Dramatisert innledning
Du hadde jo da fått bevist for deg selv at du hadde vært en særlig begunstiget apostel, et menneske som i særlig grad hadde arbeidet for fred og dialog mellom mennesker, et menneske som alle ville tro var spesielt utvalgt av Gud til å utføre den oppgaven Gud i sin nåde hadde utvalgt deg til.
Men:
Hva hvis du ble konfrontert med disse uheldige faktaene om resultatet av dine fremstøt, hva ville du da ha svart og gjort? Ville du ha «fordømt» dem som kom med disse fakta og beskyldt dem for å være ondsinnede og for å handle «helt uten annen grunn» enn å ville påføre deg og dine disipler smerte og sorg? Ville du ha kalt dem kalde og kyniske? Ville du ansett dem for onde eller ondskapsfulle? Ville du ha beskyldt dem for å tro på noe helt annet enn du selv gjorde, et helt annet evangelium, enn det du selv tror på, selv om dine kritikere hevder at de er like rettroende som deg selv og at de tror på nøyaktig de samme skrifter, og det samme budskapet, som du selv gjør?
Men dette dilemmaet er kunstig og konstruert, vil du kanskje tenke, for sånt skjer ikke i virkeligheten. Du tenker kanskje «gjerrig», altfor snevert, egentlig vil du ikke ha noen misjon i det hele tatt, og hva da? Må en misjonær virkelig stå ansvarlig for hva som hender med de omvendte? Er det ikke forfølgerne skyld? Kan du være skyldig i deres skyld?
Og dessuten: Du skal ikke tenke det verste om mennesker. Du
skal ikke betvile deres edle motiver. Du er ikke tankeleser. Sant nok.
Slike spørsmål er forbudt å stille i dag. De oppfattes som umoralske, fullstendig unødvendige, ja, direkte onde. Men blir spørsmålene mindre sanne av den grunn? Hva hvis det finnes en metode som kan avsløre selve saken på en litt mindre direkte måte? Hva om vi finner en metode som ikke først og fremst stiller det etiske eller moralske spørsmålet, men går en liten omvei, for om mulig å kunne oppdage andre sider ved dette som kan kaste lys over problematikken i et litt større perspektivet?
Vel, det er dette perspektivet, som altså kan hjelpe oss til
å komme nærmere sannheten og virkeligheten jeg forsøker å bringe til torgs ved
å «oppfinne» mine teorier om bl a hypermagi og servilt betinget emosjonell korrektehet.
Det gelder derfor å holde seg unna alt som kan assosieres med magi, spesielt når det gjelder egen person. Man kan rett og slett ikke mistenke seg selv for å være magiker. Det er en helt fremmed tanke. Like vel fungerer mye av det man i dag tenker og gjør nettopp som magi i moderne utgave, som
Skal vi ikke da slippe kjærligheten løs? Skal vi begrense og analysere i hjel alle forsøk på å gjøre det gode, skjønne og rette?
Jeg kunne trekke frem mange eksempler ...
Vi klarer med andre ord ikke så lett å tenke «utenfor boksen». Et forsøk på å tenke utenfor boksen er å introdusere forestillingen om at
Når jeg tar for meg Johanns Morken, så er det fordi han kan tjene som et godt eksempel på hva det vil si å tenke magisk og dette å gjøre seg bruk av magi, eller bedre:
Kritikk: Johannes Morken presenterer fakta på en god, ja, spennende faktisk, og lett forståelig dramatisert måte. Den litterære teknikken han bruker, kan få folk til å åpne øyene for hva som egentlig skjer i visse muslimske land. Han får frem at Iran driver fiendtlig ytringsfrihetspolitikk, og det som klart kan beskrives som forfølgelse av kristne.
(Hvor systematisk dette skjer, er like vel vanskelig å få tak i, skal man bygge på det Morken forteller, - og det han utelater. Det kan lett bli noe melodramatisk over Morkens fremstilling).
Morken vil ikke fortelle noe om hvorfor islam som sådan spiller en avgjørende rolle i forfølgelsene og brutaliteten. Islam per se og som religion tas ikke opp. Han forutsetter at leseren kjenner islam og dens vederstyggelighet; han vil selv spare seg for den oppgaven det burde være å kritisere islam og å angripe islam i sine fundamenter.
Morken vil ikke ...
Leseren kan lokkes til å tro at Iran er styrt av mennesker
med feil og mangler, feil og mangler alle mennesker har og begår, men feil og
mangler, og unnlatelser, som alle da på litt sikt kan repareres nær sagt ved å psykologisere dem bort.
Menneskene kan forandres til det bedre, ved at Morken vil at det skal bli flere kristne i f eks Iran.
Morken vil kanskje til og med på neomarxistisk vis gå inn for å endre samfunnsstrukturene og de økonomiske strukturene i Iran for slik å kunne reformere samfunnet til bedre, uten å blande religionene inn. Slik vil han unngå å å fornærme islam. Men også å være taus om islam proper, vil hjelpe, tror Morken.
Morken tror at muslimer som følger Koranen og som er fromme muslimer, er akkurat som vestens mennesker, som er like vanskelig å reformere og like vanskelig å omvende som muslimene. Alle mennesker er imidlertid like gode på bunnen, synes Morken å forutsette. Men Morken får ikke frem at muslimene er like juridisk (ansvarlig) som eksistensielt bundet til islam. Morken vil ikke tro at islam kan oppfattes som uttrykk for virkeligheten og for realitetene selv, slik den nå engang er og alltid vil forbli, og slik den derfor bør være, i henhold til islams egne evigbindende skrifter.
At å bryte med islam av muslimer faktisk kan anses for å avskjære seg selv et adekvat forhold til virkeligheten selv, er noe vestlige mennesker i dag har vanskelig for å fatte, (jeg forsøker å si noe om
Morken vil ikke se at islam er bindene, at islam binder hele mennesket, med hud og hår, legeme, sjel og ånd; at alle muslimer står i et konkret paktforhold til Allah og profeten, hele tiden under trussel om det allahianske helvete, som ikke er et hvilket som helst helvete.
Og han vil ikke forstå at denne relasjonen til guddommen betyr liv eller død for den enkelte troende, og at frafall derfor like naturlig som nødvendig kan straffes med døden, med Allah’s velsignelse.
Morken vil ikke se at Vesens mennesker ikke tenker slik, grunnleggende. For Vestens mennesker er gudsforholdet – i all for stor grad i dag - betinget av de korrekte emosjoner, på en følelsesrelasjon til guddommen.
Morken trøster seg da med at hvis man bare klarer å røre dypt nok ved menneskenes følelsesliv, så vil islam så å si gå over av seg selv, (hvilket selvsagt er en stor illusjon og et stort bedrag, både for ham selv og de han forsøker å nå med «Ordet»).
Morken kan like vel hevde at den form for misjon han bedriver, faktisk virker, at resultatene viser seg og foreligger. All den støtte han får i form av sympati og pengegaver, fra de emosjonelt betinget korrekt servile, blir da selve beviset på at Morken vandrer på de lykksaliges, rette vei. Og hvem kan da kritisere ham?
En av de viktigste grunnene til at Iran forfølger konvertitter til kristentroen, ligger i selve islam, ikke primært i Irans økonomiske og kulturelle strukturer. Det fins mange land som ikke forfølger kristne som har dårligere og mindre rettferdige strukturer enn Iran. Men Irans konstitusjon bygger ene og alene på Koranen og de hellige ledsagende islamske skriftene. Det vi da må se er, at islam pr se faktisk utgjør et grunnleggende fundament for alle samfunnsstrukturene og alle mellommenneskelige relasjoner i Iran. Strukturene kan ikke skilles fra grunnstrukturen, som er islam. Islam er ikke bare platt hverdags-juss, det er juss stilt overfor muslimenes og hele verden «herre», Allah. Og dessuten ligger alt i Allah’s hender, både godt og vondt. Å forfølge kristne kan anses som en guddommelig plikt og forfølgelsen kan da sess som det ypperste uttrykk for «godhet». Det ligger faktisk innbakt i islam at muslimer skal se på seg selv og andre muslimer som bedre enn alle ikkemuslimer. Islam er grunnleggende dualistisk i så måte.
Det ser ikke ut for at Morken tør å tenke at Allah faktisk produserer det onde, spesielt overfor ikke-muslimer. Men for Morken, som for mange villfarne kristne i dag, ser ikke disse grunnleggende tingene ut til å ha noen særlig betydning; det blir som et hår i suppa bare å nevne dem. Ja, hvis man nevner dem, kan slike som Moren faktisk bli fornærmet på muslimenes vegene, selv om de ikke har bedt om denne «medfølelsen». Det Morken da bedriver, er
For å ta et hypotetisk spørsmål
Svar: Neppe. For Morken er ikke JV, men Morken går inn for å kritisere alle myndigheter som legger begrensninger på religionsfriheten og som forfølger annerledestroende. Ville Morken da kritisere de tyske nazi-myndighetene samtidig som han gikk inn for å støtte vitnenes fremstøt for å omvende fleste mulig? Ville ikke Morken med rette (eller urette) kunne mistenkes for å ønske å sende flest mulig mennesker – JV – i konzentrasjonsleire, slik nazistene sørget for at de ble, og hvor mange døde?
Morken ville ha kviet seg sterkt for å støtte JV’s sterke misjonsforsøk, ikke bare fordi han selv ikke er JV, men fordi han visste at mange som ble omvendte av JV med stor sannsynlighet ville dø, som følge av misjoneringen, i kz-leirene.
Men hva hvis det er snakk om muslimer som blir kristne i Iran i dag? Vil Morken gjøre alt for å få omvendt så mange muslimer som mulig over til den kristne tro – eller lignende kristen tro – som Morken selv har? Vel, han svarer selv, ved å gjøre dette. Han vil omvende folk slik at de kan blir forfulgt og brutalt behandlet i Iran. (Eller åpne muligheten for det, ved å appellere til det iranske systemets forpliktelser til å respektere religionsfriheten- en mulighet den islamske Kairo-erklæringen, som Iran selv mener er normativ islam, selv utelukker!?
Nå tenker ikke Morken slik. Slik sett kan vi utelukke all autentisk sadisme i Morkens indre liv, i og med hans gode intensjoner.
Morken knytter aldri forfølgelsen av kristne i Iran til islam proper. Troen på muligheten for at dialog skal føre frem ligger under. Noe annet er tydelig vis umulig å tenke for Morken, antakelig del-motivert i dette at han da ikke kan fortsette som pådriver for eget behov for å anvende
Sammen med dialogen hører så toleranse som et must-fenomen,
en umistelig tankeforutsetning, en forestilling Morken ikke kan overleve uten.
I seg selv bruker han da toleranse som nok et instrument i sin magiske
verktøykasse.
Han ønsker å beskytte de kristne ved å frakoble forfølgelsen til islam, i hvert fall er det det han signaliserer overfor norske kristne lesere. I så måte har han sterkt pletter Corriculum Vitae, spør man meg.
Morken overlater de
forfulgte selv til å konfrontere islam. (En snedig måte å drive misjon for kristendommen på)?
Han setter da i realitetene de han vil bidra til å omvende seg sine liv i fare. (Noen vil kanskje til og med sette sitt liv i fare med den begrunnelse at de vil beskytte Morken mot forfølgelse – i så fall et fullkomment eksempel på hvordan
Morken om opphisset debatt i Norge og advarsel mot å provosere
Morken appellerer – uskyldig nok, og på sin barnslige og lett nedlatende måte – til innlevelse og empati! Så bra da! Han må mene at vi har behov for skyldfølelse og stadig mer av det, også dette med hans hjel og støtte. For en djevelsk ironi og strategi, en strategi som selvsagt går under radaren og som aldri vil bli nevnt med navs nevnelse i dagens paradigmatisk konstituerte godhets- og emosjonelle korrekthets-hysteri! Korrektheten blir en mulighet for å drive korrekt-hets mot de som gjennomskuer den og som truer selvbildene.
Morken ser ut til å være veldig opptatt av å spare muslimer for islamkritikk. Dette forutsetter at han selv betrakter seg selv og islam som noen somegentlig ikke er ham selv verdig, noe som ligger for lavt for ham. Han underkjenner da mange muslimer evnen til f eks å tenke selv, til selv å gjøre seg opp en mening om islam tjener lives og kjærlighetens interesser eller ikke. I seg selv er dette hovmod, i tillegg til å være en forkastelig holdning i møte med mennesker generelt. En implikasjon i dette er at Morken advarer og fraråder muslimene selv til å avdekke de destruktive krefter som gjør seg gjeldende i islam selv. Morken bidrar slik til å holde muslimene nede i «underkastelse», noen vil si åndelig og fysisk slaveri. Han overlater da også alle islamkritikk til andre, som da får gjøre jobben for ham, (nok et instrument
Like vel
Både misjonær og støttespiller blir da egentlig tilskuer-misjonærer, ute av reell kontakt både med seg selv og selve problemet, som ligger langt utenfor dem selv.
Det tragiske i det er at jo mer vi undertrykker islamkritikk her i Vesten, jo mer svikter vi muslimene i de muslimske landene. Man tro at jo mer vi kritiserer, jo dårligere blir forholdene for konvertittene i de muslimske landene. Men kan vi ta dette for god fisk? Overhodet ikke. her dreier det seg om en dårlig skjult ansvarsfraskrivelse, en strategi som passer som for i hose for
Muslimer og muslimske konvertitter utsettes dermed for et
dobbeltsvik eller tredobbelt svik,
Det er som om hypemagikerne sier og mener:
Det er Allah’s vilje at de kristne skal underholde alle de muslimske frafalne, fordi de ikke fortjener bedre.
Det er Allah’s vilje at muslimene skal sippe byrden ved å måtte tolerere de vantro og mulig frafalne fra islam.
Det er Allah’s vilje at vi muslimer blir sterkere ved at de kristne tar seg av våre problemer og ved å få de kristne til å føle mer ansvar for å hjelpe de frafalne, slik at vi slipper å ta ansvar for «problemet» selv (der dette er mulig og et er umulig å ikke reagere ut fra islamske prinsipper, bygget på Allah’s evige og uforanderlige åpenbaringer, påbud, forbud og forordninger.
Muslimer har rett til å bli behandlet annerledes og bedre enn kristne og frafalne muslimer, fordi Allah påbyr det og truer med straff hvis muslimene ikke etterlever denne guddommelig gitte normen.
Slippe kjærligheten løs? Slippe kjærligheten til? La oss lede og dominere av kjærligheten, ja?
Jo visst, men vi skal vite at Gud er en nidkjær Gud. Og vi vet alle litt om hva en sann – i ett og alt god -sjalusi innebærer. Gud er kjærlighet og denne Guds kjærlighet er det som har krav, vilje, styrke, og ja, kjærlighet nok for oss. Gud vil at vi ikke skal misbruke vår fornuft, våre analyseredskaper og vårt uredde møte med løgn og forstillelse. Han vil ikke ødelegge vår beregnende og kreative, ja, varme distanse, der den er nødvendig, i møte med utfordringene, alt for at vi ikke skal svikte Gud og dermed svikte oss selv og vår tro, som vi mer enn gjerne deler med andre, muslim eller ikke.
Men kjærligheten er ikke noe som først og fremst skal tale og virke i vårt pure følelsesliv. De som prøver å fremstå som kjærligheten selv og tror at de inkarnerer Paulus kjærlighets-salme, kan lett gå vill.
og
Når
"de beste" vil la seg lure - Morkens selvforherligelse
Morkens påskebudskap - terror er blasfemi
Viser Morken utrykk for feighet vis a vis Iran? Det er lett å kritisere hva som skjer i Iran, men det skal være forbudt å angripe islam i Norge, ser ut til være Morkens første bud og ledesnor:
Se Morkens siste i Dagen, den er litt forkortet, fordi den befinner seg bak betalingsmur:
SYNSPUNKT: I ei mørk iransk natt:
Det er ti år sidan siste dødsdom mot ein konvertitt – for
fråfall frå islam, og den dommen vart fråfallen. Men politikken elles strammar
seg til. Fleire sonar straffer på mellom ti og 15 år.
I ein heim i den iranske hovudstaden Teheran: 30 kristne er
samla. Dei fleste er konvertittar frå islam. Inn stormar væpna agentar frå
Revolusjonsgarden. Dei har handjerna klare.
Vi skulle tru at det shiamuslimske prestestyret hadde meir
enn nok med pandemien som offisielt har teke livet av meir enn 15.000 og smitta
300.000. Andre kjelder fortel at offisiell statistikk lyg og at millionar kan
vera smitta.
Det hardt pressa styret ser den store bølgja av muslimar som
blir kristne, som ein alvorleg trussel. Makta skjelv – og sender spesialagentar
ut i kveldsmørkret for å arrestera og truga «fiendane» sine.
30. juni og 1. juli kom ein ny hemmeleg politirazzia. I alt 17 kristne blei arresterte i ein samordna aksjon i tre byar.…
Alle dei 30 i huskyrkja blir førte ned til parkeringshuset.
Der ventar fleire politibilar, mellom anna ein varebil med sota vindaugo.
Agentane har fjerna bilane til folk som bur der for å gje plass til sine eigne
– og for å gjera garasjen om til eit provisorisk avhøyrslokale.
Seks av dei 30 får vita at det er skrive ut arresterordre på
dei. Den armensk-kristne leiaren Joseph Shahbazian og fem konvertittar får
handjern og bind for augo og blir så førte bort.
Dei andre får mobiltelefonane konfiskerte, dei må fylla ut
eit skjema med kontaktinformasjon slik at dei kan kallast inn til avhøyr – og
dei må skriva under på at ikkje noko er teke frå dei, trass i at telefonane alt
er tekne.
Same natt vart fleire andre kristne konvertittar i byane
Malayer og Karaj også oppsøkte av Revolusjonsgarden, …
Organisasjonen Article 18, som har svært god kjelder, går ut
frå at razziane vart koordinerte ved hjelp av ein informant som hadde
infiltrert gruppa i månader og vunne tillit.
… Minst ti av dei arresterte er sikta for å ha «handla mot nasjonal tryggleik ved å fremja sionistisk kristendom». Dette er ein vanleg tiltale mot konvertittar og leiarane deira.
… Ein av dei arresterte i Teheran er altså den
armensk-kristne leiaren, Joseph Shahbazian (56). Han er ikkje sjølv konvertitt.
Den armenske minoriteten er godkjend av republikken og kan, med klare grenser,
leva ut kristen tru: Dei må gjera det på sitt eige språk og ikkje på
nasjonalspråket farsi. Det er strengt forbode å forkynna for muslimar eller
samla og leia konvertittar.
… Joseph Shahbazian har fått eit svimlande krav om kausjon:
Kravet er 3 milliardar toman – tilsvarande 1,35 millionar kroner. Ein slik
kausjon kan ingen klara for å bli sett fri.
Den siste arrestasjonsbølgja er ein del av ein tilstramma
politikk retta mot konvertittar og medlemmar av baihai-samfunnet.
Parlamentet føreslo i juni to tillegg til den islamske
straffelova. Dei ville at menneske som vert funne skuldige i «avvikande
psykologisk manipulering» i «propaganda mot islam», kan bli stempla som
«sekter» og risikera straff med alt frå bøter til døden.
Det iranske vaktarrådet har sendt forslaga tilbake fordi dei
meiner ordbruken er for vid og upresis. Men saka er ikkje død.
… Norske parti som no arbeider med nye stortingsprogram, må
sjå at overgrepa mot trusminoritetar mellom anna i Iran er svært alvorlege. I
dagens partiprogram er fleire parti generelle og lite tydelege i omtalen av
kampen for trusfridom internasjonalt, medan fleire – som Senterpartiet, Venstre
og MDG – beint fram er tause.
Norske politikarar må ikkje fortapa seg i oppheta og
polarisert debatt om norsk religionspolitikk når overgrepa i eit land som Iran
ropar mot oss.
Johannes Morken, redaktør i Stefanusalliansen, 300720 i Dagen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar