Avisen Dagen - før lyset går

Dette innlegget har det vært svært ubehagelig å skrive, ikke minst fordi det avslører noen tendenser i meg selv jeg helst skulle ha vært foruten. Ting slår tilbake på en, ord som var ment å bidra til «oppbyggelse», vender seg nærmest av seg selv mot en selv, og så sitter man der med skjegget postkassa: Det hele har vært bortkastet, man burde ha spart seg bryet, man er ikke verdt seg eget bry, for å si det sånn. Man sitter igjen med en erkjennelse av intet nytter, man har ikke lært noe nytt. Men, hei, kan jeg si: Er ikke nettopp denne erkjennelsen av at alt faktisk er fåfengt nettopp ikke er fåfengt, men noe man lærer av, for fremtiden?

Jo, så visst, jeg griper meg på fersken i å tenke at vedkommende jeg «går til angrep på» i denne «epistelen» ikke er så verst, når alt kommer til alt. For meg må han akkurat i denne settingen imidlertid tåle en viss avsløring jeg mener han fortjener, til ettertanke. Vedkommende selv er antakelig mer enn godt garvet nok til å forstå hva dette dreier seg om: Det dreier seg om å forsøke å se og forstå bedre. Det det dreier seg om å forsøke å avdekke mulig urovekkende tankeforutsetninger, måter man nesten naturnødvendig må bruke gjennom livets alle viderverdigheter, i det videst mulige perspektiv, for å pleie og holde illusjoner oppe og livsløgnene nede. Vi står midt oppi det, alle mann. Livets omskifteligheter slipper ingen unna, med mindre man er helt ubevegelig og selvrettferdig – av natur.

Det er ikke mulig her å yte alle «parter» full rettferdighet. Derfor har denne artikkelen også sin hensikt, nemlig slik å rettferdiggjøre meg selv. Jeg lar det stå til:

Av og til kan man bare forundre seg og få lyst til å «trekke seg» fra omstendigheter som i og for seg kan være «hva som helst». Det fins feil og mangler overalt. Jeg skal fatte meg i korthet. Men, altså: Man gir opp fordi man med en eller annen kanskje helt uformulert begrunnelse intuitivt forstår at «motstanderen» har lukket seg for reell argumentasjon og er blitt selvkretsende, inntil det helt kjedelige, eller inntil det helt uforbedrelige.

Man får så kanskje en velbegrunnet følelse at «jeg er ikke min brors vokter», og så lar man ham - motstanderen - i fred og lar ham vandre dit han vil. Han er ikke verdt oppmerksomheten han kanskje søker, tenker man. Man har gjennomskuet ham som en «prest og en plage», men orker ikke å si at han er håpløs, enda så mye «kristelig håp» denne motstanderen prøver å breie seg med, det være seg i forkynnelse eller i det daglige virke, og som redaktør i «miljøet».

Det er ikke ofte at en redaktør i riksdekkende avis bøyer kne og i høytidelige, formelt korrekte former, går ut og ber om uforbeholden tilgivelse fra leserskare. De er sjelden å se at redaktører og redaksjoner åpent går ut og gjør bikt for sin forsyndelse. Det er ikke daglig kost at redaktører beklager at de de noen dager tidligere har tatt inn og deretter trykt en meningsytring på hans egen avis’ debattside, så går ut og forkynner at man har tatt feil. Det hører med til sjeldenhetene at redaktører virkelig angrer på å ha gitt spalteplass til «motstandere». De fleste redaktører gir spalteplass til divergerende meninger, i det konkrete tilfellet det her siktes til, Dagen, har avisen selv innbudt til å delta lesere og andre interessert til å delta på avisens eget debattforum. Her skal det være fritt frem for god meningsutveksling i god kristendemokratisk ånd.

Men så inntreffer altså den sjeldenhet at redaktøren offentlig og skriftlig angrer og ber om tilgivelse for at han sluppet til en debattant. Denne debattanten er tidligere prest. Redaktøren mener tydelig at denne presten i sitt innlegg ikke har vært kristen nok. Redaktøren må altså mene at han selv er mer kristen, og kanskje til og mer anstendig, enn presten.

Redaktøren mener tydelig nok også at kristne lesere og andre lesere av Dagen må beskyttes mot denne presten og hans lære, som redaksjonen aner eller isolerer i prestens – først antatte og publiserte - innlegg.

Redaktøren har kanskje noe personlig uoppgjort med denne presten, hvem vet, men dette bør ikke farge redaktørens handlemåte, han forventes jo å være profesjonell, og at han har integriteten i behold, at han har rettferdighetssans, alt fundamentalt kristne dyder

Redaktøren synes å ha blitt autentisk forferdet over at han kanskje har utsatt sine lesere for den muligheten at leserne kunne bli påvirket, ja, suggerert av prestens innlegg og de holdninger presten direkte eller indirekte har gitt uttrykk for. Eller han har fått et anfall av frykt for at noen nettopp ville være enig med presten og hans meninger og generelle holdning. Redaktøren kan i tillegg ha fått bakoversveis over selve måten denne presten har formulert seg på, de ordene eller bildene han har brukt for å få frem noen poenger. Redaktøren har så tatt mål av seg til å ha en «uavvendelig» rett til redigere bort prestens lille «postille»..

Du som leser dette, vil kanskje tro at dette er en bagatell og ikke noe å bry seg om, og henvise til at redaktører jo har lov til å redigere alt det som skal stå i avisen, og at ingen med andre meninger og en annen trosoppfatning utenfra så kan redigere redaktøren og bestemme over hva som skal skrives i avisen. Man er klar over at det eksisterer ytringsfrihet her i landet, men at redaksjonene ikke har noe plikt til å ta inn innlegg og kommentarer som ikke fremmer avisens sak. Man er klar over at «interessenter» har tilsvarsrett og dermed et krav på å få forsvart seg, ad hoc, bl a mot usanne og grove beskyldninger og personangrep etc. Man vet altså at tilsvarsretten pålegger redaksjonen å slippe til «avvikende» meninger, under påberopelse av tilsvarsretten. Dette for å hindre at skade skjer, det oppfattes som naturlig at folk blir gitt en anledning til å forsvare seg. Slik gis derfor innlegg som dirkete motarbeider redaksjonen og avisens «ideologiske» ståsted og linje får spalteplass ved siden av alle de andre innleggene som ikke truer eller undergraver avisens «ideologi» og ideelle formål.

Så langt alt greit, hadde dette bare vært så greit. Jeg legger under ved avskrift av redaktørens og prestens innlegg og overlater til leseren å ta stilling eller gjøre seg opp en mening om hvorvidt redaktøren i dette tilfelle har opptrådt som det hør seg og bør seg, eller om det ligger noe mer alvorlig og skurrer under, som burde ha forhindre redaktøren å agere slik han har gjort.

Selv mener jeg å se et hysteri i redaktørens reaksjon på prestens innlegg, en reaksjon man bør legge merke til, og ta avstand fra. For redaktøren utviser her ikke bare et lavmål av etikette og generell dømmekraft, men også en nedlatenhet og en direkte krenkende tone som enhver debattanten, hvor det nå er, burde skånes for og beskyttes mot. Og det som er verre: Redaktøren reduserer seg her til å bli en moraliserende lite monster av en besserwissen han selv burde ha spart seg for. Men redaktøren har tydelig vis ingen hemninger her, han har «bestemt seg» for at han er den ridder alene som skal forsvare «det sømmelige», og «den høyeste av all dannelse og moral».

For meg fremstår det som om redaktøren forfeiler sin hensikt på den groveste og mest utillatelige måte. Han avslører seg selv som en høyst irrasjonell og ja, fobisk, aktør, en rollespiller hvis mål og mening med livet er å opptre så emosjonelt og korrekt som mulig, og i en kontekst og et debattklima som i dag blir bare mer og mer intolerant og snevert, et klima han tydelig vis lar seg diktere av, og som han kronisk med åpne armer lar seg servilisere under, tilsynelatende uten reservasjoner og dypere refleksjon , - derfor denne offentlige boten eller «tilståelsen» han så fromt utsetter seg selv og andre for. (Han ser nok ikke farsen i dette, det tragikomiske i det hele, sakens alvor til tross, - til det tar han seg selv nok altfor høytidelig. «Det korrekte» har tatt styringen over ham. Han kan neppe leve uten «det»).

I denne rollen han nå engang har inntatt, og som han liksom spiller til fullkommenhet, kommer han så i skade for ikke bare å undergrave den tro og den Bibel han selv «sverger» til eller tror på, men også selve det sekulære paradigme han som kristen faktisk er helt avhengig av, skal han ha råd til salt i grauten, nemlig det frie ord og de frie ytringer. Det blir for å si det kort litt flaut hvis det i en kristen avis ikke tåles at Bibelen blir gitt spalteplass, fordi bibelske metaforer  ville virke altfor usømmelig, og for skadelig på publikum.  

Redaktørens handlemåte er svært å beklage, den illustrer en ynkelighet som ikke bør finnes i redaksjoner, særlig ikke i kristne redaksjoner, se her om kristne som lar seg presse i miljøet, og som dessuten tiltar seg «retten» til lyve, alt stikk i strid med redaksjonenes egen Redaktørplakat.

Det denne redaktøren dessuten avslører, er stor frykt og engstelse for selve den bibelsk kristendom. Bibelen – og det som står på Bibelen – utgjør tydelig vis en trussel mot denne mannens «gode navn og rykte» og det selvbilde han forsøker å opprettholde, det «image» han forsøker å tegne av seg selv som liberalt, tolerant, empatisk og – fremfor alt – GODT menneske.

Det er tydelig at redaktøren her er ute på et misjonsoppdrag hvor hans primære mål er å beskytte de homofile og deres rettigheter og på et generelt grunnlag promotere homofili som livsstil og eksistensielt nødvendig verdipreferanse. Redaktøren har falt for fristelsen til å sette seg opp over Bibelen selv, ved å fremheve sin egen – innbilte - moralske overlegenhet. Redaktøren har – til overmål - gjort seg til en automaton av menneskefrykt. Gudsfrykt er et fremmedord her. Feigheten trumfer alt og fremstår som den ypperste form for eksemplarisk etikk og moral. Redaktørens narsissisme er like påfallende som hans påtatte sentimentalitet kvalmende.

Redaktørens navn vil fremgå av vedlegget under. Men først kan vi spørre: Hva bunner redaktørens fullstendig uforholdsmessige reaksjon overfor prestens og hans innlegg? Han forsøker å begrunne det i sitt eget innlegg, onsdag 16. januar d a, med «faren for at andre kan føle seg krenket». Han forteller da indirekte at Bibelens syn på homofili faktisk er en krenkelse – av menneskeverdet – i seg selv. Hvordan han så kan være kristen, vil vel forbli en gåte for de fleste, for det han gjør er som pavedømmet har gjort, nemlig å ekskommunisere og gjøre den utstøtte til en persona non grata. Det er ikke langt fra å dømme et menneske til helvete, men denne konsekvensen ser ikke ut til å bekymre vår redaktør her. Han skal ha seg frabedt å bli kritisert for sin høye moral, en moral som faktisk undergraver hans eget fundament, alt for å tilfredsstille «de korrekte» og ikke minst, seg selv og sitt eget høyverdige selvbilde.

Konkret er det – kanskje - tydelig at redaktøren har latt seg forferde av prestens metaforbruk mer enn av prestens teologi og underforståtte menneskesyn. Redaktøren er redd for essensialisering, dvs dette å skjære alle i en gruppe over en kam, gjøre dem til en gruppe - ,  uten å gi «medlemmene» i gruppen hver for seg rett til å forme sitt eget, individuelle liv og sin egen livsstil, egen identitet, og, ja, sitt eget syndfrie høyverd og sin egendefinerte syndfrie tilværelse og uklanderlige og uangripelige eksistens.  Moralen skal være, at: Alle skal ikke være for alle og alle skal ikke være for én, akkurat som at én muslim ikke kan binde alle muslimer, og dermed heller aldri islam som et sammenhengende system eller koherent teologi og politikk, som om alle enkeltheter i systemet aldri kan tjene som kriterium for å vurdere individenes egne, subjektive «meninger».

Man skal ikke drive «gruppeinndeling», det er selve kluen i dette nye paradigme. Det blir slik sett umulig å si at «homofile» er «slik og slik» en gang for alle. Man skal f eks analogt ikke dømme den enkelte muslim for gjerninger andre muslimer gjør i islams, profetens og Allah’s navn. Slikt skal i prinsippet regnes for å være straffbar rasisme i Norge i dag. Man skal ikke betrakte islam som «én helhetlig og uforanderlig blokk» etc. Akkurat som man ikke kan dra generelle slutninger om hvordan en enkelt homofil egentlig er ut fra forutinntatte definisjoner eller fordommer. Individene gis dermed en absolutt rett til ikke å la seg krenke eller bli krenket og til bindene for alle og enhver til enhver tid, ja, tilnærmet i enhver situasjon, fra gang til gang.

Redaktøren mener at presten har krenket «de homofile», ikke bare individuelt, men altså også som gruppe. Det gir ham så i neste omgang liksom retten til å «krenke» presten, idet jo bikten eller  gråtebønnen hans ikke bare gjelder ham selv, men inkluderer hans egne og alle andre «gode» og spesielt beskyttelesverdige krefter», i Jesu Kristi navn. I Jesu Kristi navn, ja, kan det bli mer invertert?

Redaktøren ser ikke at han gjør det syn presten forfekter og de troende mennesker han representerer til en gruppe, en gruppe som i redaktørens øyne ikke bør få komme til orde og slippe til i avisens spalter. Det mest frekke ved denne «bønn om tilgivelse» er at den i seg selv er et angrep på Gud selv og Bibelen og den livsverdier.

Hvem er så redaktørens Herre?,Jo, det er folk på alle nivåer i Den norske kirke, f eks, som har latt seg følelsesmessig og verdimessig utpresse av det som kalles «homolobbyen». I denne lobbyen er det mer enn nok av folk som hevder at de er kristne, men som samtidig forakter alt i Bibelen som ikke kan tjene deres minoritetsintersser og praksiser. De hevder gjerne at «her finnes hverken slave eller fri, hverken jøde eller greker», som vi kjenner fra Paulus, betyr at apostelen i dag ville ha gått inn for i Guds navn å godkjenne homofil praksis i dagens menigheter og - instituelt - i DnK, ja, til og med blant prestene, av begge kjønn, påstander som i seg selv selvsagt ikke lar seg bevise eller begrunne med rasjonelle argumenter.

Men det blir verre: Redaktøren kan gjerne tro at han selv i samarbeide med Gud, eller på Guds eget  initiativ, nå har avløst den gamle Biblene med en ny Bibel, en Bibel de selv nå har forfattet og en Bibel som skal gjelde for alle og bestemme hva som ligger i selve frelsen, selve hovedanliggende i Bibelen. Redaktøren mener at folk ikke skal tåle den bibelske språkform, folk skal spares for metaforer!

For hvor henter redaktøren sin «hjemmel» for å lyse presten i bann? Med hvilken rett har han til å utferdige denne bulle og sette presten på index?  Svaret er at redaktøren tror han er blitt en lov i seg selv, hjemmelen for å forkaste Bibelen finner han nemlig ikke i Bibelen selv, han må derfor bygge på kilder utenfor Bibelen, autoriteter som ikke henter sin autoritet fra Bibelen. Man skulle da tro at redaktøren henter sin hjemmel fra naturretten? Virkelig? Eller at han begrunner alt i «naturlovene»? For anerkjenner ikke Biblene selv naturretten? Jo, men hvor blir det da av åpenbaringen hvis naturen i seg selv, med alt sitt mangfold, skulle være den øverste og siste instans her i verden som kunne overstyre Bibelen?

Ok, redaktøren kan si til sitt forsvar og hvis han har tilstrekkelig frekkhetens nådegaver, at han har «loven» «skrevet på sitt hjerte», noe som også gjelder hedningene, som Paulus sier. Og at det er denne loven han støtter seg til og begrunner alt ut fra, som den fintfølende, korrekte og empatiske kristne han tror han er. Det redaktøren da ikke tar høyde for er, at det også hører til «naturretten» at det store flertall av mennesker også føler, mener og vel begrunner at guds lov står skrevet også i deres hjerte, og at også de hører og føler gud snakke til dem, på den måten Bibelen selv snakker til dem på. Det viser seg jo i alle undersøkelser at store kulturer og sivilisasjoner er tilnærmet enstemmig om å forkaste homofili sett som et mål å jobbe for å utbre, stimulere og anbefale, det være seg direkte eller indirekte, enkeltvis eller kollektivt.

Redaktøren vil ikke se og høre, enn si ta lærdom av og konsekvensen av, at han rent faktisk krenker og opprører de mennesker – og deres samvittighet - som kjenner guds lov virke i sitt innerste vesen og som finner, akkurat som Bibelen selv sier, at homofil praksis er frastøtende, unormalt og perverst og samtidig nettopp i strid med naturloven selv, – pluss Guds egen åpenbarte kjærlighetslov, som også er skrevet inn på folks naturlige hjerter, (selv om bevisstheten skulle være svekket i kraft av arvesynden eller opprinnelsessynden, som det jo kan hete). Den avsky folk flest spontant og autentisk virkelig og reelt føler for homofil praksis, skal fordømmes og de som opplever naturens stemme i seg hviske at slik praksis faktisk er gal, umoralsk og samfunnsundergravende, ja, de skal nektes spalteplass, med alt det dette innebærer.

Redaktørens intellektuelle kapasitet tillater ham ikke å se at han har latt seg presse inn det som kalles «Det liberale dilemmaet». Han ser ikke den liberale holdningen han fortrøster seg til og som han identifiserer seg og hele sin personlighet med, mentalt og i praksis, faktisk tvinger ham ut i det illeberale som han opprinnelig forakter og for enhver pris ville unngå.

Redaktøren ser ikke hvor autoritetsavhengig og autoritær han er blitt. Han er blitt det han i utgangspunktet avskydde som mest. Han innbiller seg kanskje at han er heldig som har fått en så liberal dannelse eller utdannelse som han nå engang har fått. Han hater kanskje folk som i hans øyne er så «uselvstendige og autoritetstro» at de går til «mamma og pappa» for å få fasitsvar på alle vanskelige og ømtålige, eller til kriken, læreren eller menighetsforstanderen eller til Bibelen eller «kirken» selv. Han ser ikke at han selv også må ha et sted å gå, nemlig til en autoritet som står over ham selv og som derfor vet bedre, i «kjærlighet», enn ham selv, en autoritet han dermed må bøye seg for og gjøre bikt overfor. I redaktørens tilfelle går han til de som hyller og dyrker de homofile praksiser, og de skal være legio mangfoldige, i dag, får vi vite. Dette viser at han selv ikke er så selvstendig og frigjort som han kanskje liker å tro og tenke om seg selv og sitt oppblåste ego. Det han har oppnådd, er å begrunne sin moral i a-moral, en moral med fundament i den ytterste tomhet, forvirring og u-moral, og dessuten i den totalitært absolutterte relativisme, siden han neppe vil begrunne sin moral og sin egen etikk her ut fra «den gamle» Bibelen og dermed i Guds egne ord. Han tror at han er i sin fulle rett til å overstyre Gud selv. Som en annen Muhammed.

Redaktøren vil neppe legitimere sin holdning i homofilidebatten ut fra naturretten eller naturloven alene. Det ville jo bety å forkaste det grunnlag han paradoksalt, freidig og absurd nok, selv påstår seg helt avhengig av, som troende kristen, nemlig Bibelen, slik vi allerede har forklart. Han vil med største letthet og lettelse kunne forsvare seg med å forkynne at det som her er sagt mot ham, kun er tomme ord, en meningsløs tirade, fordi ordene i seg selv ikke makter å tilfredsstille visse etter hans mening fundamentale, kanskje primært fysiske behov, og det vil jo i denne sammenheng bety å tilfredsstille behovet for homofili in toto og alt hva dette innebærer og med alle ringvirkninger dette avføder.

Redaktøren – og enhver som tenker som han - har sannelig gitt seg selv en høy status, en status hvor han gjør sex til et primærbehov og et høyeste gode og en til en alles samfunnsplikt å forsvare og promotere, både mentalt og kognitivt, emosjonelt og verdimessig, kulturelt og, kynisk, beregnende og forførende, endog politisk og ideologisk.

Redaktøren vet at «ordet skaper det det nevner», men han vet ikke at det bare er Guds ord som har denne guddommelige egenskap i pregnant og eksistensiell mening. Redaktøren – så intelligent han nå engang måtte være – vil parere med å si at også mennesket kan skape med sine ord, og det har han fullstendig rett i. Vi vet at ord brukes i enhver god markedsføring og at dette er elementære innsikter og forutsetninger for å lykkes i enhver markedsføring. Det redaktøren ser bort fra er at menneskeord beviselig kan brukes i destruksjonenes og i alle synders øyemed, se om det noen kaller "marketing of evil"  og om hvordan kristne redaksjoner lar seg presse her om Vårt Land

Redaktøren vil aldri etter dette kunne underskrive på at mennesket er utstyrt med eller skapt med en natur, en essens, en «spesialitet», og med en hensikt gitt det av Gud, en «egenart» som nettopp gjør det menneskelig, og forskjellig fra andre skapninger, og derfor mulig å skjelne fra alt annet i skaperverket. Menneskets «essens» blir da at det som reelt betegner det er at det det selv, i sitt subjektivistisk avsondrede univers, sitt narsissistiske univers, selv kan «bestemme» sitt eget kjønn, sin egen legning og praksiser, og hva som er krenkende eller ikke, og hvem som skal ha rett til å avgjøre hva som er krenkende osv, i kraft av naturen selv, - som altså ikke skal ha noe esses!  - ikke med nødvendighet av Gud.

Slike tankeforutsetninger – som redaktøren har latt seg styre av, kanskje mer eller mindre, overflødiggjør da også med nødvendighet ethvert begrep om synd. (Den tyske filosofen, Emanuel Kant, sier at forstanden er evnen til å danne begreper, og for å snakke med Kant, så vil jo da de som ikke har begreper om synd, faktisk ha gått fra forstanden!).

Redaktøren kan jammen sole seg med, trøste seg med og skilte med sitt eget gode, korrekte og gudshovmodige image, et image han slik jeg ser det, gjør sitt beste for å forsterke og markedsføre på den mest sublime måte, i og med den ynkelige og feige, korrekte, selvsentrerte, autoritære sentimentale og kvalme bønnen om tilgivelse han lar komme på trykk, i egen avis, antakelig med redaksjonen i plenums samtykke og stimulans.

Redaktøren later til å lide av et stort mindreverdskompleks. Han vil gjerne være Gud og en gudserstatning for mange. Derfor kan han også innsette seg selv som «moralens» høye beskytter og umoralen eller a-moralens sanne svøpe og skrekk. Derfor kan da også rose seg selv at «han ikke vil ta i» denne prestens innlegg i avisen, og som han altså først la ut på trykk.

Redaktøren unnlot ikke å kringkaste for alle verden at han – overfor sine hegemoner av noen korrekt tilbøyelige kristne lesere - oppriktig ønsket å bli tilgitt for denne overtredelsen eller synden.

Redaktøren har dermed også vist hvor personavhengig han er og at han logrer for tidsånd som til enhver tid gjelder og som han underlegger seg uten å kny, i den tro at han kanskje er like kreativ som kjærligheten selv. Han ser ikke sitt eget store mindreverdskompleks, eller gudskompleks, - og for så vidt er han unnskyldt, eller tilgitt, he, he  -, for det er jo blitt slik nå, at mindreverdskomplekser faktisk blir ansett som noe positiv og nettopp kreativt i seg selv, ikke noe som begrenser mennesket livsverd og mulighet for å nyte sin lykke og blomstring, slik det var meningen fra begynnelsen av, da Gude skapte mann til kvinne og kvinne til mann, eksklusivt. Verden er på en måte blitt snudd opp ned, som Mellanie Phillips sier.

Vel, nå får det være nok. Jeg legger her ut avskrift av både prestens og redaktørens botsskrift. Innleggene ligger ikke ute på avisens nettutgave. Det sier i seg selv ikke lite om tilstanden.

Tarjei Gilje:

Hva kjennetegner en god debatt? Det er det ikke så lett å svare enkelt og klart på. De færreste av oss har vel opplevd å stå overfor en vi i utgangspunktet er uenig med. for så å si 2 du har 100% rett». Debatt kan medføre et visst ubehag også når den foregår i i nøkterne og saklige former. Verre blir det når argumentene blir erstattet av generaliseringer og karakteristikker som tilslører fakta snarere enn å bidra tl avklaringer. I Dagens statutter heter det at vi skal legge til rette for saklig og sømmelig debatt. Hva dette betyr i praksis har nok variert i løpet av avisens 100-årige historie. Ord og bilder som er vanlige i en periode, kan bli oppfattet som helt upassende i en annen.

På mandagens debattsider hadde vi et innlegg med tittelen «Homofil? Er han?» som vi ikke skulle ha trykket. Dagens lesere er vel kjent med innlegg hvor Bibelens syn på relasjoner mellom to av samme kjønn blir drøftet. Det er helt naturlig i en tid hvor den kristne kirke står midt oppe i historiske endringsprosesser, som dessuten har blitt gjennomført i løpet av ganske kort tid.

Enhver som deltar i en debatt bør være oppmerksom på faren for at andre kan føle seg krenket, eller at de føler seg feilaktig gjengitt. Snarere enn å si at jeg «kaller en spade for en spade» bør enhver av oss prøve å ordlegge seg slik at vi inviterer til fortsatt samtale. Samtidig kan ikke faren fr at noen opplever seg krenket medføre noe generelt forbud mot visse standpunkter eller ytringer. Totalt sett vurderer jeg det like vel slik at det aktuelle innlegget særlig mot slutten besto av en ordbruk som hindrer, snarere enn bidrar til god debatt.

Dagen 16. jan 10, Tarjai Gilje, redaktør i Dagen

Homofil? Er han?

Hvis «homofili» er medfødt uavvendelig karakter, kan heller ikke kirken fordømme homoseksualitet. Men Skriften og naturen samstemmer i sitt nei.

Dagen bør slutte å skrive – særlig på lederplass «de homofile» som om de er et særskilt folkeslag med medfødt karakter – og spesielle rettigheter.

Vi bør si: «De som selv kaller seg «homofile». Ingen «er» «homofil». Det er noe man blir.

Når Skriften sier så tydelig nei til homoseksualitet, er det grunn til å tro at den bygger også på all skapningens egen tale.

Det skapte er «bærekraftig». En ku som bærer om våren kalles, «vårbær», og en som bærer om høsten, kalles «høstbær». En person som kaller seg «homofil», bærer et forvirrende vitnesbyrd. Hvie en ku begynner med lesbiske fakter og geberder, nekter bonden å erklære henne som «homofil» og tilkjenne henne spesielle universelle «rettigheter». En bærekraftig natur roper et neie til ideen om homorettigheter.

Hvis vi møter en person som kaller seg «homofil», bør vi si: Nei, jeg nekter å tro at du er det. Det er noe du er blitt. Det er en forstyrrelse av følelsesliv, som du plikter å ta kontroll på. Koste hva det koste vil.

Det fins tusen kjensleavvik, sterke og dominerende, mer eller mindre uheldige. Men all fornuft sier nei til å godkjenne dem som bærekraftige planter i Guds åker.

Erling Neerland, mandag 18. januar 19