«To holdninger, to livssyn står steilt mot hverandre: Skal
vi gi pengene prioritet, eller skal vi gi menneskelighet og likeverd prioritet?».
Og hva svarer du så, min eventuelle leser? Hvordan føler du
når du blir stilt dette spørsmålet? Føler du deg kanskje aldri så lite presset
eller styrt inn i en gate du ikke helt klarer å se enden på i øyeblikket? Vil
du vegre deg for å svare sånn umiddelbart, uten å få anledning til å tenke deg
om en stund? Det vil kanskje uroe deg at det store flertall i befolkningen
trolig vil svare bekreftende på spørsmålet, dvs at menneskelighet og likeverd
må gå foran nærmest uansett hva dette i seg selv måtte koste.
Vel, kjære leser, hvis du svarer et forbeholdsløst ja på at
menneskelighet og likeverd skal ha prioritet og danne selve grunnlaget for hva
du vil tenke og føle om ting og forhold, i stort som i smått, javel, da er
sannsynligheten for at du er vaskekte narsissist til stede og at du er mer
følelsesbetinget og personstyrt – avhengig utelukkende av den rent menneskelige
relasjonen - enn det både jeg og du og alle kanskje har godt av, og jeg skal
derfor forsøke å sette spørsmålet inn i et litt større perspektiv her, og da
spesielt hva angår folk flests forhold til den pågående flyktningkrisen som rir
Europa og folks forhold til media generelt, og til media og hvordan media
fungerer spesielt som meningsformidler og meningsfører i dag.
Men før vi går videre, skal vi bare føye til et svar på
spørsmålet som avtvinger beundring: For det første er spørsmålet interessant
fordi det kommer fra en av venstresosialistenes lederskikkelser for ca 50 år
siden, for det annet fordi det kan stå som et skoleeksempel på en politisk
uttalelse som mange politikere fremdeles argumenterer ut fra som om ingenting
var hendt i historien siden den gang.
«Spørsmålet lyder i første omgang så
besnærende, ja endog dypsindig. Her er det tale om intet mindre enn livssyn. En
som uttaler seg i slike saker med en slik sikkerhet, får en aura av profetisk
alvor. Det politisk elegante ved uttalelsen eller spørsmålet er, at svaret er
gitt på forhånd. Er det noen som vil gi pengene prioritet? Man kan forestille
seg dette uttalt på et allmannamøte … er det en forherdet synder iblant oss som
våger å stå frem?«. (Se på slutten av dokumentet for kilder, se også andre
steder på bloggen for omtale av narsissisme).
Før var det et ideal at man tenkte rett, godt, klart,
fornuftig i samsvar med virkelighetens verden, oppfordringen var å være
realistisk, for bare realisme kunne sikre sunne og gode forhold for verden og
menneskene og dessuten sikret realismen mot urettferdighet og vilkårlighet.
Virkeligheten opererte etter forutsigbare lover, både juridiske prinsipper og
naturvitenskapelige lover og prinsipper. Ingen antok at følelser eller
emosjoner hadde noe primat over fornuften når det gjaldt å regulere eller
stimulere de mer langsiktig mellommenneskelig relasjoner og alle forsto at
større mellommenneskelige relasjoner ikke kunne finne sine løsninger under
innfall og øyeblikksstemninger, når folk er oppøste og når mobben herjer i
gater og streder.
Enhver større og betydelig revolusjon oppover i historien
har aldri vært legitimert ut fra øyeblikkets rene følelsesreaksjoner alene,
eller av enkelte spontane og blodig hendelser eller i og for seg isolerte tydelig
urettferdig eller umenneskelig behandling av folk, men følelsene er det likevel
som kan være tunga på vektskåla og som har utløst prosessene, og forløpene, som
synes å ha vært mer voldelige jo større utløsningskraft selve følelsene, eller
mangel på kontroll av disse, skulle tilsi.
Bak følelsene - eller
under eller foran dem – har det alltid foreligget et skjema, en moralsk eller
politiske eller religiøs teori – eller såkalt verdisyn - som forsøker å se hele
samfunnsscenarioet i et større perspektiv bygget på rasjonelle tilnærminger.
Men hvordan er situasjonene i dag? Neppe helt i samsvar med
hva den var før. Vi lever i en helt ny, og i historisk sammenheng, i et dramatisk
endret tankeparadigme, et paradigme som på dramatisk vis prioriterer følelsene på
bekostning av tanken, og den generelle distanse til tingene, relasjonene og
menneskene. Og ved siden av dette den lavprioritet matematiske,
sosialøkonomiske og sosiale modeller – kort sagt naturvitenskapelige –
paradigmer vi tidligere opererte under, og som i seg selv bidro så tydelig til, og la grunnlaget nettopp for Europas utvikling og velstand – og velvære, for
de aller, aller fleste.
De humanistiske fagene har på sett og vist tilranet seg det
åndelig hegemoniet i vår kultur - eller vårt akademia - i dag. Vi ser det i verdidebattene som «raser»
på forumer, nettsteder og i media. Det meste handler om og appellere til folks
følelsesliv mer en til folkets tankeliv. Media forsøker å forme hvordan mennesket
skal føle – og gjerne føle mer, og liksom bedre enn - på bekostning av dette å
tenke, planlegge eller beregne, og det det store bildet forteller oss. Media vil ikke
tillate at vi en dag setter oss ned og tenker: Nå er det nok, nå har vi bidratt
med det vi kunne, med det vi har, og det vi evner å bidra med.
Mediafolk vil
ikke tillate slike tanker, journalister er ikke fornøyd før vi bøyer oss under
den nye moralske standard de selv har bestemt vi skal tenke, føle, handle og for
øvrig leve og virke under. Media stiller oss stadig på denne ideelle fordringen
og forsøker med denne knipetangsmanøveren å få oss til å føle skyld og skam, og
stort behov for å bikte oss eller reparere skaden, fiktiv eller ikke. På den
måten kan media kontrollere og styre våre handlinger, holdninger og
mellommenneskelige relasjoner.
De vet at den som sitter på kontrollen over og
definerer hva synd er i en populasjon, den har all makt over den enkeltes
følelses- og sjeleliv. Og det gjør media – ledsaget av politikere av ulike
slag, selvsagt – ved at de tilbyr seg selv å være en slags skriftestol: Media
viser lidelsen og vår manglende vilje og evne til å gjøre noe for å bøte på
den. Men i stedet for å sette seg opp som en formell, offentlig skriftestol som
krever at man oppsøker den kroppslig i den hensikt å bli forskrevet visse
handlinger eller unnlatelser av handlinger av en konkret og høyst kjødelig
menneske (presten), - en formidler, så å si, mellom Gud og mennesket, forlanger
den at vi gjør bot ved å føle mer, ja, gjerne også gråte mer, overfor bildene
som flimrer forbi på tv-skjermene med sine velregisjerte og koreograferte
bildeserier som media selv besørger, og manipulerer med, tilsynelatende så
uskyldig, syndfri og fromt som overhodet mulig, ja, så fromt og uskyldig eller
selvrettferdig og selvsikker på moralsk overtak over folk flest at man kan bli
kvalm av mindre.
Men slik forsøker media å få kontroll og styre oss mot utopia, et sted som aldri vil kunne
realiseres, og dette vet media. Medias skyld blir desto større. Media må gis
skylden for at mennesker nå føler mer skyld enn kanskje noen gang i historien,
skyld den selv skaper eller pådytter folk, helt forsettlig og helt uten skrupler
eller reservasjoner og begrensninger.
Media gjør seg dermed skyldig i en
dobbeltsynd: Den tiltar eller tilsniker seg selv retten til å opphøye seg selv
som guddommelig dommer samtidig som den påfører sine undersåtter eller klienter
eller seere – om man vil – en falsk synd, en synd som er folk flest
uvedkommende. Man produserer med andre ord synd og skyld for å komme i posisjon
til å tilgi. Dermed har man satt seg opp til og gjort seg selv til et gudebilde
– eller rent ut gud selv – en størrelse som tar mål av seg selv til å kunne kreve underdanighet og som dertil kan stjele til den egenskap at den kan hate all
synd, en synd de selv altså setter seg opp til å kunne definere og
universalisere, i et hovmod som selvsagt ikke erkjennes eller innses. For media
føler seg selv selvsagt høyt hevet over tanken på at de selv burde være
selvkritiske i dette radikale perspektivet. Men, nei, det faller dem ikke inn
at det er dem selv som nå tror seg legitimert til både å skape og tilgi synden
og syndene. De ser antakelig ikke at de dermed har forsøkt å gjøre seg selv til
en absolutt erstatning for Gud og da spesielt den kristne Gud, som media
hater på en systematisk og tilnærmet organisert måte. Media spiller ikke på lag
med Gud, men kun på lag med seg selv.
Men det blir verre: Media vet og strategerer ut fra den
selverkjennelse og sitt «guddommeliggjorte» behov for at seerne skal bli mer og
mer avhengig av seg, for bare ved å gjøre folk mer og mer avhengige seg, jo
større makt vil de få «over the hearts and minds».
Det foreligger med andre ord system i forvirringen og galskapen,
og i det budskap som serveres og de selektive premisser man bygger på for å nå
sine mål. Synden – den nye mediaskapte synden som media mener seg å ha rett til
å forvalte, fordele, idømme og distribuere – brukes dermed helt instrumentalt,
samtidig som seerne gjøres til undersåtter, sjakkbrikker eller bønder som kan
ofres i det store spillet for å kunne tilfredsstille medias egen megalomani og
ønske om all makt over sin egen skapning.
Media fungerer som en liten fortropp av rettroende
entusiaster, klar for hele tiden ikke å bare ta makten, men til og med med
nesten alle tillatte midler å kunne beholde den eller beskytte den på egne
hender for all fremtid. Media selv er helt klart livredd for å bli tatt i synd
og derfor må medias egen synd skjules for alt det den er verdt. Det kan gå på
livet løs, i hvert fall på redeligheten løs.
Media er – for å bruke en metafor - som en kronisk
leninistisk fortropp – evig klar til å «overta» - som tror at livet for folk flest
er et evigvarende allmannamøte hvor man utformer resolusjoner i den tro at
verden skal bli nødt for å føye seg etter dem, fordi de forutsettes a priori å være til folkets beste og
derfor absolutt sanne og uimotsigelige.
Under bolsjevikens maktovertakelse i Russland og i det som
skulle bli Sovjetunionen, brukte man både propaganda og rå vold for å nå målet,
nemlig all arbeidermakt, eller allmakt. I dag bruker media en mer sublim
strategi, man appellerer ikke til voldsbruk, snarere det motsatte, men da vel
vitende at man rår over en annen ressurs som kan være et vel så godt instrument
som vold, nemlig den samlede foreliggende sentimentalitet i befolkningen, som
de bare så altfor godt vet å spille på, i egne interesser.
Media vet at den som kontrollere sentimentaliteten, den
sitter på makten. Derfor er det nødvendig for media å skape sentimentaliteten –
som kan ta mange former og bygge på ulike forutsetninger – i media sitt eget
bilde og jo mer de lykkes her, jo større makt får de, og det vet de, ja, de er
helt avhengig å forstå og benytte seg av en slik innsikt for å kunne bekrefte
og bevare seg selv og den funksjon de nå en gang har i samfunnet. Derfor lever
da også media av å lyve både for seg selv og for seerne. Prisen de må betale er
imidlertid frykt og dertil en frykt de for all del ikke må røpe at de har. De
frykter da også å bearbeide, eller søke bot for, denne frykten og dermed blir
frykten en frykt som de er dømt til å måtte fortsette å skjule eller
bortforklare.
Media lever med andre ord på løgner: Først må de lyve
overfor folk flest – ved å underslå viktige aspekter av livets totalitet, for å
si det sånn, og dernest tvinges de til å lyver overfor seg selv. I begge
tilfeller begår media en synd, en synd de aldri vil vedstå seg seller bekjenne,
av den ene grunn at det nå i dag i praksis er media som fungere som gud, en
rolle media selv inntar med den største selvfølgelighet og alt dette muliggjort
på grunn av mediafolks eget megalomane overmot eller deres hybris, som de neppe
er seg bevisst de har.
Men hvordan kan det ha seg at media kan lure og bedra en hel
befolkning, en hel generasjon og muligens alle generasjoner som komme skal, og
dertil og samtidig seg selv? Hvordan er det mulig? Er det fordi folk er dumme,
likegyldige eller useriøse og egentlig ikke interessert? Jeg tror ikke det.
Folk har mer enn nok med sitt daglige. Folk har ikke råd til
en embetseksamen i filosofi. Folk tar seg av oppgaver det er mulig å løse og
folk vet at folk ikke kan være politikere på heltid hele tiden. Folk søker seg
ikke til allmannamøter for å redde verden. Folk vet at allmannamøter kan
manipuleres og misbrukes av folk de egentlig ikke liker, men som forsøker å
fortelle dem at det er på deres vegne de engasjerer seg og vil forandre verden,
derfor holder man seg unna.
Men media – sett som et nødvendig evigvarende allmannamøte
som produserer bindende regler, forskrifter normer og lover – tror på sin side
at de er uerstattelige og derfor nødvendige, - ikke lenger ved å fatte konkrete
og bindende resolusjoner, men ved å produsere skyldfølelse, dvs avhengighet,
alt i det gode og de godes tjenste. Media dokumenterer nå virkeligheten slik de
selektivt ser den, i stedet for å avfatte resolusjoner. De utrolige er at de
lykkes like godt nå med å reprodusere virkeligheten i sitt bilde og med sin
dokumentarer og reportasjer – og dermed
folks oppfatning av hva synd er – som leninistene gjorde, de som i sin tid
overtok makten med vold i Russland i 1917, klarte. Og vi vet alle hvilke enorme
lidelser dette innebar ikke bare for russerne, men faktisk for hele verden,
helt fram til 1989 da dette ateistiske imperiet vaklet og falt sammen på grunn
av sine illusjoner og løgner nærmest av seg selv.
Det den gangs leninister gjennomførte med vold, gjennomfører
dagens media med å manipulere følelser og sentimentalitet. De vet at seernes
tårer i dag er mer verdt enn de revolusjonæres kuler den gang.
Media, tankesmier og debatter preges av relativisme, for
ikke å si nihilisme, dette at det ikke finnes noen objektive, sanne og
ekskluderende normer. Man antar forutsetningsvis at enhver er salig i sin tro,
og gud nåde den som hevder og tror noe annet. Skulle man si at man tror at det
ikke finnes noen annen vei til Faderen enn gjennom Sønnen, blir man strakts
tildelt en rolle som et tomt spørsmålstegn, eller i verste fall, og ikke
sjelden, som en fornærmelse mot fornuften.
«Det gode selskap» føler seg fornærmet når man påstår at den
kristne tro ekskluderer all annen religion og all annen tro, eller
religionsfilosofi, som tillater eller oppfordrer til andre forestillinger eller
synkretistiske oppfatninger, oppfatninger som i seg selv oppfattes om objektive,
urokkelige eller absolutt sanne, - de fleste makter ikke å se den
selvundergravende ironien i dette. Det såkalt liberale mennesket i dag – en tittel
leninistene av i går smykker seg med i dag - tåler ikke tanken på at han i
praksis kan bli totalitær nettopp ved å totalisere liberalismen selv, og dermed
en selv.
Det var vår rasjonalitet som la grunnlag for at vi kunne
utvikle et sunt, rimelig og kontrollert følelsesliv og det var vitenskapen som
lære oss å kanalisere alle våre potensielle undergangskrefter ut i baner som
kunne tjene det store fellesskapet.
Frihet og selvstendighet var honnørord i et slikt paradigme og de impliserte verdier dette paradigme ga. Kapitalismen eller pengehusholdningen var en grunnpillar i alt dette og uten den hadde vi ikke vært hvor vi er i dag. Få synes å tenke over dette faktum, man forakter heller kapitalismen før man gidder å tenke over det.
I seg selv la imidlertid dette paradigme også grunnlag for
store katastrofer. Fornuft og vitenskap ble ledsaget av store, ødeleggende
kriger som kostet ufattelig lidelse og så store tap av menneskeliv som verden
aldri hadde sett før. Vi bar med oss et innebygd dilemma: Vitenskapen var like
mye dødens som livets mulighet, og vi visste det. Vi visste at valget var vårt
og derfor jobbet vi bevisst for å kontrollere de undergravingstendenser eller
det ødeleggelsespotensiale som lå innbakt i alt det vi skapte av frihet og
fremgang, i det godes tjeneste og til menneskehetens fremme, til dens
videreutdannelse og mer-dannelse.
Vi skulle utvikle oss oppover, mot et høyere kulturelt nivå,
og stadig høyere. Og bare «the sky was the limit», skulle vi tro, da våre
ledere talte og mante oss til å tenke progresjon og fremtid i en stadig bedre
verden, en verden vi selv skulle skape, uten innblanding av Gud, ja aller helst
heller uten innblanding av det gamle Fedreland, - det kunne settes på vent
eller helt utryddes fra tankene. Vi ble i stedet oppfordret til å tenke større,
videre og høyere opp, vi burde tenke større, mer globalt og mer på store
unioner enn på kommunegrenser og lokaldemokrati. Ja, vi visste det: At med all
denne fremgangen måtte det følge en bevisstgjøring av hva menneskelig frihet
innebar, og det ansvar som uvegerlig fulgte med, og som inngikk i hele dette
paradigme som en integrert struktur hvis hvert enkelt ledd eller hvert enkelt perspektiv
ikke kunne skilles fra.
Vi følte vi var hele personligheter med forpliktelser,
ansvarsfølelse og noenlunde realistiske forstillinger om virkeligheten og
verden. Vi så på oss selv som potenser til å utvikle og å bli utviklet, vi
kunne velge selvforedling, eller la være. Vi kunne tillate oss å drive
selvrealisering, men dette da sett i et større perspektiv: Det selvrealiserte –
eller bedre: det realiserte – menneske ville bli en god samfunnsborger, et
gagns menneske, et subjekt med selvkontroll, høy moral og sterk ansvarsfølelse,
spesielt i sosiale sammenhenger, gjerne uttenkt og uttrykt som solidaritetserklæringer,
politiske eller kulturelle manifester, programmer etc (i en uendelighet, vil
man kunne si) og slik skulle «landet» eller verden bygges på ny og borgerne få utvidet
livsområde til å være sunne, friske og optimistiske mennesker i et tempo og på
en skala verden aldri tidligere hadde sett.
Det gjaldt da også spesielt at borgerne skulle stimuleres
til generelt å forbedre eller foredle sine holdninger. Vi skulle avlæres alle
fordommer, noe som i virkeligheten er umulig, hvis vi da ikke vil miste
oss selv og heller gå opp i kollektiver eller partier hvor respekten for
individet var på et lavmål, selv om slike organisasjoner påsto det motsatte,
nemlig at de var individets beste venn og høye beskytter. Vi skulle lære oss å tenke at ingen troer eller kulturelle verdier er
bedre enn andre verdier, at alt egentlig er like godt, når det gjelder troer og
uttrykksformer, moralske eller a-moralske grunnmetaforer,
virkelighetsoppfatninger, menneskesyn og verdipreferanser.
I dag er Europa blitt en svamp som tiltrekker seg alt
ansvar, all skyld, all skyldfølelse, all skam over ikke å være god nok eller
strekke til når det gjelder å «frelse» det folkehav som står klar utenfor på
kontinents dørstokk, klare til å bryte seg inn for å få del i den evige og
totalt ubekymrede kakespisingen de tror vi holder på med – på bekostning av
verden for øvrig - de tror det foregår en luksus innenfor Europas grenser som
europeerne har plikt til å dele med dem, - og dette gjelder nå nesten bare Europa,
med unntak av USA, selvsagt. Det er likevel tydelig at det er Europa disse
flyktningene har blinket seg ut som sitt Soria Moria eller Shangri la.
Europa suger til seg ansvaret og vakler under selvpiskingens
brutale og perverterte nåde, Europa ikke bare påtar seg ansvaret, Europa
pådyttes ansvaret og gjør det i en slags saligprising av egen lidelse, som
masochisme eller sykelig trang til å skade, belemre og nedverdige seg
selv. (De fleste vet ikke at det er
dette vi driver med).
Vi er inne i en kollektivt vannviddsperiode, vi er besatt av
følelser av godhet og frykt for ikke å prestere mest mulig høymoral, og å være
mer høymoralsk enn naboen og de andre, en moral som riktig nok – hvis vi ser dypere
inn i denne materien - ikke består i annet en selvforherligelse eller egosentrisitet.
Vi er i de tilsynelatende så varme og åpne følelsers vold,
vi er inne i et kollektivt hysteri som ikke kan ende med noe annet et
kollektivt selvmord, slik noen beskriver det.
Det har feid inn over oss en selvdestruksjonens vind de
siste 50-60 årene, en virvelvind har gått gjennom sjelenes tomhet og virvlet
opp alt av støv og synder som lå der, men som aldri var blitt adressert eller
bearbeidet, hverken av prestene, kunstnerne eller psykologene, profesjoner det
burde være en selvfølge for å fokusere på med all force og kreativitet, alvor
og medmenneskelighet.
Vi forveksler i stedet følelser for kjærlighet, vår
sentimentalitet med det absolutte gode. Å være sentimental eller ha god
følelser anses som selve livets endelig må og hinsidige bestemmelige, det
altstore summum bonum, og med den en lykksalighet som overstiger eller
transcenderer alt. (Men dette er noe vi gladelig ser bort fra, fordi vi rett og
slett ikke tør, for å tørre ville være å avsløre oss selv som ynkelige, feige,
oversarte, hypersensitive, hovmodige og megalomane).
Det er lenge siden europeere flest så noe behov for å rense
seg for personlig synd og søke Guds nåde og velsignelse. En europeer av i dag snakker
ikke om helliggjørelse og et rent liv, nei, han snakker i høyden om
selvforedling gjennom selvhjelpskurs og yogastudier eller meditasjons- og
gymnastikkøvelser.
Spørsmålet vi stilte i ingressen over, er et typisk
lurespørsmål, et spørsmål hvis hensikt er å fremprovosere, bane eller suggerere frem
visse reaksjoner fra den som får spørsmålet og forventes å svare ærlig og aller
helst spontant eller på flekken. Spørsmålet er sterkt ledende. Det et spørsmål som tar sikte på å hjernevaske
på en måte hvor spørreren forsøker å skjule spørsmålets instrumentalitet og
spørrerens underliggende formålstenkning eller tingliggjøring av det mennesket
som blir spurt. Det er et spørsmål som appellerer mer til følelsene og det mer
eller mindre bevisste behov mennesker flest har for å bli oppfattet som ærlige
og autentiske, heller enn ukompliserte og tværre.
Spørsmålet tar sikte på å skape en virkelighet hvor svaret
gir seg selv og hvor virkeligheten da forutsettes å bli oppfattet på enklest
mulig måte, alt fordi spørreren vet at når det kommer til slike tilsynelatende fundamentalt
sett moralske spørsmål – eller at det oppfattes dit hen – så synes de aller
fleste at svaret skal være så selvinnlysende at alle mennesker, ikke bare en
selv, kan gi sin umiddelbare og enkle tilslutning. Skulle man opponere eller
komme med innvendinger og krav om spesifikasjon, for å utvide
problemstillingene som skjuler seg i selve spørsmålet, vil man bli oppfattet som
et hår i suppa eller ja, endog som psykopat eller kverulant. Og slike etiketter
vil man ikke så lett ha klistret på seg.
Spørsmålet er derfor retorisk sett et nærmest fullkomment
virkemiddel skal man snu tingene til sin egen fordel og få folk til å tenke og
føle som en selv. Det forsøker å gi et inntrykk at spørreren er moralsk
uangripelig, at han lar nåde gå for rett og at han har et større perspektiv enn
den som får spørsmålet, for mennesket er nå engang slik innrettet at det vanligvis
er mer gnient enn raust, selv om man vet at dette er galt, spesielt med tanke
på bruk av egne penger mer enn andres penger, for ikke å si oljefondets penger.
Spørsmålet kan dessuten antyde at spørreren er kommet lenger
og lenger opp på en moralsk verdiskala enn en selv, at han er mer selvforedlet
og at han besitter en reell fordel fremfor en selv. De fleste tenker jo om seg
selv at en henger litt etter og at en stadig har mer å lære. Og man vet at kunnskap
er makt. Samtidig som man ikke vil fremstå som en sinke.
Når spørsmålet stilles, gir det uttrykk for vilje til å
forholde seg til en sannhet de fleste mennesker overflatisk sett ikke klarer å
forholder seg til, og dette forutsetter å være et faktum som alle vet, og da
følgelig uten at det er nødvendig å stille «kontrollspørsmål».
Spørsmålet er derfor et utmerket virkemiddel for hendige og
utålmodige maktmennesker som opplever mer tilfredsstillelse i å få tingene fort
unna enn den tilfredsstillelse det eventuelt ville ha vært å nå frem til et
høyere refleksjonsnivå med ledsagende bredere saklig grunnlag for å treffe
viktige beslutninger - og dette gjelder da ikke bare for politiske
maktmennesker, in action, men også for maktmennesker som ønsker dominans både på
det offentlige og private område og på det filosofiske, psykologiske, sosiologiske
og teologiske området, ja, til og med i dagliglivet der de fleste ferdes og
lever sine liv og som søker mer langsiktige løsninger og en mer fundamental
dominans.
Som det forhåpentligvis vil fremgå av ovenstående, er det
vår mening at media i dag, og spesielt i den situasjon Europa i dag står i, med
store flyktningegrupper som søker seg innover på kontinentet, og hvor man får
servert den ene tragedien etter den andre, har gitt seg for mye følelsene i
vold. Media er lite interessert i de større perspektivene, et aspekt som nesten
utelukkende tas opp av nettsteder som HRS og document.no.
Oppsummert vil vi si at media nå deriver en slags høkring
med følelser, eller "kremming". Jo mer følelser man kan produsere i kunden, jo
mer penger tjener man og jo mer makt får man, fordi følelser skaper avhengighet,
ikke bare hos produsenten, men også mottakeren, dvs leseren eller seeren.
Media har lenge solgt sin sjel til Djevelen, slik Goetes Faust
gjorde, for å kunne vinne kunnskap og slik kunne manipulere og beherske
omgivelsene og verden. Media er de nye avlatsselgerne, de lurer folk til å
betale løsepenger for folk som lider i det moderne purgatoar, slik flyktningene
nå lider på vei fra krigstilstander inn i fredens og den høyeste levestandards
Mekka, nemlig Europa.
Medias eksistensbetingelse nr en i den situasjon som råder
avhenger av om de makter å skape og holde ved like falsk skyldfølelse i befolkningen
og dermed et enormt behov for renselse eller katharsis. Folk holdes derfor som gisler for flyktningenes
lidelser, lidelser som de riktig nok selv har påført seg, men som vi forventes å
skulle betale løsepenger for, både mentalt og økonomisk.
Det helt utrolig er at folk finner seg i dette og utbetaler
uten å mukke. Jeg kan ikke se det på annen måte enn at dette illustrerer selve
symptomet på at folk bare blir mer og mer narsissistiske, noe som da også all
forskning på dette området bekrefter.
Hvorfor er det slik? Jeg tror det er slik fordi narsissister
ofte fremtrer som hjelpere av ett eller annet slag. De viser seg gjerne frem
som medfølende og forståelsesfulle, i hvert fall før de mister interessen.
Hjelperens høyeste lidenskap er å gjøre andre mennesker avhengig av seg og for
å oppnå dette, må han bidra «positivt» ved å selge seg selv, uten å avsløre sin
lidenskap og egentlig interesse, som er å styrke egofølelsen og storhetstankene
han går og pleier i seg selv.
Det media, som hjelper gjør, er, at de først ønsker å kapre
følelseslivet ditt ved selv å selge seg som nettopp veldig følsomme og
innlevende i andre mennesker lidelse og misære. For å få riktig taket på en,
skyver media derfor fokuset bort fra filosofiske eller rasjonelle aspekter av
et problemområde, slik som f eks det aktuelle flyktningeproblemet. Det rasjonelle
aspektet ved dette store problemkomplekset forsøkes gjort til et tabu. Hjelperen
skyver fokuset i stedet over fra det rasjonelle til det emotive og følelses- og
skylbelagte område, hvor han hurtigere kan fange din oppmerksomhet, forvirret
og uvitende om en masse fakta omkring dette og kanskje etter egen mening helt
ute av stand til å takle problemet ut fra en rasjonell vinkel, fordi dette er
mye vanskeligere å forholde seg til, enn til de umiddelbare følelsene.
Livssynet
ditt skal baseres på følelseslivet ditt etter hjelperens og medias mening,
fordi dette passer ham som fot i hanske. Ja, han får deg sogar til å tro og
forestille deg at du gjør begge deler, nemlig å tenke både emotivt og
rasjonelt, og dette er hans store kunststykke, som han lykkes med igjen og
igjen, uten at noen stiller ham til ansvar for det.
Selvsagt har han rett i at problemkomplekset krever både
hode og hjerte, men for hjelperen er det ikke avgjørende at du virkelig bruker
både hodet og hjertet, nei, det viktigste for ham er at han får deg til å tro
at du gjør dette, og hvis han lykkes, har han ikke bare klart å skaffe deg en
mulighet for å lindre din eventuelle falske skyldfølelse, han har i tillegg klart
å få deg til å føle deg nærmest ufeilbarlig, bare du istemmer i premissene med
dine følelsesmessige reaksjoner.
Hjelperen har på denne måten maktet å gjøre seg til en gud
for deg. Han får deg til å føle deg frelst og god. Problemet er bare at
hjelperen ikke er Gud, han kan ikke gi deg reell syndsforlatelse, han kan bare
servere deg et substitutt, «not the real thing». Det hjelperen kan rose seg av
er, at han har fått deg til å føle deg litt bedre, i hvert fall for en kort
stund, både som et rasjonelt eller logisk og emotiv sunt menneske samtidig. Du
føler deg som et helt og oppegående menneske. Han har klart å skape en ny
virkelighet og en ny sannhet for deg, en prestasjon han riktig nok selvsagt må
ha belønning for.
Og hvem gir han belønningen? Jo, det er du, i første omgang,
for du har selv uten å vite det gjort deg avhengig av hjelperen og hans spill. Men
hva hvis du gjennomskuer spillet og avslører hjelperen egentlige hensikt og
hans skjulte agenda og behov? Jo, da blir hjelperen vred og kaller deg gjerne
kynisk, kald, umenneskelig, akkurat som det media gjør overfor realistiske
politikere som f esk Thybring Gjedde og nettsteder som documnet.no og HRS.
Vi begynte med et sitat fra en topp-politiker for snart 50
år siden. Det burde gå frem av analysen overfor at denne politikere opererte
omtrent på samme premissgrunnlag og med den samme hersketeknikk som media –
eller hjelperen – av i dag. Lenger har vi ikke kommet og lenger skal vi visst
heller aldri komme. Vi må derfor stole på at det fins en elite som kan
gjennomskue disse mekanisme og kunne agere adekvat på dem, skal vi takle de
store utfordringer vår egen dumhet som nasjon, folk og demokrati nå har skapt
og i stadig større monn vil skape fremover. For atter en gang vil bare de
virkelig gode, modige og noble virkelig klare å hanskes med de problemene dumheten,
media og hjelperne produserer for oss alle.
Om hvor vanskelig alt dette er, får man et inntrykk av ved å lese følgende kronikk:
Kronikkforfatterne bruker omtrent samme hersketeknikk som Berit Ås brukte for snart 50 år siden. Det er nesten ufattelig hvor standhaftig venstresiden anvender denne teknikken, enda den jo er avslørt for lenge siden.
Oppsummert med eksempler fra kronikken:
Mennesker på flukt er, ikke «lykkejegere». De er ikke en
«flom». Siden når ble ordet «asylsøker» likestilt med «kriminell» og «uønsket»?
Det snakkes om hundretusenvis av «problemer» som kommer. Politikere skylder på «knappe
ressurser» og «falske prioriteringer». På vanskeligheter. De må sendes tilbake. En flyktning blir til flere.
Å «hjelpe dem der de er», er umoralsk.
Mennesker på flukt trenger stabilitet, de må få muligheten
til å bygge opp nye liv, de må skaffes jobbe. Disse finnes ikke der de flytter
fra. Helsevesenet er sprengt, det er ikke nok boliger.
Det er naivt å tro at å bygge høye gjerder langs grensene
vil hjelpe. Det som ikke er naivt, derimot, er å snakke om menneskeverd og
solidaritet. Å snakke om mennesker i stedet for tall. Ahmed og Muhammed er ikke
numre. Vi må hjelpe selv om det koster
mer enn vi er villig til å gi. Menneskeverden går foran velferdsstaten. En velferdsstat uten medmenneskelighet har
ingen verdi.
(Fotnote: Spørsmålet ble stilt av Berit Ås i Morgenbladet i
1973. Det ble kommenter av professor Jan Brøgger i Maktmennesket, utgitt på
Dreyer i 1975. Han kommentar gjengitt mellom hermetegn helt i begynnelsen på
denne posteringen).
--
Klipp fra aktuelle kommentarsteder ang. pågående
flyktningedebatt:
Religion og kultur
Men noen regioner klarer ikke spranget. De fortsetter å få
flere barn. I Midtøsten har denne alderspukkelen betydd et stort overskudd av
unge uten fremtid. Religionen spiller en ikke ubetydelig rolle. Den hindrer
kvinnene i å delta i arbeidslivet. Iran er et eksempel. Kvinnene har fått
anledning til å ta høyere utdannelse og har gjort det, men de får ikke lov å
delta i arbeidslivet på linje med menn. Chadoren hemmer ikke bare
bevegeligheten. Problemet er mennene som ser verden gjennom en chador.
Iranske kvinner tar hevn på systemet som ikke vil gi dem en
sjanse: De slutter å få barn. Iran har katastrofale fødselstall og mullahene er
fortvilet.
Det er altså en ubalanse mellom regioner, der noen har tatt
spranget og er blitt moderne og andre ikke har klart det. De sistnevnte avgir
store befolkninger til landene som er utviklet. Moderne transportmidler og
organisert smuglermafia gjør trafikken ikke bare mulig, men svært lukrativ.
-
Flyktningkonvensjonen
Hvis Europa velger å definere alle som flyktninger ut fra
Flyktningkonvensjonen, vil kontinentet bli oversvømmet. De som bryter opp og
drar gjør det på grunn av strukturelle årsaker: Deres samfunn fungerer ikke.
Hvis f.eks. forholdene i land som Eritrea og Etiopia, eller Senegal skal kunne
være grunn til å få opphold, vil hele Nord-Afrika og det utvidede Midtøsten
kunne få rett til opphold i Europa.
Men mediene vil ikke snakke rasjonelt om hva som skjer. I
stedet hausser de opp empati og fokuserer på menneskelig lidelse og gjør seg
til migrantenes talerør.
Brysomme tall
Tall gjør ikke inntrykk på godhetens apostler. Ikke rart. De
er brysomme.
Det er derfor af
betydelig interesse, at Danmarks Statistik netop har offentliggjort nye tal for
integrationen af de indvandrere fra ikke-vestlige lande (Statistikbanken).
Tallene er beregnet efter en ny og forbedret teknik, og de dækker perioden fra
og med 2008 til og med 2013. For disse seks år kan man aflæse
beskæftigelsesfrekvenserne efter personernes herkomst, så man får et præcist
mål for, hvor godt det danske samfund har været i stand til at integrere disse
nye medborgere på vort arbejdsmarked.
Ville man kalde
talserien for en katastrofe, skulle det være, fordi talserien er udtryk for en
katastrofe. I 2008 var efter de nye tal 77.9 pct. af persongruppen med dansk
oprindelse beskæftiget, mod kun 54.6 pct. for indvandrere fra ikke-vestlige
lande. Efterslæbet var altså dengang på 23.3 procentpoint. I 2013 var
efterslæbet i beskæftigelse øget til 26.1 procentpoint. Integrationen går altså
dårligere og dårligere.
Migrasjonen fra land i oppløsning er et stort
underskuddsforetak. Hvorfor tør ikke politikerne sette dette på dagsorden? Har
de så liten selvtillit? Har de kapitulert for de “nyreligiøse”
multikulturalistene?
--
hrs – dette er bare begynnesen
Lurås på hrs:
collier på hrs:
investerer milliardbeløp:
jalving røde kors hrs
statistikk arbeidsmarkedet hrs
ungarn statistikk
professor Jensen, dansk frivillig kapitulasjon
ungarsk nobelprivinner:
Imre Kertész
broder snapphanen:
Om perpetuerende økning i sosialhjelp:
