En taburett er forlatt, etter anklager, tvang og uforbeholdent
nedverdigende tale. En statsråd ikke verdig. Den samme taburetten skal nå bekles
av en ny statsråd fra samme parti som den «forkastede» Sylvi Listhaug tilhørte.
Det kommer neppe noen umiddelbar revolusjonær endring ut av dette.
Det tragiske er imidlertid et faktum: En statsråd går av
fordi rådgiveren hennes forfattet et innlegg på face - som Listhaug riktig nok
skal ha forhåndsgodkjent - etablissementet ikke tålte, ikke fordi facebook-innlegget løy eller forførte,
nei, men fordi innlegget ga et kort og presist uttrykk for hva statsråden mente
og for tingenes tilstand generelt: At terrorister nå kan imøtese bedre og gis tryggere
vilkår og tider i landet. Potensielle terrorister og unge muslimer som dro til
ISIS-land for å krige sin egen borgerkrig, med to statsborgerskap i sekken - skulle
få en mer menneskeverdig behandling i Norge. Raske, administrative beslutninger
skulle betraktes som noe tilnærmet mindre menneskeverdig enn
domstolsbehandling. Dette til tross for at eventuell rettstridig administrativ
behandling kunne ankes videre inn for domstolene. Menneskerettighetene med
deres høye ideal ble ansett som krenkende allerede i utgangspunktet:
Administrativ behandling strider ikke mot menneskerettighetene. Snarere tvert imot.
Kort og kontant administrativ behandling tar sikte på nettopp å garantere alle borgere
større rettssikkerhet, ikke mindre eller begrenset rettssikkerhet. Menneskerettene
skal beskytte alle borgere. Ikke bare prioritere potensielle terrorister,
soldater som kommer hjem direkte fra frontlinjer og som har liggende et
ideologisk eller religiøst krav på sine skuldre, et imperativ til å fortsette
kampen i det fredfylte landet Norge som noen av dem til og med er født og som
de kommer fra og som mange av dem kaller sitt hjem. (Norge blir av mange
muslimske politikere trukket frem på hva islam tilbyr i seg selv og som
muslimene selv vil forsøke å realisere, nettopp med Norge som mal og forbilde).
Fremtidens terrorister i Norge har med ett slag fått en
mulighet for å bli beskyttet av større trygghet
en trygghet som vil bli stående for mange år fremover. Mor Norge holder alle sine under sine varme vinger, noen mer,
andre mindre. Det vil nå fremover nemlig bli umulig for Stortinget å vedta
lover for å forhindre terror som tetter hullene bedre enn det både Støre,
Moxnes og Hareide har lagt opp til, ved å vrake statsråd Listhaug forsøk på å
gjøre det litt tryggere.
Potensielle terrorister med norsk statsborgerskap har fått en
mer solid trygget sin situasjon. De opplever Norge nå som enda tryggere enn
Norge var for bare en uke siden, før Listhaug tok sin hatt og gikk, tilbake til
Stortinget. For dem er domstolsbehandling sikrere enn administrativ behandling
og administrative bestemmelser og vedtak.
Terroristene har ikke bare fått et tryggere sted å være –
eller komme tilbake til, etter strid i utlandet under fjerne himmelstrøk – de
har også fått aksept for at det er forbudt her i landet å mistenke at noen
faktisk har planer om et angrep på Norge. Ingen skal mistenkes for å ha
intensjoner, sannsynlighet skal feies under teppet. Det er ikke bare blitt
lettere for potensiell terrorister, men også, i tillegg, for alle andre som
støtter terroristene. Atmosfæren er blitt lettere for dem, de kan liksom puste
friere. Noen av dem kan se frem til enda bedre tider. Det synes som om Norge
for tiden har et overskudd av hjelpere, folk som til og med ikke går av veien
for f eks å skjule asylsøkere som oppholder seg ulovlig her i landet.
Hjelperviljen kommer kanskje sterkest til uttrykk i alle NGO’ene Norge før på,
store summer, ja, milliarder, som går til hjelp i utlandet. De «hjelperne» som
støttet utfrysingen og nedgraderingen av Sylvi Listhaug samlet sogar inn over
15 killioner kroner til Leger uten grenser,
e politisk uavhengig organisasjon, ut fra egne lommer. Landet er preget av de
beste intensjoner. Intensjoner som kan ryste selve systemet, demokratiet vårt,
i grunnvollene, på lenger sikt.
Sammen vil imidlertid alle disse hjelperne og hjelpekronene
og de mulige terroristene, kunne stole på vår naive gjestfrihet, vår følelse av
godhet. Professor Terje Tvedt har påpekt narsissismen i alt dette. Man feirer
med trampeklapp og høy jubel sin egen godhet: Minst 10 000 nye asylsøkere,
takk!
Hjelpernes holdninger, deres verdensanskuelse og deres
menneskesyn kan pleies og næres i fred og ro. Hjelpernes begrunnelse er ulasteligheten,
som legges under som en standard de vil bli vurdert ut fra av alle andre som
ikke er så mye hjelpetrengende, folk som stiller spørsmål mer om metoder enn om
glorifiserende målsettinger og styrkning av selvbilde og egoer som kanskje er
store nok fra før. Hjelpernes posisjon synes å være urokkelig, hevet over
enhver «anstendig» kritikk, til og med. De definere selv standarden, som ikke
bare dem selv, men absolutt alle, skal vurderes etter. Alle skal veies på samme
vekt, en vekt hvis kvalitet skal bestemmes ut fra hjelpernes definisjoner.
Hjelpernes ofte underliggende, men sjelden eksplisitt formulerte
ideologi har funnet en trygg havn og deres posisjoner, - skulle de likevel
komme under mistanke eller åpen kritikk - er styrket. Terror-potente miljøer
har sannelig noe å takke vår opposisjon på Stortinget for. De har fått seg
tildelt en rolle i dette samfunnet som tilnærmet «uangripelige». De har
tilranet seg en egen helgenstatus. De vet at potensielle terrorister kan flykte
før endelig dom i eventuelle saker mot dem kan avgjøre saken med endelig
virkning.
Domstolsbehandling av saker kan ta årevis. Og imens vil
sympatien for terroristene øke. Det blir flere farlig mennesker som kan gå
rundt uten å få mistanke rette mot seg. Vi gir dem gladelig mer tid og rom til
å bygge seg opp og bli mer slagkraftige, mer samlet. De kan gå rolig rundt og
vente på forsterkninger fra folk med mer ekspertise, større myndighet. De vet
at de vil bli behandlet med silkehansker og bli ansett som koselige dunbunter fremfor tikkende bomber, før
endelig dom er falt.
De potensielle vet nå dessuten at de kan forvente stor
støtte i befolkningen. Aldri før har etablissementet – Stortingsflertallet –
fratatt seg selv flere virkemidler og aldri har vår lovgivende forsamling
begrenset sin egen og borgernes ytringsfrihet mer enn nå.
Og hva sier media? Jo, media jubler. Nå kan de – på sin side
- holde showet gående i det uendelige. De vet i sin innbilning at de befinner
seg på «den riktige siden». (Og her snakker jeg ikke bare om mammon).
Både media og de potensielle vet at ingen nå kan forhindre
eller begrense stofftilfanget, antall tragedier, som vil komme, i den grad
Listhaugs forlag ville kunne forhindre. De vet besynderlig nok at de vil tjene på
dette og at de vil kunne kneble enhver som ikke deler det samme verdensbilde
som dem selv.
Også media vet at posisjonen til dem begge er sikret, ja, styrket.
De vil lett kunne isolere kritiske stemmer, nødvendig stemmer, nødvendig for
demokratiet. For media vil legge den norm og den regel som Stortinget nå ha
lagt fast og som derfor er blitt urørlig, til grunn. Media har er blitt gitt større
makt til å forsvare den ordning Stortinget har vedtatt, helt gratis og uten å
løfte en penn, ved å sparke Listhaug. De har fått en rett til å forsvare det bestående, det mer usikre, det mindre
preventive. Stortinget har dermed lagt en begrensning på ytringsfriheten som
ikke var der før sirkuset begynte. Beskyttelsen av ytringsfriheten, som
Storting og Regjering har en konstitusjonell plikt ikke bare til å forsvare,
men også styrke, er objekt og målbart svekket en gang for alle, i hvert fall
for overskuelig fremtid.
De har fått tildelt seg et nytt privilegium, nemlig dette å
kunne nyte større trygghet i form av bedre beskyttelse mot muligheten for
myndighetene til å handle raskt og yte bedre forebyggende arbeid. Muligheten
som forelå for å gjøre landet enda tryggere, ble sett på som en umulighet, og
moralsk forkastelig, og fordi det ikke skulle være anstendig å tro at det gikk
an å sikre oss mot terrorisme på en bedre måte enn den måten som forelå og som
foreligger i dag, i og med Listhaugs selvvalgte avgang. Store deler av
befolkningen kan oppleve denne situasjonen som mindre trygg. Det er noe man
føler på instinkt. En reaksjon som kan underbygges med fakta og «mental» og
ikke nødvendigvis matematisk og vitenskapelig sett signifikant sannsynlighetsberegning
Det inntrykk man kan sitte igjen meder at landets
etablissement eller opposisjon ikke maktet å ta inn over seg tanken på å måtte
legge forholdene til rette for bedre å kunne forsvare Norges sikkerhet.
Alt forbliver imidlertid det samme. Om intet ble oppnådd i
det praktiske, i tid og rom, ble selvfortryllelsen imidlertid eviggjort, av se
selvfortryllede selv, (selv om denne selvidylliseringen snart muligens går over
av seg selv, og selv om den bare varte bare en uke, en uke som havnet i
retorikkens mørke materie).
Landet står – foreløpig - på stedet hvil. «De gode» godter
seg, og føler seg renset fra enhver tvil som måtte ha romstert i hodene om at
det kanskje var dem det var noe galt med, ikke statsråden som måtte gå, fordi
hun selv valgte å gå. Listhaug gikk i realiteten dermed seirende ut av striden.
Hun kunne ha blitt sittende. Hennes «stol» var aldri truet. Dagen da hun gikk,
ble en seierens dag for de selvgode, de som i anstendighetens navn ikke tåler det
uanstendig, slik de ser og opplever anstendigheten. At disse gikk av med
«seieren», forteller noe ikke bare om disse individuelt, men også noe – mye mer
– alvorlig – om dem selv og deres manglende forståelse både for hva politikk
er, og for hva politikk er. Og for hva menneskeverdet egentlig innebærer, i sin
essens.
Slaget omkring Listhaug vil gå inn i historien som den dag
demokratiet på en drastisk måte begrenset seg selv og tråkket på sitt eget,
konstitusjonelle formål. Det tragiske var at så få så det virkelig drastiske og
tragiske i hendelsene samlet sett. Det drastiske besto i at hverken media,
politikere eller borgere forsto hva som sto på spill, at det prinsipielt ikke
bare sto om landets sikkerhet, men også om landets rett for innbyggerne til å
ytre seg fritt og friskt. Det ble lagt et anstendighetens slør over hele
tragedien, et heldekkende slør. Egentlig
dreide hele opptrinnet seg om ansvarsfraskrivelse, en strategi som måtte
tilsløres, holdes unna debattene. Ikke rart at temperaturen ble høy og
temperamentene gikk over stag. Alt for å skjule sin egen frykt, alt for å få en
muligheten for å erklære egen empati som
en ukrenkelig og objektiv, udelelige og uavhendelige verdi og en uforanderlig
rettesnor for hva som er tillat å si og mene, i det store og hele.
Det styrende prinsipp for lek og lærd, for politiker så vel
som borger, skulle fra nå av være at førsteprinsippet for all politikk skulle
ta utgangspunkt i anstendighet og emosjoner. I virkeligheten valgte man en
linje som allerede fra det sekund Listhaug forlot taburett svekker landets
demokratiske grunnvoll, og våre tradisjoner. Det skulle skapes et nytt
menneskesyn og skapes et nytt verdensbilde, nye mennesker med nye og mer edle
personligheter. Man skulle nærmest uten forbehold bygge på og la seg styre av
hensynet til fremmede verdier, det skulle tas mer hensyn til fremmedkrigere enn
til egen befolkning. Vi skulle ha en plikt påført «ovenfra» til å forandre oss.
Vi skulle faktisk opphøye fremmed verdier over våre egne verdier, fremelsket og
tilpasset her i landet, som de var, over tusen år.
Det heter ikke lenger nå at «med lov skal landet byggjast». Nei, nå heter det – om enn
uformulert og ennå ikke bevisstgjort – at «med emosjoner fra nå skal landet øydast».
Men dette forstår ikke de røde som med alle tillatte midler
nå søker hegemoni og både fysisk og psykologisk kontroll over store deler av befolkningen
og velgerne. De har allerede en finger på kruttønnene. De røde som ikke stemmer
Rødt, forstår heller ikke at de er kuppet nettopp av Rødt, som står for en
ideologi som bare få her i landet kan gi sin tilslutning til eller skrive under
på. Folk har latt seg opplyse av historien, folk vet eller burde vite bedre i
dag enn de gjorde for 70 år siden. Marxismen
avslørte seg selv som det mest brutale politiske system verden har sett. Brutaliteten
denne ideologien utløste, savner sidestykke. Det var imidlertid de som falt for
den røde Moxnes, som muliggjorde kuppet. De har ikke øyemål for det faktum at
det nå er Rødt som fra nå av som vil sette standarden for all «moral», alle
etiske standarder. Rødt har ålt seg inn på godhetsmarkedet. Rødt har satt seg
opp som rollemodell, et ideal, spesielt for ungdommen, en ungdom som nå truer
de eldre, de som har levd en stund. Rødt har – selv om eliten ennå ikke har
forstått det – sikret seg «the moral highground», det – tilsynelatende – moralske
overtaket. De vil ikke innse at de har underlagt seg kommunisme i praksis, dvs:
En kommunisme som allerede har forfeilet og skapt så mye lidelse at det er
ufattelig. De ser en kommunisme som gjør seg kristendommen moralsk overlegen og
mer uangripelig. Rødt fremstiller seg selv som om de var mer i slekt med
kristendommen enn hva kristendommen er i
slekt med seg selv er. De ser ikke at kommunismen er en illusjon, en illusjon
som lover mer enn det kristendommen noen sinne har kunnet love, men som likevel
trekker mange mennesker til seg. De ser ikke at kommunismen nødvendigvis må
integrere selve løgnen i sin essens, for å kunne lykkes. (Revolusjonen må skje med
bruk av vold, drap ingen hindring). De ser ikke at kommunismen rundt neste hjørnet
kan spise sine barn levende. De ser ikke muligheten for at lederne og de som
forvalter kommunismen i praksis, og sett fra på toppen av denne maktpyramiden, ikke
vil løfte en finger for å komme dem selv til unnsetning, når det kommer til
stykket og motsetningen innad virkelig begynner å tære på, og hvor situasjonen
da fra toppen av vurderes slik at det må treffes tiltak, og hvor det retoriske målet
helliggjør middelet. De ser ikke at de nye kodene Rødt har brukt allerede er
oppbrukte og burde ha vært kastet på dynga for lenge siden. De ser ikke at
kommunismen som et skinnretorisk paradigme. De så ikke at kommunistene overbød
dem allerede i utgangspunktet med blødmer og krav om mer godhet, større
toleranse.
Og det er dette Hareide har falt for fristelsen til: Å tro
at Rødt faktisk er et mer edelt prosjekt enn det han selv – som kristen - kan
levere. Han ser i Rødt en konkurrent som overbyr ham på «kristen» godhet, som
overbyr ham i ren nestekjærlighet. Hareide skjønner ikke kommunismens iboende
voldelighet. Han vil ikke se historiens realiteter og hvilke erfaringer
millioner på millioner av mennesker som virkelig har lidd under tyranniet har
gjort seg og de tanker og refleksjoner vi andre med god grunn måtte ha gjort
oss, den innsikt vi måtte ha om menneskets sanne vesen. Han ser ikke at Moxnes har lagt en søt glasur
over kommunismen som ideologi. Hareide lot seg friste og åp av kaken, fordi den
så så søt ut. Han så ikke at kaken faktisk lignet ham selv i sitt innerste, søt
og god.
Å sikre landet gis i kjølvannet av dramaet andre prioritet,
ikke førsteprioritet. Myndighetenes første formål er ikke lenger sikkerhet, men
anstendighet. Aldi har demokratiet svekket seg selv, av egen, fire vilje. Vi
har aldri sett noe lignende og forklaringer ligger i dette: At det ikke lenger
skal hete «All makt i denne sal»,
noe, nå skal det hete: «Alle de riktige
emosjoner i denne sal». Landet skal styres på prinsippet om emosjonens
forrang, dvs de korrekte emosjoners grunnlag, ikke på formelt vedtatte lovers
grunnlag, åh, nei. Landet skal styres av «anstendighet», ikke av personer i
levende livet. Det kan bli litt av et prinsipp-rytteri i full fledge fremover.
Etablissementet – dvs de røde - og de servile, eller politisk korrekte, som de
også er blitt kalt, satte landets sikkerhet på prøve, de reduserte sikkerheten
i stedet for å øke den. Vernet om vårt land og vår kultur ble redusert,
uunngåelig. Det eneste de sikret var at deres stadig økende behov for å være
gode ble tilfredsstilt. Og da mener jeg virkelig «tilfredsstilt», for en
anstrengt og lite rasjonell anstendighet er nå blitt viktigere å få
tilfredsstilt, enn å få tilfredsstilt selve kjønnsdriften. At Sylvi listhaug
var ærlig, ble imidlertid sett på som et uttrykk for det uanstendige.
Tilfredsstillelsen av å ha felt henne, må ha vært en påtakelig indre
opplevelse.
De røde ville forandre folks holdninger til det bedre, i
selvforherligelsens søte rus valgte de i stedet å forsterke eller mate hovmodet
sitt og behovet for å forhindre alle tilløp til realisme. De så ikke at det
behovet for å fremstå som gode, var et behov som trengte stadig mer påfyll, for
å kunne bli tilfredsstilt. For et lands sikkerhet beror ikke bare på hvor mer
eller mindre effektivt politi og rettsvesen arbeider, og hvilke vilkår de må
virke inn, gitt de politiske begrenser som til enhver tid legges på disse
maktorganene, nei, sikkerheten må forankres i trygge normer og verdier,
innarbeidede normer, normer og regler folk føler seg hjemme i eller er ett med.
Når ble selve kriteriet på det gode at man stemte mot dette
å gjøre landet tryggere og at det var dette valget som representerte det gode?
Det man gjorde var å servilisere seg
under krefter som ønske å undergrave oss, det gjelder muslim som ikke-muslim,
troende som ikketroende. Vi skulle gå disse kreftene til hånde. Vi skulle bli
mer tolerante, mer anstendige, mer «medgjørlige» og romsligere. Om vi ble det «på ekte», kom i andre rekke.
Bare vi sa de riktige tingene og
stemte på de riktige menneskene,
skulle alt bli bra. Det er så enkelt og elementært dette, at det er pinlig å si
det. Men de politikerne som lot seg bedåre av det kommunistiske partiet Rødt
sitt initiativ til å felle Litshaug forstår ikke at en påtatt eller pådyttet
toleranse er verre enn en forstandig, begrenset, fleksibel og fundamentert toleranse, en toleranse
bygget på judeo-kristen tradisjon,
inkludert arven fra antikken og det gamle Grekenland.
De forstår ikke at
også toleranse står for fall, ikke bare deres eget hovmod. De forstår ikke at
folk kan bli mismodige av å hjelpe der ingen hjelp nytter, ut fra sunn dømmekraft,
fakta og historie, ja, der heller ingen argumenter nytter, ingen dyrkjøpt
innsikt, ingen bedre forståelse. I stedet forlanger man uforbeholden
unnskyldning og en statsråd fra Høyre gjør botsøvelser på beste sendetid ved å
stille seg frem for en folkedomstol, slik at han ydmykes. Denne mannen ydmyker
seg selv på kommando. Det er som å være vitne til en repetisjon av scener plukket
rett ut fra hva som skjedde under formann Maos Kulturrevolusjon. Klassefienden
skulle ydmykes for alle til å se og alle til å delta. Det skulle liksom bli mer
demokrati av slikt. Mao syntes det var mer anstendig slik og massene jublet og
hyllet ham. Det er i grunnen helt uvirkelig at slik tanker og slike
sammenligninger kan dukke opp. Men dukke opp, ja, det gjør de. Og her er det
altså at noen gjør seg til kronisk uskyld ved å legge glasur på kaken. En
skremmende tanke til dukker opp: Hva med Anders B B?
Terroristen og ekstremisten Anders B B la også glasur over
sine intensjoner, i form av det berømte Manifestet han sendte rund til folk
like før han begikk udådene i Regjeringskvartalet og på auf’ernes trygge høyborg
på Utøya. Det er min påstand at han brukte folk som var skeptiske til
innvandring og til islam, de såkalte islamkritikerne, for å kunne fremstå som
mer spiselig for etablissementet og islamkritikere generelt. Anders B B siterte
villig vekk fra islamkritikere og andre berømte personligheter som hadde gått i
bresjen for det som blir oppfattet som en frihetskamp. Anders B B skjulte sine
onde hensikter bak slike store personligheter, historiske personligheter som
med rette ingen vil kritisere i dag. Anders B B brukte disse menneskene for å
kunne legitimere seg selv, og hans «sak». Han trodde han vill oppnå bred støtte
for seg selv og denne saken hans.
Anders B B benyttet seg også av sitater fra mindre historisk
berømte personer, folk som f eks Anfindsen i Honest Thinking og Fjordmann. Selv
om skepsisen overfor disse menneskene var stor blant folk og spesielt i MSM,
ble disse personene aldri tiltalt for å ha gjort noe ulovlig. Ikke en gang Fjordmann,
som faktisk i en bok og på nettet hadde oppfordret til deportasjon av muslimer
fra Euoropa, ble tiltalt, ytringene hans må derfor anses for å ha vært langt
innenfor ytringsfrihetens grenser.
Det var imidlertid tydelig at etablissementet egentlig
trodde at slike islamkritikere og innvandrings-skeptiske hadde vært reelle inspiratorer eller pådrivere for Anders
B B, at Anders B B nærmest handlet på ordre, at det ikke bare forelå en
utløsingsmekanisme der i relasjonen, men at det forelå en direkte årsakssammenheng.
Ingen intellektuelt redelig og vederheftig person vil
imidlertid være enige i slike forklaringer. Et perspektiv på dette som kan være
mer fruktbart å anlegge, vil være å forsøke å forstå at Anders B B faktisk
forsøkte å glasurbelegge seg selv,
gjøre seg mer søt, appetittlig og troverdig for allmennheten og spesielt overfor
etablissementet.
Det som Anders B B benyttet seg av og gjorde med islamkritikere
og de historisk store frihetsforkjempere han siterte så flittig fra i Vesten, det
gjør nå Moxnes med marxismen. De legger begge søt glasur over det som egentlig
driver dem, noe som er noe helt annet enn det de foregir. Anders B B viste seg
å være nazist. Men han sto ikke frem åpent med det før tragedien var et faktum.
Ved å skyve islamkritkere og innvandringsskeptikere, kunne han før ugjerningene
tro at han ville vinne stor sympati fra et stort antall mennesker, på forskudd
altså. Han trodde da antakelig at reaksjonene mot ham ville bli mildere og mer
forsonlige, at folk bedre ville «forstå» ham og kanskje til og med synes synd
på ham, for ikke å si å ville befri ham fra fengselet, og til og med erklære
ham som Norges regent, noe han da også ga klart uttrykk for var hans tore
målsetting. For et vanvidd.
Både Moxnes og Anders B B lot som om de var de reneste dunbunter, kosedyr, som nevnt ovenfor, og
like ufarlig som uskyldige. Det som virkelig drev dem var mørkets krefter, vil
noen si, noe de måtte holde tyst med og bringe ut av fokus for enhver pris, ellers
vill de jo bli avslørt i forveien. Begge ville fremstå som edle riddere for den
gode sak. De overlater folk til å ta stilling for eller mot dem. I denne
konkurransen mellom de selvoppnevnt anstendige og edle, har Moxnes vunnet en
stor seier, og da ikke bare en seier på godhetsmarkedet, men en seier som
setter seg på hjertene og som vil danne grunnlag for en rekke viktige politiske
retningsvalg fremover.
Begges synes å være underlagt en guddommelig forordning fra
den samme «gud»: War is deceit, som det står i en bok.
Men når dette først er sagt, må jeg allerede her og nå og på
forskudd komme med en uforbeholden unnskyldning overfor Moxnes. Jeg tilstår mer
enn gjerne at jeg ikke kjenner hans innerste tanker, hans innerste motivasjon,
jeg er ingen tankeleser, jeg kan ikke tillegge ham meninger og intensjoner han ikke
har.
Men en ting vil jeg like vel si: Ideologier ligger i vakuum.
Ideologiene ligger under og beveger oss, enten vi vil det eller ikke. Vi skal
derfor ikke kimse av ideologier. De utgir seg for å tilby frelse, men står i
reell fare for bringe det motsatte til overflaten og i havn. De kan kort sagt
koste oss dyrt hvis vi ikke erkjenner - og bearbeider i oss - deres undergangskraft, deres splittelsespotensiale
og deres onde sprengkraft.