«Tusenvis av krossar er brutalt tekne ned frå bygg som høyrer til den registrerte Tre sjølv-kyrkja. Krossteikna er erstatta med kinesiske flagg, Det er tid for tydeleg tale om dei grove brota på trusfridommen i landet».
Kommentar: Den som skriver dette er nødt for å være et hederlig, godt og særs velmenende menneske. Ikke sant? Men hvem er denne Tre sjølv-kyrkja?
På wikipedia finner vi bl a følgende:
The Three-Self Patriotic Movement (TSPM) in mainland China, now the officially sanctioned form of Protestant Christianity in China, took these principles as foundational for its establishment.[9] However, in its alignment with China's United Front Work Department, the TSPM sought to unify all Christians in China behind the government's political and social agenda and thus politicized matters of religious belief and practice and "subordinated the religious mission of the church to the political agenda of the Communist Party."[10] This represented a fundamental change in the concept of the three-self principle from a religious one to a political one. The TSPM’s implementation resulted in the suppression of other expressions of three-self principles that pre-existed it.[11] her
The mission historian David Bosch has argued that there needs to now be a fourth "self," self-theologizing.[12]
President X har sett i gang den verste undertrykkinga av religion i Kina sidan den blodige kulturev olusjonen. Regimet er djupt uroleg over den sterke veksten i kinesiske kyrkjer, skriver denne forfatteren.
Kommentar: Den som skriver dette er nødt for å være en god, hederlig og sant urolig kristen, - ikke sant? Her er en som vil beskytte trosfriheten, for alle. Her har vi å gjøre med et emosjonelt korrekt menneske å gjøre, et menneske med stor evne til innlevelse og et menneske som hater urett. Han ser ut til å være velvillig innstilt til å politisere «kyrkjene», kanskje særlig villig til å gjøre disse kirkene mer sosialistiske, og mindre avhengig av profitt, se under. Det ser ut for at han ønsker å gi det inntrykk at muslimer og kristne er like mye forfulgt i Kina, fordi de begge er religioner, og derfor fortjener like mye forfølgelse, sett med myndighetenes og partiets øyne. Det kan da skapes et inntrykk av at islam og kristendom er like farlige «religioner» og at det er minst like synd på muslimer som på kristne.
Men stemmer dette? Forfølgelsen av kristne ser imidlertid ikke ut til å være like intens og like mye innskrenkende, diskriminerende og omfattende. Det viser seg at muslimer forfølges på en helt annen og mer innggripende skala. Hundre tusenvis av muslimer blir satt i egne, avgrensede avlæringsleire, noen vil si hjernevask-fabrikker og mange mister jobbene sine etc. Muslimer ser ut til å være en spesielt utsatt gruppe som må tåle mye mer forfølgelse enn kristne. Så hvorfor hisse seg moralsk opp over det når visse kristne menigheter ikke får lov å henge opp kors på sine kirker? Lider Kina av staurofobi?
Hele poenget for forfatteren synes å være fremstille islam som like «uskyldig» som kristendommen. Forfatterens målgruppe er kristne i Norge som kan tenkes å lide av «islamofobi». Forfatteren varsler og retter sitt skyts mot islamofobi i Norge. Forfatteren synes å mene at islamofober i Norge handler like umoralsk og forkastelig som de kommunistiske myndighetene i Kina gjør. Islamkritikk i Norge kan innvarsle ytterliggående tiltak mot muslimene i Norge og få de samme konsekvenser som i Kina, - så bare pass dere - slik at hvis islamkritikken blir mer populær, jo mer vil Norge begynne å ligne Kina og jo mer religionsfiendtlig vil nordmenn bli. Norge kan havne opp som en fiende av religionsfriheten, akkurat som Kina er det nå. Kinas ukloke behandling av islam og muslimer brukes dermed som et argument mot islamkritikk i Norge. Islamkritikere er egentlig av samme ulla som Kina. Islamkritikere er like undertrykkende, rasistiske og diskriminerende som kineserne er i denne sammenhengen. Forfatterens hensikt er med andre ikke først og fremst å forsvare kristendommen, men å forsvare islam mer.
Forfatteren vil bli tydelig vis bli oppfattet som en som går i bresjen og står opp mot uretten. Men han begår alvorlige tankefeil og bekrefter dermed at han tenker uklart og ulogisk. Det er en logisk brist i fremstillingen og tenkningen. Det kan selvsagt ha sin hensikt: Han regner med at leserne er så dumme at de ikke skjønner hva han egentlig sier, og hva han egentlig forsøker å få frem og hva han mener folk bør mene, og, og hvofor han skriver og tenker slik han gjør, - alt for å få folk til å reagere på den måten han ønsker man skal reagere, dvs helt i takt med hans egentlige, underliggende motivasjoner, nemlig å legge føringer på folk med ussel retorikk i den hensikt å få folk til å innta det rette ideologiske standpunkt og de rette ideologiske meningen. I praksis betyr dette at forfatteren opptrer bevisst manipulatorisk og ufint, uten at folk skjønner hva som foregår. Han når kanskje målgruppen sin og kan slik sett triumfere, men det hjelper ikke stort når forfatteren bevisst forsøker å dreie på realitetene og fremstille sin egen – høyst personlige og ideologiske - «sak» som uangripelig og mer-moralsk. Her har vi med en kristen å gjøre som foregir å forkynne en moral som er bedre enn selve kristendommen. Vi har å gjøre med et menneske som er mer moralsk enn Gud og Jesus og som attpåtil indirekte og bak fasaden – eller hans personlighetsstruktur - forkynner «et helt annet budskap», som det heter i Bibelen. Han servere et høyst ambivalent budskap overfor både kristne og muslimer, en strategi som for et lite menneske bunner i et enormt behov for makt og anerkjennelse, og tynebehov, der han slipper til, og tilsynelatende helt utensynderlig interesse for noe annet. Mannen er antakelig livredd for å bli kalt rasist eller islamofob. Derfor må han selv angripe de han kan konstruere opp nettopp som rasister eller islamofobe, men som ikke er noen av delene. Forfatteren har da gjort seg avhengig av sine stråmenn, et symptom på paranoia og en eller annen for form for hobbypsykologisk paranoia kverulantis og medfølgende megalomania. Vi skal komme nærmere inn på «saken» etter hvert og i det følgende.
Forfatteren vil ha oss til å tro at islam og kristendom står på likefot, fordi de begge er religioner. Han tenker: Fordi islam og kristendom begge nå blir forfulgt i Kina, så er begge religioner likeverdige, og både muslimer og kristne tilber den samme guden. Men alt dette beror på en grov logisk brist i forfatterens forestillingsverden og optikk. Han kjenner ikke sine tankeforutsetninger. Hensikten er å ramme islamkritikere ikke bare her i Norge, men generelt, i hele Vesten.
Forfatteren selv ser ikke hvor manisk og fanatisk han er blitt, at han er begynt å hate de som argumentere mot ham. Han ser ikke ut til å tåle korreksjoner og bli motsagt på rasjonelt grunnlag. Han forstår ikke at det er fullt mulig og helt nødvendig å fortelle ham at andre ser mer realistisk på tingene og de har et større perspektiv, bedre innsikt og et bredere kunnskapsgrunnlag både om islam, kristendom og Kina. Han har tilegnet seg en fobi overfor islamkritikere og saklig islamkritikk og kjører frem som en enøyd dverg-cyclope med skylapper. Han satser på ett kort, og den oppfatningen at det er han og kun han som har de mest emosjonelt betingede korrekte emosjoner; han er en hypermagiker. Og komisk nok er det dette han vil skilte med, i den tro at han er svært forbilledlig, og alt dette i en prosess hvor han er ute etter å dukke andre, hvor nå enn han slipper til og har muligheten for det. At avisen Dagen bruker ham som et eksemplarisk vitne, er et mysterium og man kan betimelig og med rette nå virkelig spørre hvilket akademisk nivå avisen nå har sunket ned på og hvilken linje den nå fremover virkelig ønsker å følge. Mange vil se at Dagen nå begynner å bli mer og mer lik den såkalt kristne avisen Vårt Land og at Dagen dermed blir av like liten verdi som Vårt Land for mange kristne.
Og nå kan denne forfatteren selvfølgelig ta til motmæle og si at «nei, det har jeg ikke sagt» og «nei, det har jeg ikke ment» og «nei, dette er en ondsinnet kritikk» osv osv. i det uendelige, alt for å kunne forherlige seg selv enda mer. Men han viser da at han ikke forstår at påstander og forestillinger idet de er formulert alltid har en implisitt side og at denne siden, som altså ikke er eksplisitt formulert, kan være vel så viktige å forstå innebyrden av dom de faktiske, ytre, formuleringene, se her om idiotiet på Spikers Corner her (om blant annet Satan).
Forfatteren sammenligner to inkongruente og inkompatible «størrelser» i den hensikt å skape «motgift» mot saklig islamkritikk. (Han kan derfor tillate seg å behandle personer på den mest simple måte og til og med tillate seg å lyve rett opp i ansiktet uten å blunke, her ). Han skaper faktisk et falskt inntrykk av at muslimer og kristne arbeider mot det samme mål, de samme verdiene, det samme samfunnssystem, den samme gud og derfor den samme politikk. Forfatteren forsøker på den ene siden å ufarliggjøre islam og samtid å infantilisere muslimene, og på den annen side å gjøre det samme med de kristne og kristendommen.
Videre: I eit offisielt dokument frå 1997 vart talet på kristne oppgitt til 10 millionar. I 2018 er det 38 millionar eller meir, kven veit … X er skremt og meiner det var eit feilsteg å sleppa opp for friare utøving av religion. Kyrkjeveksten er etit trugsmål.
Kommentar: Den som skriver dette må være et spesielt modig menneske, et menneske som i første rekke svetter for å spre budskapet om Jesus Kristus, og som – prisverdig nok – ser ut til å sette islam opp som likeverdig med kristentroen. (Dette vil han ha oss til å tro). Han synes å tro at islam og kristendom er likestilt, eller at Allah og Gud er mer eller mindre den samme, og at begge religioner er like lite farlige, dvs like fredsinnstilte og derfor «gode». Det som skiller disse religionene fra hverandre synes å være at islam ikke bruker korset i sin misjon, mens kristne gjøre det. Det gjør visst kristne spesielt utsatt i Kina. Men islam synes å ha krav på en viss merbeskyttelse enn de kristne, hvis det ikke hadde vært for korset.
Tvinges forfatteren her til å sympatisere mer med kristendommen enn med islam? Forfatteren synes å ville ha frem at han støtter kristne mer enn muslimer. Men i prinsippet støtter han dem like mye, vil han ha oss til å tro. I praksis subsumerer han imidlertid både kristne og muslimer som «forfulgte», eller som en trussel. Forfatteren ser ut til å ri to hester, men det som er viktigst er å få frem er at alle mennesker overalt må støtte religionsfrihet for alle. Det synes for fatteren å skulle være en obligatorisk «normerende norm» for alle kristne og bare en slik nøytralitet – som dette prinsippet innebærer - kan oppfattes som egentlig moralsk. Vi kommer da ironisk nok i den situasjonen at både islam og kristendom anses som noe sekundært, i forhold det foretrukne trosprinsipp, altså. Forfatteren må derfor – hvis han da i det hele tatt er i stand til å se dilemmaet – trekke den konklusjon at politikk her kommer foran religion, her uttrykt i islam og kristendom. Å støtte islam – beskytte islam - grunner seg da på en rent politisk eller rent ateistisk betraktning. Forfatteren synes da å mene t bare politikken kan beskytte islam og kristendom. Like vel kritiserer han Kina for å drive politisk forfølgning. Forfatteren kommer dermed i skade for å mene at det er politikken som er feil, samtidig som han mener at det viktigste ikke er å støtte kristentroen primært, men begge religionene samtidig. Forfatteren reduserer dermed kristendommen til noe sekundært. Han gjør seg primært til politikere, dvs ideolog, hvilket er noe annet enn å være kristen. Det å være menneske først, synes å være viktigere enn å være kristen. Derfor må det skapes en overreligion, en religion som krevet at både kristne og muslimer må oppgi prinsipielle sider av sin gudstro. Han vil skape en politikk som er religion, med andre ord. En religion som er underlagt politikken og en politikk som er underlagt religionen.
Så er forfatteren et godt menneske tvers igjennom, et moralsk fortreffelig og uangripelig menneske, et moralsk uangripelig menneske?
Nei, fri og bevare meg. Forfatterens prosjekt eller eksperiment er oppskriften på en kommende katastrofe. Hvis man underlegger seg forfatterens forestillingsunivers, kan man likeså godt oppgi kristentroen med det samme. La da alt håp fare, som Dante skriver om i Den gudommelige komedie. Forfatteren tror han er høyt hevet ikke bare over islam, ikke bare over kristentroen, men også over politikken. Det var slik Hitler, Stalin, Mao og Pol Pot begynte. Forfatteren synes å ha noe virkelig store idealer å se opp til. (Han vil selvsagt ikke si det slik, og det er fordi han må ha et nokså overflatisk og grunt forhold til egne tankeforutsetninger, noe som selvsagt setter sitt preg på troen og troslivet hans. De satte ikke akkurat profitt i høysetet. (Hvilket altså forfatteren heller ikke gjør). Men de skapte faktisk en nye slags religion. (Også her nekter revolusjonære å se poenget). Kanskje denne religionen er spesielt beskyttelsesverdig i forfatterens øyne? Kan den innstilling og de trosforestillinger han målbærer, og vil vi skal følge, være den nye «gudstro» vil skal underkaste oss? I så fall har forfatteren et «gudskompleks»; hHan vil gjerne være større enn Gud, ja, til og med større enn Allah, kan man fristes til å tro, Se mer om forfatteren bl a her, med linker og og se her om Morken og Gilje som hypermagikere, bl a og mer om Morken som politiker, om bla fanger Iran etc
Videre: Difor; Alle religion skal vera statskontrollert … All utøving av religion – også i registrerte trussamfunn – skal vera «kinesisk» i tråd med verdiane til ommunistpartiet. Difor sit pastorar i fengsel. Mange kyrkjer jamna med jorda. Tusenvis av krossar er brutalt tekne ned frå bygg Krossteikna er erstatta med kinesiske flagg.
Kommentar: Den som skriver slik må være en stor kjempe for rettferdighet og frihet; han er for menneskerettighetene og for trosfrihet. Han må være en stor helt og fortjener utmerkelser og all heder.
… i første halvår i år vart minst 900 krossar rivne ned … Fortvilte kyrkjefolk prøvde å stå imot …
… Dersom dei nekta, ville kyrkjefolket mista pensjonar og sosialhjelp, og barna kunne mista sjansen til å skaffa seg utdanning.
Kommentar: Den som skriver dette er en troshelt og en som står på de svakes side. Han trenger all vår støtte. Vi kan lette vår egen samvittighet ved å gi til den organisasjonen han representerer. Vi kan ikke si nei til å hjelpe og støtte et menneske som er så sannhetssøkende og så frihetssøkende på vegene av alle verdens undertrykte.
Mer: Undertrykkinga rammar all religion. Det vert utplassert overvakingskamera i gudshus.
Kommentar: Vi er helt enige. Undertrykking skal ikke finne sted. Ytringsfrihet skal finne sted. Men forfatteren nevner ikke med ett ord forfølgelsen av kristne i muslimske land. Han nevner ikke at Kina som land ønskes velkommen i det meste av verden, at mange ser på Kina som en befrier. Han nevner ikke at Kina har opplevd mange terroristangrep fra de som tror på religionen islam. Han nevner ikke at Kina ikke har opplevd terror fra de kristnes side.
… Det er fortvilande å sjå korleis regimet prøver å knekkja trussamfunn … det skal stort mot til å halda stand.
Kommentar: Forfatteren trenger all den sympati vi kan mobilisere, eller? Vi må motarbeidet det sosialistiske regime. Religion må beskyttes uansett hvilken religion det dreier seg om.
Videre: Difor: Vi skal stå opp for både kristne, muslimar og buddhistar som vert knebla for trua si.
Og utanriksminister Ine Marie Eriksen Søreide må seia tydeleg i frå ---
Kommentar: Ja, å stå opp for de som blir undertrykte og kneblet, er en sann kristenplikt og de som ikke er enig i dette, kan ikke være like gode mennesker som oss; de som er uenige med oss er tvert imot med på å undertrykke folk, en påstand som selvsagt aldri helt kan stå til troende. Den er altfor enkelt og burde ikke være en redaktør verdig. Å få folk til å bite på her, er en tragedie både for forfatter og leser/sympatisør. Men folk gjennomskuer ikke dette, man tror fullt og fast at: Forfatteren tenker og føler helt korrekt og blir oppfattet som et forbilde for alle kristne, slik at også utenriksministeren i Norge, til og med, har å bøye seg dette og stå på krava.
Jo fler som biter på, jo mer tror forfatteren at han lykkes. Han kan føle seg godt fornøyd med seg selv, har tillegges en viss viktig posisjon, han betyr noe og selvbildet og selvforherligelsen kan fortsette uten hindring. Det ligger an til illusjonsbygging som et mål i seg selv.
Sett i et maktperspektiv er artikkelen lagt opp med et par klare formål. Den skal skaffe forfatteren meningsfeller og venner. (Innsamlede midler skal gå til et godt formål). Dens hensikt er dobbel: Å skaffe seg sympati og forståelse hos muslimene og å advare kristne mot islamkritikk. Dette synes å være det overordnede målet.
Ved å støtte muslimene verden over mot enhver forfølgelse, urettferdig og dårlig behandling generelt, som kristen, forventer forfatteren at han opparbeider seg en midlerposisjon og en posisjon blant muslimer generelt som kan hjelpe forfatteren selv til å befeste sin politiske maktposisjon. Støtten til muslimene kan da etter hvert oppfattes om et vikarierende motiv og som et skuespill eller et hykleri. For at han da ikke skal bli avslørt, vil han måtte fortsette med den støtten i stadig større glad, til stor glede for muslimer frelst, uansett situasjon og uansett hvor gode motstandernes argumentasjon er. Forfatteren graver seg ned i en skyttergrav der ingenting ondt kan skje i islams navn. Han vil kanskje komme i en situasjon hvor han må bortforklare at muslimer faktisk hevder at de har plikt til å hate, at Allah står bak det onde osv. og at dette følger av de islamske hellige skrifter selv. se her om plikten til å hate og når ikke å hate blir en synd. (Han nekter seg å forstå dette i et større perspektiv; han tvinges dermed til å måtte forholde seg enkeltperspektiver, enkeltsaker, enkeltgrupper, enkeltskjebner, på bekostning av å se helheten. Han blir «en religiøs ad-hocer», for å si det sånn. Et menneske hvis liv blir til mens han går og som logrer for alle og enhver, uten å kunne se med alvor til noe og noen. Han kan da forholde seg til visse muslimer på en svært naiv måte. I en av linkene jeg referer til lar han en muslimsk kvinne som virker svært lite muslimsk, ja, som andre mennesker vil se er forvirret, men som forfatteren bruker som et instrument for å frikjenne islam per se fra enhver kritikk. Slik kan han unngå å bli konfrontert med enhver dypere grunnlagsproblematikk. Han blir da lett stående igjen som en overflatisk og faktisk vinglete person, men da gjerne en vinglete person som blir oppfattet som det motsatte, og da som en stødig kar, merkelig nok, i kraft at han jo insisterer – komisk nok - så seriøst på sin vingling, en person som kan jatte med hvem som helt uten å kunne ta noen enkeltvis på alvor. Han kan selvsagt oppi alt dette riktig nok da appellere til en høyere ideologi, f eks sosialismen, som lover gull og grønne skoger, og som likesom får ting gjort, i motsetning til kristendommen, som ofte ender i «det åndelige» og ute av stand til å se den sosiale virkeligheten. Men en slik reaksjon vil jo bare bekrefte hvor overflatisk og lettpåvirkelig han var allerede i utgangspunktet. Han vil hjemle sin kristentro i noe høyere, her en politisk idelogi, alt for å redde skinnet, dvs styrke og vedlikehold imaget og posituren, som han har brukt så mye energi på å opparbeide.
Det sier vel seg selv at en slik person vil måtte unnvike ethvert forsøk på seriøst å ta for seg islam proper, islam sett som teologiske system i all sin fylde og med alle sine mangler og feiloppfatninger, ja, dårlige moralske normer. Han vil være redd folk som forsøker å se islam i dette perspektivet, for han har gjort seg avhengig både av å kunne moralisere overfor islamkrikere, selv om de er kristne, og samtidig vil han kunne fortsette å kunne skyldbetynge andre kristne, for å kunne holde dem i folden og alt dette for å kunne fremheve seg selv som «godhetsapostel» og som emosjonelt betinget uklanderlig. Et slik menneske er full av empati, må vite. Se her om Mellomkirikelig råd og "Against Emphaty" av psykologen Paul Bloom. Og jo mer synd han kan overføre på sine kristne trosbrødre og søstre, jo mer viktig blir han, forhåpentlig i andres øyne, men det holder lenge for denne forfatteren å bli mer høy og viktig på seg selv.
A propos: Det finnes «hjemler» i Koranen for å anse Allah som skaper av det onde! (Ida Glaser i «Islam og kristen tro» i Vi Tror nr 1. 96). Men se: «Det vi kaller ondt, relateres til Allah. Skapelse uten syndefall, allmakt uten andre aktører, vilje uten moralsk vesen. Alt fører ubønnhørlig til at ansvaret for det onde faller på Allah», se Stefan Gustafson s 128). Her om synden og syndene i islam og kristendom - gud bak det onde
Særlig er det legitimt, selvsagt, å forsøke å påvirke positivt, hjelpsom, konstruktivt og kreativt der uretten mot muslimene skjer i systemisk form, eller organisert, slik man mener Kina gjør. En slik posisjon vil gi forfatteren stor følelse av betydning og makt og gi selvbildet et stort cick, et cick han gladelig og selvtilfredsstillende må ha stadig mer påfyll av, skal han kunne makte å fylle sin – egendefinerte – funksjon og befeste sin posisjon, i «selv-herlighet». Han tiltenker seg en posisjon blant de store. Forfatteren snakker da også stadig vekk om «leiarar» som han referer til. Han befinner seg blant de viktige, med andre ord. Han påvirker de med makt, han har derfor stor makt selv og er en mektig person. (I seg selv er det selvsagt helt legitimt å forsøke å påvirke «de store» til mer godhet, både politisk og kulturelt, men her må man se visse proporsjoner: Når selvpresentasjonen ikke står i forhold til grunnlaget for dette arbeidet og savner en virkelig samlende begrunnelse, vil forfatteren lett bli oppfattet som latterlig og selvbetjenende. Han har kanskje stor internasjonal støtte og mektige misjonskrefter bak seg, men dette i seg selv bør ikke gjøre forfatteren kjepphøy og nedlatende, Selv de mektigste organisasjoner kan ha en helt feilaktig virkelighetsforståelse og da hjelper det ikke i lengden å pukke på at man er god eller bedre enn slik folk som f eks islamkritikere).
Det er slik forfatteren vil at vi skal tenke. Han vil at leseren skal ha de samme holdningene og de samme begrunnelsene for sine standpunkter som han. Forfatteren har også skrevet:
Det er tid for at profitt må vika for menneskerettar, (Dagen 120820), se her
Forfatteren synes å ha en svært innarbeidet frykt for profitt. I seg selv er dette et symptom på gudløshet eller fantasiløs marxisme. Særlig hvis profitt her kan knyttes til Kina. Det er umoralsk, eller i hvert fall ukristent (?) ifølge forfatteren, at Kina lar seg motivere av profitt. (til og med marxismen-kapitalismen må bøye seg for forfatterens nye overgud). Det er kanskje også umoralsk å ville ha kontroll med hva som læres i moskeene rundt omkring i Kina, kanskje spesielt i de områdene hvor islam står sterkt – det kan dreie seg om 20 millioner muslimer her. Det er avskyelig at Kina interesserer seg for å beskytte seg selv mot en viss lære i islam som oppfordrer til voldsbruk. Det synes moralsk greit for forfatteren at visse muslimske grupperinger mener de har eneretten eller i hvert fall førsteretten til store oljeforekomster i visse deler av Kina, hvor islam står sterkt og hvor man har tydd til terror for å nå frem med høyst profitable krav på denne retten til oljen. her:
Though the conflict is traced to 1931, factors such as the massive state-sponsored migration of Han Chinese from the 1950s to the 1970s, government policies promoting Chinese cultural unity and punishing certain expressions of Uyghur identity,[14][15] and harsh responses to separatism[16][17] have contributed to tension between Uyghurs, and state police and Han Chinese.[18] This has taken the form of both frequent terrorist attacks and wider public unrest such as the Baren Township riot, 1997 Ürümqi bus bombings, protests in Ghuljia, June 2009 Shaoguan Incident, the resulting July 2009 Ürümqi riots, 2011 Hotan attack, April 2014 Ürümqi attack, May 2014 Ürümqi attack, and 2014 Kunming attack. Other Uyghur organizations such as the World Uyghur Congress denounce totalitarianism, religious intolerance, and terrorism as an instrument of policy.[19]
Kinas oppførsel overfor muslimene i disse område er blitt karakterisert som et cultural genocide, et kulturelt folkemord. Og det er sant: Om dette kan jeg ikke uttale meg særlig konkret. Jeg savner dokumentasjon og må her nøye meg med en mer hobbypsykologisk tilnærming til forfatteren og hans »akademiske» eller journalistiske prosjekter, (i hans egenmektige saks tjeneste, selvsagt)
Forfatteren – som jeg foreløpig kaller ham - over, vil antakelig ha store vansker med å slutte seg uforbeholdent og helhjertet til følgende uttalelse:
«Om Lars Gules kategorisering eller stigmatisering, svarer Knudsen Yucel, (som arbeider i ex-muslim, Norge):
– Denne stemplingen er totalt virkelighetsfjern. Skal vi følge Gules synspunkt, bør vi kalle muslimske organisasjoner for eks-muslim-fiendtlige siden deres religion beordrer dem å drepe oss. Vi kan også kalle dem jødedom-fiendtlige, homofil-fiendtlige, kvinne-fiendtlige og så videre, siden deres hellige bøker sammenligner disse med gris, rotter, hunder eller esel, og støtter drap eller vold mot alle disse gruppene. Forventer Gule at vi som er frafalne muslimer og som tar et oppgjør med islam, kan få legitimitet i troende muslimske innvandrermiljøer i dag når til og med frafalne og blasfemikere kan straffes med døden i mer enn ti land som styres med deres religiøse lover i 2020?
– Å kjempe for å skape kritisk tenkning, spørsmål og tvil hos muslimer ovenfor deres religion og kultur er ikke fiendtlighet. Det er derimot kjærlighet til muslimer som mennesker». se documet. no her
Uttalelsen over kommer rett fra hjertet og går rett til hjertet. Yucel har opplev islam på kroppen og skjønner både med hodet og hjertet «hvor saken står» med islam per se, islam proper, som jeg også benevner det. Her fungerer hjerne og hjerte sammen. Her tenker man juridico-religico og unngår å falle i den felle jeg kaller SAP. (Se andre steder på bloggen). Hvor står forfatteren i forhold til dette? Antakelig vil forfatteren reagere med ikke lite irrasjonell fobi – for å bruke en tautologi eller hyperbole, om man vil, - overfor exmuslimen. Lars Gule, som jeg ellers har gitt mye omtale her på bloggen, vil sannsynlig vis reagere på noen lunde samme måte, vil jeg tro. Forfatteren og Gule er mer like enn de fleste vil våge å tro.
I sterk kontrast til den linjen opererer med største selvfølgelighet og - og umoden - selvsikkerhet slike som Johannes Morken – for nå å nevne hans virkelige navn - har lagt seg på, finner vi andre måter å nærme seg problematikken på, en helt annen og befriende strategi som virkelig konsentrer seg om hvordan kristne behandles og forfølges, spesielt i den islamske verden i dag, se bl a om Morken sett i forhold til Raymond Ibrahim her, og om bla Hagia Sofia, Den norske kirke og Fykse Tveit og spesielt om Raymond Ibrahim og hans viktige arbeid for å belyse forskjellene mellom islam og kristendommen og hvordan dette manifisterer seg i praksis: Morken pluss Stefanusstiftelsen og martyrene
Forfatteren det siktes til over er altså tidligere redaktør i Vårt Land, nåværende redaktør i Stefanusalliansen, Johannes Morken, se hans artikkel uavkortet her:
https://www.dagen.no/meninger/debatt/2020-08-27/N%C3%A5r-krossen-skal-ned-927514.html
Se våre tidligere artikler om forfatteren, hans ge liker og mye annet relevant:
Er det snart dagen for Dagen - bl a om Morkens bidrag
Morkens påskebudskap - blasfemi? – den muslimske terroren er blasfemi …
Se om Morken og bl a Horn når det kommer til harprat - og deres islamofobi
Morken og Horn produserer sine ofre
Med Dagen fra demring til skumring?
Om det nye "vi'et", hypermagi og emokrati
Morken fordømmer drap men ikke betingelsene
Fyldig om "Morken og Horn revisited"
Morken og muslimar har fått nok av islam
Morken og Vårt Land - et katastrofeområde
Utvalg av tidligere artikler:mandag 16. mars 2020
Og her om et ynkelig forsvar for Morken – utrolig nok. Idioter bedrar seg mest selv.
Og her et lite – nødvendig - supplement til ovenstående lenke
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar