Jeg er ingen muslim light ... (og er stolt av det).

Tidligere ap-statsråd Hadja Tajik har nå startet en debatt på Vårt Lands Verdidebatt.

Vi gjengir nedenfor et litt forkortet, fortettet og litt dramatisert utdrag av innlegget med innskutte kommentarer og til slutt en liten konklusjon:

«Hvis det å være muslimsk kvinne for deg er å gå heldekket etc … hva er da forskjellen på ditt islam-syn og Bin Ladens?»

Tajik regiserer eller låser sin scene ved å referere til en nordmann som spør: «Du er sånn muslim-light, du, ikke sant?».

Nordmannen ser muntert på henne, forteller hun, (ironisk) … «Jeg vet ikke hva du mener med sånn», svarer hun …

«Jeg spiller dum», opplyser hun den opplyste leser. … «- at jeg er jo så moderne, jeg kan jo ikke være muslim, kanskje til nød litt sånn «kulturell muslim», du vet», …

«Jeg holder ut», fortsetter hun … Når han er ferdig med å prate sier jeg: «Nei. Jeg er muslim. Punktum. Uten noe ‘kulturell’ eller ‘light’».

Den dumme nordmannen som stiller spørsmål og som får henne til å spille dum sier: «Det du nå sa, stilte deg på linje med de mest konservative muslimene jeg vet om. De ville aldri akseptert deg som muslim. De ville ment at du ikke er muslimsk nok. … da er du med på å gi dem definisjonsmakten … Har du tenkt på det?»

Tajik: «Hvis det å være muslimsk kvinne for deg (som spør på en måte som får henne til å spille dum) er å gå heldekket og med bøyd hode, dominert av en far, bror eller ektemann - hva er da forskjellen på ditt islam-syn og Bin Ladens?»

Her nærmer vi oss sjakk matt og «no pardon»: Det blir da den forhåpentlig oppdiktede og dumme nordmannen som stiller spørsmål som er den egentlige skurken i Tajik retoriske konstruksjon, fordi han forutsetter at bin Ladens syn på islam er det korrekte. pørsmålet er et lure spørsmål av samme kaliber som dette: Svar enten ja eller nei, OK? OK. Har du sluttet å slå din kone?

Hun spør ham: «Og hvorfor gir du hans eller andres fundamentalistiskes islam-syn autoritet ved å implisere på at jeg må definere meg ut av det å være muslim, ved å legge til ord som «kulturell» eller «light»?

Tajik får leseren til å tro at spørreren er dummere enn først antatt, ja. Han tillegges av Tajik å tro at muslimer må leve striks etter visse regler som styrer hele livet på ethvert sted og på ethvert tidspunkt. Hvis ikke, så er man ikke muslim.

Men det hun ikke nevner er, at det er tillatt innen islam å jenke seg etter terrenget utenfor islamsk territorium, inntil videre. Falle inn i terrenget, så å si. I hvert fall til en viss grad. Bønnematta og oppmøte i moskeen er imidlertid fortsatt påbudt, selv på fremmed territorium og bant vantro, kuffar.

Hun påstår bombastisk: «Det er ikke strengere leveregler hos muslimer enn hos for eksempel jøder, som også har klare anbefalinger …. «.

Hm, «anbefalinger»? Hvorfor nevner hun ikke at i islam er det ikke snakk om «anbefalinger», men om direkte påbud og forbud under trussel om straff både her i livet og i helvete, ja, til og med i Allahs himmel, for det minste avvik.

Er denne «lille» unnlatelsen et forsøk på å bagatellisere eller eufemisere islam og henne selv? Røper den manglende kunnskaper og fravær av innsikt?

Vel det krever et visst mot å kritisere islamske fundamentalister på det groveste, nemlig for ikke å være muslimer.

«Islam er imidlertid tradisjonelt annerledes enn den evangelisk lutherske kristendommen, slik den i hovedsak praktiseres i Norge», skriver hun. «Her heter det hos mange at de er «personlig kristne». Et uttrykk som veldig fint målbærer at deres tro er en sak mellom Gud og dem …».

Hva er hennes motiv for å nevne akkurat dette? Jo, delsvaret kommer her:

«Religionen er tolket og målbåret av hovedsakelig menn, … den kan ha en slagside for kvinner. Jeg kan ikke akseptere det.»

Men hva betyr dette? At Tajik – som nordmenn flest – har en «personlig» Gud? Vel, det kan synes sånn, i hvert fall på overflaten, for hun sier: «Jeg kan heller ikke forestille meg en Gud som mener jeg skal underkaste meg andres tolkninger. Konservative skal ikke få definisjonsmakten av meg, de burde heller ikke få den av velmenende nordmenn som i et fomlete forsøk på å si «Du er jammen ålreit», får seg selv til å si at jeg «ikke er som de andre».

Det Tajik unnlater å nevne i denne forbindelse er at å snakke om «en personlig gud» i islam nærmest sidestilles med å være helt «uttafor».

Hva skal så en konservativ muslim si til dette? For mitt vedkommende er jeg ikke i tvil om at noen bin Laden-aktige fundamentalister vil si at dette er et forsøk på selv-apoteose, - en shirk som overgår all shirk, noe som betyr den synd, at man assosierer noe annet med Allah enn Allah. En synd som fortjener dødsstraff og som derfor skal straffes med døden.

Men det som Tajik også sier indirekte er, at hun er for å endre kvinnenes kår f eks i Afghanistan kår til det bedre. Ja, hvem vet om hun ikke til og med sympatiserer i aktiv forstand med dem som vil avskaffe den lovfestede rett i landet for mannen til å ligge med sin kone eller sine koner når han selv ensidig måtte ville det, selv om konen ikke vil det, av en aller annen grunn?

Tajik vil med sitt lille scene-stykke oppnå å få det til å virke som om dumme nordmenn ikke bare krenker islam, men også henne selv, som muslim, personlig. Hun forsøker å gjøre nordmenn like «dumme» eller uforstandige eller ondskapsfulle som bin Laden selv og hans disipler, ja, og kanskje til og med like farlige som bin Laden selv, eller i beste fall like krenkende, overfor henne selv, som jo er en muslim som er noe annet enn en muslim som ikke er muslim.

Hadjia Tajik vil ha ren islam. Hun vil være ren. Og ukrenkelig. (Hellig).

Godt at hun opererer i dar-al-Amin – det trygge stedet i fremmed land for muslimer flest.

Hva vil Tajik oppnå?

Selvrespekt. Respekt. Sympati og tilslutning fra de empatiske og optimistiske, både vantro som tro og troskyldige. Innflytelse. Makt. Og dette å få fremstilt islam så lett, innbydende, ufarlig og vakker og uskyldig som henne selv. Hun ufarliggjør, innbyr og oppmuntrer. Er ikke dette misjon? En misjon for fred og fordragelighet? Var det ikke det noen sa, at islam betyr fred?

Litt av en oppgave hun har påtatt seg. Hun løper antakelig bare minimal risiko – for sitt liv og sin helbred – her til lands. «Muslims do melt in, don’t they?»

I hvilket omfang vil hun lykkes?

Unge «muslima» vil tiltrekkes og gis følelsen av en slags kvinnelig allmakt, i havet av kvinnelig avmakt, både i den muslimske verden og i vår skandinaviske idyll. De vil forsøke å få del av hennes karisma.

Muslimske menn vil betrakte henne med mest mulig døsig likegyldighet og befeste sin tro på at alt skjer «in sha Allah». Så da så.

Noen vil se på henne som apostat. De vil lete stadig grundigere i de islamske tekstene for å få ram på henne. De vil rotte seg sammen, til tider, i sammenhenger. Hun vil med sikkerhet bli bedt om å holde seg på galleriet, skulle hun besøke en moske. Noen menn og kvinner vil ønske seg tilbake hvor de kom fra når de ser henne. Det var tryggere der. Ingen åpne krenkelser mot religionen. Vestliggjøringen av muslimske kvinner vil bli vurdert dithen at de vestliggjorte tror at de kan helliggjøre seg selv, på bekostning av umma, ved å individualisere seg og stikke seg ut og frem. De vil tro at de frigjorte eller vestliggjorte flørter med fienden og lar seg forme av ham. De vil påstå at disse utvanner islam og se deres fremstøt som et angrep,  en krenkelse og en undergraving av selve den muslimske identitet. Potensielle forrædere. Aktuelle forrædere. Faktiske lik.

Men, ja, mange fremadstormende «muslima» vil hilse Tajiks person og strategi med utstrakte og åpne armer. Hun vil bli et forbilde for dem. Hun blir en garant for feminin suksess, berømmelse og beundring. Å være muslima vil ikke lenger være en hindring, men en force og en vakker utfordring. De vil gladelig påta seg nye ansvaret – for sin egen frihet og selvrealisering – som dette vil innebære, og koste.

Og hvem av de vantro vil ikke juble og rope hurra og peke på hvor fantastisk liberal og tolerant islam er både som ideologi og religion?

Hvilket norsk parti vil ikke kappes om å tiltrekke seg slik muslimaer som Hadjia Tajik og menn av samme tilbøyelighet og støpning?

Kristiansand, dårepolitikernes hovedstad

I en liten norsk by er de valgte politikerne der nå blitt så redd for at dens bibliotekar skal få mentalt sammenbrudd, og at byen dermed skal bli totalansvarlig for dette, at den har bestemt seg for å støtte bibliotekarens forsøk på å kneble ytringsfriheten i byen, koste hva det koste vil. 
Eller? 
Factum est: 

Veien for et byråkratistyrt kulturliv i Kristiansand - 85 000 innbyggere - er nå ikke bare lagt åpen, men bekreftet, ja, innført som et nådemiddel og en gunst, liksom, for byen, eller som et nådeskudd, alt etter som.

Det er slik man vil ha det i byen nå. Det må bero på manglende innsikt, ikke bare i hva et vestlig demokrati er, men også mangel på forstand på hva islam fallbyr på repet, så å si. Det betyr bl a at byen garanterer seg selv mot å få politisk bevisste politikere med politiske mot og innsikt nok til å forstå hva de er med på – eller ikke er med på- , og viser at politikerne i byen ikke våger å motsette seg at en politiker forkledd som byråkrat får overprøvet og trumfet dem,  nemlig slik at byråkratiet nå skal overstyre politikken, og ikke omvendt, og slik det skal være i et godt fungerende demokrati.

Det har vært et bedrøvelig skuespilleri i denne saken som bare kan beskrives som en farse som burde tjene som illustrasjon på hvordan det går når tafattheten og søvngjengeriet får rå, og den frykt for både islam og vestlig orienterte frimodige ytringer som ligger under, får råde grunnen, når klovnene ikke tør annet enn å overlate definisjonsmakten til ekspertene, dvs biblioteksjefen, som trolig forstår at hun nå har fått en politikermakt hun ikke er tiltenkt å ha i et åpent demokrati og en mulighet for å utøve en ideologisk makt på kjøpet, en posisjon som ikke står i forhold til hennes representativitet i befolkningen.

Det politikerne har gjort er å frata seg selv ansvaret. De har med andre ord abdisert de facto og slik på det groveste sveket sin representative funksjon som folkevalgte. De har bitt av den hånden som forsørger dem. De har vist en forakt for demokratiet som burde ha gått verden rundt på youtube eller hva det nå måtte være til skrekk og advarsel.

Det er å håpe at filmskolene tar opp saken i hele sin bredde og gir den en grundig og spenstig behandling. Noen dikter av format som kunne sette ord på det komiskpolitiske vanviddet som har utspilt seg, forefinnes visst ikke der i byen.

Parolen lyder nå slik: Bibliotekarer i alle bibliotek: Foren eder. Man skal ikke tolke virkeligheten. Man skal forandre den.

For her lukter det politikerblod! Her smaker det av et nytt aristokrati: Byråkrati.

Bibliotekarer over de ganske and: For en velsignelse det må ikke nå føles å tilhøre den nye, styrende klasse!

Gramski så riktig, Gramski fikk rett. Halleluja.

For noen dårer. Og hva med muslimen som sier at han ikke vil ha sharia her i landet? Vet han ikke at sharia og islam er synonymer? Vel, det vet han nok, men det hans politikerkolleger i denne bedrøvelige dårskapsbyen ikke vet er, at denne muslimen har et gudegitt politisk amnesti når han sier det han gjør. Og det disse politikerne ikke hadde turt å tenke på – hvis de hadde visst det – er at dette amnestiet kun er midlertidig. En muslims juridiske plikt er nemlig å innføre sharia overalt hvor den ennå ikke gjelder, ikke bare ved direkte maktbruk, men også ved å arbeide sømmelig og tålmodig innenfor vestlige demokratier, etter metoder som kan minne om Gramskis anbefalinger, se http://neitilislam.blogspot.no/2012/08/ekteskapetnihilismen.html

nemlig å gå inn i institusjonene for å «forvandle» dem innenfra på lang sikt.

Sik sett sammenfaller muslimens og bibliotekarenes interesser, så langt og lenge det rekker.

Skjønner muslimen at han ikke er muslim? Eller skjønner han bare så altfor godt at det er nettopp det han virkelig er? Politikerne skjønner i hvert fall neppe hverken ut eller inn, eller opp eller ned.

Og det er nok derfor at de selv har satt seg sjakk matt før partiet egentlig er i gang. De har jo ennå ikke forstått hva spillereglene er og hvilket spill som nå gjelder. Man skjønner ikke at med i spillet er nå kommet inn en faktor x, en faktor jeg ikke trenger å navngi her og nå, men som virker og har virket lenge nå, selv om ingen later til å se det, andre enn dem som ser det og agerer på det.

Det denne muslimen ser så tydelig, vil jeg tro, er i hvilken grad vestlige politikere har forsøkt å galvanisere seg mot å bli beskylt for å krenke personer, eller grupper. Det er blitt så ille nå at folk må bevise at det ikke dreier seg om en krenkelse, det de måtte ha å fremføre av reelle motargumenter, hvis noe skulle påstå at de føler seg krenket over meninger som dermed blir uttrykt. Muslimen ser at politikere og kulturpersonligheter ikke makter å se forskjellen på å kritisere en sak og en person, eller grupper av personer. Man går uten videre inn for at at kritikk av islam skal anses som identisk med å krenke personer, dvs hver enkelt muslim individuelt.

Ikke rart at mange muslimer finner seg så vel til rette i dette landet.

Det er tragisk. Og situasjonen man har ansvar for å ha satt seg i er selvsagt en Catch 22, men dette bekymrer ikke byens politikere; de foretrekker å leve i den kollektive nevrose som skapes i et slikt klima, og med slike premissleveranser og paradigmer, fremfor å nærme seg den virkelige puls i det pulserende liv, hvor kreativitet ses på som noe positivt og stimulerende, ikke som noe farlig og destruktivt.

Ja, bare se på dem, hvor såre fornøyd de er med å lenke seg. 

http://www.sian.no/artikkel/ordforer-grundekjon-sian-bor-fa-plass-i-den-offentlige-debatten

se her

Bøller

Er islam en reifisert eller agensiell bølle? Er en bølle i knupp bedre enn en bølle som har slått ut i full blomstring? Og hvilke kultur har størst bøllepotensiale?

Vi vil påstå at det finnes en egen, universell lov som vi kan kalle den dynamiske Bølle-spiral-loven. Og her følger utviklingshistorien om to bøller, en stor og en liten, på samme arena, og hvor selvoppfattelsen i utgangspunktet er like fortreffelig, høyverdig og opphøyd i begge grupper.

Den eneste forskjellen er at den ene gruppen oppfatter seg selv som kollektivt og uttalt mer tolerant og derfor mer dydig og mindre syndig enn den andre.

Begge grupper arbeider – mer eller mindre uttalt og mer eller mindre underforstått - for å utbre sitt grunnleggende verdisyn som det beste. De sverger begge til følgende erkjennelse:

Motforestillinger motarbeides ved å spille på frykt. Gjenta en løgn mange nok ganger, og den blir sannhet. Propaganda er mest effektiv hvis den inkluderer sannhetsfragmenter.

Begge grupper inkluderer forståelse av at visse metaforer er grunnleggende for å forstå menneskelig adferd og utviklingspotensiale generelt: Metaforen om den kokende frosken, salami-strategien, domino-effekten og den subliminale påvirkning. (Se om disse nederst på siden). 

 

Vel, gjør deg opp en selvstendig mening:

Islam er en stor – skjult eller åpen -  bølle som i visse faser lar seg skygge-bølle med av andre mindre bøller, som ikke kan innse at de har bøllepotensiale, eller strategisk for å kunne bølle mer og overbevisende over lengre tid og på sikt.

Men også den mindre bøllen er som sagt implisitt en bølle, en latent bølle, men da en bølle som lar seg bølle med for å kunne fremstå som en mindre bølle i egne øyne, eller ikke en bølle idet hele tatt overfor andre sett, dvs en helt uskyldig størrelse, både som individ og gruppe sett.

Den mindre bøllen tror selvsagt at han er mye mer uskyldig og mye mer tolerant enn den større. Men i virkeligheten fins det to bøller i dette stykket, og spesielt et oppegående publikum til denne utviklingen vet at all bølling er feil og forkastelig på alle vis, og at den bør motarbeides og unngås, fordi alle parter ser og vet at bølling utvikler seg til mer bølling, spesielt hvis bøllingen fortoner seg som regelstyrt, sømmelig, forsvarlig og positivt «riktig», sett i relativt perspektiv, og bedømt ut fra bøllegruppenes indremoralsk begrunnede konsistens.

Begge bøllegrupper har det til felles at forholder seg helt koherent og dynamisk til sitt eget livssynsgrunnlag, et tanke- og holdningsmønster som informerer og dikterer om menneskesyn, virkelighetsoppfatning og verdisyn, eller basale tro, om man vil, av ett eller hint slag.

Utviklingen skjer nå i cresendo og gjerne eksponentielt mot et maksimalt toppunkt, mot en peripeti, et plutselig stemnings- og stemmeskifte, hvor uttrykksvolumet betinger og tiltar i takt med emosjonelle utblåsninger, først spredt, men litt senere samlet, for så å utfolde seg  tilnærmet unisont, henimot kulminasjonen. (For nedturen kommer – med et brak).

Mot slutten av dramaet vil den stemme som går av med seieren være den som har tyngst forankring i det guddommelige, enten det dreier seg om et falsk eller et sant gudsbilde, i hvert fall i første omgang, og i de guddommelige hjemler som i større eller indre grad utløser eller demper bøllingen selv. Den som ikke kan fremføre eller fremlegge eller forankre seg i slike guddommelige fundamenter, dvs den som ikke har noe annet å holde seg til enn sin ateisme og sekularitet, blir den som taper, - eller hva? For at ateismen i seg selv skulle hjemle bølling, vil de fleste naive og supertolerante av i dag neppe tro på.

Kan en gudløs konstitusjon stå seg mot en guddommelig? Det er spørsmålet.

(Se denne: http://www.memritv.org/clip/en/783.htm

Den svakere part vil i det lengste benekte at han er svak, nær sagt med alle midler, spesielt tolerante, vidsynte midler, og besserwissen i ulike former, midler, ofte i kraft av å tilhøre en kultur som pro tempo har fått overtaket av en eller annen grunn, sett med omverdens øyne, og/eller i egne øyne, der og da.  

Og i dette klima må denne kultur, som her og nå er i stort flertall, stadig føle seg tvunget til å fremvise og benytte seg av mer ydmyke og tilsynelatende velvillige og romslige metoder enn de den åpent  mer bøllete eller barbariske kulturen - som da er i stort mindretall - kan gjøre.

Men denne strategien, som man kan kalle toleransekulturen, er i virkeligheten en selvpålagt maske og en forkledd servilitet som den latente bølle ikke er i stand til å gjennomskue selv, idet hans skam og gode navn og rykte står på spill, verdier han ikke kan miste og som han vil beholde for enhver pris, hvis han ikke skal miste ansikt, hvilket er noe av et han frykter mest av alt, fordi han da vil være avslørt og avkledd, naken og helt alene her i verden. Han vil derfor alltid ty til den rasjonalisering at det alltid er bedre å snu det andre kinn til, før det er for sent, heller enn det motsatte. (Og dette skjer ironisk nok med størst tyngde i sekulære, ateistiske eller avkristnede segmenter).

Denne strategien er selvsagt toppen av alt hykleri, men dette hindrer ikke at bølle-loven er i full sving og gjør seg gjeldende med stadig større tydelighet og styrke. Jo mer antikristelig og vantro denne selvhøytidelige kulturen er, jo tydeligere kommer dette til uttrykk.  Man setter med flid, overbevisning og stor energi sin lit til et gudløst paradigme og en åndsfattig konstitusjon, på hvilket relativt absolutte grunnlag man imidlertid neppe er villig til å ofre livet for, med mindre det helt spektakulære og helt uventede skulle inntreffe, dvs med mindre det skjer et kvalifiserende mirakel.

Den lille, uskyldige bøllens strategi fører altså til at han – etter en tid med ynkelige forsøk på motstand – plutselig taper og lar den store bøllen gå av med seiere, og triumfen. Han innser at systematisk, organisert og kollektiv bølling høster mer «ære» og berøm, og virker bedre, enn den sporadiske, individuelt betingede bøllingen som utgikk fra hans tidligere tilhørighet og som det har vært mulig å mobilisere og utføre.

En populasjon uten et kollektivt fundament for tillatelse og oppfordring til bølling er og forblir – og uansett om dette er moralsk eller umoralsk å anse – temmelig sikkert nesten ufeilbarlig være den som overvinner en kultur og en populasjon som ikke kan vise til tilsvarende analogt fundament.

For bøllekulturer har ikke bare et eksplisitt formulert fundament, det følger av seg selv at bøller som bøller i slike kulturer – eller gjenger - støttes opp av og beskyttes av sine egne bøller når disse blir bøllet med av representanter fra andre kulturer, eller sekter, som riktig nok aldri anser seg selv for å være bøller. Og jo mer en bølle bøller, jo mer må han forsvares og pleies og oppfordres av de andre bøllene i kulturen, og jo mer sammenhengskraft, solidaritet og seigt samfunnslim vil det danne seg i denne ukulturen.

Lojalitetsbåndet vil kort sagt styrkes mer og mer ved at det stadig bølles mer og at visse bøller utsettes for bølleri og følgeskader fra den andre kanten og fra andre fremmede eller fiendtlige bøllere. Yndlingssituasjonen for en ekte bøller er at han kan være bøddel og offer på samme tid, på vegne av gruppen og kulturen, og dens guddom, avgud eller idol. Og dette styrker bøllernes selvfølelse, selvsikkerhet og følelse av å være på den rette siden og på den rette veien, utstaket av gud selv, og dette igjen gir dem så mer pågangsmot, oppfinnsomhet og slagkraft, både innad og utad. Bølling utad fremfor kunnskap og innsikt i andres kultur gir mer makt innad enn forståelse og medynkt eller tilpasning til den andre kulturen og de andres gruppe gruppe, og dette gir dessuten større rom for bølling fra bøllingenes side innad også, slik at rekkene kan holdes sluttet og skrekkinngydelsen rettet utad overfor motstanderen eller fienden forsterkes

Men hva er nå den lille bøllens hevn og store, selvlegitimerende tilfredstillelse? Jo, at han gis anledning til subjektivt å bli en større bølle enn han noensinne tidligere hadde tenkt seg at han kunne bli! Han kan til og med, med den aller beste samvittighet, fra nå av overgå den store bølle, ved å skygge-underkaste seg den større bøllen, - så lenge han ikke kaller det underkastelse, men frigjøring, eller selvforedling, i den gode saks hensikt.

Den opprinnelig så lille bøllen – han var jo bare latent bølle - får nå anledning til å bli den bøllen han alltid har fryktet at han er, men som han hele tiden har skjult at han er, men som han egentlig har hatt lyst til å være, hele tiden. Og plutselig kan han nå føle seg mer sann, ekte og oppriktig enn noen gang før her i dette livet, i hvert fall i en periode hvor han foreløpig ikke finner noen grunn til å anse seg selv som en taper og beseiret og gjort til slave. (Ja, slik er islam?)

Han underlegger seg den store bøllen for senere å kunne benytte seg av samme hjemmel for å bølle som den store, opprinnelige bøllen benyttet, den bøllen som jo vant, - et faktum som den lille bøllen nå kan trekke veksler på uten å innrømme at han hele tiden har vært en latent bølle som bare vagt eller underbevisst ville bli en eksplisitt bølle helt fra begynnelsen av. Han overtar fiendens identitet og tankesett så lett som bare det. Han blir sitt eget alter ego av fri vilje. Han kjenner seg så bare altfor godt igjen. Han forstår nå at det var han selv som var den opprinnelige bølleren, ikke den opprinnelige bølleren som var det. Han takker da denne bølleren ved å omfavne ham som sin beste venn og for å frita ham og seg selv for den skyldfølelse som han har opparbeidet seg for å være bøllete overfor bølleren, den opprinnelige bølleren. Motstanden mot bølleren og skylden ved å ha beskylt denne for å være skyldig i bølleri, må overføres og bæres av offeret for bølleriet selv, og dette oppfattes som om det skulle dreie seg om det mest selvfølgelige å gjøre her i verden og desto mer for å være både rett og riktig å gjøre.

Det ender som alle vet med konvertering og at bølleren har vunnet en stor seier for «gud» ved å få med seg flere bøllere på laget. Den lille i begynnelsen så tolerante bølleren står fra nå av i stor takk skyld til bølleren. Offeret frigjør seg fra å bli oppfattet som offer både i egne og andres øyne ved å takke og prise sin bøddel for sin nye selvstendighet og frihet, - til å kunne være og forbli bøller.

Den tolerante – og nesten umerkelige eller usynlig bølle, er tolerant bare i to tilfeller: 1 Når han er i stort flertall. 2 Når han er i et lite mindretall. 

Og det er her vi befinner oss nå, på makroplanet.

Som representant for den vestlige sivilisasjon, er nordmannen nå i sitt eget land i stort flertall i forhold til en bølle som nå, som minoritet, er en meget tolerant, sømmelig og from bølle, og tolerant som aldri før, på noe annet sted og i noen annen sammenheng. Men nordmannen er et sekularisert vesen, gudløs og nærmest uten forankring i guddommelig frelseshistorie og metafysikk, og har intet ankerfeste i det supranaturale, eller transcendente. Den gjengse nordmann av i dag er imanent med Gud, dvs med en ny «gud», en husgud, som er å ligne med en syvende far i huset, en man ikke tør å nevne utenfor stuedøra og en man egentlig ønsker livet av så snart som mulig, før nestemann i huset overtar «hedersplassen» i bukkehornet på veggen.

Nordmannens gud er som en invalid olding som man bare beholder i ren altruisme fordi det regnes som god skikk å gjøre det, og fordi «faren» i huset ikke er noe å snakke om i godt lag, - ikke bare fordi det ville kanskje legge en demper på stemningen, men også fordi vi mennesker faktisk har en ørliten tendens i oss til å tro at de avdøde på en eller annen måte fortsatt vil drive å herse med oss også etter døden. Og slike forestillinger er ikke til å komme forbi, selv om vi ikke ønsker å ha slik overtro og kjemper mot den som best vi kan.

Poenget er at Gud for en nordmann i dag ikke er stort verre eller bedre enn «gamle far i huset», en skikkelse man helst tror er like ufarlig som en selv er, men som likevel har et potensiale, nemlig for å bli og agere som en bølle, også etter at man har dødd den mest uskyldigste og mest selvrettferdige og bortgjemte av alle døder: På eldrehjemmet. (Merk: Marxister tror at «syvende far» vil gjenoppstå for å fortsette sin virksomhet, men det er en annen sak).

Hvem vil da vinne på sikt, når minoritet står mot minoritet, på det «optimalt fredelige» nivå,  og hvor en må vinne og den annen tape?

Der bøllene står 50-50 mot hverandre, vil det utvikle seg til en stadig større, men riktig nok kort, intensifisert kamp hvor den ene vil tape og den andre vinne. Den bøllen som vinner blir imidlertid alltid den som kan påberope seg overnaturlig hjemler på alle plan og nivåer, både sosiologisk, materielt, etisk, psykologisk og ideologisk, eller juridisk og religiøst og den kulturen eller religionen som ikke forsøt og fremst ser gud som syvende far i huset, den vil vinne.

Og grunnen er at det er en sterkere drivkraft for alle bøller å vite at han kal bli belønnet etter døden for å være bølle enn det er ikke å forvente seg noen som helst belønning for  være bølle i det neste liv i det hele tatt. Og dette behovet kan ikke «syvende far» besørge, han er jo både invalid og til bry og det er jo en lettelse å bli kvitt ham. Man ønsker inderlig at han ikke eksisterer etter døden, akkurat som man ikke ønsker at Gud skal eksiterer etter døden. Den opplyste og rasjonelle nordmann uten overtro – og han er i flertall i dag  – ser sin syvende far som ren tomhet etter døden, som et null og et niks og det eneste som eksisterer, er et blekt minne om denne faren, og det er alt som eksisterer, dvs intet, nothing, nada og «that’s all». Tror han.  

Men der intetheten eller tomheten venter etter døden og der ingen belønning er lovet annet enn totalt mørke og total bevisstløshet, - i den annihilerte tilstand - fins der heller ingen grunn til å være hellig vred, eller hellig bøllete her i verden, uansett. Men der slik lønn venter, er det grunn til å tro at den troende bøllen vil bølle mer og mer effektivt og industrielt, kan man si, enn den gudløse eller vantro bøllen vil gjøre, her i verden.

Men det kan jo være omvendt, selvsagt. Det kommer også an på hvilket paradigme som makter å begrense bøllingen eller foredle og kanalisere den på den beste måten, her på jorden.

Marx holder ikke. Muhammed vinner over Marx. Men hvem vinner over Muhammed? Eller: Hvem blir den neste som taper overfor profeten og til slutt frivillig innlemmes i hans verdensvide, universelle umma?

Det hjelper med andre ord ikke at vi en gang var den store tolerante, snille og uskyldige, gudløse bøllen, in spe. Den lille minoritetsbøllen kommer til å bli en større bølle enn den lille bøllen «vi» en gang var. Og det oppnår vi ved sakte, men sikkert ved å tilpasse oss nennsomt og empatisk først, men for så bare å oppgi oss selv etter hvert, før den virkelige metamorfosen inntreffer, når det er for sent å snu, under trussel om enda mer bølling fra den bøllen som har bøllingen solid og «legitimt» forankret i det hinsidige.

Og dette er Den dynamiske bølle-spiral-loven i vår tid, på vårt sted og i og med våre forutsetninger.

Vi har satt oss i en midlertid, som ikke vil ta så lang tid, på litt sikt. For å si det sånn, litt ironisk, paradoksalt nok.

«Moral»: Krake søker make og bøllere søker medbøllere som søker medbøllere og motbøller som søker mebøllere… hvor man nå enn måtte finne dem. Det kan fort bli en hel bøling for mange og for mye av dem. Det kan fort bli et svare bølleri. Et slakteri av et bølleri, for å si det sånn.

Forholdet mellom naturlige eller medfødt bøller og folk helt uten evne til å være bølle, bortsett fra på sin egen måte og overfor sine egne, kan illustreres ved denne sanne historien::

En frosk skulle akkurat til å hoppe over bekken da det kom en skorpion som ikke kunne svømme som ba om å få sitte på ryggen. Frosken sa først nei av frykt for at skorpionen ville drepe den med et giftig bitt. Dette benektet skorpionen på det sterkeste og sa med selvfølgelig logikk at det ville han selvfølgelig ikke gjøre, for da ville jo begge dø.

Eureka!

Frosken, som ikke akkurat var naiv, men så nå på seg selv som et menneske som endelig kunne gjøre en god gjerning, lot seg overbevise og tok skorpionen på ryggen. Men midt ute i bekken stakk så skorpionen frosken midt i halspulsåren, sin vane tro, slik at de begge begynte å synke. Hvorfor gjorde du det? spurte frosken på innpust og rallende. ”Dette er jo bare den loven vi følger», svarte skorpionen. «Og vi kan ikke forandre på den. Ingen sjans. Bare trekk pusten så dypt du kan» sa skorpionen, - «ta lange tak, det er snart overstått, og jeg er snart over».

I det hele tatt:

Bøller er sin egen drivkraft når det gjelder å konstruere stereotypier av andre bøller, legitimt eller ikke, svakt eller sterkt, induktivt eller deduktivt, - og man velger metode, alt etter som, offensiv eller defensiv, boksing eller judo. The show must go on! Kunnskap for maktens skyld, skylden for maktens skyld og makten for kunnskapens skyld. Kunnskap er makt og makt er kunnskap. Kretsløpet synes å være evig. Ingen unnslipper. Alle dras inn eller ut, og kvernes, mens man selvtilfredsstiller seg selv ved å essensialiserer, projisere skyld, skam, uverdighet og gjeld over på «de andre». Alle som søker trygghet kan bli en løs kanon på dekk og en sikkerhetsrisiko. Den andre er alltid en sikkerhetsrisiko for den andre. Det er gjensidig og dialektisk. Før syntesen faller ned fra himmelen eller gjenoppstår på eldrehjemmet, er ingen garantert noe, bortsett fra at bølleri som sådan vil følge menneskeheten fra vugge til grav.

Vi trenger alle derfor sårt til en sann, personlig, nærværende og virkelig nådig Gud, en gud som ikke er en bølle.

Men hvem er den andre og de andre?

Svar: I norsk akademisk diskurs er de andre nesten alltid oss. Eller svært like oss. De andre er ikke som oss, med andre ord.

Se denne om visse bøller opp gjennom de senere tider:

http://neitilislam.blogspot.no/2012/04/normalt-bli-litt-vel-mye-gal.html

Fordypning:

The boiling frog story is a widespread anecdote describing a frog slowly being boiled alive. The premise is that if a frog is placed in boiling water, it will jump out, but if it is placed in cold water that is slowly heated, it will not perceive the danger and will be cooked to death. The story is often used as a metaphor for the inability or unwillingness of people to react to significant changes that occur gradually.[1] According to contemporary biologists the premise of the story is not literally true; a frog submerged and gradually heated will jump out.[2][3] However, some 19th-century experiments suggested that the underlying premise is true, provided the heating is sufficiently gradual.[4][5]

http://en.wikipedia.org/wiki/Boiling_frog

Salamitaktikken: The term was coined in the late 1940s by the orthodox communist leader Mátyás Rákosi to describe the actions of the Hungarian Communist Party (Hungarian: szalámitaktika).[1][2] Rakosi claimed he destroyed the non-Communist parties by "cutting them off like slices of salami."[2] By portraying his opponents as fascists (or at the very least fascist sympathizers), he was able to get the opposition to slice off its right wing, then its centrists, then the more courageous left wingers, until only those fellow travelers willing to collaborate with the Communists remained in power.[2][3]

This strategy was also used in the majority of eastern European countries in the second half of the 1940s.

http://en.wikipedia.org/wiki/Salami_tactics

The domino theory existed from the 1950s to the 1980s. It was promoted at times by the United States government and speculated that if one state in a region came under the influence of communism, then the surrounding countries would follow in a domino effect. The domino theory was used by successive United States administrations during the Cold War to justify the need for American intervention around the world.

Referring to communism in Indochina, U.S. President Dwight D. Eisenhower put the theory into words during an April 7, 1954 news conference:

    Finally, you have broader considerations that might follow what you would call the "falling domino" principle. You have a row of dominoes set up, you knock over the first one, and what will happen to the last one is the certainty that it will go over very quickly. So you could have a beginning of a disintegration that would have the most profound influences.[1]

http://en.wikipedia.org/wiki/Domino_theory

Subliminal stimuli (/sʌbˈlɪmɨnəl/; literally "below threshold"), contrary to supraliminal stimuli or "above threshold", are any sensory stimuli below an individual's threshold for conscious perception.[1] A recent review of functional magnetic resonance imaging (fMRI) studies shows that subliminal stimuli activate specific regions of the brain despite participants being unaware.[2] Visual stimuli may be quickly flashed before an individual can process them, or flashed and then masked, thereby interrupting the processing. Audio stimuli may be played below audible volumes or masked by other stimuli.

http://en.wikipedia.org/wiki/Subliminal_stimuli

Propagandaens mål er å få tilhøreren til å gjøre som propagandisten vil. For å få til dette, mente Goebbels at propaganda ikke må virke for åpenbar, den bør presenteres indirekte. Mottakeren må ikke skjønne at han blir manipulert. Propagandaens gjennomslagskraft avhenger av at den spiller på mottakerens forståelseshorisont og holdninger. Propagandaen bør også ha en viss kjerne av sannhet. Folk vil lett gjennomskue løgner. Dette var årsaken til at tyske aviser etterhvert begynte å offentliggjøre lister over tyske falne, viste film og bilder fra bombingen av tyske byer, og ikke hemmeligholdt de tyske nederlagene i Afrika og ved Stalingrad. Imidlertid ble nyhetene presentert i en nøye utstudert bilde- og språkdrakt.

Goebbels: de lette underholdningsfilmene skulle distrahere folkets oppmerksomhet bort fra regimets negative sider og krigens redsler.

http://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Goebbels

Markedsføringssyndromet (en term jeg konstruerte her og nå) er kanskje den mest sublime og enkle, men desto verre å gjennomskue og oppdage i tide. Se dette i innlegget her på bloggen, en analyse av hvordan man i markedsliberalismens navn kan manipulere befolkningen til å snu holdninger ved å ta i bruk visse enkle mekanismer over relativt kort tid, og med tilnærmet sikre metoder:

http://neitilislam.blogspot.no/search?q=marketing+of+evil