«Tror du ikke på Jesus som din frelser og herre, så tror du
ikke på Gud. Da tror du på en avgud, en gud du har laget i ditt eget bilde.
Tenke alvorlig på det!» Fra andaktsboken Daglig Brød av Carl Fr. Wisløff, Lunde
forlag, 2003, s 556
Jeg tror bestemt ikke at jeg tar for hardt i når jeg nå
påstår at Wisløff både implisitt og eksplisitt mente at Allah ikke kan være identiske
med den kristne Gud. Så langt fra! Han synes å ha få «følgere» rundt omkring på
universitetene i dag, ja, til og med langt inne i bedehusmiljøene – pietistenes
høyborg – i hvert fall på Vestlandet. (Se for øvrig et stygt angrep å Wisløff’s
bok: Innføring i Martin Luther Teologi på den såkaltes kristne avisen Vårt Land
Verdidebatt her: her,
antakelig bak betalingsmur).
Det var nærmest tilfeldig at jeg for noen dager siden, i
dette Herrens år 2020, rundt den 23 april, slo opp i andaktsboken til Wisløff.
Det slo meg at Wisløff må ha vært ganske radikal, ja, provoserende, og uredd. (Og
jeg tenkte på hvor rart og bisart det var, at denne tanken, at han skulle kunne
beskyldes for å være radikal, i seg selv i det hele tatt dukket opp!).
Wisløff visste kanskje ikke hva som skulle komme. At han nær
sagt noen få år etter ville bli regnet nærmest for å være en kjetter, et
menneske teologiprofessorer ville forsøke å stoppe munnen på, hvis ikke troen på
i det hele tatt. Han kunne neppe ha hatt noen sterke formeninger om i hvilken
grad universitetene i landet skulle komme til å snu seg etter den islamske
vinden, som har feiet inn over landet, i snart en mannsalder nå. Han ville
neppe ha kunnet forestille seg hvor massiv og kompakt serviliteten overfor
islam ville bli.
For å illustrere hva jeg mener basert på fakta, legger jeg
her inn noe jeg skrev i 2007 om bl a om SV-politikeren Ågot Valle og
teologiprofessor Lone Salomonsen pluss noen kommentarer som jeg linker til her
umiddelbart under og til en del av hva professor Bjørn Utvik har skrevet. Utvik
har inntil for ikke lenge siden utvist stor forståelse for Brorskapet i Egypt
og har, sammen med flere andre «prominenser», sammenlignet Brorskapet i Egypt –
og følgelig i resten av verden - med vestlandsfromheten!
Om
Brorskapets trosbekjennelse i bl a Egypt og Prof
Tvedt, Jone Salamonsen - Brorskapet og dette å ville at folk ikke skal si at en
tror at Jesus er frelseren, Universitetene
lærer at det ikke er noen forskjell mellom Allah ogGud,
Ifølge en professor på Det teologiske fakultet på Blindern i
Norge forteller at det Wisløff skriver er noe de der – på fakultetet – vil at folk ikke skal si.
De vil altså ikke at folk skal si det, men vil de også at folk ikke skal tro det? Dette smaker av intoleranse, fakultetssensur og autoritært
teologisk sneversyn. Universitetsprofessorer ser tydelig ut for å ville styre
folks tanker, det kalles hjernevasking, xi-nao,
en metode som kinesiske kommunister fant opp og gjorde seg flittig bruk av bl a
på krigsfanger, med stor suksess, mens Vesten var full av beundring og forsøkte
å forstå og tillempe sine nyvunne kunnskaper etter det nye kartet, for om mulig
å kunne bruke det på det nye terrenget.
Men før jeg kommer til saken, for så vidt:
Hvor mange tror på Gud i Norge i dag? Hvor mange tror på
Allah? Jeg vegrer meg for å tro det, men jeg antar at det er flere som tror på
Allah som sin frelser og herre, enn på Jesus. Om ikke Allah, så i hvert fall en
lignende Gud: En fjern, monolittisk gud, en monade helt tom for indre
relasjoner, og dermed også for en kjærlighetsdimensjon som rollemodell, et
vesen som får oss til å frykte, og underkaste oss; noen ser ateismen som en
form for naturlig og derfor lett underkastelse, man underlegger seg
naturkreftene, frykter for naturkatastrofer, sykdommer, kreft, ulykker – og en
tidig død. Ja, man har en gud i Norge, men han er ikke Jesus. Hvor mange
kristne har Jesus som Herre?
Det kan synes lettere og mer fornuftig å tro på en «kraft»,
på atomenes tilfeldige sammenstøt, på evolusjon, på skjebne – eller lykkespill
minus ulykkespill. Vi tror på «lykken» og hvis det ikke går så godt, vel, det
var det jeg trodde på: Slik er verden og den gjelder for alle. At jeg var
heldigere enn andre, vel, det var et sjansespill, et lykketreff: Jeg soler meg
ikke i en barnslig tro på at jeg er utvalgt av Gud, av den grunn at jeg var heldig
eller uheldig, at han hører mine bønner, spesielt Mine bønner. Jeg vil ikke ha
en gud som favoriserer. Tippe-guden, favoriserer ikke. Tippegevinster utdeles
av en gud som anses mer rettferdig enn den kristne Gud. De kristne er hovmodige
og egoistiske, mener man, fordi de mener, ro man, å ha et extsra fordelaktig VIP-forhold
til Gud, et krav på å bli urettferdig behandlet, altså. Faller jeg i ulykke, er
det kanskje min egen skyld, tenker den nye gudstroen, eller noen annens skyld,
men det påvirker ikke selve eksistensen min, eller livet etter døden, som jeg
ikke tror på. Jeg har med andre ord ikke behov for noen Frelser in personae, ingen kristentro.
Kristentroen gjør det umulig for meg, tenker man, å synde grovt, og så slippe
unna med det. Og det vil man ikke ha noe av. Kan man slippe fra det ustraffet,
er det bedre enn å bli straffet. Hvis jeg slipper unna med det, kan jeg takke «vår»
nye Gud, som skjenker oss en rettferdighet av høyere klasse.
Jeg vil ikke ha en Gud som straffer meg etter døden for noe
jeg er skyldig her i livet, eller kanskje ikke er skyldig i, hvis jeg hadde en
dårlig barndom, f eks, og – ifølge statistikken – dermed fikk en naturlig
tilbøyelighet for å utøve kriminelle handlinger, ty til vold. Jeg hadde kanskje
bare dårlige gener. Jeg arvet en genetisk disposisjon for alkoholisme eller
annen avhengighet. Noe jeg egentlig ikke kan noe for, så hvorfor skulle jeg
straffes og havne i helvete for å ha gjort noe jeg ikke kunne hjelpe for at jeg
gjorde?
I den nye gudstroen fins ikke begreper som synd, forsoning, forløsning,
nåde, utvelgelse, bønn. Disse begrepene – eller realitetene - er vasket ut av
sinnet. De eksisterer ikke lenger som et metafysisk fundament for tanker, ord
og gjerninger; de gjelder ikke lenger hodet, hjerte og mave. Man står ribbet
tilbake, og med en sjel som faktisk foretrekker sløvsinnet fremfor den åndelige
klarhet: Det fins ikke lenger noen overinstans i psyken med både skapermakt,
utøvende makt og dømmende makt. Det er ikke plass til noen egentlig metafysikk,
en overinstans der, ingen personlig, levende, altseende overinstans og derfor
heller ingen absolutt moralsk standard. Det fins ingen relasjonell Gud som i
kraft av sin natur og sitt vesen kan fortelle oss Hvem kjærligheten er, hva
kjærligheten krever, og hvordan den setter oss virkelig fri, sammen med
Sannheten. Ingen Guds selektive, men likevel universelle, nåde. Se min
"Atheism for dummies" her
Og verre: Det er ikke bare disse begrepene som er vasket ut
av det rommet som fantes der for dem, nei, selve rommet er nå vasket ut fra
våre sinn, vår bevissthet, våre personligheter. Vi er «renvasket»! Og
fullstendig uten synd! «Frigjort» fra alle nåværende, fortid og fremtid synd!
(I en såkalt kristne avisen Vårt Land ble det på lederplass sist lørdag riktig
nok hevdet at «synd var et problem», men det innebar selvsagt ikke for Vårt
Land at synden faktisk og ikke bare teologisk kan bli vår redning, i og med at
det her virkelig fins redning).
Ikke rart da at Koranen og Allah finner sin naturlig plass
blant oss, dvs bare så altfor mange blant oss, spesielt de som styrer de unge
sinn fra kommandosentralene i Akademia, i fagforeningene, i skoleverket, blant
kapitalistene og i de politiske partiene. Den kollektive hjerne i disse kommando-
og kraft-sentra, gjør seg nå lekker og prektig for islam og til og med de mest ytterliggående
blant dem, som f eks Brorskapet, uten at det synes å affisere de høye
læremestere det grann, (se under).
Ingen sivilisasjon
har tidligere lagt forholdene så grundig og så frivillig lagt til rette for og
servilisert seg overfor islam som vår egen sekulariserte kultur av i dag. Og
det har skjedd ved at våre autoriteter har innlatt seg på den største
hjernevask verden noen sinne har sett. Den angår alle på dypet av vår sjel, men
«kreftene» og sentralinstansene tro ikke lenger på noen sjel, heller ikke på ne
absolutt nødvendig rom i sjelen og personligheten for begreper som bare den
kristne tro kan gi oss, begreper som synd, frelse, dom og muligheten for oppstandelse
og evig liv.
Snart fins det kanskje bare Koranen som skal gjelde som den
endelige veiledning, og som det eneste budskap som skal få lov å fylle
tomrommet, det som vi av egen krat og i kraft av vår egen feighet og manglende
evne til å skille og skjelne på det åndelige eller sjelelige planet – to discriminate and discern -
med alle dens evige og uforanderlige forbud og påbud og alt satt inn i et
nådeløst – faktisk gjennomsyret og gjennomstyrt sekulært - juridisk system
som skiller seg fra den totalitære politikk per
se og per excellence bare i
navnet.
Vi har dessuten mer eller mindre helt uten Akademias hjelp
klar å dekonstruere vår kollektive beredskap og mentale byggverk som kunne ha
gitt islam motstand og motvekt. Sannelig et mesterverk? Og dette er prisen vi
vil betale i større og større grad fremover, fordi vi ikke lenger var i stand
til å se «den evige og fatale forskjellen mellom kristentroen og islam og
forholde oss til en sik erkjennelse: Den
fatale og evige forskjellen
Følgende
er noe jeg skrev i juni 2007, men om det er lagt inn på bloggen her tidligere,
har jeg ikke hatt tid til å sjekke, (sannsynligvis ikke):
Er Ågot Valle
en større fare for Vesten enn jihadistene? (Valle ble innvalgt på Stortinget i
1997 og satt i tre perioder for SV).
Det mener Robert Spencer .... at Valle faktisk kan være en
større fare, altså. Spencer burde forresten også ha vært introdusert for
professor Bjørn Utvik, men den «gleden» har han nok ikke hatt.
Valle, uttalte for en tid tilbake at pietistene og bedehusmiljøene i Norge godt kunne sammenlignes med Hamas, partiet som av flere betegnes som en terroristorganisasjon, dvs. en organisasjon for jihadister.
Men hvem er farligst for Vesten? Slike som Valle - og dem er det mange av dagens Norge - eller er det jihadistene?
Robert Spencer synes ikke å være i tvil: Det er slike som Valle. For mitt vedkommende vil jeg stille sprøsmålet: Er slike professorer som f eks Bjørn Utvik og Jone Salomosen like farlige som Ågot Valle? Begge synes å stå i en felles front – om enn «usynlig» front - mot «slike» som Wisløff, som jeg refererte til i ingressen over.
Jeg er enig med Spencer. Intet sted i Verden er kristendommen mer misforstått, mer uberettiget foraktet og "fryktet" helt uten grunn enn i Norge.
Humanistene, ateistene og sosialistene representerer en langt støtte fare for Vesten enn jihadistene på sikt. Disse er Vestens egentlig fiender, den indre fienden, den som nå jobber med alt den har av talent og kraft for å undergrave Vestens underliggende konstitusjon, som er kristendommen.
Spencer: Why the most determined enemies of Western civilization may not be the jihadists at all, but the leftists who fear their churchgoing neighbors more than Islamic terrorists.
(Min oversettelse: ... de farligste fiender av Vesten kan vise seg å være - ikke jihdadistene - men venstrevridde som er mer redde sine kristne naboer som går i Kirken enn de islamistiske terroristene.)
Her er litt mer fra Spencer for den som er interessert om hans nye bok:
Valle, uttalte for en tid tilbake at pietistene og bedehusmiljøene i Norge godt kunne sammenlignes med Hamas, partiet som av flere betegnes som en terroristorganisasjon, dvs. en organisasjon for jihadister.
Men hvem er farligst for Vesten? Slike som Valle - og dem er det mange av dagens Norge - eller er det jihadistene?
Robert Spencer synes ikke å være i tvil: Det er slike som Valle. For mitt vedkommende vil jeg stille sprøsmålet: Er slike professorer som f eks Bjørn Utvik og Jone Salomosen like farlige som Ågot Valle? Begge synes å stå i en felles front – om enn «usynlig» front - mot «slike» som Wisløff, som jeg refererte til i ingressen over.
Jeg er enig med Spencer. Intet sted i Verden er kristendommen mer misforstått, mer uberettiget foraktet og "fryktet" helt uten grunn enn i Norge.
Humanistene, ateistene og sosialistene representerer en langt støtte fare for Vesten enn jihadistene på sikt. Disse er Vestens egentlig fiender, den indre fienden, den som nå jobber med alt den har av talent og kraft for å undergrave Vestens underliggende konstitusjon, som er kristendommen.
Spencer: Why the most determined enemies of Western civilization may not be the jihadists at all, but the leftists who fear their churchgoing neighbors more than Islamic terrorists.
(Min oversettelse: ... de farligste fiender av Vesten kan vise seg å være - ikke jihdadistene - men venstrevridde som er mer redde sine kristne naboer som går i Kirken enn de islamistiske terroristene.)
Her er litt mer fra Spencer for den som er interessert om hans nye bok:
The fundamental differences between Islamic and Christian
teachings about warfare against other religions: "Love your enemies"
vs. "Be ruthless to the unbelievers"
* The myth of Western immorality and Islamic puritanism and why the Islamic world is less moral than the West
* Why the Islamic world has never developed the distinction between religious and secular law that is inherent in Christianity
* Why Christianity has always embraced reason--and Islam has always rejected it
* Why Jews, Christians, and peoples of other faiths (or no faith) are equally at risk from militant Islam
I was away most of this week, giving a two-day seminar on Islam and jihad to a private group, and while I was out of pocket Marisol Seibold did her usual superb job on this site. Many thanks once again, Marisol.
* The myth of Western immorality and Islamic puritanism and why the Islamic world is less moral than the West
* Why the Islamic world has never developed the distinction between religious and secular law that is inherent in Christianity
* Why Christianity has always embraced reason--and Islam has always rejected it
* Why Jews, Christians, and peoples of other faiths (or no faith) are equally at risk from militant Islam
I was away most of this week, giving a two-day seminar on Islam and jihad to a private group, and while I was out of pocket Marisol Seibold did her usual superb job on this site. Many thanks once again, Marisol.
During some down time on the second day of the seminar, France24 TV contacted
me and invited me to participate in an hour-long debate on the Andrea Sanke
show. The other two participants were French analysts who were discounting the
idea that there is any clash between Islam and the non-Muslim world.
If I can locate video of this I'll post it here, but one exchange was
particularly noteworthy: I was explaining that jihadists use core texts and
teachings of the Qur'an and Sunnah to recruit terrorists and justify violence,
and that peaceful Muslims had to confront that fact and find some ways to
counter it if it was ever going to stop. In response, one of the French
interlocutors began speaking about Christian fundamentalists, violent texts in
the Bible, and the Crusades.
Sanke didn't let me respond to this immediately, but I returned to it later,
pointing out that even if Christianity were evil and capable of being used to
incite violence in a way identical to the way Islam is being used today, that
doesn't address the problem of jihad recruitment or offer any way to solve it.
It is just a red herring, an exercise in denial, as if the fact that the
Crusades happened excuses the worldwide Islamic jihad that threatens
non-Muslims today.
This reflexive moral equivalence, which I've encountered on many, many other
occasions as well, is why I wrote my forthcoming book, Religion of Peace? Why
Christianity Is and Islam Isn't, which will be out August 13 from Regnery
Publishing. People point to the sins, real and imagined, of Christianity, and
to the alleged attempt by Christian fundamentalists to subvert the U.S.
Constitution, almost every time anyone speaks about the reality of the Islamic
jihad threat. That's why these notions have to be confronted, and why it was
worth a book: the anti-Christianity hysteria is the single largest factor
keeping people from thinking clearly about and acting upon the civilizational
challenge that the Islamic jihadists present.
One other note about the new book: I got an email recently from someone taking
issue with the title, saying that Judaism is a religion of peace also. Indeed
it is, as are Hinduism and Buddhism, etc. I do not say that Christianity is the
only religion of peace, and in fact in the book I call for (as I have called
for many times) an alliance between all those whom the Islamic jihad threatens,
be they believers in whatever creed or unbelievers. I am merely trying in the
new book to clear away some of the principal myths, a large number of which
center around Christianity, that cloud awareness of the jihad ideology of
Islamic supremacism in the public square.
http://www.amazon.com/gp/produ...reativeASIN=1596985151
http://www.amazon.com/gp/produ...reativeASIN=1596985151
---------
Spencer: ... the anti-Christianity hysteria is the single
largest factor keeping people from thinking clearly about and acting upon the
civilizational challenge that the Islamic jihadists present.
Valle må ifølge Spencer - hvis man skal tolke ham litt liberalt - tilhøre de antikristne hysterikerne som bidrar til å hindre folk i å tenke klart og foreta seg noe mot jihadistene.
Men spør man Valle og hennes like, så vil de sikkert si at de ikke har noe imot kristendommen som sådan. Samtidig gjør de alt de kan - kan det se ut som - for å undergrave Vesten ved å støtte jihadistene og dermed islam med alt de har og så mye remmer og tøy kan holde.
Det er ikke rart at folk forvirres i denne spaltningen. Delte "personligheter" passer ikke helt bra på topplanet i politikken.
Valle må ifølge Spencer - hvis man skal tolke ham litt liberalt - tilhøre de antikristne hysterikerne som bidrar til å hindre folk i å tenke klart og foreta seg noe mot jihadistene.
Men spør man Valle og hennes like, så vil de sikkert si at de ikke har noe imot kristendommen som sådan. Samtidig gjør de alt de kan - kan det se ut som - for å undergrave Vesten ved å støtte jihadistene og dermed islam med alt de har og så mye remmer og tøy kan holde.
Det er ikke rart at folk forvirres i denne spaltningen. Delte "personligheter" passer ikke helt bra på topplanet i politikken.
---
Hamas er tydeligvis ikke muslimsk nok, skal vi
tro lederen for "Army of Islam", en viss Dogmush, en klan-leder på
Gaza. Hamas er ikke mer enn en liten svekling i muslimsk betydning av ordet, tydeligvis.
Hamas er ikke voldelig nok for Allah.
Dogmush leder nå en gruppe på rundt 1500 soldater for islam og Allah. De står bak visse kidnappinger i det siste.
En smakebit på hva noen og enhver kan komme til å smake:
http://www.cbn.com/CBNnews/201600.aspx
Et lite utdrag:
If the Muslims will remain in the unholy prisons of the West and the atheist prisons of the East, the Army of Islam won't hesitate to kidnap anyone in order to release them," Dogmush said.
Ideologically, the Army of Islam bills itself as the closest Palestinian organization to al-Qaeda. The leaders scorn Hamas for not being Islamic enough, and they insist that Hamas impose Sharia law in Gaza right away.
They echo the thoughts of al-Qaeda's second in command, Ayman al Zawahiri.
He warned Hamas that "power is not an end in itself, but simply a stage on the path of implementing Sharia law."
Dogmush said, "If Hamas won't correct its path, we will correct it with the sword. Hamas is an Islamic organization only by their talk, not by their deeds. By following Syria and Iran, Hamas is having an external agenda."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar