Jeg har store problemer med å ta stilling til hva som skjer i Tyrkia, et land som på mange måter er ganske vestlig, og demokratisk innstilt. For så vidt. Det fins forhåpentlig et grunnleggende livssyn og en demokratisk fundert verdensbilde i befolkningen og deres ledere som kan minne om vårt, særlig hva angår vårt verdisyn og vår virkelighetsoppfatning, vi som lever i «det frie Norden».
Like vel er f eks Tyrkia sterkt påvirket av islam enn vi
kanskje forutsetter sånn intuitivt, noe Erdogan er et godt eksempel på,
nåværende president i landet. Erdogan får oss til å tenke litt annerledes, på
en annen tid, hva som gikk forut, og det som muligens kan komme.
Når jeg så skal ta stilling til hva som egentlig skjer i
Tyrkia, må jeg sette med inn i hva islam går ut på, for islam i seg selv vil igjen
påvirke Erdogan og hans generelle politikk. Ved å sette meg godt inn i islam,
vil jeg så til en viss grad kunne «spå» om Tyrkias fremtid, og «se» hvordan
folk har det, eller ikke har det, enten landet vil gå mot større islamisering,
eller det motsatte. Men selv om alle tyrkere fra ulike tros og stammesamfunn i
landet i denne verden skulle forsøke å forklare meg hva som egentlig skjer, så
vet jeg at jeg fortsatt ville ha store vansker med virkelig å forstå hva og
hvorfor ting virkelig skjer på den måten de skjer i Tyrkia.
Andre mennesker og aktører i den norske diskursen, synes
imidlertid å ha svært lett for å forstå hva som skjer rundt i verden, og
hvorfor det skjer, under helt andre himler. At dette er tilfelle, kan vi se når
f eks redaktør Johannes Morken nå begynner å legge ut om alt det forferdelige
som nå nettopp har skjedd i Kasakhstan. Han mener at han har bedre oversikt over
og en bedre forstand på tingene enn den myndighetene der har og en bedre
tolkning av tingenes tilstand der enn den de styrende i landet selv har. Vi
skal helt til slutt i denne posteringen gjengi en viss kontrovers mellom Morken
og den kasakhstanske ambassadør i Norge som forsøker å imøtegå Morkens
arroganse og bedrevitenhet. Vi skal legge frem et utdrag av uttalelsene som er
falt i denne forbindelse, uttalelser og påstander som nok vil gi tilstrekkelig
grunnlag for å forstå i hvert fall noe av kontroversen.
Men akk og ve: Når dette er sagt, og dette er vestens dilemma par ecellence, må jeg også si: Selv om jeg kan alt og har forstått alt om landene og folkene, så kan jeg ikke annet enn å holde meg til de store og grunnleggende vestlige premissene og om disses menneskesyn og virkelighetsoppfatning, ja, verdisyn, og at vi må arbeide for å utbre disse menneskerettighetene overalt hvor dette er mulig og aktuelt, på grunn av brudd på disse, selv om jeg da vil kunne angripes for imperialisme.
Samtidig skal vi ikke bli kjepphøye og kreve blind etterlevelse, for det vil med stor sannsynlighet forverre vilkårene for rettene og rettighetene i seg selv. Vi må på en måte tillate brudd på de universelle menneskerettighetene, i visse tilfeller, uten å stille den ideelle fordring på alle overalt og til enhver tid.
Vi må ikke fremstille oss selv som et hellig og derfor legitimt moralpoliti med jurisdiksjon overfor alle overalt til enhver tid. Vi må heller ikke innbille oss at vi kan reddes av en ny gud, en overgud som vi setter vår lit til i all nød, uansett, en overgud som vi kan hjemle alt vi kjemper for og har kjært, og da også en overgud som kan gi oss absolutte hjemler for å kunne oppfatte oss selv – helt illusorisk - som overdommere og mer fromme enn de fleste andre, hvor de nå enn måtte befinne seg og under hvilke forhold som helst de måtte befinne seg i.
Vi må bare rett og slett innfinne oss med at menneskerettighetene
faktisk springer ut fra vår sivilisasjon og våre religiøse tradisjoner og vår
Gud, kristentroens Gud, og ingen annen gud eller overgud. Hvis vi ikke ser,
innrømmer og erkjenner at det er slik det er, kommer vi til å undergrave oss
selv og alt vi nå står for, i et prosjekt som bare vil forverre i stedet for å
forbedre forholdene over alt på denne kloden. Og så må vi ha mot og guts nok
til å si og erklære dette, uten at vi samtidig krever underkastelse eller
forsøke å proklamere at vi har noen rett eller plikt til å innta nye
landområder og befolkninger i Guds navn. Vi kan ikke forlange frihet, toleranse og
trosfrihet, og rett til å kritisere andre, av andre, hvis vi selv ikke
praktiserer dette i fullt monn, eller hvis vi forsøker å fryse ut noen her
hjemme for å ha meninger som divergerer fra ens egne, mens vi altså stiller de
ideelle krav til makter og myndigheter i utlandet. Og akkurat her er det at slike som Johannes
Morken utviser manglende forståelse, innsikt og empati – noe jeg har forsøkt å
vise gjentatte ganger her på bloggen. Morken kan slik sett være et godt
eksempel på hvordan et (selvantatt og selvopptatt) godt eksempel ikke skal være.
Men først tilbake til Tyrkia: Jeg vet derfor at jeg
må innta en ydmyk holdning når det gjeler å bestemme meg for hvilken retning
Tyrkia bør legge seg på for fremtiden og grunnen er rett og slett at jeg
hverken har nok faktakunnskap om hva som skjer og hvorfor det skjer i landet og
heller ikke nok innsikt i den islam Erdogan har valgt å følge som «hellige»
rettesnor for sin politikk, innad så vel som utad.
Jeg kan ikke se inn i hodene og hjertene til tyrkerne, men
jeg kan lese og forstå noe viktig ved å lese og tolke Koranen, som normerende
norm, og lytte til hva islamske lærde sier om eventuelle reguleringer eller
avreguleringer av de regler og lover som
faktisk regulerer dagliglivet, og er ment å regulere dem, og hva folk mer eller
mindre tilfeldig og frivillig skal tro på eller ikke, som uttrykk for
folkeviljen, eller flertallsviljen, som på ingen måte kan sies å uttrykke
sannheten en gang for alle.
Jeg kan derfor heller ikke tro på enhver journalist som måtte rapportere eller kommentere om forholdene i landet. Journalister er faktaforvaltere, på sitt sett, men ikke sannhetsforvaltere. Mange journalister skjønner ikke forskjellen og Johannes Morken er en av dem. Og dessuten innrømmer han at han vet for lite om landet, i seg selv en nokså ynkelig og selvbetjenende innrømmelse som nok midlertidig kan frata ham det ansvaret det er, og som påligger ham, å levere god og saklig journalistikk.
Morken ser ut for å mene at «jo mindre jeg vet, jo mer bastant kan jeg uttale meg».
Det Morken ikke later til å ha det beste grep om, er dette: Det
gjelder å forstå at det virkelig kan trekkes opp «større linjer» og at det ikke
bare er å gå fra den ene konkrete saken etter den andre, den ene skjebnen i
bildet etter den andre. Enkelthendelser og enkeltskjebner kan fortelle en del,
men ikke alt. Og den ene kan være like god eller ond som den andre, hvis vi ikke
fokuserer på et bredere perspektiv, på de underliggende ideologiske paradigmene
og virkelig går inn på mer bredspektrede faktabeskrivelser, pluss motiver og
setter dette inn i et enda større perspektiv, f eks organiserte forsøk på å
styrte et regime, særlig der motstandsbevegelsen ikke er organisert og ikke
opererer ut fra det vi i Vesten kan kalle manifester, protokoller eller
«partiprogram», inkludert religiøst begrunnede strategier basert på klart religiøse/ideologiske
tekster. Opprør kommer sjelden helt ut fra et vacuum. Det oppstår ikke av seg
selv; det ledsages eller begrunnes med hva man på forhånd har tenkt og følt, og
kjent på kroppen, og slike sansninger kan være vanskelig å gi den betydning de bør ha, sett i den større sammenhengen. I dag er det vanskelig å tro at f eks
kommunismen som ideologi kan danne grunnlag for et målrettet opprør der målet
er å innføre det kommunistiske diktatur. Det samme med nazismen; igjen
protesterer lenger mot noe som helst fordi man vil gjenninnføre nazismen; for
så vidt er ideologiene døde. (Men dette er kanskje bare på overflaten).
Kommunismen kan komme tilbake, hvis den bare er polert og borgerlig nok, og der
forgrunnsfigurene snakker fromt byråkrat- eller søndagsskolespåk i stedet for
språket «på gølvet».
På samme måte vil jeg har store problemer med å hevde at jeg
forstår det som nå skjer i Kasakhstan, et land vi i Norden faktisk har svært
skrinne forutsetninger for å vurdere, både religiøst og praktisk politisk. Jeg
vil derfor ha store problemer med å kunne kritisere landet, inkludert dets
ledelse, selv om det har gått hardt for seg, under de siste protestopptogene i
det siste, fordi jeg mangler tilstrekkelig innsikt og rikelig nok med
faktagrunnlag for å forstå, forklare og derfor «anbefale» eller «instruere»
landet om hvordan det skal tenke og gjøre eller ikke tenke eller ikke gjøre
politikk, i sitt eget land. Som med Tyrkia, så med Kasakhstan: Jeg har store
vansker med å forstå og vet ikke hvordan jeg kan skaffe meg tilstrekkelig
innsikt til å kunne uttale meg. Det beste jeg kan gjøre eller bidra med, er å
tenke på de grunnleggende prinsippene Vesten sies å være bygget på, kort sagt: «demokrati under ansvar», dvs maktfordelingsprinsippet, hvor det ene lemmet på
legemet holder de andre i sjakk, nærmest på omgang og hele tiden i bevegelse.
Jeg kan tenke på menneskesynet eller verdensbildet. Jeg kan tenke på at noen
har fortalt oss at vi alle er «skapt i guds bilde og til hans likhet». Jeg kan
tenke på toleranse, rettferd og likhet, og det motsatte av despoti og diktatur,
med påfølgende brutalitet og sneversyn. Jeg har mine idealer, vil jeg si, og
jeg har dem ikke fra meg selv, jeg er ikke født med dem; noen har fortalt
oss at vi er utstyrt, så å si, med visse uavhendelige rettigheter (og plikter)
og at vi har rett til å søke lykken på egenhånd. Med dette som bakgrunnsteppe
er det klart at jeg må ta avstand fra all korrupsjon, samtidig som jeg er klar
over at det er feil å lyve – noe ikke alle er, kors på halsen; og du vil
kanskje ikke tro det, før du selv helt konkret og beviselig får smake steken selv.
Så hvordan skal jeg stille meg til Kasakhstan, når jeg ikke
kan påstå at jeg kjenner Tyrkia?
Jeg kan selvsagt trekke visse konklusjoner ut fra det
ideologiske eller religiøse grunnlaget landet bygger på, på det formelle
grunnlaget, bl a i landets forfatning, og slik det beskrives eller gjengis på
wiki. Jeg kan gå til kilden for dette ideologiske eller religiøse grunnlaget og
faktisk der finne informasjon om hvorfor landet oppfører seg på visse måter
både overfor egen befolkning og utad, mot resten av verden, (avhengig av hvilke
miniatyrfasetter landet velger å forholde seg til, overfor utenverden). Men det
er i virkeligheten en nærmest umulig oppgave å bli mer intimt knyttet til
landet. For mange kasakhstanere, til og med, kan det være vanskelig å knytte
seg til sitt eget land på en intim og mer dyp og fortrolig måte. Mange kasakhstanere
knytter seg heller opp mot familie og klan, en klan som knytter seg til andre
klaner og hvor regionale interesser kan komme i forgrunnen. Og mye av dette kan
ha med landets rike oljefelter å gjøre. Hvor der fins gull, der fins det kiv,
for å si det sånn. Men religionen, selv om landet ikke har noe statsreligion
formelt sett, må også spille inn. Morken er imidlertid ikke i tvil om at landet
har en statsreligion, og den kan vel, slik Morken ser det, ikke være noen
annen religion enn islam. Morken liker her veldig godt å informere om at den nåværende
regime angriper muslimer nå i forbindelse med protestene. Det hører med i
bildet at regimet har gått sterkt imot et allment påbud for kvinner å bære
hijab. Man skulle derfor tro at regimet ikke er spesielt islamsk fundamentert. Slik
Morken ser det, slik jeg tolker ham, betyr dette at regimet faktisk motarbeider
trosfriheten i landet. Morken kommer derfor i skade for å støtte de islamske
grupperingene, også her i Vesten, sterke og høyst aktive grupperinger som går sterkest inn for bruk av hijab, også på små
piker. Disse grupperingene ønsker at islam skal overta makten i Vesten. og hvis
dette skulle skje, hvor ble det da av trosfriheten som Morken arbeider så trutt
for å beskytte?
Jeg kan ut fra dette grunnlaget tillate meg å forstå hvorfor
og hvordan landet agerer i viktige spørsmål og hvordan landet takler
utfordringene. Jeg kan ane hvilken betydning landet og dets ledelse legger på
religiøse tekster og gudstro. Hvis landet har en helt ut sekulær grunnlov, kan
dette tendere mot at alle religiøse grupper skal behandles likt; at alle skal
beholde retten til trosfrihet og retten til å utøve sin religion. Men det kan
også godt hende at myndighetene og ledelsen tilhører en gruppering i dette
landet som faktisk består av et stort flertall, slik som tilfellet virkelig er,
i Kasakhstan og hvor folket består av 70 & muslimer mot ca 20 % ortodokse
kristne. Det ville forundre meg mye om ledelsen derfor ikke har en viss til
forkjærlighet for det store flertallet, selv om ledelsen erklærer seg for
fullstendig sekulær eller ateistisk, (og pr definisjon da helt upartisk, for å
si det ironisk). For ikke mange år siden var landet underlagt Moskva og den
kommunistiske innflytelse over «the hearts and minds» i landet, har vært
og er fremdeles derfor stor.
Når så folk protesterer mot høyere priser på drivstoff, kan
det se ut som om protestantene kommer fra de ulike grupperinger og at protestantene
like gjerne kan komme fra den ene grupperingen som den andre, både blant
muslimer og kristne. Gruppen kan også bestå av et konglomerat av meninger,
holdninger og verdier, og virkelighetsperpsektiver som til tross for ulike
bakgrunner tross alt har noe mer vesentlig felles. Vestlig presse har vært veldig forsiktige med
å antyde at protestene kan ha hatt noe med religion å gjøre. Som vanlig blir
det i Vesten fremstilt slik at «dette ikke har noe med islam å gjøre».
Johannes Morken synes å ha lagt seg flat for denne linjen. For ham utgjør protestantene en ensartet gruppe uten religiøse føringer på seg. Det kan være fordi han er uvitende og ikke gidder å sette seg dypere inn i sakene, men det kan også tenkes at han rett og slett er hjernevasket (av Vestlig propaganda fra etablissementenes side, etablissementer som her er strikt sekulære og ikke evner å se forskjellen på Allah og Gud).
Morken kan dermed sies å være lokket til å tro at dette dramaet,
i landet, ikke har noe med gud å gjøre. Han snakker om moskeer og kirker som om
det skulle være ett fett. Han kaller dem begge gudshus. De har begge krav og
rett til trosfrihet. Og der – der inne - finnes det da en overgud han selv tror
på. Islam og kristendom som spesifikt ulike troskategorier underslås; de er
derfor mer like enn en vanlig publikumer vil like å tro. Religiøse troer blir
da på magisk vis mer like enn ulike, og dermed åpnes det for "deilig" synkretisme.
Men det som er poenget er at Morken ikke vet om dette dreier
seg om å kreve rett til trosfrihet eller om det gjelder rent sekulære eller
materielle saker og motiveringer: At begge gruppene faktisk ikke krever
trosfrihet, men tvert imot forbedring av de materielle vilkår, dvs billigere
drivstoffpriser.
Når protestantene så blir møtt med hardhendte metoder og bruk av vold, tror Morken at dette har noe med angrep på eller begrensing av trosfriheten å gjøre. Men han klarer ikke å hoste opp noen begrunnelse for dette. Hans påstander blir derfor hengende i luften, bortsett fra at myndighetene jo erkjenner at politiet har brukt makt og vold, hvilket de jo har en generell rett til å ta i bruk, - det gjelder jo overalt.
Det ser ikke engang ut til at Morken makter å skille mellom det verdslige og åndelig regimente, slik protestanten Luther gjorde og i den grad Morken ikke klarer dette, jo mer vil han tro at urolighetene og alle volden er rent religiøst betinget. Det er ikke da rart at overguden blir en sentral forestilling i Morkens forståelseshorisont. Når så opprøret blir forsøkt slått ned, med bruk av makt, blir dette primært et religiøst spørsmål og et spørsmål om trosfrihet, eller ikke, blir et spørsmål om religion, slik Morken ser det, men ikke et sprømål om religion, slik protestantene ser det.
Som profesjonell eksponent for trosfriheten, blir opprøret
et spørmål om frihet til å tro på Morkens egen overgud, som han tror han deler med mange andre, eller som han forsøker å få andre til å dele med seg. I seg selv er dette et
«hendig» strategisk grep: Islam går fri, kristendommen går fri. Den nye Guden
sier: Kjærlighet er Gud. Ikke: Gud er kjærlighet. Slik kan han da også gjøre
seg blind for at islam pr se og slik det fremgår av de islamske hellige
skriftene selv, ikke kan gå inn for trosfrihet. En muslim kan f eks ikke
frivillig skifte tro, for en ikkemuslimsk tro er ikke noen tro – ikke noen din
eller deen - i det hele tatt. Bare hvis islams gud er en overgud etter
Morkens smak, kan han si at islam støtter trosfriheten for alle. Derfor blir
det for Morken umulig å se at opptøyene i Kasakhstan kan ha noe med islam å
gjøre. Samtidig åpner Morken i praksis og teori for at islam kan tiltvinge til
seg stadig mer makt, ja, at dette til og med er ønskelig. Han hjelper muslimene
i Kasakhstan mot myndighetene. Han kritiserer myndighetene for å angripe
trosfriheten.
Morkens hovedanliggende er altså å beskytte trosfriheten og
kritisere alt som kan begrense denne friheten. Hvis det finnes muslimer blant
protestantene, så innebærer dette et angrep på trosfriheten, noe som må
bekjempes. Hvis disse «muslimene» ikke hadde vært muslimer, ville det i denne
logikken ikke utgjøre noe angrep på trosfriheten i landet at «muslimer» deltok
voldelig i demonstrasjonene. Saken ville derfor måtte betraktes som et rent
sekulært anliggende. Noe angrep på trosfriheten kommer da ikke på tale. Morken
velger imidlertid å se muslimenes deltakelse som et forsøk på å utøve sin
trosfrihet. Men dette henger jo ikke på greip. Hele resonnementet må bygge på
svært ulne eller vage og forvirrede og forvirrende forestillinger om både gud
og trosfriheten.
Jeg må her bare tilføye: Jeg har selv opplevd på nært hold at en demonstrant blir bitt av en politihund under en større demonstrasjon i Oslo, hovedstaden i Norge. Mannen ble ganske hardt skadet og reiste sak mot politiet, uten at han vant frem. Dette var noen år før islam for alvor gjorde sin inntogsmarsj i Norge og hverken demonstrant eller politi knyttet på noen måte demonstrasjonen opp mot religion eller trosfrihet. Det dreide seg om rent verdslige forhold selv om mange ville ha det til at det dreide seg om ideelle eller ideale forhold. Jeg tror at de aller fleste nordmenn i dag ikke ville ha funnet noen vektige grunner til ikke å støtte politiets bruk av vold i slike tilfeller, (hvor det for øvrig gikk voldsomt for seg).
Det underlige er at slike som Morken nå vil straffe myndighetene i Kasakhstan for angrep på trosfriheten, selv om saken selv ikke dreier seg om religion og gudstro. Derfor går Morken sterkt ut og kritiserer i de sterkeste ordelag myndighetene for bruk av vold. I Norge, en gang, ville han kanskje ha støttet politiets bruk av lovlig voldsbruk med den begrunnelse at dette var et rent verdslig eller sekulært anliggende. Kasakhstans ambassadør i Norge forsøke å forsvare landet mot Morkens sylkvasse angrep. Morken har ingen forståelse for ambassadørens forsvar og forklaringer og grunnen kan altså være den enkle at mens ambassadøren og myndigheten i landet tenker sekulært, så tenker Morken religiøst. Dette impliserer at Morken faktisk går inn for å begrense myndighetenes sekulære begrunnelse til fordel for religionen. Dette betyr så at Morken støtter religionen islam i Kasakhstan mot myndighetene. Ved å beskytte prinsippet om trosfrihet, beskytter og fremmer da Morken religionen islams interesser i Kasakhstan. Han lar religionen trumfe sekulærmakten. Han skiller ikke mellom det åndelig og verdslige regimente, og islam gis automatisk forrang. Morken jobber i praksis for at det skal innføres religiøst tyranni, i den tro at dette vil betyr å utvide og beskytte religions- og trosfriheten, og dette er problemet i et nøtteskall. Og dessuten: Her trumfer Morkens behov for å være from enhver realpolitikk. Han lyser så å si av trang for det totalitære, for hvor langt strekker Morkens egen forstilling seg om hva toleranse og det liberale (demokrati) egentlig innebærer?
Jeg tror Morken hadde gjort lurt i – til alles fordel – å gå
litt stillere i dørene når han nå først konfronterer ambassadøren av Kasakhstan.
Landet har som nevnt 14 mill innbyggere og disse kan ikke forventes å oppføre
seg så myndighetslojalt som vi nordmenn ofte gjør. Det er ikke alle land gitt
at alle innbyggere skal dra i flokk på samme måte som vi gjør, men så er jo
forholdene ellers helt annerledes. Det er ikke musikals å reagere så bryskt som
Morken gjør, og som han selv har vist han har for vane å gjøre, både i stil og
innhold i alt det han skriver. Morken er i sin kjerne en totalitær og totaliserende moralist,
slik jeg ser det, og en «very little big man», en «wannabe VIP» med store,
megalomane komplekser.
Jeg tror Morken ville ha gjort lurt i å fortelle
ambassadøren om hvordan han selv oppførte seg på Verdidebatt da han var redaktør og
moderator der for bare noen år siden, og da kunne han spesielt trekke frem det
jeg har vært så mye opptatt av, nemlig utestengelsen på livstid av en debattant
som hadde skrevet en kritikk av en kronikk av en artikkel av selveste «muslima»
Hadia Tajik. Etter Morkens eget utsagt, lå denne kritikken «innafor», like vel
ble forfatteren umiddelbart etterpå altså utestengt på livstid etter at Morken
lot seg presse av lege, forsker og ateist Morten Andreas Horn (som nektet å
skrive mer på Verdidebatt hvis ikke forfatteren ble slettet og utestengt).
Morken viste i denne utestengelsessaken sitt sanne ansikt, både som person og type. Begrunnelsen viste ingen nåde, Morken løy til og med om å ha varslet forfatteren før utestengelsen, stikk i stridd med eget regelverk. Her skulle meninger tydelig vis ikke tolereres og andre synspunkter ikke slippe til, selv om de altså lå innenfor.
Morken brøt til og med eklatant med Redaktørplakatens
regelverk som forbyr redaktører å la seg presse. Et normalt tenkende menneske
ville ha forstått at dette faktisk innebar en form for korrupsjon. Så ja,
Morken kunne kanskje lære ambassadøren noe om hvordan sensur og korrupsjon
foregår i Norge, og hvordan visse klart totalitære klikker praktiserer
toleranse, dvs intoleranse i toleransens navn, før han kritiserte myndighetene
i Kasakhstan.
Og enda et dessuten: Morken fremstiller det som om Kasakhstan har en statsreligion, som om dette skulle være et objektivt og ubetvilelig faktum, hvilket den ikke har, ifølge landets egen konstitusjon, et grunnlag eller fundament som er klart verdslig – eller kanskje til og med ateistisk - begrunnet. Når han så ikke nevner islam som statsreligion,- for kan det være noe annet han mener? - kan vi få inntrykk av at islam nok en gang skal spares for å bli assosiert med statens og myndighetenes styre eller vanstyre, alt etter som. (Det fins bare 20% kristne i landet og de er russisk-ortodokse).
Nok en gang forsøker altså Morkens seg med en tilsnikelse,
for å få hans eget høyst besynderlige og forlokkende terrenget til å stemme med hans
eget like absurde kart. Men ok, det kan i realiteten virke som om landet har en
statsreligion, men vil Morken vedgå at denne religionen så er islam, at landet
altså har en religion som fundamenteres primært i islam? Det kan være en god
grunn til å tro at Morken ikke tar forbehold når han liksom fastslår, som om han var
et lexikon alle bør stole på, at landet har en statsreligion og ikke en islamsk
konstitusjon.
Litt generelt og hobbypsykologisk: Det du sier og gjør i det
små, sier mye om hva du ville gjøre i det store. Den holdning du legger for
dagen i de litt mer enn bare helt nære familiære eller kollegiale forhold, kommer
også til uttrykk eller får også sin form i mer offentlige og «større»
sammenhenger og relasjoner.
En despot eller bølle i skolegården, blir neppe valgt inn i
landets parlament, for ageringen hans i det små, vil også følge ham oppover inn
i «det større». Få ønsker å stemme inn bøller i ungdomstiden og i skolegården
på Stortinget, selv om vedkommende har forbedret seg og vist det gjennom senere
lengre tids uklanderlige deltakelse i demokratiske sammenhenger.
Det du gjør i det små, frykter vi du skal gjøre i det store,
på en eller annen måte. Din personlighet eller mangel på sådan, vil følge deg.
Ingen har noen garanti for at noe eller noen vil forbedre seg eller bli bedre
(objektivt sett). De fleste regner
imidlertid med at man blir verre med tiden, fordi potensiale for det verre også
alltid vil være til stede, og med større tyngde, vurdert ut fra det du gjorde
den gang.
Men selvsagt: Det er lite klokt å regne med som det eneste
sannsynlige at den som utviste sadisme i en eller annen relasjon den gang med
nødvendighet vil utvise sadisme i en eller annen for og i en eller annen
relasjon når man blir eldre, og mer moden. Det er faktisk god grunn til å regne
med at mennesker kan modne seg bort fra slik sadisme, innrømme sine feilsteg og
omvende seg reelt, i praksis så vel som «moral» og generell grunnholdning. Ja,
en slik omvendelse kan faktisk være mer reell og resultere i et større
samfunnsmessige gode enn det ellers gode borgere som ikke har noen slik
omvendelse å vise til i det hele tatt.
Et menneske som aldri har opplevd noen slik omvendelse, kan
faktisk utgjøre en større risiko for at virkelige store onder skjer, enn de som
har opplevd en omvendelse, en omvendelse som har gitt større innsikt, eller
rikere innblikk, og dermed et bredere grunnlag for å uøve godt skjønn på og for
å kunne kjenne bedre på sin gode samvittighet og sitt indre ego, eller Selv. Et
omvendt menneske kan oppvise bedre dømmekraft enn et menneske som ikke har følt
noe behov for omvendelse. Et menneske med god dømmekraft blir ofte belønnet med
et godt omdømme. Et menneske som aldri har blitt utsatt for kritikk, kan
imidlertid lettere føle seg mer moralsk overlegen enn et menneske som har
måttet tåle kritikk. Et slikt uangripelig menneske vil med større sannsynlighet
med tiden utvikle et større hovmod enn en som har lært av kritikken og omvendt
seg. Det vil føle et stadig behov for å vise hvor prektige det er, både
ontologisk og funksjonelt, og ha en sterk tendens mot å sammenligne seg selv med andre. Det vil føle et
kronisk press på seg for å bevise hvor mye bedre de er enn andre – spesielt på
det vi til vanlig kaller det moralske området, et område de ofte forveksler
eller blander sammen med det som skjer på det politiske området - og de kan
selvsagt kan gjøre dette på utallig ulike måter, og alt hvor kreative og
iherdige – eller fanatiske – de er.
Så er vi kommet til red Johannes Morkens reaksjoner på hva som nylig har skjedd i Kasakhstan:
Regimet som drep for å sikra makta: Johannes Morken:
Unntakstilstanden og den brutale valdsbruken til regimet i
Kasakhstan er diverre eit prov for at Kasakhstan framleis er eit autoritært
regime.
Det er mykje vi ikkje veit om kven det var som greip til
vald og kva rolle tidlegare president Nursultan Nazarbajev har spelt.
President Kassym-Jomart Tokayev har lagt skulda for
valdsbølgja og krisa på aktivistar og menneskerettsforkjemparar som krev rett
til fredelege demonstrasjonar. Han har retta skuldingar mot utlendingar, utan å
seia kven han meiner.
Han har også hevda at radikale muslimar og terroristar står
bak. Regimet går no etter fredelege kritikarar – og legg skulda på alle andre
enn seg sjølv. Dette er eit regime som no skyt utan varsel, for å sikra si eiga
makt …
… Men framleis skal vi snakka sant og tydeleg om eit
autoritært og hardhendt regime. At landet har bidrege til religiøs dialog har
ikkje ført til trusfridom og trygge kår for religiøse minoritetar på heimebane.
… Regimet har lenga fengsla samvitsfangar og brukt urettvise
rettssaker og tortur.
… I Kasakhstan kan tru berre utøvast med statlege løyve.
Kontrollerte sunni-moskear står for utøvinga av statsreligionen,
og andre moskear vert undertrykte. Religiøse minoritetar vert hardt
kontrollerte. Dei trussamfunna som ikkje er statsgodskjende, er forbodne.
… Det blir endå vanskelegare å utøva tru utanfor
statsgodkjende gudshus. … Lovverket vert brukt til sterk kontroll med kven som
får utøva menneskerettane sine – og korleis.
Landet har dessutan lenge hatt ei eiga lov om vilkår for å
arrangera fredelege demonstrasjonar og opptog. Brått kjem regimet med eigne
reglar i religionslova. … Men demokratisk er lova ikkje.
… Etter at ein muslim fekk bot for å ha leia ei fredagsbøn,
forklarte ein politioffiser til Forum18: «Det er ikkje lov å be nokon stad med
mindre det er godkjent.»
Ein annan svarte dette på spørsmål om kvifor politiet
overvaka gudstenester haldne av baptistar: «Dette er ikkje overvaking, det er
undersøking. Vi går inn i kyrkjer og moskear.» Lovverket i Kasakhstan legg til rette for slike brot på trusfridommen.
Det er viktig med dialog og kamp for menneskerettar og demokrati. I Kasakhstan støttar Stefanusalliansen ein organisasjon som gjev rettshjelp ved brot på trusfridomen og som driv arbeid for å påverka lovverket … mandag 24.0122
https://www.e-pages.dk/dagennorge/29645/
Ambassadøren svarer slik, i
utdrag: mandag 24. janua 22: La oss ikke
bli blendet av uvitenhet
https://www.e-pages.dk/dagennorge/29647/
Yerkin Akhinzhanov, Kasakhstans ambassadør til Norge: Jeg har en sterk overbevisning om at det eneste folk i Kasakhstan ikke tolererer er religiøs ekstremisme, intoleranse overfor andre kulturer og religioner og terrorisme drevet av slike mørke motiver.
… Nylig har det vært flere nyhetssaker i norske og
utenlandske medier om de aktuelle tragiske hendelsene i Kasakhstan. …
En undersøkende journalist kan også gå gjennom tonnevis av
førstehånds videomateriale og innlegg, hovedsakelig på kasakhisk og russisk –
to språk som vanligvis brukes i Kasakhstan, ikke bare av kasakhere og russere,
men også av mer enn 120 etniske grupper i landet. Ja, å gå gjennom
materialene kan være vanskelig, men vil ikke være til hinder for en virkelig
undersøkende journalist.
Man kan ikke forvente at en leser som ikke er kjent med kulturen, historien og den nåværende situasjonen i et fjerntliggende land, utfører en dyptgående undersøkelse av dette landet når han eller hun leser en avisartikel.
Men man kan forvente at en ekte journalist gjør en slik
undersøkelse …
Mens jeg leste Johannes Morkens artikkel, stusset jeg
likevel over henvisningen til president Tokayev som ifølge Morken «...har lagt
skulda for valdsbølgja og krisa på aktivistar og menneskerettsforkjemparar som
krev rett til fredelege demonstrasjonar.» Morkens ytring opplever jeg som
100 prosent feil.
… Når det gjelder den andre delen av Morkens artikkel, er det verdt å nevne at Kasakhstan er kjent for sin unike flerkulturelle situasjon der flere raser, etnisiteter og religioner har klart seg gjennom vanskelige perioder ved å rekke ut en hjelpende hånd til hverandre.
… Kasakhstan fortsetter å fremme interetnisk og interreligiøs dialog mens det er flere tilfeller av intoleranse i andre land der både minoriteter og migranter opplever ekskludering på grunn av kulturelle forskjeller, språk eller religion.
… Toleranse er fortsatt Kasakhstans måte å leve med
etnisk og religiøs mangfold på.
… Jeg har en sterk overbevisning om at det eneste folk i
Kasakhstan ikke tolererer er religiøs ekstremisme, intoleranse overfor andre
kulturer og religioner og terrorisme drevet av slike mørke motiver.
… de dramatiske hendelsene i Afghanistan har resultert i
flere utfordringer som har påvirket sikkerheten og den politiske, økonomiske og
sosiale situasjonen i hele Sentral-Asia.
… Kasakhstan kan ikke akseptere at enkelte grupper
misbruker «religiøse» unnskyldninger for å begrense barns rettigheter til
utdanning og helsetjenester og dermed bryter barnas menneskerettigheter.
Kasakhstan kan heller ikke akseptere at slike grupper til
og med tar barn til krigssoner der de tvinger barna til å gjøre det de fanatisk
tror på uten å spørre barna om de ønsker å være med på det eller gi dem noen
valg.
… Skal vi bare lukke øynene for intolerante grupper og
forbli uvitende? Absolutt ikke. …
Johannes
Morken svarer slik, i utdrag: Om «toleranse» som honnørord
Kasakhstans ambassadør skuldar meg for å vera «Tornerose som har sovnet etter et møte mellom Reagan og Bresnjev på 80-tallet og våknet i dag.» (Dagen, 26. januar). Han om det.
Ambassadør Yerkin Akhinzhanov fortel kva krav han meiner må stillast til ein «ekte journalist». Han går av gode grunnar ikkje inn på kor vanskeleg det er for journalistar i Kasakhstan. Då regimet brutalt slo ned både valdelege og fredelege protestar, kom nemleg også journalistar ille ut.
Informasjonsdepartementet stadfesta 19. januar at 18 journalistar var blitt arresterte og haldne i arresten i fleire timar og at seks av desse hadde fått «administrativ fengsling».
Også aktivistar kom i stor fare. Marua Eskendirova og Omangeldy Ozazbaev, frå Uralsk, blei, ifølgje Amnesty, arresterte og internerte i 20 dagar kvar for å ha besøkt kollegaer på sjukehuset. Dette vart av styresmaktene rekna som «ulovleg protest». Det er strenge reglar i Kasakhstan for kva er som «lovlege protestar».
Det er flott at ambassadøren set pris på fridomen som sikrar han retten til å gje tilsvar i norske aviser. Ambassadøren vel så å sitera meg svært selektivt, det er vel ein ekte ambassadørs privilegium når kritikk skal avvisast.
Det var, som eg gjorde greie for, fleire grupper som vart skulda for å stå bak protestane som vart slått ned med brutal makt. Men både aktivistar og menneskerettsforkjemparar kom ille ut.
På det meste var 11.000 menneske internerte. Ifølgje presidenten er det kring 2000 som i dag sit i varetekt. Viktige spørsmål har ikkje fått svar. Til dømes: Kor mange fredelege demonstrantar sit arresterte etter Kasakhstans strenge lov for offentlege samlingar?
… Ambassadøren brukar ordet «toleranse» som honnørord. Det er eit krevjande ord når det er regimet som definerer toleransen og kven som er «uvitande».
Lat meg sitera ambassadøren: «Skal vi bare lukke øynene for intolerante grupper og forbli uvitende? Absolutt ikkje.»
Dei religiøse minoritetane som blir ramma av religionslova og dei som blir ramma av lova om regulerer offentlege samlingar, får diverre ikkje vera med på å definera den toleransen ambassadøren brukar som varemerke. ..,
https://www.e-pages.dk/dagennorge/29649/ fredag 280122