ABB og våre spekulasjoner i det onde.

”Vi må lære våre barn å hate. Hat er det grunnlag kommunismen og enhver kommunistisk bevegelse bygger på”.  Lenin

”Enhver religiøs ide, enhver liten gud, ja, enhver liten gud som flørter med en liten gud, er ytterst tarvelig … en verdiløshet av det mest farlige slag, en plage av mest avskyelige art. En million synder, skitne triks, voldelige handlinger og fysiske plager er mye mindre farlige”. Lenin

---

Intelligensmessig er nok ABB i stand til å forholde seg til dynamisk flerdimensjonalitet, til en viss grad, men neppe fullt ut og kontinuerlig, (hvilket forresten sjeldent forekommer ).

Han kan høres kognitiv nokså flink ut når han nå snakker til oss, med andre ord.

Men den eksistensiell horisonten, den dypere kontakt med samvittigheten – for ikke å si det personlige gudsbildet han må antas å være ”utstyrt” med – uteblir, eller det er sterkt nedsløvet eller paralysert.

(Gudsbildet antas og oppleves som høyst aktivt og ikke statisk av dem som erfarer det!)

Det er nå første dag av rettssaken og det er fascinerende å høre ABB’s stemme og språk for første gang. Hans tale er rolig og pen. Han uttrykker seg klart og uten å nøle. Han lar seg ikke bringe ut av fatning, men bryter sammen i gråt, når han ser sin egen propagandafilm, som jeg ikke har sett.

Jeg hørte heller ikke gråten og så ikke hvordan han gråt. Er dette et velresjisert skuespill, subtil og manipulerende retorikk fra A til Å?

Han viser ingen tegn til anger når han blir konfrontert med scener fra Regjeringkvartalet etter at bomben hans har gått av.

Blir vi noe klokere og nærmere en løsning på gåten ABB av disse korte glimt inn i en fremmed verden? Var han ikke tilregnelig like vel?

Førsteinntrykket er klart: Denne mannen er iskald og beregnende, han er sikker i sin sak, kan ikke være gal, og dette er i samsvar med hva den generelle ekspertise har ment i alle år, at de aller fleste terrorister ikke er gale i diagnostisk forstand.

Han smiler underfundig. Det ligger noe ufyselig over det, sett i kontekst. Smilet speiler en indre triumf? 

Og, jo da, vi har sett terrorister smile i triumf før, på tv fra andre verdensdeler enn vår egen ... terrorister synes sikre på sin sak og sitt moralske fortrinn.

Men vi vil forsøke å gå litt dypere, på det grunnlag vi har til nå. Vi må da tillate oss å spekulere en del. Vi sitter ikke på objektivt gyldige svar og uansett hvor spekulasjonene måtte bringe oss, så vil det alltid gjenstå spørsmål som det er umulig eller nesten umulig å svare på, men som vi allikevel må GI vårt svar på.

Verken filosofi eller psykiatri – spesielt ikke hobbypsykologi – er eksagte vitenskaper. Men vi må svare. Vi kan ikke være tause. Vi kan ikke la ondskapen få definere oss på egne premisser uten at vi aktivt forsvarer oss med ord, og vi må forsøke å besvare all lidelse ved å snakke om det, om det onde, det destruktive, det som ikke er noe, det som truer med å sluke all sivilisasjon og spise opp all skjønnhet og storhet, og alt håp, all tro og all kjærlighet.

Det er derfor vi må fortsette å spørre, fortsette å forsøke å avdekke og fortsette med å utvide og gjerne utvikle egen horisont. Vi må simpelt hen sette oss til motverge med det klare mål å beseire ondskap, på ett eller annet vis, med alle de lovlige midler vi har til rådighet og som vi kan forsvare etisk og i vår felles fremtids navn.

Vi forsøker derfor nå ”å plassere” ABB i vår høyst personlig ramme, vårt livssyn, og så får vi se hvor langt vi kommer, denne gangen, men først, se hva vår sivilisasjon har frembrakt tidligere:

”Den gode vold anvendes bare når ens sikkerhet krever det , og da i et høyt tempo, hvorpå man prompte avslutter og så forsøker  å komme undersåttene til nytte. Den dårlige voldsbruk holdes i gang over lengre tid og begynner mildt, mens den tiltar heller enn avtar med tiden”. Machiavelli

”Det mest skadelige er å være gjennomsnittlig god og ond; man bør være fullt ut god eller ond”.

Machiavelli

”Vold kan ødelegge makt; den makter ikke å skape makt”. ”Volden bør ha størst mulig maktbase skal den minimalisere sitt omfang. Jo svakere base, desto mer vil den øke, en økning som igjen undergraver basen ytterligere”. Hanna Arendt

”En av tyve er fiender av folket. 30 av 600 millioner bør elimineres”. Formann Mao

”Gud er til stede i ekstrem ondskap”. Simone Weil

ABB gjenkjenner seg i speilbilder, både av seg selv og andre. Men dette speilbildet er hans, hans eget spesielle, og hans eget alter ego, og det vil derfor mangle personlig merverdi, to aktive dialogsøkende DU’er, dvs personer i pregnant forstand. Og dette reduserer så enhver relasjon til det rent estetiske, eller til det bevegelige, mekanistiske, til ytre bevegelser, fakter og endimensjonalt sanseopplevde  organiske stimuli, kort sagt til kjemi eller biologi, - alt dette horisonter uten sjel og genuin karisma, en egenskap eller evne som krever mer enn bare ett begrenset receptor-apparat,  eller la oss si: En fleksibel, moden og mottakelig mental psykisk infrastruktur.

ABB selv vil antakelig se seg som en ”stor” islamkritiker, og dessuten som en ”doer” der de andre sitter passivt på rumpa uten å foreta seg noe, uten å skjønne hva det hele egentlig dreier seg om. Han kjenner ganske sikkert på sin ensomhet, der han operer er i sin virtuelle gutteromstilværelse, gjennom så mange år, før han tar det avgjørende og utløsende og skjebnesvangre siste skritt, før han enten blir drept, oppnår herostratisk berømmelse en gang for all fremtid, eller må ta sin straff, som en for evig ensom, utstøtt og lidende Judas. Det eneste han har oppnådd er mer tomhet for seg selv og mer ufattelig lidelse for alle som har truet hans alter ego, som er han selv, innkrøket i seg selv. Men dette kan det ta lang tid for ham å innse, om i det hele tatt mulig for ham.

Hvor lenge har ABB sittet i sitt eget fengsel? Kan han bortforklare alt med gener og miljø, hvis han engang skulle komme til synds erkjennelse eller autentisk kontakt med sine til nå bortgjemte indre, såre, rom og nerver?

Ingen informasjon er gitt om at ABB noen gang virkelig har tatt for seg og innover seg noen av livets grunnleggende spørsmål:

Hvilken Gud skal VI ha?

Hvilken Gud har VI?

Hvem eller hva ER Gud?

Og hvem eller hva er Det eller Den Onde?

Før vi går videre her litt mer av hva vår kultur har brakt menneskeheten:

”Barns lidelser er en krenkelse av all sømmelighet”. Albert Camus

”En verden uten ondskap er nødvendigvis mindre god enn den verden vi faktisk lever i”. Thomas Aquinas

”Jeg er en del av den kraften som har fått den skjebne å ville ondt, men virke godt”. Mefistoles/Goethe

”I det øyeblikk det onde opphører, vil samfunnet ødelegges …”. Bernard Mandevilles

” … den enkeltes ulykke skaper det felles beste; jo flere private ulykker, jo bedre for det allmenne beste”. Pangloss i Voltairs Candid

”Krig er et redskap i fremskrittets tjeneste”. ”Enten mennesket gjør godt eller ondt er resultatet det samme: Verdenshistorien utvikler en høyerestående orden”. Emanuel Kant

---

ABB er selve inkarnasjonen på privasjonen av etisk og rasjonell islamkritikk. Han er en ”liten” og ikke en ”stor” islamkritiker. Han er f eks en grell motsetning til nettstedet AntiJihad som la seg selv ned straks etter 22. juli, men som i sitt liv på webben etterlyste en mer aktiv islamkritikk og at noen måtte foreta seg noe, men aldri ved å oppfordre til vold. Snarere tvert imot: Det ble frarådet på det sterkest mot ”å kaste en håndgranat inn i en moske”, f eks, for akkurat det ville – sant og sikkert nok - nemlig ikke tjene hensikten med kritikken, så langt fra. Det ville bare tjene islams sak.

Er det av ovennevnte grunn at ABB aldri finner det tjenlig for ham selv og sin egen sak at han nettopp ikke nevner AntiJihad i sitt manifest og senere uttalelser og ønskeliste av vitner? Hvorfor vil han ikke innkalle AntiJihad? Er det fordi nettstedet var for veikt og tolerant?

Det forekommer meg meget underlig at ABB unnlater å kalle inn den eller de som kanskje har forstått mest av den islamske fare og som kan og har forstått mest av islam av alle islamkjennere i dette landet, og som i tillegg hadde de beste analysene og formuleringene som noen gang er kommet på trykk her. (Jeg unntar bevisst den mer utilbørlige ordbruken som man benyttet til tider, for den kan alle klare seg uten, spesielt nå).

ABB er også en invertert inkarnasjon av Sentralkommiteen i det tidligere Sovjet  i 1930-årene, hvor man oppkonstruerte opposisjonelle og fiender i stor skala og fikk drept millioner, bl a også ekte kommunister som godtok tortur og dødsstraff rettet mot dem selv som individer med den begrunnelse at kommunismen krevde det og at de fikk bevist for all verden at de gjennom sine egne lidelser og sin egen død var gode kommunister fordi de godtok straffen, som jo var utdelt i kommunismens navn.

Disse gjorde Sentralkommiteen og marxismen som ideologi til gud, en falsk gud, intet annet, en gud de måtte tjene ved selv å bli utslettet og vanæret, fordi det rett og slett ble krevd av flertallet, nærmest ut fra en vitenskapelig, historisk og guddommelig nødvendighet og ut fra marxismen selv.

Som Sentralkommiteen gjorde, så gjorde ABB: Han konstruerte opp fiender og felte egenhendig den guddommelige vredesdom over dem, som om han var gud selv. Hans ansvar var hans eget og bare hans. (Hans ære også, vil han vel tenke ... ).

En utilsiktet følge ble at han også umuliggjorde konstruktiv og reell islamkritikk, den gode islamkritikk. Han satte ”utviklingen” flere tiår tilbake. 

Sentralkommiteen beredte som alle vet for øvrig  sitt eget fall ved sin paranoiditet og sine sadistiske, kollektive ugjerninger. 

Forskjellen mellom kommiteen og ABB er selvfølgelig slående: En kommitee er sammensatt av flere individer og ansvaret er  fordelt på flere. 

I ABBs tilfelle er han det ene individ mot de mange. Den utvalgte Fører. Han kan gjerne føle seg som en "selfmade man" for meg. Han forblir imidlertid en farlig tragisk parodi på den edle ridder. 

Men han viser oss et symptom: Vesten eier ikke lenger fundament i det egne kollektive, i folkedypet, som nå kun består av individer og ensomme, isolerte enkeltskjebner, om enn og foreløpig ikke helt overlatt til seg selv. Det er helt i tråd med dette at "vår" terrorist var en ensom ulv, som til og med kunne hate sin egen flokk og stemple dem som forrædere, eller overse dem kaldt og instrumentalt.

Sentralkommiteen var et prisme som knuste en vifte av farver og skaperlys og sendte det videre som en antikraft eller destruktiv stråle. Slik fungerte også ABB, som et redskap for et mørke han mistok for livgivende farver og lys.


Nei, ABB spurte aldri: Hvem er VÅR Gud? Hvilken Gud skal VI ha? Han nøyde seg med å bli sin egen gud, akkurat som kommiteen, men i invertert form. Det hviler noe apokalyptisk over det hele. Vi hører om konflikter i Guds evige råd. Vi minnes fortellingen om den gang da Satan sådde tvil overfor Gud om Jobs egentlige tro.

Før vi går enda videre, pakker vi opp litt mer av hva vårt samfunn har hatt i seg:

”Den første plikt for kommunismens etikk er å akseptere at det er nødvendig å handle umoralsk, for dette er det største offer revolusjonen krever av oss … ondskap forvandles til herlighet gjennom den dialektiske historieutvikling”. Georg Lukacs

”Slavemoral som sikter på minimalisering av det ”onde” må avskaffes”. Nietzsche

”At forsynet skulle sørge for rettferdighet er en av filosofiens farligste  sofisme”. Marki de Sade

”Å benekte eller bortforklare det onde er i seg selv ondt”. Karl Jaspers

”Mennesket er naturlig disponert for grusomhet”. Montaigne

”En person uten personlighet” (om Eichmann  som bildet på ondskapens banalitet). Hanna  Arendt

”Det naturlig menneske er vilt, lykkelig og godt. Det siviliserte mennesket er det motsatte”. Rosseau

Selv trodde ABB at kunne skape nye og avgjørende premisser for samfunnsutviklingen og danne plattform for nye ”fruktbare” strategier, med ham selv som sentrum og objekt for beundring, ja, forgudning. Han mislyktes. Nå er han gjenstand for straff, forvaring (oppbevaring) og observasjon, som et objekt i en historie han selv ville skape, som subjekt og hovedperson. Han kuppet Gud og satte seg selv i Guds sted, en Gud han nødvendigvis må ha oppfattet negativt som utilstrekkelig og tafatt, uten kraft og makt til å hevne, trøste og forsone. Gud måtte detroniseres, ikke nødvendigvis ved å erstatte ham, men for å gi plass til ABB, som så, ved Guds side, da kunne bare kunne rådgi, men i tillegg utfylle, instruere og irettesette Gud direkte og via kommando.

Ironisk nok er det dette prosjektet vår kultur i dag bedriver generelt og kollektivt. Vi er ute etter å ta Guds plass, selv om vi vet at Gud ikke kan erstattes, utfulles, instrueres og irettesettes. Vi lever i kognitiv dissonans og sitter i klisteret. Vi ser ikke at det onde er fravær av Gud, privasjon av det gode. Vi ser fravær av Gud som et absolutt gode. Vi har utfylt privasjonen med vår egen godhet og vi kan ikke annet enn rose oss av dette, at vi har klart å frelse (oss fra våre synder) og tilgi oss selv (for alle våre synder) en gang for alle. Vi har fylt intetheten med vår godhet. Derfor er det heller ikke behov for Gud. Men hvem kan vi da rose oss overfor i siste instans, for å vinne sikkerhet i vår sak, for å vinne ”evighet”? Jo, nettopp i handlingen og dens inversjon, nemlig udåden, den som bringer tydeligst sikkerhet av alt, hvis den bare er stor og kvantitativ nok, voldsom nok, skremmende nok, makaber og pervers nok. Det er dette ABB nå kan ”rose” seg av og derigjennom skaffe seg størst beundring for, blant sine konkurrenter. For den som vinner denne konkurransen vinner ”seierskransen” og beundringen, bare gjennom dette største, perverterte og inverterte offer sikres den guddommelige status, hvilken alene krever tilbedelse og hellig frykt.

Tenker muligens ABB.

Ser vi på visse bilder av ABB ser vi en (innbilt) regents blikk, en forfengelige fyrstes tvetydige og utvendige smil. 

På hvilke ordre handler denne fyrsten? Jo, på Machiavellis råd og ordre: Ved å hellige metoden  forherliges målet, som er renselse og behov for seier med påfølgende varig fred. Han gis et verdig eller opphøyd oppdrag og forventes å lykkes. Det står om liv eller død. Det er et veldig drama, men forstår ABB at han er en brikke i et større drama, et drama som ikke kretser om ham selv, og som da egentlig ikke er noe drama eller noen tragedie i det hele tatt?

Vi har i en tidligere postering ”utelukket” at ABB er autistisk, nettopp fordi vi antok at ABB var ute etter drama, med seg selv som hovedrolleinnehaver og at han muligens og til ev viss grad skjønte  hva et drama er og at han kunne bruke det som et verktøy for å markedsføre seg selv. Men nå tviler vi.

Poenget er kanskje nettopp at han ikke skjønte dette, det skal jo en viss empati med de andre aktører til, for at det foreligger et drama i objektiv forstand, som et litterært fenomen, og som et faktum, og så var det jo nettopp empati han ikke var tilstrekkelig utstyrt med.

Vi tviler imidlertid ikke så sterkt at vi nå straks godtar diagnosen autist, selv om en svensk psykiater på Ekko på NRK hevdet akkurat dette sist uke, stikk i strid med hva norsk psykiatri til nå har vært opptatt av. Psykiateren viste til Aspergers syndrom, en lidelse man er født med og som ikke kan helbredes, og som noen vil likestille med eller integrere i selve diagnosen autisme.

Autister i denne kategorien preges sterkt av fikseringer av ulike slag, gjerne med intens fokusering på detaljer i en grad som skiller dem tydelig ut sosialt. Hvis en autist av en bestemt type blir hengt opp i tanken på å bli en gangster, kan han bli en meget farlig gangster, sa psykiateren. Det han unnlot å bringe inn var det store politiske eller ideologisk bildets betydning, hvilket jo preget ABBs motivasjon og metodevalg, i og med at målet eller visjonen var å redde en hel sivilisasjon.

Jeg får ikke dette aspektet til å stemme godt med autisme og aspergers. Jeg heller derfor mer til å utelukke en slik diagnostisering enn å bekrefte den. ABB har sett et stort drama og gjort seg til aktør i den utvikling som har utspilt seg og vil komme til å utspille seg fremover og dette forutsetter en viss innsikt i medaktørenes og motstandernes følelsesliv, tankeprofiler, motiver og metoder.

Når han så utfører massakren, må det skje fordi han mangler noe som kunne ha hindret ham, en naturlig sperre som på en eller annen måte og av en eller annen grunn ikke trådte i funksjon da den naturlig skulle, antakelig fordi den er blitt fortrengt mentalt, eller fordi hjernen har blitt utsatt for en organisk skade som kanskje ennå ikke er oppdaget og som det kanskje aldri vil bli mulig å detektere.

Det virker som om han – av en eller annen grunn - har konstruert verden i 2 dimensjoner eller sfærer og invertert dem til å bli statisk bipolære motsetninger, uten mulighet for kreativ ”kommunikasjon” mellom dem, eller fleksibel og uredd dialog. Hans paradigme ser ut til å mangle en 3. dimensjon, en Hermes som kommuterer mellom gudene med beskjeder og informasjon. Hermes er mellomleddet og det bindemiddel som muliggjør kommunikasjon i gudeverden, (psyken), en selvstendig aktør som bringer informasjon til og fra gudene, men som likevel ikke er menneske, men heller ikke blant de øverste i gudehierarkiet.

I den grad ABB mangler en 3. dimensjon, har han på sett og vis redusert seg til en 2-enig gud, i sin megalomane verden, en gud som mangler Den hellige Ånd, til en duo-teistisk gud og ikke den tre-enige  ”gud” som kristendommen forkynner som den ene sanne og virkelige Gud, en gud som aldri kan bli triteistisk på samme måte som en annen gud er duo-teistisk. Kanskje dette er fordi ABB ikke har tatt inn over seg at Gud kan være treenig, og personlig i høyeste potens, akkurat slik muslimene oppfordres til å tro?

Det er som om ABB mangler forståelse for enkel bokføring, en prosess  hvor man riktig nok opererer med 2 grunnkategorier, debet og kredit, men hvor hele poenget er å vise inversjonen av begge kategoriene, slik at fremstillingen viser status fra begge eller flere sider i transaksjonsmønsteret, dvs viser situasjonen fra flere parters side, dvs i flere enn bare 2 kategorier. Det kan virke som om ABB – analogt - ikke ser en slik dynamikk eller mulighet. Han blir stående igjen med ”det flate” eller endimensjonale.  Det blir en bokføring med kun et ”jeg” og dem, men ikke et autentisk ”vi” og ”dem” og samtidig vice versa. Han blir stående i det statisk forhold mellom debet og kredit og får ikke opplevelsen av utfordringen i det dynamisk-kreative i hele systemet. Han klistres til det to-dimensjonale. Han ser ikke åndens inn- og utpust pust i konseptet.

ABB må derfor kronologisk og metafysisk først – objektivt sett - ha følt en genuin avmakt og hjelpesløshet før dette så å si  av naturnødvendighet slo ut i sin kompenserte form i form av vold og massakre, og som en kompensasjon for den opprinnelig utviklede mindreverdsfølelse, ispedd kulde og enorm distanse til ”det normale kompromissøkende liv” blant de normale.

Den norske psykiateren i programmet fremhevet vekselvirkningen mellom arv og miljø og spennings-eller utløsningsfeltet i dialektikken i og mellom disse kategoriene. ”Hva” som og  ”hvem”  som og hvordan handlinger trigges i dette synsfeltet, er ikke godt å bli klok på og psykiateren kunne da heller ikke gi noe endelig eller fullgodt svar. Hennes syn følger norske tradisjoner og gir større åpenhet for tilregnelighet. Hennes metode utelukker imidlertid ikke et metafysikk element; hun var troendes til å kunne transcendere empirien og innkalkulere metafysikken.

Hvordan kunne forklare ABB uten å inkorporere en ikke-målbar dimensjon i vurderingen?

Neppe mulig, vil jeg tro, og dermed står man igjen med spørsmålet: Hva er den beste forklaring og forklaringsmodell for å forstå ABB som menneske?

Har vi noe annet å falle tilbake på en den kristne forestilling om at mennesket er oppdelt i e, nemlig i kropp, sjel og ånd? (Jeg forutsetter 2 ulike teologiske og antropologisk syn på dette og lar det stå åpent om det overhodet er mulig å dele disse komponentene opp i tre, eller om de må anses som ett samvirkende ”organ”).

Enda litt mer fra vår kulturhistorie:

”Den enes makt avhenger av den andres dumhet. Det fins intellektuelt usedvanlig godt utrustede mennesker som er dumme, og intellektuelt sett tungnemme som er alt annet enn dumme. Men det at den dumme er sta, må ikke forlede oss til å tro at han er selvstendig. Man merker allerede i samtale med ham at det ikke er ham selv vi personlig har med å gjøre, men slagord, paroler ets som helt har tatt makten over ham. Han er besatt, han er forblindet, misbrukt og mishandlet i hele sitt vesen. Gjort til et viljeløst instrument på den måten er han i stand til alt mulig ondt og er samtidig ute av stand til å erkjenne det som ondt”. Bonhoeffer

”Problemet er at vi vanligvis forutsetter en ond vilje, en bestemt intensjon, for at vi overhodet skal kunne snakke om en forbrytelse. En slik ond vilje var det vanskelig å påvise hos –Eichmann …. ”.

Lars Fr. H. Svendsen

”Vold er ikke bare en vei til frihet, den tillater den enkelte å vise at han allerede er fri. Vold har positiv, karakterdannende virkning”. Frantz Fanon

”Vold er ikke moralsk betenkelig … men i seg selv høyverdig fordi det virker karakterdannende og knytter proletariatet sammen”.  Georges Sorel

Begår ikke moderen psykiatri en dødssynd nettopp ved å utelukke ånden som en aktiv og personlig virkende kraft i sinnet og personligheten? Og begår ikke det sekulære mennesket den feil å unnta seg selv fra å definere seg i dette – metafysiske – menneskesynet?

Jeg mener ja. Vi har redusert mennesket til kropp og sjel, i høyden. Det mest korrekte er å si at vi har redusert mennesket til et produkt av materien, kun, en materie som riktig nok også har en dimensjon som ikke lar seg empirisere, men dette da forklart slik kun fordi metodene ennå ikke er tilstrekkelige til å avsløre hvordan og hvorfor denne materien produserer eller projiserer et selv, en bevissthet eller et jeg ,som står over materien - eller i hvert fall synes å virke utenfor eller over denne selv. Det kan se ut som om ”vi” sitter fast i forestillingen om at det som virkelig skjer er betinget av en biokjemisk determinisme, en anskuelse som forresten for lengst er forlatt i vitenskapelige kretser på grunnlag av lang tid forskning (Kenyon/Steinman, som havnet opp som tilhengere av intelligent design, bare for å ta et par eksempler).

Et utslag av denne biokjemiske determinismen finner vi igjen også i psykologien, hvor man har operert med den forestilling av ”political terrorists are driven to commit acts of violence as a consequences of psycological forces, and that their special psyco-logic is constructed to rationalizeacts they are psycologically compelled to commit”, ( Jerold Post 1990).

Om dette strides imidlertid de lærde, med god grunn, og om disse teoriene ikke fremstår som den umiddelbare og selvinnlysende fulle og hele sannhet for folk flest, så er det ikke vanskelig å tenke seg at teoriene har fått nedslag i befolkningen og fungerer i folkedypet som et paradigme eller verdenssyn, en linse å se virkeligheten og mennesker gjennom som oppleves som ufrakommelig eller selvfølgelig og som dessuten er så selvklar at den blir en ubevisst premiss for all tenkning og til og med for alle emosjonelle utrykk. Og all overordnet ideologisk eller politisk tenkning og praksis.

Men hvor blir det av menneskets adelsmerke, mennesket frihet, oppi alt dette?

Jo, det forsvinner nesten og gjøres sekundært og kraftsløst. Men dermed gjør man også begreper som ansvar og tilregnelighet relative, miljø- og biologibestemte, og derfor snevre og begrensende. Vi er for å si det kort fanget i et naturalistisk verdensbilde og verdi- og menneskesyn, et tankesett eller en ideologi som verken kan forklare moralens grunnlag og begrunnelse eller den frie viljes mulighet, idet man forutsetter uten forbehold  allerede i utgangspunktet at naturlovene av seg selv og prinsippet kan utløse informasjon. Et slikt syn grunnes nemlig ene og alene på en materialistisk/naturalistisk verdensbilde og i dette er det en umulighet at noe utover materien, tilfeldigheten og det naturlige utvalg. Det utelukkes at livet trenger informasjon for å kunne skapes og følgelig utelukkes dermed Gud. Alt henvises til en nominalistisk forståelse og forklaringmodell, allmennbegreper eksisterer ikke, og dermed må alt forklares ut fra materien selv. Det sier seg selv at dette reduserer mennesket og alle verdier og all objektiv moral, en moral som må oppdages heller enn å vedtas ad hoc i en uendelighet av enkelthendelser, relasjoner og tilfeller, (men mer om dette en annen gang og på et annet sted).

De grunnvilkår vi i siste konsekvens da står igjen med og som tvinger og tvinges oss til å agere og meditere ut fra er et bonobo-samfunn, et samfunn jeg har beskrevet litt overflatisk her.

Folk flest er imidlertid uvitende om alt dette og derfor får vi etter min mening et allment concensus-incitament til å konkludere med at ABB er utilregnelig, samtidig som vi tviler og er forvirret, noe som igjen avspeiler seg i konklusjonen om tilregnelighet fra ”kontrollgruppen” eller ”kvalitetssikringgruppen”, dvs det andre teamet av rettspsykiatere som vurderte ABB før rettssaken, et samfunn som ofrer all anstendighet og verdighet på et alter til fordel for den umiddelbare tilfredsstillelses og kroniske uskylds skyld, en uskyld som i virkeligheten medfører den største skyld, sett i forhold til en hellig Gud, en Gud som alene er god og av vesen og karakter, og samtidig objektiv og evig nåde og Kjærlighet .  

Vi avslutter med sitater hentet fra vår nære fortid:

” … muligheten for det moralsk onde er iboende i menneskets konstitusjon”. Paul Ricoeur

”Svin er vi alle, når det kommer til sykket.Dt eneste som holder oss fra å bli mordere og fascister, er at forholdene ennå ikke, lykkeligvis, er blitt lagt til rette for det …  moral er noe som er ukjent for oss”. Stig Sæterbakken

”Ved å fremstå som rettferdig gir man seg selv et påskudd til voldshandlinger”.  Jean Genet