tirsdag 30. juni 2020

Stefanus, Magasinet og martyrene


Stefanus var den første kristne som ble drept for sin tro. Han ble steinet i hjel.
Opp gjennom kirkehistorien har vi vi hatt mange helgener, dvs troende som har gitt sitt liv for den kristne tro. Vi gjør rett i å minnes dem og akte dem. Vi er forpliktet til å forsøke å hindre at det skapes kontekster som utløser vold og drap på kristne og dermed den kristne tro.

Men her og der har det oppstått en slags dødskult rundt martyrene. Det fins likjellere hvor spesielt ærverdige personer – som døde for lenge siden - oppbevares med klærne på og hvor folk har strømmet til for å takke og be i århundrer. I og for seg er slike «kulturer» lett å forstå. I Den katolske kirker inngår «helgendyrkelsen» som et integrert rituale i troen.

Helgendyrkelsen er ikke ment å skulle gi de troende en ekstra, magisk kraft og en «mental» kraft man kan bruke til å manipulere mennesker for egen vinnings skyld. Det er avskyelig å bruke martyrene som trofeer, talismaner eller amuletter.

De bør heller ikke brukes for å fremkalle «dårlig samvittighet», en «tilstand» som like gjerne kan være «ond tro» eller hykleri. Vi skal ikke bruker martyrene for å få folk til å føle for å føle, eller føle for å bli mer emosjonelt korrekt.

En martyr skal minnes, respekteres og vises age og respekt. Vi skal vise vår høyaktelse. Han skal ikke brukes av oss selv til å fremme forestillinger om egen fortreffelighet eller «hellighet» og som bevis på egen fromhet.

Nå vil de fleste ta dette for gitt, det «goes without saying», som man sier. Og ikke noe galt i det, hvis det ikke hadde vært for at det er fullt mulig og et «must» å se flere perspektiver i dette. Særlig hvis «respekten» består i å underkjenne eller gjøre seg blind for disse andre perspektivene, perspektiver som kan få oss til å se tingene i en større sammenheng og som bedre kan forklare hvorfor «verden» og tingen nå engang blir som de blir, og muligheten for at de virkelig truende tingene ved det hele faktisk skapes av mennesker som er underlagt et helt annet verdigrunnlag og et helt annet regime enn vårt eget, særlig der hvor verdigrunnlaget for noen ikke er mulig å forhandle om eller forandre, hverken med kraft og ånd utenfra, eller innenfra.

Man skal ikke «stjele», aprobiere eller tilegne seg martyrenes trofasthet i troen til egen «sosiale stilling og fordel», for selv å kunne skinne, og fremtre som spesielt empatisk og innlevende, som om man hadde en hemmelig fullmakt for å gjøre nettopp dét, selv om det ser aldri så fromt og ekte ut.

Vi skal hedre martyrene med medfølelse og med forstand; vi skal innta en viss distanse: vi skal minnes dem med verdighet, uten forsøk på å utnytte den «magi» som naturlig omgir en martyr. Man skal ikke utnytte en martyr lidelse for å påføre den troende en merlidelse slik at man kan bruke ham til eget fordel. Også dette sier seg selv, det er helt ok. Man tar for gitt at ingen er så infam at han vil bruke lidelse for å fremme egen ideologi, egne politiske forestillinger og konsepter, og tilfredsstille egne konkret behov, hva nå enn de måtte bestå i. Vi tar dette for gitt og vil ikke skjønne at dette faktisk gjøres, ja, at det faktisk gjøres også helt uten at den skyldige her er klar over at han gjør noe galt, at han handler kontra all moralsk og juridisk forståelse av hvordan tingene bør være. Men hvor og når skjer dette brudd på folkeskikken, og hvem er de skyldige? Det kan være vanskelig å avgjøre. Et hint kan være at der folk virkelig kan sies å være hjernevaskede eller suggererte, der kan folk bli utsatt for slikt og der kan også folk utsette andre for slikt. Og hvorfor kan vi være så sikre på at slikt foregår? Jo, det fremgår av studie etter studie. Det er et fastslått faktum og det er blitt elementær lærdom og innsikt. 

Mennesker manipulerer like gjerne som de lar seg manipulere, under gitte forutsetninger. Og: I og for seg har dette vært et kjent fenomen i virksomhet allerede i Antikken. Aristoteles vare en filosof som forsøkte å råde bot på dette. an forsøkte å stagge sofistene ved å å påpeke og lære om tingenes vesen, at A ikke kan være A og samtid ikke-A på en og samme gang og under de samme betingelser. I dag – i og med postmodernismen – ser denne lærdommen ut til å ha gått mer eller mindre i glemmeboken. Det høres liksom alt for enkelt ut, og så fikk vi filosofen Hegel som påsto at kontradiksjonsprinsippet under de og de andre fold faktisk kunne være null verdt. Hva han egentlig mente med dette, kan være litt vanskelig å få tak, i kanskje, men de fleste vil sånn uten videre forstå hva det her står om, jeg skal derfor ikke utdyper her. Men etter Hegel, desto større makt til de nye sofistene, eller postmodernistene, som vi kan kalle dem.  Se om bl a Sokrates m fl om essens her og se her om klargjøring av "hypermagi" og om De nye sofistene her

Hvis hensikten med Magasinet er å bringe flest og best mulige fakta på bordet og bringe dem til torgs på en mest mulig nøkteren, saklig, nyansert og objektiv måte, så er alt såre vel og bra. Men hvilken målgruppe er det man primært har i sikte? Er det de unge og spesielt lærevillige, de som har best grunn for å være sannhetssøkende og størst behov for å lære og forstå? Er de de som bør ha mer skyldfølelse og mer dårlig samvittighet for Vestens «forbrytelser» opp gjennom tiden? Er Magasinet primært til for å slå fast at islam betyr fred og bare fred? Eller at Allah er den samme som den kristne Gud, Jesus Kristus, den oppstandne? Eller er Magasinet til primært for de som allerede her og nå kan forventes å slutte seg til en spesielt favorisert og foretrukket politisk side, en spesielt antiimperialistisk, antirasistisk og politisk korrekt ideologi?

Det virker som om Morkens prima facie-policy er å snakke om alt annet enn hva islam er per se og hva det virkelig og dypt innebærer å ville forlate islam, og hva det måtte innebære av lidelser å forbli innen islam og da under sterkt press fra muslimer som ikke nøler med å bruke de instrumenter islam i seg selv gir dem for å plyndre, voldta og drepe i Allah og profetens navn. Morken ser ikke ut til å ha noen «hang» mot å se islam som et større system med agens, en virkekraft som i seg selv drar mennesker mot det helt utenkelige, sett ut fra et kristent ståsted.

Joda, Magsinet byr på mye bra, i og for seg, tilmålt som det er, ut fra plasshensyn. Men det ideologiske rammeverket – «the fundamentals» skinner likevel gjennom og disse premissene hentes vesentlig fra den gudløse venstresidens tankeparadigme. Magasinet kunne like gjerne være en moderat utgave av Det kommunistiske manifest som et manifest fundamentert på og bygget på Bibelen og hele Bibelens verdisyn, menneskesyn og virkelighetsoppfatning. Magasinet kler seg i tillegg i pietismens kappe, ikke i form av en innadvendt fromhet, nei, men nå i form av en ytre fromhet som forsøker å være meste mulig ydmyk i tone og form og tilpasset alle venstresidekrav om å ha de de rette emosjoner og tenke de riktig servile og selvserviliserende tanker. Det er den inderlige medfølelse med de som er blitt kalt «Mundo Cane», verdens «hunder», som står er i fokus og som stilles frem nærmest til dyrkelse. Det er de som faller utenfor alle systemer, de syke, fattige og hjelpeløse og forhatte, de av oss evig kyniske og kronisk utbyttede. Men her snakkes det nesten ingeting om hva islam – som system, ideologi, ja, politisk parti – er, og hva islam innebærer for muslimer så vel som for ikkemuslimer, på stor skala, i enhver sammenheng, ja overalt. Man presser ikke martyren Stefanus og andre martyres lidelse direkte på leserne. Man er nennsom her, men martyrens blod spiller like vel med i bakgrunnen. Man henger ikke et påtrengende eller overveldende ikon av Stefanus og andre martyrer opp på «veggen» i Magasinet. Men pekefingeren er der, og kanskje fines der et ris bak speilet, - moralismen ligger under. 

Men en leser kan godt misforstå hele opplegget. Man kan begynne tvile på om pekefingeren peker oppover, eller om det er tommelen som peker nedover. Valget man treffer om hvordan dette skal forstås, avhenger så av hvilke grad av falsk skyldfølelse Magasinet selv har klart å produsere i «klientens» psyke. Det er imidlertid lite som tyder på at Magasinet lykkes med å skape forutsetninger for ekte syndserkjennelse og autentiske syndsbekjennelser. Fokus rettes mot grove syner begått av andre mennesker, gjerne i fjerne strøk.
Magasinet vil hjelpe alle forfulgte, om de når er kristne eller muslimer. Magasinet påtar seg domsmyndighet. Magasinet har alltid rett, det ligger i selve saken og kan ikke være annerledes. Det vil alltid være forfulgte og lidende og Magasinet vil alltid være på deres side. Magasinet forsyner slik sett Magasinet og Stefanusstiftelsen med et rikelig tilfang på kroniske oppmagasinert martyrblod og martyrlidelse.

Jeg nevnte martyrblod: Hvordan stiller f eks palestinere flest seg til martyren Stefanus? Kjører Stefanusstiftelsen Stefanus foran seg som et forbilde og eksempel for palestinerne, som selv kan vise til hundrevis hvis ikke tusenvis av martyrer – for Allah’s sak, mot Israel og Vesten - fra vå egen tid? Hvordan kan palestinere oppfatte dette? Som et angrep på deres identitet og deres tro? Som en hån, en blasfemi mot Allah og profeten? Mot de muslimer som ofret seg og sitt liv, og sin eiendom, for Allah’s sak og som ifølge islamsk lære da gikk rett til Paradis, med alle tilliggende herligheter?  Vil Magasinets strategi kunne oppfattes en dårlig skjult og aggressiv, ideologisk og komplett vantro agenda, ja, som et direkte uttrykk for vestlig, superundertrykkende og tvers igjennom satanisk og menneskefiendtlig  - kapitalistisk - utenrikspolitikk?

Og dessuten: Hva med de enormt store gravplassene spesielt tilegnet martyrene f eks i Iran?

Jeg ber om at leseren tar en kikk på følgende videosnutter, det tar ikke lang tide:




Som vi ser, gir i shia-islm tårer for martyren Hussein syndstilgivelse, total og uforbeholden syndstilgivelse.

Generelt: (Og her kreves ingen skyldfølelse eller autentisk og dypfølt, reell syndserkjennelse, her kreves bare at man gråter, og om man gråter i «ond tro» eller falsk tro, som eksistensialistene ville ha sagt, det spiller bare en sekundær rolle i praksis, for enhver kan jo lyve på seg en tåre.

»Det virker», uansett, for noen, og det er dét som teller, om det er i det ytre, eller om det kommer innenfra, spiller ingen rolle, bare «det» funker. Her kommer dessuten islams manglende forståelse for og manglende teologi om arvesynden klart frem i lyset. Den som gråter for Hussein kan aldri erkjenne at mennesket er samtidig synder og frelst, for å tale med Luther, eller delvis synde og frelst, som det het i katolsk tradisjon. I kristendommen er alle i samme båt, når det kommer til stykket, coram deo, stilt overfor Gud. Noen dualisme er her ikke mulig. I islam skiller de som gråter seg en tåre for Hussein seg ut fra andre muslimer som ikke gråter – på samme måte. Her fins med andre ord også ikke bare en dualisme mellom de vantro og vantro ikke-muslimene utad, men også en dualisme innad mellom rettroende og vantroende muslimer).

Det ligger på linje med dette – i vår postmoderne kultur i dag - å kreve eller avkreve og forvente de korrekte emosjoner av noen, ja, av hele populasjoner, folk generelt og spesielt yngre folk, studenter og akademikere in spe. Disse siste er spesielt utsatte og derfor også sårbare, uten at noen ser poenget og den faktisk trussel mot hele våre judeokristne kultur og tradisjon i det jeg her seir. Å avgi en tåre for Hussein tilsvarer for oss dette å ha tilegnet seg de korrekte emosjoner … og da kan man tenke seg …

I seg selv foreller det alt om hvilket tyranni hypermagien kan utøve over oss som mennesker, til og med i dag, hvor vi nettopp så stolte ikke lenger tror på magi. (Om dette skriver jeg om flere andre steder på denne bloggen, se linker).
Det forteller det meste om hva hykleri kan innebære og hvordan man ser på hykleri. Hykleri blir ansett som noe edelt: Man viser at man har de korrekte emosjoner! Hva mer kan man vente av et stakkars menneske?

Noen ser de korrekte emosjoner som en egen, fullt legitim og til og med anbefalt vei mot saligheten, andre ser en ekte tåre for Hussein som den rette og strake vei, dvs som den mest fromme og derfor absolutt normativt hellige vei mot syndfrihet.
Jeg må i flukt med dette bare vise til vår artikkelserie under etikettene «Synden og syndene i kristendom og islam» her på bloggen.  

Før jeg haster videre med lupen og andre analyseapparater i hånd, og fullt motivert og på rett plass for om mulig å kunne tilegne meg litt mer visdom og forstand fra Magasinet, må jeg bare gjøre oppmerksom på Raymond Ibrahim. Han har nedlagt et helt ut fantastisk arbeid for å gjøre Vesten oppmerksom på alle den forfølgelse av kristne som skjer i verden i dag. Han henter inn, kommentere og analyser alle kjente hendelser og tilfeller som skjer i hver enkelt måned, og dette har han drevet på med de siste tyve årene minst.

Ibrahims arbeid forteller om moderne kristne martyrer og hvor stort antallet er og hvor store trengsel og lidelser de måtte gjennomleve før døden var et faktum. Ibrahims arbeide kan ikke overvurderes, men mange kristne i Vesten i dag oppfatter de listene av alle ofrene han samler, som fornærmende, ja, islamofobiske eller rett frem rasistisk baserte, utrolig nok.

Ja, det er helt utrolig at dette skjer, til og med med aksept og promotering, ikke bare tolerering, fra høyeste politiske, religiøse og allmennkulturelle hold. Det er blitt nærmest en plikt i akademiske eller intellektuell kretser i dag å rakke ned på og forsøke å isolere og forkleine aktører som Raymond Ibrahim.

Litt forenklet sagt går kritikken ut på at det i seg selv er rasistisk og islamofobt å sitere tekster fra de islamske hellige skrifter selv, og konsekvensen av dem, skifter som med støtte fra islamske lærde ved de mest anerkjente islamske universitetene i verden, faktisk brukes av visse muslimer selv som hjemmel for og legitimering av de verste handlinger og metoder som tenkes kan, med henvisning til Allah og f eks Koranen selv.

I seg selv er dette uhyrlig og vitner om utbredt og kollektiv moralsk svikt og mental lidelse i Vesten i dag, og det dreier seg ikke bare blott om alminnelig forvirring, nei, dette går helt ned på selve de tankeforutsetningene Vesten har bygget på, som sivilisasjon og kultur, ned på selve konstitusjonen under konstitusjonene, på grunnfjellet, på alt det sanne, gode og skjønne vi faktisk fremdeles har integrert – om enn stadig dimmere - i hele vårt vesen, og individuert i hele vår kropp like fullt som fullt og helt i vår sjel og ånd de siste 2000 år.

Se, lytt og lær, men la deg ikke oppsluke av døden og noen dødskult av noe slag.
"32,000 Christians Butchered to Death": The Persecution of Christians, May 2020:


Se og sett deg inn i innholdet i alle de lenkene han legger ved, og som strekker seg over nærmere 20 års studier. Ibrahim arbeide er en uvurderlig ressurs og en enorm database i seg selv, og et verktøy man kan bruke for å oppnå større trosvisshet, dypere selvinnsikt og få et mer frodig, fruktbart og holdbart forhold til sannheten og virkeligheten og kanskje et helt nytt syn på menneskene og menneskeheten, særlig den delen av menneskeheten som ligger under åket og i mørke.
Mange vil nok føle seg støtt av den tilnærming Ibrahim velger. Man vil så gjerne tro at «det hjelper ikke», men poenget for mitt vedkommende er at man bør vite at fakta ligger der og at vi ikke kan løpe vekk fra fakta og at fakta alltid bør ses i kontekst, og innholdet dermed underlegges og tilpasses den situasjon man befinner seg., ut fra dagens kontekst, dvs dagens harde fakta og det som virkelig skjer.
Fakta er på sett og vis alltid gjenstand for et slags diplomati og vi kan ikke revolusjonere verden til det bedre med noen magiske pennestrøk her og der og ved å pukke på fakta i enhver sammenheng. Men vi skal heller ikke innta den motsatte posisjonen der vi nøyer oss med å konstatere og selektere visse fakta fra her og der og så håper at noen andre skal gjøre jobben for oss, enten man nå ser at det er dét hjelperne ofte gjør. 

Ibrahim serverer ikke «facts for kids», som jeg vil utrykke det. Han er ikke noen Stefanus-stiftelse eller er et Stefanus «Magasin». Han er noe mye mer, noe mye dypere, noe mer virkelig, noe annerledes sant og direkte, for han vet bedre – virker det som, og han overbeviser meg om dette – han vet virkelig mer av hva det dreier som om og hva det hele står om. Alle de fakta han legger frem taler islam midt imot og Ibrahim er ikke redd for å bli kalt islamofob. Hen er heller ikke redd for at han ikke skulle ha nok av de gode emosjoner, de riktige følelser, den sanne og rette holdningen. Han er en ekte og autentisk sjel, et helt menneske. Ibrahim er ingen hypermagiker, ingen sentimentaliker eller sentimental kristen, ingen voldsromantiker, ingen naiv tilskuer til det som skjer. Han vet å gå på årsaker og systemer, ikke bare på ytre former, på overflatiske «det skal gå seg til» forestillinger, «alle skal med drømmer» og fromme ønsker om at vi må »gje muslimane tid».
Ibrahim gjennomskuer illusjonen om å skape et «nytt, støre vi» for det dét er, er en infantil eller pueril forestilling i hodene på hypemagikere.. 

Fra Magasinet Stefanus nr 4 2020:

I Stefanusalliansen tror i på likestilt gjensidighet. Formålet vårt er å stå sammen for og med de forfulgte og å yte praktisk bistand til dem som lider for sin tro. … De trenger oss og vi trenger dem…. På den måten blir vår tro styrket. s 3

Kommentar: Her, i innledningsfasen, legges vi et spørsmål på tungen: Vil stiftelsen inkludere muslimer som blir forfulgt av andre muslimer, ogikke bare av ikke-muslimer? Vi begrenser spørsmålet til å gjelde dette ene nummerert av Magasinet. Vi kommer tilbake til svaret helt på slutten.

Vi tenker: Her inkluderes ikke bare muslimer, som enkeltmennsker eller i små «utvalgte» grupper, men også islam, som ideologi, politikk, kultur – tilsiktet?

Magasinet: Muslimer er spesielt utsatt: Systematiske angrep på muslimer er en av BJP’s politiske prosjekt – i India, altså - om å skape en hinduistisk nasjon. … Kommisjonen for trosfrihet … er bestyrtet over de økende angrepne på muslimer. En hatkampanje slo ut i en ren voldsbølge … i New Dehli.

Et snapshot til: EFI skriver at voldsbølgen ikke bare førte til at arbeidet med å analysere forfølgelsen av kristne ble forsinket … voldsbølgen reiste også grunnleggende spørsmål om sikkerheten for alle religiøse minoriteter i India. … Øyenvitner forteller at politifolk deltok i lynsjingen av unge muslimer. … Andre steder i India … fortsetter hatkriminaliteten mot kristne. s 5

Angriperne truet med å drepe kristne dersom de fortsatte å be … Flere voldshandlinger trigges av såkalte anti-konverteringslover som er innført i minst 7 stater … til tross for at Grunnloven garanterer retten til å endre religion … det trues med 7 års fengsel for «tvungen konvertering». … hinduaktivister kan angripe konvertitter uten å risikere straff.

«Besteforeldrene våre konverterte til kristendommen, men vi har bestemt oss for å leve som hinduer. Vi var katolikker bare i navnet, men forble fattige. Kirken tok aldri var på oss fordi var daliter»
Hindunasjonalistene utfordrer kastesystemet. De mener kaste ikke er en reell utfordring i dag og vil at kvalifikasjoner skal telle mest. … Kanskje er nettopp bevaring av kastesystemet målet for en bevegelse som er bygget på hinduismen. (Kastekvotering ble innført i 1950, er det viktigste tiltaket for å utjevne forskjeller .s 7

Johannes Morken: Tyrkia kaster ut kristne utlendinger som har vært aktive i og gjort tjeneste i protestantiske menigheter … Noen er blitt stemplet som en »trussel» mot den nasjonale sikkerhet,
(mot islam? – dette spørsmålet stiller ikke Morken)
-Siden kuppforsøket i 2016 har regjeringen valgt å dytte foran seg konspirasjonsteorier som fremstiller kirkearbeidere som «spioner» og betegner tyrkiske kristne som «femtekolonister» som forråde den tyrkiske nasjonen, sier Aukan Erdemir.

-Konspirasjonsteorier er brukt som strategi for å skape samling rundt flagget og for å avlede oppmerksomheten fra regjeringens dårlige forvaltning og korrupsjon. I Tyrkia smelter antikristne følelser ofte sammen med landets frodige anti-amerikanisme som har tilhengere også hos opposisjonen. Siden kuppforsøket er også hatefulle ytringer mot kristne blitt allestedsværende. … slike hatefulle ytringer får ikke noen ordentlig juridisk respons, sier Edemir, s 10

Kommentar: Magasinet synes her å ville beskytte sin kilde, Erdemir, mot å bi oppfattet som om han kritiserer islam. Magasinet synes veldig påpasselig med at Erdemir kritiserer interene rent olitiske forhold, helt fristilt fra islam som ideologi, politikk osv

Magasinet igjen: «Bryter flere menneskerettigheter»: - Det er bemerkelsesverdig at grove brudd på menneskerettighetene får pågå i stillhet, skriver Orhan Kemal Cengis i den ferske rapporten «Religious Minorities of Turkey».

-Det fins ingen juridiske virkemiddel i Tyrkia som kan stoppe praksisen … det at de tvinges ut av Tyrkia på grunn av sin religiøse tro, er et grovt brudd på trosfriheten. Ingen muslim som ikke er tyrkisk borger, er fjernet fra Tyrkia for å spre islam … s 11

Kommentar: Her snakkes riktig nok om menneskerettigheter, men spørsmål om hvilke menneskerettigheter det gjelder, fortjener tydelig vis ikke å komme på trykk. Men uten å nevne dette spørsmålet, blir selvsagt fremstillingen en grov fordreining. Den kan indikere stor vilje – ut fra frykt – til å la seg servilisere, ja, man kunne kanskje si korrumpere. Hovedpoenget er å ikke fornærme islam. (Det kan ha med at Magasinet tenker strategisk på lengre sikt: Man kan kanskje oppnå å frelse flere sjeler ved ikke å nevne islam i denne sammenhengen).
Det er de politiske forholdene som nevnes, ikke årsaken til de politiske forholdene. 

Magasinet fortsatt: Human Friends Organisization i Pakistan jubler: Religiøse minoriteter for en kvote på to prosent av plassene i høyere utdanning …  Den tidligere føderale minoritetsministeren, Shabaz Bhatti, fikk i sin tid vedtatt en jobbkvote på fem prosent. Bhatti som var kristen politiker, ble drept av ekstremister i 2011 fordi han støttet den da blasfemi-dødsdømte Asia Bibi. … HFO vil fortsette å dele ut mat til kristne i forskjellige deler av Pakistan … s 11

Kommentar: Her nevnes ikke den muslimske provinsdirektøren Taseer:  … The citizens of Punjab, Pakistan's most populous province, were in shock: their governor, Salmaan Taseer, had been shot to death, allegedly by one of his bodyguards, while walking through a marketplace in the country's capital, Islamabad. Minutes after the news got out, members of Taseer's Pakistan People's Party (PPP) took to the streets of the Punjabi capital of Lahore in anger. TIME

Hvorfor nevnes ikke dette med et ord? Fordi Taseer var muslim og ble myrdet av en muslime? Det kan i stedet ha sammenheng med at Morken har gått glipp av noe, nemlig at islam har essens. Og at denne essensen eller vesensbestemmelsen slik visse muslimer oppfatter den virkelig forlanger – ut fra bokstaven - at muslimer faktisk skal ta livet av hverandre, i visse kontekster.  Utrolig? Vel, bare spør filosofen og den høyt forbilledlige, og mye beundrede og «første sosiolog» i islamsk historie, Ibh Khaldun: Han beskriver de mange innbyrdeskonflikten i islam og oppfordrer stammer og klaner til aktiv å kjempe om makten, om så med vold. Khaldun forherliger de som vinner; en seier på disse premisser tjener islams sak – islams essens - og dette hensynet overstyrer da alt, også relasjonen til kuffar, dvs de vantro, som bl a er de kristne. Og dette er et faktum, på tross av hva Morken måtte mene, eller helt uavhengig av hva han eventuelt skulle ha interesse av å skjule.

Det virker ikke som om Morken tør å innse dette, at islam i seg selv promoterer vold og at takfir, dette å erklære andre muslimer for kuffar, eller frafalne, faktisk er både en guddommelig plikt og en guddommelig rett i islam proper, slik islam er av essens, altså.
Morken forstår kanskje ikke at man her har å gjøre med to guder: Den kristne og den islamske. Det finnes ingen mulighet for å etablere en overgud iscenesatt av Morken og hans ge liker, en «common ground», annet enn helt overflatisk og som del i en langsiktig og med nødvendighet stadig pågående strategi.
Morken ser ikke at islam brukes som - og åpner for - kynisk å bli brukt som et instrument for å underkjenne ikkemuslimer. Han føler seg kanskje for god og emosjonelt altfor korrekt til å se dette aspektet. Og derfor er Magasinet han nå er redaktør for så tamt, så tamt. Her presentere halvsannheter antakelig fordi man forestiller seg at kompromiss, diplomati og forhandlinger med sikte på universell konsensus. Det er som om den kristne Morkens grunnforestilling er at bare et flertall er enig, så kan man godt kaste konstitusjonen på skraphaugen, dvs Bibelen i denne sammenhengen. (Denne holdningen er forresten ganske utbredt og man kan finne eksempler til og med blant erkebiskoper på at «kirken» faktisk kan bestemme hva som er synd eller ikke, stikk i strid med det som kalles Guds ord).

Magasinets målgruppe synes å være svært unge, spesielt naive mennesker som ikke har peil og som skal spares for visse deler ved virkeligheten, ubehagelig fakta, slik at Morken selv kan fremstår som den mest tolerante blant alle tolerante, fordi han jo fremstiller seg selv og sin sak som ubetinget god, ja, forbilledlig fremfor de mest forbilledlige.

Morken vil ha fred og mener at han kan skape den. Han spiller på folks skyldfølelse, ja, han skaper skyldfølelse; han forlanger innlevelse eller empati og installerer dette budskapet i de unge sinn lenge før de får – reell - føling med hva islam er og hva islam innebære ikke bare for muslimer, men også for alle som er ikke-muslimer, spesielt kristne.

For Morken henger islam liksom i luften. Islam er en konstitusjon som i prinsippet kan forhandle seg selv frem til å oppheve seg selv. For en illusjon!
Islam er både et sterilt og et abstrakt fenomen, en fenomen som på en måte er for god for denne verden, skal vi tro Morken, hvis vi tolker ham litt urettferdig. Vi skal derfor ikke «ta i islam», i hvert fall ikke som helhet, som en reelt virkende konstitusjon brukt av mennesker av alle slag, også psykopatiske eller psykopatoide – mitt uttrykk - og virkelig farlige mennesker. Islam – i seg selv - finnes på en måte ikke. Hvis noen gjør noe umoralsk og forkastelig i islams navn, er det ikke islams skyld, nei, de er de «forkastelige» som misbruker islam.
Og dette er i hvert fall undertonen, om ikke selve budskapet i Magasinets generelle appell.
Derfor makter ikke Magasinet og Morken å nærme seg islam på en saklig og relevant måte, selv om man forsøker å fremstille seg selv som tilbakelente, veloverveide, hensynsfulle, ikke-alarmistiske, som om dette skulle være selve poenget.

Man synes ikke interessert i gå inn til kjernen av «saken» selv. Gjorde man det, vil man gå glipp av idyllen og kanskje den selvgodheten man forsøker å implantere i de unge sinn at de har og forvalter, for å likerette dem til Morkens eget – svært begrensede - sinn og hans egen selvdefinisjon og selvopphøyde agenda. 

Det Morken kanskje er aller mest redd for er at kristne skal få en dyp erkjennelse av sin synd og sine synder. Som erstatning for en slike dypere erkjennelse, tilbyr han en lettkjøpt utvei: Bidra til mitt – eller bedre: vårt - fredsarbeide, bidra til mitt bidrag for de fattige og forfulgte, bidra til mitt bidrag for å styrke religionsfriheten, støtt min metode og mine tekniske måter å «gjøre det» på, selv der han bør vite at religionsfriheten ikke hører hjemme, nemlig i  Allah’s og profetens verden, der de troende har «uavhendelige rettigheter og et krav på  søke lykken», for å si det ironisk, og slik det står i Den amerikanske konstitusjonen - i form av islam og ve å følge islams forbud og påbud, og hvor man har tillatelser til litt av hver – jfr kvinners underordnede stilling ifølge de helt spesifikt formulerte islamske «menneskerettighetene». Under disse rettigheten har man ingen rett til fritt å velge tro, dvs til å konvertere, fordi dette strider mot sharia, «veien til vannhullet», som egentlig er islam selv, islam proper. Sharia sikrer imamene kontrollen og gir dem instrumenter hvor de kan påtvinge de troende den «rett» at man ikke har noen uavhendelig rett til å velge religion og søke lykken utenfor og uavhengig av islam og sharia, basert på frie, selvstendige og personlige valg.  

I stedet for å hjelpe og avhjelpe, kan Morkens bidrag – slik vi har omtalt dem tidligere, se linkene -  snarere bidra til å kaste blår både i øynene på oss andre og dem han påstår han forsøker å «hjelpe». Dessuten oppfordrer han til å døyve eller til og med helt utradere autentiske syndserkjennelse hos sitt «klientell», dvs de som leser Magasinet og ellers alle andre Morken i egen person forsøker å nå med sine «bidrag», og en »misjon» han med stor sannsynlighet vet vil feile, islams «vesen» tatt i betraktning, et «vesen» han ikke tillater seg å få tak i tak i eller ta innover seg.

For hvordan skal man få en sann syndserkjennelse av å lese hva Magasinet påpeker og fremholder av vold, smerte og urettferdighet alene? Vil noen kunne påstå at Morkens fortellinger virkelig skaper en forståelse av hva det vil si å være et syndig menneske – og et i sannhet fortapt menneske – og et individ som derfor virkelig trenger til Guds frie nåde? Vil Magasinet makte å skape et eksistensielt behov for en personlig nådig Gud? Vil Magasinet makte å skape anfektelser nok til å måtte tigge og be om nåde, i de unges sinn?

Jeg tror ikke det. I stedet vil Magasinet heller makte å skape flere selvgode «hoder», mer hovmod og et enda større behov for å være følelsesmessig akseptabel og da med en påtatt identitet som forteller en at en befinner seg på den riktige side, blant de riktige menneskene som taler om de riktige meningene – og løsningene, nemlig de mennesker og de tankestrukturer som ligger bak Magasinet, og som skal produseres til å ville ha stadig mer av Magasinets tro og holdninger, mer av Morken, med andre ord, mer av Morken og de som lever av å trøste mennesker med kvasiskyld – en skyld for galleriet - i hvilke sinn det nå måtte være.

Men vent nå litt: Skal man så konstruere kontekster hvor man forventer en mekanisk frembringelse av ekte, umiddelbar skyld og autentisk syndserkjennelse? Nei, overhodet ikke. Det burde fremgå av mine underliggende premisser, sånn uten videre.

Poenget er heller: Morkens konsepter og strategi er dømt til å feile og han vet det. Men Magasinet kan vise seg å være seigt, utholdende. Det synes å strutte av en aller annen slags «sisu». Det har truffet et ømt punkt hos mange, kan man tro.
Den eneste motivasjonen for å stå med optimismen høyt hevet, er utsikten til å lulle så mange som mulig inn i den illusjon at islam kan forbedres ved at man selv gjør seg mest mulig docil eller medgjørlig og «forståelsesfull». Slike «gode» egenskaper kan ikke kritiseres, skal man tro Magasinet. Man vil ikke i redaksjonen hos Morken ha noen mulighet for å se at slike «egenskaper», som er mer ferdigheter enn egenskaper og evner, faktisk kan beskrives som servilitet og selvvalgt underdanighet eller underkastelse. Man vil ikke ha mulighet for å innse at «de korrekte emosjoner» faktisk kan være det første skritt mot selvhat og oikofobi, dvs irrasjonell frykt for det egne, for egen husholdning, for egen kultur, egen nasjon, om man vil, eller egen sivilisasjon og tradisjon, for dem man kommer fra og som har stått en nær, og som vil stå en nær, og som man vil ha et godt forhold til, men et forhold som nå har utviklet seg ikke bare til irrasjonell frykt, men regelrett hat, i full lue. Morken og Magasinet kan komme i skade for å undergrave det verdigrunnlaget Morken og Magasinet selv står for, i utgangspunktet. Morken har falt for fristelsen til å «tro på» islamofobi og at de islamofobe må bekjempes og han har selv bevist hvordan hanmener de islamofobe bør bekjempes, se linkene. I sin iver etter å forfølge de vantro islamofobe, har Morken fått vise hva han er i stand til å ta i bruk av instrumenter.  

Så vidt jeg kan se, er det som styrer fokus og orientering et inderlig behovet for å fremstå som spesielt tolerant, spesielt empatisk og spesielt interessert i å vise frem - et rent selvtjenende ideal. Et ideal han selvsagt helst vil tro at han makter å personifisere i egen person, og det blir da dette behovet i seg selv som styrer retning og som veier tyngst. Resultatet av dette eksperimentet eller dette forsøket er i grunnen irrelevant, så lenge han får holde på med sitt, dvs med å kaste illusjoner i hode og øyne på folk. Morken går på symptomer, ikke på årsaker, derfor vil han med tiden mest sannsynlig miste både autoritet og legitimering. Og sin selvforståelse, forhåpentlig, - dette sagt ironisk, og med en aldri så liten skadefryd i bakhodet. Noen trenger å bli satt på plass.  

Virkeligheten kommer ikke til å rette seg etter Morkens fantastiske selvbilde og forestillinger om egne ubegrensede evner og de muligheter han tror han står overfor, og forutsetter at disse gir ham, i den selvforherligelsens strategi han så tydelig «strutser» med, og så stolt og seiersikker, og samtidig så ydmyk, som han fremstår som, og i den rollen han inntar nå. 

Han tror nok sant og virkelig nok at han bidrar til bidragsyternes evige frelse når han i virkeligheten bare tilbyr dem en «feel-good», ved å bidra med en skjerv til ham selv, eller organisasjonen.
Han går ut fra at bidragsyterne vil føle seg gode, at bidragene styrker deres følelse av å være «korrekte», ut fra alt det ideelle arbeidet Morken og organisasjonen bedriver, alt i fredens tjeneste.

Hverken Morken eller organisasjonen kan «gjøre noe galt» – de er jo bare gode mennesker (fordi de jo bare bruker de mest ideelle ord og vendinger og har de retorisk rett formulerte målsettinger). Morken ser antakelig ikke at det han driver med, og det som driver ham fremover, er å konstruere de mest emosjonelt betingede, korrekt politiske disipler og sympatisører. Mennesker som lett lar seg servilisere, ved å bli innpodet et sterkt behov for å være mest mulig emosjonelt korrekte. (Synden er ikke noe å snakke om, når man kan fortrenge den ved å bidra til Morkens selvforherligende bidra».

Det ligger faktisk på tungen å si at dét disse menneskene forberedes på, i realiteten er å underkaste seg islam, og da i den tro at islam er noe helt annet enn det islam selv beskriver seg som. Det er – i mine øyne – dette Morken i virkeligheten driver på med. Morken selv er irrasjonelt redd for alt som har med islamkritikk å gjøre, noe som vil gå klart frem ved å studere noen av de linkene jeg legger inn, som bekreftelse og referanse.

Det finnes ingen generell, systematisk og virkelig fokusert islamkritikk i Magasinet, og derfor heller ingen dybdekritikk. Morken synes å tro at jo mer overflatisk, jo bedre, og jo mindre konfrontasjon med islam som politikk og religion, desto tryggere og mer lønnsomt på sikt – fordi vi jo alle burde våre så snille, så snille, alle sammen, sammen. Morken liker å snakke om »vi» eller «oss» som støtter Magasinet, i hvert fall i beste sendetid.   

Overskrift s 13: Syng og tal om sant og rett.
Kommentar: Så fint da!

Overskrift s 14:
Religiøse minoriteter utettes i flere land for ren syndebukkjakt, og myndigheter misbruker koronaviruset til å stramme grepet. I Kina har myndighetene styrket overvåkingen generelt av religiøse minoriteter spesielt. … kirkemedlemmer ble i Greenville i USA bøtelagt for å ha deltatt i drive-in-gudstjenester via radio … I india ble muslimer raskt beskyldt for smittespredning etter at en muslimsk misjonsorganisasjon i New Dehli viste seg å ha mange smittetilfeller … muslimer ble angrepet, nektet helsehjelp og boikottet, angivelig i frykt for koronaviruset … I Indonesia forbereder parlamentet endringer i straffelovgivningen, deriblant blasfemibestemmelser … som kan brukes til å straffeforfølge og diskriminere religiøse minoriteter … denne typen inngrep kan på ingen måte legitimeres av koronaepidemien … s 15

Kommentar: «Angivelig» i frykt for koronaviruset? Hvorfor ikke: Angivelig i frykt for praktisering av islam proper?

Overskrift s 16 og 17: Mobiliserer unge mot hat: Unge libanesarar er frustrerte over eit korrupt politisk system som fordeler makt etter kva religiøs gruppe folk høyrer til … I Libanon støttar Stefanusstiftelsen organisasjon Adyan som skal omsetja det nettbaserte undervisningsmateriale vårt om trusfrodom på arabisk … Eit ungdomsparlament skal visa Libanon at det er betre måtar å styra landet enn dagens system med maktfordeling etter sekteriske liner. Vi vil skap debatt om sekterisme og politikk … Det store fleirtalet av dei unge mener at det sekteriske systemet skaper korrupsjon og konflikt melliom ulike religiøse grupper. Kring 20 % vurderer å flytta frå Libanon og en tredel av dess igjen er faktisk i gang med det som må til for å immigrera …

Kommentar:
Et ungdomsparlament skal vise libaneserne selv de beste måter … . Her snakker Magasinet som om  det er Magasinet selv som bør få prisen for å ha etablert en institusjon som vil nøyaktig det samme som Magasinet selv: Nemlig fred i vår tid, på2våre» premisser». Her får Magasinet drahjelp av ungdommer for å realisere Magasinets egne drømmer og forhåpninger for ungdommen! Vil realiteten om en viss tid komme som et sjokk på disse ungdommen? Hvor hard vi kollisjonen mellom drømmen og virkeligheten bli? For noen er det å risikere å miste sine illusjoner like skremmende og farlig som å miste livet. Ja, da er det heller bedre å ty til vold, enn å sitte stille.  

s 18 og 19: Utvida kyrkja – fekk bot: .. samarbeider godt med lokale muslimar. Men han slit med å betale bota han fekk då han utvida kyrkja utan å ha fått løyve. Davad er pastor i ein landsby i Mina-provinsen sør i Egypt. … Han søte og fekk lokalt lov tl å byggja ein etasje, men kyrkja trengde to … fekk ikkje svar frå provinsguvernøren. Dersom vi hadde venta på guvernøren, ville det aldri blitt noko … Davad blei dømt til eitt års fengsel og ei bot på 50 000 egyptiske pund – i overkant av 30 tusen kroner. – Mange kristne har vore redde på grunn av trakassering og angrep som dei har lese om frå andre landsbyar. Etter at eg blei med på kurset, har eg undervisa ei kvinnebgruppe for å få dei til å ta opp kvinnerettar … eg oppmodar alle til å skaffa gode relasjoner til muslimar og til å oppdra barn til det også, seier Dvad. … eg ba kollegaene mine ikkje berre å ta åndelig ansvar, men også sosialt … s 18 og 19

Kommentar: Ikke «bare åndelig, altså, men også sosialt», altså. Morken må «feel very good» eller «feel very gud» - på norsk - over å få bidra i denne sosiale ingeniørkunsten. Skaper Magasinet en evig forventing hos de kristne og de konverterte eksmuslimene om at bistanden er garantert til evig tid? Gir bistanden en falsk garanti-følelse mot at islam på nytt skal valse over regionene i Midtøsten? Bidrar bistanden faktisk til at kristne i den muslimske verden nå lettere enn noen gang kan gjøres til gjenstand for mer forfølgelse, i og med at de lettere kan identifiseres og at de lettere kan beskyldes for å undergrave og motarbeide de muslimske autoritetene og islam selv?

Orkan og virus rammer fattige. Dette er overskriften på side 20.

Kommentar: Kunne overskriften ha vært en annen? Hva hvis Morken bestemte at man skrev: Islam rammer fattige …
Utenkelig? Ja, utenkelig. Unnskyld at jeg skriver følgende, men av og til kan fristelsen for å ty til rene metaforer bli for stor: Morken lever i en boble, et gossammer med en innebygd glide-garanti om at den hverken kan lekke eller sprekke. Ingen kan stikke hull på boblen eller ballongen. Og Morken ser ut til å stortrives med en slags selvforherligende navlebeskuelse, der, langt inne i boblen, som han ikke tør å komme ut av – som om han foretrekker å bli ufødt for resten av livet og sterkt og intenst forlanger å forbli inne i «livmorens trygge favn» for alltid. Hvor han kan skjerme seg fra all lødig, saklig og freidig kritikk. Dvs både selvkritikk og islamkritikk. De to hører nemlig sammen for Morken. (Og bør gjøre det for de fleste av oss).
Frykten for begge og den manglende evne til å takle ikke bare en, og en av gangen, men begge til alle tider og under alle himmelstrøk, er tydelig til stede.  


Anbefales:

Vi har skrevet en del om Johannes Morken-relatert gjøren og laden tidligere her på bloggen:
en link som bl a beskriver Morkens selvforherligelse.

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html - mangler kristne redaksjoner mot til å kritisere islam?


Se spesielt denne, som inneholder en artikkel i artikkelen om Morkens – flaue og feige - Selvforherligelse:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar