Hypermagi, hypermagikere og hat på face og NRK

Da jeg i dag åpnet min «face», dukket det opp tre innlegg. Det første var av Hanni Afsar og det andre var en video uten adresse og adressat, der Guro Sibeko fremføre et dikt, i høy pathos. Det tredje innlegget var også av Hanni Afsar.

Alle innleggene handlet om det samme. Men innlegget i midten, ble ganske snart tatt ned. Man kan spørre seg hvorfor. Det kunne virke som om den som la inn innlegget med Sibeko, var ute etter å fortelle og bus ut med hvor rasistisk Hanni Afsar er. Eller for å fortelle akkurat meg, at også jeg er rasist, og en som «følger» Hanni Afsar, eller at det simpelt hen fins andre meninger enn Afshar’s her i verden, - og at det er disse andres mening jeg bør ha, - for ellers …  

Denne postering er ment å skulle illustrere hvor farlig langt «utviklingen» har kommet. Den er signert under.

Innlegg 1:

Hanni Afshar, 140520 på face:

Faktisk helt sant:

Norske medier gjør det de kan for å fremstille nordmenn flest som rasister. Det er kvalmende.

Hatet og volden som rammer særlig hvite norske jenter og gutter i og utenfor skolene skyldes inngrodd religiøs rasisme. Hvem som står bak gjengkriminaliteten, bilbranner, knivstikk, ran, umotivert vold mot lærere og generelt mot den innfødte befolkningen, skal vi ikke snakke høyt om. Religiøs rasisme som utøves ved mobbing, verbale skyllebøtter, nedlatende seksuelt relatert språk og voldelig adferd er selve definisjon på rasisme.

Dere vet hvorfor media kjører et enveisløp mot den etnisk innfødte befolkningen? Fordi journalister flest er for en liberal innvandringspolitikk fra Midtøsten og Afrika.

Islam er bra for Norge. Det er en koselig religion som vi ikke skal kritisere. Fredens Islam. Det er eliten i Norge som er de sanne rasistene som forsvarer den importerte rasismen.

Norge var et fredelig land. Det er det ikke lengre. Takk journalister og politikere. Det er dere som er problemet.

Innlegg 2: Denne MÅ bare sees, av så mange som mulig:

-

https://www.facebook.com/NRKkultur/videos/578740089705341/

Kommentar: Er dette hat, legitimert, pushet og promotert på NRK 2 og på face?

Kan diktet og dikteren her oppfattes som et angrep? Som en slags inkarnert forakt? Som uttrykk for et kronisk behov for å nedlate alle dem og alt det hun hater, som man kunne tro var simpelt hen ALT, bortsett fra henne selv?

Er dette uttrykk for frykt? For forsvar? For angrep? Hun føler seg forfulgt og stemplet og diskriminert av? Hva annet kan vi tro?

Tanken slår en: Er dette et angrep på meg personlig? Jeg som ikke engang …. osv

Er dette rasismens sanne ansikt? Er dette – paradoksalt nok - en sunn autentisk hatefull sentimentalitet? Eller det motsatte? Er dette uttrykk for en sentimentalitet som i sitt vesen og i sin grunnholdning sant og virkelig er selvundergravende, masochistisk og sadistisk på en og samme gang?

Hun hulker seg mot rasisme, er inntrykket som umiddelbart slår meg, og antakelig tenker jeg allerede her noe rasistisk; hun gjør seg kronisk avhengig av den. Tenker jeg så, i all fryktsommelig beskjedenhet. Jeg tenker kanskje ikke sømmelig nok.

En selvtrøst: Hun gjør «hulken» i seg selv til selve appellen. Mot rasismen, mot rasistene, de strukturelle rasistene, hun hukler og sukker med et innett sinne man sjelden ser og opplever, mot strukturene og systemet og systemenes systematiske rasisme.  Hvor er det hun ikke ser rasisme? In the eye of the beholder? Hva mer enn rasisme har hun egentlig øye for?

Hvis meningen – implisitt, med full rett - er å rase for å rase mot rasisme, graver hun sin egen grav. Da blir raseriet en form for grov selvdyrkelse, dvs en dyrkelse av «følelsen», den a-historiske følelse, følelsen i seg selv, av selvet, av et selvbilde som på andres vegne forsøker å frembringe noe edelt og stort.

Det er i de andres tjeneste og for de andres sak hun kaster seg inn i kampen, inn i selvdyrkelse. Hun blir ikke de andres noble tjener ved å fremheve egen fortreffelighet på den måten hun gjør. Hun blir ikke frommere, hvis det er det hun tror hun skal være. Med sitt innette hulk.

Oppmerksomheten – fra publikum - rettes uvilkårlig mot henne og hennes egen person, ikke primært mot saken, mot kampen mot rasismen. Hun er ikke våken nok til å se at den medynk hun legger for dagen er en medynk med seg selv og en medynk hun vil kanalisere mot seg selv.

Her har vi med en ny type hypermagi og en litt annerledes hypermagiker å gjøre, i forhold til det som er skrevet andre steder her på bloggen om dette, og med lignende fenomener.

Her dreier det seg – grimt og hypotetisk nok - om et selvutnevnt offer som konstruerer opp andre offer, uten at disse oppfatter seg som ofre, og uten at de har bedt om denne «noble» innsatsen enda de er i samme situasjon som henne. Hennes selvopptatthet krever medspillere, hennes egen konstruksjon.

Hun «dobler opp» i håp om å forsterke effekten av egen magi, den magi som magikeren selv mener skal følge av at man opererer på andres vegne, by proxy.

Hypermagikerens prosjekt og intensjon er å tilegne seg en del av offerets magiske kraft ved å få vist den frem – brukt den - som en trofé og en fetisj. Slik styrker magikeren sitt eget verd og sitt eget – falske - selvbilde. Han vet at denne falske synergien kan suggerere nær sagt hvem som helt til å øke magiens kraft, ved at de underlegger seg, (for egen vinning skyld, selvsagt).

Men: Magikeren kjøper seg makt ved å tilføre sin egen stamme og sitt eget totem en illusorisk makt. Derfor må han gjøre nesten hva som helst for forme ofre ut av de som til og med overhodet ikke vil være ofre, mennesker som ikke ber magikeren selv å opptre på deres egne vegen og med deres klare fullmakt.

Magien er ment å sikre hypermagikeren makt innenfor stammen han selv tilhører, dvs de moralsk korrekte, de selvinnbilt uangripelige, i gruppen, klanen …

Hypermagikere skilter med sin godhet, idet de rent faktisk tråkker på sine egenkonstruerte ofre, (som ofte ligger nede for telling fra før)

Og det er akkurat det Guro Sibeko gjør. Hun gjør det bare verre. Hun kan riktig nok og sant nok sies å være et ekte, faktisk, offer, - vi må med andre ord tro på alvoret i det hun sier, (uten at man faller for hennes høyst affektive retorikk), men det hun gjør, er å dra andre potensielle ofre med seg inn i sentimentalitet. Andre ofre, ja, ofre som vil gjøre seg til ofre på vegne av andre igjen, for bedre å kunne styrke sin magi og sin makt over andre, spesielt andres følelsesliv, deres indre reservoar av renhetsbehov, andres reelle emosjonsliv.

Sibeko forventer seg - som hypermagiker - et dobbelt utbytte, i kraft av selv å handle på sine egne vegne, som et offer, som da i seg selv gir den magiske kraften, pluss vekten av de tilsiktede andre konstruerte ofrenes potensielle magi! Hun gjør seg til dobbel-hypemagiker. Hun sanker dobbel magisk makt og innflytelse ved ikke bare å være et offer, men også ved å benytte anledningen til å presse andre til nettopp å innta offerrollen, (slik at også disse kan få del i den magien som de ser Sibeko benytter seg av, tragisk nok).

Fordi Sibeko kan betraktes om et offer, i hvert fall et offer «by association» - gir synergien i dette henne dobbel kraft. Den gir drivkraft og motivasjon, dobbel-magi, i forhold til andre hypermagikere som kun agerer på andres vegne, på andre magisk oppkonstruerte offers vegne, uten å ha spurt dem om lov.

Hypermagikere er stadig på jakt etter kompensasjon, enten for en offerstatur ingen har tilskrevet dem selv, eller kompensasjon for en offerstatus hypemagikeren må tilskrive andre på falsk grunnlag.

Sibeko er både hypemagiker på illusorisk grunnlag og som offer hun vitterlig er, primært på eget subjektivt opplevde grunnlag. Og dette skal vi ta på alvor. Vi skal ikke tillate os å tvile på smerten og ektheten. Og vi skal ikke bare lytte og gremme oss, men også gjøre noe, spesielt med oss selv, for den som står en nærmest til å lure en, er jo en selv.  

Den nye sant primitive hypermagiker og Hatprat og hypermagi og Kristne og humanistiske hypermagikere for åpen scene

Hypermagikere må betegnes som særlig svake menneskesjeler, og da spesielt «de som går foran», de som står mest overbevist fremt på barrikadene, og som liksom vil vise vei; de må regnes som svake personligheter, hvis de har noen personligheten, da, annet enn i form av sitt eget sentimentale «rollespill».

De er hellig overbeviste om at de utøver sivilisasjon på det høyeste og mest subtile plan, og forlanger å bli æret og aktet, ja, nesegrust beundret og tilbedt for det, og dette gjelder også alle «kontoristene» i media, som kan sitte trygt på sidelinjen, mens de fra avstand sprer sitt unisone og akk så vektig vektløse budskap trygt over nettet.

De vet at det virker. De tilriver seg den makten de kan få, ved bruke den mest primitive teknikk som finnes, nemlig magi, ved i realiteten å gjøre sin ofre mer forsvarsløse enn de var fra før, ved selv å forsøke å heve seg opp over de fleste andre, som jobber for det samme hellige mål.

Det er trist å se. Allerede Det gamle testamentet forbyr magi. Magikerne var gjennomskuet for lengst. I dag, så mange tusen år etter, er ikke media og menneskene i stand til å se at magien på nytt er blitt et av grunnelementene i samfunnet, både individuelt og kollektivt, og presten og andre kristne er ofte de som mest gladelig og liksom selvoppofrende lar seg utnytte og bruke på det meste kyniske i dette magien spill, uten at de – i hvert fall tilsynelatende – forstår bæret.

TV-snutten burde illustrere retorikk av verste slag, av en som forsøker å beherske retorikken i den – i og for seg - autentisk gode sak. Hun vrir oppmerksomheten mot seg selv som «lidende». Hennes sak blir dermed en rent følelsesmessig sak. Her er magien i sving, den gis agens, ja, den har agens. «Det virker».

Hun forlanger medlidelse, empati. Hun krever den, hun føler seg «utvalgt» til dyrkelse. Publikum som ikke istemmer og føler som henne, blir automatisk utstøtt. En utstøtelse som skal tjene til å bekrefte hennes egne følelser, sin egen patos, hennes egen sentimentalitet, en sentimentalitet som opphøyes til sannhet, til den mest befriende skjønnhet, til den ypperste av all godhet.

Revolusjonen og «destruksjonens skjønnhet», revolusjonens godhet og hennes egen sannhets egen barmhjertighet, hennes universelle moralske rett til å håne, forakte, hate og mobilisere, mot hvithet, mot taus hvithet, mot demonene, mot fienden, - mot de som ikke kan føle p samme måten.

Hun kan riktig nok vise til rent statistisk. Hun kan fremstille grafiske kurver. Hun kan plukke frem sitater og tidlige tiders udåder på andre kontinent. Som «de hvite» har gjort og som «de hvite fortsatt skall ha skylden for.

Hun vet at hun kan regne med en stor skare av sympatisører, hun vet hvordan markedsføringsmekanismene virker. Hun kan trekke mange med seg på ferden. Mennesker på jakt etter å føle de riktige følelsene. Mennesker som er livredde for ikke å ha de riktige holdningene. Mennesker som frykter kritikk for ikke å ha det riktige, komplette og fullgode livssyn.

De som er livredde for ikke å være korrekt emosjonelt betinget, de som er redd for at de ikke er perfekte nok. Stort sett mennesker uten forankring, uten tradisjon, uten historie – og derfor heller ingen fremtid, hvis de da ikke sjynter seg med å bevise at de følger henne, forguder henne og gjør henne til en eviggyldig supermodell for all moral.

De skjønner ikke at de gjør seg til ett med henne, til overflatiske moralister med henne.  

Hun angriper det hele, alt fra samfunnsstruktur til kollektive, underliggende mentalstrukturer. Under hennes vingespenn slipper ingen unna, ingen, unntatt henne selv og de som underlegger seg hennes emosjonelle struktur, den strukturen som besitter sannheten, de emosjoner som alle krever respekt og underkastelse.  

For min egen del: Jeg holder her og nå med stor suksess kvalmen på avstand og håper at den ikke skal dukke opp på kommando av det autonome nervesystem.    

Innlegg 3:

Hanni Afshar: 130620:

Du skal ikke bo lenge i Norge før du tror du eier landet, selv om du ikke er i nærheten av å tilpasse deg den innfødte befolkningen. Det er særlig i land med rause velferdsordninger, som praktiserer religionsfrihet hvor menneskerettigheter er nedfelt i grunnloven, det er mulig å breie seg utover og ta seg til rette, bli kravstor og kreve særbehandling.  Det er det som er så absurd med rasisme beskyldningene som skyller innover Norge. En høytstående sekulær sivilisasjon basert på individualisme, kritisk vitenskapelig tenkning og likhet for loven, med lav rasisme, skal måtte bøye seg i støvet for mennesker fra dysfunksjonelle kollektivistiske klankulturer hvor intoleranse, homofobi, antisemittisme og rasisme er utbredt.

-

T O Finne