Hva mener jeg med termen «juridico-religico»? Og at vår
samfunnsdiskurs i dag er sterkt preget av fraværet av et slikt perspektiv?
Jo, for det første ikke fordi jeg ønsker diskursen
tilbake til en snever oppfatning av Naturretten og den ofte så altfor
kasuistiske juridiske tekning som på mange måter var dominerende i
Middelalderen. Et eksempel som ikke bør brukes som et eksempel til
etterfølgelse, kan klargjøre:
I Middelalder-jussen kan man finne følgende for oss
vanlige i dag helt uforståelige juss, med begrunnelse i nettopp det strengt religico-jurico-tankesettet,
tankeforutsetningene i den gangs verdensoppfatning og diskursparadigme:
Saken eller eksempelet her dreier seg om en voldtatt
kvinne som føder tvillinger som en direkte følge av voldtekten. Den ordinære
straffen for voldtekt er – la, oss si – 10 år, den gang. Man skulle da kanskje
tro at voldtektsmannen fikk strengere straff enn bare ti år, men nei, da,
mannen får en straff på bare 2 års fengsel.
Det interessante og viktig her ligger i lovens og
domstolens jurdico-religico
tankeforutsetninger. Jussen avhenger her av troen og troen av jussen,
følgeriktig og i ypperste potens, den gang, altså.
Men hvorfor bare 5 år, når forbryteren ifølge troen og
loven fortjener 10 år? Jo, svaret gir seg i det bud eller den formaning Gud gir
mennesket: Former dere, blir mange, legg jorden under forvaltning.
Når så voldtektsmannen beviselig har bidratt til
menneskets formering eller «forflering», så må han han tross alt ha gjort noe godt, han har jo ikke brutt den side
av Guds forming som nettopp gikk ut på å forflere menneskene på jorden. I seg
selv innebærer dette da en plikt for dommere, lovgivere og kirken selv til å
utmåle så mild straff som mulig, alt tatt i betraktning. Det skal være
proporsjon i det: Det dobbelte av fem er ti. Jo fler barn voldtektsmannen kan
sette til verden, så å si, jo bedre! Han «innsats» står i forhold både til fem
og t!
Stort mer bisart kan det vel ikke tenkes, men her tenkes
det i rent formale kategorier, det gjøres kategorimistak. Meningen med å mynte
termen «juridco-religico», slik vi
har gjort det her på bloggen, er ikke å få folk til å gå tilbake til
tankegangen og de tankeforutsetningene som Middelalderen var preget så dypt av.
Nei, å tenke jurido-religico har et
helt annet sikte: Det dreier seg om å dreie tankene bort fra billige
psykologiseringer eller antropo-sosiologiseringer i samfunnsdebatten. For
tankeforutsetninger for dagens debatt er stort sett helt ensidig fokusert på
enten mentale eller sosiologiske forklaringsmodeller og forklaringsmetoder når
det kommer til å forstå hvilken rolle islam som sådan har på
samfunnsutviklingen, ikke bare i dag, men for alle og for all fremtid i landet
og blant folket.
Ved å ta bort fokus og tankeforutsetninger fra det
juridiske og religiøse perspektiv i debatten og diskursen, åpnet man opp for et
kulturelt og politisk regimer som hovedsakelig må ty til emosjoner som konstituerende
fundament for kulturelle og politiske verdivalg, kort sagt for all politikk og
all kultur. Vi åpner da for et regime som begynner å ligne på et svært lite
liberalt og tolerant emokratiet og hvor emosjonene da danner selve
grunnpillaren i ideologien og hvor emosjoner, følelser og «smak, snakk og
behag» til enhver tid – og for enhver -
da vil konstituere selve ideologien, eller overbygningen. (En ideologi
er som alle vet en struktur av ytre makt-fortellinger eller doktriner eller
troer eller truismer – kall dem gjerne floskler eller platte skjemaer eller
maler- hvis funksjon alene er å
rettferdiggjøre seg selv og å sabotere andre konkurrerende idelogier eller
trossystemer og deres representanter eller fullmektigers mer eller mindre
subjektive tolkning av underliggende samfunnsrealiteter, alt under påskudd av å
ville Det gode, enten for å beskytte, støtte og fremme en annen bestemt klasse,
gruppe eller religions selv-formulerte, primært materielle, behov og
interesser, eller for rett og slett å tilrane seg selv –mer eller mindre privat
- effekten eller utbyttet som flyter fra slik strategier og metoder. Ideologier
legger ikke bånd på den pure egeninteresse, - verden har ennå ikke sett det
meste på dette området og i denne kampen)
Det er denne utvikling vi vi advare mot, i håp om at
«tanken» teller og at tanker kan forandres, for å virke til det bedre, til en
mer realistisk politikk, på alle områder. Metafysikk og analytisk tenkning, ved
siden av gudstroen, virker i dag imidlertid i det stille, ja, nesten umerkelig,
det betyr ikke at metafysikken og den analytiske tekningen ikke lenger er
virksom og at de ikke har agens, snarer tvert imot, det er bare det at de går
under radaren i diskursen av i dag og slik mer eller mindreholdes skjult for
meningmann, for å si det sånn.
Derfor er det juridico-religico mennesket så
viktig å bringe frem i lyset. Det
juridico-religico mennesket er imidlertid ingen supermann eller
supermenneske. Snarere tvert imot. Det
juridico-religico mennesket bærer nemlig med seg i sin juridisk-religiøse
mentale grunnvoll også begrepet «hovmod», som både kan ha et religiøst og et
juridisk-politisk-filosofisk. Det
juridico-religico mennesket vet at «hovmod står for fall», men at det har
et innebygd apparat til hjelp for å komme denne fristelsen i forkjøpet: Ikke
bare emosjonens forrang, men tankene og fornuftens likestilling, i kooperasjon
eller dialektisk, både mentalt og i praksis. Det juridico-religico mennesket ser behov for og ønsker å la indre
krefter og personlige forutsetninger eller mentale strukturer få komme til sin
rett. Man trenger «veiledning» når indre spenninger truer med å undergrave en,
indre motsetninger kjemper mot hverandre
og truer med å overmanne en og sette en ut av spill. Dette gjelder også på det
kollektive planet. Termen juridico-religico er tenkt å bidra
til å gi bedre grunnlag for å analysere, vurdere og ta sine verdivalg,
relasjoner og standpunkter i samfunnsdiskursen på et bredest mulig og optimalt
grunnlag, ikke bare på lojalitetsmessig og følelsesmessig grunnlag, men også
fornufts- og forstandsmessig grunnlag. Dette fordi det seriøst angår den
enkelte og hans medborgeres ennå demokratiske frihet.
Kort sagt: Det juridico-religico
mennesket ønsker å bruke «hele seg», ikke bare følelser, men også «mage» og
«hode». Ikke bar «hjertet», men også Logos. Bare da vet det juridico-religico mennesket at han
er på rett vei og at den veien han velger og står for er den ydmykes vei,
den veien som ikke ensidig lar seg konstituere av nykker og tilfeldige «likes»
og barnslige preferanser.
Det juridico-religico
mennesket vil makte å motsette seg å bli en hypermagiker – se her
og om
Tajiks julekronikk og Vårt Lands uredelighet - et individ som i funksjon nettopp er
en magiker av i dag», en post-vitenskapelig magiker, om man vil, selv om magikeren selv vil benekte at han er falt
som offer for fristelsen til å drive magi og dette med alle pigger ute, en
benektelse som vil vise at han ikke skjønner poenget, at han gjør seg
uangripelig og fortreffelig, og derfor, i rett forstand dum og uforstandig. Og
helt ubrukelig som «dialogpartner» i dette perspektivet.
Post-magikeren benytter seg av en teknikk (for
selvoppholdelse og selvforfremmelse, i all forstand), magien, en teknikk eller
metode som for lengst burde ha vært gjennomskuet av langt flere debatt-aktører
enn tilfellet er i dag, for det denne magien er. Den burde ha vært ute av
bildet for lenge siden, men enn så lenge som det er fritt frem uten å bli
gjennomskuet, fortsetter hypermagikeren
som før, han blir ikke lei av å bruke denne listen, han trygler for og tror på den
og betrakter den som det «edleste» middel han har til rådighet, og, ja, han ser
magien ikke bare som et mål som helliger ethvert middel, hypermagikeren forutsetter i sitt stille sinn at han er eller bør
være alle andre aktører moralsk overlegen, selv om han ironisk nok «objektivt» skulle
befinne seg i en underordnet posisjon, flere hakk ned på den rangstige han selv
setter opp som et alfa og omega for seg selv og sine ge like og begredelige
«brothers in arms».
Det juridico-religico
mennesket vil også være i stand til å se at «godhet» faktisk – kynisk - kan
betraktes som en vare eller tjeneste på selve markedet, det generelle, globale
markedet, hvor alle tenkelige krefter utspiller seg i en stadig pågående kamp
og konkurranse seg imellom, på alle nivåer og måter, rundt en gullkalv eller en
«hellig gral» som for dem MÅ eksistere, så å si av nødvendighet, enten den nå
anses som den rene affeksjonsverdi, eller som en universelt brukt «klingende»
mynt eller tilsvarende «hard valuta». Opportunismen i selvtilfredsstillelsen her
overgår ofte fantasien.
De gamle grekere, som de ofte kalles, de greske filosofer
som fe eks Platon, Sokrates og Aristoteles, var levende opptatt av hvordan man
kunne forstå og forklare samfunnsovringene, og de bakenforliggende årsaker og realiteter.
De tenkte, skrev, følte og stilte spørsmål. Hva er virkelighet? Hvor kommer den
fra, hvor finne den, hvordan skal vi forholde oss til den – dette er
kjernespørsmål som vi engasjeres av og formes av den dag i dag. Noen av
filosofene fant virkeligheten i over-virkeligheten,
i idéene, i begrepene, i noumena, - andre
fant den i virkeligheten og i enkelttingene, i nomina eller i fenoumena. Men idéene som sådanne, kunne ingen løpe fra, det gjaldt
derfor å leve opp til idealer, skulle man få et lykkelig liv, hva enten det var
her eller «der oppe».
Filosofene lurte også på hva f esk rettferdighet var, ja, hva kunnskap er, overhodet, og hva sannhet er
og hva det gode virkelig er? Implisitt i disse spørsmålene, hvis hensikt
selvsagt var å gi føde for sjelen og fylle de tomme rom i den og i
personligheten, lå det
juridisk-religiøse aspektet innbakt som en høyst integrert del eller forutsetningen
for overhodet å kunne stille disse spørsmålene. Den juridico-religico dimensjonen ble tatt for gitt som doxa, ting som var så selvfølgelige å
vurdere og spørre ut fra, at det var unødvendig å presisere dette der de store
spørsmålene dukket opp og gjorde seg interessante både for borgerne allment og
for filosofene spesielt.
I dag er de gamle grekeres doxa fullstendig glemt. Derfor tenker da helle ikke menneskene
i dag i juridico-religico-kategorier,
hverken som begrep eller nomina. Og
det er derfor diskursen blir som den blir, fullstendig løsrevet både fra den
greske og den judeokristne religiøse og juridiske tradisjon.
Derfor hersker det også en disharmoni mellom det skjønne,
sanne og gode i debattene. Det hersker en disproporsjonalitet mellom dem, de er
ikke lenger integrert i hverandre, de er triangler, ikke «treenigheter». De
gjelder oss bare partielt til enhver tid, hvis de da virker på oss i det hele
tatt, de er scizoide, metafysiske
agenser eller virkekrefter uten samlet og samlende kraft. De er erstattet av sekundærkvaliteter
som f eks emosjoner og platt og overflatisk behovstilfredsstille, en
virkelighet som er av tertiær verdi, men som like vel trumfer alt og som
dominerer, som gitt, internalisert konstitusjon for alle debatter og alle fora
og nettaviser. De gamle grekere fremførte argumenter, ikke emosjoner. De
synliggjorde sine tanker – dvs argumenter - via alt fra tragedier og dialoger
til allegorier og metaforer, eller rent filosofiske «stykker» eller større eller
mindre avhandlinger, det gjelder både for Aristoteles og Platon m fl. I
dag oppfattes og gjelder emosjoner som om de var argumenter.
Det er ikke rart i dette bildet at vi ikke kan finne ut av
hvordan vi skal forholde oss til muslimer og islam og at motsetningene som
bygger seg opp bunner i uvitenhet og misforståelser. Og det verste er at det
nesten er umulig å øyne noen bedring, noen større realisme, noen større
fleksibilitet paret med fasthet og vilje til å bruke de forholdsregler som
tross alt forefinnes innenfor vårt demokratis forføyningsrammer. Det skjønne, gode og sanne ligger i
splintrer. De ligger der som en en gang dyrebar skatt, men nå en fullstendig
knust vase av høyeste kvalitet og verdi. De ligger der som fragmenter vi ikke
makter å sette sammen igjen, eller verdsette, ja, de kastes på historiens
skraphaug, det er nesten ikke til å fatte og begripe.
Men det er ikke bare
begrepene og argumentene som forstummes, til og med dyden, eller dygdene, er
gitt på båten. Vi kan spørre: Hvordan kan et menneske i dag forholde seg
til dydene, slik Aristoteles beskrev dem og viste oss hvordan vi skulle
forholde oss til dem? Hvordan kan vi være «gode» uten dydene? Hva er Det gode
uten motsvar i dydene?
Aristoteles skriver følgende, kort fortalt: Full
utvikling og bruk av våre evner – i en grad som er forenlig med det å leve i et
samfunn – vil gi oss lykke. Tøylesløs nytelsessyke og selvhevdelse vil bringe
oss i en evig konflikt med andre mennesker, og uansett er det uheldig for vår
karakter. Men hemninger er heller ikke av det gode. Aristoteles utvikler derfor
sin berømte lære om den gylne middelvei
mellom to ekstremer som begge er et onde. Ifølge denne er dyd mellomveien
mellom ødselhet og gjerrighet, mot mellom dumdristighet og feighet, selvrespekt
mellom forfengelighet og selvforakt, beskjedenhet mellom skamløshet og sjenanse.
Målet er alltid å være en balansert personlighet. Og han
mener at dette er måten å oppnå lykken på. Men lykke og selvrealisasjon kan
ikke finnes i individuell isolasjon, mennesket er av naturen et politisk dyr,
et zoon politicon, skrev Aristoteles.
Aristoteles påstår altså at Mennesket er et politisk dyr –
vi kan spørre: Hva med eneboerne, er denne en inkarnert protest mot denne
tanken eller forestillingen? ER Gud – et politisk dyr? Vi skal ikke gå nærmere
inn på dette her, vi må videre.
Ifølge Aristoteles kan en gjenstands idé eller form, selv om
denne ikke er noe materielt eller substansielt iboende eller foreliggende i
gjenstanden, like vel ikke eksistere adskilt fra gjenstanden. Selv om det her
altså dreier seg om noe mer enn materie. En manns kroppsbygning ikke kan
eksistere adskilt fra kroppen hans. For Aristoteles besto enhver gjenstands
sanne vesen ikke i den materie den var laget av, eller av de fire årsakstypene
han opererer med, men av den funksjon som dens entelechy tilsier. Hvis en øks hadde en sjel, ville den være å
hugge. Det samme, hvis ikke mer av det samme, vil da gjelde for mennesket. Mennesket
«besitter» noe utover materie. Det bærer en gnist i seg, kan man si, et moment som
riktig nok unnslipper Aristoteles hovedfokus, (som motsier Platons lære om
idéenes transcendens). Hos Aristoteles dreier det seg om «immanens» for «alle
penga». Hans fokus er konsentrert om det juridisk aspektet, ikke så mye av det
religiøse. Det ser ut som om han like fullt forutsetter dem som likeverdige.
Hans anliggende pro tempo avgrenser scoopet og horisonten. Han er en ad-hoc juridico tendert tenker.
Aristoteles beskrivelse av det harmoniske eller balanserte
menneske gjelder fortsatt som ideal. Hans beskrivelse i så måte er blitt et
ufravikelig axiom eller «kunnskap» i
dag. Men i dag består balansen i å ha de riktige emosjonene. Dyden er blitt
emosjonen, den korrekte emosjonen sett som en vesensegenskap ved menneske, ja,
ved dette å være menneskelig overhodet,-
fordi de «korrekte» emosjoner er blitt selve definisjonen av mennesket,
som vesen. (Man er blind for at dette er en attribusjon). Dyd er blitt gjort
til et amalgam av emosjon og holdning. Besitter man denne dyden, behøver man
ikke argumenter, og behov for selvtukt og selvforedling er et ikke-tema. «Godheten»
regnes i dag som noe man enten har eller ikke har. De gode forutsetter at deres godhet eksisterer
som en egenskap, som en iboende egenskap, hos dem selv og deres kamerater i «ånden».
Balansen som Aristoteles etterlyser og fremstiller som et
ideal, er da i virkelighet knust eller radikalt fordervet. Emosjoner
erstatter dydene. Men dermed åpner man for eksistensiell vilkårlighet,
subjektivisme og nihilisme. Vår kultur som kultur har mistet sine
eksistensielle rammevilkår og dermed også sine estetiske så vel som etiske
referansepunkter.
Vi er «lost», hvis alt håp er ute, hvis da håpet er ute. Vi
finner håpet i en ny forståelse av hva juss og religion er, den vil tvinge seg
frem og bli et gyldig imperativ. Men det
vil ta tid å finne ut av det. Opinionen er rigid, full av inertia og lite åpen for paradigmeskifte. Motstanden mot alt nytt er
fanatisk, bornert og selvdestruktiv.
Men dermed har man skåret vekk noe av det dypt menneskelige
sett i forhold til den judeokristne tradisjon: Eliten har dekonstruert
menneskets kjerne og vesen som – ontologisk - primært et juridisk orientert og
religiøst konstituert vesen. Vår tid har fratatt mennesket dets status som «homo adorans», som et vesen hvis vesen
det er å forgude, eller dyrke i vid forstand, ikke bare sett som et
intra-subjektivt individ, men i tillegg samtidig som et inter-subjetivt vesen,
i radikal, metafysisk eller ontologisk forstand. Mennesket ikke bare trenger
Gud. Mennesket er skapt ikke bare av,
men også for Gud. Vi er faktisk skapt
til å tilbe, vi er «homo adorans», i kortversjonen …
Vi er imidlertid
ikke «alt er politikk», maktpolitikk og samfunn», vi har, hvis vi er åpne, vi står fortsatt i samfunn med Gud og det
religiøse, og Gud er ikke bare skaper og opprettholder, allmektig og
allestedsnærværende, men også, fremdeles: Dommer. Men dette underslås selvsagt,
på bred front, i alle sammenhenger og relasjoner. Me: Gud «tenker» juss som
religion, og religion som «juss». Han inngår pakter med mennesker. Han har
skapt mennesket i sitt bilde og i sin likhet, et konsept som for øvrig ikke
fins i islam og som gjør islam i prinsippet ute av stand til å tenke «person»,
jamfør det faktum at islamsk juss ikke akkurat innbyr til forståelsen for
utviklingen av juridiske personer,
selskaper som isolert kan påta seg rettigheter og forpliktelser uten at dette
knyttes til enkeltmedlemmers disposisjoner, eller mangel å sådanne, og utenfor disse selskapene, som om de var
individuelle mennesker helt adskilt fra den juridisk personen. Person som
konsept står svakt i islam. I kristendommen og jødedommen står begrepet person derimot
helt i sentrum av alle tanker, situasjoner og begivenheter. I kristendom og
jødedom kan vi snakke om er Jeg-Du forhold i gudsrelasjonen.
Vi skal i
fortsetningen her ta for oss noen viktige hjelpemidler man kan bruke for å
forstå både tekster, realiteter og mennesker av i dag, velprøvde metoder opp
gjennom historien:
Først fra Store norske leksikon:
«I middelalderen ble den trefoldige fortolkningen utvidet
til en metode for fortolkning der man antok at Bibelen hadde firedobbelt mening
(latin quadriga). Det vil si:
bokstavelig, om
de historiske hendelser i fortiden
allegorisk, om
trosinnholdet
moralsk, om det
rette liv
anagogisk eller
eskatologisk, om håpet og fremtiden.
Man mente at de fire meningene potensielt var til stede i
Bibelens tekster, men ikke nødvendigvis i ethvert tekststed. Nikolaus av Lyras
Postilla super totam bibliam (1322–39, senere med tillegg av andre forfattere)
var et standardverk for middelalderens eksegese.
Den fir-foldige metoden kunne lett anvendes vilkårlig, og i
senmiddelalderen, under reformasjonen, ble det et hovedanliggende å vinne
tilbake til de enkle og klare meningene i Bibelens skrifter. Økt kjennskap til
hebraisk og gresk fremmet utviklingen, og man søkte å forene denne
språkvitenskapelige innsikten med det teologiske kravet om å tolke Skriften som
tale om Kristus. Martin Luther var blant dem som ytet en viktig innsats i dette
arbeidet».
Det leksikonet ikke
nevner er, at det er fullt mulig å se de fire tolkningsmetoder som et
nødvendig kontinuum og at helheten er større enn summen av delene. Det juridico-religico mennesket vil ikke
ha noen problemer med å se at ingen enkelt tolkingsmetode kan utelukke noen av
de andre. De henger sammen som en kjede som ikke kan brytes, og da uten at man
bryter med den juridico-religico
dimensjonen og «tilnærmingen» til virkeligheten som helhet, ikke bare som
gjenstand for det snevert psykososiale blikk og fokus som er så «in vogue» i
våre dager og som ligger under alt av det som finnes av noenlunde interessante
og generelle diskurser og som vi her forsøker å kontrastere med termen,
konseptet og kategorien Det
religico-religico perspektivet.
Det dreier seg om fokus og fokusering, og hvis man mediterer
på de ulike metodene, som alle egentlig er veier på den samme veien inn til en
større helhet, verdi og betydning, vil man se at den bokstavelige fortolker – som type - ikke kommer så langt, at den allegorisk fortolker neppe får med
seg hele bildet, idet han risikerer å miste realitetssansen, og man vil se at
den anagogiske fortolker eller type lett blir like fjern som sentimental, både
i sine tankeforutsetning og i sin «fremtoning» i det praktisk dagligliv, her og
nå.
Quadriga kan i tillegg anses som en beskrivelse av mennesket
i sin avhengighet stilt overfor verdens
empiri og viderverdigheter. Quadriga forteller noe om menneskets
eksistens og grunnvilkår, noe om hva et menneske er i sin essens, nemlig også et tolkende vesen med et innebygd behov
for tolking av fenomenene. Et
juridico-religico perspektiv på tolkning kan berike alle, fordi tolking
også er tolkning av en selv og fordi perspektivet i seg selv kan utvide
virkelighetsforståelsen gi et tryggere grunnlag for beslutnigstaking og
definisjonsmakt.
Nå dreier quadriga seg først og fremst om tolking
av religiøse tekster, men dette betyr ikke at fortolkerne anses som
isolerte, eller som om de befant seg i et vacuum,
ikke tenker religiøst og juridisk, snarere tvert imot: Selve begrepet religion
forbindes gjerne med «det som binder», religion betyr «å binde», «å binde
sammen», alt under ansvar, alt under personlig ansvar ikke bare for den
enkelte, men for alle de institusjoner individet var budet til og bundet av,
stort sett alle plikter og alle rettigheter. Begge er religico-religico-fundamenterte, de avhenger både av religiøse og
juridiske.
tankeforutsetninger. Religionen ble ansett som et «levende
lim» som holdt kulturen og jussen sammen og som hele samfunnet og hver enkelt borger
var avhengig av og fundamentert på. Quadriga kan også ses på som en del av
retorikken, men igjen, retorikk trenger på ingen måte å isoleres fra det
samfunnsmessige og politiske, - og – dypt – religiøse. Den gang quadriga holdt en høy stjerne, lå det i
luften at tolkningsmetodene selvsagt hadde et overordnet juridisk-religiøst
aspekt
Kan så quadria fortelle oss noe om våre egne
tankeforutsetninger i dag? Jeg svarer ja, veldig mye.
Diskursen og debattene er en funksjon av den historiske og den moralske kategorien
som tolkningsnøkler. Bildet av virkeligheten, religionen og jussen blir dermed
nokså snevert utformet, menneskesynet og verdisynene, virkelighetsoppfatning og
selve verdi-bildet, likeså. Det postmoderne mennesket er liksom kastet ut fra
en helhet ned og ut i svært fragmentert, segmentert og svært relativisert og
selvrelativiserende virkelighet, ut i et stort, men likevel trangt rom hvor
alle kjemper mot alle samtidig som alle mener at ingen kan være bedre enn den
annen, hverken på individnivå eller på det kulturelle, religiøse eller
juridiske samfunnsnivå.
Vi trenger, som et zoon politicon pluss,
altså, og som typer og fortolkere av tekster, personer og virkeligheter, mer av
det anagogiske og bokstavelige, mer trosinnhold og mer tros- og håpsinnhold som
«virkestoffer» eller agenser i de pågående diskursene, enn det vi opplever i
dag. Vi må sekularisere og internalisere hele kvadriga for å få et mer
helhetlig og reflektert syn på sakene og en mer bevisst holdningsdannelse blant
folk, skal demokratiet fortsatt være til velsignelse for hele befolkning på
lang sikt. Slik situasjonen foreligger i dag, halter quadriga, vi tolker den for snevert og som et isolert «fenomen»
uten egentlig potens. Men dermed gjør vi oss selv en stor bjørnetjeneste idet
vi utelukker eller blokkere veien frem til utsikt og forståelse for hele
horisonten, både over, under, foran og bak diskursen. Vi går glippe av noe,
ganske enkelt. Vi blokkerer kanskje til og med veien frem mot lykken selv. Vi
skal være klar over at vi «gjør» dette «at the peril», under ansvar.
For å låne litt fra nettet, på engelsk, trekker vi frem
tre begreper som alle bidrar hver for seg og samlet til diskursen, hvor og når
nå den enn måtte foregå, nemlig Ethos,
Pathos og Logos:
Ethos, Pathos og
Logos are modes of persuasion used to convince audiences. Ethos or the ethical
appeal, means to convince an audience of the author’s credibility or character.
(Pathos or the
emotional appeal, means to persuade an audience by appealing to their emotions.
Authors use pathos to invoke sympathy from an audience; to make the audience
feel what what the author wants them to feel. A common use of pathos would be
to draw pity from an audience. Another use of pathos would be to inspire anger
from an audience; perhaps in order to prompt action. Pathos is the Greek word
for both “suffering” and “experience.” The words empathy and pathetic are derived from pathos.
Logos can be developed
by using advanced, theoretical or abstract language, citing facts (very
important), using historical and literal analogies, and by constructing logical
arguments).
Anvender vi de tre
trianglene eller trigonene på dagens
diskurs og samfunn generelt, vil det for de fleste være lett å gjenkjenne den pathos som driver debattene. Den drives
av Pathos først og fremst, ingen over og ingen ved siden. I den grad Ethos gjør
seg gjeldende, gjør den seg gjelden uten gudsperspektiv, og i den grad Logos er
på banen – eller i arenaen – fritas den fra sitt ansvar under det juridiske,
eller selve religionen, dypere sett.
Under slike omstendigheter blir det juridico-religico aspektet svært stemoderlig behandlet, hvis
«behandlet» i det hele tatt. Og alt dette gjør debatten fattigere og snevrere
og mindre viktig for mennesket som menneske enn hva den kunne ha vært.
Mennesker i dag ser ikke sammenhengen mellom mennesket som
både et horisontalt-orientert vesen og et vertikalt vesen. Dagens paradigme
forflater menneskets oppfatning av seg selv, det kjenner seg ikke lenger godt nok: «Menneske, kjenn deg selv», er
blitt et tomt ord, en overflødighet, og da en overflødighet som i seg selv
utarmer mennesket innenfra. Den fratar mennesket helt nødvendige kategorier som
metafysikk og åndelighet og gjør menneskene sjelløse. Mennesket underkaster seg
makten og materien og lar seg bestemme av verdisyn som utelukker det religiøse
og det juridiske som en substansiell drivkraft i dette perspektivet.
Mennesket blir slik et snevert og målbart produkt av arv og
miljø, og dermed tror man at alt er sagt, hvilket det selvsagt ikke er. Man
tror da også følgelig, hvis man har et snev av gudsbildet i seg fremdeles, at
man kan velge og skape sin egen Gud, i sitt eget bilde, og da aller helst en
over-gud over alle guder og en gud man kan bli enig om, en gud som først og fremst
er like god som dem selv. Man skyver da foran seg som «det gode» man er del av,
og «et gode» som krever en slags sekulær dyrkelse, hvilket er en pervertering
av begrepet «homo adorans» og hvor
man da ender opp med å tilbe Idoler og det skapte til fortrengsel fra Skaperen
av det skapte, selve Gud som er den virkelige skaper og ikke tåler noen ved sin
side, i Kjærlighet. Hypermagikere av i dag dyrker seg selv, de er blitt «auoto-adorans»,
kan man si, selvdyrkere. De sette seg lett opp som guder med krav på
tilbedelse.
Som vi ser over er inndelingen mellom pathos, ethos og logos
gitt for å antyde retoriske virkemidler som en teknikk for å overbevise. Triangelet
eller trigonen er ingen oppfordring til selvforedling eller selverkjennelse.
Det er tilhøreren budskapet retter seg mot som er i fokus. Trianglene kan like
vel godt inkorporeres i andre metoder for selvrealisering, se nedenfor.
En annen vinkel på
dette problemkomplekset, finner vi i følgende påminnelse:
Tre typer kunnskap: episteme
er den intellektuelle kunnskapen, fronesis
er den moralske klokskapen, dette å vite når og hvordan man skal bruke alle
innsiktene og ferdighetene man har tilegnet seg, og tekhne den praktiske håndverkkunnskapen. (Fra kronikken: Kom og se
kirkens fremvekst, Dagen 16. november 2018).
Påminnelsen referer seg til moderne, kristen misjon både
utenlands og på hjemmeplanet. Den appellerer til fronesis som det best egnede middel eller den beste metode eller
det beste pedagogiske virkemiddel for å drive bedre misjon. «Kom og se», som
Jesus oppfordret til, må erstattes av filosofenes «gå og tenk».
Tendensen i oppfordringen går mot den emosjonelle tilnærming
og fjerner seg fra en juridico-religico
tilnærming. Emosjonene verdi settes høyere enn intellektet muligheter. Men
det forfatteren ikke ser, er at det er med den intellektuelle kapasiteten sin
han «ser» og forholder seg til alt dette. Han forutsetter et naturlig
underordningsforhold av de han vil vi skal misjonere overfor. Han er pedagog og
en pedagog er avhengig av epsiteme og logos. Vi ser at «det intellektuelle» er
utsatt for et dobbelt forsøk på å gjøres irrelevant. Det lover ikke nødvendig
vis bra. Emovasjonen kommer foran
eksistensen, så å si. Det synes lettere å forme mennesker til Kristus ved å
emovere, på bekostning av å intellektualisere. Det nærmer seg hypermagi.
Kabbala og Livets
Tre:
I den jødiske mystikken Kabbala finner vi det jeg vil kalle
et fundamentalt flytdiagram som kalles Livetes Tre, et av de to treene i edens
have og det treet som Adam og Eva kunne spise fritt av – en mulighet de mistet
da de ble utdrevet fra haven. Det treet, eller flytdiagrammet, vi har til
rådighet i dag, og som noen vil si de kan spise av, er ikke identisk med det
opprinnelige treet, som Gud hadde plassert i haven. Jeg tror at f eks Platon
vill ha kalt flytdiagrammet eller treet vi har til disposisjon i dag kun er en
avbilding av selve Livets Tre i form av en avglans, eller en idé som gir oss en
aning, men som vi like vel aktivt kan nærme oss via visse teknikker og metoder.
Vi kan, så ås i, forsøke å etterligne eller mime
treet i all dets dynamikk. Vi kan trekke på dets kraft og bli foredlet idet
treet stiller oss overfor eksistensiell utfordringer. Vi inviteres til å ta
imot treets kraftfelt og spenninger. Treet kan derfor hjelpe kristne til en
bedre forståelse både for behovet for syndserkjennelse og syndsbekjennelse. Den
sentrale sefirah blant de 9 andre sefirot (eller gudsemanerte potensialiteter)
på treet heter Tifharet, et konsept som forbindes med hjertet og kjærligheten. (Alle
konseptene har «hjemmel» i Bibelen). Vi snakker ikke bare om å forsøke å
strekke oss opp utover oss selv, for å bli renset, eller på magisk vis tilegne
oss mystiske krefter som vil gi oss umiddelbare fordeler på livsmarkedet,
snarere tvert imot. Det er snakk om å strekke oss etter et ideal i det rent
jordiske dagliglivet, som interagerende personer, og at vi har muligheten for
til en viss grad å gå opp i idéen. Vi snakker også om sefirotene som typer og rollemodeller, at vi må eller
bør ha dem for å ha noe eller noen å se opp til og etterligne. Faren er der når
man tror at man kan overgå eller har overskredet idealet, (et ideal som faktisk
ikke er ideelt, men idealt! Her lurer faren med den uendelige regress)).
Livets tre kan sees
på som et svar på Platons hulelignelse, det kan presentere en «vei ut av
det» og en «vei videre» når man er kommet ut av det. Platons lignelse forteller
at mange mennesker er som huleboere som sitter i sin mørke hule. De sitter med
ryggen vendt bort fra utgangen og stirrer på huleveggen hvor de ser skygger som
avtegner seg av den virkeligheten som foregår eller passerer forbi utenfor i
det virkelige liv.
Lignelsen skal fortelle oss at det er slik fatt med hver
enkelt av oss, også Platon selv, vil jeg hevde. Men Platon hadde tilkjempet seg
er erkjennelse av at det virkelige bare
fantes i idéverden, altså den verden som metaforisk sett befinner seg
utenfor hulen og ikke på selve huleveggen, slik huleboerne oppfatter det. Man
skulle da tro at huleboere som blir fortalt om hvordan alt henger sammen, vel,
så ville huleboerne komme ut for å friste en tilværelse i samsvar med
virkeligheten. Om Platon mener at det lar seg gjøre å overtale huleboerne til å
ta steget ut, er jeg ikke sikker på, men jeg mener å ha hørt at huleboerne,
etter å ha vært i lyset utenfor en stund, foretrakk å gå tilbake til hulen.
Uansett: Lignelsen forteller oss mye om menneskets tilstand.
Ingen vet om Platon kjente til Livets tre slik det blir
beskrevet og «behandlet» i Kabbala, men jeg tror Platon hadde vært villig til å
forsøke det, hvis noen hadde vist ham det og tilbudt ham veiledning.
Kabbalister er for øvrig svært påpasselig med å bemerke at «treet» ikke akkurat
er ment for ungdommer, det passer best for modne, gifte menn. Det samme sa
forresten Platon til ungdommen: Å begynne å drikke vin var noe som passet best
for modne menn, ikke for studenter eller umodne jyplinger.
Jeg tror at et kort blikk på treet kan fortelle oss noe om
hvor «på treet» dagens diskurs befinner seg i Vesten i dag, (se under):
Sefirah Dignatory:
Keter (Crown; Divine
Will) = Voluntas (Will)
Hokmah (Wisdom) =
Sapientia (Wisdom)
Binah
(Intelligence) = Veritas (Truth)
Hesed (Mercy,
Love) = Bonitas (Goodness)
Gevurah
(Strength) = Potestas (Power)
Tifaret (Beauty) = Virtus (Virtue)
Netzah (Endurance) =
Eternitas (Eternity)
Hod (Majesty) = Gloria (Glory)
Yesod (Foundation) = Magnitudo
(Greatness)
Sefirotene – eller
skålene - «kler seg» i ord eller betegnelser, eller bedre: i begreper, som f
eks i «krone», visdom, intelligens, nåde, strenghet og makt, seier og majestet.
Ordene tilsvarer
konsepter som faktisk forefinnes i enhver «sjel», dvs i ethvert menneske.
(Mennesket er ingen tabula rasa, en ubeskrevet tavle ved fødselen) Menneskets
sinn er stint av reseptorer for disse konseptene. Konseptene er konstituerende.
De er metafysisk nødvendige for enhver psyke og blir de ikke aktivisert,
svinner de med det resultat at jo mer de svinner, jo svakere og mindre «helt»
blir mennesket som et potensielt lykkelig, positiv og reelt bidragende
menneske, og mennesket som en «fullverdig» person.
Set ovenfra og ned illustrerer treet at det i det innerste
mennesket faktisk finnes to søyler. Den ene siden representerer det feminine og
mottakende og i noen tilfeller passive. Den andre siden viser den aktive,
produktive eller sunt aggressive «siden». Hvis søylene ikke står i likevekt, stenges
veien inn til og fra Tifheret, hvor barmhjertigheten og skjønnheten «bor» og
virker, både på og i selve treet, og i menneskes eget indre og i ulike rom.
Sefirane er ikke passive, de er høyst aktivt virkende i relasjon, i seg selv
forløsende maktsentra som aktiviseres av bevissthet om og relasjonen til dem,
og det er nettopp hensikten med mystikere bruk av treet som en metode og
«teknikk». Å kjenne sefirotene – på kropp og sinn – er derfor å kjenne seg
selv. Jeg vil si: Kjenne seg selv også
som et juridico-religico menneske, ikke bare som et følende eller emoverende
menneske. Det emoverende menneske er det hypermagiske menneske. Det er
mennesket som konstruere «godhet» til fordel for seg selv som en vare og et
objekt man kan manipuler med for å skaffe seg falsk anerkjennelse, beundring,
ja, etterspørsel etter en og tilbedelse. Se
her et tablå med linker til hypermagi, sosialøkonimiske teser om godhet, det
juridico-religico mennesket osv
Det emoverende, hypermagiske menneske tror og føler at søylen med
sefirotene Intelligens, Makt og Majestet «tilhører» dem og deres selvbilde
eksklusivt og spesielt. De frykter og stenger seg ute fra Visdom,
Nåde/Kjærlighet og Seier. De umuliggjør dermed tilgangen til og veiene til og
fra det sentrale: Tipheret.
Det emoverende
menneske fratar seg dermed fleksibilitet og kreativitet, de «forsmår» sin motside og blir gående ensomme, overlatt
til seg selv og sin selvvalgte blindhet. Det blir rigid, fanatisk og
benektende. De befinner seg – objektivt og analytisk sett - i indre ubalanse, de «luter» kronisk over til
den ene siden, de tar sin tilflukt der og trøster seg med overbevisningen om
egen «godhet», en egenskap de tror at bare dem selv har eierskap på. De vil
ikke «snakke» med det juridico-religico «fri-bundne» mennesket. De
forakter slike mennesker. De kritiseres og hånes for å være kalde og mindre
gode, i den grad de kan sies å være gode i det hele tatt, sett fra deres side.
De oppfattes snarere som direkte, empirisk eller til og med ontologisk onde.
Et eksempel på alt dette var da NRK i en enquete på stedet og i forbindelse med
flyktningestrømmen over Storskog i Finnmark for fem år siden fikk servert
påstanden om at «Sylvi er ond», fordi hun ville stoppe strømmen. Dette ble
altså sagt av et menneske, en kvinne, i et kortintervju som skulle lodde
stemningen blant folk. Påstanden denne kvinnen kom med, kan betegnes som «emoverende» betinget. Fraværet av det juridico-religico aspektet var
påfallende, og NRK virket fornøyd med at påstanden ble kringkastet ut over det
ganske land. NRK gjorde seg dermed solidarisk med påstanden, NRK lot seg
diktere av emosjonene. NRK «glemte» den andre siden av treet. Påstanden kom
ensidig fra den ene siden av Treet. NRK fremsto da som ensidig, bornert og
fordomsfullt uten skjellig grunn. Kanalen maktet ikke å formidle et balansert
eller harmonisk bilde av realitetene. Trenden ellers i etterfølgende programmer
gikk i samme retning. Det vi kan kalle den ensidige og snevre emosjonelle
tilnærming til tingene kan på lang sikt vise seg å utløse en større reell
tragedie.
En annen metode for selvforedling via tilegnelse av
metafysiske egenskaper og erkjennelser, finner vi i Eneagrammet.
Eneagrammet skjematisk fremstilt:
1. The Reformer
2. The Helper
3. The Achiever
4. The Individualist
The Investigator 5.
The Loyalist 6.
The Enthusiast 7.
The Challenger 8.
The Peacemaker 9.
Eneagrammet har i likhet med det kabbalistiske treet to
sider som «krever» balanse, men eneagrammets hensikt er å bestemme ulike
mennesketyper ut fra «tester» hvor kandidaten individuelt krysser av for
spørsmål som stilles. Ved å avgi svar, kan typen bestemmes, ut fra gitte
definisjoner og ut fra de ulike «lidenskaper» eller så å si automatisk
dirigerte «fristelse» han drives frem av og som han «røper» ved sine egne svar
på spørsmålene. Han svar er dermed ikke svar som svar eller fasiter på en test
med påfølgende beregning av en koeffisient.
Svarene kan betraktes som en «karikatur» av personene selv,
eneagrammet er for så vidt alltid flyktig eller mangetydig, det angir en
retning, en trend eller tendens. Den enkelte som tar «testen» tilhører - i sin
beskrivelse eller konklusjonen - én og bre én av de ni typene, (dette til tross
for at enkelte kan oppleve å «oppå» en eller flere andre personlighetstyper
under veis!).
Men hver type kan lære seg å «trekke» både på egne og andres
positive egenskaper. Muligheten åpner seg da for et mer «holistisk» liv hvor
man bedre an aktivere de gode egenskapene og slik skaffe seg bedre harmoni,
både eksogent og endogent, og interpersonlig. Eneagrammet vil kunne bidra til å
«se» andre mennesker på en annen og mindre overflatisk måte.
De fleste som kommer i kontakt med eneagrammet synes å kunne
lære mye om seg selv og andre mennesker ut fra typebeskrivelsene, og særlig i
USA er eneagramet blitt en storindustri.
De emoverende
menneskene vil med stor overvekt sannsynlig vis befinne seg i typene 2, 3,
6 og 7 mens det juridico-religico
mennesket, som typer, vil befinne seg innenfor typene 1, 4, 8 og 9.
I praksis vil imidlertid typene overlappe hverandre og
bildet kan ikke legges fast en gang for alle.
- The intellectual center is particularly associated with types 5, 6, and 7. People with one of these dominant type patterns are largely motivated by "thinking" issues related to fear.
- The emotional center is particularly associated with types 2, 3, and 4. People with one of these dominant type patterns are largely motivated by "feeling" and "image" issues related to anxiety and depression.
- The instinctual center is particularly associated with types 8, 9, and 1. People with one of these dominant type patterns are largely motivated by "gut" issues related to anger.[22]
Vi avslutter med noen
betraktninger til fundering og fordypning over Sokrates, hvis største elev var
Platon:
Sokrates apologi pro vita sua er hans rettferdiggjørelse av
sitt liv. Sokrates grunnleggende overbevisning er, at ingen gjør noe galt med
fullt overlegg. Poenget hans er at hvis du virkelig forstår det, i den dypeste
mening av ordet, at det er galt å gjøre noe, så vil du ikke gjøre det. Omvendt,
hvis du gjør det, viser det at du ikke virkelig dypt og inderlig har forstått
at det er galt. Konsekvensen av dette er at rett handling avhenger av kunnskap.
Hvis vi virkelig visste hva rettferdighet var, ville vi med nødvendighet gjøre
det rette. Jakten på kunnskap og vår streben etter å gjøre det rette er ett og
det samme, (hva med Goethe: Wer eben strebens sich bemyt … ?).
Man har en plikt overfor seg selv, ikke bare overfor gudene
.. eller loven … eller noen andre autoriteter. Sokrates ville heller dø enn å
slutte å si det han mente var rett. Svarene gjenstand for spørsmål. Sokrates
Identifiserer dyd med kunnskap, i motsetning til Augustin og Platon.
Akademi er navnet på huset hvor Platon bodde.
Platon bodde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar