Er islam patologisk? Kan man bli syk av å følge Koranen?

Islam er en listig strategi - ikke bare for å holde muslimer nede - men også en tydelig strategi for å få annerledstroende til å sprette opp i giv akt, eller legge seg flat  – for Allah og profeten. Og den enkelte muslim.

Islam kan nå tillate seg å være islam i full blomst i Norge – i fengslene. I første omgang.

Få kan med hånden på hjertet si at man blir syk av å lese Koranen og de muslimske skriftene. Spesielt ikke islamkritikere. Heller ikke de aller fleste psykiatere i dette landet vil kunne gå ut og advare og si at man kan blir mentalt syk av å studere og følge islam, om enn aldri så slavisk. 

Islamkritikere vil heller si at man får en oppvåkning, eller at man – til tider - blir deprimert av å lese den, eller fortvilt og utmattet, oppskaket, engstelig eller rett og slett REDD. 

Eller LIVREDD. MED GOD GRUNN.

Vi sier ikke noe på det. Det er mange normale måter å reagere på det som skrevet står i Koranen.

Det er vel minst like mange unormale måter å reagere på det. 

Men noen her i landet er avgjort ikke blitt erklært mentalt syk ved å lese og studere Koranen. Spesielt ikke når man også følger reglene i Koranen ned til minste detalj, og forlanger at andre skal bidra til at dette blir muliggjort.

(Se den vanvittige historien fra et norsk fengsel nedenfor.)

Det er ingen automatikk i dette at man blir syk av å lese Koranen, spesielt hvis man da ikke er født og oppvokst under visse (u-islamske) betingelser.  Dette vil islamkritikere som kan mye om islam være enig i og ta som noe selvsagt.

Poenget er heller at man KAN kan bli syk av å lese de islamske skriftene. Islam KAN gå på den mentale sunnhet løs. 

Hvem som rammes, kan komme an på med hvilken åpenhet man leser denne litteraturen, i hvilken grad man har lett for dødsangst bl a og hvilket miljø og tradisjon man eventuelt ønsker å komme inn i og bli en del av. 

Konvertitter til islam vil neppe være enig med at de pådrar seg mentale problemer ved å begynne å "praktisere" islam, som det så fint heter.  

De vil nekte tvert at grunnen til at de konverterte var at de led av mentale problemer.

Leser man imidlertid de muslimske skiftene spesielt med henblikk på å ”please”  profeten og bli stadig mer from overfor Allah, alt med det ene håp at man til slutt kommer til det allahianske paradis, er sjansen for å bli mentalt syk med en gang litt større. 

Det fins muslimske psykiatere som KAN si at overdreven tilbedelse av Allah KAN føre til sissykdom, eller at det var sinnsykdommen som førte til denne overdrevne tilbedelsen. Islam og muslimer er ikke garantert beskyttet mot tvangsnevroser. 

Noen vil si: Tvert imot.

Vil vi tro. Sjansen for at også mennesker rundt spesielt ivrige muslimer  vil lide, øker samtidig drastisk, VIL VI TRO. 

Posttraumatisk stress vil nok med stor grad av sannsynlighet kunne utvikles, hvis man da slipper fra det, med tid og stunder, og får nyte godt av et islamfritt miljø fylt av forstand, omsorg og kjærlighet. 

Innenfor islam, er fremtidsutsiktene derimot mindre lyse. 

VIL VI TRO.

Hvis man leser en del beretninger om profetens liv og handlinger og liker alt hva profeten foretok seg og derfor etterligner profeten og følger alle påbud og forbud i ett og alt, da er sjansen for sykdom ikke bare stor, den er nesten garantert.

VIL VI TRO.

Er det rasistisk å tro dette? Er det galt å tenke det? Er den som sier, mener eller tror slikt mentalt syk eller tilbakestående?

Spør en psykiater:

http://www.youtube.co...

(Se også utalelser av Wafa Sultan i norsk oversettelse nedenfor).

Se også documet. no her: 

Hvor går grensen mellom religion og patologi?

Den mest ideologiske av de tre terrorisiktede, uiguren Mikael Davud, truer med sultestreik. Han har fått eget kaserollesett og egen mat, men det er ikke nok. Han kan ikke spise mat i et kjøkken hvor det også er laget svinekjøtt.

Slikt forekommer også i norske barnehaver, der svin ikke kan lages i samme ovn som mat muslimer skal spise. Galskapen er på full fart inn i hverdagen.

Hverken NRK eller Dagbladet greier å stille spørsmålet om dette er krav som det går an å anse som rimelige, eller fornuftige. Man kaller det religiøst begrunnet, men er det det. Er det ikke snarere snakk om et tiltagende hysteri?

Hvis det hadde dreid seg om en annen type sekt ville man trolig henvist fangen til en psykolog/psykiater.

Davud får egen mat, egne kaseroller. Men det er ikke nok. Tidligere fikk han mat av sin advokat, men han har fått det for seg at det strider mot hans religion å bli kroppsvisitert, dvs. å kle av seg og vise seg naken. Derfor skjer møtene nå foran en glassvegg.

Direktøren på Ila sier at kroppsvisiteringen innføres når det har vært forsøk på å smugle noe inn. 

Men hverken NRK eller Dagbladet tar hintet og forfølger antydningen.
http://www.document.no/2011/03/hvor-gar-grensen-mellom-religion-og-patologi/

Nei til islam spør:

Hvis den insatte faktisk følger islam til punkt og prikke og ingen høyerestående  muslimsk lærd i dette landet kan påpeke brister i denne mannens utøvelse av sin religion og korrigere ham i denne utøvelsen, og hvis ingen muslimsk rettslærd vil forby denne insatte muslimen å gjøre det på sin måte, må islam etter document.no's vedkommende faktisk pr definisjon være en patologisk religion.

Documet.no's spørsmål er farlig retorisk og selvfølgelig ikke ment å skulle fornærme noen, spesielt ikke muslimer. 

Document.no ligger snarere an til å ville fornærme fengselsvesenet, media som skriver om dette (og som unngår de mest følsomme spørsmålene i dette problemkomplekset) for ikke å være såpass oppegående at de setter en stopper for galskapen.

Media og myndighetspersoner lar seg målbinde av islam. De må da være godt redde, etter vår mening, men de har selvfølgelig utveien å benekte dette og rasjonalisere det bort. Det skulle bare mangle. Men snart legges vi i tvangstrøye her i landet, på en eller annen måte, og av hvem det nå måtte være, tilsynelatende venn eller klar fiende, billedlig eller faktisk, vi får nå se ...

Poenget er at dette nærmest ligger innebygd i islam: Den utnytter på en nærmest djevelsk genial måte alle motstanderes skyldfølelse og frykt for ikke å være servile eller snille nok – eller nestekjærlige og forstandige og empatiske – nok, til sin fordel, både på bortebane og hjemmebane.

AT MAN IKKE SER DET ... !

Det er dette media og myndigheter ikke ser. Og derfor stiller heller ikke media og myndighetene de følsomme spørsmålene documet.no peker på:

Hverken NRK eller Dagbladet greier å stille spørsmålet om dette er krav som det går an å anse som rimelige, eller fornuftige. Man kaller det religiøst begrunnet, men er det det? 

Er det ikke snarere snakk om et tiltagende hysteri?

"Nei til islam" svarer: Nei, dette er ikke tiltakende hysteri. Det er tiltakende islam. 

Islam strammer skruene fra nær sagt alle kanter. Dette er bare krusninger på overflaten.

Bad omens of what will come.

Vi kan bare spørre:
Hva har muslimene å se frem til?

 Ville en norsk psykiater ha turt å uttale seg om islam på følgende måte:

Uheldig vis betrakter vi som er oppdratt innen islam og er offer for islam  enhver kritikk av islam som et angrep på islam.

Islams språk er et språk som er negativt, det er et dødt språk, det er et språk fullt av vold, sinne, hat og rasisme. Men nå er mennesket et produkt av språk og hvordan mennesket utvikler seg og blir, avhenger av hvilket språk man oppdras i og utsettes for.

Blir man dominert av et negativt språk, ender man opp med å bli negativ selv, en hensynsløs og ikke-kreativ personlighet som avviser alt og alle. Motsatt vil et menneske som domineres av et prositivt språk, vil han komme ut som et positivt menneske, en lykkelig person, en kreativ presonlighet. 

Det islamske språket produserer tapere. Det skaper negative mennesker. Det klarer ikke å frembringe spontanitet og får et dystert anstrøk. Det produserer negative mennesker. Det ser vi i de samfunnene som er dominert av dette negative mennesket (profeten).

---

Problemet med muslimer er at de ikke klarer å skille mellom deres profet og deres egne neser. Kritiserer du Muhammed og hans bedrifter er det som om du hadde forsøkt å kutte av dem nesene.

---

Jeg ser ikke annen utvei enn å åpne disse muslimske kraniene som er så fylt med denne forferdelige islamske lære og rense dem for denne livstruende kreften.

http://www.memritv.org/clip/en/1783.htm

Wafa Sultan er oppvokst som muslim. Hun er modig og risikerer livet sitt for sannheten og ytringsfriheten.

Man kan tvile på om særlig mange norske psykiatere - eller psykologer for den del - hadde stilt opp for de samme verdiene på samme eller lignende måte som Wafa. 

Også dette forteller mye om oss, hvis det var tilfelle.

Islam er ateisme med andre ord

De kristne ble i sin tid beskyldt for å være ateister – de trodde ikke på keiseren som "gud" og på romernes gudegalleri, – og av jødene ble de kristne beskyldt for blasfemi og menneskedyrkelse. 

”Vulgært sett” har muslimer ingen gud, de tilber et falsk gudsbilde, et bilde skapt av profeten Muhammed – som lånte betegnelsen Allah fra sine forfedres polyteistiske religion. 

Allah er et tvetydig skremmebilde profeten brukte som et manipulerings- og maktinstrument. Allah er et tomt ord som ikke navngir sitt vesen, - hvem han egentlig er. Allah åpenbarer seg aldri, han forblir - eller gjemmer seg - bak et evig slør. Han kommer en aldri i møte som en varm og personlig Gud. "Han" forblir en fjern, men likevel totaldominerende og fremmed kraft.

De fleste rasjonelle mennesker i dag vil med letthet kunne gjennomskue islam: Historiene i Koranen, hadith og sunna kan ikke med rimelighet sies å ha sitt utspring i noen guddom overhodet og derfor heller ikke i noe guddommelig, - "noen" som er hellig og som skiller seg i hele sitt fundament fra all synd, og ja, som ikke engang tåler synd, men tvert om rett ut hater den.  

Islam strider mot alt det det vestlige mennesker til nå har forbundet med Gud. Islams "gud" kan ikke radikalt tilgi synd. Islams "gud" blir derfor "noe" halvt og derfor ikke hellig. 

Allah er tvetydig i sitt vesen og som all tvetydighet, bunner dette enten i feighet og svakhet og/eller et hovmod som igjen springer ut av et megalomant behov for makt og dominans. Tvetydigheten tror den er listig og smidig og oppfattes ofte slik. Dens skjulte motiv og mål er servilitet, underkastelse; den snakker med to tunger og er følgelig grunnleggende  hyklersk. Tilbederne av en slik "gud" holdes nede i tvilrådighet, frykt og da også gjerne i en from, men dyster og svært krevende spenningstilstand. Man brenner av mye unødvendig energi på å stagge internalisert frykt.

Å leve under et tvetydighetens tyranni, gir sjelden skapende glede og forløsning. Den søker gjerne forklaring på miseren i noe eller noen utenfor den selv, de nærmeste og gruppen. Tyranniet krever at den indre og ofte nesten umerkelig smerte skyves utover og bort fra dens egentlige kilde. Den minste følelse av å være avslørt eller fornærmet av "utenforstående", utløser da ofte en irrasjonell og barnslig agressjon mot en konstruert fiende. Det gjelder og gjenstår da om å være "sterkere enn". 

Islam er lett å forklare og gjennomskue, både psykologisk og sosiologisk, for ikke å si økonomisk, juridisk, teologisk og filosofisk. Man vil da også med største letthet kunne avfeie islam som religion og dermed også med den beste samvittighet og med like stor letthet påstå at islam derfor er ateisme.  

Islam er menneskeverk fra begynnelse til slutt.

At muslimer med letthet kan være ateister, kommer frem her:

”Hvem er vi?

Vi er alle muslimskfødte, men vi har kommet frem til ulike holdninger til islam:

Noen av oss er liberale muslimer. De mener at islam må integreres i demokratiet og fornyes slik at religionen kan hjelpe muslimene til å levere bidrag til samfunnet, oppfordre til integrering og identifisere seg med samfunnets verdier.

Andre er sekulære muslimer. Religionen spiller liten eller ingen rolle i deres liv, men de er likevel stolte av islam som en kulturell identitet. De føler at også de tilhører en kultur med flersidige aspekter.

Noen av oss har et ateistisk livssyn. Likevel respekterer de islam som en av landets religioner, en religion som skal ha frihet innenfor demokratiets rammer.”

http://www.opplystemuslimer.no/manifest/

Men hva er ateisme? 

Hvis islam er tilbedelse eller tro på en gud som ikke er Den ene sanne Gud, så er islam ateisme: Islam tilber en falsk gud, en gud som benekter Den ene sanne Gud og en gud som forakter, hater og fordømmer Den ene Sanne Gud, inkludert alle som tror på denne ene Gud. 

Islam opererer med evig straff for å tilbe Den Ene Sanne Gud, dvs Den kristne Gud, den Gud de kristne tror på, den treenige Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. 

Akkurat på samme måte som islam forholder seg til Den ene Sanne Gud, forholder ateismen seg til Den ene Sanne Gud. Det er nettopp en slik relasjon og en slik felles holdnings- og trosskapende plattform som forener ateismen og islam: De demoniserer Den ene Sanne ved å forbinde de som tror på denne Gud med egenskaper som på en destruktiv eller truende måte motarbeider eller truer deres eget trosgrunnlag, et grunnlag muslimene nettopp kaller ”tro”, men som ateistene kaller gudsbenektning på det grunnlag at Den ene sanne er universelt skadelig for mennesket idet troen på Den ene Sanne undergraver menneskets selvrealiseringsmuligheter og evne til selv - absolutt - å kunne begrunne moral forankret i mennesket selv. 

Både ateismens og islams felles målsetting er å knuse troen på Den ene Sanne Gud. Begge ønsker å ”befri” kristne mennesker fra deres tro, med den begrunnelse at denne troen egentlig er en krykke, eller et opium.

Både ateistene og muslimene hevder at de klarer seg utmerket godt uten denne krykken, og ikke bare det, de hevder med samme intensitet og overbevisning at de til og med klarer  seg bedre enn de kristne, som gjør seg avhengig av denne ”krykken”. 

Ateisme og islam har dermed nærmest identiske forestillinger om den kristne Gud, Den ene Sanne Gud, og de deler samme oppfatning av denne Guds vesen og essens: Den ene Sanne Gud oppfattes som en trussel, en trussel man må jobbe hardt og målbevisst på å nedkjempe og helst annihilisere totalt. 

Islam og ateisme arbeider mot samme mål, men gjerne med ulike metoder. Islam har tiden på sin side. Muslimenes DIN, dvs. deres religion, gir dem et stort fortrinn fremfor ateistene. Islam har evihetsperspektiv i seg og dette gir muslimer tid, og grunn til tålmodighet. Islam trenger ikke å forhaste seg. De ser og bygger på det de tror er urokkelig sannhet. Islam vil derfor seire, uansett kostnad, uansett jordisk tidsperspektiv.

Islam og ateisme er altså forskjellige når det gjelder midlene man kan ta i bruk for å nå målet. Det fins restriksjoner på muslimer og dette fremgår i flere modererende forordninger som fins i muslimenes hellige bok Koranen. Under ateismen foreligger ingen slike modererende eller forsonende trekk. For ateister er det i prinsippet ”fritt frem” når som helst : Mennskeskapte lover kan gå hardere til verks enn ”guddommelige” forordninger. Vi så tendensen under Sovjetunionen. 

De kommunistisike ateister så få moralske begrensinger hva angår forfølgelse av kristne. Hvordan skulle de kunne begrunne eventuelle moralske dempere på deres fremferd? Hvem skulle kunne legge etiske begrensninger på kommunismen? De kunne jo ikke begrunne moral ut fra verken Koranen eller Bibelen. Ateister har kun mennesket å holde seg til når det gjelder å bestemme hva som er god eller dårlig moral. Mennesket står til doms kun overfor mennesket, dvs. over hva som er mulig og opportunt i den foreliggende situajson. Man kan ikke påberope seg guddommelige hjemler, eller grunnlag i noe som ligger utenfor mennesket, i en suprantural virkelighet, hos en personlig Gud som ser og opprettholder alt.

Man skulle tro at islam og ateisme hadde det samme gudsbilde å forholde seg til, en høyst reell makt eller kraft med attributter som av begge må tillegges en styrke og en list som man bare ellers kan tillegge Satan selv. Så mektig og slu oppfatter de at  Den ene Sanne Gud, selve motstanderen, er, og dette gjelder både for muslimer som for  ateister. Man skulle nesten tro at Den ene Sanne Gud var en reell ”gud” for dem, en Gud som er så sterk og mektig at han virkelig er i stand til å knuse islam og ateismen. Den ene Sanne Gud fremtrer da både for ateister og muslimer som potensielt sterkere og derfor mer ”sann” enn deres egen ”gud”, som på den ene siden altså er en positiv”gud” og på den andre sidne en ”negativ” eller fraværende ”Gud”.  

Mennesker som lar seg ”diktere” – eller som tror – på denne Gud regnes for å være besatt av en kraft som bare kan være reell og virkelig, en kraft de tillegger Den ene Sanne Gud, men som av begge – både islam og ateismen – likevel må betraktes som en illusjon, dog som den den sterkest tenkelige  konkurrende kraft til deres egne forestillinger om deres egen ”gud” eller ”fravær av gud”, som da må tillegges enda større kraft. 

Derav: Allah hu achbar. Allah er større, alltid større, den største, den som ingen annen er større enn.

Islam og ateismen likestiller fraværet av virkelig kraft og sannhet (manglende Allah-tro) og fravær av virkelig kraft og sannhet (fravær av ”gud”). Den ene Sanne Gud truer både ateismen og islam med samme intense, overveldende og truende kraft. Men i forhold til både islam og ateismen kan da ikke Den ene Sanne Gud være identisk med de trosforestillinger islam og ateismen har. Den kristne tro må stå i den sterkeste kontrast og motsetning til islam og ateisme.   

Kristendommen er kontrær på og inkompatibel med islam og ateisme, de er ikke engang komplimentære, dvs. nødvendig avhengige i sin ontologiske motsetning. Det fins nemlig ingen konkurrent til Den ene Sanne Gud, ingen utfyllende dimensjon eller kraft som hjelper Den ene Sanne Gud i sin eksistens, i sine atrributter. Den ene Sanne Gud er ikke kontingent eller avhengig av andre kontingente størrelser eller virksomheter, verken i kosmos eller interpersonalt mellom eller blant de troende eller intrapersonalt i den enkelte troende, eller i den dialektikk dette skaper.  Både islam og ateisme må tro at nettopp deres trosgrunnlag er det fundament som ikke er kontingent. Ikke rart at det brygger opp til strid og destruksjon – av ”de andre”. Seieren er gitt og sikret først når denne ene eller denne andre har vunnet og dette er synlig for alle og enhver. 

Til forskjell fra islam, så har ateismen ingen Gud de kan appellere til, ingen Gud som kan fortelle dem hva som er rett og galt. Det sier seg selv at ateismen da må kompensere, for å vinne frem, - den må kompensere og gjøre mennesket større enn alle de gudsforestilligner islam måtte romme. Ateismen må si: Homo ”hu achbar”, mennesket er større (enn). Islam kan ikke gjøre mennesket større, for Allah er alltid større. I ateismen er dette en illusjon, en falsk virkelighetsoppfatning og derfor en oppfatning som er svakrer enn den selv, i og med at den selv påstår at nettopp ateismen er den religion – i mening å være bundet av og forpliktet på – som er sterkest – og derfor ”mest” sann. 

Ateismen må erklære seg selv for å være ”Den ene Sanne Gud”, hvilken den selvfølgelig ikke er. Det enste grunnlag ateismen har, er imidlertid mennesket, - som iflg ateismen egentlig ikke er noe annet enn en tilfeldig oppsamlet klump av atomer - og dette vil mått medføre at det er mennesket som må settes opp til Den ene Sanne Gud. Gud må skapes i menneskets eget bilde. 

Men hva kan være større illusjon enn nettopp dette? Mennesket har jo aldri og vil aldri besitte de attributter Gud med nødvendighet må ha, i motsetning til mennesket.   Det vil være totalt meningsløst å si noe annet. Helt på blåbærtur. Ateismen bygger derfor på en større illusjon – dvs. svkahet – enn islam. Islam som ateisme er enn mye større trussel mot de kristne – ikke mot den kristne ene Sanne Gud – enn hva ateismen er, på lang sikt. På kort sikt – og intermitterende - vil imidlertid ateismens nødvendige behov for å overkompensere kunne utøve en større fare for ”kristemannblod” enn islam. 

For i ateismen finnes ingen kontrollmekanismer, ingen formildende instanser, ingen forbehold med hensyn til metoder. Aeismen er kaprisiøs. Den kan la seg diktere av nykker, stemninger og gjøres til et maktinstrument ingen kan legge begrensinger på. 

Ateismen integrerer ingen appellinstans, den er suveren til enhver tid, den kan operere som ”gud” når den vil, som høyeste lovgiver for anledningen, ja, for enhver anledning. Gud er jo underlagt menneskets maktstreberske, absurde og kontingente behov. 

Den (innbilt) sterkeste vinner. Den gruppe som har størst makt, styrer. Ikke akkurat slik med nødvendighet i islam. Islam har som nevnt ingen hast. Den har disiplinert sine nykker. Den har sin store og lille Jihad. Ateismen bare den lille, dvs. den utadvendte, blinde agressjon. 

Ateister fortrenger evighetsdimensjonen i seg som den er født med, men som de forkaster. Derfor har ateister ingen grunn til en ”lille jihad”. Hvorfor skal en ateisten foredle seg med tanke på evigheten når evigheten og himmelen ikke fins?

Det står imidlertid fast at islam og ateisme er indentisk både i funksjon og intensjon overfor de kristne og Den ene Sanne Gud. Den ene er fromt allahianske begrenset i sine metoder og strategi, mens den andre er ubegrenset, - det gjør – i første omgang - ikke ateismen dermed automatisk mindre farlig for de kristne, kristustroen  og kristendommen enn islam.

Men hva hvis islam er ateisme? 

For et vanlig vestlig gjennomsnittshode – som mitt -  turde det ikke være vanskelig å bestemme og betegne islam som ateisme. 

Islam tror ikke og tror den ikke trenger mirakler, akkurat som ateistene ikke tror på mirakler. De trengs ikke, fins ikke, kan ikke bevises. (Bortsett fra jomfrufødseln av Jesusbarnet!!). 

Islam tror ikke på en personlig og kjærlig Gud, eller at Gud ER kjærlighet. Islam tror ikke at Gud har en unik og ene(ste) Sønn. Islam utelukker treenigheten. Islam har  ingen radikal forståelse av synd og frelse,  den gir ikke rom for arvesynd, den selvpåførte ”solformørkelse” av alle sinn, av alt kjød. Slik sett er islam ateisme så god som noen. Frelse i radikal og dypeste forstand finnes ikke.  

Allah er fjern, avsondret.  Han ”elsker” ikke – for en som elsker er ikke absolutt fri i sitt vesen. Allah har ”trukket opp klokken” – universet – og har så trukket seg tilbake. Det eneste bindeleddet er profeten og Koranen. Men disse bindeleddene  står ikke i kommunikasjon, dvs. dialog, det dreier seg derfor i høyden om enveiskommunikasjon, forordninger, påbud, forbud. That’s all.  

Bønn i islam kan ikke være personlig rettet, den kan derfor heller ikke være gjensidig inderlig. Det fins ingen egentlig diaolog. Slik også med ateismen. Den må begrunne all persontenkning til det kontigente, ethvert forhold er et forhold til mennesket, til syvende og sist: Et forhold til Seg selv. Eller sitt Selv. Eller til sitt Ego, eller fornektelsen også av dette - stort eller svakt og lite.

Islam kan derfor i høyden betraktes som deisme, men deisme er ikke kristendom eller Jesus- tro, annet enn en ”tro” på Jesus som myte, moralsk forbilde, archetyp, vismann e l .  

Hva med kristentroende – er de ateister i egentlig forstand? Ja, sier f eks den kristne filosofen Paul Tillich. ”It is as atheistic to affirm the existence of God as it is to deny it”.

Meningen må være at den kristne gjør seg til ateist i det øyeblikk han begrenser Gud ved avgrensende å definere ham. Det er i denne fellen også ateister går i når de benekter Gud eksistens. Den kristne har imidlertid en større mulighet for å komme seg ut av fellen og det er ganske enkelt ved å erkjenne at han ikke kan begrense Gud, hvilket ateister ikke kan eller ser muligheten for, det ligger jo implisitt i deres vantro. 

Islam går i den samme felle. De benekter ikke Allah’s eksitens, men må begrense ham fordi de forlpliktes til å se Koranen som uforanderlig og evig. Dermed gjør de også Allah statisk, akkurat som ateismens illusjon om Guds ikkeeksistens gjør Gud statisk. 

De sitter dermed fast begge to, både islam og ateismen. De sitter fanget i sine egne premisser, premisser som verken åpner for forløsning eller forsoning. Veiledningen for muslimer og ateiser er gitt en gang for alle. De kristne "må" lytte til veiledning fra Den hellige Ånd, hvilket vil så å lytte og forholde seg til Gud selv. (Hvilket kan være et svært overveldende og skremmende "prosjekt" i seg selv ... ).

Islam er ingen gudsåpenbaring. Islam innebærer ikke noe nytt gudsforhold, men bekrefter kun menneskets grunnvilkår. Islam er fortellingen om hvordan et menneske klarte å skremme og manipulere medmennesker til egen fordel med en illusjon. Islam vil av ateister i gitt omstendigheter lett kunne anses som den beste måten å nå målet på, - at islam er den beste vei til vannhullet. 

Kristendommen er fortellingen om at noe nytt er kommet, et gladbudskap; at det er åpnet en ny vei til Gud. At Gud er kjærlighet, at Gud ofrer seg for menneskets frelse. At frelsen er gratis og at offeret er stedfortendende, - alt helt utenkelige konsepter i islam og for Allah og profeten.  

Men: Ingen kommer til Faderen uten gjennom Hans eneste og unike Sønn, sier den kristne Gud.  

Kristendommen transcenderer dermed menneskets grunnvilkår og tilfører en ny virksom, aktiv mulighet, nemlig muligheten for ikke slavisk å måtte følge naturtilstanden, den tilstand som styres av den mekanistiske eller naturlige loven, den grunnlov både ateister og muslimer binder seg til og er bundet til og som humanistene – som heller ikke tilfører noe nytt annet enn ved å låne fra eller trekke på kristendommen uten å betale for seg -  nå opphøyer til guddommelig status, (ved å erkjenne mennesket kun som natur, uten sjel, uten ånd). 

Man gjør seg dermed skyldig i å gjøre mennesket til nestenGud. Hvilket selvfølgelig er umulig å gjøre, i realiteten. 

Men det er dette både islam og ateismen i praksis gjør: De setter opp mennesket på like linje med eller over Gud. Det står eksplisitt i Koranen: 

Den som adlyder Allah OG profeten, den …

Her har tydelig et menneske - og det til og med et selverklært syndig menneske - stilt seg på likefot med "Gud".  

Islam er med andre ord ateisme, men med andre ord.

Halal-forbannelsen er over oss.

Ville du ha spist kjøttprodukter som var slaktet på et for dyret unødvendig smertefull måte, hvis det var andre og mer ”humane” og tradisjonelle måter tilgjengelig å slakte dyret på?

Ville du ha betalt mer skatt – i religionsfrihetens navn - for å muliggjøre slik slakting?

Ville du hatt betenkeligheter hvis noen av dine nære slektninger som lå på sykehus ble servert slik slaktet kjøtt uten at de fikk vite at det var det?

Ville du ha likt å bli servert kjøtt som var slaktet på denne måten på ferjen, toget eller flyet du tar?

Ville du ha godtatt høyere bilettpriser for i det hele tatt å gjøre dette mulig?

Ville du hatt betenkligheter med at idrettsforeniger solgte slikt kjøtt på idrettstilstelninger?

Ville du ha begynt å lure hvis den kristne skolen barna dine gikk på serverte kjøttpålegg som var halal-slaktet?

Ville du overhodet ha spist noe kjøtt hvis det var slaktet til ære for Allah (ikke Gud)?

Vile du ha stusset hvis du fikk vite at å slakte på denne spesielle måten var et resultat av en bevisst strategi for å befeste og styrke islams stilling i det norske samfunnet og en strategi for å gjøre islam til den dominerende religion/politikk her i landet?

Ikke?

Vel da er det på tide å si fra. Man gjør det nå i - UK. Spørmålet er om det nytter og om det ikke er for sent til å stoppe dette: Islamiseringen av hele samfunnet. Snikislamiseringen. Dhimmisering av oss selv og alle andre.

Vi er i ferd med å gjøre oss selv til slaver under islam. Snart vil folk føle det som en befrielse å konvertere til islam, slik at de slipper å bli hånet for å være vantro og slik at de i alle fall kan sikre seg noen ekstra fordeler i forhold til andre dhimmier, som ikke vil underlegge seg Allah og profeten – uansett pris, folk med selvrepsekten og æren i behold, folk som aldri vil la seg underkue eller beseire, folk som kjenner sitt eget verd. Folk som vil kjempe for friheten og ofre livet om så behøves.

Hva er det som går av disse idrettsforeningen, disse flyselskapene , disse skolene og disse sykehusene?

Lider de av misforstått religiøs toleranse? Lider de av islamofobi? Lider de av frykt for å kritisere islam? Et mysterium? Et forsøk på å overgå hverandre i  dum ”snillhet”?

Vi tror det siste. Det hele beror med andre ord på feighet og falsk formhet. Ikke så mye på manglende kunnskaper. 

Hvis så var tilfelle, ville man med rette ha kunne beskylde skoleverk og media for å ha villet føre hele folket bak lyset og for å ha drevet desinformajson og systematisk og direkte undergravingsvirksomhet overfor alle borgere i dette.

De burde da ha blitt stilt til ansvar, ikke bare kollektivt, men alle, en for en … til de alle hadde fått sin rett tilmålte og fortjente straff til spott og skam for dem alle og som ledd i det helt nødvendige forebyggende arbeid som nå gjestår fremover, skal vi unngå katastrofen og Vesten blir totaloverkjørt at det islamske mørket. 

Hva skjer i UK? 

Er opprop på gang? Hva skjer? 

Skal Europa tie seg i hjel i frykt og beven for Allah og profeten?

Ateisme - et beinrangelspråk

Ateismen er tålmodig, den er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Ateismen krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.

Ateismen utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Ateismen tar aldri slutt.

Døden og intet er tålmodige, de er velvillige, de misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Døden og intet krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

De gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.

De utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Døden og intet tar aldri slutt.

Mennesket er alltid tålmodig, det er velvillig, det misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Mennesket, døden og intet krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

De gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.

De utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Mennesket, døden og intet tar aldri slutt. 

...

Hva med en viss alternativ synsmåte, et visst alternativt perspektiv:

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Kjærligheten tar aldri slutt.

 ...

Og slik er Gud. Ikke ateismen. Ikke mennesket.

Ikke menneskeheten. 

Ateismen er et beinrangelspråk. Det mangler fylde, vidsyn og all rikdom, de viktigste nyanser. Det mangler alle dybder og dygder.

Det mangler fremfor alt tro, håp og kjærlighet. Det mangler den ene sanne Gud.

Pussig da at noen vil nøye seg med et slikt hodeskallespråk og misjonere for at det skal bli det eneste språket mennesker med fornuft skal kunne "tillates" eller overhodet unnes å snakke, føle og tenke i.

Ateisme og intelligens

Ateister flest sier at de ikke TROR, og/eller  at de har fravær av gudstro. Grunnen de oppgir er  at det ikke finnes beviser for Gud. Forutsetningen er at de ville måtte tro på Gud hvis Gud kunne bevises. (!)

Ateister forlanger da idiotisk nok at Gud skal måtte bevise seg, for at de skal kunne ha tro.

Ateister vil derfor sjelden gi mer enn 0 poeng (tilslutningsintensitet)  på en skala fra 0 til 5 på følgende påstander:

At det fins en supranatural virkelighet  er  mer sannsynlig enn usannsynlig
 
At verden og livet er blitt skapt er mer trolig enn at de er blitt til av seg selv
 
Bibelens beretninger sannsynliggjør - og viser veier - til Gud
 
Det er mer trolig at mennesket har en sjel enn ikke

Gudstro utvider menneskets horisont 
 
Gudstro utvider  menneskets helhetsforståelse og harmoni

”Mirakler”  har aldri noe med Gud å gjøre (fordi Gud ikke eksisterer)
 
Gudstro gir bedre mening og tydeligere mål enn dette å benekte  guds eksistens
 
Gud kan ikke være allmektig når han ikke øyeblikkelig gjør alle mennesker lykkelige og perfekte og fjerner alle lidelse og alt ondt
 
Gud må være til fordi tanken kan tenke et uendelig mye mektigere vesen enn det man kan tenke seg frem til
 
Det må være en Skaper rett og slett fordi vi ikke kan skape oss selv

Ateister flest vil ikke – eller kan ikke - innse eller forstå at de røper høy ”trosintelligens” eller suggesibilitet ved å benekte påstandene gjengitt ovenfor.   Grunnen er at de ikke kan bevise at påstandene er usanne, falske eller kontradiktoriske.  Deres avisning bygger derfor på rene ønskedrømmer, forestillinger, illusjoner og overtro.

Ateister flest vil imidlertid underskrive på og gå god for og holde fast ved følgende påstander:

Vi vet at Gud ikke er til
 
Å tro på Gud er å late som om ...
 
Både troende og Gud har bevisbyrden for at han eksisterer
 
Fortellingene i Bibelen bygger på overtro

Bare vitenskapen kan gi endegyldige svar på hvorfor og hvordan livet ble til
 
Folk blir dummere når de blir kristne
 
Vitenskap og guds- eller skapertro er uforenlige
 
Ateister tenker mer fritt og selvstendig enn kristne  og andre gudstroende
 
Ateister er mindre lettlurte  enn kristne
 
Fornuft og selvstendig tenkning hindrer irrasjonelle handlinger  
 
Uten bevis for Gud kan ingen tro på Gud
 
Alt materielt har skapt seg selv gjennom lang tids naturlig og selektiv utvikling
 
Det er hevet over enhver tvil at Jesus ikke  sto opp fra  de døde
”Mirakler” (i den grad de skjer) har alltid fysiske, men hittil ukjente årsaker, aldri guddommelige årsaker
 
De som tror på Gud, gjør det fordi de er egoister og trenger ”krykker ”
 
At det fins orden og mønstre i den fysiske verden vitner om at det ikke står en gud bak
 
Det er nesten ingen forskjell mellom aper og mennesker
 
Det er mer sannsynlig at en storm i et vannglass skulle kunne frembringe en sykkel over en periode på millioner av enn at gud skulle stå bak - under konstante og ellers like vikår
 
Gudetro kan alltid tilbakeføres til  gener og/eller oppvekstvilkår

All fornuft tilsier at Gud ikke er til

Når en troende blir ateist, blir han samtidig mer fornuftig og klokere

Ateiser har stort sett høyere moral og håp for menneskeheten enn kristne har
 
Følelsesmennesker blir lettere troende enn de som lar fornuften styre
 
Fortellingene om Jesus er oppdiktede eventyr  
 
Gudstro og vitenskap utelukker de samme konklusjoner på eksistensielle spørmål

Ateister vil ikke eller evner ikke å se at de ved å underskrive på påstandene faktisk utviser høy grad av tros- eller forestillingsevne, en evne som kan betraktes som overtro. Grunnen er at påstandene de så ivrig vil underskrive på og bekjenne seg hverken kan bevises vitenskapelig eller formallogisk, akkurat som de ikke kan motbevise at Gud eksisterer

Ateister kan derfor sies i høyeste grad sies å bygge sin virkelighetsoppfatning på illusjoner, hvilket de tragikomisk nok benekter. Hvilket er oss en gåte. Likevel påstås det av ateister at ateister er mer intelligente enn f eks kristne.

Ateister benekter  Guds eksistens – de lever i, av, på  og med fravær av tro. Eller? Basert på Luthers lære om hva det vil si å ha en gud, vil ateistene måtte erkjenne at de har en ”gudstro”, hvilket fremgår av følgende, som ateister vil måtte bekjenne seg til:

Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: Døden og intet  - naturalisme og meterialisme - er det som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha døden og intet  - eller kun sitt eget - er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på dette av hele sitt hjerte. Det er er …  bare hjertets tro og tillit, som gjør både død og avgud … Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud.

Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: Ateisme – dvs. en selv eller mennesket - er det en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å være ateist  er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ateismen av hele sitt hjerte. Det er er …  bare hjertets tro og tillit, som gjør både ateismen og avgud … Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud.

Det kristne svaret er:

Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: En gud er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha en gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ham av hele sitt hjerte. Det er er …  bare hjertets tro og tillit, som gjør både Gud og avgud … Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud.

Bygget over ideer funnet her 

(Legges inn 6.03.11: Trond Berg Eriksen anmelder en bok i Morgenbladet skrevet av en av "firerbanden". Han kommer inne på tro og vitenskap og nøler ikke med å kalle Sam Harris for en "vitenskapsovertroende", et hallelujamenneske, en type som kan ligne svært mye på de ateistene vi har omhandlet her på bloggen, som tror at de ikke tror, men som faktisk tilhører et trossamfunn. Noen av dem vil ha svært mye å lære av følgende):

Halleluja. Harris har ingen anelse om at sannheter kan være av langt flere slag enn det skillet mellom kjensgjerninger og verdier som han vil redusere til ett regime. Om man virkelig godtar forfatterens forutsetninger, vil for eksempel alle kunstartene forsvinne i den samme klosettskålen som Harris tømmer religionen og moralen i – forstått som personlige overbevisninger.

For heller ikke litteraturen, billedkunsten og musikken ville være «sanne» på den rette måten ut fra de kriterier Harris oppstiller. Hans religionskritikk har den samme strukturen som offentlige kampanjer mot røyking. Få møkka vekk – så sunnheten, sannheten og den store nevrofysiologiske harmonien kan skinne uhindret, roper han. Han synger halleluja for en vitenskap som kan fortelle oss at det er bedre for alle å være rike og friske enn fattige og syke. Ved nærmere ettersyn bombarderer han oss med banaliteter. Gjerne det. Men slik registrerer han seg i praksis som en som tilhører et eget trossamfunn, nemlig de vitenskapsovertroendes.

Morgenbladet