Kairo - de muslimske menneskerettighetene

At vi ikke tidligere har lagt ut den spesielle Kairo-erklæringen som er et offisielt dokument vedtatt som forpliktende av  muslimske stater og hvor de presiserer sin egen muslimske tolkning av de typisk og forpliktende muslimske menneskerettighetene, kan ses på som en forsømmelse, som vi med denne artikkelen forsøker å rette opp. Og grunnen er jo at det er særs viktig å vite hva muslimer er forpliktet til, eller hva de er unntatt fra, når det gjelder de mennesker som hele verden - bortsett fra de angjeldende muslimske landene - nå holder seg til, og som de tar for universelt gjeldende, og som er FN's  menneskerettserklæring.

Ikke minst viktig er det å legge ut erklæringen når vi registrerer at folk som har studert islam unnlater å nevne denne erklæringen når det blir snakk om FN-erklæringen. Det virker som om man er redd for å informere folk om at muslimene har sin egen, helt spesielle erklæring og da en erklæring som avviker fundamentalt fra FN-erklæringen. 

Fok skal oppæres til i stedet å tro at muslimene er like forpliktet på FN-erklæring som på sin egen Kairo-erklæring. Men er dette å spille med åpne kort? Nei, det kan vi ikke se. Det er både villedende og villførende og langt fra fair-play. 

Det innebærere dessuten et forsøk på å skjerme muslimer på et feilaktig grunnlag, som om muslimer ikke hadde en selvfølgelig rett til  å forholde seg åpent og offentlig til islam, slik islam fremstiller seg selv og slik islam gjerne vil bli oppfattet av hele den ikke-muslimske verden, dvs overfor alle de islam selv betrakter som i evigheten og på jorden ugudelige og hedninger, eller som som kuffar. Det å tilskrive muslimer et helt eget beskyttelsesbehov, innebærer i realiteten en nedlatenhet, ikke bare overfor muslimer, men også overfor ikke-muslimer. Derfor erklæingen i utdrag og smmenfattet her:



In Universal Islamic declaration of Human rights (sept 1991)  Islam are firmly rooted in the belief that Allah is the only source of all human rights so mankind can have no say in the promulgation of new laws not in conformity with Allah's law. Due to their Divine origin, no authority can curtail or violate in any way the human rights conferred by Allah, nor can they be surrendered nor extended or enlarged upon in the light of human experience. All shall be equal and none shall enjoy a privilege or suffer a disadvantage or discrimination by reason of race, colour, sex, origin or language although discrimination on the grounds of belief shall be permissible. All are  born free but are not free to change their religion if they are born a Muslim; All are equal before the Law and are entitled to equal opportunities and protection of the Law except for women, Christians, Jews, Hindus and nonbelievers for whom neither opportunities nor protection are equal All  has the right to be treated in accordance with the Law, and only in accordance with the Law and shall therefore have the right not to be treated in accordance with any law which does not conform to the Sharia. It is the right and duty of every Muslim to refuse to obey any command which is contrary to the Law, no matter by whom it may be issued. So Muslims have the right and duty to disobey any man-made law which does not conform to the Sharia No person shall be adjudged guilty of an offence and made liable to punishment except after proof of his guilt before an independent judicial tribunal, but the word of a Muslim shall count as the word of two non-Muslims and the word of a Muslim man shall count as the word of two Muslim women. Every individual in the community (Ummah) is entitled to assume public office provided they are a Muslim All has the right to express his thoughts and beliefs so long as he remains within the limits prescribed by the Law i.e. does not criticize Islam or the prophet.  No one is entitled to disseminate falsehood i.e. anything which does not conform to Islamic belief. Pursuit of knowledge and truth is a right and a duty  provided that it does not conflict with Sharia/Islam.. 

Som vil fremgå, er islam sharia og sharia er islam og dette forplikter deg etter ufeilbarlig og guddommelig dekret i form av forbud og påbud som du er lenktet til fra vugge til grav.

Kort fortalt: 

·       det er forbudt å ta et liv, hvis ikke sharia påbyr det

·       man skal ikke skade noen, hvis ikke sharia sier det motsatte

·       barn skal ha plikt til å ta den utdannelse foreldrene velger, innenfor sharia

·       islams natur er evig og ingen skal derfor kunne utnytte (tvinge) folk i visse situasjon til å velge en annen religion enn islam eller til ateisme

·       alle har rett til bevegelsesfrihet og  rett til å søke asyl i et annet land, hvis det ikke strider mot sharia

·       alle skal kunne nyte godt av kunnskap som ikke motstrides av sharia

·       kun shariastraffer er tillaletelige innenfor menneskerettighetene

·       alle skal ha ytringsfrihet, men bare i samsvar med islam og sharia

 

Venstresidens rigide tornesøvn

Paul Bjerke skrev i KK: (…) I muslimspørsmålet får faktafornekterne stadig god hjelp fra media, som når Sunnmørsposten trykker et innlegg fra Steinar Berge. Han hevder at de muslimske landene befinner seg i bunnskiktet på FN’s liste over beste land å bo i. Alle sammen. Kan det være religionen?

For sannheten er at blant de 30 nederste landene på denne lista har 11 en befolkning som i hovedsak er muslimsk, mens 12 land er kristne og de siste 7 er enten blandede eller eller dominert av lokale, eldre religioner. Fellestrekket er at 28 av disse 30 landene på indeksbunnen ligger i Afrika, kontinentet som ble lengst okkupert og mest brutalt ødelagt av europeisk kolonialisme. Men Berges innlegg blir brukt i vide høyrekretser som sannhet.

Nei til islam kommenterer: Hva er det som er galt eller skeivt eller fortumlet, og derfor interessant, med det Bjerke skriver?

Greit nok at både Bjerke og Berge her snakker forbi hverandre, muligens i all fordragelighet. Vi aner en underliggende og grunnleggende ulik måte å se verden å menneskene på, ulikt sinn, ulikt skinn og ulike tanker om hva som er hva og hvorfor hvordan er hva og hvorfor ikke.

Bjerke snakker kanskje i årsak-virkning perspektivet, mens Berge ser sammenhenger i korrelasjonsperspektiv. Men det virker som om Bjerke tror at Berge snakker på det samme premissgrunnlag som han selv. Men dette er antakelig et mistak av Bjerke, og det burde han for syns skyld, i hvert fall, ha supplert seg selv på, for leserne av Klassekampens skyld, uten tanke for plasshensynet i avisen.

Det som gjør Bjerkes tanker så interessant er imidlertid hvor tidstypiske de er og hvor gammelideologisk forankret de er, nå midt i en tid hvor ventetiden snart er omme før vi vi ser de mest dramatiske omveltninger og forandringer nasjonene i Skandinavia har stått overfor kanskje noensinne. (Ja, vi tenker på islam!).

For å forenkle det hele litt, kan vi sette opp en liten ligning:

Landgruppe A, som er ikkeislamsk, består av 100 land hvorav i 90 land landets innbyggere sier at de har det bra.

Landgruppe B, som er islamsk, består av 200 land hvorav i 190 land landets innbyggere sier at de ikke har det så bra.

Og dette er f eks ekspertisen i FN enig om er tilfelle på et mer objektivt grunnlag.

Konklusjonen til Bjerke er at dette ikke forteller noe om hvorvidt islam kan tillegges skylden eller årsaken for at det er slik. Han konklusjon er snarere at det ikke kan være tilfelle at islam har noe med saken å gjøre.

Hva kan da ha noe med saken å gjøre?

Jo, at det er europeernes, de hvite kolonimaktene, som har skylden!

Hvor lite Bjerkes bidrag i KK enn er, så viser det noe stort, tung og urovekkende, nemlig at visse venstresidetilhørende ikke klarer å fri seg fra sine guruaktige refleksjoner og repetisjonsnevroser. Vesten skal ha skylden og være forklaring på alt som ikke er bra her verden. Islam går som alltid forutsigelig fri.

Når skal disse selvforsløvende og halvt bedøvende leksene opphøre å være allemannseie i visse akademiske kretser?

Vi tror det ikke skjer før islam for alvor har vist og latt sine sanne masker falle og sine sanne ansikter vise seg i Europa. Først da kan en håpe at de akademiske øyne kan åpens, i hvert fall på gløtt.

Artikkelen til Bjerke sto å lese i Klassekampen den 14. november 20013.

Ateismen i maskineriet, i Midtøsten

Henrik Thune skriver i Dagbladet 23.01. 14 at religion er en dårlig forklaring på politikk og krig i Midtøsten. Selv om religion åpenbart er viktig på et personlig nivå, finnes det knapt noe sted i verden som er mer drevet av økonomiske interesser og rå maktkamp enn Midtøsten. Realpolitikk, ikke følelsespolitikk, er hjertet i Midtøstens politiske virkelighet (…) 

Iran er langt fra noe irrasjonelt presteregime, men tvert imot en uhyre rasjonell geopolitisk aktør. Sjiapolitiske ledere og sunnigrupper i Irak er drevet av interesser. Og det samme gjelder Assad i Syria eller Saudi-Arabias ledere. (…) konflikten skyldes verken jødedom eller islam (…) den skyldes kampen om makt, land og penger, og statsledere, og krigsherrer som spiller på religion og identitet for å oppnå sine profane mål.

Thune er seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

Nei til islam kommenterer: Sjelden eller aldri har vel uforstanden om hva religion og gudstro innebærer både på det personlig og politiske planet kommet på trykk, i hvert fall de siste 10 år. Vi minner om at Det kommunistisk, marxistiske manifest kom i sirkulasjon i 1848, og der ble det påstått at religion er opium for folket. Religion eller gudstro gjør folket sløvt og maktesløst, fra nå av skulle det mer edruelighet til og den besto i å knuse borgerskapet med vold slik at produksjonsmidler og kapital kunne fordeles rettferdig mellom alle verdens bundne trælle, dvs arbeiderne. 

Og så skulle man leve i fryd og gammen for resten av evigheten. Trodde man. (Resultat: c 180 millioner drept). 

For marxismen er kun en tro, eller bedre: En ren innbilling og en innbilling som er mye farligere enn den sløvheten og den avhengigheten opium kan medføre, og dessuten mye farligere med tanke på omkostninger i liv, dvs i drap og forfølgelse, enn den edruelighet – og dermed realisme - marxismen liksom skulle bringe.

Det er trist at forskningsmiljøet ikke er kommet lenger enn til at man der i gården tror at Marx er den eneste sanne brille man kan se Midtøstens konflikter gjennom, ja, det er nesten så man ikke tror det man leser, fordi man ikke kan tro at naiviteten er en så integrert del i det paradigme slike forskere arbeider i og med, og som de har som urokkelig forutsetning, nemlig at religion eller gudstro for lengst bør ha vært kastet på skraphaugen som ubrukelig faktor i å forklare virkeligheten av avskygninger. 

(Vi har forresten tidligere her på bloggen langt inn noen artikler om samme emne og da med fokus på hva en annen forsker har hatt å si om utviklingen i Egypt, og her  viser vi til det nesten helt utrolige poeng at professor Utvik ikke går inn på religion som sådan når han analyserer f eks Broderskapets funksjon i Egypt, både før under og etter Den såkalte arabiske våren, et uttrykk skapt av den naivistiske marxismen og neppe av folk som kjenner sin tro og vet hva de tror på, i en gudsrelasjon).

Visst kan troende anvende marxistiske analysemodeller og sosialistisk verdensforståelse i sin relasjon med verden, dvs med  den foreliggende  politiske virkelighet og eksisterende maktstrukturer og spørsmålene om hvordan samfunnet kan utvikles til det bedre fremover, men en gudstroende kan aldri gjøre marxismens verdenbilde og menneskesyn til en integrert intrapersonlige dimensjon av sin indre hjerne- og hjertevirksomhet.

Men det er nettopp dette de såkalte forskerne gjør, og dette gjør dem i sin tur så blinde for virkeligheten at de fratar både seg selv og andre en mer helhetlig oppfatning av hvordan verden er og hva menneskene er i et større perspektiv. De vil ikke vite av den gudommelige dimensjon i tilværelsen, (de har avskaffet gud i den tro at de snakker sant).

De sitter så til de grader igjen i den kvikksand sosialismen og marxismen har skapt, at de ikke klarer å se at mennesket først og fremst er et evighetslengtende vesen, og et vesen som krever tilfredsstillende svar på de grunnleggende eksistensielle spørsmålene, og ikke først og fremst et vesen hvis eneste hensikt er å reprodusere seg og tilfredsstille behov skapt av ursuppens døde materie, eller materiale, dvs gjørme og støv, og av tilfeldigheter eller en rekke kosmiske eller biologiske «ulykker». Det er dette perspektiv som er totalt fraværende i Thunes analyse.

Thune ser ikke noe annet enn materie og interesser, som han kaller det, og lukker derfor øynene for det vi kan kalle evighetsperspektivet på problemene i Midtøsten. Han ser med andre ord ikke at det det kommer an på, for folk både i og utenfor Midtøsten, grunnleggende er hvilken Gud man har og hvilken Gud som er verdt å tilbe og ære. Dette perspektivet er totalt fraværende, antakelig fordi dette perspektivet er fortrengt i Thunes egen personlige, indre verden og dessuten i hans miljø, som bestemmer premissgrunnlaget for hans og hans likesinnede kollegaers analyser og konklusjoner.

Thune fratar dermed menneskene i Midtøsten den verdighet Gud selv har skjenket menneskene, i form av sitt gudsbilde, enten de er muslimer eller kristne, jøder eller ateister.

Og med en slik strukturell mangel som selve fundamentet for forskningen, er det ikke rart at forskningen forvansker like mye som den forkludrer og tilslører hva som virkelig er poenget i Midtøsten, nemlig om hvilke Gud det er som hindres i å slå rot i befolkningens sinn og hjerter. 

For så lenge gudsdimensjonen er fraværende, kan man ikke ha håp om å se virkeligheten og menneskene i sin fulle bredde og på dypet og i høyden, hverken kollektivt eller individuelt og personlig. 

Gud utvider alltid perspektivet, kan vi si, mens den gudløse verden alltid vil innsnevre virkeligheten og dermed alltid presentere et avskåret bilde av hva det er og hva det betyr å være menneske og dessuten hva det betyr å være menneskelig, fullt og helt ut. 

Bare med guds ord innabords kan man håpe på å kunne se verden i det mest belyste og meste berikende perspektiv, og med den aller beste forstand og sannhetssans, rett og slett fordi vi trenger til Gud mer enn til forskning, når det kommer til det stykke å være realist. 

Naivisme vil alltid følge en vitenskap og en forskning som snevrere inn spekteret av aspekter heller enn å utvide, kombinere og integrere dem inn i en større sunn helhet. Hvilket krever gudstro og ikke snever «interesse og makts-tro».  

Det er ikke å redusere midtøstens mennesker til makt- og mammon-roboter vi og de trenger. Det vi trenger er å se at her kjempes det om hvilken Gud menneskeheten skal tro på og forståelsen av og troen på den virkelighetens og sannhetens Gud som vi alle er helt avhengig av, og som vi rører og beveger oss i kraft av.   

Tolerant intoleranse eller intolerant toleranse?

Mange tror de er tolerante og at de vet hva toleranse er. Det viser seg ofte å være galt. Det er derfor nødvendig å gjennomgå toleranseprinsippet på nytt - gang på gang. (Skriver Lars Gule på Verdidebatt).

En grei definisjon av toleranse er den følgende, skriver han: 

    Evnen og viljen til å leve med uten å ville hindre eller forby de av andres meninger og holdninger man selv er sterkt uenig i og/eller blir provosert av.

Gule kan ha lest definisjonen i  Webster New World Dictionary, Second College Edition:  – to allow or permit, to recognize and respect others’s beliefs and practises without sharing them, to bear or put up with someone or something not neccesarily liked.

Men han legger altså til at for å være tolerant, må man i tillegg ikke ville hindre eller forby …

Man kan da spørre: Vil Gule hindre eller forby at f eks Kirken nekter å prestevie homofilt praktiserende prester? Vil han hindre eller forby Kirken å nekte å innføre spesielle bønneritualer spesielt beregnet for homofile? Vil Gule hindre eller forby kristne organisasjoner å ansette folk som er notorisk praktiserende homofile?

Svaret gir seg vel selv: Gule ville i toleransens hellige navn nok helst sett at slike ting ble borte i øyne, borte i sinn. Noe annet ville vel være synd for ham.

Nei til islam: Toleranse innebærer dette å tillate eller gi rom for adferd eller synspunkter man tenker er feilaktige eller gale, men samtidig med dette å respektere personen i relasjonen. Men vi kan ikke tolerere andre uten at vi er uenige med dem. Toleranse er reservert for de vi tror har feil. Det essensielle elementet når det gjelder toleranse – nemlig uenighet – blir totalt forbisett i dagen diskurs og medfører en forvansket oppfatning av hva toleranse innebærer. I dag blir man stemplet som intolerant hvis man gir uttrykk for at noen tar feil eller lever i umoral og selvdestruksjon. Å mene at noen tar feil her, innebærer nå altså at man blir stemplet som intolerant, men sannheten er jo den at man jo først må mene at noen tar feil nettopp for å kunne være tolerant!

Toleranse kan sidestilles med respekt. Men legg merke til at respekt er tillagt personen her, om vedkommendes adferd burde tolereres, tillates eller promotert, er en annen sak. Alle bør få tro hva de vil, men ikke oppføre seg eller tillegge seg en hvilken som helst livsstil, akkurat som de vil. Å tolerere mennesker bør også holdes adskilt fra dette å tolerere ideer; forestillingen om at ingen persons ideer eller livssyn eller verdensanskuelse, eller forestillingsverden, er bedre eller sannere enn en hvilken som helst annen persons syn på dette, er irrasjonelt og absurd. Alle meninger eller holdninger har ikke lik verdi, eller innebærer at alle er like sanne eller fortjener den samme ærbødighet og respekt. I dag  tolereres de fleste måter å leve på, mens saklig, fornuftig og rimelig kritikk av disse måtene å tenke eller leve på, eller leve ut med,  regnes for å være intolerante. Mange lever derfor i dagens samfunn med frykt for å bli stemplet som intolerante. Vi aner denne frykten i ungdomspartiene i f eks Vestre og Fremskrittspartiet. For der i gården går man nå inn for å tillate polygami, antakelig i toleransens navn mer enn i kjærlighetens navn. Utrolig nok!

 Gule skriver at definisjonen han presenterer ikke er veldig original, men ganske presis. Alle delene er like viktige. Som evne er toleranse en medfødt egenskap, noe vi har mer eller mindre av. Men natur er ikke enerådende her. Vi har også gjennom refleksjon og viljesanstrengelser mulighet til å opptre tolerant selv om det skulle stride noe mot vår natur.

Kommentar: Gule er ikke snau. Det han påstår er en definisjon, er i virkeligheten kun en oppfordring, og attpåtil ikke en vanlig oppfordring, den er nærmest formulert som en plikt vi er pålagt (av en eller annen instans) , et kategorisk imperativ Gule gjerne vil påplikte oss, slik at hans verdier, menneskesyn og hans politiske preferanser og horisont skal gis forrangen, fremfor andre verdivalg, viljesytringer og verdisyn, som for ham er å regne som utenforstående eller bør ha en plass i kulden, langt borte fra den lune toleransevarme han tror selv han er en del av.

Gule ser ut til å være interessert i å presse så mange som mulig som ikke tenker som han selv ut på vidda, langt fra folk. Men vi har dog en sjanse: Vi skal viljesanstrenges, he, he, og omskapes i Gules bilde. Han vil at vi skal utklekkes, som kokonger, for å kunne  bli nye og bedre mennesker og fullkomne, og bli og tenke akkurat slik Gule vil vi skal te oss og tenke, slik han går rundt og ønsker og pønsker i sitt eget hodes utklekkingsanstalt.

Ikke rart at Gule sier: Likegyldighet har intet med toleranse å gjøre. Mener man at hijab ikke er noe problem, noe man ikke bryr seg om, er man altså ikke tolerant i forhold til hijab (selv om mange tror det), skriver han. Det er bare når man virkelig har et engasjert forhold mot hijab at man er tolerant når man likevel aksepterer at dette er et plagg man må leve med uten å ville hindre eller forby. Men så fort man vil forby hijab – eller andre ting man blir provosert av – opptrer man intolerant, hamrer Gule.

Kommentar: Forby hijab? Eller forby hijab f eks i politiet? Her bør Gule presisere og ikke generalisere, for når han generaliserer, er han intolerant over en lav sko, ikke bare overfor enkelte som også vil forby hijab i det store og hele her i landet. Hvilket bare et lite fåtall i befolkningen ønsker, men som dog Gule later til å frykte mer enn noen andre. Gule overdimensjonerer problemet, eller sin «fobi», med andre ord, for å kunne fremstå som spesielt mye mer tolerant over hele fjøla enn de fleste andre her i landet, hvilket er en illusjon Gule trenger for å kunne fortsette med å susse og kose med stråmennene sine i den tro at han er guds beste barn og yndlingen over alle andre. Gule liker å sole seg i en toleranse som han tror han har enerett på å tolke og hvor hans tolkning skal være enerådende.

Gule definerer videre: Hvorfor skal vi være tolerante? Fordi alle mennesker har krav på respekt for sitt menneskeverd og sine grunnleggende rettigheter. Og fordi vi har slike fundamentale rettigheter, er det også klart at vi vil bruke disse rettighetene på ulike måter – og på måter som vil provosere andre. For noen er det provoserende at noen tror på andre guder enn dem selv, eller ingen guder i det hele tatt. I historien har slik intoleranse vært vanlig og ført til forfølgelse, krig, kjetterbål og inkvisisjoner.

Kommentar: Bare ett spørsmål, her: Har det ufødte barn - fra unnfangelsen av - krav på respekt for sitt menneskeverd og sine grunnleggende rettigheter? Er ikke Gule for selvbestemt abort? Burde dette i seg selv ikke mane ham til ettertanke og til å endre standpunkt og verdigrunnlag, bygget på et nytt  menneskesyn? Hva hvis Gule virkelig våget å stille seg spørsmålet: Ville han ha hatt en mor som mente at han - personlig - som foster, ikke hadde en selvinnlysende rett til ikke å bli abortert? Eller ville han ha sagt at hans egen mor selvsagt hadde en selvinnlysende og absolutt rett til å drepe ham selv før han ble født? (--)

Gule snorker videre: For eksempel kan man si mye ufordelaktig om uselvstendighet, selvundertrykkelse, lite estetisk, dumt osv., osv., om kvinner som bærer hijab, men det er ikke intolerant. Tvert imot – og forsvarer man muslimske kvinners rett til å bære hijab, har man demonstrert toleranseprinsippet slik det angivelig ble formulert av Voltaire: «Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe til døden for din rett til å si det du sier.»

Kommentar: Voltair sier ikke at han er helt uenig med islam. Han ville heller ha sagt at han var villig til å gå i døden  hvis det kunne ha hindret  islam i å bli så innflytelsesrik eller dominant her i landet at det ble umulig å være motstander av islam, bla annet på grunn av gruppepress fra "det etnisk norske" og offentlig sensur hjemlet i Koranen og de islamske skriftene.

Gule fortsetter ufortrødent: Så har toleransen grenser, dvs. vi skal selvsagt ikke tolerere alt. Den enkle regelen er at vi ikke skal tolerere det som skader andre. Og hva det vil si å skade andre, blir definert av menneskerettighetene. Vi skal med andre ord ikke opptre eller ytre oss på måter som krenker noens menneskeverd eller grunnleggende rettigheter. Derfor skal vi ikke tolerere rasisme, sexisme, homofobi og lignende.

Men, Gule, da, du sier ovenfor her: Evnen og viljen til å leve med uten å ville hindre eller forby de av andres meninger og holdninger man selv er sterkt uenig i og/eller blir provosert av.

Du sier ingenting om hvilke midler som er tillatt eller ikke tillatt med hensyn til å «hindre» eller «forby». Vil du hindre eller forby saklig diskusjon om hva rasisme er, hvilke skadelige virkninger av sexisme kan innebære og hva homofili har av skadelige konsekvenser for samfunnet og den enkelte?

Vel, du forsøker med innbitt energi i fora etter fora nettopp å forhindre og forby det meste av det du ikke liker og synser på, nærmest uten skamfølelse eller forsøk på selvrefleksjon. Dine evner er i så måte  kanskje begrensede? Kanskje du ikke vil anstrenge deg nok for å bli mer tolerant, eller vidsynt? Du trives kanskje best i hulen din, eller boblen, eller på gutterommet, eller på et annet sted helt avskåret fra den virkelige verden og helt utestengt fra hva virkelig, dyp, ekte og ubesudlet toleranse går ut på?

Du påstår hardnakket og uten tegn på å ville revidere din stempling av Arne Tumyr – formann i organisasjon SIAN - eller Stopp islamiseringen av Norge - som rasist, at Tumyrs meninger bør hindres eller forbys, selv om det foreligger en dom som frifinner Tumyr fra denne beskyldningen og som har sagt at det er injurierende mot Tumyr, og som dessuten tilkjenner Tumyr erstatning for å ha blitt gjenstand for slike anklager.

Du ser med andre ord ikke at idet du vil hindre eller forby Tumyr å uttrykke og mene det han mener, faktisk gjør deg selv intolerant. Du ser med andre ord ikke din egen sviktende logikk og forsøk på å fremstå som tolerant, når du vitterlig ikke er det. Din toleranse er derfor å kjøre med falskt flagg og uttrykk for en dobbeltkommunikasjons som ikke er noe annet enn «speach code» og grove forsøk på å utøve den mest latterlige og mest selvavslørende og lett gjennomskuelige, men likevel farlige, av alle elementære hersketeknikker. Og dette gjør deg til alt annet enn tolerant, men snarere det motsatt, nemlig til en oppblåst tyrann, både de facto, potensielt og in spe og dessuten med en delvis skjult agenda.

Situasjonen i dag er at de som påstår de er tolerante faktisk er svært intolerante når det kommer til stykket, og dette kan oppsummeres slik:

Enten er du for homofiles rettigheter, eller så er du homofob. Enten kjemper du aktivt for feministenes sak, eller så er du sjåvinist. Ingen kan i dag være imot selvbestemt abort på det grunnlag at slik abort faktisk strider mot Guds forbud om ikke å drepe. Man kan bare være imot slik abort hvis man er sexist, går imot kvinnerettigheter eller til og med går inn for aktiv undertrykkelse eller diskriminering av kvinner. Man kan heller ikke kritisere homofil praksis ut fra at det er forbudt praksis ifølge Bibelen og strider mot naturlovene. De som kritiserer homofili gjør det fordi de er homofobe, sies det, og dessuten umoralske eller hatspredere. Gud kan heller ikke kalles far, slik Han benevnes i Bibelen, for de som gjør det, stemples som sexister. De tolerante i dag smykker seg med antakelsen av det ikke eksisterer noen objektiv sannhet, hverken historisk eller etisk. Sannheten forandrer seg, sies det, og den sannhet som fremstår, oppstår i spesifikke etniske eller sosiale sammenhenger. Historien betraktes primært som uttrykk for klassekamp og undertrykkelse. Aksiomet er at de fattige er fattige fordi noen er rike og at de rike er undertrykkere og de fattige alltid ofre. Kapitalismen i de rike landene er grunnen fattigdommen i andre land. (Fritt etter Erwin W. Lutzer i When a Nation Forgets God, s 112, f)

Gule avslutter sin beskrivelse slik: Men man er ikke intolerant om man sårer, fornærmer eller støter noen. Det hører med til livets realitet å bli utsatt for slikt. Ingen kan forlange å gå usåret (emosjonelt) gjennom livet. Det måtte innebære at vi hadde plitk til å gjengjelde andres forelskelse i en selv. Eller at man ikke kan presentere provoserende kunst, fortelle en vits (for noen kan bli støtt av nesten hva som helst), uttrykke sin mening om andres prestasjoner osv., osv. Vi risikerer å fornærme og støte medmennesker hele tiden. Ofte til og med utilsiktet.

Men vi kan alle forlange respekt for vårt menneskeverd og våre grunnleggende rettigheter. Dette er altså noe som ikke skal krenkes.

Det er likevel ikke alltid like lett å trekke grensene for toleransen. Men vi har alle en forpliktelse til å øve oss. For toleranse er en nødvendighet i en mangfoldig verden.  Lars Gule