Tenk deg at du var president Barak Obama og skulle holde en
tale til en stor forsamlinga av muslimer i et muslimsk land og hvor alle verden
tv-stasjoner ville dekke denne store og viktige begivenheten, og at
begivenheten i seg selv ble antatt å bidra til bedre og mer fruktbare
relasjoner mellom den muslimske og vestlige verden.
Tenke deg så at du selv tror at du sitter på umistelige
innsikter som Obama trenger å høre og at du vil bidra så godt du kan til at
verden blir bedre og de reelle konfliktene i verden kan bli redusert til det
minimale, hvis presidenten først lytter til deg og siden tar dine synspunkter ad notam i den grad at presidenten
utferdiger helt nye regler for hvordan statsforvaltningen og myndighetsperson for
øvrig nå og for alle fremtid kan forholde seg til muslimer som blir mistenkt
for drive politisk og kulturell undergravingsvirksomhet eller f eks terrorplanlegging
med sikte på å frembringe radikal samfunnsendringer.
Tenk deg også at det du skriver til presidenten blir brukt
med den begrunnelse at dine innsikter kan bidra sterkt, bredt og varig til å
forebygge all kriminalitet som har med islam og muslimer å gjøre og islam og
muslimenes syn på Vesten og for eksempel USA som Den store Satan og amerikanere
– og alle kristne - som tilhørende de
vantros hus, darb-al-harb, i
motsetning til muslimenes eget «hus», dar-al-salam,
fredens hus, (eller bedre oversatt: fredens husholdning), og da altså en
husholdning som i ett og alt har Allah’s velsignelse og som følgelig styres
etter sharialovene, dvs islams fundamenter.
Vel, har du tenkt? Da kan du rose deg selv over at det du
skrev til presidenten var følgende:
Kulturenes sammenstøt:
Diskusjoner som tar utgangspunkt i denne måten å se tingene på, ender med at
det skapes et skille mellom de gode og de onde menneskene. For det finnes ingen
«clash of civilization» mellom de som er for sivilisasjonen og de som er imot
den. Sivilisasjon har mange kriterier, men to av dem er fundamentale: 1 Det
fins ikke rom for denne tankegangen hos dem som oppfordrer, inviterer til eller
begår mord på uskyldige sivile, 2 den defineres av institusjoner som beskytter
og fremmer både minoritetene og at myndighetene styrer ut fra loven
Sekulær: Det
muslimske øret har en tendens til å høre «gudløshet» når de hører dette ordet
og et «sekulært» samfunn er nesten umulig å forestille for brorparten av
muslimene verden over. Derfor er pluralisme et bedre ord. Det oppfordrer både
dem som har et verdenssyn som innbefatter gud og de som ikke har det til å gå
inn for å ønske velkommen alle inn i det offentlige rom og til en mye bedre
verden.
Assimilasjon:
Dette ordet antyder at den muslimske minoriteten i Nord-Amerika og Europa bør
bli helt lik flertallsbefolkningen og den kristne kulturen. Integrering, på den
annen side, forespeiler alle syn, alle majoriteter og minoriteter fortjener
like stor respekt så sant hvert syn er innstilt på å opptre sivilisert overfor
hverandre i et offentlig rom som kan deles av hele samfunnet.
Reformasjon:
Muslimer er fullt klar over og har en mening om den kampen som finner sted
innenfor islam og om hva det betyr å være en ortodoks og from muslim. De
trenger ikke å bli krenket ved at man oppfordrer dem til å følge i Martin
Luthers fotspor. I stedet bør man spørre hvordan muslimer oppfatter muligheten
for itjihad eller nyfortolkning av
troen innen islam og innenfor islams tradisjoner og kulturer.
«Jihadister»:
Jihad er først og fremst et indre strev gjennom selvdisiplin for å komme
nærmere Gud. Den mindre – eller lille - jihad
er et ytre arbeid som kan innebære rettferdig krig hvis nødvendig. Når vi
derfor kaller de gruppene vi kjemper mot for jihadister, bekrefter vi - og den
muslimske befolkningen forøvrig – at de vi kjemper mot er religiøse. Men det er
de ikke. De er terrorister kort og godt, hirabist, som konsekvent fordreier det
som Koranen og de lærde forfekter.
Moderate: Denne
termen, som brukes politisk nesten overalt og oppfattes som en fellesnevner som
i seg selv, unngår de vanskeligste teologiske stridsspørsmålene. Hvis noen
kalte meg «moderat kristen», ville jeg ha følt det dypt krenkende. Jeg tror på
en Absolutt som byr meg å elske min neste. På samme måte er det ikke et
oksymoron å være en medstrøms muslim som tror på en Absolutt. En robust sivil
pluralisme må gi rom for hengivne troende fra alle troer og også for de som
ikke tror.
Interfaith eller Trosdialog:
Termen assosierer til en nedtoning til en fellesnevner som unngår de vanskelige
spørsmålene og er derfor irrelevant. «Multi-tro» antyder at vi betrakter våre
dypeste teologiske ulikheter som et middel for å overskride dem ut fra
praktiske hensyn, ut fra det beste i hver våre tradisjoner, og felles verdier
som vi alle deler.
Frihet:
Uheldigvis oppfattes dette begrepet, slik det brukes i amerikansk
utenrikspolitikk, slik at det ikke henvender seg til hvordan folk i lokale
kulturer oppfatter det. Når begrepet ikke blir oppfattet som frihet av disse
kulturene, kan det føre til at noen tar seg friheter. Balansen mellom frihet
fra – valfrihet - og frihet til – sikkerhet – og den lokale samtalen i den lokale
konteksten, spesielt i den muslimske befolkingen, forrykkes. «Frihet» forstås
best når man trekker inn slik ting som fred, rettferdighet, ære, forsoning og
kjærlighet (compassion).
Religiøs frihet:
Beklagelig vis formidles det med det dette idealet typisk amerikans omsorg
spesielt for den frihet den frihet de evangeliske eller protestantiske kirker
spesielt åpner for med hensyn til adgangen for å konvertere, og da slik at det
skapes splid innenfor de lokale kulturene og i den opprinnelig kristne
befolkningen. Selv om det ikke er helt
sant, så mener jeg at det er bedre å definere religionsfrihet som oppfordring
til å vise respekt og forsoningsvilje overfor de andre som selve
spenningspunktet mellom kulturene og et lovbasert samfunn, idet man er følsom
overfor det første og konsistent i forhold til det andre.
Toleranse:
Toleranse er i seg selv ikke nok. Dette kun å tillate at noen eksisterer eller
dette bare å tillate visse handlinger, innebærer ikke nødvendig vis at det
dannes forbindelser bygget på den nødvendige tillit på tvers av troene og
kulturene som skal til for å takle de globale utfordringene vår sivilisasjon
står overfor. Vi trenger å være tilstrekkelig ærlige overfor hverandre og vise
hverandre nok respekt til at vi i felleskap kan sette ord på det som forener
oss og det som skiller oss fra hverandre og da alt dette i samsvar med den
iboende verdigheten vi alle deler som skapninger overfor Gud idet vi vandrer
sammen i fred, rettferdighet, forsoning og kjærlighet.
De ovenstående ordene og frasene vil ha ulik betydning på
ulike steder og vil endre seg over tid i samsvar med den kulturelle og etniske
konteksten sammen med de misforståelsene som foreligger mellom muslimer og
ikkemuslimer, noe vi ikke kan se bort fra. Det som betyr mest er ideen om at vi
ærlig kan lytte til hverandre og forsøke å forstå hverandre bedre slik at vi
kan vise hverandre stadig mer respekt.
Nei til
islam kommenterer:
Som du vil forstå, har du nå et virkelig grep om hva som
skjer på den internasjonale arena og kan forsikre deg om at du er en kapasitet
av de helt store, ja, at du kanskje har vært verdens mektigste kvinne eller
mann, i hvert fall for en stakket stund. Du kan dessuten smykke deg med den
tanke at det er du selv, ikke primært Obama, som er den som verden burde takke
for å ha bidratt til freden kanskje mer enn noen annen på planeten. Og hvilket
serum brukte du, hva besto trikset i? Jo, du oppfordret til ikke å kalle
fienden ved sitt rette navn og fordi du dermed bidro vesentlig til å få folk
til å føle seg litt bedre for en stund og for å få dem til å tro på at både du
og dem virkelig tilhører de gode, en gang for alle, fordi du og de nå nekter å
ta ord i sin munn som kunne virke krenkende på visse sjeler, psykopatiske
sjeler så vel som naive og alltid godtroende sjeler, som tror at de på magisk
vis kan trylle bort alle globale spenninger og ubehageligheter bare man bruker
de ord som fienden helst vil høre og lydig ikke bruker ord og begreper som
fienden helst ikke vil høre i din munn.
Så enkelt og vanskelig er det. Og vanskeligere er det ikke.
Derom hersker ingen tvil. Du kan prise deg lykkelig over å ha blidgjort mange
genuine terrorister og samtid servilisert deg både emosjonelt og kognitivt overfor
dine selverklærte fiender. Og uten at du forstår den dype ironi som her ligger
i Nei til islams kommentar. se en
annen tilknyttet kommentar på bloggen her
Artikkelen over er lånt herfra:
There's a big
difference between what we say and what they hear.
By Chris Seiple March
28, 2009
Arlington, Va. — In
the course of my travels – from the Middle East to Central Asia to Southeast
Asia – it has been my great privilege to meet and become friends with many
devout Muslims. These friendships are defined by frank respect as we listen to
each other; understand and agree on the what, why, and how of our
disagreements, political and theological; and, most of all, deepen our points
of commonality as a result.
I have learned much
from my Muslim friends, foremost this: Political disagreements come and go, but
genuine respect for each other, rooted in our respective faith traditions, does
not. If there is no respect, there is no relationship, merely a transactional
encounter that serves no one in the long term.
As President Obama
considers his first speech in a Muslim majority country (he visits Turkey April
6-7), and as the US national security establishment reviews its foreign policy
and public diplomacy, I want to share the advice given to me from dear Muslim
friends worldwide regarding words and concepts that are not useful in building
relationships with them. Obviously, we are not going to throw out all of these
terms, nor should we. But we do need to be very careful about how we use them,
and in what context.
En artikkel om semantikk og dens funksjon eller
dysfunksjoner her:
‘Radical Islamic terrorism’: Three words that separate Trump
from most of Washington
By Peter Holley March 1, 2017
Trump says he is ‘taking strong measures’ against ‘radical
Islamic terrorism’
In an address before a joint session of Congress on Feb. 28,
President Trump said his administration is “taking strong measures” against
terrorism. (The Washington Post)
During his first speech to a joint session of Congress,
President Trump said his administration is “taking steps to protect our nation
from radical Islamic terrorism.”
Months before, on the campaign trail, Trump appeared to
revel in his forceful use of the phrase “radical Islamic terrorism,” even when
his critics grimaced.
Not one to be easily deterred, Trump continued his use of
the phrase from the earliest moments of his presidency when he promised to
eradicate the threat of “radical Islamic terrorism” “from the face of the
Earth” during his inauguration speech.
Even after his national security adviser asked him to avoid
using the term during his speech to Congress, Trump didn't hesitate in uttering
those three words.
For Trump and many of his supporters, the phrase has never
been just a phrase but a carefully worded departure from the Obama
administration's — and the Bush administration's — understanding of the world
and the U.S. government's role in combating terrorism.
Former president Barack Obama used the phrase “violent
extremism,” which severed the violence carried out by terrorists from any
immediate association with theology. Trump and many of his associates,
meanwhile, have been explicit about their belief that Western democracy is at
war with Islam.
Se mer tyggis her:
Og enda litt mer her:
President Obama has failed America again. He has killed
another radical Islamic terrorist while refusing to call him a radical Islamic
terrorist. William Saletan William Saletan:
Obama doesn’t understand the war we’re in. As Sen. Ted Cruz,
one of our nation’s bravest lawyers, has repeatedly pointed out, the president
refuses to “utter the words radical Islamic terrorism.” In January, Republican
National Committee Chairman Reince Priebus noted that Hillary Clinton “has
refused to call radical Islamic terror by its real name.” In a speech last
month, Donald Trump—a steadfast supporter of veterans who served while he was
playing squash (except those who were captured) complained: “We’re in a war against
radical Islam, but President Obama won’t even name the enemy! Hillary Clinton
also refuses to say the words radical Islam, even as she pushes for a massive
increase in refugees.”
A detailed Slate investigation finds that these Republicans
are correct. Obama has stubbornly distinguished refugees from enemy combatants.
And in more than seven years of killing radical Islamic terrorists, he has
consistently refused to call them radical Islamic terrorists.
Under Obama, according to the New America Foundation, the
United States government has conducted 355 drone strikes in Pakistan. That’s
more than seven times as many as were conducted under George W. Bush. Obama has
authorized more than 140 strikes in Yemen, a country Bush hardly touched, and
another 17 strikes in Somalia. We’ve launched more than 12,000 airstrikes
against ISIS. The total number of enemy fighters killed on Obama’s watch,
depending on how you count them, is probably around 30,000.
Some Republicans say Obama has been too quick on the trigger.
Others say he’s been too cautious. But they agree on one thing: When it comes
to calling our enemies names before blowing them up with Hellfire missiles,
he’s soft.
In March, the Pentagon announced that U.S. forces had killed
the ISIS ministers of war and finance. Obama, in remarks on these killings,
failed to denounce ISIS as Islamic. In April, speaking at the CIA, he delivered
a longer progress report:
Coalition forces
captured Abu Dawud, a leader of [the ISIS] chemical weapons program, giving us
critical information that’s allowed us to unleash more strikes against those
sites. We have removed Abu Sarah, an ISIL financier in Iraq; Haji Iman, their finance
chief … In Syria, we targeted a senior leader of al-Nusra, Abu Firas
al-Suri. In another strike in Syria, we
took out five other al-Qaida operatives. In Yemen, our recent strike against a
training camp used by al-Qaida in the Arabian Peninsula took out dozens of
terrorist fighters. In Somalia, we took out a senior leader of al-Shabaab …
Obama referred to
“ISIL’s hateful ideology” but again refused to call it Islamic. Instead, he
resorted to nonjudgmental liberal terms such as depraved, horrific, vile,
barbarism, and revulsion.
