På mikroplanet

Det spisser seg til, strukturelt og følelsesmessig. Og jeg tenker her på mikronivå, på tingene sett fra det gjengse dagliglivets perspektiv, det lille miljøet som utfolder seg ansikt til ansikt utenfor maktmenneskenes territorium og utenfor maktens indre korridorer.

Det blir farligere og farligere å ytre seg både privat og offentlig. Ubehaget større og større. Forvirringen tiltakende. Truslene tydeligere og mer håndgripelige. Og man skjønner ikke egentlig hva som er på gang, hvilke krefter som er ute og går og hvor dette vil ende. Og vitenskapene blir stående og måpe uten holdbare forklaringsmodeller, uten klare holdninger og verdier, uten tro og svar på hvordan og hvorfor.

Men noen har nerver av stål og hjerter av gull. Hjelper det?

Noen forstår ingenting, andre forstår alt. Nevner du et islamkritisk nettsted a propos i en ellers hyggelig samtale og i godt lag, sperres øyne opp og stemmene beveger seg opp mot det hysteriske eller fistelaktige, og utfrysningsprosessen starter, ubønnhørlig, i sin iboende logikk og så forstår man bedre hva det vil si å være maktesløs, eller dette å bli forsøkt gjort maktesløs.

Noe og noen forsøker å frata en den grunnleggende verdigheten, ja, identitetsgrunnlaget. En overbevisning. Ens tro. Man skal gjøres til en umælende ikke-person.

Krenkelser, nei takk. Da er man trygg, da. Tilsynelatende, iallfall. På overflaten. Dypdykk forbudt.

Islam skal fredes for enhver pris. Muslimer antas ikke bare vagt å være skjøre, spesielt verneverdige, sarte inntil det pinlige og lettkrenkelige. De forutsettes å være det. På det essensielle planet. Og ja, hvis de ikke er det, så skal de være det og forbli det. De skal behandles som porselensdukker.

Men dette  i seg selv er patroniserende, nedverdigende, men man tør ikke se det. Man hverken vil eller tør forstå det. Man gjør seg uangripelig moralsk ved helst å ville å forby all islamkritikk. Islamkritikk er i seg selv sårende. En angst og en frykt som materialiserer seg som farlig tabu. Noe man må fortrenge eller undertrykke. Uten håp om forløsning. Men dermed fraskriver man muslimer ansvar. Man gjør dem til uansvarlige barn. Eller til krykketrengende. Akkurat slik man er selv, i vår uendelige hang til  selvforherligelse og håp om ensidig virkelig å kunne frelse oss selv.

Og hva er vel man ikke i stand til å gjøre for å bevare sitt image som den mest høyverdige ikkemuslim?

Det blir stadig farligere og gå i det frie ords- og de frie ytringers tjeneste. Frykten er like lammende fysisk som drepende mentalt. Horisontene innsnevres. Og aggressiviteten blir mer og mer påfallende, mer merkbar, mer dyptfølt og mer ukontrollerbar.

Når vil de siste hemninger overkjøres?

Er islamkritikk en selvoppfyllende prognose? Vil kritikk med nødvendighet utløse vold? Vil kritikk av islam rettferdiggjøre voldelig bruk av islam, - vold med guddommelig hjemmel i autentiske islamske tekster?

Den dagen nærmer seg da mange islamkritikere med stor innlevelse, og overbevisning, med stolthet vil begynne å kalle seg rasister og islamofobe. Ja, noen gjør det allerede. De gjør det til en fanesak, et must. Uten noen form for ironisk undertone eller tegn på forbehold, fleksibilitet og forhandlingsvilje. Uten forstand og med et hat som neppe lar seg viske ut med godsnakk og studier uti det det større og altunderliggende felles menneskelige: Vår inderlige og ufrakommelige skrøpelighet. Vår knyttede neve mot alle undergangskrefter. Vår skjebne uten noen frelser. Higende etter de gode nyhetene og etter en frelse vi kanskje ikke fortjener. Eller helt sikkert ikke fortjener.

Og imens står politikerne på sidelinja uten å klappe, uten å riste på hodet og uten å foreta seg noe som helst. I sin kollektive maktesløshet. De vil ikke skitne seg til på hendene. De føler seg for gode, i sin godhetsbisniss. Deres sjeler skal ikke besmittes av spørsmål om hvilke guder som finnes. Og på hvilken man bør tro på.  Man skal forholde seg taus om de grunnleggende religiøse eller teologiske grunnlagsforutsetninger.

De anser seg som gode forvaltere av en godhet som ikke er der. De ser ikke mørket i skumringen som nærmere seg. Skumring før natt. Det er bare sollys dag for politikerne, som det også er for prestene, kulturarbeiderne, byråkratene, fagforeningsledere og – you name it.

Om dette skulle henge litt løst i luften? se

https://www.document.no/2014/11/hvem-er-heltene/

og

http://www.rights.no/2014/11/verdimessig-ikke-helt-i-vater/

Når ikke å hate blir en synd mot Allah

Vi har tidligere postert «om hat» her på bloggen, men det er først nå for ikke mange dager siden at vi oppdaget noe vi liksom har hatt i tankene eller har kunnet forestille oss, selv om vi ikke helt har klart å formulere det på egenhånd, men nå har vi altså fått syn for segn, for å si det slik:

På Profetens Ummah sin hjemmeside heter det:

«Ett av de viktigste prinsippene i Islam er å elske for Allahs skyld og å hate for Allahs skyld. Dette er kjent som al walaa wal baraa. Profeten (fvmh) sa at ‘Den sterkeste form for imaan er å ha troskap, nærhet, fiendskap og dissosiasjon for Allahs skyld. Og å elske og å hate for Allahs sak’».

Dette må bety at det er en synd å ikke hate.

Oppsiktsvekkende?  Ikke noe å bry seg om? La det ligge? Ignorer, eller? Ikke pisk opp stemningen, ikke fyr opp muslimene?

Forstå den den som kan. Men det står slik, det er formulert, men kan det sies å ikke ha noe med islam å gjøre? Kan det sies at dette går imot alt hva islam står for og hvor mang muslimer kjenner du som vil riste på hodet over slike formuleringer og ta klart avstand fra dem?

Eller: Hvor mange ikkemuslimer vil vel ikke understreke og rope halsen av seg for å innprente i oss og fortelle oss at dette ikke har noe med islam å gjøre, ikke i det hele tatt.

om plikt til å hate

Muhammed off the hook

På verdidebatt i kristenavisen Vårt Land 4. 10. 14: Ellers er det ganske opplagt at det ikke er Muhammeds skyld at det finnes islamistiske ekstremister i dag. Det må da være måte på langtidsvirkninger gjennom historien. Men at en del av disse ekstremistene mener de kan tolke Koranen og andre uttalelser av og om Muhammed på en slik måte at det legitimerer deres ekstremisme, er også ganske opplagt.

Lars Gule

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread11528571/?next=0

Ting må tolkes, ja, og det skulle forundre meg mye om førsteamanuensis Lars Gule med disse setningene ikke forsøker å få profeten Muhammed, i det minste slik hans samtid så ham, og slik vår egen samtid ikke bør se ham, «off the hook», ifølge amanuensisen selv.

Og «off» hvilken «hook»? Det skulle ikke forundre meg mye om det er hans egenbeleilige og selvtjenende definisjoner han sikter til og impliserer, definisjoner hvor han skiller mellom deskriptiv og normativ ekstremisme.

Ved å formulere seg på denne måten som her gjengitt, unnslipper profeten Muhammed «elegant» å bli stemplet som ekstremist. Amanuensen forsøker i stedet å gjøre profeten «stueren, (æsj, ekkelt), og uangripelig for kritikk, i hvert fall for vår tid.

Det han midlertid oppnår, er å gjøre profeten til en ål, et såpestykke og en sleip, men dog ren, opportunist uten blod på hendene, som vil kunne passe inn til enhver tid, og til ethvert sted for fremtiden og « i denne enhver tid»  - til et lysets eksempel til etterfølgelse for alle mennesker overalt – og, ja til enhver tid og på ethvert sted, i hvert fall heretter og ikke bare forut.

Nei, profeten skal ikke tilsøles eller stilles radikale, essensielle eller substansielle, spørsmål ved. Han skal tilpasses om ikke universelle forhold, så i hvert fall norske eller vestlige forhold og i hvert fall til de forhold vi lever under akkurat her og nå, med IS (IL) stående med en fot innenfor døren og kalasjnikoven skjult bak på ryggen.

Profeten skal slippe å bli stemplet som ekstremist. For – gitt Gules definisjon – skulle profeten nå få ord på seg til å være noe annet enn moderat, ville selv moderate muslimer heve stemmevolumet og begynne å intensivere sin guddommelig pålaget misjon på en litt annen måte enn vi har sett til nå.

Profeten skal fremstilles som det mest sindig og rettferdig menneske og som en god leder i særklasse og en type vi alle har noe å lære av og som vi skal beundre, for ikke å si «tilbe», på et slags ateistisk vis, slik at vi alle kan leve i fred og harmoni fremover og for at vi ikke skal være redde, og kanskje begynne å frykte og tilbe Gud, dvs den Gud som bygget landet og en gang for lenge siden stoppet den islamske ekspansjon nordover fra Tours og senere fra Wien, midt i Europas hjerte.

Profeten skal fremstilles som et menneske det går an å leve med, kompromisse med og utvikle seg sammen med, alt i fred og fordragelighet, sammen med hans disipler, som nå riktig nok må lære seg  å tolke hva profeten sa og gjorde den gang for lenge siden, på «våre», dvs Gules premisser, og inn i hans egne ønskedrømmer, og fantasier, spesielt om hvor gode alle mennesker er på bunnen og hvor fantastisk det skal bli å omskape samfunnsforholdene til oaser og idyller hvor det realitetsbeskrivende slagordet fremfor alle slagord er «fred, fred» og atter «fred», og frihet, selv om virkeligheten slår oss i øynene med «krig», «krig» og atter «krig» - og underkastelse, under sentralkomiteens – eller Gules - manipulerende manske, og svøpe.

Forsøker ikke Gule å rive selveste profetenover alle profeter, og det siste og endelige av Allah’s alle sendebud, ned av en pidestall? Og gjør han det ikke på muslimenes vegne? Tar han ikke mål av seg å fortelle muslimer hva de selv – i hvert fall de moderate - skal mene, si og tenke om sin profet, som i Koranen til og med sidestilles med Allah selv?

Det skulle ikke forundre meg om Gule her driver en risikosport han selv ikke er klar over medbringer nettopp stor risiko: Risiko for å bli ledd ut, tape ansikt og innflytelse, posisjon og makt. Og fremfor alt: Mulighet for å påvirke og forandre muslimer flest og islam spesielt, fra innsiden.

Vi har tidligere kommentert Lars Gules definisjoner av hva ekstrem og ekstremisme er for noe og formulerte det slik:

Gule mener at den som faktisk tror at det finnes en gud som aktivt intervenerer i verden og styrer verdens gang faktisk er ekstrem, eller har en ekstrem virkelighetsoppfatning, ut fra hans egen definisjon av ekstrem. Men han legger til: Det er ikke så mange som faller inn under definisjonens område, for det er få som har den type tro som konsekvent setter vår beste kunnskaper til side for en religiøs overbevisning.

Det finnes også ifølge Gule mennesker som er ekstreme fordi de fremmer normative posisjoner som strider mot moralske, politiske og juridiske grunnregler som «vi» er forente om, dvs menneskerettighetene og demokratiets fellesnormer.

Det synes tindrende klart at Gule ut fra sine definisjon går ut fra at profeten Muhammed var en ekstremist i høyeste grad, det er bare å sjekke biografier, Koranen og hadith og sunna, så ser man det klart. Når man samtidig vet at muslimer skal mene at profeten er både ulastelig og uangripelig og at det er dødsstraff for å krenke eller håne ham – dvs si fra hjertet hva man mener om ham, basert på faktiske hendelser og uttalelser – så er det ikke rart at Gule sier det han sier ordrett gjengitt i innledningen til denne posteringen.

Vi har med andre ord her å gjøre med en implisitt innrømmelse av at ekstremismedefinisjonen hans ikke var noe særlig god ide. De var opprinnelig antagelig ment for å lette Gules i egne øynes aktverdige arbeid for å stemple spesielt kristne og dertil islamkritikere generelt som ekstremister, på for noen ømme punkter, der han fant det for godt.

Når så definisjonen hans rammer profeten Muhammed, trekker han ikke definisjonene, eller demper dem, og gjør dem partielle og harmløse. I stedet for å endre definisjonene, forandrer han fakta, retorik, menneskesyn og virkelighetsoppfatning. Han tør ikke la Muhammed bli rammet av sine egne definisjoner. Han tør ikke innrømme eller erkjenne  profetens egen fortid og gjerninger for det de er, nemlig paradigmatisk normativt ekstreme, og disses aktuelle og virksomme relevans og betydning for millioner av muslimer den dag i dag, både her i landet og utenlands.

For å unngå ekstremismestempelet på Muhammed oppfordrer derfor Gule til kun å se ham i «sviskeperspektiv»: Bare profetens edle trekk og gjerninger – aldri hans ekstreme herjinger -  skal faktisk ha relevans – eller agens – i dag.  Og det betyr at Gule selv underkaster seg en kimære, en illusjon, som de fleste muslimer med maktambisjoner på krigens teater i dag neppe vil akseptere, hvis de da ikke er rede til å frasi seg sin tro, eller svekke den inntil det uigjenkjennelige, sett i hele dens kollektive fylde og  historiske kontekst.

Det ville blitt for sterkt både for muslimer og for Gule selv om muslimene skulle godta en beskrivelse av deres profet som normativt ekstrem og altså som en ekstremist.

Det ville bli oppfattet som krenkende og så nedlatende at det ikke skulle forundre noen om Gule ville bli utsatt for både dødstrusler og andre forsøk på å begrense hans ytringsfrihet, hvis dette ble oppfattet blant det muslimske publikum, spesielt i de ekstreme kretsene. For han vil jo ikke vite noe av «imitatio Muhammed», kanskje da med unntak av en viss emulsjon, som f eks å gå med hennafarget skjegg, å bruke de riktige tannpirkere, som Muhammed brukte, og å gå i de riktig buksene, for å skjule beina i det offentlige, slik bin Laden fant det for godt, og for kvinner som kunne ta anstøt …

Se om Gule, ekstremisme og definisjoner her:
http://neitilislam.blogspot.no/2013/09/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x_17.html

De nye sofistene

Sofistene mente at det som er sant for meg er like sant som det som er sant for deg. Eller omvendt. Det ga visse perspektiver på mennesker og muligheter. Enkeltmenneske ble alle tings målestokk. Ingenting var sant en gang for alle overalt, i objektiv forstand. Det ble fritt frem for relativisme, og det vi kan kjenne igjen i dag som argumentasjon og politikk for det multitkulturelle mangfold og fellesskap og den (gale) forestilling at ingen noensinne med sann autoritet vil kunne si og mene at en kultur eller religion egentlig og i virkeligheten er bedre enn en annen. Alt er, - som kjent – blitt relativt.

Det absurde i en slik vinkel og et slikt utgangspunkt eller slik premiss er at man i en overgangsfase på vei mot et slikt «ideelt» samfunn må subsidiere minoriteter for at de sammen med flertallet skal kunne danne et nytt felles verdigrunnlag i et nytt samfunn og i et nytt stort Vi, som forventes å være bedre enn det foreliggende, hvor det altså finnes en større majoritet mot resten, som fortjener å bli betraktet som like sant og like mye verdt som det foreliggende.

Det relative blir derfor oppfattet som en nødvendig forutsetning for å etablere det absolutte. Det nye store Vi som det nye absolutt sanne (i den grad utopister tror det er mulig å realisere uten for mye larm og strid, og uten at noen skulle begynne å kny).

Forstå det den som vil og kan. Vi skal i denne posteringen snuse litt på stereotypifisering, - og implisitt objektivering, reifisering, agens og tu-coque, men da uten å gå nærmere inn på disse implikasjonene her og nå.

Hva angår stereotypifisering, tyr aktører i debatter (og indre monologer) ofte til det vi vil kalle

retoriske maler, mønstre og sjablonger som verktøy brukt i medmenneskelig relasjoner for å påvirke og vinne frem for egne interesser, inkludert eget slvbilde, hva enten disse er bygget på helt irrasjonelle emosjoner eller på – skakkjørt, men kalkulerende – rasjonalitet.

De er ment å skulle være appellerende, besnærende, overbevisende, bekreftende og lokkende. De antas å skape det de nevner, mane frem motpoler, og å skape sympati og hat i en smekk.

De er i tillegg til å være formale maler også tankeparadigmer, og de som benytter dem bevisst og med stor flid og "kunstnerisk patos", vil jeg kalle «malere», - retoriske malere. De føler at de skaper noe nytt av alt fra ingenting til grums, i alt fra værende visjoner, kaotiske følelser eller mangel på sådanne, så vel som i rolige, analyserende, men ensomme sinn som vil ut av sitt fengsel og sin indre uro, fortvilelse, eksistensielle angst, mindreverdsfølelse og manglende evne for mellommenneskelig tillit og sann tro på sårt tiltrengt frelse.

Men disse malerne er alt annet enn kreative. De er snarere destruktive. De evner ikke å skjelne mellom gave eller mulig trussel og innbilt patronisering.

Malene er konstruert for manipulasjon av hjerter og sinn i den hensikt å vinne nettopp hjertene og sinnene. De er universelle og blir brukt overalt, legitimt eller ikke. De sikter på å skape, forsterke og bevare identitet eller følelse av samstemmighet, lojalitet og solidaritet.

Man hisser gjerne opp en folkemengde (eller en supportergjeng for et fotballag, for den saks skyld) til å tro at jubel eller sentimentalitet er selve sannheten, den hele og fulle sannheten iallfall der og da – dette uten omtanke for malens og malernes giftige intensjoner, nemlig å «ta ut» en motstander, en innbilt eller virkelig fiende, i en fiktiv eller reell kamp på liv og død.

Eller: Kun for å ta kål på en fiktiv motstander – som kan være reelt svak, ubetydelig eller i sterkt mindretall -  en gang for alle, eller for rett og slett mer effektivt og spektakulært – eller «elegant» - å kunne sparke på «elementer» som nå ligger nede -  motstandere, fiender man ikke liker, og på den mest finurlig brutale måte, samtidig som man slipper unna med det, ved listig eller sublimt å anvende en kvasimoralsk begrunnelse for sin forakt, sitt hat og sitt bearbeidede eller ubearbeide sinne, eller bevisst opparbeidede raseri og skjulte fråde.

Frukten – hvis suksess – av dette spillet er dette å kunne føle som andre og derigjennom føle at man er tryggere og sterkere, som gruppering, enn før, hvor kulden og usikkerheten da på nytt kunne komme krypende inn, som udefinert og derfor manifistert i reelt urovekkende frykt eller angst.

De er både et bedøvelsesmiddel og en skalpell i «malerens» hånd, en skalpell som før «inngrepet» skal gjøres så usynlig eller ufarlig som mulig. «Pasienten» skal lokkes over «elven», til den riktige siden, over til dem som er bedre, de som har høyere verdier og tilsynelatende mer edle, langsiktige mål.

Malerens – eller sofistens -  sikte er å oppnå støtte for en side i en større ide- eller maktkamp, som gjerne oppfattes som en kamp på liv og død, med ens "identitet" som høyeste innsats. Det gjelder til syvende og sist ett og bare en moral og ett prinsipp: Den sterkeste vinner.

Og dessuten: Malene og de rigide tankeparadigmene viser til en virkelighet, eller overvirkelighet, utenfor seg selv, til en objektiv virkelighet, en virkelighet som oppfattes som mer reell og intens eller autentisk enn den ofte så kjedelig og statiske virkelighet som utfolder seg «her på jorden». Den sanne virkelighet er den som finnes der hvor intet jordslig kan besudle den, dvs der hvor det er umulig å kritisere, komme med innvendinger, se nyanser og mangfold og derfor argumenter og diskurs. Malene står over pro et contra-diskusjoner og det gjør da selvsagt også malerne og de som underlegger seg dem eller dras inn i deres – misforståtte eller begrenset forståtte - «platonisme» eller ideverden.

Den som har størst potensiell makt må utvikle overtalelelsesmakt, en slags kunst, eller  den makt eller det verktøy som kan dreie, forføre eller suggerere «best» og «nå flest». Derfor må malen også tingliggjøre dem den er rettet mot; og disse skal så i neste omgang gjøres til verktøyer for et større hele, en sannere ideologi, et bedre samfunn, og fler høyverdige, istemmende  individer. Alt sett i lys av de som påstår seg å ha en dypere gnosis – en høyere kunnskap eller viten - enn de andre, undermålerne, de som ennå ikke har skjønt noe, her i livet og som nå kan mistenkes for umoralske "egentlige" intensjoner og fordervelse.

Malerne tror alltid at de har større innsikt enn dem de snakker til og forsøker å overbevise. De føler seg uangripelige. De har sett og tror de tilhører noe genuint «større». De føler seg som de overlegne blant de få reelle deltakere eller budbringere som til enhver tid måtte delta i dette "høyere spill", dette større drama, denne større fortelling og derfor også som bedre og mer ydmyke tjenere for en høyere eller større og mektigere «Herre», - det kan være en raseteori, en ideologi, en religion. Eller ateisme.

Eller: De vet at de kun er sprellemenn, sofister som gjør det de gjør for å tjene på det, uten sant engasjement, og da som kalkulerende opportunister, eller feige og hel- eller halvvblinde etterdiltere, øyentjenere, intelligente eller ikke, men like fullt i ørska, selvsagt, mer eller mindre. En mal hjelper dem til å flytte ut av usikkerhet til trygghet og mindre sårbarhet. Man holder kanskje ikke ut tanken på å måtte tenke selv, inntil det ansvarlige. Ved å tre inn i selve malen, opphever de sin egen person, friheten blir å finne i et prefabrikert mønster, en tilstand av falsk transcendens eller ond tro.

Men maleren kan aldri bli sannhetssøkende i radikal forstand. Alt er likevel relativt for dem, samtidig som de frykter for at deres gruppe skal bli redusert eller utnyttet. Allerede før symptomer på at en slik reduksjon eller tap av anseelse og selvverd foreligger, sliper disse malerne sine kniver. De venter ikke på siste utvei: Makt er rett, nei, de skaper bevisst grobunn for å komme «de andre» i forkjøpet, gjerne i lang tid på forhånd. Overflatiske psykologisereinger er ofte finslipte kniver.

Selve malen – og dens retorikk – må derfor ta i bruk en eller annen form for dehumanisering av alle motstandere som kan tenkes å forspille utviklingen, planen eller realiseringen av malerens grunnleggende agenda, hans egenkonstruerte motivasjon, hans langsiktige intensjoner og mål, alt med sikte på både å foredle seg selv og andre, kunstig, falsk eller ekte, alt etter som, på vei mot det høye mål, selvrealiseringen, både kollektivt, kommunitaristisk, privat og individuelt.

Maleren tvinges derfor, enten han vet det eller ikke, til å gjøre seg dette bevisst og til å lede seg selv inn i et credo han selv ikke kan svikte og det er intet annet enn: Målet helliger midlene.

Og da nærmer det seg cresendoets høydepunkt: Jo høyere han oppfatter eller verdsetter sitt mål – sin utopi – jo mer er han villig til å ofre seg, og bli brukt som et middel. Han dør om så det gjelder, som om dette i seg selv skulle kunne bidra til å øke verdien av utopien, eller hans egen objektive eller kosmiske verdi, om man vil, eller forestillingen om en bedre verden der menneskene med nødvendighet da også kollektivt måtte bli bedre, mer føyelig og mer innrettet på selvrealisering, på malerens og hans egne - og hans egen gruppes-  premisser.

Vi har her på Nei til islam opptil flere ganger benyttet oss av maler i den forstand som omtalt over. Men vi har aldri ment at de skulle brukes aktivt i debatter eller andre steder for å oppnå de mål malerne, som vi har valgt å kalle dem, har satt seg, og på disses premisser og i deres perspektiv. Snarere tvert imot: Vi har trukket dem frem som eksempel på hvor galt det kan gå i debatter hvor retoriske maler brukes nærmest på autopilot for å kunne triumfere og føle seg mer høyverdig moralske uten å «kvalifisere» dette nærmere og i større dybde, trumfe eller patronisere debattmotstandere, eller fiender.

http://neitilislam.blogspot.no/2014/06/hatefulle-ytringer.html

http://neitilislam.blogspot.no/2013/11/games-scandinavians-play.html

http://neitilislam.blogspot.no/2010/12/islam-betyr-ikke-hva-muslimer-flest.html

http://neitilislam.blogspot.no/2011/01/allahs-og-profetens-lov-i-virksomhet-i.html

Et eksempel på en farlig retorisk mal kan være den tale Goebbels i 1929 brukte mot jøder som en folkegruppe, en tydelig fascistisk og rasistisk mal brukt i de mest manipulative hensikter som tenkes kan og med en kynisisme som neppe er blitt overgått siden den gang i noen taler eller debatter «wordlwide», (med noen få unntak).

Et eksempel på en slik retorisk mal vi har hatt i tankene i denne posteringer følger her og nå, og en leser vil lett kunne identifisere og oppfatte malens potensielle ondskap ved å sette inn nærmest en hvilken som helst betegnelse på en gruppering man anser fiendtlig, ond, grusom, slu, undergravende, manipulatorisk, farlig etc:

Man kan ikke bekjempe … positivt. Han er en negativ faktor, og denne negative faktoren må slettes fra norsk konto, ellers vil den for alltid ødelegge regningen.

Man kan ikke forhandle med …  om … spørsmålet. Man kan vel ikke klandre noen for retten og plikten til å uskadeliggjøre dem.

I kamp må man ikke innrømme … redskaper som enhver ærlig motstander gis. De er ikke en ærlig motstander; de vil bare utnytte storsinnethet og ridderlighet til å fange sin fiende.

… har ikke noe de skal ha sagt i … spørsmål. De er utlendinger, fremmede menneske som liker vår gjestfrihet som de uten unntak misbruker.

Den såkalte religiøse moral blant … er ingen moral, men en guide til svindel. Derfor har de ingen rett til statsmaktens beskyttelse.

… er ikke mer intelligente enn oss. De er bare smartere og utspekulerte. Deres system kan ikke økonomisk - ja de kjemper økonomisk under helt andre moralske lover enn oss - men kun brytes politisk.

… kan ikke fornærme en …. Bakvaskelser er for … bare et arr i æren.

Verdien av en … bevegelse øker med … ‘s opposisjon. Hvis noen blir angrepet av dem …, så taler dette absolutt for dem. Den som ikke bli forfulgt eller til og med roses av en … , er ubrukelig og skadelig.

En … dømmer … spørsmål alltid fra et … synspunkt. Derfor er det motsatte av det de sier riktig.

Man må si ja eller nei til … fobi. Den som skåner … , synder mot sitt eget folk. Man kan bare være …tjener eller -motstander. … motstand er et spørsmål om personlig hygiene..

Med disse prinsippene har … bevegelsen en sjanse til suksess. Og det er kun dette som vil bli tatt alvorlig og fryktet av … . Selvsagt vil de gjøre opprør. Og nettopp dét er beviset på at dette er rett og riktig. Vi gleder oss til å følge med på …  svar.

(21. Januar 1929)

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread11524551/#post_11524551