Puppetmasters og mastermanipulators - ute av syne, ute av sinn

De fleste vil benekte at de er manipulert, brukt og forkastet. Eller utilbørlig fremelsket. At de er mer eller mindre rene produkter av «strategier». De vil fortrenge det. De vil avvise det med henvisning til at dette er «bare konspirasjonsteorier». De føler seg ikke engang «verdt» å bli gjort oppmerksom på muligheten. Det angår ikke meg.

Kan det være at en hel kultur eller flere populasjoner på en gang og samlet har latt seg lure, uten at noen skjønner at de er blitt lurt? Og uten at noen er interessert i å avsløre fenomenet?

Vel, man kan bare lure, men det fins visse analyser av de som har analysert seg frem til teknikker som faktisk, i realiteten og rent objektivt sett, virkelig har latt seg, om ikke lure, så i hvert fall mer eller mindre villig forføre. Se  Marcedting of evil 1,  Marketing of evil 2. Noen, men de er få, vil tore å si at vi har latt oss erobre og at vi nå er mer eller mindre styrt og formet av «usynlige» krefter, og at dette ikke er til å komme bort fra.

En hel skare av folk av alle avskygninger har altså gjennomgått eller blitt utsatt for en prosess som har forandret dem og deres syn på fundamentale områder, eksistensielle områder. De som har «stått mot» og gått ut og protestert, er blitt utsatt for sterkt og til og med organisert hat, «ovenfra» og ned, fra dem som har promotert endringene og de begrunnelsene som er blitt anført, og den måten disse er blitt omsatt i praksis på. Det er som om jordens overflate og relasjoner mellom mennesker på et par tiår nå har endret innhold, form og utseende, til det ukjennelige. Ikke rart da, kanskje, at mange føler seg mer fremmedgjort og usikre enn på lenge, ja, på 100 års lengde. Jeg minnes Gabriel Garzia Marques’ magiske realisme i «Hundre års ensomhet». I et slikt klima blir grunnleggende mental usikkerhet oppfattet som en lettelse, fordi usikkerheten i seg selv blir oppfattet nettopp som det sikre, det man kan være sikker på at man føler eller emoverer, og fordi så mange andre «lider» av de samme syndromene og de samme symptomene. I praksis kan vi stå på terskelen til en tid hvor det å føle, tenke, si og agere som sant aggressive, må oppfattes som det normale og derfor som det helt legitime, ja, og som en moralsk grunnholdning som bør stimuleres fem heller enn å svekkes bort.  

Det har kommet så langt at det er mulig å snakke om et nytt hat og nye begrunnelser for et slikt hat. Det er faktisk ganske utrolig: Vet du at de hater deg? Mange har begynt å lure på om det er mulig å komme seg ut av denne «fortryllelsen». De fleste vil antakelig mener at å forsøke, ikke er verdt det. De fleste omstiller seg, aksepterer og lærer seg å leve «med det». Verden går tross alt ikke under på grunn av «dette».

Men er det nå så sant, dette, at verden ikke vil gå under av dette? Vel, vi skal ikke overdramatisere, men heller ikke bagatellisere. Verden er blitt mer tolerant, heter det, på dette området. Og hele verden synes å istemme. De fleste land og kulturer jobber i dag for å realisere «the puppetmaster» og «mastermanupulators» «noble» prosjekt. Så hva er det å ta på vei for?

Mange har lurt på hvordan det skal gå, alt dette. Vår postering fra 2011 linket til over, viser at det har vært visse bekymringer ute og gått over lengre tid, men uten at «motkreftene» synes å ha kunne etablere en viss tyngde og et vektigere momentum. Noen har forsøkt å forstå «det». De fleste har «tatt det inn» uten å la seg affisere. Men nye «tankebygninger» har motstått alle mer eller mindre flaue forsøk på motangrep.

Mastermanipulatorene har forstått det lenger, de har gjerne vært mer enn bare villige til å ta ny kunnskap og ny innsikt i bruk, og det for fulle mugger, mens «vi andre» sto måpende og så på, uten at vi visste hverken ut eller inn. Det har stått et stort slag i Vesten og de vant som tok i bruk de nye våpnene. De var uimotståelige og de som visste å bruke dem ble ganske fort å regne for uovervinnelige. Vesten ga opp så å si uten sverdslag. Man erkjente at man kjempet med foreldede våpen. Det var som å gå fra trygge borger, med pil, bue, skjold, spyd og sverd - til krutt og kanoner.

Ja, de «nye og fremstormende» var snare til å benytte seg av helt legale midler og ta i bruk kunnskaper og manipuleringsmekanismer tilegnet og anvendt på helt lovlig vis.

De ble i tillegg rost opp i skyene for sine nye innsikter, og deres suksesser. De klarte det: Budskapet har gått igjennom og nedslagene til fordel for et visst nytt menneskesyn og et helt nytt verdensbilde har slått grundig og for noen, altså, befriende rot, tilsynelatende for alltid. Og det fins nå bare «no return», ingen mulighet for å vende tilbake, til det forskrudde og intolerante, vil mange si. Å snu «utviklingen» synes å være dømt til å mislykkes allerede før man er kommet i gang. (Med visse unntak, se linkene over). Forunderlig sa noen, beundringsverdig sa flere.  De fleste bare sto og så på, skrekkslagne på sitt ydmyke vis, eller begeistrede, som fotballfans som av og til ikke helt vet hvilket lag de støtter når suset går over tribunene.

«Utviklingen» vil fortsette uansett og den vil omfatte og gå i dybden for stadig flere, et faktum som tiljubles av stadig større grupper, populasjoner, land og kulturer. Nytiden er i ferd med å internalisere seg og det er ikke noe som kan stoppe den! (Tidsånden tillater imidlertid ingen avvik, ingen kritiske blikk, ingen interesse for de «bakenforliggende beveggrunner).  

 Det eneste som nå bekymrer for alvor, er klimaets sure nedfall, en nedbør som nå oppfattes som en motbør i form av den største utfordringer menneskeheten som sådan har stått overfor, og som nå får et fokus som overskygger nesten alle andre fokus, kanskje fordi man her snakker om utfordringer som kan løses, og ikke problemer som ikke kan løses. Islam f eks, tilhører nå periferien av alles interesse. På alle andre områder opplever menneskeheten nå å gå fra seier til seier. De fleste mener nå at det har de beste grunner for å være og tenke optimistisk. De fleste er blitt overbevist inn til margen om at islam betyr - og vil - fred, og at bare islam vet å implementere freden, overalt, og at islam er «fredens hus» - dar al islam, i motsetning til Vesten som bare er et kronisk truende «dar al harb» - krigens hus.

De har «de korrekte» emosjoner på sin side og de «vet det». De vet at de har rett. De vet at de i og for seg er immune for kritikk. De trenger ingen teflon for å beskytte seg. De fleste er til og med inne på å f esk å skifte kjønn, (for å ta noe ytterliggående for normalt, nå, siden så mange har vært inne på tanken).

De fleste vil imidlertid ikke vite av at de har blitt manipulert inn i det, at de har vært gjenstand for undersøkelser og nye innsikter i sosiologi, psykologi og i substrata som markedsføring, pedagogikk, retorikk og mediakunnskap, som nesten garantert ville få sine ønskede resultater, hvis metodene bare var rett implementert, over tid, og med de mest «innyndende» lokkemidler, der «kunden» eller målgruppen og målgruppene nærmest subliminalt blir leid «ovenfra» inne «i det» i den tro at de som «kunder» som – etter hvert ville det selv, og finner det naturlig og normalt, - ikke minst for å bli populære, eller i hvert fall ikke risikerer å bli «utstøtt» eller utsatt for det ubehag det er sosialt hvis man «nekter» eller stritter imot. Man skulle få sin lønn for «samtykket» ved å bli normalisert bort fra en tidligere «norm», en tidligere «tvang» og en «sneverhet» som nå truer ens selvbilde og ens oppfatning av hva det ville si å være fullt og helt menneske, kort sagt: Hva det ville si å være fri, autentisk og generelt et «godt menneske» fra bunn til topp, og i alle sammenhenger, uten unntak, hvis da den nye holdning og de nye ledsagende handlingene ikke var altfor outrerte eller bisarre eller irrasjonelle, og som fremfor alt ikke var altfor "syklig fobiske".

De fleste aner ikke noe om at de har vært forsøkskaniner over lengre tid, (ved bl a storstilt bruk tilfeldig-utvalg-metoder i stor skala hvor man selvsagt har undersøkt hvordan interaksjoner og f eks gruppepress virker, i tillegg til hvordan vanlig uskyldig markedsføring av søtsaker faktisk virker inn på konsumet og preferansene). Man har fått vitenskapelig funderte og helt konkrete psykososiale metoder som med høy sannsynlighet vil gi ønskede resultater, nesten på hvilket som helst område, bare «området (og menneskene) i og utenfor dette området eller disse topos mener at det faktisk er bra og ikke engang uheldig, om målet som forespeiles nås, fordi «the topic» ikke angår en eller bare angår en overflatisk.  

De fleste tar ikke poenget når det hevdes at Sovjetunionens fall i 1989 skyldtes at «russerne» hadde drømt seg så til de grad inn i vestlig reklame for «The Marlboro man», at de villig lot seg lokkes til å tro at det faktisk var «bedre å gå over bekken etter vann». «Marlboro-man» gikk i smale jeans og hadde lange bein og satt i nydelig, fredfull og ren natur. At sigarettene kunne ta livet av deg, fikk komme i andre rekke. Man ville bli oppfattet som Marlbourough-mann og ville oppfatte seg selv som en. Fristelsen og muligheten for å bli mer populær var for stor til å bære. Det gjaldt så å knuse systemet. De fikk det som de ville.

Selv om historien eller eksemplet det kan virke for utrolig, mener jeg at det er mye sant i denne observasjonen og hvis den er sann, bør man ha en viss sans for hva jeg skrev i linkene over.

Factum est at vi er mer lettpåvirkelige enn vi tror. Vi er ikke så selvstendige som vi tror og de som var mest overbevisst om egen fortreffelighet i så måte, var de som tapte mest på ikke å forstå at de ble manipulert, fra topp til tå, og at de ble lurt av prominenser som slukte det nye budskapet med hud og hår, stang, snøre og agn.

I de to nevnte linkene over dreide jeg inn på den enorme makten «reklamen» har hatt over hvordan vi ser på «de seksuelle minoriteter», som det het i gamle dager, og på den makten «reklamen» har hatt for hvordan vi ser og forholder oss til muslimer generelt og islam spesielt, i sin store bredde. Jeg stilte spørsmålet: Når «de seksuelle minoriteter» kunne ha slik fremgang og lykkes så til grader i sine «markedskorrekte» fremstøt for å erobre «hearts and minds», er det ikke da god grunn til å anta at muslimene og islam også vil kunne erobre «hearts and minds» på samme måte, og med samme vitenskapsbaserte midler, hvis noen altså gikk bevisst, organisert - og bredest mulig skalert - benyttet seg av den samme taktikken og den samme strategien?

Jeg har de siste tyve årene ikke sett noen innlegg i debattene som har kommet inn på disse tingene. I og for seg er dette ikke annet enn man kunne forvente. Det alminnelige presset på sinn og hjerter har vært så stort og tilsynelatende så velgjørende for de fleste, at man faktisk har latt seg styre helt frivillig. Man har åpnet seg for fremtiden med åpne armer i den tro at man var autentisk, korrekt emosjonelt anlagt, og da så … Noen hadde barn som ble muslimer, andre hadde barn som ble «trans» ette eller annet. Så hvem var vi, som liksom vil pådytte dem våre preferanser, våre normer og verdier og vår tro, ja, våre verdisyn og metafysiske forestillinger og «forutsetninger»?

Det var derfor med en viss fornøyelse jeg i dag leste en artikkel av Raymond Ibrahim, en kjent og kjær personlighet i det islamkritiske miljøet, ww, så å si.

Ibrahim omtaler en ny bok av en annen islamkritiker, en katolikk som har «snakket paven midt imot»,

i mange år nå, men uten særlig suksess: “What Catholics Need to Know about Islam”, en ny bok av William Kilpatrick.

Jeg har lest flere bøker tidligere av disse to; de er meget kompetente, for å si det mildt og de er ikke redd for «buzz» og «bull». Jeg tror de fleste her vil ha noe å lære litt for livet om litt av hvert.

Ibrahim skriver: … a welcome and timely contribution.  Consisting of some 400 pages divided into 23 chapters, the author explores a variety of topics, which have largely been censored by the Catholic hierarchy, starting with the widespread claim that Christians and Muslims worship the same God—an obvious falsehood, unless one accepts that God is schizophrenic, presenting certain attributes about himself to one group of people, while denouncing those same attributes to another group.

Along with the outright suppression of facts foisted by the apologists, Kilpatrick shows how appeasement, political correctness, and Western self-hatred and/or guilt are being manipulated to make Christians—who by nature are already prone to forgiving their enemies while harshly judging themselves—inadvertently empower Islamic aggression against themselves, as a form of “piety.”  

her

 

Skrekkinngydende, avskrekkende og "blautt" - av religionsviter Trond Enger på VD

En fantastisk kronikk på VD i går … !? Tro det om du vil. Den viser på en fantastisk måte hvor lite fundamentalistiske de er på universitetet og hvor fantastisk langt man bør gå i å avlære «oss» alle former for fundamentalisme. Joda, det er eller burde være fantastisk - og et must - å fjerne seg helt fra all fundamentalisme.Spesielt all kollektivt korrekt emosjonalisme, noe enger nok ikke vet hva er.

Kronikken viser på en fantastisk måte hvor fantastiske vi er i dag, hvor fantastisk flinke og gode vi er til å være fantastisk gode og hvor fantastisk det hadde vært hvis bare «vi» og islam hadde vært så mye mer fantastiske til å bli antifundamentalister av, og hvor fantastisk godt vi kan få det hvis vi frir oss fra – det fanatiske, og fundamentale, for ikke å si «det fundamentalistiske» - både i kristendom og islam. To religioner som tjener nøyaktig samme gud – hvis vi bare ikke var så fatalt fundamentalistiske. Det vil i dag antakelig være helt umulig å bli opptatt på universitetet, eller, som student eller ansatt, skrive noe slikt som dette, at: Allah er ikke hellig ...

Hvordan skal det bli mulig? Jo, en høyt gasjert universitetsmann har den fundamentale løsningen på rede hånd. Jeg tar for meg og forkorter et innlegge han skriver på VL, for å gjøre det lettere å befri seg fra fundamentalismen. I min «optikk» må universitetsmannen være svært så forvirret om begrepet Gud, selv om han benevner seg selv som kristen.

Gjør deg klar:

Han begynner slik: Ikke undervurder det religiøse engasjementet i terror og korstog

… Det ble ropt «Gud vil det!».

Hva var det så Gud etter mengdens oppfatning ville? Paven oppfordret folket til å hjelpe den bysantinske keiser i Konstantinopel i kampen mot de fremrykkende tyrkiske seldsjukker, samt å befri Det hellige land og Jerusalem fra «de vantro», fra de muslimske herskere, som hadde tatt kontroll over Jerusalem allerede i 638.

…. Korstogene var langt mer religiøst motivert enn ofte antatt. Paven hadde i sin tale i Clermont lovet syndsforlatelse – … Paven hadde også ifølge ett av referatene talt om behovet for mer livsrom for de angivelig trangbodde europeerne; … Likevel er den religiøse glød både hos korsfarerne og deres muslimske motstandere sikkert undervurdert. Å dra på korstog … var for en konge eller ridder rett og slett et materielt tapsprosjekt …

Heller ikke i den moderne terror i islams navn skal vi undervurdere det religiøse engasjement. På samme måte som den tidligere voldsutøvelse i kristendommens navn dessverre hadde noe med kristendommen å gjøre, har også den moderne voldsutøvelse og terror i islams navn noe med islam å gjøre … det kommer nærmest som et mantra fra både muslimer og ikke-muslimer etter terrorhandlinger der terroristene har ropt Allahu akbar - Gud er størst … Man er ikke villig til å ta terroristenes religiøse engasjement og forankring på alvor …

Kommentar: Allahu achbar, virkelig?

… Problemet er fundamentalismen. … Med et fundamentalistisk forhold til Bibelen eller Koranen kan man finne ryggdekning for det meste av vold, krig og rene massakre mot dem som ansees som angjeldende religions fiender. Hvis Bibelen eller Koranen tillegges det som kalles formal autoritet: at noe er sant (for muslimer) fordi det står i Koranen, eller (for kristne) fordi det står i Bibelen, kan konsekvensene bli fatale.

 … Med Bibelen i hånd begrunnet kristne både slaveri og diverse kriger, og det kirkelige lederskap motarbeidet og endog forfulgte ulike frihetskjempere … for akseptants av seksuelle minoriteter.

Heldigvis besinnet de fleste kristne seg og fant tilbake til sin egen grunnvoll, personen Jesus fra Nazaret. … Bibelen, har autoritet bare i den grad den inneholder forkynnelsen av og om Jesus Kristus. Og da er det holdninger og gudsforestillinger i Bibelen vi som kristne både kan og må si et klart nei til. …

Koranen i sentrum: Annerledes er det i islam. Der står boken – altså Koranen – i sentrum. … Hele Koranen. Og den inneholder – som Bibelen - alt fra de skjønneste utsagn om Guds kjærlighet og barmhjertighet til det mest hårreisende om hvorledes man skal behandle dem som ansees som Guds fiender.

Kommentar: Nevner Koranen «kjærlighet»? Vel, på et vis, et par ganger nevnes et ord som kan gi forestillinger om kjærlighet, men aldri om den kjærlighet Bibelen snakker og «mener» om kjærlighet på. Attribuerer man Kjærlighet til Allah, forsøker man å dele opp Allah, (han må i sin aseitet da vise noen annen kjærlighet, dvs relaterer til noen annen i enheten) hvilket strider mot dogmet om at Allah er fullt it simpel, - og følgelig at Allah må betraktes som en monade. Allah er større enn kjærligheten – han kan ikke være bundet av noe, og siden kjærlighet «binder» er kjærligheten faktisk forbudt ihht både Muhammed og Koranen, (hvem kan egentlig skille mellom Allah og Muhammed, siden Koranen stadig vekk sier at Allah og Muhammed befaler slik og slik … ?)  Og nei, det går ikke i islam. (Noen har prøvd – med blodige konsekvenser,   se her om Visdommens hus, mutazilitene og Koranen som skapt eller uskapt og Allah skapt av Muhammed? Og se her om forvirring om gud i Koranen - er Jesus Gud i Koranen? Og se her om Gud og Allah på Urix - i fovirringens tegn og Allah's kjærlighet og Allah's nåde? Og Når demonisering blir en vane - kirken, staten og rådene og Jesus som Gud i Koranen - ? Og Hvem sier du at Allah er?

Se her om en annen vestlig religionsviter, om Nasir Khan og islam som et politiske parti, (NB: se mer i appendix under). 

Enger fortsetter: Men også med et fundamentalistisk forhold til sitt hellige skrift, går det allikevel stort sett bra. Som vi vet, er jo de aller fleste muslimer like fredelige og gode samfunnsborgere som folk flest. … Det er fordi de i realiteten lar visse deler av de angivelig hellige tekster sove, og mer eller mindre intuitivt skjønner at det i Koranen, slik som i Bibelen, finnes et sentrum og en periferi, at alt ikke har like stor autoritet. …

Men hvis alt – det være seg i Koranen eller Bibelen – likevel får lov til å bli stående uten at det sies et klart og tydelig nei til det som truer fundamentale og uoppgivelige menneskerettigheter og friheter, risikerer man alltid at noen tar utsagnene som de står, … Med andre ord: Terroren og voldsutøvelsen i islams navn blir vi ikke kvitt før muslimene selv tar et oppgjør med det fundamentalistiske forhold de har til Koranen. Men hvorledes det skal gå til, må de selv finne ut av.

Middelalderens kristne korstog og vår tids islamske terrorisme har en ting til felles: religiøs fundamentalisme.

Verdidebatt: 27 november 2020, Trond Enger, Førsteamanuensis i religionskunnskap (em.) ved Høyskolen i Østfold, prest

https://www.vl.no/verdidebatt/ikke-undervurder-det-religiose-engasjementet-i-terror-og-korstog-1.1807469

Kommentar: For vår egen del skriv vi et innlegg langt tilbake, jeg tror det var tidlig i 2009, der jeg kommenterte en «episode» på NRK med Sidsel Wold blant noen arabere i noen ruiner; jeg lar innlegget tale for seg selv; hovedspørsmålet er: Er det overhodet mulig å oversette og bruke Allah om den kristne Gud, slik Enger gjør? Vi mener nei, og her forklarer vi hvorfor:

Allah og Gud: NRK på bedringens vei? Wold belyser nå vold på gudsforestillinger.

 Sidsel Wold kan ha brutt lydmuren og funnet selve den eleksir som NRK trenger, og som ikke minst hele befolkningen trenger, dvs. ikke bare alle tv-tittere og lisensbetalere, men også alle de voksne og barn i dette landet som ikke kan norsk, men som hver dag ber til Allah 5 ganger om dagen av plikt, og som ikke kjenner ordet Gud, og spesielt da ikke kjenner den kristne Gud, dvs Jesus Kristus i den treenige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd.

Sidsel Wold kan være den første med NRK’s velsignelse som har tatt konsekvensen av at betegnelsen Allah bør brukes der betegnelsen Gud ikke bør brukes, og omvendt.

Dette skjedde i en av Wolds mange reportasjer fra Gaza for noen dager siden hvor hun fulgte en palestiner som hadde vært sjåfør for NRK-teamet på stedet. Han hadde forsørget over 50 mennesker i sin familie ved å kjøre en taxi som hele familien hadde spleiset på. Familien hadde mistet alt og taxien var smadret. Det var bare ruiner igjen av huset og i disse ruinene skulle familien nå bo fremover, uten skikkelig tak over hodet.

Wold fortalte så – verbatimt - at hele familien i ruinene nå ber til Allah om hjelp og støtte. De har mistet alt.

Wold oversatte altså ikke Allah til Gud, slik den intetanende norske «fiffen» har for vane, så til de grader at de tror det er sant. Wold respekterte den gangen palestineren og lot ham bruke navnet Allah på sin Gud. Men dette gjøres ikke konsekvent i NRK, snare tvert imot. NRK sier f eks «Gud er stor» når muslimene vitterlig sier «Allah er stor». Det gjelder nå kollektivt og NRK går i spissen for å få befolkningen til å tro at Allah er Gud og at Gud er Allah. Se for eksempel denne horrible hvor Dagsnytt 18’s Sigrid Sollund bruker Gud om Allah (er stor).

(Enger følger opp som et slags «lydig og døvt slaktoffer).

 Vår kommentar, fortsetter: Det var på tide at noen bruker den rette betegnelsen Allah, (tenkte vi den gang). Det var helt riktig observert og helt riktig sagt av Wold. Familien ba og ber fortsatt - til Allah, ikke til (andre enn muslimenes) gud.

Har NRK nå endelige tatt konsekvensen av den erkjennelse at Allah og Gud ikke er den samme guddom? Har NRK nå befridd seg selv og sine seere fra den tankemessige inkonsekvens det er konsekvent å oversette Allah med Gud, i stedet for å bruke Allah, som er den riktige betegnelsen på muslimenes gud?

Har NRK nå rettet seg etter krav fra muslimer over hele verden – inkludert den vestlige verden – om at det kan være en fornærmelse mot muslimer å bruke termene Gud og Allah om hverandre, som om disse gudene skulle stå på likefot for muslimer og betraktes som identiske av visse kristne og ateister?

Kan vi forvente at NRK følger opp og blir konsekvente i ordbruken nå fremover?

BØR DET LAGES ET OPPROP TIL MEDIER, SKOLER, KIRKER, UNIVESITETER, POLITIKERE OG KUNSTNERE OM Å LA VÆRE Å BRUKE BETEGNELSEN GUD OM ALLAH? AV RESPEKT OG ÆREFRYKT?

-

Appendix og fortsettelse av mine kommentarer:

1 Forlaget Solum har gitt ut boken: Perceptions og Islam in the Christendoms, 2006, av Dr. Nasir Kahn som beskrives som "academic philosofer". Han oppholder seg i Norge.

Førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitet i Trondheim, Ulrika Mortensson, et menneske med tydelig marxistisk legning, skriver at boken er en kritikk av "orientalismen" eller det ideologiserte eller vestlige islam-studiet. (Vesten har må vite alltid beskrevet Islam og islamsk kultur på en fordreid og usann måte!) Hun berømmer Kahn for å gi innblikk i det mindre kjente emnet: Koranens kristendomskritikk.

Allerede i begynnelsen av Mortenssons kronikk – den er så vidt jeg kan huske fra 2006 eller 2007 - aner man en fryd over å kunne informere leserne med det faktum at Jesus i følge Koranen "bare" var et alminnelig menneske som Gud valgte ut til profet, ettersom "ikke noe menneske, kan ha del i Guds natur". I motsetning til under Islam "forvandles" imidlertid dette mennesket av de kristne til å bli "den overnaturlige Sønnen", som "tilskrives" delaktighet i Guds natur.

Denne trosforestillingen har dominert vestlig kristendom fram til moderne tid, skriver amanuensisen, - men nå har («endelig»! min mrkn) teologer kommet frem til "den eneste rasjonelt forsvarlige forestillingen, nemlig den at Jesus virkelig bare er slik det hevdes i Koranen: En menneskelig profet og ikke Gud".

Kirkens treenighetslære er ikke noe annet en maktutøvelse, ifølge Kahn. Kristne teologer har konsekvent ydmyket profeten Muhammed og bifalt ufattelig vold så snart anledningen har bydd seg. Dette er den samme arroganse som viser seg i dette at de kristne har gjort Jesus til Gud. (?)

I dag ser man imidlertid litt lysere på saken idet både katolikker og protestanter nå mener at andre religioner er både sanne og gode, fortelles det. Det fine med dette, - ifølge både forfatter og anmelder-, er at religionene nå har funnet en felles plattform hvorfra man kan kritisere imperialistisk politikk!  

Nøkkelen til Vestens forstand - Treenigheten (om bl a Den Ene og de mange – Cunningham, Stalin, Hitler etc – her er det innsikter, sannelig min sann).

Konservative kristne beskrives som et problem "som gjenstår", fordi disse svartmaler islam og gir sin fulle støtte til amerikansk imperialisme. Krigen mot terror framstår som en umotivert kristen aggresjon, skriver amanuensisen.

2: Begrepet kjærlighet forekommer 675% mer i Det nye testamente, DNT, enn i Koranen,  (henholdsvis ca 270 mot 40). Ord som brukes om alle ikkemuslimer forekommer mer enn 1500% i forhold til i DNT, (ca 700 mot 44). Ord som helvete, straff, tortur, vrede, gjengjeldelse, frykt, taper, lidelse forekommer ca 640% flere ganger enn tilsvarende ord i Det nye testamente, (1000 mot 157). Ord som terror, krig, kamp, angrep og bakhold og deres derivater brukes 600% mer i Koranen enn i DNT, (120/18).

Ord som helbrede, redde/frelse, glede og håp forekommer mer enn 500% mer i Dnt enn i Koranen, (300/60).

Interessant nok brukes ord som nåde, tilgi, velsigne mer enn 200% oftere enn disse forekommer i Dnt, (500/200). Ordene myntes imidlertid bare på muslimer. Fra Markus Aurelius her

Enger er som mange andre «framifrå» servilt betinget emosjonelt korrekte mennesker. Han gjør sitt for å skape en nye «gud», en mer hyggelig og kanskje mer medgjørlig og manipulabel overgud, en synkretistisk størrelse – det nye avgudsbilde. Men det later ikke til å bekymre han det minste, enda han er selverklært kristen.

Og se denne hvor redaktør Johannes Morken avslører sin synkretisme og hvor han bruker "gudshus" om moskéer - et sikkert tegn på gryende og allerede selvpåført dimmistatus

Kari Fure: Komplett og plettfri leder i den kristne avisen Dagen

Ta for deg dagens leder i den kristne avisen Dagen! Den er komplett plettfri. Den er skrevet av redaktør Kari Fure, en av toppene i KrF, så vidt vi vet. Vi gjengir den i sitatutgave under våre egne vinkler og betraktninger under. Men først:

Det er alltid leit ikke å være i stand til å komme med godord til mennesker som vil andre så såre vel, mennesker som vil alle vel og som virkelig vil det, og jobber aktivt og organisert og sammen med andre, for det og mennesker som ofrer seg for å hjelpe andre og være gode med hverandre. «Det er ikke noe galt i å være god» - som tidligere biskop i Oslo, Gunnar Stålsett, sa for noen år siden.

Noen er imidlertid så gode at de jobber for å elske sin neste som seg selv nærmest inntil selvutslettelse. De gir aldri opp. De gir aldri opp å forsøke å forandre, forbedre og foredle andre, og her snakker jeg ikke om psykologer eller andre hjelpere hvis profesjonelle plikt jo nettopp går ut på å hjelpe folk. «De frivillig selvoppofrende gode» ønsker frelse på vegne av andre, de forsøker å rense mennesker som ikke er «så gode». Jeg tenker på folk som ikke har noen juridisk bindende kontraktsforpliktelse til å hjelpe andre. Jeg snakker om folk som hjelper frivillig og ut fra de edleste motiver og gjerne folks som virkelig tror at de kan hjelpe og forbedre andre.

De ekstremt gode forsøker å rense og hjelpe både de som kan blir givere og «soon to be» hjelpere, og de som virkelig og målbart trenger å bli hjulpet.  Ofte lykkes «de gode» usedvanlig godt i å få folk til å hjelpe dem til å hjelpe hjelpetrengende mer. Disse andre føler seg moralsk forpliktet til å bidra den gode hjelper til å yte mer – kjærlighet, ved å gi, og stadig gi mer, fordi bidragene til de som trenger hjelp jo ofte må økes i takt med hvor mange de hjelpetrengende er og i takt med det stadig økende behov nettopp for hjelp fra «de gode». «De gode» synes av og til å tro at jo flere de hjelper, jo bedre blir de selv. De erkjenner aldri denne hovmodssynden, og fortsetter videre og da med å stille enda sterkere krav til de som «ikke er så gode» som dem selv.

Litt verre blir det når de som elsker og elsker forbeholdsløst, permanent og med bare større og større iver ikke bare går foran som gode eksemplarer til etterfølgelse, faktisk tvinger andre mennesker, som ikke er så gode, til å elske sin neste like mye som «den som elsker» gjør, og da gjerne ved å skulle  måtte elske sin neste mer enn en elsker seg selv. Ja, enda litt verre blir det når «den som elsker nesten stadig mer» krever at man i tillegg i praksis skal slutte å elske Gud, dvs slutte å tro på Gud, og i stedet begynne å tro på «de særs godes lærer eller guru»,  disiplene. Da har vi ikke bare ett problem, men minst to og flere. Jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å forstå. Like fullt blir det stadig flere av «de som elsker nesten mer» enn de som «elsker nesten mindre enn». De utgjør nå en kolossalt vektig – men likevel anonym – politisk velgermasse og de på toppen blant «de gode» som best vet å utnytte dette potensiale for stemmesanking i denne gruppen, vet de vil vinne «neste vag». Gruppe består hovedsakelig av tre grupper: «De uskyldig skyldige og de ikke-skyldige skyldige». Kort sagt: Gruppen består av de som ikke er skyldig noen noe som helst, og de som tror de skylder de fleste (uskyldig lidende) det meste; den tredje gruppen er den som kaster skyld på de andre, uten å forklare at det er det de faktisk lever av å gjøre, skal de kunne opprettholde sin posisjon «som gode» eller i hvert fall «litt bedre». Disse blir stadig mer i behov av å vise at de har rett, ved å dra frem stadig fler og stadig mer drastiske eksempler på at nøden og lidelsen stadig øker her i verden, og at det er visse mennesker som er mer skyldig i dette – faktisk moralske - onde enn andre. At man drar frem slike horrible eksempler, kan imidlertid slå tilbake på de «de beste av de godeste» selv. Ofte blir disse fornærmet eller føler seg krenket når noen kritiserer dem for den måten de presenterer sitt «magiske tilfang» på. De forstår ikke at akkurat de kan drive utillatelig mye følelsesmessig utpressing, ja, de forstår ikke at det kan oppfattes som direkte sadistisk å presentere sin sak – både på egne og andres vegne – slik de gjør, se her om barnelik i Middelhavet. I de siste årene har skyldbyrden primært bli lagt på hvite, vestlige og middelaldrende menn. I alle tre gruppene kan det befinne seg  mennesker både med falsk og autentisk skyldfølelse. Men det kan også dreie seg om, i hvert fall ytre seg sterkt moraliserende «moral-sørfere» som kun er ute etter å tjene materielt og eller ideelt sosialt statusrelatert på andres godhet, lidelse og naivitet. De er alltid ute etter en «free ride» på godheten, de andres mer eller mindre ekte godhet og tilsynelatende så høyreiste moralske standard.  

I grunnen er slike mennesker så uinteressante at man kan overse dem. I større populasjoner og i et demokrati som vårt, gjennomskues slike mennesker heldig vis ganske fort (eller?). Viraken forsvinner da forhåpentlig nok like fort som den kom og folk begynner å se poseringene og spillfekteriet. Folk tør da å ikke være «så gode» lenger. De begynner å se at egen motivasjon først og fremst var sentimentalt betinget og at kravet som blir lagt på dem om å være emosjonelt korrekt, faktisk er et diktum om å være servilt og mest muslig kuet, uten at man merker det eller at det går opp for en at det er det man i virkeligheten er og at det er «behovet» for å være det som har vært primus motor.

For de fleste «ikke så aller verst gode» føles det som en enorm lettelse å få satt ord på tingene og få anledning til å se hva som foregår i «virkeligheten». Alle er imidlertid ikke så heldige. De gode og lydige kan være så gode og lydige at de tar sine egne og sine barns liv, nærmest uten å mukke, for «den gode lederen» anbefaler eller befaler det – det kan komme ut på ett for dem som allerede i utgangspunket – etter mye overstyring - elsker kadaverdisiplin. Disse forstår umiddelbart en ordre om å likvidere eller tilintetgjøre folk som for dem tros og viser seg å være mot «de gode og rene» på toppen av «godhetspyramiden». Vi så det klart under revolusjonen i Russland på begynnelsen av 1900-tallet. Partidisiplinen var prikkfri, knirkefri, ja, til og med høflig eller korrekt, og for så vidt «uten lyte». Millioner ble uskyldig drept i den gode saks tjeneste og bødler ble ofre like ofte som ofre ble bødler.  Fra nyere tid vil vi bare minne om Jim Jones. Han var en dyktig manipulatør som gjerne likte å preke om likhet, kapitalens forbannelse og rettferdighet, og om plikten til å hjelpe. Idealet var at alle skulle ha det aller meste felles og at alle skulle yte etter evne og mota etter behov. Disiplene overførte helt frivillig sine bankkonti og sine statlige eller kommunale stønadspenger til «gruppen av de de hellige, som alle var dem selv», dvs «de som var bedre enn». Det endte med et massivt kollektivt selvmord, som vi vet: her på wiki

Det hviler noe besynderlig over «godheten». Det bør hvile noe foruroligende ved den og over den. Det hefter noe underlig ved den. Noen vil se den som «menneskehetens svøpe» og som en byrde. Andre vil si at «Kjærligheten er gud» samtidig som man da forsikrer om at man representerer kjærligheten, sagt mer eller mindre implisitt da at «Kjærligheten, det er meg». Men færre er de i dag som våger å si at «Gud er kjærlighet» og at bare «Gud er god», slik Jesus sa det. Lite aner man at godheten kan være tragisk, se her "sosialøkonimiske teser om godheten". Og se om de som kan kalles "myncher" i full offentlig virksomhet her og nå

Og enda mindre evner man i dag å forestille seg at «godheten» kan være banal, akkurat som «ondskapen» kan være det:

Arendt mente at Eichmanns ondskap under krigen egentlig ikke bestod av grunnleggende ødeleggelseslyst eller sadisme og at han derfor ikke var et monster på den måten hun hadde forventet.[2] Han hadde ingenting spesielt mot jøder, han fulgte bare ordre. Problemet med Eichmann var at så lenge statsmakten, lovverket og gjeldende normer dikterte hva han skulle gjøre, da syntes han selv at han, i praksis, ikke hadde noen personlig plikt til å ta ansvar for eller tenke over konsekvensene av hva han gjorde. Arendt mente at Eichmanns manglende oppfatning av de virkelige ansvarsforholdene i arbeidshverdagen skyldtes en sviktende evne til å tenke, en tankegang og en holdning som er vanlig for en skremmende stor del av en normalbefolkning. wiki her

Jeg legger merke til spesielt dette, her i form av en liten omskriving av en del av det ovenstående:

Problemet med «de gode» eller «de godeste» - eller «de mest emosjonelt korrekte» - av i dag er at så lenge statsmakten, lovverket og gjeldende hypermagiske normer dikterer hva de skal skulle gjøre, da syntes de selv at de, i praksis, ikke har noen personlig plikt til å ta ansvar for eller tenke over konsekvensene av hva de gjør. De har en manglende oppfatning av de virkelige ansvarsforholdene og dette skyldtes en sviktende evne til å tenke, en tankegang og en holdning som er vanlig for en skremmende stor del av en normalbefolkning.

Jeg mener at «godheten» i dag i overveiende grad er blitt banal, i den forstand at «de gode» jo bare følger «ordre», dvs de forefinnende magiske besvergelsene de utsettes for, og at de blankt underordner seg «det servilt betingede korrekt emosjonelle» og at dette med nødvendighet medfører at de ikke ser, føler og forstår at det har noen personlig plikt til å ta ansvar for eller tenke over konsekvensene av hva de gjør. De ser ikke nødvendigheten av å tenke juridico-religico, som jeg kaller det.  Om nødvendigheten av å tenke juridico-religico og Om hypermagi, hypermagikere og følelser og "korrekte" emosjoner og se her om de ti bud og hypermagi og Kjærligheten Gud? -  eller ikke engang "gud" og "Pro-choisere" og dødsstraff og Alle troer like tolerante?

Verden skal visst nå frelses via floskler, plattheter og sentimentalitet. Men ikke bare: Det er bare å spe på med litt gjensidighet: Den som føler mest skyld skal føle seg mest god og både mest politisk og mest emosjonelt korrekt. Og kulturelt korrekt. Sjelig og personlig korrekt.  Moralsk korrekt. Mest strømlinjeformet, (det er viss blitt en dyd nå).

Men korrektheten må være gjensidig; den bør ikke bare angå, men gjennomtrenge. Hvis du føler skyld for utilstrekkelighet, (ikke synd), skal din nabo, som har det like godt eller like dårlig som deg selv, også føle den samme skyld. Problemet er at det sinn som tenker, føler og agerer slik, faktisk setter seg opp til, ikke bare til å være Gud, men til å være bedre enn Gud. Hvilket jo i seg selv umulig kan være å følge det store budet: Du skal elske din neste som deg selv og Gud med hele din sjel og hele ditt hjerte, Matt 22. 34-39.

Hvem skal sette standarden og sitte i «dommersetet»? Hvem skal avgjøre hvem som mest god og hvem som er mindre god? I vår tid synes de korrekte emosjoner å innta dommersetet. Den som er mest emosjonelt korrekt vinner; i praksis betyr dette at hele vår «hjelpekultur» er nødt for å bygge på et hykleri, et institusjonelt og institusjonalisert, kollektivt hykleri som bare de færreste er i stand til å gjennomskue og ta for hva det er, face value.

Hvem vil i dag med hånden på hjertet kunne si at jeg elsker min neste som meg selv? Og enda mer presist: Hvem vil kunne si at han elsker Gud over alt og med hele sin sjel og hele sitt hjerte?

Jeg synes jeg hører høre Jesus si: Hvem er god uten Gud? Og hvem tør vel si at «alt skjer til det gode for Gud», eller at «Guds veier er uransakelige», eller «de fattige vil dere alltid ha med dere»? Og på den andre siden: Hvem sier vel ikke i dag som tolleren at «jeg er jo bedre enn «synderne, bare se på meg … »?

I dag «synder» vi mot budet om at «du skal ha bedre emosjoner dypere empati og føle sterkere enn … «

Om ikke lenge vil de samme folka si: Allah er større enn … De er allerede forelsket i sin egen fortreffelighet og selvforherligelse, de vil kunne tror på hva og hvem som helt, bare de tro, føler og emoverer nok, men de bøyer fromt av for å innrømme det. De evner ikke engang å se konturene av den karikatur av «de gode» de selv gjør seg til. De mistar skuespillet og hykleriet for sannhet og virkelighet.  "Emovering" og emosjoner mer livsfarlige enn du tror?

Grunnen til at man føler seg «bedre enn», må ligge i dette at man ikke lenger tror på Gud. (Man skal ikke sammenligne seg med andre, sier Bibelen). Man kan ikke lenger trøste seg med at man elsker Gud, når man er i villrede – ironisk nok fordi man altså ikke tror på Gud - om det faktisk kommer fra Gud om man skal hjelpe på akkurat den eller hin måte eller ikke. Man tvinges da til å ta parti for ett syn på saken og da helst det synet som synes å være mest i pakt med budet, (ok det kan bare være snakk om gradsforskjeller her) : Du skal elske din neste like mye som jeg elsker min neste. Og du skal vise det på samme måte som jeg gjør. Når jeg vil ta imot 10 000, skal du også mene det. Eller omvendt: Hvis du mener at det bestyr å elske din neste mer ved å ta imot færre, så kan du ikke elske din neste like mye som jeg gjør.

 Det skal i vår tid dreie seg om følelser og hvem som ha de mest følelsesladede appeller og hvem som kan sjonglere best med de mest fortryllende taleakter, og honnør- eller «buzz-ord», de yndigste gestikulasjoner, den meste innyndende stemme og de mest «løftende» geberder og løfter, med krav om å bidra med og yte stadig mer «feel-good».  Man skal forresten ikke bare føle seg bedre, ved slikt, nei man skal oven i kjøpet vite at man virkelige er bedre. (Snart vil man kreve maskinell registrering av de korrekte emosjoner; man vil kreve gratis tilbud om en slags telleskrittsklokke). Man skal ikke være i tvil. Det skal være forbudt å synde, fordi de som mener de kan synde – i tradisjonell kristen forstand – nå egentlig er syndo-fobe. De har en irrasjonell frykt for et fenomen som (de tror) ikke eksisterer, for hvordan kan man synde hvis det ingen Gud finnes?

Man skal nå føle seg sikrere og mer trygg enn noen gang tidligere, (selv om vi som samfunn er tryggere og sikrere enn noen gang). (Det nye – røde og velmenende - kategoriske imperativ!). Hva mer kan man bidra med? Man kan egentlig ikke gjør mer enn å få andre til å føle seg litt mer skyldige, urettferdig heldig stilte, altfor mette, altfor lite empatiske og solidariske. Her skal det stilles stadig større krav, samtidig som menneskeheten blir stadig mer sløv og mindre hjelpevillig. Paven og Dagen forutsetter at mennesker flest ikke elsker sin neste som seg selv. De elsker seg selv mer enn nesten. Men hvem er nesten?

På bibelsk tid var nesten naboen, de som bodde i nærheten av deg. Det var lett å skjønne at det som angikk naboen også angikk deg selv. Hvis du plutselig begynte å hate din nabo, skadet du hele samfunnet, ikke bare «bygda».

I dag skal du «elske» alle betingelsesløst, hvor de nå enn måtte befinne seg. Kjærligheten er blitt global. Bygda kan vente, til neste statsbudsjett. Dessuten har alle sine menneskeretter og sitt menneskeverd.

At noen skulle sulte eller leve under fattigdomsgrensen i Norge, er en umulighet. Vi kan derfor rette vår kjærlighet mer mot «de andre» enn oss selv. Vi kan beskyldes for ondskap hvis vi foreslår at å hjelpe noen i nærområdene er bedre, mer lønnsomt for – absolutt - alle og mer forsvarlig enn å ta dem inn her til landet.

Ingen tar i dag høyde for at Jesus faktisk rettet sin appell til folk som på den ene siden var svært rike og mektige, og på den andre siden de som var svært fattige og levde i elendighet uten egen skyld og dessuten uten mulighet for å komme seg ut av situasjonen kun for egen «maskin».

I våre dager er vi i den situasjonen at vår hjelpeevne er drastisk øket, samtidig som behovet ute i verden er blitt drastisk større. Samtidig er det blitt en enorm kulturelt, religiøst, geografisk og etnisk avstand til de av våre naboer som trenger vår hjelp, eller nestekjærlighet; disse er de som vi nå befales å elske like høyt som vi elsker oss selv. Men nå kan det reises en rekke vanskelig spørsmål av kognitiv art. Skal vi spørre om motivet for å motta hjelp? Kan vi tenke oss alternative måter å hjelpe på? Hvor mye skal vi gi eller hvor mye skal vi kutte?

Svarene gir seg ikke av seg selv. Noen kan mene én ting, andre en annen ting. Begge grupper kan tenkes å komme med gode argumenter, men argumentene fra begge parters side hjelper bare et stykke på vei, for ingen kan være helt bombesikre på at bare den måten en selv og ens egne velger å være mer nestekjærlig på, det kan gå på egen menighet, egen organisasjon, eget parti egen bevegelse. Om man skal ta imot 5000 eller 10 000 flyktninger, viser at det her må settes en grense for inntaket. Men samtidig er det alt annet enn bombesikkert at å ta imot 10 000 er bedre og dermed mer nestekjærlig enn «bare» å ta imot 5000. Så hvem kan avgjøre hva som er best, og hvem som faktisk er mest nestekjærlig? Hvem kan bevise hvem som elsker sin neste som seg selv mest og best?

Men ødelegger kjærligheten kirken?

 Ut fra Bibelen er spørsmålet forkjært, for i Bibelen kreves det faktisk at du skal elske Gud høyere enn både deg selv og naboen. Dette faktum er imidlertid blitt et tabu i dag; «God is out», til og med i kristne kretser, ja, kanskje til og med i Den norske kirke.  Så hvordan er det mulig å være god uten Guds perspektiv? Jo, da avgjøres spørsmålet av «de gode» selv. «Det er «de gode» som bestemmer hvem som skal regnes som og eller ikke. Det er «de gode» som har definisjonsmakten og som derfor bør sitte på makten, mener de i hvert fall selv, en makt som kan brukes til å forhåne og fremmedgjøre de som ikke regnes som «så gode», ut fra «de godes eget godtykke». Og dessuten kan «de gode» da straffe «de mindre gode» eller «onde» over skatteseddelen og på alle andre utspekulerte måter, både følelsesmessig, sosialt og økonomisk – for ikke å si politisk.

Jesus skal visst ha sagt og befalt alt dette. I hvert fall gjør paven det, og lederen i Dagen i dag. Jesus mener visst at du skal hate deg selv som du hater din nære nabo og elske «de andre», de som gjerne står lengst fra deg og som bor lengst unna enda mer», dvs mer enn både naboen din og deg selv.

Men hvordan få det til? Det sier paven og lederen i Dagen i dag intet om. Det er som om akkurat det spørsmålet er irrelevant og noe man hverken kan eller skal diskutere, - og da er man plutselig blitt fundamentalist i den tro at man er mer frelst enn andre. Man er fundamentalt sikker på at man er «bedre enn … «. Ja, det er det eneste man er sikker på, i dag. Så mye, altså, for vårt trygge og gode samfunn, slik det har blitt.

I min påstand ligger det en floke. Er den sann?  Hvem skal avgjøre til syvende og sist?

Pavens drøm og advarsel. Skrevet av: Kari Fure, redaktør i Dagen, lør 28. nov. 2020

Kristen tro må aldri brukes som påskudd for å stenge mennesker ute. For refleksen i kristen tro er det stikk motsatte.

Pave Frans … (ber oss) om å ta holdninger og livsstil opp til grundig vurdering. Bruk koronakrisen som en mulighet til å starte på nytt og planlegge en mer rettferdig verden …

… Han kritiserer profittjag og ulikhet, rasisme og politikere som lyger. Han er bekymret for land med kristen flertallsbefolkning og økende populisme. Og han trekker paralleller til 1930-tallet …

Pave Frans går også hardt ut mot dem som vil avvise migranter i nød … Et slikt tankesett er en grotesk forvrengning av kristendommen, hevder han.

… Det er altså store ting paven har fundert på under koronakrisen. Han drømmer om en bedre fremtid for menneskeheten, der både flyktninger, fattige, eldre og andre marginaliserte blir inkludert. Han mener det er en selvmotsigelse når en del kristne på den ene siden forkynner bibelens evangelium, og på den andre siden ikke ønsker fremmede i nød velkommen og ikke anerkjenner deres menneskelighet som skapt i Guds bilde.

Han ønsker å vise hvor radikalt det kristne budskapet faktisk er … Det kan også norske protestanter gjøre klokt i å reflektere over. Kristen tro må aldri brukes som påskudd for å stenge mennesker ute.

… Kristen tro er i sitt vesen misjonal og inkluderende. (Se vår kommentar: Kristentroen er heldig vis ekskluderende og intolerant).

Den voldsomme radikaliteten i kristen tro handler først og fremst om Guds ubetingede kjærlighet til oss alle. … Det gjelder hele bunten. Kristne, så vel som muslimer og buddhister og ateister. Vår Far … var villig til å ofre sin egen sønn for å forene oss (min mrkn) med seg. Samtidig ber Gud oss om å elske våre medmennesker som oss selv. For vi har alle samme menneskeverd.

… «Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?»

Så vil politiske myndigheter gjerne si at landets grenser må beskyttes, at ressursene er begrenset og at man ikke har kapasitet til å hjelpe alle. Og de kan ha ha rett i dét. …

Men når politikere og byråkrati lar svake grupper bli salderingspost, er det kristenfolkets kall å protestere … «Dere skal ikke undertrykke enker og farløse, innflyttere og fattige», står det i Bibelen.

Paven utfordrer oss til å tenke igjennom hva som er den største trusselen mot kristne kulturer. Er det flyktninger fra andre kulturer, eller er det vår egen lunkenhet? Er det for eksempel muslimenes skyld at det er glissent i kirkebenkene våre, at dåpstallene synker, og de fleste norske barn mangler grunnleggende kunnskap om kristen tro?

Eller har kirken har mistet sin kraft, at troen betyr stadig mindre for stadig flere og at vi ikke makter å gi troen videre til neste generasjon? At vi lar oss styre av frykt for de fremmede, heller enn å stole på ham som er allmektig?

Det var nettopp økt respekt for menneskeverdet som ble resultatet da kristendommen kom som en siviliserende kraft til Norge for tusen år siden

https://www.dagen.no/meninger/leder/2020-11-28/Pavens-dr%C3%B8m-og-advarsel-962132.html