mandag 15. juli 2019

Sadismen og barnelikene i Middelhavet


I dag og her og nå tar jeg på meg boksehanskene, om mulig for å avverge en complete knock-down.
Det er i selvforsvar, selv om forsvar av noen kan betraktes som et angrep. Jeg er ikke lite perplex, jeg avventer, men jeg er klar. Om mulig litt klarerere enn før. Det er ofte uforståelig for noen at man lar seg opprøre. Skjønt opprøre? Noen lar seg aldri opprøre. De forstår ikke at det går an å la seg opprøre og bli forferdet. Noen lar seg opprøre av blod i én sammenheng mens de ikke lar seg opprøre av blod som våpen i en annen.

Når noen mennesker mesker seg i blod, bør man våkne, spesielt når man bruker blodet og meskingen som et våpen mot uskyldige, når meskingen brukes bevisst for å såre, nedgradere, nivellere og umenneskeliggjøre, og når den angriper både normer og mennesker, inn i hjertet. Og kun for å vinne i en politisk maktkamp. Da bør man «ta på seg boksehanskene»

1988: Dagbladet: STERKE VIRKEMIDLER: Børre Knudsen helte saueblod over seg selv en rekke ganger, her utenfor Stortinget under en aksjon mot abort i 1988. Han ble arrestert etterpå. Foto: C. F. Wesenberg / NTB

Dagbladet skrev også: Blodig og blind: Selv mot slutten av livet var Børre Knudsen blind for lidelsene han påførte jenter som ville bestemme selv. i Dagbladet (Knutsen og Nessa hadde ikke gått av veien for å vise filmer av hva som skjer mot fostre o mors mave før, under og etter aborter)

Om Passion of Christ av Mel Gibson, NRK i 2004: – Denne filmen vil jeg ikke anbefale til noen. Den er rett og slett grusom, sier biskop Gunnar Stålsett etter å ha sett Mel Gibsons dramatisering av Jesu lidelseshistorie. Kilde: NTB, Publisert 19. mars 2004 kl. 09:10 Oppdatert 19. mars 2004 kl. 10:32,her

– Jeg ble rett og slett kvalm, er Oslo-biskop Gunnar Stålsetts umiddelbare reaksjon etter å ha sett "The Passion of the Christ" på en forhåndsvisning torsdag.

Kommentar: Så vidt jeg husker brukte den daværende biskop diagnosen sadisme om Gibsons film, i en debatt. Hva ville Stålset sagt i dag om en kronikk i Dagbladet i forigårs som både vasser og mesker seg i blod? (Vi gjengir detaljer i litt av kronikken under).

Og hva ville Dagbladet den gang sagt om Dagbladet i dag? Den gang var Dagbladet rystet over Børre Knutsen og Ludvig Nessa for å vise «blod», og for å forsvare ufødte barn. I dag bruker Dagbladet blod mot statsråd Kallmyr som ikke kan redde alle barn av asylsøkere og flykninger i Middelhavet.  

Sammenligningene er selvsagt ikke helt analoge eller identiske. Men Stålset ville neppe ha noe mot den kronikk Dagblade legger ut i dag, og som altså er svært, detaljer, blodig. Og heller ikke vil Dagbladet selv, som selv publiserer denne blodige kronikken, ha noen innvendinger mot kronikken. Snarere tvert imot, både Stålset og Dagbladet vil selvsagt på en eller annen måte hylle denne kronikken. Vi må gå ut fra at dette ville være politisk og ideologisk betinget. Og at blod og mesking i blod, for dem, kan brukes helt «legitimt» mot politiske og religiøse motstandere, men ikke når det kommer til standpunkter og verdier som kommer fra folk de selv elsker, og så gjerne promoterer og pleier. Da godtar de blod og mesking i blod. For å skade. Muligens også for å nyte …


Vi hadde ikke før skrevet vår epistel om hypermagi og offerproduksjon i går her om offerproduskjon      - før overskriften i Dagbladet forsyner oss i dag med en ny, grusom, patetisk, og skadefro vri og en skammelig vinkel på tingene.

Den viser oss at hypermagien kan bli sykelig, sadistisk og pervertert. Ja, den viser at hypermagien virkelig har antatt sykelige proporsjoner, og at hypermagi ikke bare er et mer eller mindre overflatisk fenomen eller et mer eller mindre letthelbredelig syndrom. Og det eneste man kan håpe på nå er at «tilstanden» er midlertidig og at forfatteren av artikkelen, (som er et veldig og urettferdig angrep å statsråd Kallmyr), - kan vokse seg ut av og bli frisk, og ta til vettet helt på egenhånd og av seg selv. Folk bør stimulere forfatteren til selvhjelp i stedet for «å lure på» om hun ikke har rett.  

Men det vi i beste fall kan håpe på nå er, at «tilstanden» ikke blir forverret, at folk forstår at dette ikke går lenger, at man ikke kan tøye hypermagien – legitimere den åpenlyst - over alle grenser, uten at det får konsekvenser, i en eller annen form.

Det beste vi kan håpe er at folk reagerer og viser sin avsky, slik at Dagbladet får summet seg og komme til sans og samling. Hvis ikke kan situasjonen komme ut av kontroll og folks mentale helse deterioreres inn i vanviddets forgård, fortere enn flint, for så å bli der en gang for alle, og da uten noen form for mulighet for løslatelse eller forlatelse på prøve.

Journalisten i Dagbladet bør diagnostiseres av hobbypsykologer, for hobbypsykologer har ingen makt og myndighet til å tvangsinnlegge denne journalisten. Utdannede og sertifiserte psykologer må forholde seg avventende, til de eventuelt av de rette myndigheter får forelagt seg journalisten og redaksjonen in persona til uavhengig og habil observasjon, hvilket er lite sannsynlig.

Men hobbypsykolgene bør nå trå til med sine innsikter, sine hverdagserfaringer, sine grunnleggende verdioppfatninger og sine menneskesyn, og syn på både rettspleie og diagnostikk, og vise holdning. De bør fortelle oss noe om det naturgitte moralske pass vi er utstyrt eller skapt med. De bør nå kunne si oss noe om hvilken rettsfølelse folk har eller burde ha. (Jeg har god tro på dette). De bør si at slik vil vi ikke ha det lenger og at nok er nok, ikke o k.

Det går på helsa løs dette. (Vi minnses avdøde Fuggeli som mante folk som var kritiske til å «gi litt mer fan»).
Den berettigede moralske ergrelse holder på å kvele oss og ingen reiser bust. Men hvem tør og hvem våger å stå frem? Det er best å forholde seg likegyldig og håpe på at det skal gå seg til av seg selv. Det er faktisk hva folk tenker. Fro øyeblikket, og i håp om at andre kan « rydde opp» for dem, og da liksom bedre enn dem selv. Men dette er bare sekulærfatalisme og defaitisme og noe vi må ta avstand fra og i hvert fall ikke oppfordre til.

Men hobbypsykologene vet av fornuften basert på erfaringer at det like vel ikke nytter, folk har dermed en god bort-forklaring, når de foretrekker likegyldighet fremfor aksjon. Jeg tror den vanlige mann i gata og folk med «common sense», vil være i stand til å se at journalisten og Dagbladet som trykker artikkelen og journalisten til sitt bryst, er ute på marabotten, og at både avisen og journalisten neppe kan overleve en påtvunget svømmetur, eh, psykokur, på avgrunnsdypt vann.  

Vi får på tross av alt dette like vel sette vår lit til hobbypsykologer av alle slag og fasonger, for vi må ha tiltro til sunn fornuft og vanlig sunt bondevett, for ellers vil det gå oss ille og vi får ikke leve lenge landet, som het, før i tiden.

Vi må la profesjonelle psykologer i fred, de har jo med sitt å gjøre, de er ikke akkurat kjent for å gå på barrikadene når utfordringer av den sorten vi ser her ser får utfolde seg, i en riksavis, og hvor det faktisk reelt sett står om folkehelsa som sådan på litt sikt. Ikke engang Vårt Land ville ha våget å trykke en historie av denne perverterte dimensjon og type. Det sier vel sitt om hva jeg mener om Vårt Land, som sies å være en kristelig avis. Og det sier noe om hva vi mener om hvordan folk nå lar seg bruke i hypermagikernes nesten usynlige, men akk likevel så aktivt virksomme, subliminale strategier, uten at noen vil la seg merke av det, på alvor. Vi trenger hobbypsykologer på banen, folk som vet at de eier sunn dømmekraft og som ikke lider av personlighetsforstyrrelser.

Journalisten er sadist. (Ville Stålsett og Dagbladet samtykke?) Hun vil det vonde. Hun velter seg i fryd over menneskelige lidelser og mennesker som lider. Jo flere offer hun finner, plukker opp og konstruerer, retorisk eller ikke, jo bedre for henne, jo bedre for «saken hennes».

Først finner hun barn som blir ofre – for menneskesmuglere og familier som er villig til å sette sine barns liv i stor fare og som kalkulerer med inntekter og utgifter i form av liv som kan ofres.
Dernest finner hun det neste offer: Her en norsk statsråd, som altså bli hennes offer, et offer hun er villig til ofre helt uten grensesetting på hypermagikerens høyalter.

Journalisten og hennes redaksjon elsker - innbilt eller ikke - å se Kallmyr og andre vri seg i mental smerte, i angst og anfektelse, alt klart og tydelig intendert fra journalistens side. Hun sparer ikke på noe, hun sparer heller ingen andre hun har utsatt seg som måltavle og som hun trenger or å gjennomføre sine ofringer: De hun definere som onde, de som er satt til å styre landet, et land som nå forutsettes å bli styrt av nådeløse, dehumaniserende og derfor djevelske krefter. Her inkarnert som statsråd Kallmyr, inkarnasjonen av djevelen selv. Hun går egentlig løs på oss alle, fordi vi pr definisjon er onde, som i det hele tatt kan tåle så inderlig vel, liksom, at barn faktisk dør i migrasjonsbølgene i Middelhavet.

Journalisten er hypermagiker og bruker hypermagiens metoder og strategier til punkt og prikke for å nå sine mål og ramme legitimt og lovformelig helt uskyldige personer, folk som demokratisk er satt til å skjønne mellom hva som er rett eller gal måte å beskytte landet og dets borgerne på, med helt legitime, rasjonelle midler.

Men denne journalisten er ikke bare hypermagiker, hun tar hypemagien opp til et høyere nivå. Hun er en sadistisk hypermagiker. Hun er ute etter å såre og nyter de sårene hun stikker i sitt offer. Hun tilfredsstilles av å gni salt i sårene, hun beklager muligens at prosessen – torturen - tar for kort tid og at lidelsen og smertene derfor er altfor kortvarige.

Det journalisten og redaksjonen gjør, er å skilte med ofre fra under fjerne himmelstrøk som lider mer enn de hun selv her gjør til offer, de hun retter skytset sitt mot, for det er ikke bare én hun vil ramme, hun vil ramme så mange som mulig, mennesker hun vet ikke med rimelighet kan forsvare seg, i og mot media, hvis alt nå er slik at alt – ale handlinger, alle unnlatelser av handlinger på dette området - skal dømmes ut fra hva som skaper mest betinget korrekte og de mest servile emosjoner.

Dette er bevisst sado-maksimering. Hun vet hvor det sårer mest. Hun vil ha flest mulig med seg på sin sadismeturisme. Hun vet at hun får sympati, mange vil si at sadismen hennes rettferdiggjør et høyere mål og blir rettferdiggjort av hypermagikerens sadisme: Flere flyktninger og asylsøkere, større ansvar for politikere.

Sadisme er «bra» så lenge den resulterer i fler og større bevilgninger til migrantene og en mer åpen og forutsigbar asylpolitikk for asylantene, ikke sant? Det lyder så sant og riktig, ikke sant?

Journalisten bruker sin ofre – de som lider og dør pga Kallmyr - som rene instrumenter. Torturinstrumenter. Hun bruker menneskelige tragedier som instrument. Hun fremstiller dem derfor ensidig som offer, og jo større offer hun kan fremstille dem som – produsere dem som – jo større sympati vet hun at hun vil få.

Kynismen her er like grenseløs som de grenseløse leger kan være. Hun kan derfor tillate seg å være taktil. Vi skal kjenne det på kroppen. Hun vil under huden på oss. Hun vil gjøre en skikkelig jobb!
Hennes ofre skal kjenne det ikke bare på kroppen, men også lengst inne i sjela og jo lenger inn jo bedre og jo lenger det står på, desto større uttelling. Hun vrir kniven i hjertet på folk.

Målet helliger middelet for hypermagikere, i tillegg helliggjør denne journalistens offerproduksjon hypermagikeren og sadisten selv.  Sadismen krever sin ofre som bare en gud kan tillate seg å kreve sine offer. Hennes strategi antar her en religiøs dimensjon. Inkvisisjon er bare et sideord her. Her utøves subtil tortur. Ja, hele befolkningen skal nå lide med det denne hypermagikeren og sadisten.
Det oppfattes om rettferdig straff av hypermagikeren og sadisten. I sannhet en farlig kombinasjon av «ulykker» for samfunnet.

Hun forsøker å overbevise folk om at hun selv lider, - fordi de slemme er så slemme, dvs hennes politiske motstandere - at hun faktisk lider like mye – og det attpåtil som den priviligerte person hun nå engang er, som får leve og blomster i trygge Norge uten problemer.

Hun ønsker å vise frem at hun selv lider like mye som de ofrene hun selv produserer gjør, fordi hun er så god av seg, så ren og «hjelpetrengende». Og jo mer hun klarer å fremstille ofrene som lidende, jo mer lidende blir hun jo selv, vil hun, at vi skal tro. Det er det inntrykket hun forsøker å skape. Ved å vise at hun lider for ofrene, produserer hun fler like lidende ofre og jo mer disse og hun selv lider, jo mer skal folk lide, folk som derfor må vekkes, til ikke bare å tolerere eller akseptere lidelsen, men også til å gå inn i selve lidelsen selv.

Det heter å gi eller påføre folkn dårlig samvittighet, uten grunn, men her er noe mer: Her er sadismen tydelig. Hun vil ikke bare gi folk mer dårlig samvittighet, hun vil at de skal lide ekstra mye og ekstra lenge fordi de ikke er følsomme og gode nok. og fordi de ikke har dårlig samvittighet allerede i utgangspunktet.

Hun lider jo selv, alibiet er perfekt, derfor må og skal også andre lide. Hun vil at publikum skal se minst to ofre, henne selv og de virkelige ofrene i Middelhavet. Derfor kaster hun seg over Kallmyr og gjør ham til et tredje offer, en for henne syklig nødvendig offerhandling, et offer som fortjener å lide så mye som mulig. Hennes egen – falske –lidelse - og de andre som lider med henne i sin egen lidelse, skal veie tyngre enn alle andres – antatte - lettere former for lidelse, eller lettere former for dårlig samvittighet, noe som ikke holder: Her skal det skapes destruktiv dårlig samvittighet, drepende dårlig samvittighet. Offer-prestinnen vil ikke nøye seg med noe halvt eller billig offer, nei, her skal det stå om liv eller død. Noen må ofres, - taktilt.

Det mest sykelige i alt dette er at folk går fem på og at Dagbladet som institusjon eller organisasjon faktisk identifiserer seg med journalisten og de ofrene hun produserer. De spiller da med på hennes strategi og hennes premisser, hennes sadistiske tilbøyeligheter og gjør dem til legitimeringsgrunnlag, ut fra hennes private behov og den mulighet som foreligger for at Dagbladet selv har gjort seg til et organ som bør ha den dårligste dårlige samvittighet av alle. Dagbladet tar ikke sjansen på at dette er grådig og falsk spill fra begynnelse til slutt. Den falske skyldbevissthet har allerede inntatt redaksjonene, et paradigme skapt av hypermagikere. Det forteller faktisk at Dagbladet er i ferd med å minste forstanden. Dagbladet gjør seg ut fra dumhet og naivisme, og manglende realisme og sunn dømmekraft, til en sadistisk institusjon som gjør seg helt avhengig av sadisme.

Dette er følelsesmessig utpressing på sitt mest eklatante, mest brutale. og på det høyeste nivå. Her forutsettes det at folk flest er moralske analfabeter uten empati, uten evne til innlevelse, uten evne til å forså og uten ønsker om å hjelpe. Hun forutsetter at folk er like mentalt tilbakestående som hun selv er. Hun mener eller forutsetter at folk fortjener å lide, ved å holde frem og stille ut et offer hun selv bidrar til skape og som hun selv er avhengig av for å kunne fremstå som uforskyldt offer. Hun trenger stadig flere ofre for at sadismen virkelig skal få virke, for at folk virkelig skal få smake det. Det hun gjør er å dehumanisere folk ved å apoteosere seg selv. Hennes hypermagisk betingede lidelse gjør henne uangripelig. Hennes sadisme begrunnes i hennes egen innbilte overlegne status, i hennes egen persons selvguddommeliggjorte selv.   


Hun overskrider grenser selv den gjengse hypermagiker setter for seg selv og andre, og som han – ironisk nok – definere som sømmelighetsgrenser og på en måte som gjør at han slipper unna med det kollegaene hans intellektuelt og emosjonelt lar ham argumentativt slippe unna med. Nå har hypermagikerne gjennom år klart å rydde en vei i ørkenene hvor det høymoralske og eneste «etisk» forsvarlige er å tøye grensene til det som bare for få år side var utenkelig

Hypersadisten her appellerer til den ultimate fordring, en fordring ingen kan møte i håp om å fullføre eller oppfylle noe som helst av det som hører politikken og hverdagslivet til. Den sadistisk motiverte journalisten forutsetter at det er mulig å hjelpe hvert lite barn fra alle smerte, alle farer, all utnyttelse, alle kynisme. Hun vil det skal gjelde for et imperativ som ubetinget skal med føre at den straff hun selv utmåler og den straff det er å bli hengt ut offentlig og hvis hensikt er å skape så mye vrangvilje, fordømmelse og hat at det får konsekvenser på høyeste plan.

Hypermagikeren retter derfor sine våpen mot en statsråd som ikke deler journalisten og sadistens politiske syn. Hun vil ha det på Kallmyr at han ikke har etisk gangsyn, men ser ikke at hennes eget syn er et djevelsk og umenneskelig sneversyn som strider mot alle gode og rasjonelle normer for adferd.

Hun tror at Kallmyr kan oppheve alle verdens lidelse og utradere all urettferdighet med å tråkke på et barnelik for å gi oss alle et fast punkt ra hvilket alle verdens lidelse kan løftes av menneskehetens skuldre en gang for alle. Hun forlanger øyeblikkelig underkastelse i godhetens navn. Og bare en side har her syndet, det vil si demokratiet og Kallmyr og alle oss andre som ikke kan tro hva vi leser og opplever her og hvor alt synes å renne over sine naturlige grenser.

Hvis du ikke hjelper hver og en, og gir dem alle en trygg plass i Norge, alle og en gang for alltid, er det som om du dreper hele menneskeheten, forkynner sadisten.

Hun legger all skyld på statsråden. Hun snakker dømmekraften og det moralske kompass de fleste av oss er utstyrt med fra naturen ned å langt hun makter, og fornuften midt imot. Ingen skal kunne motstå hennes egne beskrivelser og gode tanker om seg selv. Hun vet at psykologene er utenfor synsvidde g rekkevidde. De vil ikke ta i dette. Det gir henne i seg selv et forsprang, et overtak.  Hun vet at hun bagatellisere bort ethvert forsøk på å forklare sadismen, hun vet at hun kan rasjonalisere det bort, at ingen lenger tar slike ting på alvor. Hun vet med andre ord at sadisme virker. Hun vet at folk er så blasert at de i sin likegyldighet rett og slett lar ondskap passere uten å innse at likegyldighet faktisk innebærer og medfører feighet, legitimering av det onde, by default.

Dette er forsettlig legemsfornærmelse, den burde være straffbar. Det bør anføres her litt fleipete allmennpreventive hensyn for å kunne fengsle denne sadismen og sette den i bur, i «forbedringsanstalt», som et eksempel til skrekk og advarsel, her, - frem med gapestokken - , imidlertid, her forestilt som et hypotetisk tilfelle, men dog – noen må stoppe denne sadismen, denne hypemagiske stormannsgalskapen avisen så inderlig og i den største moralske harme legger for dagen og hvis formål kun er å vise for en hel verden at man fremfor alt og all her en gang for alle virkelig er moralens gode voktere, ja, moralens eneste voktere. De moralsk på alle vis helt uklanderlige.

Snakk om megalomani, snakk om djevelske forsøk på å velte all moral og gjøre all moral til latter! Her tas det sannelig grep. Her kaster man det moralske kompass på båten for å redde barnelik, for å forhindre drukningsulykker langs Middelhavets strand, drukningsulykker bare de ansvarlige smuglere og de kyniske fedre og mødre, onkler og tanter, som vil skyve synden over på alle andre enn dem selv, og som hypermagikereher – så langt borte - kan skyve foran seg, for å vise for en hel verden hvor gode og prektige de er. Journalisten vil ha blod, nu, hvis ikke Kallmyr viser at han er en gud,

Dette er en historie om et varslet gudemord, en selvoppfyllende profeti om hva vi har i vente og hva politikere kan vente seg av himmelstormende vold fremover.

Gi meg et fast punkt, sa Arkimedes, - og jeg kan løfte hele verden.

Sadismen forlanger ikke bare at Kallmyr skal finne det faste punkt, nei, slik at han kan redde alle verdens uskyldige barn fra lidelse, nei, sadismen forlanger nå at Kallmyr selv skal være Gud og hvis han ikke klarer å bevise at han er det, ved å unnlate å handle som hypermagikerne og sadistene vil, hvis han ikke klarer det, ja vel, så skal guden dø og hele folket skal hylle journalisten. Og sadismen.

Det utvises en sadisme her fra Dagbladets redaksjon og dens journalist som ingen redaktør og ingen journalist tidligere med vitende og vilje har lagt for dagen og som man så i sin sadisme har fremlagt som normerende.

Detter er uttrykk for normerende ekstremisme, ikke for deskriptiv ekstremisme, selv om journalisten altså «bare» skildrer virkeligheten som den er, - fisk som spiser barnas øyne osv osv. Dette er en sadisme som vet å spille på folks aller laveste drifter. Dette er et forsøk på å fremkalle rovdyret i mennesket, fremstilt i lekre gevanter som et edelt imperativ: Bli som Gud, ellers må du dø og folket skal stå klar med sverdet, som en bøddel med oppdrag for en høyere gud, en mer noble, ren, udelt edel Gud, nemlig sadismen og hypermagikernes selvutslukkende Gud, en Gud folket skal påtvinges og hvor alle midler helliger målet.

En «gud» som kan styre og straffe Gud. Bare hypemagikere kan erstatte Gud og bre hypemagikernes lakeier kan stille denne gudens tørst etter blod. De får det til å høre så tilforlatelig ut: Hvis du ikke støtter de ofre vi utpeker for deg, og den lidelse vi gjennom dem produserer, kommer vi til å drepe deg.

Det spiller ingen rolle for hypermagikerne – vil vi tro - om ofrene er virkelige ofre eller ikke. Poenget er å fremskaffe ofre som kan fremstå som ofre og få folk til virkelig å tro at de er ofre. Folk skal ikke trenge reelle bevis, folk skal holdes i mørket om de virkelige incentiver som driver sadistene. Det skapes en scene og jo fler folk sadistene kan suggerere til å tro at stykket i virkeligheten er fakta, jo bedre. Det er effekten for effekten skyld som her forherliges. Folks dumhet gis helgenstatus, poenget er å skade for å skade, poenget er at noen skal blø og da blø og lide i smerte og ubehag som mye som mulig, for tilfredsstillelsens skyld. Dette er Münchausen by proxy. Dette er sadismeleken i praksis og med hypermagikere ved roret. Dette er sado-nihilisme. Dette er guddommeliggjøringen av vold for voldens skyld.   

Det er krefter ute og går her som mer enn bare minner om Stalin, Hitler og Mo. Nei, disse kreftene vil overgå selv de største despoter og tyranner når tiden kommer og sjansen byr seg. De fremstiller Kallmyr og FrP og alle sympatisører som den nye Molok, som krever barneofringer. Intet mindre.

I avsavn av den sanne Gud, må de produsere ofre og kreve Moloks død, ja vel. - at de krever Moloks død er ikke uforståelig, vi skal ikke tilbe Molok. Men Molok er ikke Kallmyr. Sadistene vet imidlertid å spille på følelser, de vil ha det til at Kallmyr i virkeligheten virkelig krever barneofre, og det er dét som teller, dét som skal til for å felle og radbrekke Kallmyr, et menneske av kjøtt og blod, et menneske som er i sin fulle rett og uklanderlig, og en mann på rett plass, til rett tid, for folket.

Det er uskylden sadismen og hypermagien vil til livs. Derfor må de fremstille Kallmyr som Molok. Det er kun en liten forbrytelse – dvs en heltemodig gjerning sett ut fra hypermagien og sadismens side - å drepe Kallmyr når de får produsert et flertall for saken og hvor «alle» da går ut fra som en bindende sannhet – om enn aldri så fabrikkert – at Kallmyr virkelig er Molok og derfor pr definisjon virkelig er mer grusom enn Molok noen gang var.

Ved å drepe Molok, stiger hypermagikerens verdi i egne og andres øyne, i hvert fall for en stund. Men de kan ikke lure alle til alle tider og for all fremtid. Bumerangen ligger allerede ved treets rot, for ikke å si øksen.

Sadismen og hypemagien krever et virkelig offer, ironisk nok av en uskyldig. Ikke noe kan tilfredsstille sadismen og hypermagien mer enn dette.

Vi har tidligere skrevet om det vi kaller «Natan-sakene» hvor norske myndigheter påtar seg alt ansvar for barn av foreldre som viser seg å ha tilranet seg fordeler ved å lyve og bedra, ikke bare den norske stat, men også alle velvillige og fullstendig urealistiske hypermagikere som har latt seg fortrylle av egen selvgodhet, se Natan-sakene

Vi leter litt i arkivet og finner i tillegg en sak fra 2011 da kampen om «flyktninger» og sultestreikende fra Afghanistan fant sted. Her finner vi uttalelse fra artister i kjendismiljøene som viser en kollektiv ånd som bare er destruktiv, i all sin naivitet og i alt sitt ungdommelige overmot: Sultesteikende afghanere og våre artister i enquete.
Vi har også kommentert en artikkel av Arnt Folgerød om «Midelhavet» og hypermagikerne her


Se på dette, vi sakser her fra Resett som viser til utdrag av artikkelen i Dagbladet:: 

«Kjære Jøran, hvor langt unna må et barn som drukner være før du bryr deg? De aller fleste barn som plukkes opp av vannet ser ut som noe du ikke kan forestille deg i dine verste mareritt.»

Teksten i Dagbladet er uvanlig lang. De har ikke bedt forfatteren kutte noen ting. Her er utdrag av det vi kan lese:

«Avhengig av hvor lenge de har ligget i vannet, avhengig av vannets temperatur, hvor dypt de har sunket før kroppen blåses opp til tre ganger sin egen størrelse og de flyter opp til overflaten igjen. Hos noen lukker luftveiene seg med en gang munnen blir fylt av sjøvann og en krampetrekning i svelget gjør at strupelokket lukker luftrøret og det bare kommer små mengder vann inn i lungene.»

«Noen gaper og svelger og rekker å hige etter pusten i panikk mange ganger før kroppen gir opp å kjempe. Det er bløtvevet på utsiden av kroppen som blir spist først. Fisken går for øynene med en gang. Mange av de druknede mangler øyne allerede etter noen få timer. Men det er vannet i lungene som får menneskekroppen til å synke.»

«Kroppens egne bakterier utvikler gasser som får kroppen til å flyte opp igjen til overflaten. Det er særlig mageregionen som blir oppblåst, noen lik ser ut som om de har kulemage. Kroppen kan inneholde så mye gass at den flyter opp som en ballong. Stort sett ligger de med ryggen opp. Armene og beina og hodet er tyngre enn resten av kroppen, derfor ser de ut som om de naturlig bøyer seg framover. Noen setter seg fast i fjell eller planter på bunnen og kommer aldri opp til overflaten igjen.»

«I løpet av en måned kan et lik på havets bunn være helt oppspist av dyr. De som flyter opp er ofte sleipe, de sklir ut av hendene våre og går i oppløsning og den lukten, den lukten lar seg aldri helt vaske av.» Kristina Quintano

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar