søndag 31. mai 2020

Når Gud - i Dagen - blir din sekundant

Greit nok at man bruker bilder, metaforer, aforismer, allegorier, parabler i andakter og i alle misjon for øvrig. Jesus var intet unntak i så måte. Men man må velge bilder som best samsvarer med virkeligheten og realitetene, både Guds virkelighet, dvs Jesus identitet, og vår egen virkelighet. Vi kan også bruke vitser, hvis de er noen vits i. Matematisk bevisføringen, kan på samme måte være godt å ha på lur. Men en sekundant? Her smaker det av magiske forestillinger. Og hypermagi, som jeg har skrevet så mange ganger om tidligere her på bloggen.

Men vi må ikke skape Gud i vårt bilde, - da er Gudsbildet i oss tapt og Evangeliet gjort til intet. Da har vi skapt vårt eget avbilde, vi har gjort Den Hellige Ånd til en husgud vi har skaffet oss for beleilighets skyld eller som en fetish eller en trofé vi kan skilte med, vise fem og sole oss i. En «tamagoshi» som vi kan stelle og tukle med», ved behov. Å ha Den Hellige Ånd konkret til stede i stue og sinn, - som en eller annen godt betalt levende og høyst føyelig og servilt betinget emosjonelt korrekt, gjerne idrettslig lettpåkledd stumtjener, kanskje - kan ikke garantere noen frelse og heller ikke kan noen la seg rettlede av en sik gud. Og da bør vi ta tilflukt helt ander steder – enn til f eks i Dagen.
Vi bør fly Dagen og Tarjei Gilje som skriver en andakt i avisen lørdag 30. mai 2020. Han sammenligner nemlig Den Hellige Ånd med «en sekundant» og kaller dette bildet «helt fantastisk». Det står til bruk for alle som kan kalle seg kristne, ifølge Giljes kall.

Gilje bruker altså «sekundant» om Talsmannen, trøsteren, den som forsvarer oss, ja, Talsmannen er faktisk Gud selv, og så synes Gilje at det er fantastisk med en sekundant, som et lødig bilde på Den Hellige Ånd! Joda, ja men sa jeg fantastisk. Jeg tenker på et fantom, en nifs illusjon, kanskje i form av en høyst legemlig sekundant. En hjelper, en beundrer. En endimensjonal homo adorans.

Og så tenker jeg: Trenger Gilje en som står der og teller sekundene for ham og heier ham frem fra sidelinjen? Vel, i så tilfelle: Fantastisk. Gilje tenker vel helst at det er andre som trener sekundanter, ikke ham selv, selv om noen burde ta mot til seg å hjelpe ham litt frem, mot et høyere mål enn å skaffe seg en sekundant, en som bistår ved dueller, og som helst ser sin helt bli et offer, fordi jo offeret selv valgte å bli et – mulig – offer.

Har du en sekundant, trenger du ikke Den Hellige Ånd, Parakleten, selve hjelperen, nåde-begunstigeren. Her trår Gilje inn som en høyst uelegant, frekk og nærmeste bevisstløs sekundant, kanskje i selvpåført sjokk, for anledningen, et sjokk han antakelig opplever som et kall, fra sin sekundant. Han mener også at du trenger en sekundant, men trenger du Den Hellige Ånd?

En sekundant er en funksjonær, en "som du venter deg alt godt av, i all nød", - slik Luther besvarer spørsmålet: Hva vil det si å ha en Gud? - men en sekundant kan ikke måle seg med Gud. Gilje må i tillegg til alt dette kanskje tro at Allah er Gud. At Allah like godt som Jesus kan «hjelpe i all nød», og en gud som du venter deg alt godt av.

Gjør man Gud til sekundant, flytter man Gud ut fra sitt indre. Ja, da flytter nok også Gud helt frivillig ut. Men Han vil ikke bli stående på sidelinjen med stoppeklokke i hånd og med hes stemme, eller halse videre i full beundring for "idrettsmannen" som svetter videre, og som en annen tilskuer. 

Vil Gilje at vi heller ber til Den Hellige Ånd, heller enn til en sekundant? Ser ikke sånn ut skal man følge disippel Gilje. Her trenger vi et nytt navn på Den Hellige Ånd, lissom. Gilje tror at ordet eller navnet Den hellige Ånd er for skremmende, for krevende. Navnet er blitt som en politibil som må farges i skånsomme eller douce farver, fordi barna bli skremt av politibiler som er sortfarget.

Vi ser for oss en orienteringsløper i «første divisjon». Han legger i vei, forvisst om at sekundanten skal sekundere ham rett til mål. Men hva hvis sekundanten har feil kart, at det foreligger uforsettlig trykkfeil på kartet? Hvor blir så målet av – blir løpet forgjeves? Både kart og sekundant kan ta feil, det er poenget. Den Hellige Ånd kan derimot ikke ta feil, og dessuten er det ikke Den Hellige Ånds oppgave å sekundere noen. Det burde være hovedpoenget. Men Gilje har rett: Det er underlig og rart å kalle Den Hellige Ånd en sekundant. Det er uvanlig, det bygger på en illusjon å kalle Den Hellige Ånd en sekundant. (Det nærmer seg majestetsfornærmelse, en forbrytelse, vil jeg si, muligens). Og det er nettopp dette siste som betyr «fantastisk», som Gilje griper så inderlig til, i håp å kunne hjelpe noen, som kanskje ikke er så fantastiske som han selv tror han er. Fyren er altfor selvhøytidelig til å bli tatt alvorlig.

Man sitter igjen med flere spørsmål: Hvilket kjønn har denne sekundanten? Hunkjønn eller hankjønn, hen eller «hin»? På arameisk er ånd et hunkjønnspronomen, på gresk et hankjønnsord, grammatikalsk, men intetkjønn rent «etymologisk» eller semantisk. Eller vil Gilje foretrekke en «mannlig» eller en «kvinnelig» sekundant? Populære oversettelser av «til mann og kvinne skapte Gud dem» er blitt «til mannlig og kvinnelig» skapte han dem
Vil Gije ha et pronomen eller et adjektiv som «egentlig» navn og vesensbetydning på Talsmannen eller Den hellig Ånd? 
Vl han foretrekke en godt betalt hermafroditt, et «intet-vesen»?
Og hva hvis nå noen som trenger en sekundant plutselig en dag finner ut at «naboen» har en bedre sekundant enn ham selv? Skal man så begynne å konkurrere om sekundantens gunst og kvitte seg med den man har hatt til nå? Og har ikke – egentlig – alle et krav på en like godt kvalifisert sekundant? Og i så fall: Hvem skal velge og bestemme kriterier, måle resultater og minutter og mil?

Kan en sekundant noen gang bli autentisk og uprofesjonelt vred? Kan sekundanter bli hellige - og hellig vrede - på vår befaling, ut fra våre egne nykker og behov? Kan vi appellere til sekundanten med vår mykhet, våre myke verdier og våre korrekte emosjoner?
Før eller siden kommer vi til å innbille oss at det lar seg gjøre å korrumpere sekundanter rundt omkring. Synden er ikke sekundantenes domene.

Hva med en sekundant for bryting og en annen for skyting eller fektning? Når finner man det nødvendig å betale for sekundantens tjenester, slik at «han» ikke mister entusiasmen?

Vel, en sekundant kan være god å ha til å skylde på! Du kan gjerne klandre sekundanten hvis han ba dg ta «syv-mils-støvlene» på, og det hindret deg i nå målstreken. Sekundanten kan be deg løfte en stadig større stein i et «brura-lyfte», som man sa i gamle dager. Ta du den minste, tar du den neste og tar du den, så tar du den største og alle tyngste, hvis du er så heldig ikke å ødelegge ryggen først.

Hvorfor ikke bytte ut sekundanten med en bamse eller en teddybjørn? Den kan vel ikke gjøre stor skade. Bare det at da er man normativt langt inne i barnestadiet og på et stadium en voksen person som Gilje ikke bør befinne seg i.

 Gilje er en svært middelmådig redaktør og en enda mer middelmådig skribent. Noen korn er det riktig nok å finne, av og til, men stort sett må man manne seg opp for å lese ham, om ikke for noen annet, så for å finne noe som er så skrømtaktig talentløst, at man får seg en aldri så liten latter, i ny og ne. Som oftest må man nøye seg med et lite smil, som når man ser et barn begynne å gå, for første gang. Her ser man imidlertid ingen progresjon. Her er det beste man kan komme «på stedet hvil». Det er rart hva det lesende kristenfolk kan finne seg av kroniske serieplattheter. Gilje roter seg mer og mer bort fra sentralbudskapet: Den Hellige Ånd er Gud, og ikke en sekundant han kan prakke på hvileløse sjeler på jakt etter frelse. Man kan frykte at Gilje selv vil påta seg stillingen som sekundant; for alt jeg vet er det det han er utdannet til.

Sekundanten er fantastisk ja, hvis man mener uvirkelig, som er hva fantastisk betyr. Dette ser ikke ut for å uroe Gilje det minste. Det sier det meste, om han selv, ikke om Den Hellige Ånd, som er allvitende og som aldri kan ta feil. Den Hellige Ånd teller ikke sekunder.
Giljes metode minner svært mye om de karismatiskere som går rundt og «tar autoritet» over folk og områder, og så befaler ånder å fare ut av mennesker, blant annet. Den hellige ånd anses å stå på pinne for den troende, som er født på nytt, i Ånden. Ånden påstås å gi disse menneskene ekstraordinære evner, både til å profetere og helbrede. Man kan bli rik av så, dvs høste mer enn det man sår, i form av minibankuttak der og da. Gilje er mer måteholden eller forsiktig: Han håper på at en sekundant skal bringe høsten i favn. Da får man i hvert fall et resultat etter mange gode gjerninger på sikt! Gilje tror han på den måten kan unngå beskyldninger om å være grådig eller hovmodig. Han plumper dermed inn i forestillinger om egen fromhet som kamufleres med fornuftig terapi og støtte.
Sekundanter skal være støttekontakter, en idrettsterapeut – og hvem kan vel klandre noen for å oppfordre til rasjonell bruk av metoder for å oppnå sunnhet og helse?

Så hvem er Den Hellige Ånd? Ord kan ikke fange ham, og den blåser hvor den vil, ikke hvor sekundanter vil at den skal blåse, men her er noen antydninger:

Den Hellige Ånd er ett med Faderen og Sønnen. Han er evig ikke noen upersonlig sekundant. Han skal lære oss alle ting. (Joh 14, 26).

Han er: Ånden (Matt 4, 1), Guds Ånd (1 Mos 1, 2; 1 Kor 2, 11), Guds gode Ånd, Herrens Ånd, Faderens Ånd, Kristi Ånd, Sønnens Ånd, Livets Ånd, Nådens Ånd, Bønnens Ånd, Barnekårets Ånd, Visdoms Ånd, Råds Ånd, Styrkes Ånd, Forstands Ånd, Sannhets Ånd, Åpenbarings Ånd, Doms Ånd, Renselses Ånd, Herlighetens Ånd, En evig Ånd og Den høyestes kraft.

Hvilken sekundant kan måle seg her? Gilje og Dagen p t?

Moral: Vi skal ikke sette ved Guds side noe eller noen som ikke er Gud verdig. Vi skal ikke uverdige oss til å tro at vi kan verdige oss en sekundant en plass ved Guds høyre hånd. Vi skal ha høytid og respekt og dette dreier seg ikke om idrettskonkurranser og sekunder. Det dreier seg om det evige livet som ikke kan måles i sekunder av en sekunda sekundant.

Gilje skriver i sin artikkel:

«Min favorittillustrasjon for å forklare dette var det Rolf Kjøde som leverte i podkasten Table Talks i fjor. Vi nordmenn er jo glade i vintersport, og vi har både sett og hørt sekundantene som løper ved siden av utøverne. De oppmuntrer dem og sier «du ligger bare tre sekunder bak verdensrekorden. Kom igjen!», eller «du har full kontroll på svenskene, bare hold tempoet oppe!» Eller: «kom igjen, du er i ferd med å gjøre ditt livs løp!» Noen ganger kan man kanskje få inntrykk av at intensiteten er større hos sekundanten enn hos den slitne utøveren mot slutten av femmilen, for eksempel. Men for et fantastisk bilde på Den hellige ånd! En som støtter og oppmuntrer, som rettleder og utfordrer, en som minner oss om veien til målet. En som går ved siden av oss og har vårt beste for øye. En slik talsmann kunne vi trenge alle som en».


Noe mer er det vel ikke å si.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar