I dag og her og nå tar jeg på meg boksehanskene, om mulig
for å avverge en complete knock-down.
Det er i selvforsvar, selv om forsvar av noen kan betraktes
som et angrep. Jeg er ikke lite perplex, jeg avventer, men jeg er klar. Om
mulig litt klarerere enn før. Det er ofte uforståelig for noen at man lar seg
opprøre. Skjønt opprøre? Noen lar seg aldri opprøre. De forstår ikke at det går
an å la seg opprøre og bli forferdet. Noen lar seg opprøre av blod i én
sammenheng mens de ikke lar seg opprøre av blod som våpen i en annen.
Når noen mennesker mesker seg i blod, bør man våkne,
spesielt når man bruker blodet og meskingen som et våpen mot uskyldige, når
meskingen brukes bevisst for å såre, nedgradere, nivellere og
umenneskeliggjøre, og når den angriper både normer og mennesker, inn i hjertet.
Og kun for å vinne i en politisk maktkamp. Da bør man «ta på seg boksehanskene»
1988: Dagbladet: STERKE VIRKEMIDLER: Børre Knudsen helte saueblod over seg selv en rekke
ganger, her utenfor Stortinget under en aksjon mot abort i 1988. Han ble
arrestert etterpå. Foto: C. F. Wesenberg / NTB
Dagbladet skrev også: Blodig
og blind: Selv mot slutten av livet var Børre Knudsen blind for lidelsene han
påførte jenter som ville bestemme selv. i Dagbladet
(Knutsen og Nessa hadde ikke gått av veien for å vise filmer av hva som skjer
mot fostre o mors mave før, under og etter aborter)
Om Passion of Christ av Mel Gibson, NRK i 2004: – Denne filmen vil jeg ikke anbefale til
noen. Den er rett og slett grusom, sier biskop Gunnar Stålsett etter å ha sett
Mel Gibsons dramatisering av Jesu lidelseshistorie. Kilde: NTB, Publisert 19.
mars 2004 kl. 09:10 Oppdatert 19. mars 2004 kl. 10:32,her
– Jeg ble rett og
slett kvalm, er Oslo-biskop Gunnar Stålsetts umiddelbare reaksjon etter å ha
sett "The Passion of the Christ" på en forhåndsvisning torsdag.
Kommentar:
Så vidt jeg husker brukte den daværende biskop diagnosen sadisme om Gibsons
film, i en debatt. Hva ville Stålset sagt i dag om en kronikk i Dagbladet i
forigårs som både vasser og mesker seg i blod? (Vi gjengir detaljer i litt av
kronikken under).
Og hva ville Dagbladet den gang sagt om Dagbladet i dag? Den
gang var Dagbladet rystet over Børre Knutsen og Ludvig Nessa for å vise «blod»,
og for å forsvare ufødte barn. I dag bruker Dagbladet blod mot statsråd Kallmyr som ikke kan redde
alle barn av asylsøkere og flykninger i Middelhavet.
Sammenligningene er selvsagt ikke helt analoge eller
identiske. Men Stålset ville neppe
ha noe mot den kronikk Dagblade legger ut i dag, og som altså er svært,
detaljer, blodig. Og heller ikke vil Dagbladet selv, som selv publiserer denne
blodige kronikken, ha noen innvendinger mot kronikken. Snarere tvert imot, både
Stålset og Dagbladet vil selvsagt på
en eller annen måte hylle denne kronikken. Vi må gå ut fra at dette ville være
politisk og ideologisk betinget. Og at blod og mesking i blod, for dem, kan
brukes helt «legitimt» mot politiske og religiøse motstandere, men ikke når det
kommer til standpunkter og verdier som kommer fra folk de selv elsker, og så
gjerne promoterer og pleier. Da godtar de blod og mesking i blod. For å skade.
Muligens også for å nyte …
Vi hadde ikke før
skrevet vår epistel om hypermagi og offerproduksjon
i går her
om offerproduskjon - før
overskriften i Dagbladet forsyner oss i dag med en ny, grusom, patetisk, og
skadefro vri og en skammelig vinkel på tingene.
Den viser oss at hypermagien
kan bli sykelig, sadistisk og pervertert. Ja, den viser at hypermagien virkelig har antatt sykelige proporsjoner, og at hypermagi ikke bare er et mer eller
mindre overflatisk fenomen eller et mer eller mindre letthelbredelig syndrom.
Og det eneste man kan håpe på nå er at «tilstanden» er midlertidig og at
forfatteren av artikkelen, (som er et veldig og urettferdig angrep å statsråd
Kallmyr), - kan vokse seg ut av og bli frisk, og ta til vettet helt på egenhånd
og av seg selv. Folk bør stimulere forfatteren til selvhjelp i stedet for «å
lure på» om hun ikke har rett.
Men det vi i beste fall kan håpe på nå er, at «tilstanden»
ikke blir forverret, at folk forstår at dette ikke går lenger, at man ikke kan
tøye hypermagien – legitimere den
åpenlyst - over alle grenser, uten at det får konsekvenser, i en eller annen
form.
Det beste vi kan håpe er at folk reagerer og viser sin
avsky, slik at Dagbladet får summet seg og komme til sans og samling. Hvis ikke
kan situasjonen komme ut av kontroll og folks mentale helse deterioreres inn i vanviddets forgård, fortere
enn flint, for så å bli der en gang for alle, og da uten noen form for mulighet
for løslatelse eller forlatelse på
prøve.
Journalisten i Dagbladet bør diagnostiseres av
hobbypsykologer, for hobbypsykologer har ingen makt og myndighet til å
tvangsinnlegge denne journalisten. Utdannede og sertifiserte psykologer må
forholde seg avventende, til de eventuelt av de rette myndigheter får forelagt seg
journalisten og redaksjonen in persona
til uavhengig og habil observasjon, hvilket er lite sannsynlig.
Men hobbypsykolgene
bør nå trå til med sine innsikter, sine hverdagserfaringer, sine
grunnleggende verdioppfatninger og sine menneskesyn, og syn på både rettspleie
og diagnostikk, og vise holdning. De bør fortelle oss noe om det naturgitte
moralske pass vi er utstyrt eller skapt med. De bør nå kunne si oss noe om
hvilken rettsfølelse folk har eller burde ha. (Jeg har god tro på dette). De
bør si at slik vil vi ikke ha det lenger og at nok er nok, ikke o k.
Det går på helsa løs
dette. (Vi minnses avdøde Fuggeli som mante folk som var kritiske til å «gi
litt mer fan»).
Den berettigede moralske ergrelse holder på å kvele oss og
ingen reiser bust. Men hvem tør og hvem våger å stå frem? Det er best å
forholde seg likegyldig og håpe på at det skal gå seg til av seg selv. Det er
faktisk hva folk tenker. Fro øyeblikket, og i håp om at andre kan « rydde opp» for dem, og da liksom bedre enn dem selv.
Men dette er bare sekulærfatalisme og defaitisme og noe vi må ta avstand fra og
i hvert fall ikke oppfordre til.
Men hobbypsykologene vet av fornuften basert på erfaringer
at det like vel ikke nytter, folk har dermed en god bort-forklaring, når de
foretrekker likegyldighet fremfor aksjon. Jeg tror den vanlige mann i gata og
folk med «common sense», vil være i
stand til å se at journalisten og Dagbladet som trykker artikkelen og journalisten
til sitt bryst, er ute på marabotten, og at både avisen og journalisten neppe
kan overleve en påtvunget svømmetur, eh, psykokur,
på avgrunnsdypt vann.
Vi får på tross av alt dette like vel sette vår lit til
hobbypsykologer av alle slag og fasonger, for vi må ha tiltro til sunn fornuft
og vanlig sunt bondevett, for ellers vil det gå oss ille og vi får ikke leve
lenge landet, som het, før i tiden.
Vi må la
profesjonelle psykologer i fred, de har jo med sitt å gjøre, de er ikke akkurat kjent for å gå på barrikadene når
utfordringer av den sorten vi ser her ser får utfolde seg, i en riksavis, og
hvor det faktisk reelt sett står om folkehelsa som sådan på litt sikt. Ikke
engang Vårt Land ville ha våget å trykke en historie av denne perverterte
dimensjon og type. Det sier vel sitt om hva jeg mener om Vårt Land, som sies å
være en kristelig avis. Og det sier noe om hva vi mener om hvordan folk nå lar
seg bruke i hypermagikernes nesten
usynlige, men akk likevel så aktivt virksomme, subliminale strategier, uten at
noen vil la seg merke av det, på alvor. Vi trenger hobbypsykologer på banen,
folk som vet at de eier sunn dømmekraft og som ikke lider av personlighetsforstyrrelser.
Journalisten er
sadist. (Ville Stålsett og Dagbladet samtykke?) Hun vil det vonde. Hun
velter seg i fryd over menneskelige lidelser og mennesker som lider. Jo flere
offer hun finner, plukker opp og konstruerer, retorisk eller ikke, jo bedre for
henne, jo bedre for «saken hennes».
Først finner hun barn som blir ofre – for menneskesmuglere
og familier som er villig til å sette sine barns liv i stor fare og som
kalkulerer med inntekter og utgifter i form av liv som kan ofres.
Dernest finner hun det neste offer: Her en norsk statsråd,
som altså bli hennes offer, et offer hun er villig til ofre helt uten
grensesetting på hypermagikerens
høyalter.
Journalisten og
hennes redaksjon elsker - innbilt eller ikke - å se Kallmyr og andre vri seg i
mental smerte, i angst og anfektelse, alt klart og tydelig intendert fra
journalistens side. Hun sparer ikke på noe, hun sparer heller ingen andre hun
har utsatt seg som måltavle og som hun trenger or å gjennomføre sine ofringer:
De hun definere som onde, de som er satt til å styre landet, et land som nå
forutsettes å bli styrt av nådeløse, dehumaniserende og derfor djevelske
krefter. Her inkarnert som statsråd
Kallmyr, inkarnasjonen av djevelen selv. Hun går egentlig løs på oss alle,
fordi vi pr definisjon er onde, som i det hele tatt kan tåle så inderlig vel,
liksom, at barn faktisk dør i migrasjonsbølgene i Middelhavet.
Journalisten er hypermagiker og bruker hypermagiens metoder og strategier til
punkt og prikke for å nå sine mål og ramme legitimt og lovformelig helt uskyldige
personer, folk som demokratisk er satt til å skjønne mellom hva som er rett
eller gal måte å beskytte landet og dets borgerne på, med helt legitime,
rasjonelle midler.
Men denne
journalisten er ikke bare hypermagiker,
hun tar hypemagien opp til et høyere
nivå. Hun er en sadistisk
hypermagiker. Hun er ute etter å såre og nyter de sårene hun stikker i sitt
offer. Hun tilfredsstilles av å gni salt i sårene, hun beklager muligens at
prosessen – torturen - tar for kort tid og at lidelsen og smertene derfor er
altfor kortvarige.
Det journalisten og redaksjonen gjør, er å skilte med ofre fra
under fjerne himmelstrøk som lider mer enn de hun selv her gjør til offer, de
hun retter skytset sitt mot, for det er ikke bare én hun vil ramme, hun vil
ramme så mange som mulig, mennesker hun vet ikke med rimelighet kan forsvare
seg, i og mot media, hvis alt nå er slik at alt – ale handlinger, alle
unnlatelser av handlinger på dette området - skal dømmes ut fra hva som skaper
mest betinget korrekte og de mest servile emosjoner.
Dette er bevisst sado-maksimering.
Hun vet hvor det sårer mest. Hun vil ha flest mulig med seg på sin sadismeturisme.
Hun vet at hun får sympati, mange vil si at sadismen hennes rettferdiggjør et
høyere mål og blir rettferdiggjort av hypermagikerens
sadisme: Flere flyktninger og asylsøkere, større ansvar for politikere.
Sadisme er «bra» så lenge den resulterer i fler og større
bevilgninger til migrantene og en mer åpen og forutsigbar asylpolitikk for
asylantene, ikke sant? Det lyder så sant og riktig, ikke sant?
Journalisten bruker sin ofre – de som lider og dør pga
Kallmyr - som rene instrumenter. Torturinstrumenter. Hun bruker menneskelige
tragedier som instrument. Hun fremstiller dem derfor ensidig som offer, og jo
større offer hun kan fremstille dem som – produsere dem som – jo større sympati
vet hun at hun vil få.
Kynismen her er like grenseløs som de grenseløse leger kan
være. Hun kan derfor tillate seg å være taktil. Vi skal kjenne det på kroppen.
Hun vil under huden på oss. Hun vil gjøre en skikkelig jobb!
Hennes ofre skal
kjenne det ikke bare på kroppen, men også lengst inne i sjela og jo lenger inn
jo bedre og jo lenger det står på, desto større uttelling. Hun vrir kniven i
hjertet på folk.
Målet helliger
middelet for hypermagikere, i
tillegg helliggjør denne journalistens offerproduksjon hypermagikeren og sadisten selv.
Sadismen krever sin ofre som
bare en gud kan tillate seg å kreve sine offer. Hennes strategi antar her en
religiøs dimensjon. Inkvisisjon er bare et sideord her. Her utøves subtil
tortur. Ja, hele befolkningen skal nå lide med det denne hypermagikeren og sadisten.
Det oppfattes om rettferdig straff av hypermagikeren og sadisten. I sannhet en farlig kombinasjon av
«ulykker» for samfunnet.
Hun forsøker å overbevise folk om at hun selv lider, - fordi de slemme er så slemme, dvs hennes
politiske motstandere - at hun faktisk lider like mye – og det attpåtil som den
priviligerte person hun nå engang er, som får leve og blomster i trygge Norge
uten problemer.
Hun ønsker å vise frem at hun selv lider like mye som de
ofrene hun selv produserer gjør, fordi hun er så god av seg, så ren og
«hjelpetrengende». Og jo mer hun klarer å fremstille ofrene som lidende, jo mer
lidende blir hun jo selv, vil hun, at vi skal tro. Det er det inntrykket hun
forsøker å skape. Ved å vise at hun lider for ofrene, produserer hun fler like
lidende ofre og jo mer disse og hun selv lider, jo mer skal folk lide, folk som
derfor må vekkes, til ikke bare å tolerere eller akseptere lidelsen, men også
til å gå inn i selve lidelsen selv.
Det heter å gi eller
påføre folkn dårlig samvittighet, uten grunn, men her er noe mer: Her er
sadismen tydelig. Hun vil ikke bare gi folk mer dårlig samvittighet, hun vil at
de skal lide ekstra mye og ekstra lenge fordi de ikke er følsomme og gode nok. og
fordi de ikke har dårlig samvittighet allerede i utgangspunktet.
Hun lider jo selv, alibiet er perfekt, derfor må og skal
også andre lide. Hun vil at publikum skal se minst to ofre, henne selv og de
virkelige ofrene i Middelhavet. Derfor kaster hun seg over Kallmyr og gjør ham til et tredje offer, en for henne syklig
nødvendig offerhandling, et offer som fortjener å lide så mye som mulig. Hennes
egen – falske –lidelse - og de andre som lider med henne i sin egen lidelse, skal
veie tyngre enn alle andres – antatte - lettere former for lidelse, eller lettere
former for dårlig samvittighet, noe som ikke holder: Her skal det skapes
destruktiv dårlig samvittighet, drepende dårlig samvittighet. Offer-prestinnen
vil ikke nøye seg med noe halvt eller billig offer, nei, her skal det stå om
liv eller død. Noen må ofres, - taktilt.
Det mest sykelige i alt dette er at folk går fem på og at
Dagbladet som institusjon eller organisasjon faktisk identifiserer seg med
journalisten og de ofrene hun produserer. De spiller da med på hennes strategi
og hennes premisser, hennes sadistiske tilbøyeligheter og gjør dem til
legitimeringsgrunnlag, ut fra hennes private behov og den mulighet som
foreligger for at Dagbladet selv har gjort seg til et organ som bør ha den
dårligste dårlige samvittighet av alle. Dagbladet tar ikke sjansen på at dette
er grådig og falsk spill fra begynnelse til slutt. Den falske skyldbevissthet
har allerede inntatt redaksjonene, et paradigme skapt av hypermagikere. Det forteller faktisk at Dagbladet er i ferd med å
minste forstanden. Dagbladet gjør seg ut fra dumhet og naivisme, og manglende
realisme og sunn dømmekraft, til en sadistisk institusjon som gjør seg helt
avhengig av sadisme.
Dette er følelsesmessig utpressing på sitt mest eklatante,
mest brutale. og på det høyeste nivå. Her forutsettes det at folk flest er
moralske analfabeter uten empati, uten evne til innlevelse, uten evne til å
forså og uten ønsker om å hjelpe. Hun forutsetter at folk er like mentalt
tilbakestående som hun selv er. Hun mener eller forutsetter at folk fortjener å
lide, ved å holde frem og stille ut et offer hun selv bidrar til skape og som
hun selv er avhengig av for å kunne fremstå som uforskyldt offer. Hun trenger
stadig flere ofre for at sadismen virkelig skal få virke, for at folk virkelig skal
få smake det. Det hun gjør er å dehumanisere
folk ved å apoteosere seg selv.
Hennes hypermagisk betingede lidelse
gjør henne uangripelig. Hennes sadisme begrunnes i hennes egen innbilte
overlegne status, i hennes egen persons selvguddommeliggjorte selv.
Hun overskrider grenser selv den gjengse hypermagiker setter for seg selv og
andre, og som han – ironisk nok – definere som sømmelighetsgrenser og på en
måte som gjør at han slipper unna med det kollegaene hans intellektuelt og
emosjonelt lar ham argumentativt slippe
unna med. Nå har hypermagikerne gjennom
år klart å rydde en vei i ørkenene hvor det høymoralske og eneste «etisk»
forsvarlige er å tøye grensene til det som bare for få år side var utenkelig
Hypersadisten her
appellerer til den ultimate fordring, en fordring ingen kan møte i håp om å fullføre
eller oppfylle noe som helst av det som hører politikken og hverdagslivet til. Den
sadistisk motiverte journalisten forutsetter at det er mulig å hjelpe hvert
lite barn fra alle smerte, alle farer, all utnyttelse, alle kynisme. Hun vil det
skal gjelde for et imperativ som ubetinget skal med føre at den straff hun selv
utmåler og den straff det er å bli hengt ut offentlig og hvis hensikt er å
skape så mye vrangvilje, fordømmelse og hat at det får konsekvenser på høyeste
plan.
Hypermagikeren
retter derfor sine våpen mot en statsråd som ikke deler journalisten og
sadistens politiske syn. Hun vil ha det på Kallmyr
at han ikke har etisk gangsyn, men ser ikke at hennes eget syn er et djevelsk
og umenneskelig sneversyn som strider mot alle gode og rasjonelle normer for
adferd.
Hun tror at Kallmyr kan
oppheve alle verdens lidelse og utradere all urettferdighet med å tråkke på et
barnelik for å gi oss alle et fast punkt ra hvilket alle verdens lidelse kan
løftes av menneskehetens skuldre en gang for alle. Hun forlanger øyeblikkelig
underkastelse i godhetens navn. Og bare en side har her syndet, det vil si
demokratiet og Kallmyr og alle oss andre som ikke kan tro hva vi leser og
opplever her og hvor alt synes å renne over sine naturlige grenser.
Hvis du ikke hjelper hver og en, og gir dem alle en trygg
plass i Norge, alle og en gang for alltid, er det som om du dreper hele menneskeheten,
forkynner sadisten.
Hun legger all skyld på statsråden. Hun snakker dømmekraften
og det moralske kompass de fleste av oss er utstyrt med fra naturen ned å langt
hun makter, og fornuften midt imot. Ingen skal kunne motstå hennes egne beskrivelser
og gode tanker om seg selv. Hun vet at psykologene er utenfor synsvidde g
rekkevidde. De vil ikke ta i dette. Det gir henne i seg selv et forsprang, et
overtak. Hun vet at hun bagatellisere
bort ethvert forsøk på å forklare sadismen, hun vet at hun kan rasjonalisere
det bort, at ingen lenger tar slike ting på alvor. Hun vet med andre ord at
sadisme virker. Hun vet at folk er så blasert at de i sin likegyldighet rett og
slett lar ondskap passere uten å innse at likegyldighet faktisk innebærer og
medfører feighet, legitimering av det onde, by
default.
Dette er forsettlig
legemsfornærmelse, den burde være straffbar. Det bør anføres her litt
fleipete allmennpreventive hensyn for å kunne fengsle denne sadismen og sette
den i bur, i «forbedringsanstalt», som et eksempel til skrekk og advarsel, her,
- frem med gapestokken - , imidlertid, her forestilt som et hypotetisk
tilfelle, men dog – noen må stoppe denne sadismen, denne hypemagiske stormannsgalskapen avisen så inderlig og i den største
moralske harme legger for dagen og hvis formål kun er å vise for en hel verden
at man fremfor alt og all her en gang for alle virkelig er moralens gode
voktere, ja, moralens eneste voktere. De moralsk på alle vis helt uklanderlige.
Snakk om megalomani, snakk om djevelske forsøk på å velte
all moral og gjøre all moral til latter! Her tas det sannelig grep. Her kaster
man det moralske kompass på båten for å redde barnelik, for å forhindre
drukningsulykker langs Middelhavets strand, drukningsulykker bare de ansvarlige
smuglere og de kyniske fedre og mødre, onkler og tanter, som vil skyve synden
over på alle andre enn dem selv, og som hypermagikere
nå her – så langt borte - kan skyve
foran seg, for å vise for en hel verden hvor gode og prektige de er.
Journalisten vil ha blod, nu, hvis ikke Kallmyr
viser at han er en gud,
Dette er en historie om et varslet gudemord, en
selvoppfyllende profeti om hva vi har i vente og hva politikere kan vente seg
av himmelstormende vold fremover.
Gi meg et fast punkt, sa Arkimedes, - og jeg kan løfte hele verden.
Sadismen forlanger ikke bare at Kallmyr skal finne det faste punkt, nei,
slik at han kan redde alle verdens uskyldige barn fra lidelse, nei, sadismen
forlanger nå at Kallmyr selv skal
være Gud og hvis han ikke klarer å bevise at han er det, ved å unnlate å handle
som hypermagikerne og sadistene vil, hvis
han ikke klarer det, ja vel, så skal guden dø og hele folket skal hylle
journalisten. Og sadismen.
Det utvises en sadisme her fra
Dagbladets redaksjon og dens journalist som ingen redaktør og ingen journalist
tidligere med vitende og vilje har lagt for dagen og som man så i sin sadisme
har fremlagt som normerende.
Detter er uttrykk for normerende ekstremisme, ikke for deskriptiv ekstremisme, selv om
journalisten altså «bare» skildrer virkeligheten som den er, - fisk som spiser
barnas øyne osv osv. Dette er en sadisme som vet å spille på folks aller
laveste drifter. Dette er et forsøk på å fremkalle rovdyret i mennesket,
fremstilt i lekre gevanter som et edelt imperativ: Bli som Gud, ellers må du dø
og folket skal stå klar med sverdet, som en bøddel med oppdrag for en høyere
gud, en mer noble, ren, udelt edel Gud, nemlig sadismen og hypermagikernes selvutslukkende Gud, en Gud folket skal påtvinges
og hvor alle midler helliger målet.
En «gud» som kan styre og straffe
Gud. Bare hypemagikere kan erstatte
Gud og bre hypemagikernes lakeier kan
stille denne gudens tørst etter blod. De får det til å høre så tilforlatelig
ut: Hvis du ikke støtter de ofre vi utpeker for deg, og den lidelse vi gjennom
dem produserer, kommer vi til å drepe deg.
Det spiller ingen rolle for hypermagikerne – vil vi tro - om ofrene
er virkelige ofre eller ikke. Poenget er å fremskaffe ofre som kan fremstå som
ofre og få folk til virkelig å tro at de er ofre. Folk skal ikke trenge reelle
bevis, folk skal holdes i mørket om de virkelige incentiver som driver
sadistene. Det skapes en scene og jo fler folk sadistene kan suggerere til å
tro at stykket i virkeligheten er fakta, jo bedre. Det er effekten for effekten
skyld som her forherliges. Folks dumhet gis helgenstatus, poenget er å skade
for å skade, poenget er at noen skal blø og da blø og lide i smerte og ubehag som
mye som mulig, for tilfredsstillelsens skyld. Dette er Münchausen by proxy. Dette er sadismeleken i praksis og med hypermagikere ved roret. Dette er sado-nihilisme. Dette er
guddommeliggjøringen av vold for voldens skyld.
Det er krefter ute og går her som
mer enn bare minner om Stalin, Hitler og Mo. Nei, disse kreftene vil overgå
selv de største despoter og tyranner når tiden kommer og sjansen byr seg. De
fremstiller Kallmyr og FrP og alle
sympatisører som den nye Molok, som krever barneofringer. Intet mindre.
I avsavn av den sanne Gud, må de
produsere ofre og kreve Moloks død, ja vel. - at de krever Moloks død er ikke
uforståelig, vi skal ikke tilbe Molok.
Men Molok er ikke Kallmyr. Sadistene vet imidlertid å
spille på følelser, de vil ha det til at Kallmyr
i virkeligheten virkelig krever barneofre,
og det er dét som teller, dét som skal til for å felle og radbrekke Kallmyr, et menneske av kjøtt og blod,
et menneske som er i sin fulle rett og uklanderlig, og en mann på rett plass,
til rett tid, for folket.
Det er uskylden sadismen og hypermagien vil til livs. Derfor må de
fremstille Kallmyr som Molok. Det er
kun en liten forbrytelse – dvs en heltemodig gjerning sett ut fra hypermagien og sadismens side - å drepe
Kallmyr når de får produsert et flertall for saken og hvor «alle» da går ut fra
som en bindende sannhet – om enn aldri så fabrikkert – at Kallmyr virkelig er
Molok og derfor pr definisjon virkelig er mer grusom enn Molok noen gang var.
Ved å drepe Molok, stiger hypermagikerens
verdi i egne og andres øyne, i hvert fall for en stund. Men de kan ikke
lure alle til alle tider og for all fremtid. Bumerangen ligger allerede ved
treets rot, for ikke å si øksen.
Sadismen og hypemagien krever
et virkelig offer, ironisk nok av en uskyldig. Ikke noe kan tilfredsstille sadismen og hypermagien mer enn dette.
Vi har tidligere skrevet om det
vi kaller «Natan-sakene» hvor norske myndigheter påtar seg alt ansvar for barn
av foreldre som viser seg å ha tilranet seg fordeler ved å lyve og bedra, ikke
bare den norske stat, men også alle velvillige og fullstendig urealistiske hypermagikere som har latt seg fortrylle
av egen selvgodhet, se Natan-sakene
Vi leter litt i arkivet og finner i tillegg en sak fra 2011
da kampen om «flyktninger» og sultestreikende fra Afghanistan fant sted. Her
finner vi uttalelse fra artister i kjendismiljøene som viser en kollektiv ånd
som bare er destruktiv, i all sin naivitet og i alt sitt ungdommelige overmot: Sultesteikende
afghanere og våre artister i enquete.
Vi har også kommentert en artikkel av Arnt Folgerød om
«Midelhavet» og hypermagikerne her
Vi har skrevet om Münchausen
by proxy og forholdet til hypermagien her
Se på dette, vi sakser her fra Resett som viser til utdrag
av artikkelen i Dagbladet::
«Kjære Jøran, hvor
langt unna må et barn som drukner være før du bryr deg? De aller fleste barn
som plukkes opp av vannet ser ut som noe du ikke kan forestille deg i dine
verste mareritt.»
Teksten i Dagbladet
er uvanlig lang. De har ikke bedt forfatteren kutte noen ting. Her er utdrag av
det vi kan lese:
«Avhengig av hvor
lenge de har ligget i vannet, avhengig av vannets temperatur, hvor dypt de har
sunket før kroppen blåses opp til tre ganger sin egen størrelse og de flyter
opp til overflaten igjen. Hos noen lukker luftveiene seg med en gang munnen
blir fylt av sjøvann og en krampetrekning i svelget gjør at strupelokket lukker
luftrøret og det bare kommer små mengder vann inn i lungene.»
«Noen gaper og
svelger og rekker å hige etter pusten i panikk mange ganger før kroppen gir opp
å kjempe. Det er bløtvevet på utsiden av kroppen som blir spist først. Fisken
går for øynene med en gang. Mange av de druknede mangler øyne allerede etter
noen få timer. Men det er vannet i lungene som får menneskekroppen til å
synke.»
«Kroppens egne
bakterier utvikler gasser som får kroppen til å flyte opp igjen til overflaten.
Det er særlig mageregionen som blir oppblåst, noen lik ser ut som om de har
kulemage. Kroppen kan inneholde så mye gass at den flyter opp som en ballong.
Stort sett ligger de med ryggen opp. Armene og beina og hodet er tyngre enn
resten av kroppen, derfor ser de ut som om de naturlig bøyer seg framover. Noen
setter seg fast i fjell eller planter på bunnen og kommer aldri opp til
overflaten igjen.»
«I løpet av en måned
kan et lik på havets bunn være helt oppspist av dyr. De som flyter opp er ofte
sleipe, de sklir ut av hendene våre og går i oppløsning og den lukten, den
lukten lar seg aldri helt vaske av.» Kristina Quintano
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar