Debatten 28.08. 14

Debatten begynte i kveld som et mandagsmøte bestående av byråkrater i en kommune- eller statsadministrasjon. Og der man ser frem til neste hyggelig møte neste mandag og hvor man håper at ingenting vil skje som kan nødvendiggjøre nedleggelse av hele komiteen for alltid.

Det viktigste prosjektet blir derfor å snakke. Snakke seg ut av eller inn i ting. Eller bort fra. Det er derfor byråkrater for det meste er bortreiste.

Debatten var et forum for muslimer, av muslimer, dsv rette muslimer, sanne muslimer, gode muslimer. Selektive muslimer. Opportunistiske muslimer. Fanatiske muslimer. Som alle var enige om at de ikke var radikale. Eller ekstreme. Men ingen av dem påsto seg å være moderate! (Helt i flukt med Erdogan). Og alle må være enige i at her hadde vi med vanlige, norske muslimer, dvs mennesker å gjøre. (Ikke svenske, spanske, britiske, tyske, polske menneskemuslimer!)

Alle var enige om, eksplisitt, at radikale muslimer befinner seg annetsteds eller er så skitne at de ikke er til å ta i. Og at disse andre utgjør ubetydelige i antall og bare fjernt utgjør noen virkelig potensiell fare eller trussel mot rikets sikkerhet og demokrati. Eller borgernes økonomiske og religiøse frihet. (At Religionen, dvs islam ikke tillater religionsovergang, nevnes, selvsagt, ikke).

De fremsto som trygge, velfødde, moteriktige, velfriserte, og til dels taleføre, hvis man ikke ser sofisteriet bak drøset, selvfølgeligheten, for noen debatt var det jo ikke snakk om i det hele tatt. Det var tillært oppgulp av slag.

Man var enig om at norske muslimer egentlig ikke er radikale og at de tolker og eier det sanne islam.

Uhyre kjedelig, med andre ord. Og unødvendig og nesten intetsigende. Debatten var et møte for møtets skyld. En møte for å styrke selvrettferdigheten hos de selvrettferdige og til dels selvoppnevnte medlemmer storsamfunnet med søvgjengeraktig, helt vanlig vestlig skyldfølelse, føler seg forpliktet til å fokusere på og beholde i rampelyset så lenge som mulig, fordi det jo finnes journalistiske scoop i dette, selvsagt.

Og dessuten en anledning til å markere motstand mot såkalt islamofobi og legitimitet for å føle autentisk skadefryd overfor de isamofobe, de som lider av den oppkonstruerte sykdommen islamofobi, et fantasibegrep som kun er skapt for å kunne brukes til å mobbe islamkritikere.

(Det dreier seg dessuten om  seertall!)

Jeg gidder ikke gå i detalj, men forutsetter at alle som leser dette så denne søvndyssende forestilling.

Hvorfor søvndyssende? Jo, fordi alle går rundt grøten. Ingen kommer til saken. Man diskuterer hvordan man skal komme seg unna saken. Og man trenger hjelp til å kunne fortsette i samme tralten.

Det dreier seg om å hale ut tiden og forlenge «mandatperioden» eller idiotperioden, alt etter som. Det dreier seg om å etablere, skape og bevare image. Man vil forsikre om at  problematikken, for ikke å si dramaet, som utspiller seg, egentlig ikke dreier seg om noe som helst, og at det er akkurat dette som bør bety alt for de aller fleste. Det vil si: Man bør og skal ikke snakke om hva alt dette med muslimer, islam og radikalisme egentlig dreier seg om. Allah og profeten som fundamentale «faktorer» er reelle tabuer. Men dette erkjennes ikke. 

Faktum er at muslimer frykter å tale om Allah og profeten i noe dybde. Derfor trenger de storsamfunnets hjelp til å beskytte dem mot andre muslimer. De krever «motstandsarbeid» av ulike slag, finansiert og etablert av storsamfunnet. De har egne organisasjoner som arbeider for fred og forsoning, både innad og utad, men dette arbeidet strekker ikke til. Og i en slik kronisk situasjon, vil det være svært beleilig å kunne skylde på andre, hvis det nest verste eller verste skulle skje. Og dette ser ut for å skje kontinuerlig, uten stopp, ut fra mer eller mindre mystiske eller mytisk begrunnede og mer eller mindre oppkonstruerte behov, for enhver anledning.

Er sluheten og unngåelsene en bevisst valgt strategi for å kunne unngå ubehagelige og relevante spørsmål? Og bygger dette på genuin frykt? Frykt for å se realitetene? Frykt for sine egne? Frykt for å se demoner i eget premissgrunnlag? Frykt for å konfrontere islams mørke sider annet enn med floskler og en overflatisk forståelse av hva islam er, og kommer til å bli?

De radikaliserte ungdommer som reiser til Midtøsten for å hjelpe til med å utbre islam, blir sett på som et problem for storsamfunnet. Og derfor må storsamfunnet mobiliseres i stadig større grad, for å forhindre enda større tragedier, enda større kriser. Muslimer fraskrives helt eller delvis ansvaret. Samtidig som man angriper Barnevernet for å ville blande seg inn i muslimfamiliers indre anliggende!

Og hvem er storsamfunnet? Man skulle tro det var muslimene. Man får inntrykk av at når det skal bevilges penger til forebyggende tiltak, så er det muslimene selv som villig skal betale for det. For det nevnes ikke med ett ord at storsamfunnet i virkeligheten er norske ikkemuslimske skattebetalere, og norsk olje (ikke f eks saudiarbisk, iraks, syrisk, barainsk olje). Dette er også tabu.

Det er som om krisemaksimeringen i seg selv er et politisk verktøy for å fremtvinge større bevilgninger. Det er som om dette byråkratiet allerede har overtatt bevilgningsmyndigheten. Og det virker som om alle er enige i dette: Det fines intet annet enn penger som kan «løse» problemet. Og større velvilje fra den norske ikkemuslimske befolkning.

Her finnes intet ymt om behov for åndelig klargjøring, åndelig innsikt, åndelig realitet.

Hvorfor klarer man ikke å se at denne byråkratiske settingen bare vil forsterke radikaliseringen? Ser de ikke at de radikale bare kaldflirer av dem? Og at det vil blir stadig flere som enige med de radikaliserte, dvs de som virkelig tror at de er ekte muslimer, og agerer på det?

Man får frem med styrke at man ikke kan klandre en imam i Drammen for at to halvpubertale søstre ble jihadisert og dermed støttespillere for det mest brutale drapsmaskineri som verden har sett på lang, lang tid. Imamen har ikke ressurser til alt. Han har så mye å gjøre ellers at det ville være umulig for ham å påse at visse tilfeldige moskegjengere fra det norske utenforskapet forsterket sitt utenforskap ved å bli innenforskap i IS, eller hva det nå enn måtte hete.

Byråkratene i denne debatten synes å tenke at veien blir til mens man går, at problemene blir borte jo lenger man fjerner seg fra dem. Man tror virkelig at man i fine ordelag og allmenne moralske selvfølgeligheter og fromme ønsker kan snakke seg bort fra hva tingen egentlig dreier seg om og gjelder.

Byråkrater elsker å diskuterer diskusjon, og hvordan man skal diskutere. Hva man skal diskutere er sekundært, spesielt når man ikke tør å se hva saken dreier seg om, nemlig islam som sådan, islam som essens og virkekraft, eller åndskraft. Man bøyer seg for et tilsynelatende aksiom, en tilsynelatende selvinnlysende sannhet at: Islam kan ikke forbindes med ekstremisme. Gode muslimer er ikke slemme, ufredelige. Men vanlig fredelige mennesker.

Man fremlegger diffuse påstander og fremsetter krav til storsamfunnet. Det er tydelig at byråkratene trenger hjelp av utenforstående til å løse de problemer de selv ikke klarer å indentifisere, radikalt sett. Ja, men de trenger problemene for å kunne holde på med sitt og kunne opprettholde et godhetsimage av islam og seg selv for enhver pris. Hvordan kan de få vist seerne at de er tilnærmet moralsk perfekte hvis IS forsvinner, eller blir nedkjempet en gang for alle?

Game over?

Å, jo da, veien blir til mens de går. Den mest fantastiske enveis Autoban er nå i ferd med å brolegges, den går nå i flybane rett fra IS’s områder opp til og direkte inn til Vesteuropa.

Programlederens grunnfobi er tabuer hun ikke tør pirke i. Hun foretrekker at folk beholder sine tabuer og tror dermed at hun på sin side dermed tilegner seg en kostelig fetisj, image-fetisjen, hennes egen, først og fremst. (Velter hun seg i sin egen gjørme, sine egenproduserte avgudsbilder?) Det gir henne en magisk kraft, som hun tror er virkelig, men som i virkeligheten er en illusjon, en øyeblikkstrøst hun før eller siden - og jo mer  med tiden - vil bli mer og mer avhengig av å få oppleve. Vel, hun staker ut sin egen kurs. Allah sier: Jeg villeder hvem jeg vil, når jeg vil.

Så lenge hun klarer å konservere debattantene i deres tabuer, i sin tro, i sin religion, har hun makt over dem, tror hun. Men muslimene skjønner at det er de som har henne i sin hule hånd. «Partene» - programleder og innbudte gjester - forstår likevel ikke at det er de tabuene de har felles som legger premissene. At det er dem som knytter dem sammen og binder dem opp – i ufrihet og feighet. 

Så lenge man ikke «snakker om det vesentlige», kan alle føle seg like trygge og rolige. Fremtiden blir rosenrød. Ublodig. Og i og med at forestillingen lykkes der og da og folk lar seg lure, ja, så vil forestillingen måtte fortsette i det uendelige, for at idyllen ikke skal brytes og helvete bryte løs. Og det man oppnår er å få tilskuernes sympati og støtte.

Jo mer ufarlig og jo mer kjedelig, dvs jo mindre vesentlig, jo bedre, med andre ord.

Feel good?Hvorfor ikke?

Eller ikke?

Debatten kan ut over dette betraktes som et forsøk på å vise hvor demokratiske muslimer er, i sin essens! Debatten analogiserer det som skjer på Stortinget og på Stortinget finnes det alle politiske avskygninger det er noe å snakke om. Så også her i Debatten. Debatten blir dermed et tverrsnitt av det norske, det essensielt norske. Det gode, positive norske. Det store hjerte. Norge. Og det essensielt norske er jo ikke farlig. Det essensielt norske vil alltid være det nære og kjære og slik tingenes tilstand skal være her i landet. Det essensielt norske er både Marx og Lenins ønskedrøm. Og dessuten Muhammeds ønskedrøm, ifølge muslimer flest, og dette er jo dokumentert vitenskapelig. Muslimer mener at Norge er en muslimsk stat, et nærmest perfekt ummah. Muslimer kunne ikke ha skapt det bedre selv. Man skulle tro at de virkelig mener at det er Allah som har tilrettelagt Det norske samfunnet for dem, på forhånd, og før de kom, og for at ekte muslimer skal kunne nyte det i fullt monn og i fulle drag.

Debatten blir oppført på scenen som representativt i miniatyr for hva som skjer på Stortinget og for hva som skal komme til å skje der, og i korridorene, i fremtiden.

Vi skal derfor ikke frykte islams maktpotensiale på Stortinget, ikke nå, og ikke for fremtiden. Debatten viser jo att det foreligger en legitim, demokratisk uenighet muslimer imellom. De aller fleste norske partier ble representert: Ap, Venstre, Ap og Frp. SV ble ikke representert. Muligens fordi SV er et parti som ikke akkurat har fordømt Hamas på det sterkeste, en bevegelse som vil at Israel skal slettes av kartet.

Var fraværet av Hamas- via SV-  i Debatten en bevisst strategi?

Vel, «okkupasjon» ble nevnt, husker ikke av hvem, var det Abid Raja?  I hvert fall er det god grunn til å tro at disse vanlige norske muslimene er imot «okkupasjonen», vi vet hvor og hvorfor … men tydelig er det at «okkupasjonen» lett kunne ha bli et skår i gleden for Debatten. Ved å glemme å integrere SV i Debatten, kunne Debatten lettere la muslimene fremstille seg selv som vanlige, fredselskende demokratiske flertallsmennesker i ALLE SAMMENHENGER.

Seerne skal sitte igjen med et inntrykk av at hvis muslimene fikk flertall på Stortinget, så ville alt fortsette som før, i den sårt tilkjempede norske, tradisjonsbetingede og trygge tralten. Det er ingen fare, med andre ord. Snarere tvert imot og dette kan utlegges som om det var vi nordmenn som hadde lært muslimene å tenke demokrati og hemmelige valg. Vi tar selvrosen for dette på forskudd!!

Vi har skapt en ny essensen, den evig og uforanderlige norske og fredselskende muslim, og og forandret eller revolusjonert selveste islam inn til margen med dem.

Og imens herjer IS i Syria og Irak. De rettroende triumferer i barbari, strutter av selvtillit og utfordrer reelt Vesten mer enn kommunistene noen sinne kunne ha drømt om å oppnå.

IS ser ut til å ha lært mye av Hitler og Goebbels og deres lakeier. Etter hvert som nazistenes udåder, overgrep og uhyrligheter ble kjent for den vanlige tysker, oppsto det et behov i den tyske befolkningen for å kvitte seg med Hitler og hans gjeng, og disses oppblåste ideologi. Det oppsto et genuint håp om å skape noe nytt og bedre, noe mindre voldelig og mer demokratisk, eller aristokratisk. Og hvordan skulle dette skje? Jo, å fjerne årsaken til elendigheten. De visste at verden ville bli bedre uten en Hitler, som jo var det fundament nazistene satte sin lit til, trodde på og forgudet.

Med «guden» borte, ville frelsen komme. Med nazismen og Hitler borte, ville alt bli bedre.

Men hva hvis Hitler hadde vært udødelig, som en virkelig gud, som en Allah? Ville tyskerne da ha vært til i stand til i det hele tatt å håpe på noe bedre, mer edelt, mer fritt og frelst?

Åh, ja, det er i så måte stor forskjell på nazismen og den fascistoide islamismen. Men om den nye kalifen i IS Bagdadi skulle bli myrdet eller dø sin naturlige død, vil Allah overleve og hans krigere leve videre.

For muslimer blir aldri kvitt Allah. Han er pr definisjon og - ontologisk oppfattet - udødelig, allmektig, altseende, barmhjertig og nåderik for alltid.

Skulle det gå an å kvitte seg med noe sånt? Skulle man tilstå seg muligheten for å tenke at Allah faktisk kan dø og bli begravet en gang for alltid? At muslimer faktisk kan ta livet av Allah?

Og hvem er Faten?

Vi trenger «grave-arbeidere» i dette landet, mer enn noen sinne og  et «time-teame» av diggere finner vi HRS, et oppkomme av perspektiver, begrunnelser og visjoner – alt for Norge og Vesten, for å si det sånn.

Det følgende med takk til HRS her

Lille Norge gjøres nå til en kamparena og et podium for kampen mellom Den sanne islam og Djevelen. Et nærmest mytologisk perspektiv danner bakgrunnen. Det er kampen mellom lys og mørke det dreier seg om, og det skal ikke herske noen tvil, om hvem Djevelens representanter er. Og hvor de havner på dommens dag.

Og dette er ikke noen sirkusmanesje med snertende piskeslag mot veldresserte hester. Det er heller ingen boksering med myk canvas. Det er heller ingen forlystelse i kampsport uten tannbeskyttere. Det er heller intet scenario for professorer som har lest alt de kan om islam i Ensoclopydia Britannica og som dermed føler seg titulert til å ha forstått islam.

Det dreier seg ikke her om Per Gynt, som ville gå utenom - Bøygen. Den tid er for lengst forbi. De direkte konfrontasjonenes tid er inne. Gudsrikets tid står for døren. Det er enten dem eller oss. Det er «de som bøyer seg» og de som går den rette sti mot vannhuller som nå legger premissene.

Det uhyrlige i dette skjebnens drama som nå skapes av mennesker med presumtivt fri vilje, bør få de fleste til å forstå at dette ikke dreier seg om noe alminnelig teaterstykke, oppsatt av og koreografert av dramaturger på Det norske teater, utdannet ved ett eller annet fakultet på Bindern e l.

Her dreier det seg om Guds eget drama, realisert ikke bare lokalt, men universelt, på et sted som kalles jorden og hvor grensene er satt av mennesker, blasfemisk nok, ikke Gud.

Jeg snakker selvsagt om Allah.

Hvordan kan de mest sprenglærde og fromme sunnimuslimer gå i tog med Faten for å fordømme andre sunnier, ja, og ikke protestere, men forholde seg stille som i graven, mot Fatens hellige vrede, en vrede som nå truer sunniene til lydig underkastelse under regimet til en 19 år gammel kvinnelig shia?

Faten har her levert en strategisk genistrek. Hun har slått mange fluer i samme smekk. Smuck, og så var de smukke fromme satt i sjakk matt. Kinderegg. Kolombi egg.

Dette er Machiavelli realisert. Lille Faten – Fatima? – har klart et mesterstykke: Å splitte sunniene, med sin retoriske begavelse, men også samtidig, med sin akk så umodne demagogi.

Og hele folket faller. Og forfaller. Fordi man presses inn i en slags lammelse. Den humanitære verdensmakt Norge vil ikke tro sine egne ører og øyne og ta inn over seg at vi nå er ufrivillig – men ved list - dratt inn på enn større arena enn den vi til nå har likt å operere på, med vår godhet brakt til torgs for oljepenger, der vi nå i stadig større grad tvinges til å velge side i en verdensvid konflikt som dreier seg om mer enn en konkurranse om hvem som kan være mest tolerant her i verden, men om en kamp på liv og død.

For dett er apokalyptisk. Og derfor det språk denne artikkelen er kledd i, for dette er et språk mange muslimer forstår bedre enn nordmenn flest, i dag. De har fått det inn med morsmelken akkurat vi er blitt født med ski på beina.

I hvert fall sett i et kortere perspektiv. Men hvor mange vil se det slik, uten å få satt sin realitetssans på prøve?

Hvor lenge vil sunniene godta at en shia har klart å skape det inntrykk rundt omkring i verden at visse VIP -sunnier i Norge nå går ut og applauderer en guddommelig inspirert fordømmelse fra en shia som forteller hele verden at andre sunnier, andre enn dem hun nå har suggerert til eller tvunget til å vise at de sympatiserer med henne og istemmer hennes takfir,  er av Djevelen?

Noen vil kunne se dette i et kosmologisk-tragisk perspektiv, i et mytologisk evighetsperspektiv. Allah’s bud ligger som kjent i «himmelen», men gjelder i fullt monn på jorden, usvekket og uforanderlig og skal ubønnhørlig innkapsle alle.

Det som skjer nå på norsk jord er myte blitt legemlig, stedlig og høyst empirisk eller blodig virkelighet, en overveldende kraft og en høyst levende og virksom virkelighet i anmarsj, og kommet for å bli, og bli større dag for dag.

OBS til fremtiden:

7% of British citizens responded favourably to ISIS. However, UK polling showed an inverse demographic trend to that of France, with support for ISIS rising with age. 4% of 18-24-year-olds saying they either strongly or somewhat support ISIS, compared to 6% of 24-35-year-olds surveyed and 11% of 35-44-year-olds. Positive attitudes to ISIS in Germany showed less divergence, remaining between 3% and 4% for all age groups

Kommentar: Jødene trenger i hvert fall ikke betegnes eller diagnostiseres som «islamofobe».

(Tatt fra HRS)

Demon-strasjonen

Demonstrasjonen samlet flere tusen fra alle trossamfunn, alle parter, alle gode krefter. Støre, Solberg, Raja, javisst, det kom gode mennesker av alle slag sammen, representanter fra så godt som alle avskygninger i alle de tusen hjem.

Og initiativet kom fra grasrota, fra tre fire normale muslimer, som fikk alle andre normale mennesker til å møte opp for å klappe, tiljuble og tilbe Gud, som er nåderik og rettferdig, og barmhjertige, ifølge en imam som besteg talerstolen, omflanket av steinløvene der, foran inngangen til Stortinget.

IS(IL)- ekstremistene, som ikke har noe med islam å gjøre, kan ikke ha lest hva som står i Koranen om dette og om at Gud sier at det ikke finnes noen tvang i religionen.

Phu.

Faten, den 19 år gamle jenta som startet det hele, sa at Profetens Umma egentlig er Djevelens ummah. En annen yngre kvinne forsikret oss alle om at det å ta livet av ett menneske, det vil si å ta livet av hele menneskeheten.

Hvor mange ganger til skal man måtte tygge i seg sure og ferdigtyggede og nå nesten smakløse svisker?

Maken til gudstjeneste har man aldri sett før her i landet. Heller aldri maken til større naivitet.Heller aldri større oppslutning om ytringsfriheten. For alle var enige om at de som støtter ISIL ikke har livets rett i media. De er av Djevelen. De bør presses under jorden, næmere Helvete og ilden, hvor de hører hjemme. (Høres ikke dette nokså velkjent og typisk islamsk ut?)

Demonstrasjonen ble en fullbrakt demonisering av Profetens Ummah. Den var et forsøk på å binde Satan og gjøre Den islamske stat til identisk med ham, menneskehetens fiende og forfører nr 1!. Den var selve bekreftelsen på at islam betyr fred. Og på at den vanlige muslim ikke kan han noe med Profetens Ummah og ISIL å gjøre.

Og alle klappet og ropte ja, ja. Ordet  betyr Amen. Amen til Allah og profeten. Prester og bisper sa at dette var en seier for flerkulturen og mangfoldet.

Demonstrasjonen var en fullkommen forestilling, en fullkommenhet som riktig nok ikke var forhåndsregisert. Den var et markedsføringsmirakel man aldri på forhånd hadde kunne se effekten av.
Det er den rimeligste kampanje som noen gang er arrangert her i landet. Innhøstningen var mer enn tifold.

Hvem kunne ha drømt om større triumf og større seier for Allah og profeten på forhånd enn dette? 
Mye gratisreklame for Muhammed, altså. Og for Profetens ummah, ironisk nok, den ummah de tolerante og fredselskende tilhører. Ikke den ummah som nå takfiriseres, dvs gjøres til ikke-muslimer eller forrædere av islam. (Dette lover ikke bra for fremtiden).

Bare det at dette forstår ikke ikkemuslimene. For dem var gudstjenesten en tilbedelse til den nye guden, nemlig: Toleransen. For det er kun Toleransen som nå er nåderik og rettferdig. Og barmhjertig. For muslimene er det Allah, unnskyld, Gud, ifølge en av imamene. Og folket jublet og tilba Allah. Eller vare det Gud, eller Toleransen?

For demokrati og mot vold, det varmer meg, sa Solberg. Vi tror i fellesskap på demokrati, på religionsfrihet, - alt uten vold. Onde handlinger utført av IS stammer ikke fra Gud, men fra ren ondskap.

Dette er et gjennombrudd, sa en viss prost. Vi kunne ha sitert fler. Og vi kunne ha tatt med flere sitater her.

Men bare for å nevne Støre: Muslimer her i landet kan ikke stå ansvarlig for hva andre muslimer i andre land gjør. Muslimer snakker nå på vegne av meg. Vi ser et mangfold som forener mer enn det skiller. Dette er starten på noe vi skal stå sammen om videre. Jeg er kristen og vil ikke bli ansvarlig for hva andre kristne måtte gjøre, sa han. Vi skal vinne kampen. Sterke verdier binder oss sammen, vi viser at ekstremistene tar feil.

Demonstrasjonen viser at ekstremisme nå skal oppfattes som identisk med Djevelen eller Den onde, Satan. Alle var enige om dette.

Demonstrasjonen kunne minne om Rosetoget etter 22. 7. Men denne gangen er det ikke ugjerningen til en gal eller syk mann det markeres mot, en ung forvillet nordmann med storhetstanker og hallusinasjoner om å tilhøre et kompani av moderne korsfarere.

Nei, denne gangen er det ingen konkret udåd på norsk jord utført av et konkret og identifiserbart menneske det protesteres mot. Det protesteres mot udåder som har skjedd og er i ferd med å skje langt borte, på et område som er større enn England, inne i Irak og Syria. Det protesteres mot en organisasjon med bragder på slagmarken som til og med Rommel ville ha kunnet misunne.

Allah har slått visse hjerter med skrekk, akkurat slik han lover i Koranen, Allah’s evige ord. Men hvem er det Allah vil slå med skrekk? Jo, det er islams fiender. De som ikke tror på Allah.

Noe å tenke over?

De protesterer mot en organisasjon som tar mål av seg til å bli en Stat. Hvis den blir en realitet og må anerkjennes av verdenssamfunnet og verdens nasjoner, må den kalles en Satans stat, ifølge demonstrantenes logikk. Man har med andre ord tatt et premptivt politisk standpunkt, kollektivt, muslimer så vel som ikkemuslimer. Ikkemuslimer er med andre ord dratt inn i en krigssone som ligger utenfor våre grenser, langt borte.

Fra dette faktum skal det bli vanskelig å bakke, vanskelig å bortforklare. Man har gjort seg fiender til denne staten  allerede på forhånd, før borgerkrigen tar slutt. Ikkemuslimene i demonstrasjonen har i sin uomtenksomhet og manglende evne til refleksjon og å se tingene i et større perspektiv delvis selv gjort seg til en aktiv, stridende part i denne borgerkrigen, om enn nå bare på det moralske plan.

Demonstrantene gir en av partene i borgerkrigen sin helhjertede og uforbeholdne støtte. De har gitt visse norske muslimer, som de kaller seg, definisjonsretten på islam. De vet det ikke, men dette er en slu måte å promotere eller misjonere for islam som helhet på. Det ligger i selve islam at Allah er den største plotter. Og nå har han pottet seg til en seier, igjen, ved å plotte naive nordmenn. De vet ikke at de har kastet nettet over seg selv. At de står på garn. De har gått god for islam, med sin aktivitet og større, og at islam betyr fred og ikke stort mer.

Og den har satt seg opp til å være en slag kalif for muslimer generelt, en ex catedra institusjon, som bestemmer hvordan Allah og profetens ord skal tolkes, en gang for alle.

Er ikke dette ettslags statsstøttet eller populistisk hovmod? Irr-realisme med våre felles overhoder i begge leire, i tog og på talerstolen, i skjønn forbrødring?

Ultimat demonisering

Å demonstrere til støtte for Iisrael i sin krig mot Gazas kvinner og barn er, for meg, det samme som å demonstrere til støtte for Anders Behring Breivik mot Utøyas ungdommer!

Å demonstrere til støtte for israel i denne krigføringen selv om de snakker om «fred» er uten tvil en støtte til drap på kvinner og barn.

Jeg klarer ikke å se store forskjeller mellom dette og hvis noen hadde demonstrert til støtte for en morder som har drept unge mennesker i Norge.

Jeg mener de som støtter ABB er onde og de som støtter israel er like onde.

Tatt fra Document her

Hva kan man si om et sinn som tenker i disse baner? Hva kan man tenke om en sjel som virkelig føler et så dypt og inderlig hat som det disse ord og forestillinger uttrykker?

Hva er et menneske uten synd og sine synder?

Den som har sagt det som ovenfor står må være et menneske som ser seg som syndefri, et menneske hvis gud har overbevist ham om sannheten og at han har gud på sin side. Vedkommende må være et menneske som føler seg så privilegert i sin guds øyne at hvis noen skulle motsi ham, så vil det være et bevis på at Satan eller Den onde er med dem som sier ham i mot.

Disse blir pusjet fremover av ondskapen selv og de fortjener derfor selvsagt å dø.

Vedkommende tilskriver seg og sine enerett til å demonisere, sjikanere, håne, hetse, hate. Og dette er selvrettferdigheten og selvgodheten på sitt høyeste punkt. Vedkommen er tydelig på den riktige side, ifølge ham selv og ifølge den autoritet som tydelig ledsager ham og veileder.

Vedkommende er selv, personlig, og på vegne av sin religion, og sine trosfeller, rettferdiggjort allerede i utgangspunktet og på forhånd og logisk da allerede helliggjort, og erklært rettferdig og renset for all synd, i hvert fall inntil videre, av denne så grimme gudsforestilling.

Det skal være en god gjerning både å klistre israelforsvarere og selve Israel, ja, og jødene, til Anders B B og hans grusomme ugjerninger og ondskap. Her slipper ingen israelsvenn unna. Alle skal tas. De skal assosieres med den ultimate ondskap. De skal helst umiddelbart stilles for domstolen og eksekveres, får en leser inntrykk av, for dommen er allerede felt over disses hoder, det står visst dessuten i en «hellig bok», og hva skal man da med en rettergang bygget på fornuft, menneskelig innsikt, sunn fornuft, lange demokratiske tradisjoner og et judeokristent menneskesyn, verdigrunnlag og en ditto virkelighetsoppfatning med påfølgende eller påhengende vestlig juss.

Hvilken gud er det som gjør dette å hate til en dyd og en fortjenestefull handling, - for ikke å si gjennomgående, fastlåste holdning?

Skulle denne holdningen sikre en inngang i Paradis?

Vel, hvis vedkommende skulle ha klart å innbille seg dette, så bør han komme seg ut av sitt vanføre fortere enn svint. Men hvem skal hjelpe ham ut av vrangforestillingene, forakten, hatet, selvgodheten, selvsikkerheten og drivet til å opphøye seg selv over andre og «retten til å demonisere»?

Om vedkommende nå skulle føle seg sikrere og mer stødig i en tro på at for vedkommende Paradis nå er mer sikret enn noen gang før, så kan sunn fornuft fortelle ham at dette er en farlig illusjon vedkommende har strevd (jihadert) seg til, i sin tilstrevende jihad for såkalt selvforedling, for ikke å si selvforherligelse. For islam er klar på dette. Islam vil aldri kunne forsikre noen om Paradis, ikke en gang selvmordsbombere, som måtte ha noe uoppgjort med Alla i det skjulte, eller som vedkommende ikke er seg bevisst.

Og det er kanskje nettopp dette vedkommende ikke har latt synke inn i seg. Et budskap han av selvsamme tro farlig ironisk nok og brukt på sitt mest perverse kan vende selve sitt sentralpunk ot ham og fordømme ham, til ild og evig pine, hvis ingen kan gå mellom.

Og hvem skulle i så fall det kunne være?  

Er Basim antisemitt? "Jeg er Israel"