Vi har tidligere behandlet visse aspekter ved hva nåde i
islam og kristendom kan ha felles og hva som grunnleggende skiller islam og
kristendom på dette punktet. Vi viser til artikkelen her
på bloggen
Noen punkter fra den reformerte teologen I C Packer s 249
i min oversettelse:
Hva er nåde
(grace)? I Det nye testamentet betyr nåde Guds kjærlighet i aksjon overfor
mennesker som fortjener det motsatte av kjærlighet. Nåde innebærer at Gud
beveger himmel og jord for å frelse (save) syndere som av seg selv ikke kan makte
å løfte en finger for å redde (save) seg selv. Nåde betyr at Gud selv sender
sin enbårne/unike Sønn til korset for så å stige ned i helvete slik at vi
skyldige mennesker kan bli forsonet med Gud og mottatt opp i himmelen. «Gud
gjorde ham som var uten synd til synd for oss, slik at vi i ham kunne bli
rettferdige for Gud, 2 Kr 5. 21.
Det nye testamente kjenner nåden både som vilje og som et
arbeid. Den første er Guds evige plan om å frelse, den siste er Guds arbeid i
deg, Phil 1. 6 og denne nåde er det som kaller deg inn i et levende forhold til
Kristus, 1 Kor 1. 9 og som reiser deg opp fra døden til livet, Ef 2. 1-6,
besegler deg som sin egen ved Den hellige Ånd, Ef 1. 13-14, som forvandler deg
til Kristi bilde, 2. Kor 3. 18 og som til slutt reiser deg opp i kroppen til
evig forherligelse, Rom 8. 30, 1 Kor 15. 47-54.
Hva er nådens formål? Primært å gjenopprette vår relasjon
til Gud. Når Gud legger fundamentet for denne nye relasjonen, ved å tilgi oss
våre synder idet vi trøster oss til Kristus, så gjør han dette for at vi skal
leve i denne relasjonen. Det han gjør når han fornyer vår natur er ment å sette
oss i stand og faktisk lede oss til, å utføre kjærlighet, trofasthet, glede,
håp og lydighet overfor Gud – slike handlinger som fra vår side utgjør realiteten
i gudsrelasjonen hvor Gud kontinuerlig gjør seg selv kjent for oss. Dette er
hva alle handlinger i nåde sikter mot – en stadig dypere relasjon med ham. Guds
nåde innebærer at han drar oss syndere stadig nærmere ham.
Hvordan utøver nåden så sitt formål? Ikke ved å skjerme
oss fra angrep fra angrep fra denne verden … men heller ved å utsette oss for
disse slik t vi p en måte skal overveldes av egen erkjennelse av
utilstrekkelighet og slik at vi derved lærer å sette vår lit bare enda mer til
ham. Vi skal læres opp til å forlite oss på ham …
Gud bruker
våre synder og feilsteg slik at kan restituere oss … Gud kan bringe godt ut av
våre overskridelser som gjør av dumskap
Hvem er
Gud? s 21 i Packer:
Gud er Ånd
(a spirit), uendelig (infinit), evig og uforanderlig i sin væren, visdom, makt,
hellighet, rettferdig, godhet og sannhet. (Charles Hodge i Westminister Shorter
Catechism. «Probably the beste definition of God ever penned by man»).
En samling hjemler
plukket ut av meg for predestinasjon:
Kort om «hjemler» for predestinasjonen i kristen tro: Vi
predestineres i Kristus, Ef 1. 11, og gjennom ham, Ef 1. 5 og målet er at vi
skal bli som ham, Rom 8. 29. Kristus selv ble valgt av Gud før verdens
skapelse, 1. Pet 1.20, og predestinert fra evighet av, 1. Kor 2. 7. Kristus ble
korsfestet av onde hender, Apgj 2. 23 og Kristus gjorde det som var bestemt på
forhånd, Apgj 4. 28, predestinasjonen inkluderer derfor menneskets frie vilje.
Predestinasjonen er Guds vilje, Apgj 2. 23, ifølge hans evige formål som blir fullført
i Kristus, Ef 3. 11. De utvalgte eller adopterte troende utvelges i samsvar med
Guds gode vilje, Ef 1. 5 og 1. 11-12. Gud kan dekretere fremtiden før den
skjer, Jes 48. 3-5, Dan 2. 20-23, 4. 34-35, 7. 1-28. At Gud utvelger noen
impliserer at han ikke-velger eller unnlater å velge andre. Rom 9. 6-13. Gud
overlater dem som fortjener det til dommen, preterisjon,
og denne er frivillig. At Gud «i praksis» ikke frelser alle intensjonelt gir
grunnlag for å hevde reprobasjon, jfr 2. Peter 3. 9 og 1.
Tim 2. 4. Gud velger ut individer etter sin egen gode
vilje, selv om det står at han vil at alle skal bli frelst idet dette tolkes
innskrenkende. Når det står at spesielt de som tror skal bli frelst, betyr
dette rett oversatt: «det vil si: De som tror», ikke bare «spesielt de som
tror». Er mennesket da frelst allerede før det falt, supralapsariansk? Eller før de blir betraktet som falt, infralapsariansk? Guds utvelgelse beror
ikke på de utvalgtes moralske karakter og noen falte mottar Guds miskunn og
nåde. Augustin hevder at Gud kjenner fremtiden fordi dette er i samsvar med
hans vilje. Guds utvelgelse beror ikke bare på den utvalgtes tro, men på
vedkommendes person, se Rom 8 og 1. Peter.
Den kjente og meget
innflytelsrike teologien R. C Sproul Sproul gir oss visse innsikter i: Geneva Bible,
Reformation Study Bible , s 1626?
Når Gud erklærer sikkerhet for sitt folk er det kanskje
bedre å snakke om preservasjon – å
bli bevart i - enn perservasjon,
utholdenhet. (Gud bevarer de troende i nåden ved å gi dem nåde til å stå i
nåden, kanskje). Det er Jesus i og med sin Hellige Ånd som bevarer sine. Jesus står under løftet til sin Far, John 6.
37-40 og overfor sine folk direkte, slik at de aldri går fortapt, John 10. 28,
29. Jesus ber sin Far ber Jesus selv om at de som hans far hadde gitt ham, ble
bevart inn i herliggjørelsen, Joh 17.2, 6, 9,24. Kristus fortsetter å gå i
forbønn for disse.
Paulus feirer den nåværende og fremtidige visshet (eller
sikkerhet, security) for de hellige i
den allmektige Guds kjærlighet. Han gleder seg over at Gud med sikkerhet vil
fullføre det gode arbeidet han begynte i de troendes liv., Phil 1.6, 1 Kor 1.
8, 9, 1 Tess 5. 23, 24.2, 2 Tess 3.3, 2 Tim 1.12, 4.18.
De som er født på ny er frelst og blir bevart i troen og
det kristne livet helt til enden, Heb 3.6, 6.11 og 10. 35-39.
Med perseverance
mener Sproul å holde fast ved en tro trass i motstand og fraråding.
Dette betyr imidlertid ikke at alle som bekjenner seg til
Kristus vil bli frelst. De som forsøker å leve ut det kristne livet for egen
maskin vil falle fra, Matt 13.20-22, 7.21-23. De pånytt-fødte kan imidlertid «backslide» og falle i synd og slik
motarbeide sin egen nye natur. Den Hellige Ånd overbeviser dem da om deres synd
og «tvinger» dem til å angre, repent,
og slik bli tilbakeført i rettferdiggjørelse, rightiousness. Når de som er født på nytt – the regenerated - manifisterer et ydmykt ønske, desire, å behage Gud som har frelst dem,
vil kunnskapen om at Gud har lovet å bevare dem i trygghet øke dette ønske
eller denne trangen.
De som er forutbestemte, predestinerte, er, når den tid er moden, kalt eller effektivt
innkalt, summoned, ved Evangeliet,
til samfunn med Kristus, Rom 1.6, 1 Kor 1. 9. Og alle de som er kalt er også
samtidig rettferdiggjort. Kallet kan ikke relateres til den utvendige kallelse som
ligger i evangeliet, et kall som mange avslår. Det dreier seg om det indre,
bevisste kallet som Gud selv står for. Alle predestinerte blir kalt på denne
måten. Predestinasjonen inkluderer Guds beslutning om at personen vil motta
denne effektive kallelsen. Guds kall baserer seg ikke på at Gud på forhånd vet
hvordan personene vil reagere på kallet. De som er kalt er både rettferdiggjort
og kan være sikre på at de vil bli herliggjort. Ordet herliggjort – gloryfied – står i fortid og det betyr
at Gud vet at arbeidet allerede er så godt som utført.
Når Gud viser miskunn eller medlidenhet angår det ikke en
person som belønnes for egen innsats. Det dreier seg om Guds suverene, frie
nåde, grace, en nåde som strekkes ut
til å omfatte til personer som er moralsk ute av stand til å foreta noen som
helst akseptabel standard overhode, Rom 1. 18-3, 3. 20. Gud skylder ikke noen
medlidenhet så det foreligger ingen urettferdighet hvor medlidenhet ikke gis.
Medlidenhet er Guds privilegium, prerogativ, den hviler på Guds frie valg, pleasure. Han skaper intet nytt ondt i
Farao’s hjerte, Rom 9. 18, men overlater ham til de onde ønsker han allerede
har utvist i sin dømmekraft. Dette utvirker så at Gud viser sin makt og
ødelegger faraoens hær.
Skjelningen mellom de utvalgte og de som ikke velges, the
reprobate, ligger ikke i dem selv, for alle er gjenstand for Guds
vrede, men helt ut eller helt og fullt ut i Guds vilje.
Reprobasjon er den
evige beslutning Gud i sitt evige råd har fattet hva angår de syndere
han ikke har utvalgt til livet. Gud har besluttet å ikke forandre dem. De vil
fortsette i sin synd og til sist bli dømt for hva de har gjort. I noen
tilfeller begrenser Gud den innflytelse som ligger på en person og som
forhindrer ham fra ekstrem ulydighet. Dette kalles «å forherde» og er i seg
selv en straff for synder, Rom 9. 18, 11. 25, Salme 81. 12, Rom 1. 24, 26, 28. Reprobasjon læres i Rom 9. 14-24, 1 Pet
2. 8.
Sproul’s 5
points s 186:
I følge det reformerte synet utføres gjenfødelsen av Gud
og ved ham alene. Synderen er helt passiv i prosessen og gjenfødelsen er et
eksempel på operativ nåde. Ethvert samvirke vi sier overfor Gud skjer etter at
Gud har gjennomført gjenfødelsen. Selvsagt reagerer vi på Guds arbeid her. Vi
reagerer på samme måte som Lazarus gjorde da han kom ut levende, fra å ha vært
død, fra gravhulen. På samme måte trer vi ut av vår grav som spirituelt døde.
Vi reagerer også når vi hører Jesus kall. Vår gjenfødelse utelukker ikke et
slikt svar, men kallet er slik designet at det gjør vårt svar ikke bare mulig,
men sikkert. Vi hverken kan eller vil imidlertid reagere positivt hvis vi ikke
først mottar gjenfødelsens nåde. Gjenfødelse må skjer først før det komme noen
positiv reaksjon i form av tro. Arminianismen
reverserer frelsens orden, the order
of salvation. Der kommer troen foran gjenfødelsen. Man må på en måte fri
seg selv fra lenkene før man kan bli «født på ny», som det heter og som kan
oppleves som en belønning for å ha reagert på et tilbud om nåde. Men poenget i
reformert tanke er at hvis synderen nekter å ta imot nåde eller nekter å samarbeide
med den, så er nåden fånyttes.
s 88: Hva det menneske som ikke er gjenfødt trenger for å
komme til tro, er gjenfødelse. Dette er den
nødvendige nåde. Den er sine qua non for frelsen. Med mindre Gud forandrer
det syndefulle hjertets disposisjon, kommer jeg aldri til å velge å samarbeide
med nåden eller motta troen på Jesus Kristus. Hvis Gud kun tilbyr å forandre
hjertet, hva vil det bety for hjertet mitt når hjertet mitt da like vel står
Gud imot? Hvis han bare tilbyr meg å forandre hjertet mitt, hva vil det gagne
når hjertet fremdeles stritter imot? Frelsende nåde tilbyr ikke frigjøring, den
frigjør. Det er det som nåden så nådefull. Frelsende nåde ikke bar tilbyr
gjenfødelse, den gjenføder. Gud gjør ensidig og fra sin side for oss hva vi fra
vår side ikke makter å gjøre selv. Denne nåde er uimotståelig i den forstand at
syndere ikke er i stand til å motstå synden. Selv om synderen er åndelig død,
forblir han biologisk sett levende og «kicking». Skriften antyder at synderen
alltid motsetter seg Den hellige ånd. At nåden sies å være uimotståelig betyr
at synderens motstand ikke kan er
sterkere enn Åndens formål eller hensikt. Gjenfødelsens nåde er uimotståelig i
betydningen uovervinnelig. Den kreer intet samarbeid fra vår side og den er
monergistisk. Vi kan ikke gjøre noe for å gjøre den ineffektiv. Dens
effektivitet ligger i den sen selv, ikke i oss. Vi er passive i forhold til vår
egen gjenfødelse. Den uimotståelige nåden kalles også den effektive kallelse.
Litt om forsoning
eller Atonement, et begrep som ikke alle reformerte liker så godt, fordi det er
et engelsk konstrukt og fordi begrepet i visse miljøer tolkes innskrenkende i
forhold til Jesu blod som vredestiller i forhold til Gud:
Vi har krenket vår Skaper, hvis natur det er å hate
synd, Hab 1. 13, Jer 44.4, og –
hvis natur det er - å straffe den som begår synder, Salme 5. 4-6, Rom 1. 18,
25, 2-9. Men Gud besørger selv botemidlet mot synden ved å åpenbare forsoning, atonement, dv såpe for Guds nåde og
medlidenhet. Forsoning er gjenforening, reconciliation,
mellom to parter som har kommet bort fra hverandre og som er blitt fremmed overfor
hverandre, den er en gjenopprettelse av en brutt relasjon, ved bla at det
erlegges en erstatning for skade som er gjort og ved å stryke ut overtredelser.
Kristus forløste, redeemed,
sitt folk ved hjelp av en løsepenge, Han død var den pris som ble betalt for at
vi skulle bli slaveriet under synden og fra den skyld som skylden medfører.
Korset «propiated» Gud, dvs
«blidgjorde» eller kanskje «stagget Guds sinne» og gjorde ham forsonet – som
fikk Gud til å forsone seg - med syndere ved å fjerne syndene fra Hans åsyn.
Den lidende Kristus tok opp i seg vår identitet og utholdt den rettferdige
gjengjeldelse fra Guds side som han tok på seg. Kristus lidelse var en
erstatning for den lidelsen eller den straffen vi skulle ha gjennomlevd og betalt
for. (‘Sproul’s bibelkommentar Bibelkommentarer s 1617 fff).
Effektiv kalling,
effectual - eller irresistible- calling,
og omvendelse:
Sproul: Kallet
tar syndere ut av døds- og syndetilstanden ved Guds – Jesus Kristi - ord og ånd og bringer dem inn under nåden og
frelsen. Han opplyser deres sinn åndelig og frelsende måte slik at de forstår
dette med Gud, (the things of God), idet han bytter ut deres steinhjerter og i
stedet gir dem et hjerte av kjøtt, og idet han fornyer deres viljesretning og
ved sin allmakt «tvinger» eller «nøder» ? dem, determining, til å gjøre det gode og idet han rent faktisk, effectually drawing, sleper eller drar
dem til Jesus Kristus, men likevel slik at de kommer frivillig fordi de ved
Guds nåde, grace, er blitt gjort
villige, (beeing made willing by His
grace).
Det som beskrives her er den prosess som utgjør kristen
omvendelse, en prosess som innebærer å bli opplyst og «født på ny», regeneration og dette å bli gitt en nye
viljesretning. Hele prosessen settes i gang og fullføres ved Guds frie vilje,
(a sovereign work of God), effektuert ved Den hellige ånds kraft. Prosessen
tilsvarer det Paulus beskriver som «å bringe eller føre noen til tro» og hans
bruk av ordet «kalt», som betyr «konvertert», converted, dvs på norsk «bli
omvendt». Rom 1.6, 8.28, 30; 9. 24, 1 Kor 1.9, 24: 7, 18, 21; Gal 1.15; Ef 4.
1, 4; 2 Tess 2. 14.
Kallet er forskjellig fra en invitasjon lignende den Jesus
beskriver i parabelen om bryllupsfesten, Matt 22. 14. Effektiv kalling er en spesifikk handling fra Guds side som – med
nødvendighet – fører til dette «å bli født på ytt», regeneration. Den kan ikke
motstås, John 10, 3, 4. Gud i Kristus blir den ene gjenstand for kjærlighet og
hengivelse. Det nye livet blir dermed et faktum. (se s 1747 i Reformatin study
bible v Sproul).
For å komme oss over på luthersk grunn og her fra Thestrup Jensen Bibelordbok om hva nåden
innebærer.
Hebr chen og hesæd er velbehag, yndest, gunst,
godhet. (Også: barmhjertighet). I latin gratia
klinger betydningen takk og ynde.
Nåde brukes nesten alltid som forkynnelse og forherligelse
av Guds tilgivende kjærlighet mot syndere som egentlig har gjort seg fortjent
til hans straff. Utvelgelsen av Israel har sin grunn i Guds nådige rådslutning.
Guds grunnløse, umotiverte kjærlighet, selv om «betingelse» også kan hefte ved.
Nådens innhold tenkes om en timelig lykke, seier for Israel, lives trivsel og
fremgang. Guds underfulle trofasthet mot folket tross dets opprør, hovmod,
tross, uforstand og ulydighet.
NT: Gud trer i nåde i samfunn med syndere og Jesus
sprenger i ord og handling lovens gudsforhold og setter nåden i stedet. Nåde og
fortjeneste utelukker hverandre, Rom 4, 4. Nåden betyr at frelsen er tatt ut av
vår hånd og lagt over i Guds, Ef 2. 8. Derfor er all vår ros utelukket. Nåden
skaper mennesker som priser Gud alene. Den er vendt mot alle mennesker, Tit 2.
11: Rom 11. 32, men den er ikke et allment forhåndenværende sinnelag hos Gud.
Den trer frem i Guds nådes handling i hele sin fylde ved at han sender sin
Sønn. I kr åpenbares nåden i hele sin fylde, Rom 5. 15, 2 Kor 8,9. Ved nåden
får vi tilgivelse og håp, Nåden betyr at synderen får «stå utenfor seg selv
overfor Gud).
Hva med omvendelsen?
Det heter f eks i Ap gj 2. 37: Da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de
sa til Peter og de andre apostlene: «Menn og brødre, hva skal vi gjøre?» 38 Da
sa Peter til dem: «Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes tilgivelse, og
dere skal få Den Hellige Ånds gave. 39 For løftet tilhører dere og deres barn
og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud vil kalle til
seg.»40 Og med mange andre ord vitnet han og formante dem og sa: «La dere
frelse fra denne vrange slekt!».
Betyr ikke dette at for å komme til troen, så må man
omvende seg, dvs ta et eget initiativ, ordet på gresk er metanoia? Betyr det ikke at nåden kommer i annen rekke, at man
først må tro for så å få nåde?
Ron Rhodes, en
kalvinist, forklarer: «Til syndenes
tilgivelse» direkte oversatt kan bety to ting: At man døper seg for å få tilgivelse eller fordi man allerede har fått
tilgivelsen, dvs frelsen eller nåden. s 213. Den site betydningen eller
oversettelsen passer som vi ser best inn i den reformerte tenkemåte eler
tolkning.
Hvordan oppfatter man så begrepet omvendelse i
luthersk tradisjon? I Thestrup Pedersen
Bibelordbok omtaler man omvendelse som «bot»: Jesu forkynnelse av Gudsriket
er et siste endegyldige kall til bot for Gud. Jesu botsforkynnelse går skarpt
imot fariseernes lovmessige forståelse av omvendelsen. Fariseerne rettet kravet
om omvendelse utad mot de andre, de frafalne, gjorde boten til en betingelse
for å erverve Guds nåde; først må du gjøre bot, så vil Gud være nåde mot deg. Jesus
forkynner det motsatte: Gudsrikets komme er betingelsen for menneskets
omvendelse. Jesus sier ikke: omvend dere for at Guds rike må komme, men: omvend
dere, for Guds rike er kommet nær, Mark 1. 15. Boten er ikke noen betingelse
for den nye tingenes tilstand, men en følge av den. Guds rike er Guds frie
nådige komme til insolvente skyldnere, Mark 2. 17, Matt 18, 27, og omvendelsen
er tilsvarende de hjelpeløses mottakelse av riket som gave, Matt 18. 3., s 31f.
Vi ser her tanker formulert som kan minne mye om de tanker
og tolkninger av nåden og omvendelsen som kalvinister eller de reformerte har
på programmet. Nåden er til syvende og sist et monergistisk verk. I Fadervår ber da også alle kristne om «Komme
ditt rike», ikke om «komme vårt – eller mitt
- rike», for å antyde hva det her dreier seg om, på grunnfjellet av troen.
New Dictionary of
Thology sier, s 580, i min oversettelse bl a om Repentance, at «siden omvendelse – metanoia – er rettet til Gud og innebærer nylig mottatte
prinsipper, er omvendelsen uatskillelig fra tro – faith – gjennom hvilken kommer kunnskapen om Gud. Det er en
alvorlig tolkningsfeil av Skriften å skille omvendelsen fra troen som om den
første på en eller måte var en forutsetning for den andre. Skriften bruker
omvend og tro om hverandre med lik betydning. Tro og omvendelse er to aspekter
av en og same bevegelse, begge blir ansett som likeverdige gaver fra Gud.
En norsk
teologiprofessor som har vært litt opptatt av ny-kalvinisme, Arne Helge Teigene, påpeker at
kalvinismens oppfatning er at det som skapes i mennesket ved gjenfødelsen ikke
kan gå til grunne eller dø. «Det» er uforgjengelig. Dette begrunnes i Guds
frelsesvilje og evige bestemmelse om den enkelte. Iflg Luthersk oppfatning kan
troen dø og den derfor må holdes i live av nådens midler. Det lutherske
trosbegrep er annerledes enn det kalvinske, den betraktes ikke som en funksjon
av den gjenfødte, udødelige og omskapte vilje, men som selve senteret i det
kristne livet. I luthersk teologi betraktes tro og gjenfødelse som samme sak. Gjenfødelse
er med andre ord det samme som å komme til tro på Jesus Kristus. I luthersk
lære kan imidlertid den som ikke bryr seg om Ordet falle fra fordi man vender
seg bort fra de midlene Gud bruker til å holde troen levende. Den kalvinske
lære viser til Guds forutbestemmelse av den enkelte til tro. I luthersk
tenkning er teksten en beskrivelse av de troende, de som er Jesu får er de som vedvarende hører hans røst og så lenge de
hører ordet kan de ikke falle fra.
Teigen kan ikke se at kalvinismen har rett når
den hevder at mennesker ikke kan stå mot nåden eller kallet til
omvendelse.
Etter min mening er dette et nokså
overflatisk syn på sakene. Teigen ser ikke «bakenfor», han går ikke
fundamentalt nok til verks, han befinner seg for mye i «de sekundære årsakers»
domene enda Bibelen og dens budskap oppfordrer nettopp til å se tingene litt
mer i evighetens perspektiv, slik dette blir fremlagt i Biblene selv, sett i
lys av inkarnasjonen, korset og Guds allmakt, allvitenhet og skaper av alt.
Teigen
trekker inn Johan Gerhard, en
luthersk «apologet» på 1600-tallet, for å belyse forholdet mellom Gud og synden
f eks ved å avvise reformatoren Zwingli’s
påstand om at Gud er hevet over sin egen rettferdighet og lov og derfor kan
tillate seg det onde. Denne oppfatningen vil splitte læren om Guds enhet hevder
Gerhard. Gud har ingen skjult agenda som innebærer at han vil at noen skal
synde, Gud hever hever seg ikke over sin egen lov og sin egen rettferdighet,
men han handler i samsvar med sin lov og sin rettferdighet. «Selv om Gud ikke
mottar loven fra noen overordnet, så vil han like vel ifølge sin egen natur som
er god og rettferdig, slik hans rettferdighet er åpenbart or oss som i et speil
… hva som for oss er loven er for Guds hans egen natur: Ellers ville han
«benekte»seg selv». (min oversettelse, s 46.
Ifølge
Gerhard er Gud aldri årsak til den onde handling og har ikke bestemt at denne
skal skje. I henhold til dette avviser luthersk teologi læren om at Guds
forutviten er kausal.
Luther i Den trellbundne vilje:
Gud er
riktignok ikke i stand til å gjøre ondet, og han gjør bare ond via onde
mennesker. For den som selv er god, kan ikke gjøre ondt, men han bruker ikke
desto mindre onde som verktøy, som ikke kan unnslippe draget og på virkningen
fra hans makt. Det er altså i verktøyet, som Gud ikke lar ligge ubrukt, at
feilen ligger for at onde ting skjer, med det er Gud selv som setter dem i
bevegelse.
Teigen:
Luthers lære om at Gud ikke er årsak til synden, fører til en forståelse av forholdet
mellom Gud, mennesket og synd, som er annerledes enn de kalvinske. Klassisk
kalvinsk teologi ser på Guds forutviten som kausal, mens luthersk teologi ikke
gjør det. Den forutsetter at mennesket virkelig står overfor reelle valg i
forhold til synd. I større grad enn kalvinismen tilskrives derfor mennesket
personlig ansvar for sine egne handlinger og sine valg, skriver Teigen.
Jeg er
ikke enig med Teigen. Han forstår ikke poenget med forutviten og tenker ikke ut
over boksen. Gud gir mennesket alt av fri vilje som tenkes kan, i nåden, eller
til å bryte en nåde som allerede ikke er gitt av Gud. Kristentroen forutsetter
at Guds vilje slår igjennom uansett og at den troende – i autentisk nåde –
aldri kan falle i fra og begå synd. At Gud ikke-velger noen, innebærer at Gud
vil dette – Han kan ikke ikke-ville det ut fra sin godhet eller kjærlighet - og
Gud vil derfor også synden, noe annet er flisespikkeri. Teigen formuler da også
dette: «Og møte med Guds godhet fremprovoseres like vel menneskers ondskap,
helt i tråd med Gerhard».
Teigen om
arvesynden: Det er ikke mulig å holde fast ved læren om arvesynden uten at vi
samtidig tror at det første mennesket eksisterte, at de virkelig falt og at de
er opphavet til hele menneskeslekten.
Synden
består ikke først og fremst i en mangel på kunnskap eller mangel på evne til å
gjøre det gode, men at mennesket innerst inne har trang til å gjøre det onde.
For øvrig:
Lutherske teologer kritiserer ofte kalvinismen for å tenke kausalt, men
reformerte teologer er like flinke til å understreke at det her gjelder å tenke
logisk: Nåden kommer – ut fra det teologiske systemet man tenker innenfor og ut
fra det menneskesyn og den virkelighetsoppfatning man har – før troen. Dette
gir etter min mening et større perspektiv enn det som man vanligvis operer med
i debatter om frelse, nåde, predestinasjonen og dens grenser, dens virkemåter
og «virkeområde» og utvelgelsen
generelt.
Det kan
her være et a propos at Den
reformerte kirke har et noe annet syn på sakramentene enn den lutherske kirken,
for ikke å nevne katolisismen, som minner mer om det lutherske synet enn det
reformerte. For kalvinister flest og andre reformerte kan sakramentene ikke
regne som et «sikkert» nådemiddel. Dåpen sett som et sakrament har aldri kunnet
frelse noen, heter det. Mennesket tilbys et paktsforhold
til Gud, det kalles convenant theology.
Man taler da om «ordinances» der hvor lutheranerne og katolikkene taler om
sakramenter. Luther godtok bare to sakramenter, dvs handlinger eller ritualer
innstiftet uttrykkelig av Jesus selv i Skriften. Katolikker regner som vi vet
med 7 ulike sakramenter. Kirken kaller seg da også gjerne en sakramental kirke.
Om Calvin i Goodfrey,
Reformation Sketches:
Visshet – eller certainty
– er viktig for Jon Calvin: Tro på Kristus «garanterer» - brings certainty – om at den troende står i et Far-Sønn forhold til
Gud. Troen bringer glede og visshet – assurance
– at vi står i et rett forhold til Gud. Den kristne kan og må være sikker på at
han befinner seg i en nådetilstand. Den kristne kan også være sikker på at han
er utvalgt, men intet er mer forkastelig enn å forsøke å uteske Guds hemmelige
rådslutning for dermed å tilegne se kunnskap om vår utvelgelse eller at vi er
utvalgt.
Calvin begynner som det katolske «Trent-konsilet» begynner
med, med spørsmålet om nåden i relasjon til rettferdighetsgjørelsen. Han
innrømmer at mennesket etter fallet har en egen vilje, men at denne er død i
synden. Den er ikke fri til å samarbeide med Guds nåde. Nåden må derimot pånyttføde viljen. Guds nåde gjør mennesket
villig; Guds nåde er suveren og uimotståelig. s 82 ff, også om tro. Han avviser
den katolske kirkens skjelning mellom «formed
and unformed faith».
Trent: Den
kristne er rettferdiggjort ved nåde, grace,
men menneskets frie vilje, selv om den er svekket i og med synden, kan og må
samarbeide med nåden, grace.
Troen er en sak for intellektet og kombinerer kunnskap med
istemming – assent - til
sannheten. Slik tro, kjent som uformet
tro, kan ikke rettferdiggjøre. Når troen forbindes med kjærlighet, er den
en formet tro og en tro som kan rettferdiggjøre. Troen alene kan ikke rettferdiggjøre, men tro og kjærlighet kan det. Den
kristne kan oppfylle Guds bud. Den kristne kan ikke være sikker på – eller ha
visshet for – at han tilhører de utvalgte eller at han vil «holde ut til enden»,
persevere, (eller stå eller bli stående i nåden til enden).
Vi sper for
presisjonens og det generelle perspektiv på med litt av hvert fra et Katolsk
leksikon, om Grace eller nådens mange fasetter i seg selv:
Aktuell nåde:
En midlertidig overnaturlig intervensjon fra Guds side for å opplyse sinnet
eller styrke viljen til å utføre overnaturlige handlinger som fører til
himmelen
Effektiv nåde: Den nåde som den frie
vilje slutter seg til slik at nåden bevirker den guddommelig intenderte effekt.
Det er enighet om at den effektiv nåde ikke krever mennesket medvirkning av
dets vilje eller at denne nåden ødelegger menneskets frihet. Gratia is favor freely given.
I striden
mellom dominikanerne ledet av Banez,
1528-1604, og jesuittene ledet av Molina,
1525-1600) vare det ingen enighet om hva det er som bevirker en aktuell nåde
til å bli en effektiv nåde. B mente at effektiviteten av en slik nåde avhenger
v nådens karakter i seg selv; M mente det at det var avhengig av gitte fakta og
ydt under omstendigheter som Gud forutser å være kongruent med disposisjoner
den personen har som mottar nåden. De var imidlertid enig i at effektiv nåde
ikke nødvendiggjør viljen eller at den ødelegger menneskets frihet.
Grace/ nåde/ charis:
the condescension or benevolence shown
by God toward the human race:
også den ufortjente gave som utgår fra denne benevolent disposition. En totalt gratuitous gave som mennesket ikke har noe som helst krav på. Den
refererer til noe mer enn de gaver naturen kan gi, slikt som en velsignet god
helse f eks. Nåden er overnaturlig gave som Gud gir ut fra seg selv, benevolence, med tanke på det rasjonelle
menneskets evige frelse. Gaven overgår det skaptes krav, væren og makt og
består av helliggjørende nåde, de
inngytte – infuserte - dygdene, Den
Hellige Ånds gaver og aktuell nåde. De er helt nødvendig midler for å nå beatific vision. Sekundært består de
også i miraklenes gaver og profetier og helbredelser og den førnaturlige tilstand
av frihet fra concupiscence. Intet
skapt har krav på beatific vision.
Habituell nåde,
habitus er noe man har eller eier, en
tilstand, karakter, fra habere, å ha:
Konstant overnaturlig kvalitet eller egenskap i sjelen som helliggjør en person
inherently og som gjør ham rettferdig
og velbehagelig for Gud, også kalt helllig-gjørende eller rettferdiggjørende
nåde.
Justifying grace,
rettferdiggjørende nåde: Den nåde som gjenoppretter en persons vennskap med
Gud, enten for første gang, som i dåpen, eller etter dåpen, som gjennom botens
sakrament.
Sakramentell nåde:
Nåden som blir ydt gjennom en gyldig sakramental handling.
Sanctifying grace:
Den overnaturlige tilstand som bli inngydt (?)av Gud og som bor – inhers - permanent i menneskets sjel. Den
er ingen substans, men en virkelig kvalitet som blir en del av sjelens
substans. Den skiller seg fra the virtue
of charity, fordi charity tilhører
viljen; sanctifying grace tilhører
hele sjelen, sinnet, viljen og affeksjonene. Den gir delaktighet i det
guddommelige livet. Den er livet med Kristus, zoe.
Barth og Küng –
en reformet og en katolsk teolog - er enige om at nåden er en infution, hva nå infution da måtte betyr, det letteste er vel kanskje å oversette
med infusjon her, som å «helle over», altså noe som skjer utvendig og ikke
reelt sett innvendig som en substansiell forandring.
Sufficient grace:
Aktuell nåde avgrenset fra den overnaturlige effekt som den ble gitt. Den kan
derfor innebære den nåde som ikke tilfredsstiller kriteriet for adekvat
samarbeide fra mennesket som mottakers side og derfor er den bare
tilstrekkelig, men ikke effektiv. Den
vil sette en person i stand til å utføre en prisverdig handling, men som like
vel avstår fra å samarbeide.
Indwelling:
Tilstedeværelsen av DHÅ i en person som er «in
the state of grace». Han er ikke bare tilstede bare gjennom de skapte
nådegavene, men ved Hans ikkeskapte guddommelige natur. Den personlige «indwelling» produserer ikke en
substansiell, men en aksidential
union med de rettferdiges sjeler. Det gjelder alle tre personer i treenigheten
… Effekten av «indwelling» utgjør helliggjørende nåde, som er det skapte
resultat av den uskapte nåde ved Guds nærvær. Cath Dic s 194
Om barnedåp: Ved
dåpen mottar barnet helliggjørende nåde og dydene tro, håp og kjærlighet
(charity), og Den hellige ånds gaver. Cath Dic s 195.
Katekismen: nr 1999
The grace of Christ is the gratuitous gift that God makes to us of his own
life, infused by the Holy Spirit into our soul to heal it of sin and to
sanctify it. It is the sanctifying or deifying grace received in Baptism. It is
in us the source of the work of sanctification:48
Thomas av Aquinas mener at nåden ikke ødelegger eller
reduserer naturen, men foredler den, setter den i stand til å åpne seg for det
som virkelig betyr noe, kan vi si, nemlig dette å bli frelst, men ikke nødvendigvis
garantert frelst for evig og alltid i et her og nå perspektiv. Fornuften, sett
som en komponent i naturen, blir ifølge Thomas gitt som et tilskudd – så å si –
slik at vi bedre kan tro på Evangeliet. I Den reformert kirke gir Gud mennesket
dette tilskuddet primært via nådemidlene, de verktøy Gud bruker for å frelse
mennesket, ikke ulikt det lutherske sydet.
Etter disse betraktningene kommer det til syne et helt annet
syn på hva nåde er i forhold til Gud er for noe i forhold til det som kan kalles
nåde i islam, se her
på bloggen
Utdypning omkring dette må imidlertid vente til en annen
gang.
-
Vi tar med noen utdrag fra wiki for ytterligere å belyse
visse teologiske rammebetingelser og ulike fokuseringer på «det» som egentlig
er ett og det samme, men som i praksis får enorme konsekvenser:
wiki:
Imputed, infused and imparted righteousness
Discussion of these concepts are complicated by different
definitions of key terms, such as "justification" and
"grace".
Imputed righteousness is the righteousness of Jesus credited
to the Christian, enabling the Christian to be justified.[citation needed]
Double imputation refers to the imputation of believers' sin to Christ and the
imputation of Christ's righteousness to believers. It is closely related to the
Reformed doctrine of justification by grace through faith alone. Passages like
2 Corinthians 5:21, are employed to argue for a dual imputation – the
imputation of one's sin to Christ and then of his righteousness to us.[4]
Infused righteousness, by contrast, can be described as:
"In Augustine's view, God bestows justifying righteousness upon the sinner
in such a way that it becomes part of his or her person."[1]
Imparted righteousness, in Methodist theology, is what God
does in Christ by the power of the Holy Spirit after justification, working in
the Christian to enable and empower the process of sanctification (and, in
Wesleyan thought, Christian perfection). John Wesley believed that imparted
righteousness worked in tandem with imputed righteousness.[5]
Starting with Augustine, the Roman Catholic tradition has
understood justification as the entire process by which God forgives and then transforms
Christians. Based on their reading of the use of "justification" in
Paul's letters, the Reformers took justification to refer specifically to God's
forgiveness and acceptance. The term "sanctification" was used to
refer to the lifelong process of transformation. Thus the Roman Catholic term
"justification" effectively includes both what Protestants refer to
as "justification" and "sanctification." This difference in
definitions can result in confusion, effectively exaggerating the disagreement.
However the difference in definitions reflects a difference in substance. In
the Protestant concept, justification is a status before God that is entirely
the result of God's activity and that continues even when humans sin. Thus
using different words for justification and sanctification reflects a
distinction between aspects of salvation that are entirely the result of God's
activity, and those that involve human cooperation. The Roman Catholic
tradition uses a single term, in part, because it does not recognize a
distinction of this type. For the Roman Catholic tradition, while everything
originates with God, the entire process of justification requires human
cooperation, and serious sin compromises it.[1]
Imputed vs. infused
Both imputed and infused righteousness agree that God is the
source of our righteousness, and that it is a gift that humans cannot deserve.
Both models agree that God's activity results in humans being transformed, so
that over time they become more obedient to God, and sin is progressively
defeated in their lives. At times this agreement has been obscured, with
Protestants accusing Roman Catholics of believing that humans can earn
salvation,[6] and Roman Catholics accusing Protestants of believing that
Christians need not have their lives transformed.[citation needed]
The distinction includes at least two areas:
1 How justification is maintained, and the effect of sin
According to
imputed righteousness, the righteousness by which humans are made acceptable to
God, remains "alien." Since their acceptability is based on God's
actions, nothing humans do can forfeit their status as accepted. Sin can result
in God treating them as disobedient, but not in God disowning them.
Protestants differ
on the question of whether it is possible for humans to forfeit justification.
But if they do, it is by ceasing to have faith in God, not by any individual
sin.
Roman Catholics
hold that righteousness comes to be present in humans, and that the continuing
status of acceptance is based on this. Humans have a responsibility to
cooperate with God in maintaining and strengthening the presence of this
"grace" in their lives. Certain serious sins (called "mortal
sins") can result in its loss.[7]
Thus in the case
of serious sins, Protestants believe that they continue to be treated as God's
children, but as disobedient ones that require discipline, while Roman
Catholics believe that the bond with God is largely severed, and restoring it
requires "a new initiative of God's mercy and a conversion of heart
normally accomplished within the setting of the sacrament of
reconciliation" [8]
2 Merit
Protestants have
avoided speaking of humans as having any "merit" before God. Because
all justifying righteousness is alien, humans do not deserve anything good from
God. Because Roman Catholics hold that righteousness comes to be present in
humans, humans can in a certain sense merit reward. Of course any such merit is
ultimately due to God's activity.
Protestants and
Roman Catholics agree that non-Christians can do things that are worthwhile.
They do not merit salvation, but some Protestant writers have spoken of them as
reflecting "civil righteousness." [9]
While there are significant differences between imputed and
infused righteousness, they can be regarded to a certain extent as differences
in emphasis that are potentially complementary. Imputed righteousness
emphasizes that salvation is a gift from God and is dependent upon him, while
infused righteousness emphasizes the responsibility of humans to cooperate with
God's actions in transforming their lives. The position that they are
potentially complementary is taken by a joint declaration of the Lutheran World
Federation and the Roman Catholic Church. [10] Enough differences remain,
however, both in doctrine and in practical consequences, that not everyone
agrees that the two views can be regarded as complementary. [11]
