Kent Andersen skrev en artikkel på Document for noen dager siden om følelser og deres tilstedeværelse i diskursen. Han behandler dem ganske stemoderlig og som om dette har kommet overraskende på ham.
Han hadde funnet en nylig fremlagt rapport som viser hvordan det står til, og hvordan det har utviklet seg med følelser i våre vestlige demokratier det siste århundre. Rapporten eller undersøkelsen slår fast og beviser at «følelsesmessige» uttrykk er blitt stadig mer fremtredende, (noe vi har vært klar over i lang tid, uten at noen har brydd seg og forstått betydningen av).
Kent Andersen synes kanskje at dette er merkelig, men han gjør publikum oppmerksom på at følelser spiller en større rolle for avviklingen enn eliten hittil har villet ha det til.
Selv har vi vært oppmerksom på dette i lang tid. Vi har bl a skrevet om det vi kaller «servilt betinget emosjonelt korrekt» uten å vinne gehør for poenget.
I tillegg til Andersen, er flere blitt oppmerksom på følelsenes betydning for avviklingen. Vi legger i det følgende ut utdrag fra flere artikler av flere aktører og samfunnskommentatorer som kan kaste lys over hva vi mener og peker på, og viktigheten av å se på emosjoner og misbruk av emosjoner som noe som kan være avgjørende å forstå og forholde seg til.
Emosjoner er blitt slett behandlet i diskursen, ja, de er
blitt oversett, antakelig fordi man har antatt at de er universelle og derfor «untouchables».
Vi har behandlet emosjoner og følelser som universelt doxologisk felt, og noe
som folk burde få beholde for seg selv. Dermed har vi også gått glipp av noen
fundamentale kjensgjerning, bl a at emosjoner - og kulde - faktisk brukes som
aktive agenser for at noen skal få det som de vil, uten at folk forstår at de
blir rundlurt.
Vi begynner med et forsøk på faktabeskrivelse:
«Det smerter meg å meddele at Sverige ikke lenger greier å ta imot asylsøkere på det høye nivået vi gjør i dag», sa statsminister Stefan Löfven fra Socialdemokraterna på en dramatisk pressekonferanse.
Syv måneder var gått siden Löfven svarte at «det finnes ingen grense» da Sydsvenskans journalist spurte om det er en øvre grense for hvor mange flyktninger Sverige kan ta imot. Den måneden, i april, kom det 4000 asylsøkere til Sverige.
«Mitt Europa bygger ikke murer», sa Löfven i Stockholm 6.
september. Dagen etter bikket antall asylsøkere på én dag for første gang over
1000. I oktober kom det 10 000 i uken.
– Uten tvil. Vi står midt i et krisens øyeblikk, sier
historikeren Lars Trägårdh.
En sekulær religion. Hvordan hadde det seg at det politiske Sverige, inntil SD entret Riksdagen første gang i 2010, sto samlet om en liberal innvandringspolitikk, mens nabolandene Norge, Danmark og Finland konkurrerte om å få inn færrest mulig?
– Utviklingen skjedde i to parallelle spor fra begynnelsen av 1990-tallet, sier Trägårdh, som har forsket på hva begreper som folk og tillit betyr. Han har bodd mange år i USA og vært professor ved Columbia-universitetet. Nå underviser han på Ersta Sköndal högskola, der studentene har Stockholms fineste utsikt mot Skansen og Gamla stan. Her forklarer Trägårdh på sitt overfylte kontor hva som har skjedd siden 1990:
– Etter den gamle sosialismens fall vokste menneskerettighetene frem som et nytt ideal som skapte pasjon hos unge mennesker på venstresiden. Det ble en slags sekulær religion som representerte den ultimate universalismen, sier Trägårdh.
Menneskerettighetsideen fortrengte venstresidens
tradisjonelle prosjekt, ideen om folkhemmet, et solidarisk samfunn der
alle borgerne er trygge.
Åpne hjerter. Lenge var det Fredrik Reinfeldt som målbar de åpne grensers politikk i Sverige.
«Jeg ber det svenske folk om å være tålmodige, om å åpne deres hjerter», sa han i august 2014 på et valgkampmøte i Stockholm. Reinfeldt hadde åtte år bak seg som statsminister, nå ville han ha fire nye år.
– Det har vært en massepsykose med propaganda fra mediene og politikerne, med en konsesus i store deler av eliten, som skapte et klima der du ble straffet dersom du sa nei til innvandring, sier Sanandaji.
https://www.morgenbladet.no/aktuelt/2015/12/11/banket-gule-og-bla/
25. september 2011 proklamerte Annie Lööf i Sveriges Televisions Agenda at hun ville gjøre Sverige til «ett nybyggarland och öppna landet för stora skaror arbetskraftsinvandrare», ifølge Expressen.
– Vi ser att människor som vill komma hit och arbeta och driva företag, men också människor som flyr undan krig och förtryck, ska få komma hit, skapa sitt arbete, starta sitt företag, göra rätt för sig, betala skatt och kunna själv.
Lööf vil ikke svare på programleder Anna Hedenmos spørsmål om hvor mange innbyggere Sverige skulle kunne huse: «Det är helt omöjligt att säga», sier hun, men understreker viktigheten av å være åpen og å arbeide for fri bevegelse, uansett hvem man er og hvilken bakgrunn man har.
40 millioner
I Centerpartiets eget migrasjonspolitiske program ble det dratt paralleller til Canadas modell for arbeidskraftsinnvandring. Omregnet til svenske forhold innebærer det at Sverige får 40 millioner innbyggere.
Lööfs kommentar:
– Det är inte
realistiskt i ett kortare perspektiv. Det är ett exempel på om Sverige under
ett sekel haft en så offensiv linje som Kanada haft vad gäller
arbetskraftsinvandring, där man från första dagen låter en invandrare som
kommer få arbeta och komma in och integreras. Då kan man nå de här siffrorna.
https://www.document.no/2018/08/28/vg-avslorer-sin-utvitenhet-om-svensk-politikk/
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/den-nye-private-overguden-det-har.html
… he gave voice to the increasingly popular view that white American males have inherent biases that make them incapable of analyzing or interpreting anything that is not also produced by white males in the United States. The idea that no one can understand the Islamic world, for example, except Muslims from that part of the world is little more than an effort to shield groups from outside criticism. Not surprisingly, as Kramer notes, the only American white males who are accorded any sympathy in the field are those who are apologists. Thus, Kramer observes, you have people like John Esposito and Richard Bulliet trying to portray radical Islam as a kind of democratic reform movement and accusing critics of trying to smear Muslims.
Yet for the past twenty years, Middle Eastern studies in America have been factories of error. The academics, blinded by their own prejudices and enslaved to the fashions of the disciplines, have failed to anticipate or explain any of the major developments in the Middle East. Within the field, hardly a voice dares to protest, but beyond it, each debacle chips away at academic's credibility. Middle Eastern studies have failed—at a time when understanding the Middle East has become crucial to America. In this iconoclastic expos, Martin Kramer surveys the ruins of Middle Eastern studies, to ask how and why they went wrong. Ivory Towers on Sand is the most thorough critique of Middle Eastern studies ever published in the United States—and a necessary step toward their reconstruction. (less)
https://www.goodreads.com/book/show/878392.Ivory_Towers_on_Sand
Følgende tre store usannhetene – i utdrag her - legger
grunnlaget for identitetspolitikken, av Vebjørn Verlo:
Rasjonelle ord blir mindre vanlig, samtidig som emosjonelle ord øker. Det kan forklare fremveksten til identitetspolitikk, skriver Vebjørn Verlo.
… Tipper det kollektive balansepunktet mellom følelser og
fornuft i hele vår sivilisasjon? Det er en luftig antakelse, men forskningsrapporten
«The Rise And Fall Of Rationality In Language» (2021), publisert av USAs
National Academy Of Science, går langt i å hevde nettopp dette.
På både engelsk og spansk har rapporten sett på bruken av rasjonelle og emosjonelle ord i en stor og variert mengde offentlige tekster, og hvordan denne språkføringen har endret seg i perioden 1850 til 2019. Disse funnene må først settes i kontekst.
«På begynnelsen av 2010-tallet skjedde det noe i det amerikanske samfunnet. Ting begynte å bli underlig. Først på universitetene, så overalt.» Ordene tilhører den amerikanske psykologi-professoren og forfatteren Jonathan Haidt. Han beskriver det mange kaller the great awokening. Kort sagt innebærer dette at den progressive venstresiden erstattet klassepolitikk med identitetspolitikk, noe det moderate sentrum ikke hadde ryggrad til å stå imot.
Siden den gang har denne rase-essensialistiske bevegelsen beleiret nær samtlige amerikanske eliteinstitusjoner, inkludert det demokratiske partiet. Parallelt durer høyrepopulismen fram i folkedypet. Haidt var blant de første amerikanske akademikerne som advarte om gryende woke-ideologi, safety culture og kanselleringskultur på amerikanske universiteter for snart ti år siden.
De tre store usannhetene
I boken «The Coddling of The American Mind» (2018) skriver Haidt om … denne nye antivisdommen og hevder denne fordreide virkelighetsforståelsen … har bidratt til å forme identitetsbevegelsen, bl a:
… Den store usannheten: Det som ikke dreper deg, gjør deg svakere.
… Den store usannheten: Stol alltid på følelsene dine.
… Linjen som skiller det gode og det onde går rett igjennom
hjertet til hver og en av oss.
Den store usannheten: Livet er en kamp mellom gode og onde mennesker.
… Fremveksten av identitetspolitikk i liberale demokratier
inntreffer altså samtidig med høyrepopulismen. Disse stemningsbølgene bærer nå
ved til hverandres bål i en polariseringsspiral som viser få tegn til å bremse
opp.
… forståelsen av identitetspolitikken som en trussel mot umistelige idealer som meningsmangfold, ytringsfrihet og fargeblindhet lar stadig vente på seg. Snarere absorberes og normaliseres tidsåndens nye konformitetskrav i den samme velmenende offentligheten. Sånn kan det ikke forsette dersom Vesten stadig ønsker å forbli liberalt.
Kanskje antas det at samtidens krenkelsestendens er
forbipasserende, eller at den kan gli sømløst inn i den eksisterende
samfunnsstrukturen. Jeg er redd det blir vanskelig. Identitetspolitikken er på
mange måter liberalismens antitese. Der liberalismen er ytringsfremmende, er
identitetsbevegelsen ytringsbegrensende. Der liberalismen dyrker
meningsmangfold, dyrker identitetsbevegelsen konsensus. Der liberalismen vil ha
like muligheter, vil identitetsbevegelsen ha likt utfall. Der liberalismen
strekker seg etter fargeblindhet som ideal, er identitetsbevegelsen
grunnleggende rasefiksert.
Med den største selvfølgelighet kan høyrepopulister i hele den vestlige verden i dag mistenkeliggjøre eller avvise et valgresultat uten andre argumenter enn at elitene er korrupte og at vestlige medier og utdanningsinstitusjoner har en venstreideologisk slagside. På samme måte kan identitetsbevegelsen ignorere forklaringsmodeller som beskriver sosial ulikhet på tvers av etnisitet, og snarere redusere klassepolitikk, sosialøkonomi og skjev ressursfordeling til vage og uangripelige begreper som hvite privilegier og systemisk rasisme.
Nyansene forsvinner i begge disse mytologiske narrativene, og erstattes av altomgripende poetiske sannheter. Det kunne vært sant. Det er litt sant. Det er i hvert fall ikke helt usant.
… Både høyrepopulismen og identitetsbevegelsen ignorerer
opplysningsidealenes krav til bevisførende argumentasjon. Spørsmålet er om
denne post-sannhetsepoken bør forstås som et forbipasserende fenomen, eller som
et resultat av en dypere endring i vårt grunnleggende tankesett. Det er i så
fall snakk om et vippepunkt der de rasjonelle idealene som har skapt og preget
vestlig sivilisasjon i moderne tid, nå taper terreng til kutyme, tro, følelser
og intuisjon – drifter som unektelig er en del av vår arts grunnleggende
atferdsmønster.
Kommentar:
… rapporten har analysert en stor mengde ord i offentligheten som viser en markant økning i fraværet av faktabasert argumentasjon, og at dette kanskje bør forstås som en dypere samfunnsforandring. Fra 1850 til 1980 sank bruken av sentimentalt ladede ord i bøker systematisk, mens bruken av ord som assosieres med faktabasert argumentasjon økte jevnt. Dette mønsteret snudde på 1980-tallet og trenden akselererte etter 2007. På både engelsk og spansk sank bruken av faktarelaterte ord mens følelsesladet språk økte markant. Eksempler på rasjonelt språk kan være ord som «avgjøre» og «konklusjon,» mens emosjonelt språk kan være ord som «føle» og «tro.»
Grafene er et utsnitt fra rapporten. C viser bruken av emosjonelle ord i samlet engelsk tekstproduksjon, fiksjon, sakprosa og nyheter – på en tidslinje fra 1850 til 2019. D viser bruken av rasjonelle ord i samme tidsperiode. Begge trendene snur rundt 1980.
Videre beskriver rapporten at: «Økningen i
post-sannhetsargumentasjon kan tyde på at vi lever i en spesiell tid når det
kommer til balansen mellom følelser og fornuft. Alt i alt peker funnene mot at
det de siste tiårene har vært en markant dreining i offentlig interesse mot det
emosjonelle og individuelle, på bekostning av det rasjonelle.»
… som sosiologen Max Weber og andre har vært inne på, kan dette også ha skapt en avkobling fra vår arts spirituelle, religiøse og mytologiske side. Resultatet kalte Weber det rasjonelt jernbur, en tilstand menneskelig natur før eller senere vil bryte ut av. …
… peker mot en historisk rokering av balansen mellom
følelser og fornuft … det blir nødvendig for samfunnet å finne en ny balanse:
En som anerkjenner intuisjon og emosjoner, men samtidig forstår det helt
essensielle behovet for rasjonalitet og vitenskap for å håndtere kompliserte
spørsmål ...
… The heart
of “woke” politics is the therapeutic sensibility: the primacy we put on the
role of individual feelings in self-identity and self-worth. Thus our psychic
comfort, self-esteem, and the acknowledgement of both by others should be the
most important concern of society, its institutions, and government policy. And
they should confirm and validate our subjective emotions and identities, even
if doing so infringes on both the unalienable rights of others, and on the
foundational principles of our political order, particularly free speech and
truth, the most important bulwark of our political freedom.
These
therapeutic attitudes have contributed to the moral and intellectual
incoherence of the “woke” Left, and its threat to our political freedom … a
nanny Leviathan-state empowers itself by pandering to this juvenile narcissism.
“Cancel culture” and mechanisms of censorship … are manifestations of this obsession with the impact of politically proscribed ideas and speech on manufactured victim-group identities. Public monuments or names of schools must be “cancelled” because members of certain groups will be traumatized by fleeting reminders of injuries and injustices, like slavery, they have never personally experienced.
… public speech,
… that “trigger”–– discomfit or injure–– the delicate feelings or self-esteem
of others, must be “cancelled.” … The aim is to create a “chilling effect,” …
that leads to self-censorship, which is the most effective way of shutting up
people whose views one objects to.
Another Orwellian technique is to brand speech one disagrees with as “hate speech,” usually accompanied by preposterous charges of “racism” or being a “white supremacist,” …
… alleged dangers of “white supremacists” … genuine “hate speech” … are rarely criticized or even reported on by the establishment media, …
Here we see one of the major problems that arise when “feelings” are allowed to dictate public policy––the sheer hypocrisy about which political group’s feelings and self-esteem are deemed worthy of public attention and political redress. … Judging by media coverage, the problems of the white underclass, like the current record number of deaths from drug overdoses, might as well not exist. White males in fact are now the legitimate focus of accepted and even celebrated rank bigotry.
So too with Christians, … who are currently being subjected to probably the largest persecution in history …
This hypocrisy, of course, reflects another problem with the therapeutic sensibility––its politicization. Some “feelings” and “identities” are more equal than others. Favored identity groups like blacks, Latinos, women, homosexuals, transsexuals, and the vague “People of Color,” are the most privileged victim groups. …
Meanwhile, we hear little about the ongoing slaughter of black men, women, and children mostly by other blacks, … nor is there public concern over the fact that 40% of abortions are of black babies, and few question why so many Planned Parenthood clinics are located in poor minority neighborhoods.
The reason is those black lives don’t really “matter” politically, … to the “woke,” their suffering is not as important as the trauma of a transgender “woman” who’s suffered micro-aggressive “hate speech” from being addressed as “he.” …
Next, feelings of injury are notoriously prey to subjective thresholds of insult or “hate.”
As a
consequence, eventually the standard of offense will be set by the most
sensitive, or politically devious, or neurotic, and free speech will become
their hostages.
… in the early Nineties, when I was a university department chairman … ridiculously subjective charges such as accusing a colleague’s cologne of creating a “hostile and intimidating workplace.” I kid you not. …
In short, the therapeutic sensibility has given a potent weapon to the enemies of free speech, one even more powerful than the gulags and torture-chambers of totalitarian states. … So they practice the linguistic preemptive cringe …
Finally, the most important victim of this obsession with feeling is truth. Back in the day, we accepted that sometimes “truth hurts,” but that such discomfort is not worth the abandonment of public truth freely expressed in the town square. … If someone is insulted by the rough-and-tumble of public discourse, he can stop reading or listen to someone else.
Protecting truth and exposing lies with evidence and reason in the market-place of ideas are our most important ways of defending our First Amendment rights. As French philosopher Jean-François Revel has written,
democracy cannot thrive without a certain diet of truth. It cannot survive if the degree of truth in current circulation falls below a minimal level. A democratic regime, founded on the free-determination of important choices made by a majority, condemns itself to death if most of the citizens who have to choose between various options make their decision in ignorance of reality, blinded by passions or misled by fleeting impressions.
In short,
truth is democracy’s immune system …
https://www.frontpagemag.com/fpm/2022/05/baneful-politics-therapeutic-sensibility-bruce-thornton/
--
Venstresiden mest mot ytringsfrihet i Norge, Av: Arnt
Folgerø 23. mai 2022, 23:03
Det er den politiske venstresiden som er mest restriktiv til ytringsfrihet i Norge. Venstrevridde forskere er et hinder for den akademiske ytringsfriheten i samfunnsvitenskapelige og humanistiske forskningsmiljøer her i landet. Dette går fram av rapporten ”Ytringsfrihet i en ny offentlighet” som ble utgitt av Fritt Ord tidligere i april.
… Hovedstrømsmediene er, som vanlig mer opptatt av politisk korrekte og perifere forskningsfunn, slik som i dette tilfellet funn fra ytringsfrihetsundersøkelsen til Fritt Ord som sier at de fleste nordmenn er motstandere av Koran-brenning.
Rapporten er sluttproduktet av Fritt Ords ytringsfrihetsundersøkelse, som har strukket seg over flere år. …
De som står bak undersøkelsen, kommer fra de samme
samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøene som blir eksponert gjennom rapporten.
…
Ifølge en artikkel av Kjersti Thorbjørnsrud i Morgenbladet
8.april har en fagfelle av henne sagt: ”folk der ute tror at dette (rapporten)
er oppdragsforskning for Civita” (høyrevridd tenketank). Artikkelen til
Thorbjørnsrud i Morgenbladet hadde den megetsigende tittelen: ”Nå møter jeg
mine egne forskningsfunn i døra”. Og det gjorde hun med uro, klump i magen og
frykt for en speil på speil-reaksjon fra kolleger.
… Forskerne ved Institutt for samfunnsforskning har brutt med et av tabuene i norsk samfunnsforskning og humaniora, nemlig å legge fram forskningsresultater som er uønsket av den politiske venstresiden. …
Flertallet, de restriktive, vil begrense ytringsfriheten fordi de anser at ytringer i seg selv impliserer skade, samtidig som de mener at det offentlige ordskiftet gir rom for kontroversielle meninger, og at ulike meninger kommer godt nok fram. De restriktive mener at det er personer med ekstreme standpunkter som hindrer for eksempel minoritetsgrupper fra å delta i det offentlige ordskiftet.
De klassiske ytringsliberalistene mener at ytringer ikke er skadelige i seg selv, men de er enige med de restriktive i at ulike meninger eksponeres godt nok i de etablerte mediene. De klassiske ytringsliberalistene mener at hets, sosiale medier og falske nyheter er de største truslene mot ytringsfriheten.
De motkulturelle ytringsliberalistene synes at ytringer ikke er skadelige i seg selv og at ytringsrommet er for trangt til å skape meningsmangfold. Den største trusselen mot ytringsfriheten mener de motkulturelle er politisk korrekthet, kansel- eller stoppordrekultur og sosiale kostnader ved å ha ”feil mening”. De motkulturelle ytringsliberalistene ser på sosiale medier som en betingelse for at ulike meninger skal komme fram, mens de restriktive og de klassiske ytringsliberale ser på sosiale medier som ødeleggende for den offentlige debatten ved å spre hets og utskjelling av folk.
De resignerte mener at ytringsrommet er for smalt. De synes det er vanskelig å komme til orde, men de resignerte er likevel bekymret for ytringers skadepotensial, samtidig som de tror at ulike meninger kommer godt nok fram. De resignerte tenderer til å være positive til sosiale medier.
Sosialistene mest restriktive
De rødgrønne partiene, Ap, MDG, Sp, SV og Rødt har størst
andel av velgere som er restriktive og som ønsker å begrense ytringsfriheten
fordi den er skadelig. …
Også i velgerkategorien ”De andre” og i Sp, Høyre og KrF
står de motkulturelle ytringsliberalistene forholdsvis sterkt, men de er nesten
helt fraværende i AP, Rødt og SV. Hovedskillet går altså mellom de restriktive
og de klassiske ytringsliberalistene på den ene siden (venstresiden) og de
motkulturelle ytringsliberalistene på den andre (høyresiden).
…. Tidligere var det slik at venstresiden slo på
ytringsfrihetens ”stortromme” i ”kontroversielle” saker som gjaldt økonomisk
utjevning, klasseforskjeller, religiøs frihet og likestilling. Med islams
inntreden i det norske samfunnet er ikke religiøs frihet noen kampsak lenger.
I dag avviser
venstresiden for eksempel at ytringsfrihet skal gå foran og trumfe religiøse
følelser.
… Fra å bruke ytringsfrihet til å kritisere politisk makt, klasseforskjeller, tradisjonelle samfunnsstrukturer og religion, har venstresiden vendt om til i dag å mene at man ikke bør godta kritikk av asyl-, innvandrings-, kjønns- og klimapolitikk. …
Dette er en konsensus som støttes av de etablerte mediene,
av den offentlige forvaltningen og de statsfinansierte, frivillige
organisasjonene. Sagt med andre ord er venstresiden blitt
meningsetablissementet i spørsmål som gjelder omleggingen av samfunnet i
multikulturell og universalistisk (globalistisk) retning.
… I meningselitenes avvisning av kritikk kan man ane klare
totalitære trekk, blant annet gjennom en lovregulering som § 185 i
Straffeloven. Den forbyr som kjent såkalt hatprat og er en lov som symptomatisk
nok er modellert etter en tilsvarende lov i Sovjetunionen på 1930-tallet.
De venstreorienterte holdningene er enda sterkere utbredt i
de samfunnsvitenskapelige og humanistfaglige miljøene ved universitetene og
høgskolene i Norge. Der finner man også de samme ytringsbegrensningene som i
storsamfunnet, bare enda mer aksentuert. Rapporten fra Institutt for
samfunnsforskning viser at vel 54 prosent av samfunnsvitenskapelige forskere i
Norge stemmer med venstredreide partiene MDG, Rødt og SV. Over 60 prosent av
forskerne i de humanistiske fagene stemmer på de tre partiene. Tar man med dem
som stemmer Ap, kommer den samlede prosenten i begge forskningsmiljøene opp i
vel 75 prosent, noe man ikke kan unngå å betegne som annet enn en sterk
politisk skjevdeling.
… Men den slo fast at det ofte var forskerkolleger som kom
med de ubehagelige kommentarene, altså folk fra forskernes eget miljø.
I den sluttrapporten som nå er lagt fram, er et utvalg av forskere blitt intervjuet om forholdene for den akademiske ytringsfriheten i sine miljøer. Det viser seg at forskere med et annet syn på forskning og politikk enn det som dominerer på de samfunnsvitenskaplige og humanistiske fakultetene, vegrer seg for å komme med sitt syn på forskningsemner og forskningsresultater. For gjør de det, risikerer de utskjelling og utfrysing fra sine kolleger som ønsker å bevare den rådende ortodoksien og ”justisen” ved fakultetene.
… Det er 21 prosent av forskerne som savner meningsmangfold
blant sine kolleger og som har unnlatt å forske på et emne av frykt for å
utfordre kollegene sine. En tredel av migrasjonsforskerne mener at politisk
homogenitet er et problem fordi det fører til at viktige forskningsspørsmål
ikke stilles. ”Det ligger liksom i ryggmargen hvilke typer spørsmål som
stilles”, sier en forsker i intervjudelen av rapporten.
Eksempel på ting det ikke kan forskes på, belyses av en
kjønnsforsker som sier at det blir sett på som uaktuelt å forske på menn for
”de har det jo så bra”! En annen sier at det kun er undertrykte, sårbare og
marginaliserte grupper det er legitimt å forske på.
… Forskere frykter for å bli plassert i bås med krefter, individer og grupper på feil politisk side (såkalt høyreavvik) i spørsmål som har med innvandring, rasisme, likestilling og kjønnsmangfold å gjøre.
”Jeg føler at de sier jeg er et dårlig mennesker”, som en innvandrerforsker formulerer det. Det er altså en frykt i disse miljøene for å legge fram forskningsresultater som kan føre til ”klamme omfavnelser fra høyresiden” og fra kritikere av asyl- og innvandringspolitikken og kritikere av islam.
”Stakkars deg, så kjipt når du blir omfavnet av en
innvandringskritiker”, fikk en innvandrerforsker melding om på Facebook. ”Når
de som er ofre for rasisme og diskriminering, tar avstand fra meg som forsker,
er det ekstrem tungt”, sier en forsker i intervjudelen av undersøkelsen.
En annen innvandrerforsker sier om beskyldinger for å være
på feil side i en rasismedebatt: ”Det var veldig sterke reaksjoner fra det man
forenklet kan kalle en venstreside.” Dette utsagnet får i klartekst fram
hvem som står for verbale straffesanksjoner og meningsbegrensingene innad i de
aktuelle forskningsdisiplinene, nemlig folk på venstresiden.
… En annen forsker sier at han opplever et så uforsonlig ”klima” på den identitetspolitiske siden i samfunnsforskningen at man risikerer å bli lagt for hat på en måte som kan få debattmotstandere i mediene til å fortone seg som rene ”hyggeonkler”.
… Og det kan neppe være annerledes med tanke på den sterke ideologiske konformiteten i disse miljøene. Det finnes knapt én forsker som stemmer Frp i disse miljøene, som man kan kjefte på. …
disse forskningsmiljøene preges av en form for sosialt og
ideologisk fellesskap basert på likhetsidealer og ønske om sosial og økonomisk
rettferdighet og støtte til underprivilegerte grupper. Men disse miljøene har
altså utviklet en dogmatikk som skyr visse problemstillinger og som fører til
utestengning og utdefinering når noen går mot denne dogmatikken.
… Ytringsfrihetsrapporten gir et bilde av holdningene til ytringsfrihet både i befolkningen og i akademia i Norge som burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på dem som er seriøst opptatt av det norske demokratiet og norsk samfunnsforskning og humaniora.
https://www.document.no/2022/05/23/venstresiden-mest-mot-ytringsfrihet-i-norge/
Forsøk på en slags konklusjon:
Som vi har skrevet «utallige» ganger før: Emosjoner dikterer
nå ikke bare politikken, men også kulturen. Og virker i alt fra i den ensomste
sjel til den mest fromme korrekte som kan skilte med mange så mange følgere at
ingen vil mistenke dem for like vel å være meget ensomme og egentlig forlatte.
For å opprettholde idolet, og beholde prestisjen, må de bli stadig mer
korrekte, ikke først og fremst politisk korrekte, men servilt
betinget emosjonelt korrekte.
Emosjoner dikterer i dag hvordan vi tenker. Fornuften er parkert, sannheten og realiteten må rette seg etter hvilke emosjoner du har. Det er ikke lenger virkeligheten som former deg, det er du som former virkeligheten – og her er vi den simultane tragediens begynnelse og slutt. Emanuel Kant sa at det er hjernen som bestemmer hva vi ser, hører, tar på, begjærer og beregner. Men Kant glemte det viktigste, at det nå faktisk er våre emosjoner som har tatt plassen for hjernen, eller erstattet hjernen, kort og godt. Ikke rart da. At verden er helt fortapt annerledes for oss enn den gang Kant selv levde. Vi kan ikke kjenne Der Ding an Sich, sa Kant. Og i dag er dette sikkert. Vi vet i dag hva vi ikke kan vite, fordi dette aksiomet nå dikteres av våre emosjoner, ikke av vår tanke, vår distanse, vår fornuft, vår antatte indre harmoni, vår kreativitet, og våre analytiske evner og egenskaper.
Men det som kommer oppå er dette og erstatter det, på den mest tenkelige radikale måte er dette: Vår Ding an Sich er nå og for alltid fremover: Våre servilt betingede emosjoner, emosjoner vi må ha eller forstille oss at vi har, skal vi ha håp om å overleve overhodet.
Hvis du ikke tror det, fortsett å lese, det vil kanskje skremme deg på en sunn og fornuftig måte ut av en boble, de servilt betinget korrekte emosjoners boble.
Let’s get started.
Dine emosjoner bestemmer hva du skal mene om andre mennesker og de skal rette seg etter dine emosjoner. Vår Grunnlov – eller vårt generelle tankeparadigme - i dag, bygger på det vi kaller korrekte emosjoner, ikke på «håpet om» sann, vettug og riktig politikk. Og bare de som har de korrekte emosjoner har i dag noe å si i politikken og i kulturen. Fordi vi ikke kan tillate oss noe annet – fordi vi er for emosjonelle, ikke for lite emosjonelle. De som ikke har de korrekte emosjoner, skal skyves ut i taushet og foraktes.
Høres voldsomt ut? Ja, det skal være sikkert. Vi lever i en tid med sterk emosjonell kulde og vår tid vet det. Derfor er det så mange mennesker i dag som ikke tør å være annet enn servilt betinget emosjelt korrekte, ikke bare sosial. Men også overfor seg selv. Vi tvinger oss selv og andre til å handle, tenke, føle og posere som emosjonelt korrekte. Hvorfor?
Jo, fordi vi har mistet oss selv og latt oss dra inn et utopia som ikke finnes og illusjoner vi vil skal realiseres, men som aldri vil kunne realiseres. Vi lever i ond tro og vet at vi ikke «er noe». Vi har ingen natur, ingen essens – vi er bare sosiale eller psykologiske konstruksjoner. Det eneste vi står igjen med er frykten for ikke å ha de servilt betingede emosjoner. Vi tror at å ha de korrekte emosjoner kan redde oss, fra ett eller annet, til ett eller annet, men vi vet ikke hva til og vi vet ikke hvor vi kommer fra og hvor hen vi skal.
Tror du ikke på det? Vel, still deg de grunnleggende eksistensielle spørsmålene. Hvor du da havner, kommer an på hvilke korrekte emosjoner du har, fordi du vet at emosjoner er det eneste sikre du har, at emosjonene dine faktisk beviser at du eksisterer – i hvert fall på en måte.
Er du fornøyd med det?
Er du klar over hvor mye «dette» er pådyttet deg, uten at du har vært klar over det? Kan du tenke deg å leve eller overleve en dag til på kontoret uten å få uttrykt dine emosjoner enten overfor deg selv, kun, eller overfor dine kollegaer?
Vel, du kan mye, du har studert lenge og kan på sett og vis sies å være et lærd menneske, ikke?
Men du vet at du ikke kan leve eller overleve på kunnskaper og en lang historie over mange år på universistet og høyskolder. Du vet at kunnskap ikke lenger er makt, men du vet kanskje at makt er kunnskap, som om dette skulle være noen trøst. Det du vet bedre er at du vil dømmes ut far hvilke føleleser og emosjoner du har lagt for dagen, gjerne systematisk og gjerne etter mye plalegging, eller forstillelse. Du vet dette. Du vet det like sikkert som at du har bevist for deg selv at du er til, fordi du tenker. Ingen andre enn deg selv kan tenke, ikke sant? Derfor eksisterer du. Men nei, dette holder ikke, du må ha et enda sikrere bevis og det finner du blant alle andre som søker det samme, nemlig; De servilt betingede emosjoner.
Og det er slik du overlever i dag. Din gravskrift kan være: Jeg emoverte korrekt, derfor har jeg eksistert.
God ide? En fin avslutning på det hele? Vel det kan gå troll i ord. Du må bare være klar over at dette mønsteret som du sitter fast i, det er ikke egentlig skapt av deg eller for deg. Det er skapt av andre som vil være emosjonelt korrekte og som vil at du skal være det samme.
Hele eksistensen avhenger derfor i dette og kommende øyeblikk og timer på om du er en meget integrert servilt betinget emosjonelt korrekt «hjul i maskineriet», eller om du faller utenfor, hvilket er høyst usannsynlig.
Du kommer ikke ut av det. Det er bare å forsøke. Og her har du da meg, som skriver dette.
Noe å tenke over og reflektere på?
Nei, vel, og grunnen er at du ved å tenke kan risikere å
forlate din trygghet, den du finner i «det korrekte». Du er livredd for å miste
«dette korrekte» - som du tror er deg selv - og den servilitet du finner i
dette «korrekte» - fordi du ikke har noe annet å holde deg til. Du kan ikke
konstruere deg ut av det uansett begavelser og ferdigheter du måtte ha eller
har ervervet deg. Du er faktisk låst. Du er en parasitt på deg selv og en evig,
ontologisk Sisyfos, intet mindre.
Så fins det syntetisk som er aprioriske? Joda, så absolutt.
Og slike setninger er nettopp emosjonene, dvs de servilt betingede korrekte
emosjoner, setninger vi agerer på, setninger med agens. Vi slipper ikke unna
dem, kan ikke flykte fra dem og «man» er ikke bare litt servilt emosjonelt
korrekt eller delvis servilt emosjonelt korrekt, nei, man er begge samtidig.
Man er i dag, servilt emosjonelt korrekt og servilt emosjonelt korrekt
samtidig, ikke samtidig syndere og frelste, for å ta Luther, som sa at vi var
syndere og rettferdige samtidig, og ikke bare delvis på samme tid, vi som tror.
Kommer vi til emosjoner er løpet kjørt: Vi er som om det var oppleste og
vedtatt en gang for alle at i vi i dag er
ikke-servilt-betinget-emosjonelt-korrekte og servilt-betinget-emosjonelt-korrekte
samtidig. To negasjoner altså, hvilket utgjør ett faktum, ontologisk, for vår
bruk her.
Jeg snakker om «du» her, noen ganger og så tror du kanskje
at dette gelder spesielt «deg», du alene, hjemme, på en måte. Men dessverre,
jeg tenker ikke på deg, saken her gjelder noe helt annet, det gjelder det store
og hele og nye Vi’et. Det er oss det dreier seg om, kollektivt. Vi er alle
servilt betinget emosjonelt korrekte alle sammen selv om bare du og jeg forstår
hva jeg snakker om. Slik er det bare. Tenk over det. Se det. Og ta konsekvensen
– og hvor vil det føre deg? Ut av lenkene, ut av emosjonshelvetet ditt?
Nei, det holder ikke, det hjelper ikke. Vi trenger hjelp utenfra, kort og godt. Og du bør tenke over det. Du trenger faktisk hjelp, hvis du noen sinne blir klar over at du rasler i lenker og vil ut og frem, uten å klare det selv.
Og med dette har jeg antydet et håp, et objektivt håp.
Dragning mot, tiltrekning og frastøting. Det foregår en stadig kamp mellom emosjoner og følelser. De er begge beveggrunner, tendenser og agenser, disposisjoner og lidenskaper, karaktertrekk og vaner, enkle ønsker og enkle behov, mellom inntrykk og uttrykk, mellom tvil og tro. Mellom uforbeholden tillit og begrunnet skepsis. Mellom frihet og bundethet. Mellom en avtale og en virkelighet, mellom et er og et bør. Mellom en form og et innhold.
Emosjoner og følelser utløses av ulike faktorer, ulike konstitusjonelle og situasjonelle faktorer eller rammeverk. Emosjoner vil ut av det immanente, følelser vil forsterke immanensen. Emosjonene «tenker» langsiktig, følelsene i nå-et; emosjoner vil ha det evige, følelsene det aktuelle og timelige.
Følelser er svingninger, stemninger; de er beskrivbare og selvsagt erfarbare. Følelser dikteres ofte av spenningen mellom lyst-ulyst, behov – tilfredsstillelse. Det er forholdsvis lettutløselige, lettantennelige og konkret rettede, lett gjenkjennelige. Emosjonene er mer langsiktig rettede, planleggende og underliggende og vanskeligere å tolke en gang for alle; men de er ikke flyktige, som følelsene kan være, de stikker dypere, de utgjør på en måte grunnfjellet: de nøyer seg ikke med å synge nasjonalsangen av og til, i lykkerus og begeistring over flagget, de er mer patriotiske og konservative, og – stabile. Uten at vi merker så mye til dem. Følelser er mer «feature». Emosjoner mer «facts». Emosjoner tenderer mot det forsettlige, følelser mot patos og umiddelbarhet. Følelser knytter seg til det sentimentale, emosjoner til distanse og syntese. Følelsene er analytiske, individuelle eller individualistiske; emosjonene henvender seg til kollektivet, på en mer grunnleggende måte, ikke bare retorisk. Følelser er mer utagerende og handlingsrettet mens emosjonene er mer introverte og med hang til selvrefleksjon. Følelser «staser» og etablerer seg på sjelen, men emosjonene fundamenteres i kroppen.
Følelser kan utarte i besettelser og maniske handlings- og
tenke mønstre. De bryter gjerne rammeverk, mens emosjonene forholder seg til
paradigmene og de større linjer og de lengre tidsrelasjoner. Emosjoner er mer
åpne for plikt, følelser mer åpne for intensjon. Begge kan ha store problemer
med å forholde seg til konsekvenser, men emosjoner kan utgjøre et sterkere
forsvar i utfall som medfører stor usikkerhet og mye frykt og angst. Følelser
kan stimuleres, emosjoner må overtales. Følelser tillater og ønsker velkommen
subliminal påvirkning, emosjoner forsøke å unngå den. Følelser er mer
umiddelbare og kan virke mer ærlige mens emosjoner er bedre til å takle
ambivalens; emosjoner trenger litt mer tid og vil tenke seg om. Følelser er mer
åpne for normer og regler; emosjoner ønsker lover og forskrifter fra sentralt
hold. De servilt betinget emosjonelt korrekte vet at det sterkeste virkemiddel
de har til disposisjon, er forholdet til folks følelser. De vet de kan spille
på følelser og at folk ofte identifiserer sine følelser med argumenter. De vet
at følelser har overtatt fra fornuften alle styringsredskaper. Derfor nøler de
da heller ikke med å bruke hersketeknikker helt bevisst og systematisk. De vet
at det virker.
Følelser gjør seg avhengig av karismatikk og sverming, emosjoner av systematikk og en nøkternhet de ofte betrakter som «smartere» og mer ansvarlige. Følelser faller for – og forsøker til og med å pådytte - empati; emosjoner for solidaritet. Emosjoner trenger etikk, følelser moral. Følelser hengir seg til individer, emosjoner til personer og personlighet. Emosjoner trenger forskning, følelser trenger stemning.
Emosjonelle fokuserer på forskning, teologi og juss;
følelsesmennesker mer på journalistikk og pedagogikk og sosiale ferdigheter.
Emosjoner springer ut av habit, medfødte eller tillærte evner, eller anlegg, i seg
selv en slags nåde, sett med moderne øyne; følelser fokuserer på ferdigheter og
prosesser. Emosjoner trenger samtaler og dialog, følelser trenger dialektikk og
sprang eller fideisme.
Emosjoner dras mot funksjoner, følelser mot dette å fungere. Emosjoner danner et lim, følelser dras mot fristilling – av noen kalt frigjøring, spesielt individuell uavhengighet av alt fra tradisjoner til tro, i den fulle overbevisning at dette bør gjelde for alle hver for seg. Det har noe med identitet å gjøre, selvsagt. Men i dag, hvor identiteten bestemmes kun i det immanente, der blir det selvsagt ikke tid, syn og rom for det transcendente eller transcendentale, det hinsige eller overnaturlige, (enda så naturlig det er). Når alt må forankres i det jordslige og timelige, i det dennesidige, blir alt avhengig av tid, sted og emosjoner, av det absolutt relative som aldri kan gi virkelig fred og sann ro. Lønnen blir alltid bli en flakkende og urolig tilværelse, et liv uten hvile og i unødvendig destruktiv indre og ytre spenning og hvor løsningen er å gjøre seg så mye servil og opportunistisk som mulig og så lite frihetselskende og forløst som mulig.
Emosjoner er kanskje lim med substans, følelser en substans uten lim. Hva som er partikkel og hva som er bølge her, er ikke godt å si, men de ser ut til å operere like mye parallelt som digitalt og analogt.
Følelser er lette å oppdage og beskrive både i seg selv og hos andre. Emosjoner forekommer mer vage, skulte, vanskeligere «å hente frem» og sette navn på – emosjoner går i langsom film, følelser i rasende tempo. Emosjoner kan utvikles, følelser formes – sett i forhold til deres ulike «jordsmonn».
Følelsene sier: Jeg har følelser for han eller henne. Emosjonene holder seg tause og mer i bakgrunnen, eller i undergrunnen. Følelsene sier: Det gir meg en god følelse å …. f eks hjelpe eller bidra med noe. Emosjonene viser dette på en annen måte, de proklamerer ikke, men forventer akklamasjon for jevnt og trutt arbeid på sikt.
Både følelser og emosjoner er både beveggrunner og grunner for beveggrunner. Vi snakker om god eller dårlig stemning – det kan dreier seg om emosjoner og følelser. Ingen av dem kan være direkte incitamenter eller motiver: Man går riktig nok på konsert for å oppleve så mangt, men motivet eller incitamentet er ikke beveggrunnen selv. Emosjoner og følelser i seg selv kan ikke motivere noen til innsats av ulike slag. De kan etterjages, ja, selvsagt, men ikke uten ledsagende «omstendigheter». Å forstille seg i gode, edle altruistiske følelser eller emosjoner vil «føles", oppleves eller tenkes som kunstig, så klart, men i visse kontekster føler man at man må spille et skuespill og innta en rolle, uten at det føles naturlig, med mindre man har vendt seg til å gjøre det, da vil dette å serviliserer seg føles som noe normalt, selv om emosjonene skulle hviske en i øret at dette er feil og forkjært. Noen vil da stålsette og glemme ytterligere noe av sitt eget jeg, sitt eget sunna og sanne selv. Hvem vil ikke fortrenge «phony» tildragelser eller onde tro? Man tror til tross for dette at et slik hamskifte er naturlig for mennesker, og da har man dratt seg langt inn i illusjonenes verden. Møte med realitetene kan blir desto verre.
Man skal selvsagt være var for og våken for både emosjoner og følelser. De bør pleies på beste måter og med måte. De oppstår ikke av ren materie selv om noen utrolig nok vil tro at de oppstår eller til og med skapes av ren kjemi eller biologi. De er – vil jeg si - funksjoner av sjel og ånd, pluss kropp. De befinner seg like ofte i periferien som i sentrum, får jeg håpe. De er begge sentrifugale og sentripetale samtidig – og derfor ligger «skaperverket» både i indre og ytre spenning.
Hvem er meste relasjonelle: Følelsene eller emosjonene? Kan vi tenke oss følelser og emosjoner uten deres negasjon? Kan vi se den manglende komplementariteten her?
Emosjoner er ofte intra-vert orienterte, følelser inter-vert
orienterte. De møtes ofte i det ekstra-verte. Vi snakker om introverte
personer, ekstra-verte personer, om mennesker som en enhet eller helhet. Det er
som om emosjonene og følelsene kleber seg disse personlighetstypene og får dem
til å sprelle for seg, ofte meget lydløst og pent, men somme tider i utbrudd
som kan skremme, uten at det er noen – objektiv
- grunn til det, egentlig. Man øser seg opp uten grunn og demper seg ned
så snart «det» går over.
Uten følelser, ingen musikk, ingen poesi, ingen kreativitet, ingen vitenskap, ingen visjon og forskning, ja, og heller ingen kultur, ingen politikk og ingen ideologier. Og ingen empati, sympati eller solidaritet. Så viktig er dette doxologiske feltet jeg snakker om. Og så har vi den vanskelige kjærligheten. Jeg må bare si at vi har full «anledning» til å kultivere også våre emosjoner og følelser. Vi står faktisk overfor et visst valg: Det kommer an på hvordan vi nærmer oss dem, om vi lar dem overstyre oss, eller vi dem. Vi kan rasjonalisere dem, vi kan sublimere dem og kanalisere dem. Eller neglisjere dem. Emosjonene har et bedre tak i det underbevisste mens følelsene sitter i hukommelsen.
Følelser er mer objekt-relaterte enn emosjonene, men de følges begge av sine skygger og speiler og begge kan være både sure og tverre, og mer eller mindre likt dumme. Vi «slipper ikke unna dem», med mindre vi er psykopater.
Emosjoner spiller over i det gode, vakre og sanne. Disse er universalier, allmennbegreper med reell virkelighet. De kan, så å si, la seg regjere av det onde og nedbrytende med disses perversjoner. Og det er selvsagt her «de servilt betinget korrekte emosjoner» kommer inn. De servilt betingede lar seg ofte styre helt ubevisst, men like fullt på opportunisme og manglende helhetsperspektiv. De makter ikke å skjelne og skille mellom reelle trusler og fakter, propaganda og tilsynelatende akademisk lødige argumenter. De er hovmodige og vet ikke hva ydmykhet er. De fester sin emosjoner – og dermed sin lit - til grupper mer enn til reelle individer eller enkeltpersoner. De lever så å si komplett gjennom hva gruppen gjør og hvem den består av. Den vet ikke hva patriotisme er. Det er populasjoner, grupper – minoriteter av ulike slag, som alltid står i fokus og som de forsøker å skinne gjennom. De er ofte påtagelig sentimentale – livet er et annet sted – og fordi de har fremmedgjort seg fra seg selv, føler de seg lett fremmedgjort i en verden de selv konstruere nettopp som fremmedgjort – spesielt fra akkurat deres egne høye idealer. De inviterer heller inn besettelser og manisk handling og holdning fremfor å distansere seg med et formål å etablere mer indre og ytre harmoni via sunn refleksjon og realistiske lærekrefter og åndelige ledere, (som ikke lenger fins). «De servile» frykter objektivitet og forguder ekstrem individualisme og subjektivisme. De er ofte besatt av ren nominalisme, en erkjennelsesvei som bare kan ende i full solipsisme eller schizofrene eller radikalt selvopptatt schizoide tilstander. Og bare legg merke til det: Det kommer aldri en god latter derfra. Til det er de for selvhøytidelige i sitt tilsynelatende alvor. De kan heller ikke synge, de nøyer seg med «å si frem noe». Og ser de hva en ballett er? Får de med seg skjønnheten og ynden, styrken og overskridelsen av tyngdekraften, så å si?
De frykter paradoksene, for her kan de ikke gi de teknisk riktige eller korrekte svarene:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/paradoksene-og-vart-instinkt-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/03/den-muslimske-terroristen-psykotisk.html
Emosjoner og følelser gjennomstrømmer både kropp, sjel og ånd. De angår hele mennesket og gir mennesket som sådant verd. De påvirker også persepsjon og kognisjon og kan faktisk springe frem fra tanken og få sine ord eller begreper og betegnelser fra intellektet. Men er sjelen en substans adskilt fra kroppen eller materien? Eller limes disse funksjonene eller relasjonen sammen av emosjonene? For å sitere fra en bok: Epikureerne mente at sjelen bodde i kroppen og ga den liv; kunnskap om verden kom til sjelen gjennom sansene. Stoikerne trodde at sjelen gjennomtrengte hele kroppen og fikk den til å henge sammen, og at den selv var kilden til både oppfattelse og fornuft.
I dag kan vi bytte ut sjelen her med emosjonene og
følelsene. Følelsene bor i kroppen og gir den liv. Kunnskap om verden kommer
gjennom emosjoner og følelser. Ja, man mener også, samtidig, at emosjoner og
følelser gjennomtrenger alle relasjoner og er selve kilden til oppfattelse og
fornuft. Fornuften er blitt emosjonenes tjenestepike. Ikke rart at det er fritt
frem for servilt betinget emosjonell korrekthet.
Vi lever – derfor – i probabilismens tidsalder: Utformet av B de Medina 1528-80. Han utvidet prinsippet til moralske handlinger som lenge hadde gjeldt i teologiske anliggender. Det er lovlig eller gyldig å hevde en mening selv om den ikke kan bevises (ut fra eksempler bygget på Bibelen). Det blir altså lov å følge et sannsynlig korrekt handlingsforløp.
Den sannsynlige regelen er ikke obligatorisk siden den ennå
ikke er bevist, men det faktum alene at den sannsynlig vis er lovlig, viser at
den fornuftsmessig er akseptabel. Så lenge det ikke er sikkert at en handling
er syndig, så er den lovlig, dvs sannsynlig – en vinkel som gjorde moral nokså
fleksibel. (s 141 i Justo L. Conzales, essential theological Terms).
Er et jesuittisk prinsipp om at man kan handle i strid med sin samvittighet dersom man kan påberope seg de kirkelige morallæreres autoritet.
https://snl.no/.search?query=probabilismen+
Kommentar: Man kan jo tenke seg hvordan det forholder seg i
dag uten samvittighet (og linken til både Gud og samfunn) og uten kirkelige
autoriteter …
Få er I dag klar over at probabilismen kom fra
jesuittiske kretser. Vi er med andre ord blitt mer «jesuttiske ateister» enn vi
aner. Den servilt betinget emosjonelle korrekte aktør kan stole på og unnskylde
seg med at folk vil mene at det de driver på med, er lovlig, selv om deres
metode er syndig og selv om det strider mot samvittigheten å underlegge seg f
eks islam.
Tilværelsen blir et Flatland for psykopater uten emosjoner og følelser, jeg håper du har hørt om Flatland, det eksisterer.
Du skal elske din neste som deg selv – akk, om vi bare hadde maktet. Det mest naturlige for emosjoner og følelse er at de er negasjoner av vacuumet. De søker sin syntese, sitt coinsidentia oppositorum. Et menneske uten emosjoner og følelser kan aldri heles, hvis det vitterlig er tømt for alle emosjoner og følelser – tenk på det, og da er du så godt som død, selv om du ennå skulle ligge i respirator.
Når kvinner steines under fjerne himmelstrøk, vekker det hos oss sterke følelser, gjerne i form av vrede – og angst.
Fordi det strider mot universelle morallover og universelle menneskerettigheter? Eller fordi det strider mot vårt følelsesliv? Hvorfor vekker ikke steiningen hverken vrede, angst eller emosjoner og dårlige følelser under de fjerne himmelstrøk? Kan vi stole på den samvittigheten og den naturlige loven som vi ennå forutsetter her i Vesten at vi er født med? Eller er vi ikke alle skapt med den hjerteloven som er skrevet på våre hjerter, slik Bibelen forteller.
Hvis du skulle men at gudsbildet i deg er tapt, fordi det i din logikk aldri var der, og fordi Gud ikke eksiterer, ut fra din logikk, må du faktisk mene at både samvittigheten, følelsene og emosjonene, og all moral, faktisk er relative størrelser og at det ikke finnes noen objektiv, universell, standard.
Og la oss si at det er dette paradigme vi alle lever i i Vesten i dag, at alle er virkelig preget av slike tanker, konstrualer og konsepter, og at alle vet det, på en måte, mer eller mindre overflatisk.
Jeg nevnte sublimering etc over. Og spørsmålet om hvem som
skal styre og ta styringen. Og det er her det jeg kaller «de servilt betinget
korrekte emosjoner» kommer inn.
Når jeg snakker om «servilt», går det på den tendensen mange har til hovmod, et begrep som ikke enses stort i dag. At emosjonene dessuten er «betinget» går på dette å oppfatte ytre omstendigheter eller rammeverk eller kontekster som et område det gjelder å få mest mulig ut av, til fordel for en selv, i form av for eksempel å unngå mest mulig utfordringer, problemer og ubehaget ved å tenke eller resonnere, forsøksvis selvstendig og i relasjon til «høyere standarder», en høyere samvittighet.
Ofte forstår ikke de servile at de er betinget servile, dvs
at det er omstendighetene som produserer serviliteten subliminalt. For så vidt
er de «uskyldige», men skylden består i at de øker tendensen mot det servile,
de øker sin avhengighet av den gruppen man helt vil tilhøre uten innsikt i at
de selv dermed gjør seg svakrer og svakere, stilt overfor spesielt muligheten
for kommende nære, store samfunnsomveltninger. De er ikke integrert i sine
verdier, sin menneskeoppfatning, sitt verdisyn, sin virkelighetsoppfatning. De
har motsatt seg tilbud og forsøk på å lære dem om disse tingene. De er faktisk
ikke i stand til å ta imot slike tilbud og oppfordringer. De anser dem for
irrelevante. Eller så påstår de med stor styrke – spesielt overfor seg selv –
at nettopp deres virkelighetsoppfatning og deres verdier er andres høyt
overlegne. Det er ofte tydelig hvor komisk og forstilt dette er, og hvor
inkonsekvente slike mennesker er og hvor lett de kan bære denne inkonsistensen.
Å bli snever, tror de, er en trygg og respektfull metode å bli viktig og
betydningsfull på. Akkurat som den sinte blir mer rettferdig jo mer sint han
blir – og gjerne jo mindre kontrollerbare han blir.
Serviliteten, som faktisk både er en emosjon og en følelse, er som regel svært grunt fundamentert. Dens røtter når ikke frem til hele personen, den hindrer kontakt med det dypere Selvet eller med de mer holdbare mentale strukturene. Servile mennesker er både overflatiske og selvstendige i den forstand at de tror de kan outsmarte eller lure andre eller lure til seg goder uten å ha fortjent det, i den ublu tro at de fortjener gode som ikke tilkommer dem.
Slike mennesker lider av mindreverdskomplekser, men forsøker
å fremstå som sikre og trygge, - og smarte. De retter kappen etter vinden men
forsøker å skjulte det – til sambruddet kommer, og det kan ta veldig lang tid
før det – erkjennelsen og sannheten -
kommer, kanskje kommer det aldri. De fremstår som pålitelige, og vet for så
vidt hva som er rett og galt, skjønt og sant, egenskaper de mangler i seg selv
og som de ikke kan ha et ærlig og frimodig forhold til.
Slike mennesker blir ofte det jeg kaller hypermagikere: De er tyver eller parasitter på andre mennesker bekostning og gir seg ut for å fullmakter fra de svake, fullmakter de ikke har. De poserer av hjertes lyst, så å si, og stiller ofte ut ofre og offerhjelpere som objekter eller fetisjer som de vet må gi seg fra sine – i deres øyne – magiske krefter. De tabloidiserer ofte andres lidelser for selv å kunne fremstå som ekstra altruistiske. Og folk går fem på, spesielt andre servilt betinget emosjonelt korrekte mennesker.
I sannhet en slesk geskjeft. Kremmere i lidelse. De stiller
ut andre som hjelper og hyller og forguder dem, men sjelden ser vi noe til de
mange lidende. Her hjelper hjelperne andre hjelpere kanskje like mye eller mer
enn de hjelper de lidende.
Ofte gjør slike magikere seg til rasende «empatikere» og aggressivt hatefulle mot all god argumentasjon, og faktisk all god og edel intensjon, på et helt skakt emosjonelt grunnlag. Emosjoner og hat går her i ett. De kan neppe sies å være det vi kaller «hele mennesker». I beste fall er de grunne moralister. De kommer i alle fasonger, fra redaktører til forskere. Den anklager andre for å hat der ingen grunn for en slik påstand finnes. Et eksempel:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/br-human-etisk-forbund-na-ta-kvelden.html
Jeg skrev følgende i affekt:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/noen-sannheter-i-en-fantastisk.html
Mange servilt
betinget emosjonelt betingede mennesker tåler ikke lidelse, ikke engang nå den
skildres på en film:
Om Passion of
Christ av Mel Gibson, NRK i 2004: – Denne filmen vil jeg ikke anbefale til
noen. Den er rett og slett grusom, sier biskop Gunnar Stålsett etter å
ha sett Mel Gibsons dramatisering av Jesu lidelseshistorie. Kilde: NTB,
Publisert 19. mars 2004 kl. 09:10 Oppdatert 19. mars 2004 kl. 10:32,her
– Jeg ble rett og slett kvalm, er Oslo-biskop Gunnar
Stålsetts umiddelbare reaksjon etter å ha sett "The Passion of the
Christ" på en forhåndsvisning torsdag.
Jeg spør: Hva må da ikke reelle lidelser gjøre med Stålsett? Vil han bli mindre kvalm.
Detter bare som et a propos.
Er følelser og emosjoner inkompatible? Nei, selvsagt ikke. Er de inkongruente? Overhodet ikke.
De henger for så vidt sammen som erteris og utfyller
hverandre. Som regel samarbeider de godt; de oppleves om symbiotiske. For å
utfylle, snakker vi om lidenskaper, pasjoner. Følelsesutbrudd forteller mer
negativt om den som får utbruddet enn den som rammes.
Det går en råd tråd gjennom alt dette. Sinne, hovmod, løgn eller forstillelse, misunnelse, gjerrighet, frykt, fråtsing, skamløshet – og latskap.
Det dreier som grunnsynder, de vi ikke slipper unna og som
vi ikke kan flykte fra. De kan selvsagt graderes, selvforedling er ingen
svakhet, i gamle dager kalt man det – forsøk – på helliggjørelse.
Håp, tro og kjærlighet?
http://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html
Se denne nydelig lotusen her:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/lotusen-jussen-troen-og-det.html
Hvordan kan vi se på oss selv, hvordan bør vi se på oss selv?
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html
Laster og dyder har begge både et emosjonelt og et følelsesmessig fundament. Det har også de klassiske dydene:
De fire dydene er:
- Visdom (φρόνησις, fronēsis): å kunne bedømme hva som er riktig handling i en gitt situasjon.
- Rettferd (δικαιοσύνη, dikaiosynē): avveiningen mellom egne og andres behov, den mest omfattende og viktigste dyd.[1]
- Måtehold (σωφροσύνη, sōphrosynē): praktisere selvkontroll og moderasjon.
- Mot (ἀνδρεία, andreia): egenskapen til å kunne konfrontere frykt, trusler, og usikkerhet.
https://no.wikipedia.org/wiki/Kardinaldyd
Serviliteten hakker på og undergraver visdom, rettferd,
måtehold og mot. Så enkelt og vanskelig er det. Det foregår en stadig kamp
mellom er’et og bør’et. Den som tror han besitter eller eier de korrekte
emosjoner er grunnleggende og ironisk sett den mest servile av alle og derfor
også den med svakest dømmekraft, det minste mål av rettferd, den minste
måtehold og det svakeste motet, dvs den største feighet og egentlige
destruktive forvirring av alle.
Fins det så noen panacea for alt dette? Jeg for min del sitter ikke på noen universalløsning eller kur. Det nytter ikke å begynne med curare eller eleksir. Det nytter heller ikke å gå rundt og pumpe likegyldighetsmedisin og tror det skal gå seg til, fordi vi ikke lenger vet hva ansvar, flagg og konge er. Men vi må begynne å tenke nytt og annerledes, se ting på en annen og mer fruktbare, mer frimodig og stadig mer kreativ måte.
Uten et temperament med åpen favn og åpne glugger, ser vi
ikke livet, linjene, spenningene og fasettene, og at de lever, og at de
trenger et personlig blikk, et personlig forhold, vi ser kort og godt ikke
dramaet og alt blir kjedelig og flyktig. Husk at av intet, flyter intet. Da
lever vi bare på fakta og kan ikke annet enn å tygge gråstein uten å forstå hva
vi gjør idet vi glemmer de gamle, store idealer om menneskets frihet til ansvar
og forpliktelse og alt øvrig sett i evighetsperspektiv og under Guds rike nåde.
Det er i et slikt drama vi må se følelser og emosjoner i dag. Glemmer vi selve
dramaet, forakter og forkaster vi faktisk de emosjoner og følelser som er og
bør være så kostelige for oss, at …
http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html
Om synder og katharsis:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html
De korrektes credo:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
Om synteresis/syndynderesis, conscientia og samvittigheten, et «par» som kan minne om «paret» emosjon-følelse:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html
Et tankekorn: Moralske dimensjoner? Jonathan Haidt lister
opp følgende:
1 omsorg
2 rettferdighet
3 frihet
4 lojalitet
5 autoritet
6 hellighet
Moral foundations theory, (en ca 10 – 15 år gammel bok av psykologen Jonathan Haidt), har oppdaget noe høyst merkverdig. Konservative mennesker har eller hadde en moralsk oppfatning som omfattet alle de 6 ovennevnte dimensjonene. Alle dimensjonene ble «mobilisert» for å kunne beskrive ulike aktiviteter som gode eller dårlige (onde).
Liberale mennesker – på venstresiden – derimot, hadde en
moralsk oppfatning hvor kun de 3 første dimensjonene inngikk i vurderingen. De
liberale kunne overhodet ikke se om en gjerning var god eller dårlig (ond) på
de 3 sistnevnte. Det handlet altså om at de totalt savnet forståelse om at
andre mennesker legger moralske aspekter på en viss gjerning innenfor de
sistnevnte dimensjonene.
Observasjon: Som vi ser settes omsorg,
rettferdighet og frihet opp som nødvendige kategorier. De er alle preget av
emosjoner og følelser.
De siste tre dimensjonene går mer på objektive «størrelser»,
på kognisjon mer enn emosjon. Denne vendingen fra «tanke» til «følelse» vil få
store konsekvenser fremover. Vi lar oss styre mer av følelser enn fornuft.
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/mellomkirkelig-rad-et-rad-besatt-av.html
