Overskrift i avisen Dagen:
Rettens vei for
trosfrihet: «Nå kan ikke-ortodokse russiske kristne holde gudstjenester i egne
hjem. Det er resultatet av en historisk rettssak i et land som har strammet inn
trosfriheten».
Dette skriver
generalsektretær og redaktør i Stefanusstiftelsen i en kronikk i Dagen en 14.
februar 2020.
Morken skriver videre, (her litt forkortet): «I de mest
absurde tilfellene er grupper på seks-åtte personer blitt anklaget for å ha
misbrukt sine eiendommer når de har vært samlet til bønn».
Det utrolige er at Morken skyver foran seg Johovas Vitner for å legitimere støtte til muslimer og islam i selveste Russland. Vi lar saken tale for det meste for seg selv, med følgende kommentarer:
Morken nevner at trossamfunn og religiøse organisasjoner har
rett til å holde møter i private boliger, ifølge den russiske
konstitusjonen. «Dommen er endelig»,
skriver Morken. «Stefanusalliansen
har støttet advokatene som førte saken». (Her uttrykker Morken seg svært
klønete, men det for nå så være, i denne sammenhengen.
(Man kan – en passent
- spørre: Spurte Morken de Saudi-Arabiske myndigheter på forhånd om lov til å
finansiere denne rettsaken, på alle Russlands muslimers vegne? Eller: Tilbød
kanskje «saudi» seg å støtte
rettssaken allerede før Stefanus-stiftelsen
kom på banen? Og hvis ikke: Hvorfor ble ikke «saudi» trukket inn som en mulighet av de som selv hadde lidd
overlasten? Saudiene er jo
verdenskjente for sin støtte til muslimer verden over, spesielt for sin til
støtte for moskebygging. Hvorfor skulle ikke Morken ha nedlatt seg til å løpe
til ambassaden for å fremskaffe søknadsskjema for finansiell støtte?).
Myndighetene må heretter respektere trossamfunns rett til å
holde møter i private hjem, triumferer Morken.
Seieren viser hvor viktig det er å kjempe mot
trosfrihetsbrudd gjennom rettssystemet. På grunn av støtten fra Stefanus-alliansen kan advokater i flere
land gi rettshjelp til forfulgte kristne og medlemmer av andre trossamfunn som
ellers ikke ville fått slik hjelp.
Kommentar: Morken
er tydelig stolt av å ha seiret over Russisk intoleranse, en toleranse som jo
er innebygd i Russlands konstitusjon, (noe han ikke presiserer sterkt nok).
Men Morken har i og med rettssaken, som han selv ha
besørget, ikke bare sørget for å sikre Den Russisk konstitusjon: Morken har til
og med seiret over den ortodokse kirke. Han forteller:
«Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, fryktet Den russisk-ortodokse
kirken nykommerne, (dvs vestlig misjon) og noen ble stemplet som
ekstremistiske, farlige «totalitære sekter». Kirkens menn har advart mot
«åndelige angrep» på «Russlands hellige sjel». Metropolitt Johann advarte i
1992 borgermesteren i St. Petersburg mot «et moralsk forfall som det hardt
prøvde russiske folk aldri hadde opplevd før».
Morken forsetter,
(også her litt forkortet): «I 2017 ble Jehovas vitner stemplet som
ekstremistisk organisasjon. Metodene er harde. En far og hans 16 år gamle datter
ble i fjor sommer arrestert i hjemmet i byen Polyarny, i nord. De ble truet med
våpen og lagt i gulvet før de ble tatt til avhør. I retten viste det seg at det
hemmelige politiet hadde overvåket dem og flere andre i måneder, blant annet
med skjulte kamera i hjemmene. Det er i mange enkeltsaker snakk om ren
forfølgelse», skriver Morken.
Og så kommer – i hvert fall indirekte -, selve trumfkortet
fra Morken: «Også muslimer rammes av
tilsvarende forfølgelse som Jehovas vitner». (Morken nevner 1 eksempel på
tortur, - ikke på mulig tortur).
Morken: I 2016
signerte president Vladimir Putin en anti-misjonslov som del av et lovverk mot
terrorisme. Denne loven har endt opp med å kriminalisere religiøse uttrykk som
ikke godkjennes av staten.
Morken advarer mot at anti-misjonsloven kan bli brukt mot
baptister og pinsevenner slik ekstremismeloven er brukt for å forby Jehovas
vitner … Morken håper at konstitusjonsdomstolens dom om retten til
gudstjenester i private hjem, kan bremse marginaliseringen av troende som ikke
hører til den russisk-ortodokse kirke.
Kommenterende
konklusjon, og moral: Morken ser ut til å glede seg over tanken på at det
nå så å si kan opprettes permanente «mikro –moskeer» i enhver leilighet over
hele Russland og hvor troende da helt uten frykt kan forkynne Allah og
profeten, og deres sharia ubegrenset
og uten forbehold. Muslimene kan nå med
loven og høyesteretts bekreftelse i hånd, gjøre dette, helt uoppfordret og i
full forvissning om at sharias klare
tale om visse guddommelige, evige og uforanderlige moral-påbud og moralforbud
kan proklameres så mye man bare orker, i alle muslimske hjem.
Det kan dreie seg om millioner av familier, i hjem og
leiligheter. Har muslimene hittil fryktet bare litt for at det kunne være
ulovlig å holde husmøter, skal muslimene nå vite med sikkerhet at det er fullt
lovlig. I praksis vil muslimer tolke Morken som en solid støttespiller og
Morkens kronikk som en direkte oppfordringer for muslimer til å etablere en
slags «minimoskeer» eller «hus-moskeer» rundt omkring. Morken ønsker støtte
innflytelse og makt for muslimer og islam i Russland! (Muslimene har som nevnt
over, allerede en grunnlovsfestet rett til forsamlingsrett i hjemmene. Morken
vil nå bidra til at denne retten virkelig skjerpes som et imperativ og en
oppfordring til alle muslimer om at denne retten i realiteten benyttes som et
positivt aktivum, og ikke bare som en hvilende rettighet).
Fakta fra Wiki:
According to a nationwide survey conducted in 2012,[2] Muslims in Russia
numbered 9,400,000 or 6.5% of the total population. However. … Islam is a part
of Russian historical heritage, and is subsidized by the Russian government.[3]
her
Til sammenligning:
Hvor mange Jehova’s Vitner det fins i dagens Russland, vet jeg ikke, men ifølge
Wiki: Although never large in number (estimated by the KGB to be 20,000 in
1968), the Jehovah's Witnesses became one of the most persecuted religious
groups in the Soviet Union during the post-World War II era.
Antallet som nevnt kan nok sikkert i dag multipliseres mange
ganger. Men det er klart at det fins nesten utrolig mange flere muslimer i
Russland i dag enn det finnes «vitner». Som gruppe tilstås dermed muslimene - de facto - mye
større makt og innflytelse enn hva Jehovas Vitner kan oppvise.
Slik Morken fremlegger sin sak, kunne man tro at «vitnene»
er en like stor eller større trussel mot Russland som muslimene er. Eller gjør
han det? Fremstiller han det i stedet ikke som et faktum at muslimene står i
like stor fare for å bli forfulgt som «vitnene»?
Det skinner liksom igjennom at Morken mener at muslimene er
like utsatt som vitnene, men dette er neppe tilfelle i praksis. Myndighetene
driver ingen organisert forfølgelse av hverken muslimer eller vitner. Det fins
intet slikt system i galskapen, slik Morken kan forlede noen til å tro. Morken
bruker her en retorikk som bare er selvbetjenende for ham selv. Han poserer
«godhet». Ingen skal være i tvil om at hans gode hensikter er de enste gode
hensikter som fins. Han er med andre ord med på vinnerlaget: Muslimene. Det kan
skyldes irrasjonell frykt og et enormt aggregert behov for å fremstille en rent
kontrafobisk strategi som mer edel eller pur, enn det andre kan oppvise.
Som det går frem av sitatet over, utgjør muslimene en mye
større gruppe, og denne gruppen nyter i tillegg i tillegg en ekstrabeskyttelse.
Like vel plasserer Morken vitnene i samme bås som muslimene. Han beskylder
dermed indirekte Russland selv – som stat og system - for å drive islamkritikk
og for å lide av islamofobi. Det mest
interessante, eller vanvittige, alt
etter som, er at Morken bruker den holdningen russerne nå angivelig legger for
dagen som et moralsk fingerpek – og, ja, en trussel – mot islamkritikere i
Norge. Det han sier høyt – om enn aldri så indirekte – er, at islamkritikere
her i landet skal passe seg, ellers går Stefanusstiftelsen
og Morken selv til rettsak, i en eller annen form, mot islamkritikere her, akkurat på samme måte som Morken
selv og stiftelsen nå altså har gått frem via rettsvesenet der, for å stramme opp Russland, og hvor han nå tror at han kan
vinne over disse på samme måte han nå har bevist at han kan vinne over Russland
i triumf. (Morken har tidligere lagt for dagen at han tenker i de samme
strategiske baner i møte med andre kulturer og steder, bl a i MØ, se
Man kan lure på om Morken er interessert i så islam i et
større perspektiv, annet enn som en størrelse som trenger og krever hans spesielle omsorg og ytringsvern.
Ett av mange perspektiv som Morken nok i sin naive tro på islam ikke vil ta i,
kan f eks være følgende:
"Russia's Turning
Muslim, Says Mufti" is the startling headline in the Times of London
today. Ravil Gaynutdin, head of the Council of Muftis of Russia, announced that
Russia's population of 144 million contains 23 million ethnic Muslims – and not,
as the census indicates, 14.5 million, or, as the Orthodox Church estimates,
nearer to 20 million».
Ovenstående ble skrevet allerede i 2008. Hvordan fakta på
bakken er i dag, er det visst få som vil befatte seg med, men «tegnene» har
altså vært der lenge, se her
Men er ikke dette å overdrive? Jo, hvis man ser Morkens
artikkel isolert, og da helst som et enkelttilfelle, og ikke i sammenheng med
hva Morken ellers legger for dagen.
Ser man på det meste av det Morken har bidratt med i vår
sammenheng her, vil man forhåpentlig lett se
hvor manisk og tilnærmet patetisk Morken går til verks og hvor hekta han
er på å hytte mot islamkritikere og hylle islam-apologetene.
Det som grunnleggende ser ut til å motivere og inspirere
Morken er, at grunnlidenskapen hans er ønsket om å kunne fremvise seg selv
spesielt som spesielt emosjonelt korrekt. Han velger tilhørighet i diskursen på
den motsatte siden av dem han føler seg veldig «truet» eller direkte krenket
av, dvs kronisk av den ikke-muslimske eller u-muslimske siden, og den siden
hvor islamkritikere flest jo befinner seg i dag.
Islamkritikk og islamkritikere oppfattes av Morken og hans ge liker som reelt farlige og for
Morkens vedkommende gjelder det da om stadig å få bekreftelse på at så er
tilfelle. Jo flere islamkritikere det blir, jo mer tror Morken at han har rett,
ikke bare faktisk rett, men at han faktisk da får en stadig større legitimitet
for å kritisere og undergrave islamkritikere. Han ser ikke at han dermed må
arbeide stadig mer for å fremme islams interesser, overalt i verden. I dette
arbeidet har han nå klart å «tilrane» seg Stefanusstiftelsens full støtte. Et
stiftelsen klar over dette?
Det Morken gjør, er å gjøre seg stadig mer avhengig å
bekrefte og få bekreftet, forstørre og vedlikeholde, dette forvrengte bilde,
for i det hele tatt stadig mer å kunne hausse og forme sitt eget selvbilde, et
selvbilde som så vidt det jeg kan se truer med å bli så høyt og stort og mektig
i ham, at det kan utvikle seg til den rene hallusinasjon. For den som
konstruerer motstander opp som stråmenn, kan aldri helt vite om det er dem selv
de konstruere, eller om det er stråmannen. Slike konstruktører løper med andre
ord en stor risiko for å bli hallusinerte, spesielt på seg selv. (Jeg kaller
forresten slike for hypermagikere
andre stedet, så her får det bli ok for denne gang).
«Så bare pass dere, islamskritikere! Er det ikke festlig»?
sier Morken og tror han er utstyrt med et kongelig privilegium som gjør ham
bedre og mer moralsk høyverdig enn de fleste andre, som ser spillet.
Hva kan være hensikten bak en slik skjevfordeling i
fremstillingen fra Morkens side? En forklaring er at Morken er blitt besatt av
islam og muslimer. Men ikke bare det: Han er kanskje mer besatt av islamkritikk
og islamkrikere her i Norge enn han er av islam som religion, både her i Norge
og resten av verden. Han er mer besatt
av å beskytte islam enn av å sikre islamkritikernes ytringsfrihet, en gruppe
mennesker han tydeligvis mener og tror virkelig lider av den fryktelig
sykdommen som de i sin nærmest overnaturlig forfengelighet kaller «islomofobi».
Selvsagt vil de aller fleste være enig i at russerne i og
med dommen, har fått seg en fortjent lærepenge: Man skal ikke angripe
ytringsfriheten! Spesielt ikke når den er beskyttet i selveste Grunnloven. Men
det er mer til det: Det viktigste for Morken ser ut til å være at han heiser
flagg for islam og muslimene. Det er egentlig muslimene Morken primært er ute
for å «frelse», ved å kassere inn litt mer sympati, litt om gangen, nesten
umerkelig. Kan Morken lide av Oslo-syndromet?
Kan han frykte islam så mye at han gjør alt for å styrke islams sak, slik at
han senere kan bruke dette for å oppnå fordeler som andre ikke får, når
muslimene en gang kommer til makten, i en antatt ikke altfor fjern fremtid? Han
har jo gått i bresjen for muslimenes sak, han har handlet edelt på islams vegne. Var det forresten
islams som ba Morken om støtte i den saken han engasjerte seg i? Neppe. Desto
større sympati kan han jo bare forlange av muslimer senere, når den tid kommer.
Noen bedre? Forklaringen er kanskje mye enklere: Morken må ha et noe tilnærmet
patetisk behov for å vise hvor «god» han er og bevise og forsikre publikum om
at han er på «de spesielt emosjonelt korrektes» side. Det er i dette
krysningspunktet Morken finner sin lidenskapelige trøst og tro, i en nå
urokkelig trosvisshet om egen etiske fortreffelighet. Han føler seg beskyttet
og smiske for sine beskyttere, eller utpressere, om man vil. (Han lot seg
presse av Horn, en «dødssynd» i forhold til pressens eget regelverk).
Morken har i flere artikler de seneste årene brukt svært mye
energi på å beskytte muslimer mot slike såkalt – det han må anse for å være -
islamofobe personer, se linker under, og han har ikke gått av veien for å bruke
sjofle metoder for å få ram både på kritikken selv og på islamkritikere
personlig.
Se denne
for bedre oversikt. Og med tanke på fremtiden, sett ut fra hva de har kunnet
tillate seg av urettferdig behandling og hvilke mentale mekanismer som driver
slike folk: Morken
og Horn revisited. Morken vet
dessuten at han vil bli aktivt støttet av kollegaer i slike saker, kollegaer
som gjensidig gjør seg til lakeier for hverandre og som tenker og føler likt
som ha selv, og kollegarer som da drives av like stor frykt for ikke å havne på
den gale siden som Morken selv, se
om Gilje og Morken i selvbeskyttende tandem FOR islam her, og se her: Støtter
en autoritær ideologi, ikke en annen like autoritær ideologi. Og se mer om
Gilje i Dagen her
og og
her om gjensidig beskyttelsesbehov på bekostning av ytringsfriheten
Litt bakgrunnsstoff før jeg går videre: Den internasjonale
menneskerettighetslovgivningens forbud
mot hatefulle ytringer ble kjempet frem av de tidligere bl a
kommunistene i tidlige Sovjet. De ville bruke forbudet til å begrense
ytringsfriheten. Samtidig over tid foreslo Sovjetunionen hele tiden revisjoner
i FN’s vedtak som ville forby intolerante ytringer.
Et britiske forslag gikk mot de sovjetiske ønskene. De sa: …
«myndighetenes kal ha rett til å innføre nødvendige restriksjoner (...) strengt
avgrenset til publikasjoner som oppfordrer til vold», og at «erklæringen ikke
forplikter noen myndighet til å innføre begrensninger».
Intolerante ytringer i seg selv skulle med andre ord ikke
ville være straffbare, og for det andre at myndighetene ikke var forpliktet til
å forby slike ytringer.
De aller fleste muslimske stater, oppfatter ideen om
universelle menneskerettigheter som en form
for vestlig såkalt «myk imperialisme»
som truer tradisjonelle kulturelle og religiøse verdier. I
Kairo-erklæringen av 1990, (IOC), om menneskerettigheter i islam, står det at
ytringsfriheten bare gjelder «en opptreden som ikke strider mot sharia».
I en debatt i FN i 1995 presiserte OIC at «retten til frihet
i tanke, mening og ytring på ingen måte kan
berettige blasfemi». I praksis: Ingen frihet uten at sharia tillater
den. Dvs: Man er – guddommelig - forpliktet mot
ytringsfrihet, forpliktet til å forby
den.
Så tilbake til saken:
Johannes Morken nevner ikke disse poengene i nevnte kronikk i Dagen. Derfor
nevner han da heller ikke at dagens Russland ikke styres av sharia, dvs at Russland i dag ikke styres av guddommelige lover som
forbyr eller begrenser ytringsfriheten. Russland styres som nevnt av positiv eller menneskeskapt lovgivning.
Det Morken så konsekvent og konsistent ber om og krever i
sine kronikker er at det stadig treffes tiltak - ikke bare der, men også her i
Vesten -, mot hatefulle ytringer. Det vil nok aldri demre for Morken at
sovjetkommunismen krevde det samme, - og vi vet hvordan det gikk, skrekk og
gru.
Forbud mot og straff for hatefulle ytringer ble kjempet frem
av leninister og stalinister i det tidligere kommunistiske Sovjet. De ville
bruke forbudet til å begrense ytringsfriheten. Jeg tror for min del at Morken
ikke makter å se den tragiske ironi i alt dette og den ynkelig rolle han
inntar, med den store ego-entusiasme han praler med, under påskudd av å handle
edelt på andres vegne.
Som redaktør i Vårt Land var Morken en av de mest ivrige i
strevet for å luke ut alle hatefulle ytringer på avisens debattforum. Dette
gjorde ham imidlertid selv immun for å bli beskyldt for å kolportere hatefulle
eller krenkende ytringer selv, se se
grunndig belegg for denne påstanden her.
Det var strengt forbudt med såkalte personangrep på debattforumet, et forbud som i realiteten hindret
debattanter i å få frem kritikk av «moderatiet»,
og da en kritikk av f eks Morken som med folkelig innsikt og ikke fullt sååå cerebral fremstilling og tenkemåte kanskje kunne
fortelle ham noe om han selv som han ikke maktet å forestille seg og som derfor
ikke akkurat på en prikk stemte overens med Morkens personlig uangripelige egen
selvforståelse.
Moderatiet så med andre ord ingen mulighet for at
personkarakteristikker eller karikaturer rent faktisk og i seg selv kan utgjøre
reelle, relevante og til og med morsomme og i grunnen velmente og til og med
reelt informative og derfor kreative argumenter, til tross for en mulig litt
for spiss form. I stedet ble enhver kanskje litt for pågående «stempling» i
altfor mange tilfeller ansett for å være absolutt forbudte karakter-drap. Med
en slik linje som bakteppe, var det lett for moderatiet der å legge islamkritikere for hat ut fra ren frykt og
slik forpurre enhver saklig og sårt tiltrengt islamkritikk, selv om slik
kritikk jo av og til og til tider ganske ofte vitterlig kunne slippe til i små
og pene doser. En utenforstående som nok bidro til å støpe islamkritikken i
egne og for ham og hans ideologi i passende folder, var amanuensis Lars Gule,
som mange vil kjenne som en mann med ekstreme synspunkter. Han kan i særlig
grad ha skremt den tydelig meget svakere personlighet Johannes Morken til
underkastelse.
Morken nevner ikke at de reglene Russland i dag praktiserer,
og som han kritiserer, er «positive lover» som kan forandres – demokratisk - av
mennesker, uten guddommelig innblanding, og uten at Gud forbyr det. (Jeg vil
tro at Morken kaller Allah Gud).
Demokratisk avfattede lover kan derfor ikke være
gudsbespottelse eller blasfemi, stikk motsatt av i islam, hvor f eks
ærekrenkelser til og med mot et menneske, nemlig den nå for lengst avdøde og
for evig opphøyde profeten Muhammed, kan drepes, i kraft av sharia, uten at noen menneske, og uten
at noe demokrati og noen positiv lov kan gjøre noe med dette, hverken på den
ene eller den andre måten. Sharia
kan ikke oppheves, ja, den kan i prinsippet heller ikke kritiseres, under
trussel om dødsstraff.
Disse sørgelige fakta synes ikke å ha mulighet for å gå opp
for Morken. Det virker som om at han ikke makter å ta dem inn over seg. Han
skyter heller på islamkritikere og nøler ikke med å vise eller skilte med
dette. Morken er fobisk overfor kritikk av islam, på grensen til aktivt å ville
støtte sharia, både på permanent
basis, og på verdensbasis, nær sagt koste hva det koste vil; i hvert fall røper
strategien og mønsteret hans – se vedlagte linker – at han reelt foretrekker å
beskytte sharia og islam, mye heller
enn kritisere de samme, noe vedlagte linker kan bevitne, når man ser mønsteret
i Morkens nokså hjelpeløse og naive oppførsel på dette området.
Morken er et psykologisk fenomen og et studium som sådant
verdig, (vel, egentlig ikke; han er som skribent
så til de grader middelmådig, at et studium ut fra dette knapt er verdig en
enste omtale).
Som tidligere redaktør på Vårt Lands Verdidebatt, sørget han
til og med å få utestengt en debattant på livstid for å ha kritisert en kronikk
av Ap’s Hadja Tajik. Morken hadde selvsagt sin fulle rett til å gjøre dette, i
og med at avisen Dagen jo har all rett til å avvise ethvert innlegg, og dermed
enhver debattant som i situasjonen ikke har en direkte tilsvarsrett. Morken, derimot, så imidlertid glatt og fryktløs
bort fra denne retten, i og med utestengelsen. Det sier mye om Morkens
tilsynelatende toleranse og standpunkt – tilsynelatende - for ytringsfriheten og antidiskrimineringslovgivningen. Det sier
mye om Morken både som skribent og person. Jeg vil våge å påstå: Her lukter det
svidd av intoleranse og totalitære tendenser, pluss manglende dømmekraft i
slike viktige og prinsipielle saker. Nå ser det ut for at Morken er i ferd med
å undergrave Stefanusstiftelsens
ideelle og kristne målsettinger.
Jeg minner om at OICs definisjon er lagt til grunn for
blasfemilover i land som Egypt, Pakistan og Indonesia, hvor tusener er blitt
anklaget nettopp for blasfemi. Organisasjonen forsøker å gjøre sharialoven til internasjonal lov. Den
forutsetter at «islam ofte og feilaktig blir assosiert med
menneskerettighetsbrudd og terrorisme».
For å avslutte: Morken lar seg villig villede, ser det ut
for. Derfor setter han publikum i villrede. Han tror dessuten at naivisme
overfor islam proper er den eneste vei å gå som misjonsform overfor islam og
muslimer. Det lover i det hele tatt og i det hele ikke bra.
Dagen overtas av islam-apologeter? SC,
Morken
om fiendebilder, Æresdrap
skyldes maskulinitet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar