Nei til islam: desember 2021

fredag 31. desember 2021

Pandemien og coronaen angriper trosfriheten, ikke myndighetene, som mange tror

Kristne bør være glade for å bli diskriminert i disse koronatider. De skal være glade for at vi har myndigheter som tar sitt ansvar på alvor og som har mobilisert all den ekspertise på alle relevante fagfelt som det går an å mobilisere, alt fra prognostisering til diagnostisering og profylaktiske, statistisk funderte, og derfor signifikante analyser og strategier.

De kristne bør være glade for og støtte alle tiltak som bygger på evnen til å skjelne og skille, i dette svære og kompliserte bildet (på engelsk: discern and discriminate). Det nytter ikke å komme med snevert emotivt betingede appeller.

Det er ikke myndighetene som angriper trosfriheten, det er faktisk pandemien selv, - hvilket synes helt umulig å begripe i visse kristne kretser og av visse kristne aktører.

Hvis man ikke klarer å skjelne mellom Marked og Katedral, er man ille ute. Er man ute av stand til skille mellom dem, er man enda mer ille ute. Men hvis man sidestiller Marked og Katedral, er man like ille ute. Hvis det er et høyere gode å skille mellom Marked og Katedral, må selvsagt myndighetene velge å skille mellom dem i det praktiske. Og det er nettopp det myndighetene – dagens politikere – forsøker å gjøre. Hvis de ikke gjør det, produserer de et enda større onde.

Hva er så løsningen? Hva er den sakssvarende holdningen?

Det gjelder om å redusere smittespredningen mest mulig, innenfor demokratiets grunnleggende spilleregler og lover og regler. Og ingen kan vel få seg til å tro at myndighetene vil at spredningen skal øke, med høyere dødstall til følge. Og ingen bør få seg til å bli så mistenksom overfor myndighetene at de tror at myndighetene ikke har «hjemmel» for de tiltak de iverksetter.

Det kan ikke herske tvil om myndighetenes gode hensikter og at virkemidlene mot pandemien virker etter hensikten, så langt det har vært mulig, selv om det overrasker oss at vi ikke blir kvitt pandemien fortere enn vi skulle ønske.

Myndighetenes intensjon og metode er derfor forbilledlig. Men er konsekvensene det? Etter hva ekspertisen sier, synes tiltakene å være adekvate, dvs konsekvensene kan ikke være stort bedre enn de er. Med andre ord: Tiltakene og begrensningene virker godt og etter sin hensikt.

Og takk for det. Ingen kan kritiseres for myndighetenes intensjoner og for at konsekvensene av myndighetenes håndtering er gode. Så hvorfor MÅ fra visse hold myndighetene kritiseres og mistenkes for å ville ondt?

Vel, de kan ikke kritiseres for ikke å vill det beste for befolkningen. Hva kan de da kritiseres for?

Jo, for å vilel «trusfridomen» vondt, dvs for å legge begrensninger på den, ved f eks å kreve at ingen kirker kan ta imot fler enn 50 beøkende på en og samme gang.

Dette blir nå betraktet som et angrep på «trusfridomen». Det er ikke til å tro.

Det er en kategoriforskjell mellom dette å redusere antall troende i en forsamling eller kirke og dette tillate at forretninger og f eks uterestauranter på visse tidspunkt å holde åpent uten større inngrep i antall brukere. (Fordi det også på kjøpecentra, det som også med stor overbevisning kalles Børsen eller Mammon, også er innført restriksjoner, men da ikke på antall besøkende. På disse sentraene finnes det å få kjøpt f eks livsviktige medisiner og andre livsnødvendigheter, noe man ikke si om hva som fins i kirkene, rent bort sett fra rent overnaturlige og reseptfrie goder og medisiner).

At flere folk tillates å gå til markedet, Børsen, eller Mammon, enn til kirken, hvor alt antas for å være ikke-markedsstyrt, er ikke nødvendig vis et brudd på religionsfriheten, eller trosfriheten, eller forsamlingsretten, snarere tvert om, situasjonen tatt i betraktning, betraktet i fugleperspektiv, hvis mulig,

Særlig hvis summen av tiltakene medfører et større god enn hvis summen av tiltakene fører til mer lidelse, og mer død.

Hvis troende så roper opp at de er et angrep på trosfriheten at ikke samtlige potensielle benkeslitere nå får møte i sine forsamlingshus, mens det ikke legges (like store) begrensninger på antall handlende i f eks kjøpesentra, så har man kanskje en meget svak tro. Da gjør man troen avhengig av hvor mange venner man til enhver tid kan finne i sine «gudshus» til det viktigste spørsmålet. Man setter da de konkrete ta-på-møter troende imellom høyere enn hensynet til helheten. Summen av goder kan, med andre ord, være større hvis man tillater diskriminering og evner å skjelne mellom kategoriene.

Handel og tro tilhører hver for seg ulike kategorier. De bør derfor behandles ut fra hver sine særtrekk og hver sine funksjoner. (Slik vi gjør når vi skiller og skjelner mellom Guds Verdslige og Åndelige regimenter). Handel angår materielle behov, troen handler om metafysiske behov, behov man til og med kan få tilfredsstilt utenfor selve kirkerommet. Sagt på en annen måte: Det er forskjell på tvangsinnleggelser og besøksforbud.

Og: Man kan ikke avhjelpe B12-vitamin mangel for store deler av befolkningen ved å tvangstilføre dette vitaminet på alle. Og: hvis man ikke kan tvangsvaksinere alle, selv om dette ut fra ekspertenes råd, rent medisinsk, ville ha vært bedre enn ikke å gjøre det. Slik sett kan visse troende innenfor dagens regime nekte å ta vaksine helt uten å frykt for straffereaksjon. Det gjelder også hele trossamfunn kollektivt. Det er i dette store perspektivet man må se de falske anklagene mot myndigheten for å ville «trusfridomen» til livs.

En holdning som lukker øynene for behovet fra myndighetenes side for å skjelne og forskjellsbehandle eller diskriminere, forstår ikke den nødvendige forskjell mellom tro og handel, mellom troen og det merkantile, mellom det verdslige og åndelige. Man forstår ikke forskjellen mellom det å diskriminere (positivt og negativt) og dette å skjelne. Man forstår ikke at en (midlertidig) begrensning av forsamlingsretten kan bety, på litt lenger sikt, en tilbakestilling til normalen, hvor det ingen restriksjon på «trusfridomen» forekommer. Å begrense antall besøkende i kirkene kan være en utmerket måte å styrke trosfriheten på, ikke svekke den.

Nå kan man tenke seg at noen vil øke antallet som har lov til å samle seg i kirkerommet fra 50 til 100.

Dette vil da kanskje oppfattes i nåværende situasjon som et kriterium på styrket «trusfridom». Dessuten kan de som vil åpne mer for mer gode mennesker, som bedre og mer edle forkjempere for friheten. Men hva hvis dødligheten da stiger tilsvarende- sett i forhold til «alt» det andre? Dette er spørsmål de gode holder tyst om, for de vet og frykter svaret.

For å si det kortere, forhåpentlig enda klarere og mer overraskende: Hvis en mer liberal håndheving av regelverket utøves på kjøpecentraene – enn i kirker etc – i henhold til landets høyeste multi-ekspertise fører til lavere dødelighet for samfunnet som helhet, bør da denne fremgangsmåten velges. (Det samme gjelder smittespredningen sett i det store bildet). Hvis kirkene eller menighetene blir «utsatt» for den samme liberale håndtering som på «markedet» og dette viser seg å øke dødeligheten – og spredningen - generelt, må det være en moralsk plikt for enhver politiker å gå inn for å stramme inn overfor kirker, menigheter og alle andre institusjoner og organisasjoner som har ideell praksis og ideelle målsettinger og som er underlagt de samme begrensinger som kirkene.

Selvsagt er dette et nesten helt umulig regnstykke og statistikk og relevant vitenskap for øvrig kan bare hjelpe oss et lite stykke på vei. Det gå like vel an å si at det er viktigere å beholde strengere restriksjoner i kirkene etc enn å gjøre restriksjonene like trange og strenge for begge, både Børs og Katedral. Jeg mener myndigheten håndterer krisen svært godt. De kommer ikke med uforholdsmessige reaksjoner. De kunne ha gått mye hardere til verks, men nettopp fordi vi har et demokrati, begrenses bruken av tvang proporsjonalt, dvs forholdsmessig adekvat.

La meg spørre: Hva er gjennomsnittsalderen i et kjøpesenter? Det er sannsynlig vi lavere enn i kirkene. Vi vet at eldre mennesker som smittes har lettere for å bli alvorlig syke og dø. Det kan da tenkes at flere vil dø hvis kirkene får like liberale regler som kjøpesentrene, fordi den yngre del av befolkningen – som frekventerer Børsen mye oftere enn Katedralen - vil ha større motstandskraft og tåler smitten bedre.

Kyrkjefolket – «dei truande» kan derfor vær svært fornøyde både med at kjøpecentraene nyter godt av en større romslighet enn kirkene gjør. Begrensningene gjør dem og alle andre alt godt!

Vil noen, på disse premissene, si at myndighetene nå truer religionsfriheten, hvis myndighetene tillater større romslighet på kjøpecentraene enn i krikene etc?

Det sier seg selv at så dumme er ikke folk. Men så viser det seg altså at det nettopp det visse folk er: Dumme og uforstandige.

Det er å sette opp en falsk dikotomi når man setter opp en motsetning mellom Børs og Katedral, slik f eks Selbekk gjør. (Jan Hanvold, på sin side, mener begrensningene kommer fra Helvete, sagt på Visjon Norge 311221). For her er det snakk om hensynet til begge deler, en hårfin balansegang for nettopp ikke å støte noe, eller utestenge på livstid, for å si det sånn.

Det fins ingen intensjon fra myndighetenes side om å angripe eller begrense religionsfriheten og å fremme Mammon på bekostning av Gud. Å hevde noe sånt er absurd og ikke lite uforstandig, spesielt hvis man kan vise til statistikk som viser at dødeligheten sammenlagt blir mindre av et skille mellom markedet og kirken. Og dessuten er ikke kirken den eneste som «rammes» av restriksjoner. Restriksjonene kan faktisk ramme mange flere, hvis man legger sammen de restriksjoner som legges på kirken sammen med de restriksjonene som legges på andre lignende institusjoner eller organisasjoner. Og det er god grunn til å tro at det er nettopp denne vinkelen myndighetene legger både på den medisinske og sosiale siden og den politiske.

Når man så påstår at restriksjonene er ment å ramme minoritetens interesser og disse religionsfrihet, skyter man ganske enkelt langt over målet. De som påstår dette, vil kanskje tro at restriksjonene blir pålagt spesielt med den hensikt å f eks ramme de muslimske miljøene, på bekostning av de andre, men også dette bygger på rene illusjoner og antakelser om ikke bare illegitime eller umoralske hensikter, men også på en forutsatt ondskap som det er helt urimelig å legge til grunn.

Kristne bør selvsagt stå opp for myndighetene og ta imot begrensninger med takk.

Vi tar for oss noen innlegg i debatten på den kristne avisen Dagens sider:

Når markedskreftene blir viktigere enn religionsfriheten

Dette har vært en jul med svært ulike vilkår for børs og katedral, for Mammon og Gud.

Av Vebjørn Selbekk,28.12.2021.

For en gangs skyld må vi si oss fullstendig enig med Oslos biskop Kari Veiteberg. På 1. juledag gikk hun ut på Dagsrevyen med skarp kritikk av den begrensningen regjeringen har lagt på feiringen av en av kirkens viktigste høytider.

Biskopens poeng var at mens norske kirker og kristne forsamlingslokaler har måttet leve med strenge antallsbegrensninger og oppmøteregistrering, har kjøpesentre og forretninger kunnet ha så mye folk innenfor sine dører som de bare har lystet. Veiteberg konkluderte med at regjeringen har prioritert markedskreftene, og den observasjonen mener vi er helt riktig.

… Men denne gangen mener vi faktisk at regjeringen ikke har gjort en god nok avveining mellom ulike hensyn. Statsminister Støre og helseminister Kjerkhol har prioritert å forsøke å gjøre skadevirkningene for varehandelen minst mulig. …

Da ser bildet fullstendig annerledes ut for norske kirker. Der har det vært satt rekorder med helt andre fortegn denne julen.

På julaften, som vanligvis er den dagen med klart størst kirkebesøk i Norge, var både Den norske kirke og alle andre trossamfunn pålagt av myndighetene å ikke slippe mer enn 50 personer inn i Guds hus.

Med andre ord: Dette har vært en jul med svært ulike vilkår for børs og katedral, for Mammon og Gud.

… Selvfølgelig støtter vi tiltakene for å holde skadevirkningene på et så lavt nivå som mulig. …

Men også religionsfriheten er en meget sentral verdi i et fritt og demokratisk land. Når myndighetene legger begrensninger på folks mulighet til å gå i kirken, er ikke det et lite inngrep i våre frihetsverdier. …

… Når myndighetene legger begrensninger på folks mulighet til å gå i kirken, representerer det et stort inngrep i våre frihetsverdier.

https://www.dagen.no/meninger/nar-markedskreftene-blir-viktigere-enn-religionsfriheten/

Johannes Morken: På trusfridommen laus: Saka om kulturstøtte i Klepp er eit godt døme på at trusfridommen ikkje heng like høgt som menneskerett som før.

… regjeringa stilt som krav for støtte at trussamfunn har minst 40 prosent kvinner i administrative organ. For mange høyrest det sjølvsagt ut – at likestilling må gå framom fridom for trussamfunn. Statsråd Kjersti Toppe har opna for unnatak.

Men når kan statsmakta gripa inn med økonomisk straff? … dette kan vera i strid med menneskerettane og Grunnlova …

Kommentar: Morken tar ordet «straff» i sin munn her. Dett er billig retorikk, en retorikk – via assosiasjonsmetoden - som skal tjene til å styrke oppfatningen av ham selv som liberal og både politisk og emosjonelt korrekt.

Videre: … offentlege midlar til trussamfunn er (ikkje) eit vanleg statstilskot. Støtten er forankra i paragraf 16 i Grunnlova. …

… Gledeleg nok vil også Støre-regjeringa arbeida for trusfridom og religiøse minoritetar internasjonalt. Men då er det viktig å vera ryddig også på heimebane.

Kommentar: Her vil Morken gjøre publikum oppmerksom på at han mer enn mange andre faktisk arbeider internasjonalt for å styrke «trusfridomen». Han får da sagt at han nok er et hakk enda bedre enn både Veiteberg og Selbekk, for ikke å si Jan Hanvold. Han er øverst på pallen, som alltid, men ser ikke egen moraliserende kvalmhet.

Morken fortsetter: Snorre Valen poengterer at det ikkje er noko menneskerett å få statsstøtte til å utøva trua si. … For om vi kan stille slike krav, har vi vel også åpnet døren for annen inngripen i trossamfunnenes indre liv? … vilkåra for kulturstøtte i Klepp kommune i Rogaland der konservative kristne no er utestengde frå støtteordninga.

… det er ingen menneskerett å få offentleg støtte…. Det er ingen menneskerett å få pengar til å utøva trusfridom. Men staten brukar store midlar til mange aktørar som sikrar viktige verdiar og som ville klart seg langt dårlegare utan.

Kommentar: Legg merke til at Morken bruker ordet «utestenging». Han gjør oppmerksom på at det er smertefullt å bli utestengt og at, ja, staten bør arbeide for at ingen blir «utestengd». Selv forsøker han å fremstille seg selv som en som er imot utestenning, nærmest generelt og han selv ikke vil ha noe med utestengning å gjøre.

Utestenging er for Morken et onde og noe alle bør unngå, både å gjøre og bli gjenstand for.

Her håper Morken på å vinne nok et poeng på korrekthetsbarometeret. Noen vil her oppfatte dette som et forsøk på selvforherligelse. Men se denne, som kan gi et helt annet inntrykk:

http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html

Resten av kronikken til Morken i Dagen viser at han skyter spurv med kanon og at han plasserer seg i «stormens midte» på det grunnlag at han selv er uangripelig og at han ikke trenger å begrunne seg annet med godhetsposering og altså at han selv er fristilt fra all politikk og alle helsemessige ekspertuttalelser og politiske beslutninger.

Morken: … det ville blitt ramaskrik i mediehus kysten rundt dersom momsfritak og mediestøtte vart foreslått erstatta med auka lesarbetaling og meir friviljug innsats.

… Men skal grensa for bruk av «økonomisk straff» gå andre stader i høve trussamfunn enn for andre som tek imot statleg støtte?

Konvensjonen om sivile og politiske rettar opnar for at utøving av tru kan avgrensast. …

Staten kan berre gripa inn for å verna den «offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter». Og inngrep må vera heimla i lov.

… vi skal ikkje langt tilbake i historia for å finna at staten misbrukte makt i møte med minoritetar. Staten er enno ikkje ferdig med å rydda i denne arven.

… For ei kyrkje og for alle trussamfunn er det gode grunnar for å diskutera om pengar skaper uheldige bindingar.

Men dersom trussamfunn skulle ønskja seg fri frå statlege kroner fordi makta blir klammare, vil det vera eit nederlag for staten. Den vil gå på akkord med eigne verdiar – med kontroll og styring framfor fridom, og med det stå i fare for å svekkja si eiga stemme utanlands.

Pandemien har gjort inngrep også i trusfridomen legitimt. Men det er all grunn til å kritisera at regjeringa også i denne runden med innstramming har prioritert kommersielle interesser, som varehandel.

… Igjen må vi spørja: Er regjeringa seg bevisst at ein internasjonalt anerkjent menneskerett vert plassert i skuggen av kommersielle interesser når samfunnet strammar til i møte med pandemien?

https://www.e-pages.dk/dagennorge/29624/

Nei til islam legger ved følgende i håp om å tegne et mer nyansert og mer lødig helhetsperspektiv:

Professor Janne Haaland Matlary skrev i DN at vaksinemotstandere utgjør en belastning for samfunnet, og da er det i liberal tenkning åpning for at deres frihet må begrenses: uvaksinerte må selv isolere seg, gå i frivillig karantene. Tvangsvaksinering derimot (Som vel Østerrike har vedtatt) er i strid med liberal tenking, men ikke at de som velger en frihet som kan skade andres liv og helse, selv må isolere seg.

Hun skrev også at:

"(...) det en gåte at vaksine-vegrere ikke pålegges isolasjon fra oss andre, fra det store fellesskapet. En slik sanksjon mot dem som setter oss andre i fare er helt på sin plass og godt forankret i liberal tenkning. Jeremy Bentham og John Stuart Mill, de store liberale tenkerne, skrev mye om frihetens grenser. Kort sagt er reglene hos disse sterkt liberale tenkerne at du kan gjøre som du vil, så lenge du ikke skader andre. Grensen for friheten er der du skader de andre ved din egen frihetsutøvelse. Det følger av dette at den som ikke vil vaksinere seg, må leve i en slags karantene. Det er som vi vet, fullt mulig. Da har han eller hun sin frihet, men minimerer skaden for oss andre, som rett og riktig er. Velger du å være skadelig, må du sikre oss andre mot deg selv."

Janne Haaland Matlary har dessuten kommet med en drøftelse av det historiske bakteppet for stat, suverenitet, grenser, overnasjonalitet, demokrati:

"Hvordan stoppe illegal migrasjon? Enhver suveren stat skal ha kontroll på sine grenser og på hvem som kommer over den, spesielt i terrortider. At en stat vil ha legal migrasjon inn, er en helt annen sak. Det vil variere fra stat til stat. I den moraliserende norske debatten om illegal migrasjon har det vært lite oppmerksomhet om statens behov for grensekontroll og egne interesser i å opprettholde den norske samfunnskontrakten. Det har heller vært søkelys på migrasjon som en slags ny menneskerettighet – hvilket det ikke er. Det er generelt sett en tendens til å anse et nasjonalt og statlig perspektiv som noe gammeldags, til og med reaksjonært. Men nasjonalstaten er selve basisen for demokratiet; uten et nasjonalt fellesskap, borgere av nasjonen, grenser som er kontrollerbare, finnes det ikke noe demokrati. Og overnasjonalt demokrati finnes ikke."

Nei til islam:

John Stuart Mill – 1805-73 - advarer mot en intellektuell elite som ikke oppfordrer folk til å stille spørsmål, men som tvert imot aktivt – eller «passivt» - forsøker å undertrykke kritikk fra folk med et åpent og naturlig spørrende sinn og hvor slike mennesker da frykter for å gå inn i og delta i debatter med frimodighet og dristig begrunnede beskrivelser, og påstander og synspunkter omkring de mest vesentlige spørsmålene.

(Innskudd: Kjenner vi oss igjen i dagens diskurs? Hypotetisk tenkt i dag: Mill retter sin innsikt mot islam og de som vil ha mer islam med den begrunnelse at alle religioner er like gode eller like sanne. Kan Mill mene eller forutsette dette – slik de fleste «liberale» i dag mener og går ut fra han gjør? Skjønner vår elite at dette spørsmålet virkelig kan stilles i dag).

Mill fortsetter: Der dette skjer, går det på bekostning av mental helse og modenhet og er i seg selv et angrep på fornuften. I et slikt klima blir ikke «sannheten» trygt og godt rotfestet. I et slik klima stivner enhver sann overbevisning om sannhetsgehalt og virker i seg selv som en snever fordom, en forestilling og som et «bevis» eller angrep på selve ordskiftet – det sier seg selv at dette ikke er veien å forholde seg til «sannhet» på for et presumtivt rasjonelt menneske … Betrakter man «sannhet» på den måten, blir den kun en overtro som klamrer seg til rene påstander om en eller annen virkelighet.

(Innskudd: Hvem eller hva er det Mill snakker om? Kommunismen i tidl. Sovjet eller under Mao? Eller rammer kritikken islam? Veldig få liberale mennesker i dag skjønner at der er islam Mills innsikt primært retter seg mot, selv om han var helt uvitende om oslam. I hvert fall kan jeg her og nå bruke Mill på denne måten, til tross for mange liberales frenetiske kritikk).

Overbevisninger vi har, kan alltid ha et snev av sannhet i seg og dette gjør dem fortjent til å bli hørt og lyttet til. Hvis overbevisningene eller oppfatningene viser seg å være feil, kan de like vel inneholde nødvendige delsannheter og berikende nye perspektiver. Selv om eliten skulle sitte inne med hele «sannheten», vil argumentasjon mot dens oppfatninger skjerpe elitens plikt til bredere og dypere erkjennelse og føre alle nærmere sannheten. Sannheten kan gå tapt hvor den herskende oppfatning ikke kan utsettes for sterk og uredd motstand.

(Innskudd: Mill skildrer her ikke bare forholdene i samfunn under islam, men også våre samfunn i dag like før vi eventuelt blir underlagt islam eller samtidig som vi underlegger oss bare mer og mer under islam).

”Den eneste legitime begrunnelse for å bruke makt mot personer i et sivilisert fellesskap, mot deres vilje, er å hindre skade på andre.”

En person med et minstemål av fornuft og erfaring velger sin egen måte å leve på, sin egen «way of life», og dette er da per definisjon det beste livsvis, fordi det er personens eget levevis. Vi lærer ut fra erfaringer hva som er vårt formål her i livet, ved livseksperimenter, slik at vi forhåpentlig finner en form og mening og funksjon som passer for den enkelte. Begrensingen ligger i «skadeprinsippet». Det vi kan gjøre privat eller som (ansvarlig) enkeltperson, har vi også rett til å gjøre sammen med andre, ut fra informert samtykke.

(Innskudd: Innen islam er det ikke et førsteprinsipp å hindre skade på andre, dvs på kuffar eller de vantro. I islam gjelder det en guddommelig forordnet dualisme, umulig å reformere islam?

Det viktigste prinsippet er i tro å utøve Allah og profetens vilje slik den er nedfelt i de islamske skriftene. Innholdet i disse kan det ikke stilles spørsmålstegn ved. De må lystres blindt, selv om ikke alle muslimer gjør det).

Det tragiske er at liberale i dag villig ser på og hilser velkommen politiske strategier som tilrettelegger for stadig sterkere islamsk innflytelse i samfunnet og i kulturelle og politiske spørsmål og med stor letthet bortser fra at denne innflytelsen fremover vil øke i stedet for å bli redusert. De liberale ser ut for å hyse et for dem ubevisst ønske om å slippe å leve med det uutholdelig i den mer eller mindre totale liberale frihet Vesten i dag tilbyr til fordel for tryggheten i den totalitære underkastelse. Den negative frihet blir for tung å bære fordi moralismen under den blir gitt vanskelige kår mens moralismen under den positive frihet – i og med islam - tros å være moralsk befriende for alle parter og interessegrupper).

Mange liberalister eller liberalere i dag vet nok ikke at Mill skrev følgende:

John Stuart Mill: " ... frie institusjoner er nærmest en umulighet i et land som består av ulike nasjonaliteter. I et folk hvor det ikke fins fellesskapsfølelse og spesielt hvis man leser og snakker ulike språk, vil det være umulig for den samlende folkemening å etablere et virksomt representativt styresett". (Sitatet er fritt oversatt av meg). JSM: Considerations on Rep. Govm.: Everyman 1993, p 33.

Mange liberale i dag er ikke klar over dette. De bruker utrolig nok «skadeprinsippet» som et grunnlag for å ønske til og med ulovlige asylsøkere opphold.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/liberalisme-og-hypermagi.html

onsdag 29. desember 2021

Om islamkritikk og den sørgelige historien om Sa'd

Vi kommer til kilden for denne posteringen litt nede på siden, i historien om den sørgelige Sa’d,som så vidt unnslapp døden, ved hengning, eller annet, selv om han sa det som det var.

Men aller først: Det ser ut for at islamkritikk har hatt sin positive virkning verden over, et gledelig faktum. Stadig flere muslimer forlater sin tro og det skjer ikke uten risiko, snarere tvert imot. Det store flertallet av dem gjør det med fare for sitt eget og familiens liv. Desto mer skal vi beundre dem. For her er det alvor, et alvor som ikke har sunket inn her i Vesten blant dem som er mer redd for saklig islamkritikk enn for islam. Slike er det ingen grunn til å beundre. De etterlyser gjerne trosfrihet under fjerne himmelstrøk, trygt fra skrivepult og tastatur hjemme, men ønsker – med visse fromme forbehold - å undertrykke den på hjemmebane, her i vårt frie land, ytringsfriheten, altså.

Det er nesten ikke til å fatte. De verdsetter ikke engang muslimenes egne forsøk på å bryte fri. De nevner det ikke, det passer ikke inn i narrativet. De lever så å si av å undervurdere muslimers evne til sannhetssøken og mer eller mindre uttalte behov for å bli fri. De gjør muslimene, spesielt de som vil ut det, en stor urett, fordi de gjør voksne muslimer til umodne barn som trenger beskyttelse, en beskyttelse de selv forsikrer muslimer om at de trenger, uten å ha spurt dem på forhånd.

Slik stjeler de både mentalt og materielt fra muslimene for å kunne perfeksjonere sin egen høyst umoralske godhetsposering. De tror at det er spesielt høyverdig å forholde seg tause og tror med dette at de hjelper muslimer – til å bli som dem selv.

De gjør seg da til det jeg kaller hypermagikere og servilt betinget emosjonelt korrekte «typer» helt uten sans for dette enkle poeng, at lidelsene i de muslimske landene grunnleggende springer ut fra islam selv, islams egen, helt spesifikke og for så vidt unike, konstitusjon, vesen og agens. De skjønner f eks ikke at å jobbe for trosfriheten i de muslimske landene snarere kan tjene til å undertrykke den enn å avhjelpe den og gjøre slutt på den, at arbeidet står i fare for å bringe mer lidelse, fordi de er for redde for å konfrontere grunnlagsproblematikken eller rotproblemet, (hvilket i seg selv kan være vanskelig nok å fastslå en gang for alle, rett nok, - men hva hvis deres ideal egentlig bygger på likegyldighet og feighet, i navn av selvgod godhet?).

Vi har skrevet mye om disse tingene, og om disse typenes fattige og feige begrunnelser, om deres hypermagi, om deres behov for å utestenge og kneble debatter og personer, og deres servilt betingede emosjonelle korrekthet osv, men uten at mange har brydd seg. De som følger vedlagte linker, vil få en større forståelse for hva alt det dette dreier seg om, sett i mitt grunngitte perspektiv. Og det er viktig å skaffe seg mer kunnskaper, flere vinkler inn til essensen, for også dette er viktig, skal vi ha håp om å bistå muslimer ikke bare her i landet, men faktisk verden over, muslimer som vil ut av det, muslimer som kan være på glid og muslimer som av hele sitt hjerte har tatt imot en ny tro, et helt nytt fundament, og som ønsker å leve i større frihet og med helt andre og nye muligheter for på alle måter å kunne utfolde seg, bidra og blomstre.

Vi nevner, for kunnskapenes skyld: https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/stadig-flere-kuffar-ateister-i-de.html, men nå er det kommet et nytt fremstøt fra Daniel Pipes, en artikkel som bør leses av alle, muslim så vel som kuffar og ikkemuslim:

https://www.frontpagemag.com/fpm/2021/12/daniel-pipes-restoration-weekend-2021-frontpage-editors/

Hadde de som har motarbeidet det frie ord og saklig islamkritikk her i Norge jobbet så mye for frihet som muslimene selv gjør, i dag, slik det nå skjer i flere muslimske land, og under helt andre usikre og truende forhold, og hvor muslimene selv har jobbet for en slik frihet, med livet som innsats, men også politisk-pragmatisk, kunne vi ha vært stolte. Men det er ingen grunn til at de vil gi slipp på sin helt spesielle form for islamfobi: De trenger den for å kunne opprettholde selvbildet som særs gode og derfor nærmest ufeilbarlige mennesker, mennesker med de høyest idealer, og med et tilsynelatende bunnsolid etisk fundament, i form av det de forestiller seg er en absolutt berettiget harme – på andres menneskers vegne.

Slike mennesker skjønner ikke at de lurer seg selv like mye som de lurer andre – bl a fordi de ikke ser islam inn i hvitøyet, for å si det slik.

Ta f eks det som nå skjer i Morokko. Det er ikke disse menneskenes fortjeneste at det skjer store ting der.

https://www.jihadwatch.org/2021/12/abraham-accords-the-gift-that-keeps-on-giving

Vi, fra vår side, fortsetter her med våre egne små og forhåpentlig mer beskjedne, men dog mer realistiske bidrag til å lindre smerte, høyne bevissthetene og lempe på eller løse utfordringene, slik at de kan bli bærekraftige på sikt, på lang sikt, på så stor skala som mulig. Vi forsøker med andre ord å bli mer og mer ærlige. Og det har vist seg at dette faktisk krever et visst mot, et mot «de andre» helst vil behageliggjøre for seg selv, inntil illusjonen nok tar dem, hvis mulig, hvis mental ryddighet er mulig, og hvis akademisk redelighet overhodet er mulig, selvsagt, i våre dagers jordiske klima.

Derfor følgende:

Men så, først: Som alle burde vite er Bibelen en av de mest all time utskjelte og mest hyllede bøker.

Hvert eneste ord i Bibelen er blitt nøye gjennomgått av filologer; ordenes historikk eller etymologi, deres plassering i kontekster, deres lydbilde, deres bruk og misbruk. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Man har konfrontert alle fortellingene og fordømt dem eller hyllet dem på ulikt grunnlag. Ja, man har til og med fordømt Gud for umoralsk holdning og handling! Man har bygget katedraler og skapt evig kunst ut fra Bibelen. Den har vært selve grunnlaget for europeisk filosofi, sammen med hellenistiske. Den har, kort sagt, dannet fundamentet for all vitenskap.

Vel, vi skal ikke sammenligne oss med andre kulturer og sivilisasjoner, men dog …

Men alt dette ser ut til å ha vært gjort i tiltro til at Gud enten tilgir eller mer eller mindre underforstått at Gud virkelig lar seg underlegge menneskelig analyser, en «svinede» kritikk, foraktende blikk. For Gud lar seg ikke fornærme – det må være selve utgangspunktet. Heller ikke Gud Sønn lar seg krenke eller fornærme! I motsetning til en annen profet.

Det fins store biblioteker rundt omkring på kloden om dette, nær sagt over alt, og «dialogen» har vært tilspisset og aggete, og kriger er blitt ført og slag utkjempet i forsvar for eller i motstand og direkte fiendskap mot Bibelen selv og dens budskap, et budskap som for noen kun er tåkeprat, for andre uttrykk for menneskets gudegitte skaperkraft. For noen fins der ingen Gud i Bibelen, snarere tvert imot, mens andre ser Bibelen som Guds ord, mer eller mindre bokstavelig, eller som noe som mer eller mindre må ligne på Guds ord.

Begge parter ser ut til å få mye igjen for sine holdninger til Bibelen og begge parter arbeider utrettelig enten for å motbevise eller beise bokens påstander, fortellinger og – budskap, det gjelder både Det nye- og det gamle testamentet. Noen hilder seg bare til det gamle, andre holder seg til begge, og begge ser ut til å være fornøyd med dette idet de begge tror at de tror på samme Gud, hvilket de da selvsagt gjør.

Ingen bok er mer kritisert, fordømt og hyllet enn nettopp Bibelen og kritikken ser ut til å fortsette uten mulighet for en fremtid hvor Bibelens hensikt og sannhetsgehalt en gang for alle kan fastsettes av rett autoritet. Selv Vatikanet fortsetter sine studier av Bibelen og spørsmålene stilles den dag i dag: Hva kan forfatterne egentlig ha ment med dette og hint? Snakker vi om historiske fakta eller snakker vi om pur tro? Hva er riktig? Barnedåp eller voksendåp? Blir man frelst bare hvis man taler i tunger?

Spørsmålene synes uendelig mange og de objektive svarene kan merkelig nok synes å bli færre. Vi står med en fot i forvirringen og den andre foten i frelsen. Hvem skal bestemme hva som er rett og galt? For noen er det mest skremmende «fakta» som fins, dette at Gud – i hvert fall prima facie - har overlatt oss, hver enkelt av oss, til å treffe de mest «herostratiske» valg. Samtidig som Gud ser og vil – og kanskje ikke vil, kanskje ikke kan – styre alt som skjer.

Like vel fortsetter millioner å tro på Gud og på Bibelen, med stadig større styrke, og med stadig større ydmykhet, i hvert fall skal man se seg omkring og lytte til alle som sier at de tror.

De fleste i dag – over hele kloden – synes å være veldig fornøyd med dette. Stort sett har man funnet at det tross alt er bedre å leve i og med uenighet om tolkningene enn å leve i en evig strid og kiv.

Å unngå krig er blitt en del av troen selv. (Å ofre livet for noe man tror på, hvis det like vel er umulig å tro på noe som helst, er blitt en sjelden merkevare i dag).

I seg selv betyr dette at det nå er «den indre troen» det kommer an på, og den fromme bønn på kammerset, den man på en måte vet at man har og ofte gjemmer bort, fra offentlig innsyn, uten grunn i sitt hjerte, fordi man kanskje like vel er litt usikker på om man virkelig kan stole på Bibelen, Guds Ord. Bare det indre liv, den indre tro, kan garantere riktig gudsforhold. Og de fleste troende mennesker i Vesten i dag nøyer seg med dette svaret. Det er selvsagt mye lettere å ha en lett løsning på et uhyre komplisert problem, enn å gå rundt i forvirring fordi man mentalt og fysisk sett jo føler seg forpliktet til å gjøre budskapet og livet så komplisert som mulig.

For å ta et eksempel, hvordan skal følgende setning tolkes, hva er det nøyaktige innhold, ja den budskap: Dette er mitt legeme, ta og et det og Dette er mitt blod …

Det eneste sikre her at det er snakk om brød og vin. Skal setningen tolke bokstavelig, eller som symbolsk?

Hvor om allting er: Vi har 4 evangelier i Bibelen, 4 fortellinger av 4 forskjellige forfattere, 4 ulike innfallsvinkler til en og samme historie om Jesus Kristus, Gud. Bare dette faktum i seg selv har lært kristne å forstå at virkeligheten kan sees ut fra ulike ståsteder og innfallsvinkler. Vi presenteres for en faktahistorie som vi faktisk er nødt for å tolke selv, på egenhånd, fordi vi jo bare er en del av en større fortelling, akkurat som evangelistene og forfatterne selv var. Gud var ikke én bok for oss, en bok med bare en fortellerstemme, nei, vår bok, Bibelen snakker med flere stemmer og peker på ulike fakta, sett med andre øyne, alt for å få frem et helhetsbilde, ikke en ferdigtømret teologi, ett på forhånd gitt og for alltid fastlåst dogme, én unison og autokratisk stemme. Vi kan si at for oss tillater Gud oss å stille spørsmål, ja, han spør selv, og gjør det opp til oss hva vi skal svare. Bibelen er derfor full av overraskelser, full av ulike historier, skildringer av utallige miljøer og kulturer. Bibelen er selve mangfoldet, fordi den bygger på respekt for mennesket, et menneske som til og med er født i Guds bilde og med den største av alle lover skrevet over vårt eller på eller i våre hjerter, den som kalles hjerteloven. Noen bedre? Bibelen har lært oss å diskutere, forske, finne ut av ting. Vi har lært oss at det finnes en virkelighet som vi kan oppdage og lære oss stadig mer av og at virkeligheten samtidig ligger fast, med et fundament i Gud selv, som har «paktsforpliktet» seg til å holde selve pakten.

Joda, vi lærte mye av grekerne når det kommer til filosofi, vi skal ikke bare takke Bibelen, poenget at bibelen ikke nekter oss å takke også grekerne, bar for å ta et eksempel. Men Bibelen lærer oss å bli venn med én Gud. Bibelen lærer oss om nåde og forsoning, at Gud selv har dødd for våre synder, og at vi er høyt elsket, nettopp av Gud.

I motsetning til i – ja, du vet hva …

Bare dette faktum har vært med på å fremelske demokratiene i Vest. Det har bidratt til teorier om toleranse, ja, til vitenskapelige teorier. Det har bidratt til å dempe hovmodet. Det har lokket frem forfattere, romaner, noveller og tragedier. Det har bidratt til et ordskifte, en dialog eller en diskurs der det gjelder å lytte, finne ut av ting, se ting fra ulike sider, alt under den forutsetning at beslutninger må tas og holdninger dannes på grunnlag av fakta, fakta som må avlistes virkeligheten, så å si. Gud, til og med, kan tilnærmes på de forutsetninger man selv befinner seg på.

Tenk det: Kristne lever godt sammen med hverandre med begge tolkninger. Vi har lært og lærer visst stadig mer, tror vi, idet vi glemmer de gamle og evige sannhetene. Som f eks hva synd er. (Se etikettene på bloggen her hvor jeg behandler synden i kristendom og islam).

I grunnen er det som skjer i Morokko, med omland, en verdenssensasjon, all time high. Men det har ikke alltid vært slik:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/om-borgerkrig-puritanere-og.html

Se også denne, som vil illustrere hva vi holder på med her, en postering med mange linker og hvor vi ta for oss Zossima, slik Dostojevski, som tenkte kristent, skildrer ham, som om det var i dag:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/hakon-blegen-nok-av-flelser-her-i-verden.html

Og som om dette over ikke skulle være nok: Det fins tusenvis av det mange med ulike rett kaller kristne dokumenter som ikke er kommet med i Bibelen, det er snakk om gnostiske skrifter, apokryfer eller andre skrifter som ikke kom med i Kanon, den boka vi har i dag og som ingen kjente før rundt 300 år etter de begivenheter som omtale i Det nye testamentet.

Og i tillegg: Det fins manuskripter som avviker fra hverandre både i mening og bokstavering, så hva skal man tro? I grunnen er det et mirakel at mennesket ensidig så å si, har fått en slags tillatelse til å sette sammen Bibelen til den boken den i dag tross alt er blitt, og den Bibel hele kristenheten – bortsett fra noen sekter – i dag tilforliter – og trosforplikter - seg på, en bok som altså anses som den endelige åpenbaring av Gud selv.

Vi skal være vært glade her i Vesten for at det er slik det forholder seg. Og det er enda finere og bedre at dette godtas av de fleste, uten problemer. Og dette sier etter min mening både noe om Gud og mennesker, dette sagt i aller beste mening, selv om det altså ikke alltid har vært slik. Det synes som om vi i dag har en mye snillere og mer tolerant Gud enn de hadde før. Og følgelelig, mener mange, så er også vi blitt snillere, mer tolerante og mer empatiske. Det er ikke måte på, i dag, hvor høyt mennesket i dag kan tillate seg å elske seg selv. Og da ofte helt uten noen som helst gudstro, i det hele tatt!

At mange mennesker opp gjennom tidene har forkastet alt som har med Bibel og bibelsk gudstro, er et faktum, og et annet faktum er at de har forkastet hele «pakke» fordi de er snurte på Gud som ikke i Bibelen forteller dem den nøyaktige eller bokstavelig meningen av «dette er mitt legeme og dette er mitt blod»! De kan ikke fatte at Gud kan være så kjip at han holder noe tilbake, og at han faktisk overlater tolkningen til mennesket selv. De oppfatter denne mangelen ved Bibelen som en fornærmelse, selv om de burde forstå at Gud her gir dem en mulighet for å tenke og tolke selv.

Jeg må her bare minne om noe jeg skrev om ateister for en stund siden, herved anbefalt på det varmeste, så å si:

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/ateisme-og-intelligens.html

http://neitilislam.blogspot.com/2011/03/islam-er-ateisme.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/ateisme-et-beinrangelsprak.html

https://neitilislam.blogspot.com/2014/01/ateismen-i-maskineriet-i-midtsten.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/tror-du-ikke-pa-jesus-tro-du-ikke-pa.html

Noen lignende som skjedde med Bibelen, har faktisk også skjedd med Koranen, muslimenes hellige bok. Men bakgrunnsteppet er et helt annet, en helt annen historie. Mange mener at Koranen i dagens form ikke eksisterte for kanskje flere hundre år etter Muhammed død. Det fortelles at biter av Koranen vers ble samlet inn mer eller mindre på tilfeldigheten. Noen av versene skal ha blitt nedtegnet på palmeblader, benrester etc og var i fred med å gå tapt for alltid. Men siden det var Muhammed, så … Dette er imidlertid en altfor lang historie til at jeg kan ta den opp her, i denne posteringen. Jeg må her nøye meg med å se det fra islamsk side:

https://www.al-islam.org/al-bayan-fi-tafsir-al-quran-prolegomena-quran-sayyid-abu-al-qasim-al-khoei/8-collection-quran

Så kan muslimene stole på at Koranen virkelig er «guds ord»?

Det heter fra lærd hold at Koranen er evig og uforanderlig og Koranen hevder selv at alt i den er sant og at ingen kan makte å skrive noe bedre enn den. Situasjonen skulle derfor være klinkende klar. Basta, med andre ord.

Men se her om lovskolene i islam, bl a her:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/om-opphr-av-pisking-karen-armstrong.html

Om den evige forskjellen:

https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/den-fataleog-evige-forskjellen.html

Om trosbekjennelsene:

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/gud-eller-allah-thats-solution.html

Lovskolene nevnes også her, i en litt annen kontekst:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/den-kristne-hypermagi-og-den-vestlige.html

Denne historikken, av Kadri, kan være vel verdt å få med seg det meste av:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/himmel-pa-jord-i-henhold-til-islam.html

Det er en kjent sak nå, for de fleste nordmenn, at den som fornærmer profeten, i henhold til islamsk lov, kan drepes.

Men fins det unntak, og unntak som dagens mange lærde muslimer worldwide kan ha noe å lære av og som kan få den til å endre syn?

Vel, profeten Muhammed kan faktisk sies å ha vært ganske tolerant i denne saken, ut fra forholdene den gang. Ja, det kan sies at han var mye mer tolerant enn mange av sine «disipler» den gang Ja, til og med mye mer tolerant og tilgivende enn mange av hans disipler av i dag! Han var, vil noen si, ikke så blodtørstig som mange både den gang og i dag tror og innbiller seg at de må være, skal de være sanne muslimer. Han var en nåderik person, akkurat slik som Allah fremstilles, nåderik og tilgivende.

Vi kan si det sånn at Muhammed – med litt hjelp - faktisk var mer liberal og tolerant enn de fleste andre svært fromme muslimer er i dag. Men så kan snakke om forskjellen på nåde i islam og kristendom, anbefales, et must:

http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

http://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html

Vi kommer nå til eksempelet:

Abd Allah b. Sa’d Abi Sarh hadde vær en av de skriverne i Medina som hadde til oppgave å nedtegne åpenbaringene.

Ved en rekke anledninger hadde han med profetens godkjennelse forandret versenes avslutningsord. Når profeten hadde sagt: «Og gud er mektig og vis», hadde Abd Allah foreslått å skrive «kunnskapsrik og vis» og profeten hadde svart at det hadde han ikke noe imot.

Etter at Abd Allah hadde sett at en rekke slike endringer var blitt foretatt, vendte han seg bort fra islam med den begrunnelse at hvis åpenbaringene var fra Gud, kunne de ikke forandres etter forslag fra en skriver som ham selv. Etter frafallet dro han til Mekka og sluttet seg til qurayshittene.

Ibn Warraq i Hvorfor jeg ikke er muslim, skriver: Det er vel unødvendig å si at profeten ikke hadde noen samvittighetskvaler ved å beordre ham drept etter at Mekka var erobret, men Othman klarte så videt å få Muhammed til å benåde ham, (s 184 i boken, 1995).

En liten kommentar: Vi ser at Muhammed selv kunne være nokså vilkårlig eller skjødesløs med de åpenbaringene han selv hevdet å resitere direkte og ord for ord fra Gabriel. Kan han ha tenkt at bare «det funker», så er det all right?

Forvirringen kan bli stor når man kan få seg til å spørre, på grunnlag av det Koranen selv sier: Hvem er Gabriel, var det flere?

https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/profeten-muhammed-skjnt-profet.html

Ja, man kan spørre om ikke Allah var skapt av Muhammed selv:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html

Det ser virkelig ut for at å stille spørsmål er forbudt innen islam. Så mens spørsmål er livsviktige i kristendommen, så er det motsatte tilfelle innen islam:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/12/var-muhammed-muslim.html

For spesielt interesserte, selvsagt, og til fordypning, for den som ikke er så dyp, kanskje:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/01/okkupasjonen-av-spania-andalusia-er-en.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/karen-armstrongs-illusjoner-om-oss-om.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/12/med-red-morken-i-iran-om-huskirker-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/om-opphr-av-pisking-karen-armstrong.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/demokratiske-motkrefter-demagogene-vil.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hva-de-totalitre-vil-ha-deg-til-fle-ved.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html