Hodne enig med Khomeini?

Islam politikk?(se de andre artiklene om "Hodne"-saken andre steder under denne etiketten).

Kanskje norske domstoler og øvrige myndigheter burde reflektere litt over hva man sier andre steder om denne saken:

«When anyone studies a little or pays a little attention to the rules of Islamic government, Islamic politics, Islamic society and Islamic economy he will realize that Islam is a very political religion. Anyone who will say that religion is separate from politics is a fool; he does not know Islam or politics».

Ruhollah Khomeini

her

Slovakia nekter å registrer islam som en religion:

her

Og ellers her på bloggen:

her

Pigment eller politikk, eller begge deler?

Hvis de tanker Niall Ferguson gjør seg om Trumps presidentperiode blir virkelighet, vil den kamp som venstresiden og liberale medier fører mot det nye høyre fortone seg som plasking i et badekar. Ferguson spår at USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike går sammen i en stor allianse for å sikre freden. Det betyr konkret å fjerne radikal islam som trussel.

En kommentar:

«Pigment trumps politics».

For en tragedie. Trumfer Trumf og Putin dette? Kan de stole på en oppvåkning i «massene»? Kan de vekke dem? Hvis ja: For en triumf, for dem begge, og for Kina og kineserne, som har lettere for å ta inn over seg virkeligheten enn de fleste andre, med eller uten pigment.

Folk vil ha politikk, ikke pigment. Folk vil ha realisme, ikke islam. Folk har innsett at vestverdens politiske elite i en god stund nå har drevet en narsissismens og godhetens falske bisniss, under navn av ansvarlig politikk, i løypa ikke langt fra nazismen eller fascismens begredelig «policy», i sin ynkelighet, i sin myke, besnærende kledebon. Vi nevner bare ett element: Omvendt rasisme og overlater det til leserens fantasi og mulige nysgjerrighet å peile stoda.

Sosialistene elsker Obama pga hans pigment og ikke primært pga hans poltikk og sunne dømmekraft. Som han mangler. (Eksemplene er legio).

Pigmentet blir dermed brukt som et selvstendig politisk instrument, og ikke bare det, nei, pigmentet brukes her kynisk til og med som en metode, og nærmest en vitenskapelig metode, en metode de liksom vet vil virke, fordi pigmentet, som de er mer redd for enn de vil innrømme, vil sverte og tynge deres egen falske eller reelle skyldfølelse, en skyldfølelse de elsker å ha, som et instrument for å bygge opp og konservere falsk godhet og forstillelse – hvis de ikke klarer å bruke pigmentet til fordel for dem selv og primært for å fremme snevre ideologiske egeninteresser.

De elsker islam fordi den religionen på alle måter gjør muslimene svake, avhengige og kronisk hjelpetrengende. De elsker muslimene fordi islam er det beste verktøy de kan ønske seg for å kunne holde muslimene nede og borte fra «fatet». Alt i den underbevisst styrte regi som går ut på å ha muslimene der, under bordet, som hunder de kan skyve foran seg, og som de kaster smulene til, mens de samtidig lover gull og grønne skoger, som noen må betale for, med liv og eiendom, for ikke å si muligheter for å søke lykken i trygge, forutsigelige omgivelser. Men som de tauser om.

Og fordi de anser seg selv som unike på dette markedet: Ingen kan overgå dem i godhet. De høyner stadig, fordi de selv eier kasinoet de spiller på.

De elsker Merkel fordi «det gode og romslige hjertet» hennes får dem til å slå seg på brystet selv, hyklere som de er. De elsker «kjærlighet» fremfor realisme, sentimentalitet fremfor kreativitet, selvmedlidenhet fremfor genuin altruisme. Det gjelder derfor om å overgå Merkel, bygge mer kostbare Putemkin kulisser.

Det bryr dem aldri at noen andre må betale gildet. De elsker fri flyt, håpløst utdaterte flyktningekonvensjoner og alt det mer eller mindre sublime hat det går an å oppdrive mot jødene, for å kunne forsterke muslimenes urealistiske håp om for alltid å kunne skylde på andre for sin misære, slik at de selv kan innta den gode samaritans rolle, som «sikker» fasade, og fordi de vet at de dermed kan øke den generelle skattebyrde og fremskynde sivilisasjonens snarlige død, (slik at de kan ty til de virkemiddel de vet de da må ty til, nemlig de mest ekstreme og revolusjonære, som svever i drømmene deres, slik at de kan få en sjanse til å spille heroiske sagafigurer som de feilaktig tror de vil bli beskrevet som i kommende historiebøker og generell litteratur.  

De ønsker at flest mulig av de ulovlige asylanter skal få fast, permanent, kronisk opphold, fordi det vil tilføre deres arsenal av illusjoner og løgner en ekstra puff oppover i deres supramaschistiske og oppblåste selvfølelse, en forestillingsverden som må pleies og opprettholdes for alt i verden, slik at de kan fortsette å holde muslimene nede, slik at de kan komme til unnsetning på sine hvite hester og i sine skinnende rustninger, og for at muslimene så i neste omgang kan brukes til å omstyrte demokratiet og undergrave de judeokristne verdiene, som både vår kultur og vår sivilisasjon bygger på, og som til nå har sikret oss mulighetene for å hjelpe en verden av kaos og lidelse litt bedre enn alle andre sivilisasjoner til nå har klart.

Ja, Putin, ja Trumf, ja Kina og ja til et nytt France og et nytt Britain! Dere fortjener å forsvare dere mot slikt som IS. Får bare håpe at disse brave ser forskjellen på å kurere symptom og årsak

Der narcissister forgudes - kampanjen mot Sylvi Listhaug

Listhaug i kamp mot det uansvarlige narci-hysteri, Nettavisen

Det får være måte på barnsligheter. Millionene ser ut til å rulle inn til en organisasjon – NOAS - for å skaffe (ulovlige) asylanter mer og gratis rettshjelp, bl a.

Kampanjen – og initiativet - oser av selvgodhet og forakt, i en skjebnesvanger blanding. (Intet er farligere for utøverne her!)

Joner, og Austenaa (på TV2 tidligere i kveld), stråler rolig og salig av selvtilfredsstillelse. Av suksessen de tror er i havn, - et gigantisk bedrag, fordi hele greia fremstiller det som om det norske folk i samlet tropp, nærmest, vil ha Listhaug dratt ned av taburetten og ned i møddinga, for godt, i Norges historie. Donorer oppfordres å sende beløpene til NOAS som så vil sende takkebrev til Listhaug personlig, på privat adresse! Og donasjonene bare strømmer inn i tusentalls, sikkert over all forventing.

Men har folket talt? Nei, da, bare de voksne barna som har talt, de som ikke forstår at selv barn kan gjennomskue dette teateret og det uforbeholdne og infantile hylekoret som er satt i gang. Ekte barn forstår forskjellen på å spille moralsk overlegen og dette å drive redelig og saklig politikk. Voksne forstår at denne godhetsfarsen er råbarka, reinspikka stålpolitikk, et uttrykk for fortvilelse fordi "guden Stalin", deres egentlige redningsmann, er død, men som de forsøker å gjenopplive i ny skikkelse, denne gang som Jesus, eller den genuine Gode samaritan, en rolle de glatt tilriver seg selv, for å kunne bli dyrket, akkurat som Stalin ble det i sin tid, før hans skrekkregime ble avslørt for 20-30 år siden. Ekte barn skjønner at dette godetsstykke bare er et spill for galleriet og ikke annet et - flaut - forsøk på apoteose, selvforherligelse, i form av politikk skjult i kulissene. Det er snakk om subtile manipuleringmekasnismer satt i sving, bevisst, rått og uten saklig skånsel, et eneste stort, men mislykket forsøk på karakterdrap på Sylvi Listhaug og hennes person. 

Bak pengestrømmen finner vi en slu kampanje som skyver et lite barn foran seg, et afghansk barn som blir sendt tilbake til sitt hjemland, i henhold til norsk lov, - alt for å oppnå politiske poenger og personlig berømmelse, i det pågående allmenne mesterskap om å være best, det vil si: Være bedre enn bare god, for det holder ikke lenger å være god.

I dag skal man være hyper- god, dvs guddommelig. Man tiltar seg magiske, overnaturlige krefter i krigen mot «de onde». Man skal være  en hypermagiker, en tragisk skikkelse, en som ikke vet at han er både onde og tragisk. En person som ikke går av veien for å bruke andre personer som brekkstang for å øke sin egenverdi uten å spørre, ved ubedt å tilrive seg en maktposisjon som falsk fullmektig, full av mindreverdsfølelse, usikkerhet og megalomani som han er, men som han ikke makter å gjennomskue, fordi selvinnsikt for slike mennesker er farligere en nøkken.

Det bekymrer ikke denne organisasjonen, og vedkommende som står bak den, og satte det hele i gang, det minste, at noen må ta ansvar og følge landets lover, regler og legitime forskrifter. Nei, tvert imot: De ser Sylvi Listhaug som en fiende, som noe ondt. De setter seg dermed opp over ikke bare sunn fornuft, men også over de valgte representanter for folket. De er despoter. De setter seg over systemet. De tar det som en selvfølge at de står over loven. Hverken personlig eller politisk langsiktig ansvar fins ikke i vokabularet til slike folk. De tror at de tar ansvar ved å opptre uansvarlig. Et selvbedrag uten like. Og et bedrag som tar sikte på å forføre visse folk, som utrolig nok ikke skjønner hvor dupert de er, og at de lar seg manipulere av ren demagogi. Her kommer neppe hensynet til de stakkars barna i første rekke. Her drives det politikk under dekke av  godhet, tvilsom godhet, tvilsomme beveggrunner.  

Ja, man skal ikke bare være god av realisme og fornuft i dag, men derimot fylt til randen av emosjoner, følelser og svermeri og hvor man gir seg sine nykker i vold og gjør det til en kunstform, en kunstart man venter seg all applaus for. Og dacapo på dacapo.  Den puerile tørsten etter oppmerksomhet er en kilde som aldri går tom i slike manierte psyker. Den er selvforsterkende, den kan ikke overleve uten kronisk bifall, ja, selv falskt bifall tas imot med den største «ydmykhet» og velvilje.

Men det man i virkelighetens verden gjør, er å hauge illusjon på illusjon over sitt hodet, illusjoner som til slutt blir et Damoklessverd, dvs at deres skjebne henger i en tynn tråd, men uten at de tør innse det.

Den kunstneriske dumskap i dette tilfelle kunne ikke vært mer tåpelig og fordummende. Begrepet personlig og kollektivt ansvar og konsekvenstenkning eksistere ikke i slike små og ynkelige godhetstyranner, tyranner som lever av å gi folk dårlig samvittighet hvis man ikke føler den rette følelsen og har de rette emosjoner for mennesker og saker, emosjoner og følelser – nykker og vilkårlighet – som bare de har, fordi de er uangripelige og truer med tårer og snufs hvis ikke alt og alle danser etter deres pipe. Åh, nei, disse driver ikke følelsesmessig utpressing. Åh, nei, du.

De er stornarcissister disse, fullstendig oppslukt av å markedsføre sin tåredryppende (mangel på) seriøsitet som realpolitikk, men som ikke er annet et skalkeskjul for deres egen frykt, eller angst, og egendumhet. Vikarierende motiver, åh, nei du, de finnes ikke i Joners og NOA’s Ann-Magrit Austenaa’s forestillingsverden. De forstår ikke at de kan mistenkes for kun å være ute etter å mæle sin egen kake. For kun å kunne skinne, noen sekunder til, i deres eget, private store kosmiske drama, hvor de er sikker på å vinne idet store slaget mellom godt og ondt.

Joner gjør seg høy på sentimentalitet og forakt for demokratiet, uten selv å ta noe som helst ansvar enn dette simple, nemlig ved kynisk å skyve et lite barn foran seg som mentalt eller symbolsk skjold. Han innbiller seg at han er en blinkende ridder i godhetens og lysets tjeneste.  Han tror at han skal slippe unna med dette, han tror han gjør seg selv uangripelig og at han via dette stuntet og denne dumflinkheten og idiotkreativiteten øker sitt sarte kunstnersinns verdi på det globale godhetsmarkedet, som han vil finansiere ved å legge tyngre skattebyrder på vanlig folk.

https://www.facebook.com/listhaugfrp/photos/a.457334861104745.1073741831.209735895864644/613394425498787/?type=3

Natan barna

Afghanere og kjendisartister, en skjønn forening