Hva mener du med «Gud»? spør Tajei Gilje i Dagen. Jeg
spør: Hvorfor setter du parentes rundt «Gud»? Tror du du er smart? Tror du du
er liberal, tolerant og «multikultural»?
Vi får Giljes svar formet som et nytt spørsmål: Bidrar vi
som aktive kirkegjengere, med vår måte å snakke om Gud på, til at han kan bli
oppfattet som et «kosedyr»?
Også «kosedyr» er satt i parentes. Det er sikkert ment å
skulle være morsomt, - eller er det varsomheten som skal bedyres? Frykten for å
krenke noen? Frykten for at noen skal tråkke noen på tærne?
Hva mener du med «Allah»? Oppfatter muslimer Allah som et
«kosedyr»?
Dét hadde vært et mer våkent og utfordrende spørsmål. Det
hadde nærmet seg dette å spørre etter sannhet. Men slike spørsmål er det
forbudt å stille, når det kommer til islam. I dagens kristen-verden, vel å
merke.
Det viser seg at det hele bør dreie seg om «livstolkning»
for Gilje. For biskop Nordhaug dreier det seg om at Jesus sto opp fra de døde.
Om Gilje er villig til å underskrive på biskopens tro,
skal være usagt. Hans leder gir ikke noe tydelig svar. Det kan tyde på at også spørsmålet
i Giljes forestillingsverden er like uklart som svaret.
Vi skal lure litt på mulige forklaringer.
Tarjei Gilje har hatt en rekke artikler i Dagen de siste
månedene, hvis ikke de siste årene, både på lederplass og på kronikkplass.
Gilje opptar en ganske stor spalteplass i Dagen. Dette i seg selv er et faktum
som kan indikere noe om Dagens ideologiske hovedlinje for tiden, Dagens
hovedfokus på tingene og livet.
Gilje ser ut til å være utvalgt av noen til å legge opp
en løype med normativ kraft: Giljes artikler er ment å skulle legge et mer
eller mindre normativt grunnlag for hvordan leserne skal og bør tenke, tro og
mene. Gilje går ikke av veien for å benytte seg av velkjente, subtile
manipuleringsmekanismer. Noen vil kalle metoden befriende og selvsagt både
tiltalende og tillatt retorikk, nær sagt for alle pengene.
Dagen staker med andre opp kursen avisen vil folk skal
følge. Dagen ønsker å være et eksempel til etterfølgelse, - et fyrtårn av
velmente råd og vink, kanskje, og en oppfordring til folk om å leve rett og så
rent som mulig. Det gjelder å holde sin sti ren. Og da gjelder det visst å
holde visse ting ute av syne og ute av sinn, som f eks Islam i alle den uttrykk
og former.
Islam synes å ha blitt tabu ikke bare i avisen Dagen, men
også i avisen Vårt land. Vi husker Selbekks modige handlinger og holdninger i
forbindelse med Karikaturtegningen i 2006. Muslimer verden over gikk amok,
brente flagg, tente på ambassader og flere mennesker ble drept i den uroen som
fulgte.
Det skulle ryggrad til for å stå oppreist i stormen.
Selbekk besto med glans. Gahr Støre fikk den islamske verden til å tro at Selbekk
var ekstremistisk og at Norge som sådant ikke hadde ansvar for hva Selbekk sto
for, annet enn at Norge som stat jo hadde uttrykksfrihet og derfor ikke kunne
instruere eller fengsle Selbekk, slik at muslimene fikk oppfylt sine krav.
Selbekk ble imidlertid bedt om å unnskylde seg, hvilken han, så vidt jeg husker
gjorde, - under press. Siden har vel Selbekk levd med politibeskyttelse.
Det ser ut for at Dagen i dag har lært seg ydmykhet, for
ikke å si servilitet overfor islam. Og at Dagen stortrives i denne rollen. Man
kan derfor spørre: Kan passivitet og «forglemmelse» overfor islam svekke
kristentroen her i landet – og ellers? Er den linjen Dagen og Vårt Land legger
seg på uttrykk for feighet og frykt, eller dreier det seg om en smart
opportunisme som tar mål av seg til å blidgjøre så mange muslimer som overhodet
samtidig som man er overbevist om «det skal gå seg til», eller at opportunisme
faktisk er den beste form for å drive misjon for den kristne tro?
En kristen høvding la ut et innlegg på Verdidebatt for noen
år siden: «Gje muslimane tid», var budskapet. Javel, muslimene har både tiden for seg og både kristne
og muslimer har tiden foran seg. Men muslimene vet dette best. De trenger ingen
kristenhøvding til å fortelle dem at kristne skal gi dem mer tid på seg. De
fleste muslimer vil rygge tilbake i forbauselse over å høre en kristen be andre
kristne om å gi muslimene tid på seg. De vil oppfatte det som en fornærmelse,
mens de samtidig tauser om det. De vet at tiden arbeider for dem, og at det som
skjer det er Allah’s vilje. Og det er ikke akkurat «Que sera, sera». Er de
kristne gått fra forstanden eller vettet? Det er ikke snakk om å «gje muslimane
tid», muslimene tar den tid det trenger.
Kan kristne «høvdinger» si det samme? Neppe. Kristne
ledere og redaksjoner frykter i dag islam og muslimer så mye at de velger tausheten
som normigivende. De ser helst at folket gjør det samme, ja, de nøder folk til
å tause om islam, dvs om funksjonen av og innholdet i selve islam, islam proper,
islams essens, islam som agens, og islam sett som ideologi og undertrykkelsessystem.
De synger: «Always look at the briiight siiide of life … always … », uten humor
og ironi, og fremfor alt: uten forståelse for dramatikken i det hele. Og så
tror de at de gjør en utmerket jobb, og krever bifall og hyllest for det,
attpå.
De er i stedet
opptatt av etikette, ikke etikk; hvordan vi skal snakke med hverandre, hvordan
prosessene kan gis en riktig form osv. står i fokus for det edle arbeidet de
tror de utfører, som oftest til islams fordel. De frykter ikke bare islam, de
frykter også etikk, kall det universell etikk, like mye. (Sjelden hører vi at
kristne tar opp grunnproblemet i den islamske såkalte menneskerettserklæring
fra rundt 1980 i IOC’s regi); de oppfører seg om den ikke fins). De våger ikke
å bringe de etiske rotproblemene i islam under lupen, de ønsker i stedet å
legge lokk på de største og viktigste problemene landet og hele Vesen noen gang
tidligere har vært utsatt for.
De ser islamofobi som hovedproblemet, ikke islam, (Trine
Skei Grande). De jobber derfor for å undertrykke ytringsfriheten i eget land. De
tåler ikke saklig islamkritikk. De ser «rasisme» som en potensiell fare
overalt. De jakter på potensielle fascistoide nazister overalt og til enhver
tid, i enhver relasjon. De oppfører seg omtrent som «vokterrådene» i Saudi-Arabia
og Iran gjør; de vet ikke hvor totalitære de er blitt, de skjønner ikke at den «livstolkning»
de legger for dagen primært forankres i det totalitær og ikke i det prinsipielt
tolerante eller liberale, og i våre judeo-kristne verdier og det livssyn, den
virkelighetsoppfatning, de verdisyn og det bibelske menneskesyn denne
tradisjonen bygger på og springer ut av.
De sier de vil fremme kristne verdier, men ser ikke at de
løper ærend for et totalitært system. De skjønner ennå ikke hva en ekte «dhimmi» er, men det er det de egentlig allerede er blitt, helt
uten noe forsøk på militær» overtakelse fra muslimens side. De tenker at vi er ikke
okkupert ennå, men skjønner ikke at de er det allerede nå.
Nå er det jo da også at heller ikke alle muslimer skjønner
hva som foregår. Som mennesker er de fleste muslimer mest opptatt av sin
daglige dont, sitt daglige brød, akkurat som de fleste andre. De fleste av oss
har vanskelig for å tro utviklingen i stor grad skjer etter påtrykk ovenfra og
at dette påtrykket skjer uten at det bli eksplisitt uttalt, snarere tvert imot,
bortsett da fra at alt står i muslimenes hellige skrifter, skrifter som gjør
dem religiøst og politisk bundet, ved hellig og ubrytelig pakt, til Allah og
profeten. (De fleste i dag skjønner ikke at det faktisk er en himmelvid
forskjell på en pakt med Gud og en pakt eller avtale eller overenskomst mennesker
imellom). Det er dette faktum både muslimer flest og andre folk flest er
livredde for å innse, innrømme og ta et oppgjør med. (De fleste burde
imidlertid nettopp inngå «pakter» med Gud, og da mener jeg med Gud, og ikke
Allah). I stedet lar man «bolsjevikene», det lille fanatiske og uhelbredelige sjikt
på toppen gå u-påaktet hen. Man trøster seg med at de utgjør et lite mindretall,
at de står maktesløse og ligger klar for «deradikalisering», (en strategi som vitenskapelig
sett ikke virker).
Våre hypermagikere
underlegger seg og står i dag i ledtog med totalitære krefter. De ydmyker seg
selv i den tro at de nettopp er ydmyke. De gjør så å si alt og satser hele sin
person på å tilfredsstille kravet om et grunnleggende emosjonelt korrekt levevis,
en livsform de delvis pålegger seg selv – på grunn av falsk skyldfølelse - og
delvis pålegges dem av andre. De har mistet sin frihet, i den måten de velger å
nærme seg islam og muslimer på.
Martin Luther skrev i sin tid: «Et kristen-menneske er en
fri herre over alle ting og ikke underlagt noen. Et kristen-menneske er i alle
ting en tjenende træll og underlagt enhver».
Visse «prominente» kristne i dag er en endimensjonalt ufri
slave underlagt alt og ingenting. Han er blitt en emosjonelt betinget servil
tjener for islam, til og med de mest ytterliggående former for islam. Han har gjort seg til en træll under egen
falske skyldfølelse, sin iboende frykt for sitt eget, og trekker som oikofob med fanatisk og
selvforherligende trangsyn fremtiden med seg ned i elendighet og fattigdom, med
stor hellig glød og i hittil uovertruffent vanvittige iver.
Men så tilbake til Gilje og hans «skolestil» med referat
fra et åpent møte med biskop Nordhaug i Bergen sist torsdag. Jeg forkorter noe,
i håp om å stagge visse utbrudd av gjesp og stønn. Så til selve saken:
Overskrift: HELGENS LEDER 230220 i Dagen: Hva mener du
med «Gud»? Bidrar vi som aktive kirkegjengere, med vår måte å snakke om Gud på,
til at han kan bli oppfattet som et «kosedyr»? av Tarjei Giljeredaktør i Dagen,
220220.
Gilje forteller at han var i Bergen domkirke torsdag
kveld …. Halvor Nordhaug hadde overskriften «Gud – usynlig, men virkelig?» og han
gikk grundig til verks … han snakket først ut fra naturvitenskap for å vise at
det går an å argumentere rasjonelt for en usynlig og skapende Gud. Så gikk han
gjennom skapelsesfortellingene i 1. Mosebok og knyttet disse til det han alt
hadde sagt.
Kommentar: Vi venter spent på fortsettelsen. Her kan det
være noe å hente.
Som kristendomsstudent ble jeg introdusert for konseptet¬
kristen tro som «livstolkning, skriver Gilje … et begrep som flere trenger å ta
i eie. … det er som livstolkning at kristendommen har noe å bidra med.
Kommentar: Oi, og jeg som tenkte at vi kunne komme inn på
de ulike skapelsesberetningen i Koranen og Bibelen, og hvilken betydning de ulike
beretningen kan ha for for eksempel menneskesynet - , men den gang ei. Gilje
griper tak i noe han lærte på et universitet, nemlig kristendommen som «livstolkning».
Kristendommen bør være opptatt av livstolkning,
skal den ha noe å bidra med.
Hm. Men OK. Hvordan dette kan bli en realitet og hvorfor
denne tolkningen skulle være fundamental og av største betydning, får vi ikke
vite. Gilje har selvsagt ikke spalteplass til å komme ned på dybden. (Når skal
han forresten stjele til seg spalteplass nok for et sådant risikabelt
prosjekt?).
Livstolkning er
imidlertid interessant. Det minner om – ren eksistensialisme. Islam er dessuten
er livstolkning og alle muslimer har en islamsk livstolkning. Islam har i
tillegg og parallelt, en livstolkning av Kristus og kristendommen, og dermed en
livstolkning av de de kristne, hvis de er troende kristne. Hvis de ikke er troende
kristne, er de ikke kristne, ifølge islam.
Men er kristentroen for de kristne egentlig kristen tro
hvis en slik tro forkaster Oppstandelsen?
Jeg mener, er man kristen hvis man ikke tror at Jesus
faktisk og historisk faktisk og virkelig har oppstått fra de døde?
Er man kristen hvis man legger inn i Oppstandelsen det
man til enhver tid måtte mene om den, om den er historisk eller ikke? Er man
kristen hvis man finner det mest opportunt og tjenlige at spørsmålet må avgjøres
ut fra en mer eller mindre ad hoc «livstolkning»?
Selv har kanskje Gilje det han vil kalle en kristen livstolkning
av kristendommen og Oppstandelsen. Men bare kanskje, for han vil ikke ut med om
han f eks virkelig tror på Oppstandelsen, at den virkelig har skjedd, at den
faktisk fant sted. Han referer til at bispen referer til at Jesus sto opp fra de døde, se
under, men Gilje fokuserer mer på «livstolkningen» som hovedkriterium på hva
kristentroen bør «bestå av». Gilje klargjør ikke om han ser livstolkningen som
viktigere enn selve Oppstandelsen.
Gilje sprer slik sett forvirring om hva kristendom er og
det altså i en kristen avis. Han ønsker å fortelle at han i så måte vil fremtre
som mer emosjonelt korrekt enn biskopen. Gilje serviliserer seg med andre ord under en flau, platt og søvngjengeraktig
sekularisme, en sekularisme og en ateisme som oven i kjøpet tilfredsstiller
islams krav om rett tro, nemlig den tro at Kristus nettopp ikke sto opp fra
de døde. Jesus døde ikke på korset, ifølge Allah og profeten.
Men viktigheten i dette, skjønner nok ikke Gilje. Han har
gitt etter for intellektuell latskap.
Hvordan skal man forholde seg til Oppstandelsen? Jo, via «livstolkning»,
ifølge Gilje, skal man først tolke ham riktig og slik han fremstiller saken, en
sak som altså er en Leder i Dagen, på side 2, og dét på en side som skal
plassere Dagens kristne retning, avisens teologiske program, grunnsyn og
konstitusjon.
Gilje gjør kristendommen like vassen, ullen og
forvirrende som han selv er. Han er et lysets barn av sin tid. Gilje vil nok
gjerne være liberal, men er han livbefriende? Han vil nok gjerne være tolerant
og dessuten helligholde ytringsfriheten og i tillegg være uredd i det meste,
men i praksis kan man tvile på om et slik image holder vann:
Jeg lar her i fortsettelsen Giljes «leder» tale for seg
selv, (i forkortet form):
Videre: … Den største faren for den kristne kirke er ikke
at folk blir provosert. Det er verre når kirken blir oppfattet som uinteressant…
… Det er når vi får troen inn på livet at vi for alvor
kan finne ut av hva den bygger på og består av. … Det er fortsatt nødvendig å diskutere
teologi ... Det er umulig for kirken å være stille i saker der Bibelen har noe
å si oss …. . I vår virkelighet trenger vi å undersøke med fornyet nysgjerrighet
hva det betyr for oss at Gud finnes.
«Gud har et ansikt - Kristus. … sa Halvor Nordhaug. … Gud
skapte av ren og skjær kjærlighet. Alt dette er sentrale opplysninger for å
forstå hvem Gud er. Som en kontrast til dette viste biskopen til et ateistisk
utsagn om at «jeg trenger ingen gud som kosedyr».
Gilje: … Bidrar vi som aktive kirkegjengere, med vår måte
å snakke om Gud på, til at han kan bli oppfattet som et «kosedyr»?
Bergens Tidendes sjefredaktør Frøy Gudbrandsen … og
spurte biskopen hva han mente med «Gud». … Nordhaug sa at Gud ikke kan
observeres, men at han … har personlighet. … Gud kan gripe inn når han vil, men
at verden er skapt «grunnleggende selvgående.»
«Det er et enormt underskudd på samtaler om tunge
teo¬logiske spørsmål rundt i menighetene.» … kristne mennesker gjerne kan ta
utdanning på doktorgradsnivå, mens troen ser ut til å bli hengende igjen på
modenhetsnivået fra Ten sing-tiden, sa Nordhaug.
Gilje istemmer: Den utfordringen er ubehagelig
aktuell. … vi kan iblant få inntrykk av å stå overfor en viss intellektuell
latskap. … Derfor trengs det sterkere vilje til også å drøfte de grunnleggende
og komplekse problemstillingene … I samtalen om rasjonelle argumenter for Guds
eksistens ¬påpekte biskopen også det avgjørende premisset som ikke lar seg
bevise: Kristendommen oppstod ikke fordi Jesus sa
fine ting, men fordi han stod opp fra de døde.
Et visst
alternativ til Dagen og redaktør Gilje, som vil forskrekke mange:
Ӂh, synder! Tenk alvorlig over hvilken fare du befinner
deg i! Den er en gedigen ildovn, en stor bunnløs kløft full av vredesild og
hvor Gud holder deg i sin hånd over den, Gud som du har syndet mot og krenket …
Du henger i en tynn tråd med guds flammende vredesild rundt og tråden kan
briste når som helst … og så tenker du at du ikke har noe behov for en mellommann
som kan fri deg ut fra Guds rettferdighet mot deg som synder, og at du heller
ikke selv kan vise til noe i deg selv som kan redde deg, og heller ikke noe som
helst av hva du har gjort eller som du kan gjøre for å mildne Guds vrede …! (Fritt
etter Jonathan Edwards).
Ifølge den judeokristne tro er:
Guds vrede guddommelig eller uendelig og ubegrenset
- den er også veldig eller forferdelig, slik at det ikke
gis noen moderasjon eller nåde i helvete
- den begrenser seg ikke til en slags mild misnøye i Gud,
den er en fortærende ild
- den varer evig og det fins ingen grenser for Guds vrede
overfor de som er i helvete
Edwards forsetter:
Nesten alle naturlig mennesker som hører om helvete
innbiller seg at han skal slippe unna og forsikrer seg om at han er i sikkerhet;
han skryter for seg selv av hva han har gjort og hva han driver på med. Alle
regner ut på et vis i sitt eget sinn hvordan vi skal unngå dommen …
- Lar vi oss fornærme av slikt? spør RC Sproul. – Hvis så
er tilfelle, er det klart at den gud vi tilber ikke er en hellig Gud, men tvert
imot ikke Gud i det hele tatt. Hvis vi forakter Guds rettferdighet, er vi ikke
kristne i det hele tatt. Hater vi Guds vrede, hater vi Gud selv. Vi kan gjerne
si at nei, det er ikke Gud vi hater, men Edwards, for min Gud er mild mot meg
og min Gud er en kjærlighetens Gud … Men en Gud som er kjærlighet uten vrede,
er ingen Gud. Han er et avgudsbilde på samme måte som om vi hadde laget hans
bilde i stein … se
Allah er ikke hellig her på bloggen
