Det spisser seg til, strukturelt og følelsesmessig. Og jeg
tenker her på mikronivå, på tingene sett fra det gjengse dagliglivets perspektiv,
det lille miljøet som utfolder seg ansikt til ansikt utenfor maktmenneskenes
territorium og utenfor maktens indre korridorer.
Det blir farligere og farligere å ytre seg både privat og
offentlig. Ubehaget større og større. Forvirringen tiltakende. Truslene
tydeligere og mer håndgripelige. Og man skjønner ikke egentlig hva som er på
gang, hvilke krefter som er ute og går og hvor dette vil ende. Og vitenskapene
blir stående og måpe uten holdbare forklaringsmodeller, uten klare holdninger
og verdier, uten tro og svar på hvordan og hvorfor.
Men noen har nerver av stål og hjerter av gull. Hjelper det?
Noen forstår ingenting, andre forstår alt. Nevner du et islamkritisk
nettsted a propos i en ellers
hyggelig samtale og i godt lag, sperres øyne opp og stemmene beveger seg opp
mot det hysteriske eller fistelaktige, og utfrysningsprosessen starter,
ubønnhørlig, i sin iboende logikk og så forstår man bedre hva det vil si å være
maktesløs, eller dette å bli forsøkt gjort maktesløs.
Noe og noen forsøker å frata en den grunnleggende verdigheten,
ja, identitetsgrunnlaget. En overbevisning. Ens tro. Man skal gjøres til en umælende
ikke-person.
Krenkelser, nei takk. Da er man trygg, da. Tilsynelatende, iallfall.
På overflaten. Dypdykk forbudt.
Islam skal fredes for enhver pris. Muslimer antas ikke bare
vagt å være skjøre, spesielt verneverdige, sarte inntil det pinlige og lettkrenkelige.
De forutsettes å være det. På det essensielle planet. Og ja, hvis de ikke er
det, så skal de være det og forbli det. De skal behandles som porselensdukker.
Men dette i seg selv er
patroniserende, nedverdigende, men man tør ikke se det. Man hverken vil eller
tør forstå det. Man gjør seg uangripelig moralsk ved helst å ville å forby all
islamkritikk. Islamkritikk er i seg selv sårende. En angst og en frykt som
materialiserer seg som farlig tabu. Noe man må fortrenge eller undertrykke. Uten
håp om forløsning. Men dermed fraskriver man muslimer ansvar. Man gjør dem til
uansvarlige barn. Eller til krykketrengende. Akkurat slik man er selv, i vår
uendelige hang til selvforherligelse og
håp om ensidig virkelig å kunne frelse oss selv.
Og hva er vel man ikke i stand til å gjøre for å bevare sitt
image som den mest høyverdige ikkemuslim?
Det blir stadig farligere og gå i det frie ords- og de frie
ytringers tjeneste. Frykten er like lammende fysisk som drepende mentalt. Horisontene
innsnevres. Og aggressiviteten blir mer og mer påfallende, mer merkbar, mer dyptfølt
og mer ukontrollerbar.
Når vil de siste hemninger overkjøres?
Er islamkritikk en selvoppfyllende prognose? Vil kritikk med
nødvendighet utløse vold? Vil kritikk av islam rettferdiggjøre voldelig bruk av
islam, - vold med guddommelig hjemmel i autentiske islamske tekster?
Den dagen nærmer seg da mange islamkritikere med stor
innlevelse, og overbevisning, med stolthet vil begynne å kalle seg rasister og
islamofobe. Ja, noen gjør det allerede. De gjør det til en fanesak, et must. Uten
noen form for ironisk undertone eller tegn på forbehold, fleksibilitet og
forhandlingsvilje. Uten forstand og med et hat som neppe lar seg viske ut med
godsnakk og studier uti det det større og altunderliggende felles menneskelige:
Vår inderlige og ufrakommelige skrøpelighet. Vår knyttede neve mot alle undergangskrefter.
Vår skjebne uten noen frelser. Higende etter de gode nyhetene og etter en
frelse vi kanskje ikke fortjener. Eller helt sikkert ikke fortjener.
Og imens står politikerne på sidelinja uten å klappe, uten å
riste på hodet og uten å foreta seg noe som helst. I sin kollektive
maktesløshet. De vil ikke skitne seg til på hendene. De føler seg for gode, i
sin godhetsbisniss. Deres sjeler skal ikke besmittes av spørsmål om hvilke
guder som finnes. Og på hvilken man bør tro på. Man skal forholde seg taus om de grunnleggende
religiøse eller teologiske grunnlagsforutsetninger.
De anser seg som gode forvaltere av en godhet som ikke er
der. De ser ikke mørket i skumringen som nærmere seg. Skumring før natt. Det er
bare sollys dag for politikerne, som det også er for prestene, kulturarbeiderne,
byråkratene, fagforeningsledere og – you name it.
Om dette skulle henge litt løst i luften? se
og
