Høyres ordførerkandidat i Grong kommune i Nord-Trøndelag,
Laila Spillum Domås, har delt visse innlegg på nettsteder som Frieord, Stopp
islamiseringen av Norge (SIAN), Human Rights Service (HRS) og Document på Facebook.
En av kommentarene hennes var: «De må ta skikken dit de
kommer. Dette er Norge.»
Domås gjengir her et kjent gammelnorsk juridisk prinsipp:
Skikk følge eller land fly!
Noe å ta på vei for?
Å, ja, reaksjonene lar ikke vente på seg: Listetopp Erik
Seem, Sp, og Trond Martin Sæterhaug, SV, mener at Domås driver frem fremmedhat,
en slags rasisme, altså.
Domås’ partifelle, Elin Rodum Agdestein, også H, legger sten
til byrden og tar avstand fra innholdet i de aktuelle nettsidene som Domås delt
på Facebook. En partifelle, altså, en i familien, så å si.
Seem indikerer at Domås ikke har forstått hva hun har gjort.
Hun har ikke skjønt alvoret. Men ingen av Domås’ mobbere – for dette er mobbing
på høyt nivå - ønsker å gå i detalj om hva det er som er så forferdelig i det
Domås har sagt og gjort. Man antyder bare, vil at folk skal assosiere med
skyldbelastede miljøer, meninger og holdninger de selv stiller seg høyt over moralsk
sett og som de ikke kan besudle seg med eller assosieres med.
Men disse reaksjonene er nok til at Domås faktisk går sin
kanossagang. Hun gir opp, abdiserer og beklager, men sikkert uten snarlig håp
om permanent benådning.
- Jeg ser at jeg har
gjort en stor feil. Jeg har likt og delt artikler uten å lese gjennom eller
sjekke hvem og hva jeg har lenket til, kommer det fra Domås. – Det har vært tøffe
dager. Hun har vært på gråten.
Hun lover at det ikke skal skje igjen.
Det begynner å bli ute av proposjoner alt dette, det
begynner å minne om en slags ganning,
en form for bruk av magi fra den mobbende side, sett fra den mobbedes side. Det
gjelder om å komme først til mølla, i dette tilfelle selve karakterknuseren, og den som kommer først vinner seierskransen.
Med karakterknuseren mener vi hele den prosess vi er villig
til å skyve mennesker vi er uenige med eller ikke liker foran oss i, i den ene
hensikt å kunne fremstille oss og bli akseptert som mer verdige av folk vi på
en eller annen måte føler oss titulert til å tilhøre og som vi er avhengig av
for å kunne oppnå fordeler, bifall og bekreftelser.
Men hvor er standarden for hva som er riktig og galt her?
Vel, hysteri spør ikke om objektive standarder, objektive
normer, toleranse, common sense om
lov. Hysteri gjør egne handlinger og reaksjonsmønstre til absolutt lov, i hvert
fall i øyeblikket. Mest hysteri oppstår derfor der alle normer er – eller
oppfattes å være – gått i oppløsning. Og da har vi nådd et negativt eller svært
uønskelig optimalpunkt og det er på tid å stagge. Men hvordan stagge disse
skumle tendensene som nå truer oss, spesielt nedenfra, fra grasrot- eller bygdenivået,
et «nivå» som sikter mot maktsentrum?
Det kan komme av at bare de mest «overopphøyde» i dag vet
hva som er rasisme og hva som har med fremmedfiendtlig å gjøre. Situasjonen er
uklar, uvissheten stor og redselen – tydeligvis irrasjonell – kommer ikke av
frykt for islam, for at vi kanskje har tatt vann over hodet, for at vi – altså
vi som gruppe eller samfunn i dag – har begitt oss inn på en vei som ikke er
bærekraftig, som det heter.
Vi vet ikke engang hvor det er mest nyttig og mest moralsk
riktig å hjelpe, derfor gjør vi begge deler, vi tror og innbiller oss at vi rent
faktisk og konkret kan bli stående i spagat nærmest i det uendelig og at det er
bra for oss, ja, endog at vi fortjener det, fordi å stå i spagat jo er en meget
beundret ferdighet, som til og med det ikke er alle forunt å få til eller
mestre, - det er derfor en beundringsverdig ting nettopp å kunne stå i spagat,
vi burde få en medalje fordi vi får det til. At det koster å stå i spagat i det
virkelige livet, bekymrer oss ikke det spøtt. Det viktigste er at vi kan eller
makter stå i spagat og at ikke alle kan eller vil det og dette at vi kan det,
gjør oss unike, ja, beundringverdige, spesielt i egne øyne. Vi trener da så
svetten spruter sogar på å kunne gå ned i spagat og helst stå der så lenge som
mulig. Vi tar det som et tegn eller bevis på at vi virkelig er «bedre enn» andre,
som ikke er så flinke. Vi ligger i forkant. Så gud nåde den som måtte helle mer
i den ene eller andre retningen og som ikke vil bli stående i denne spagaten,
når det gjelder spørsmålet om hvordan og hvor det er best å avhjelpe
flyktningekrisen som veller inn over det europeiske kontinent. Vi hjelper både
her og der og kan derfor ikke kritiseres.
Vi går rundt og er redde, ikke først og fremst for de
fremmede, men for kollegaen eller naboen, som kanskje er rasist og kanskje fremmedfiendtlig,
og så setter vi oss til med spindelen vår og venter på at noen skal gå i fella.
Vi spiser «deg» gjerne med hud og hår hvis vi slik kan fremstå som moralsk mer
høyverdig enn deg. Og naboen er enten eller. Han er ikke både- og, når det
kommer til spørsmålet om rasisme, og vi slutter da at det er vår aktive plikt å
avsløre ham, slik at han få sin straff, uansett i hvilken form.
Det holder at han blir funnet skyldig på våre premisser og
våre premisser er at den vi mistenker for å være rasist, han er rasist, inntil
han kan bevise det motsatte, (hvilket er en nesten uoverkommelig oppgave, siden
vi allerede har bestemt oss for at vi trenger en rasist for vårt uedle formål og
at dette rettferdiggjør at vi opplever ham som rasist og bekrefter ham som
rasist, om vi så nærmest skal gå over lik for å oppnå alminnelig konsensus om
dette).
Vi er blitt så redde for hverandre nå at det er om å gjøre å
komme først til torgs med mistenkeliggjøring, og det skal ikke mye til, for det
er om å gjøre for oss at vi har rett og at vi er moralsk bedre enn andre og
derfor vil vi også gjøre dette notorisk eller uomtvistelig og det gjør vi ved å
varsle, på et vis, eller tyste, - eller
til og med angi, om enn instansen vi ønsker å angi vedkommende til er diffus,
om ikke totalt ikke-eksisterende, hvilket befordrer at vi konstruer denne
instansen i vårt eget illusorisk indre, en verden som da tar over for
virkeligheten, en verden som vi må fortsette å konstruere for i det hele tatt å
ha følelsen av en slags balanse i sinnet, som et alternativ til å ende opp som
gal. Det koster oss ingenting, mener vi, vi har bare alt å vinne, på å sette en
vi mistenker for å være rasist i gapestokken. Vi nøler ikke, for så viktig for
oss er det at vi er «bedre enn».
I mangel av viten om hva dygd er i dag, i dagens Norge, blir
det om å gjøre å vise at vi er prektige og hvor mye
og inderlig prektige vi er. Og vi nøyer oss ikke med lite av anstrengelser i
denne prosessen. Vi vil derfor helst være først ute med å vise at vi selv uomstvistelig
ikke
er rasister og jo fler mistenkelige vi kan gripe på fersken, jo bedre.
Vi gjør oss dermed med stor iver til tystere allerede før vi
er sikre i vår sak, og når vi først er sikre – uansett hvor usikre vi er i
slike saker - så er det vi selv som
tilrettelegger, vi setter gjerne i gang autodafeene
selv, hvis anledningen bød seg. Vi selv tror ikke at vi kan krenke noen.
Men det går fint an å krenke kollegaen og naboen og sette inn støtet på det mest
sårbare punkt, ja, det er blitt en plikt nå, å gjøre dette, ser det ut for, så
lenge vi bare ikke selv kan mistenke oss selv for å krenke «de fremmede».
Trykker du på et par «likes» på feil sted, er du ille ute.
Da har vi deg. «Måltidet» kan begynne, vi befinner oss på steppene blant blodige
hyener i ferd med å rive fra hverandre byttet. Og vi spiser hele deg, det kan
du være sikker på, og vi gjør det grundig, i håp om bifall fra et stort
flertall reelle eller oppdiktede – det gjør ingen forskjell - som er like
hysterisk og glupske på «godhet» som
vi.
Det har gått sport og konkurranse om hvem som først kan
sette folk i gapestokken – på indisier eller vage uttalelser alene fra «den
skyldiges» og ikke «så gode som oss» sin side!
Vi er inne i begynnelsen på en epoke hvor folkedomstolene
vil springe opp som paddehatter og trumpe – ikke bare på forhånd, men også i
ettertid - ikke bare lagmannsretten, nei, men også selveste Høyesterett. For
disse instansene vil ikke kunne motstå de krefter som nå begynner å
materialisere seg og finne sin unike form.
Vi har sett det i diktaturer før: Domstolene underlegge seg
den til enhver tid rådende makt, og spesielt den rådende folkemakt, den er
uangripelig akkurat som den rent kommunitariske
stat er det og begrunnelsen bak den: Det er folkemening som forvalter sannheten
til en hver tid, ikke universelle, objektive lover, ingen universell morallov,
ingen endelig, uangripelig og evig guddommelig gitt lov gitt oss utenfra oss
selv, som åpenbaring og derfor hellig og guddommelig. Den eneste gyldige og
sanne lov er den vi konstruerer opp selv, den som er fundamentert alene i oss
selv, en lov som forutsetter at mennesket er lytefritt og uten synd og derfor
tvers igjennom godt og ufeilbarlig, gitt de riktige forhold, forhold som stadig
må forandres, dekonstrueres og rekonstrueres, ut fra en slik livsanskuelse.
Vi overlever, liksom, i øyeblikket beklagelig vis av et redusert
lager av folkeskikk, av et redusert forråd av indre trygghet og balanse. Det
tæres og tynes på oss og vi trenger å reagere, og vi reagerer ved å forsøke å
flykte fra indre usikkerhet, vi er på jakt etter syndebukker, folk vi kan
sammenligne oss med til vår fordel uansett midlene som vi tyr til for å
tilfredsstille oss eller for å unngå angsten.
Vi sitter i en mental, uutholdelig skruestikke som vi bare
MÅ komme oss ut av, uansett pris, og uansett om vi i en slik tilsynelatende
frigjøringsprosess føler oss berettiget til å bryte med de moralske normer vi
før sverget til eller ikke. Metaforisk sagt er vi nå blitt stadig mer enn
tidligere mer villige enn tidligere til
å «gå over lik» for å kunne få bekreftet både overfor oss selv og andre at vi
er «bedre enn».
Vi lever tydelig i en overgangstid der de på toppen heller
ikke vet hva fremmedfiendtlighet er, hva rasisme er, hva toleranse er, hva det
genuint flerkulturelle mangfold består i og er og bør og skal være. Vi lever i
en uhyggens tid, eller rett og slags i en uhyggelig tid, nær sagt stilt ansikt
til ansikt med våre nærmeste, først og fremst, slike som f eks partifeller …
tenk det! Det er blant våre nærmeste vi nå ser trusselen best, trusselen som
kan tru oss til en erkjennelse at vi kanskje ikke ser så mye «bedre enn» likevel.
Det hadde vært umulig å tenke seg for 20 år siden, at det
skulle komme så langt. Det går neppe over av seg selv. Det vil snarere
forsterke seg. Vi er kommet inn i en epoke hvor det moralsk elendige er blitt
selve bærebjelken i en utvikling som av mange påstås er den eneste farbare og
den enste bærekraftige, ja, selve det
bærekraftige åndelige næringsgrunnlag blant oss, og da er vi sannelig
kommet langt.
Snart henter vi inn eksperter fra tidligere Stasi som kan
lære oss hvordan vi mest systematisk og effektivt kan få ram på mistenkelige
partikollegaer eller en naboer.
Når vår nye toleranse utad ikke lenger kan skjelnes fra
servilitet, vil det innad nærmest av seg selv tvinge seg frem det jeg vil kalle
et universelt Stasi-syndrom. Det manifisterer seg særlig slemt i tider som hvor
usikkerheten i folket er like stor som den falske sikkerhet man forsøker å briljere
med individuelt både overfor seg selv og overfor alle de man tror man kan hente
kraft og støtte fra for å makte å holde «maska» og forstanden i sjakk.
Syndromet trenger imidlertid mer enn bare tilfeldige eller
spredte hysteriske utbrudd for å bli tilfredsstilt. Det trenger ytre, formelle
manifisteringer, spesialnormer, regler, notoriske støttepunkter i form av
offentlige markeringer, gjerne i form av møtevirksomhet, opprop, manifester og
demonstrasjoner, og ja, fremprovoserte «matstasjoner» i løypa underveis, slik
at syndromet ikke bare kan bevare seg selv, men også styrke og utvide seg selv,
ved metastase. Vi oppsøker arenaer
hvor vi kan få bekreftet at vi alene sitter på sannheten. Vi elsker å se motstandere
dumme seg ut, at stadig flere og flere forsøker å fryse dem ut. Det er slik vi
livnærer oss i slike epoker.
Men mest av alt trenger syndromet å leve et liv på innsiden
eller baksiden av de begivenhetene som vitterlig skjer og som alle kan
observere og analysere. Stasi-syndromet trenger alltid et hemmelig rom, et
usynlig politi, en instans eller en institusjon bestående av spesielt utvalgte
og «troende», mennesker som uten forbehold legitimerer hele konseptet og som
befester seg og som tillater syndromets tjenere i stadig høyere grad å skaffe
seg eller bli tillagt legitimitet, om så denne måtte etableres ved løgn og trusler
og – etter hvert - bruk av ren og uforfalsket vold.
Syndromet krever med andre ord mer og mer blod jo større
usikkerheten og kaoset blir for å kunne overleve og blomstre. Og: Jo mer
hemmelig, jo viktigere, og jo viktigere syndromet blir, ved å skape avhengighet
blant sitt «flinkeste» og mest ivrige klientell, - som gis mulighet for å
innbille seg at alt til syvende og sist avhenger av nettopp dem, personlig - jo
høyere status og myndighet vil de bli tillagt av de som har vært mer lunkne
eller forbeholdne i begynnelsen, de som har latt seg innrullere mer av
pragmatisme og for tilfellet, enn de som virkelig har vært hellig overbeviste
fra starten av og de som da i utgangspunktet er mest avhengig av at syndromet
får utvikle etter sitt eget iboende potensiale.
De glødende og de som helst være i front blir på sin side
ofte også helt avhengig av de som var mer usikre i begynnelsen, disse må med
tydelige føringer formes til å bli mer og mer fanatisk overbeviste etter hvert.
Og slik oppstår et symbiotisk forhold, mentale bånd og en kjerne av ildsjeler som
nærmest er ubrytelig, ikke helt ulikt hvordan en stor, mektig og omfattende mafiavirksomhet
operere. Det vil før eller siden herske kadaverdisiplin.
I saken som danner utgangspunkt for denne posteringen ser vi
tydelige tegn på hva som kommer, men hvor prosessen mot den fulle selvrealisering
av Stasi-syndromet bare er i startgropen.
Syndromet er ennå langt fra å anta organisert eller formell
form. Vi ser at behovet for å sladre, tyste på eller angi er tydelig, men
detter er bare overflatesymptomer. Det som ligger under er stor svakhet, liten
bevissthet om drivkrefter og mager kontakt med sitt indre selv.
Aktørene - altså de
som helt feilaktig ser på seg selv som legitime varslere her - drives av en frykt de umulig kan være bevisst
de lider av. De er seg heller ikke bevisst i hvor stor grad de trenger
bekreftelse fra andre på at de selv har rett og at deres frykt er berettiget. De
trenger å dele sin frykt med noen, de utstår ikke tanken på å måtte operere
isolert uten støttepunkter, uten faste, sosiale relasjoner og parametre. De
velger å servilisere seg ved å projisere samme behov for trygghet (og flukt)
som de selv har over på mulige «kamerater», de som, til tross for frykten for å
bli avvist av disse, tross alt tidligere har antydet hvor de står og som dermed
tidligere har skiltet med, om enn litt utydelig, og signalisert at de har de
korrekte oppfatningene og som dermed forventes å være mer eller mindre forustigbare,
og dermed også mer manipulerbare. De lar seg med andre ord «dra inn i det»,
delvis ved å skyve på, delvis ved å la seg dra mer og mer inn i det, inn mot
sentrum og sikkerheten, der de endelig på sikt virkelig kan føle seg trygge og
hvor de kan føle seg fri fra angst og frykt.
Aktørenes behov for å overbevise andre i nære relasjoner
bunner i et behov for bekreftelse på en sosial hjemmel for å plassere andre
nære, men mistenkelige personer og mistenkelige holdninger disse anses som
bærere av, som utenfor, eller under ens egendefinerte verdighet.
Og slik gror hatet: Mikroskopiske eller små forskjeller eller
sublime ulikheter i f eks måten å snakke på, eller gestikulere på og formulere
seg på, kan resultere i en forakt og et hat som utenforstående kan oppfatte som
totalt irrelevante eller unødig oppblåste, men som da ikke oppfattes slik av de
det her gjelder. Reaksjonene registreres av utenforstående som ute av proporsjoner.
Man rangerer og diskriminerer nærmes uten refleksjon. Freud kaller dette for
utslag av diagnosen narsissisme og kaller det «Narzisissmus der kleinen Differnce». Jeg tror han her treffer
ganske godt i å beskrive tilstanden og prosessen. For å ta et eksempel fra
historien: Det var hverken språklig, kulturell, utseendemessig forskjell på
jøde og tysker. Men det var den lille forskjellen som eksisterte objektivt – nemlig
biologien eller rasebetegnelsen – som gjorde utslaget og satte i gang
myrderiene, alle kjenner til denne historien og vet at den er sann. Og alle som
leser dette vet hva STASI-politiet i det tidligere Øst-Tyskland drev med og hvordan.
For å oppsummere: Vi står nå i ferd med å la frykten for
naboer og partifeller mer enn frykten for "de andre" eller "de
fremmede". ta overhånd. Vi kan komme til å gjøre oss selv til vår egen
verste fiende før vi aner det. Vi ser oss forpliktet – kanskje i mangel av
genuin tilhørighet noe sted - til å isolere mistenkelige, og gjør det til en prioritert
oppgave. Slik håper vi å bli assosiert med de som er «bedre enn». Klarer vi å
etablere mistanke, har vi umiddelbart klart å gjøre selve mistanken til
standard og til et overordnet sosiologisk hjemmel for vår adferd, og senere
kanskje også til et rettsgrunnlag da etablert som høyere rettsinstanser til og
med med carte blanche for drap og
mord.
Det gjør seg for tiden allerede gjeldende en sterk, nærmest
ukontrollerbar eller uimotståelig kollektiv indre usikkerhet som vi ikke har opplevd
maken til. Vi forlanger umiddelbar tilfredsstillelse i form av beklagelser
eller tilståelser eller innrømmelser, ja, vi kan gjerne kalle det underkastelse,
fra de som ikke er «bedre enn», men tvert imot «dårligere enn». Og den blir oss
tilstått! Og alt dette er i seg selv bare en begynnelse i påvente av noe mer
som vi ennå ikke klarer å forstille oss, men som likevel forberedes på grunnlag
av de ansvarlige disposisjoner vi legger allerede i dag.
