the universe. It is hopeless to offer Christianity as a vaguely idealistic aspiration of a simple and consoling kind; it is, on the contrary, a hard, tough, exacting, and complex doctrine, steeped in a drastic and incompromising realism. And it is fatal to imagine that everybody knows quite well what Christianity is and needs only a little encouragement to practice it. The brutal fact is that in this Christian country not one person in a hundred has the faintest notion what the Church teaches about God or man or society or the person of Jesus Christ.... ...Theologically this country is at present is in a state of utter chaos established in the name of religious toleration and rapidly degenerating into flight from reason and the death of hope.”
--
“No totalitarian authority nor authoritarian state can tolerate those who have an absolute by which to judge that state and its actions. The Christians had that absolute in God’s revelation. Because the Christians had an absolute, universal standard by which to judge not only personal morals but the state, they were counted as enemies of totalitarian Rome and were thrown to the beasts.”
-Francis Schaeffer, (How Should We Then Live?)
--
Death of truth, av McCallum, s 43:
Modernismen ser på mennesket som maskiner, postmodernismen ser på det som noder eller forlengelser av dets kultur, Terry Eagelton, Litterary Theory.

Ifølge postmodernister bruker Vesten fornuft hovedsakelig som et verktøy man bruker for å kunne splitte (eller dele opp). John McGowan: Vestens fundamentale avhengighet av loven om motsigelse kan betraktes som en fundamental instrumentalitet av dette prinsippet i forsøket på å befeste sin kontroll. Undertrykkelsen av motsetninger både i sinnet og innen samfunnet skjer til fordel for integrasjon og enstemmighet (ensretting) på bekostning av forskjeller og mangfold. (1983).

Benjamin Worf, Language, Thought and Reality, 1956:  En persons tankeformer kontrolleres av ufravikelige (inexorable) ubevisste mønstre og lover. Disse systematiserer personens språk og alle språk er et digert mønster-system som er kulturelt bestemte former eller kategorier som personen formidler, men de analyserer også naturen, fanger opp eller overser typer av relasjoner og fenomener, kanaliserer personens måter å resonnere på og bygger hans hus bevissthet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar