Kristendommen er heldigvis klart ekskluderende, ("intolerant").

Men ikke alle vet det, dvs tør vite det. I aller beste mening tror man at spørsmålene under er de mest saliggjørende spørsmål, i seg selv, fordi disse spørsmålene i seg selv "kollektivt nevrotisk" MÅ - ironisk nok - besvares med et klart "Ja", selv om dette viser hvor sykt samfunnet og store deler av den norske dvaske kristenhet er blitt.

Svarer man ikke ja på følgende spørsmål i dag, vil mange kristne føle seg utilpass og "skyldig":

Bør kristne være de mest tolerante av alle mennesker?

Bør kristne være de første til å tro at alle ”veier” fører til Gud  og den himmelske frelse (unnskyld gammeldagse eller outdatede ord)?

Bør kristne støtte alle forsøk på pluralisme, dvs synkretisme eller blandingsreligion og det synet at alle religioner har noe sant i seg og at ingen religion har hele sannheten i seg?

Blir til slutt alle frelst og får et himmelsk, syndefritt liv, uansett?

Vel, hvis alle andre hadde hatt det samme teologiske og ontologiske syn på hva synd er, så burde  kanskje disse spørsmålene besvares positivt og bekreftende.

Men slik er det nå engang ikke: Kristne har et unikt forhold til synden, kan man si. Synd i kristendommen er ikke som synden i andre religioner eller troer og teologier.

For å si det kort:

Synd er ikke bare dårlig vane eller legning/tilbøyelighet. Det ligger i vår natur å være synder, se Jer 17. 9, Matt 15. 19. Synden påvirker hele personen, se f eks Ef 2. 3, 4. 10-20. Vi synder og er derfor ansvarlig overfor Gud, se Rom 3. 23. Det slik falne mennesket lider av en slags ”åndelig scizofreni”.

Hvilken annen tro kan snakke slik – om mennesket og indirekte om Gud?

Ulike religioner forblir logisk uforenlige. Tankelovene eller førsteprinsippene utelukker at alle religiøse trosutsagn eller påstander kan være like sanne på samme tid og på samme måte. Jesus Kristus kan ikke være Gud inkarnert og Gud ikke-inkarnert.

Religiøse trossetninger har motsatt sannhetsverdi. En må være sann, den andre falsk og/eller uholdbar. Det fins intet både-og. Bare enten eller … dette på tross av alle forsøk innen moderne liberal teologi på å overbevise folk og menigheter om det motsatte.  

Tankelovene krever at vi er klart intolerante og ikke-pluralistiske når det kommer til trossetninger eller dogmer fordi begge kan ikke være sanne.

Man kan heller ikke si at logikk ikke kan anvendes når det gjelder spørsmålet om Gud fordi utsagn om Guds eksistens eller ikke eksistens i seg selv anvender logikk og en negering er selvødeleggende i forhold til anvendelsen av logikk.

Å benekte loven om selvmotsigelse er å redusere seg selv til varig taushet eller skepsis. Alle veier leder ikke til Gud.

Etikk har elementer av menneskelig kreativitet, men tydeliggjør seg som noe som ikke har skapt seg selv og det er svært vanskelig å ikke tenke seg at noen handlinger er rette og at noen er gale.

Etisk subjektivisme: Her eksisterer ikke absolutte moralske standarder eller ett absolutt fundament for etikk. Man kan spørre: 1) Er barnemishandling OK undr noen omstendigheter? 2)Er det mulig å skjelne mellom egen mening og moralsk sannhet? 3) Reduseres ikke etikk til et spørsmål om personlig, individuell smak, ”kollektiv eller individuell” interesse, nykke og behag?  4) Undermineres ikke selve konseptet om moral overhodet ved at man fjerner skillet mellom det normative og deskriptive? 5) Makter man å skille mellom dyd og last? 6) Er etisk subjektivisme mulig å etterleve konsekvent?

Etisk konvensjonalisme: Argumenter som taler for: Alle lærer sin moral i den kultur man vokser opp i. Den skal fremme toleranse, men hvis det ikke finnes noen universell gyldig standard, hvordan kan toleranse i seg selv da være en slik standard?

Argumenter som taler imot: Det blir umulig da – bare for å ta ett eksempel - å kritisere Taliban for mishandling av kvinner og barn i Afghanistan og det blir umulig å kreve reform, for hvilken gruppe skal ha det avgjørende ordet når det skal bestemmes hva som er rett og galt?

Etisk konvensjonalisme presenterer derfor ingen overbevisende grunn for etablering av et etisk fruktbart eller holdbart argument.

Moralsk absoluttisme: Fundament: Har intet å gjøre i et absolutt fysisk lukket system hvor frie valg er umulige. Etisk absoluttisme er meningsløs i en verden blottet for formål og design (dvs en Skaper). Moralske prinsipper forutsetter eksistensen av et personlig vesen. Etisk absoluttisme er derfor kompatibelt med eksistensen av en uendelig, evig, personlig, hellig og kjærlig Gud. Moralske verdier flyter fra Guds vesen og karakter og etiske prinsipper som ikke er basert tilfeldig eller ”over” Gud.

Toleranse er en dyd i kristendommen, men samtidig kan ikke kristendommen benekte at det finnes en absolutt sannhet og at denne er åpenbart i og av Kristus.

Vissheten om at det finnes en ultimat sannhet, må ha prioritet fremfor tilfeldige kriterier eller standarder for hva sosial toleranse innebærer. Uten sannhet er toleranse meningsløs.

Det blir påstått at eksklusive kristne kriterier for sannhet fører til intoleranse. De som hevder dette tviler på at det finnes en objektiv sannhet, men bekrefter likevel en tro på at alle kulturer har sin egen sannhet. Det påstås at det ikke finnes  En sannhet, men dette er jo bare et uttrykk for at det nettopp finnes En sannhet. Benekter man også dette, havner man i skeptisisme, solipsisme eller nihilisme.

Kristendommen er ikke som andre religioner; idet disse tilstreber det guddommelige eller annen spiritualitet, må den kristne bekrefte Guds budskap, befaling og plan eller målsetting for menneskeheten på det grunnlag at dette bygger på historiske realiteter og ikke på menneskets egetinitierte selvrealiseringsbehov, - kall det gjerne ”gjerninger”. For kristne må alle andre kriterier enn disse og som avviser dette og at Gud selv i menneskets form og natur handlet og kommuniserte – og fortsatt gjør det – direkte med mennesker avvises og betraktes som falske eller uholdbare.

Slik sett kan kristne aldri bli annet enn ekskluderende. Kristne kan ikke i toleransens navn oppgi eller justere dette grunnlaget for å tekkes de som kan tillate seg å tvile ved å tro at sannheten er relativ og alle trossystemer er all-inkluderende eller trosmessig likeverdige.

Kristne må hevde objektive moralforpliktelse begrunnet i Guds moralske (guddommelige) personlighet, Hans rettferdighet, Hans hellighet og kraft og at Han er kjærlighet (agapen), ikke mennesket.

Kristne må avvise at moralen har sitt grunnlag utenfor dette spekteret av objektive, levende og virkelige gudsattributter, nemlig i ateismen, fysikalismen eller naturalismen som forklarer livet og mennesket med basis i teorier om tilfeldig utvalg fra en formløs materie hvor objektiv moral er ikke-eksisterende og kun bygger på påfunn, nykker, situasjoner, kontekst osv, dvs på de mer eller mindre noble, empatiske, - selvutslettende eller filantropiske eller  selvbekreftende og misantropiske  -  og visjonære konvensjoner man til enhver tid og på ethvert sted blir enige om skal gjelde og være normativ.

Etisk absoluttisme er forenlig med den kristne teisme, dvs. med det postulat at det finnes (bare en), en evig, ubegrenset, personlig, hellig og rettferdig Gud.

Posteringen over står i kontinuasjon med denne tidligere posteringen, her;

Lindstad slettet av Kongen

Den norske konvertitten til islam, legenTrond Ali Lindstad, er nå blitt slettet som ærverdig eller ærefull mottaker av kongens fortjenestemedalje i sølv. 

Og dermed er ikke bare kongens ”råd”, men også fylkesmannen i Oslo og Akershus ”satt ettertykkelig på plass”, ja, nesten detronisert.

Men mest er fylkesmannen å klandre og man kan bar måpende registrere at denne ”mannen” altså ikke har fått med seg at Lindstad faktisk er en fanatiker som har forpliktet seg på islam og dermed også på sharia, med all dens gru.

Vi tror at forslaget fra Fylkesmannen må ha vært en ”lur” – eller skadedfro og ondskapsfull ? – provokasjon helt far begynnelsen av, for  det er nesten utenkelig at Fylkesmannen ikke har fått med seg hva Lindstad står for og arbeider for, (ved siden av den smilende og litt oppspilte velmenthet han utviser i sin ”Urtehage”, et sted som kanskje skal gi forestillinger om et kommende allahiansk paradis på jord, men som nok i praksis ikke er noe annet enn et prosjekt for å vise hvor human og tolerant islam i seg selv er), (hvilket selvsagt er en gedigen slags løgn i seg selv).

Det tilhengere av Lindstad ikke ser og heller ikke vil og kan se – ser det ut for – er at Lindstad faktisk er muslim, dvs Shia-muslim, og følgelig også en varm forsvarer av Khomeiny som vil ha Salman Rushdie drept for ikke å være en skikkelig eller ekte muslim.

Det er dette faktum som gjør ham til samfunnsrefser (tidligere AKP-ML’er revolusjonær – han har det med romantikk, denne karen … ), og ikke bare en ufarlig, sider-eimende bygdetulling i busserull, med ”kjæledress”, røde friluftskinn og rund humor ....

Hva er det bevisste eller ubevisste islamelskere og Lindstad-fans ikke ser?

Kort forklart:

Jødene - eller mange av dem, i flukt med jødedommen selv – vil alltid føle seg mer eller mindre forpliktet til selv å etablere (eller konservere) en stat av og for dem selv, og av og for ingen andre, men uten at dette er obligatorisk for hver enkelt jøde. 

Jødedommen er ikke og skal ikke være en typisk misjonerende religion overfor utenforstående ikke-jøder og det finnes derfor heller ingen guddommelig forpliktelse til å misjoner overfor ikke-jøder, hverken med "normale" eller voldelige midler, eller andre ”listige” midler. 

En annen sak er at ”jødestaten” alltid vil være og ha en politisk side.

Muslimene – i flukt med islam proper – vil alltid ha en forpliktelse på seg til å misjonere overfor ikketroene eller vantro med sikte på å gjøre alle stater, nasjoner, folkeslag og samfunn avhengig av Allah og profetens lover, dvs sharia, og denne plikten står evig og uforanderlig over alt og alle og kan ikke oppheves eller endres ved f eks menneskeskapte lover, dvs. lover eller konvensjoner som ikke har grunnlag eller hjemmel i Koranen, sunna aller hadith, eller lover som står i direkte motstrid med disse.

Og dessuten: Enhver muslim er forpliktet til å misjonere med alle tillatte midler til enhver tid og under de mest ulike forhold – dvs også med list og vold -  for å gjøre islam dominant overfor alle  annerledestroende eller ikke-troende og et fundament for samfunnsstyringen – og altså som uforanderlig juridisk bindende konstitusjon - i alle land og overalt. 

Og dette blir det evig politikk av, uvegerlig. Islam vil derfor aldri stå utenfor de politiske aspekter ved samfunnet og livet.

Kristne derimot – i flukt med kristendommen selv – er ikke forpliktet til noe av de misjonsstrategier som er nevnt ovenfor. Det finnes ingen guddommelig kommando eller noe guddommelig påbud som forplikter den kristne til å gjøre kristendommen i seg selv til dominerende fundament for statsdannelser og eneste norm og standard for politiske beslutninger. 

Kristendommen forutsetter med andre ord at politikk alltid tilhører en annen sfære enn dens eget kjernefokus tilsier og at politikk alltid vil overskride kristendom proper, - kristendommen i sin essens.

Kristendommen overlater slik sett all politikk til den enkelte uten å legge andre bånd på den enkelte enn universelle lover, regler og normer som de fleste verdensborgere – utenom islam - vil kunne slutte seg til, dvs "grunnlover" som er innskrevet i menneskets samvittighet eller "på" dets hjerte og det gudsbilde og dets gudelikhet det har ifølge kristedom proper, (hvilket er en fremmed og umulig tanke for islam, - det hører med andre ord ikke til menneskesynet, verdisynet og virkelighetsoppfatningen til muslimer å ha det, i den grad de er ”ekte” og sanne muslimer).

Det er disse aspekter ved islam, jødedom og kristendom som slike institusjoner som Fylkesmannen (og medaljekomiteen på slottet?), i denne saken ikke tør å ta opp som integrert tankeforutsetning i sine tilnærminger til dagens litt bredere virkelighet, en virkelighet ”rådet” tyeligvis ikke har tatt inn over seg og fått med seg.

Derfor kan de glatt foreslå Lindstad og dure frem som om ingenting, fordi de ikke har sett og forstått noe som helst.

Det er derfor grunn til å ære Kongen nå, en virkelig konge som ikke vil være med på å ære Lindstad og alt det han står for og som nå ser ham i et litt større og dypere perspektiv, og ikke bare i ”det overflatisk sødmefylte” ved ham, det akk så ad-hocske snille, humane ytre, isolert fra hele bildet.

At Lindstads totale agenda ikke synes å ha påvirket eller vært kjent for Fylkesmannen, virker helt usannsynlig. Se f eks hvor mye og tydelig Lindstad har fått boltre seg i media om seg selv og hans prosjekter både på kort og lang sikt:

her

Noe fordypningstanker for noen – kanskje - :

fortsettelse her

Moral:

Det ser ut for at Kongen nå vil slå an en ny tone i tilnærmingen til islam, nemlig til henimot en mer juridisk måte å se det hele på, noe vi her på bloggen har tatt til orde for annetsteds, - en tilnærming som ikke er for mye opphengt i psykologiens, antropologiens, sosiologiens paradigme og syn på hvordan samfunnet faktisk formes og skal formes fremover,  og med hvilke midler.

Kongens beslutning vil derfor forhåpentlig danne et utgangspunkt for å se islam og muslimer mer som juridiske personer eller subjekter i stedet for å se hele problemkomplekset som styrt og betinget av helt andre perspektiver og "lover" enn  juridiske/filosofiske/religiøse og metafysiske perspektiver og grunnsetninger.

Etter vårt syn vil dette bidra til å ansvarliggjøre alle borgere, og ikke bare muslimer.

Tillegg:

En litt artig utvikling i "saken" bringes av Morgenbladet, som i dag intervjuer Lindstad om det hele.

Morgenbladet, som snur rundt på hva mannen har skrevet om jøder tidligere, spør:

"Pass opp for muslimene! De kan snakke varmt for en sak, om demokrati og menneskerttigheter, og annet folk er opptatt av, men i blant kan dette synes som en fasade, som skjuler et dypere engasjement, der innholdet er muslimske interesser"

- Det kan være relevant, svarer Lindstad kontant.

-Ikke alle muslimer vil synes det?

- Nei, men jeg snakket om allmenne psykologiske prosesser. Det kan sikkert være muslimer som er opptatt av krigen i Afghanistan, og så presses de: "Du støtter vel ikke taliban, vel". Og da kan det hende muslimer innerst inne tenker at "kanskje taliban har noe for seg seg", men sier de det høyt?

- Så man bør ikke stole på hva muslimer sier?

- Man skal ha med seg at hvis mennesker settes under press, er det ikke alltid de forteller det som ligger i deres sjel.
...

- Jeg snakker ikke om jøder per se ...

- Gerenaliserer du ikke når du sier at man skal være kritisk til jødene?

- Da Sørafrika hadde en raistisk statsdannelse, kunneman si, "vær forsiktig med disse boerne, for de er rasister av oppdragelse".  ... men det er ikke noe særegent med boerne, men de hadde en historie ...

Kommentar:

Hvorfor sier ikke Lindstad noe om taqiyya, den guddommelige tillatelsen til og plikten til å lyve når islams interesser og ære står på spill?

Ville det være å blamere islam?

I så fall benytter shiamuslimen Lindstad anledning til å ære Allah, profeten og islam mer enn Norges konge og den norske grunnloven og De ti bud, som forbyr løgn og fanteri.

Det hele vil da anta et seriøst tragikomisk og farlig skjær over seg.

Vi vet stadig mer om hva vi har i vente her i landet.

Alt står i Boka som ingen gidder å studere og ta inn over seg.

Konge-kronen på verket i denne farsen kom i ettermiddag da det ble kjent at mannen som foreslo Lindstad som kandidat til medaljen, Jan Ankerjordet (som er helt på jordet og uten ankerfeste), på egenhånd nå hadde kjøpt en medalje i sølv med navnet til Lindstad inngravert, som han egenhendig overakte, som trøst for all motgang og påståtte usannheter som er blitt servert i kjølvannet av misæren, som han altså selv hadde initiert.
 
  






V  

Forvirring om den sanne Gud i Koranen

Fra Koranen - om Jesus og Ordet: 4. 170 Dere mennesker, Sendebudet er nå kommet til dere med sannheten fra Herren, så tro, til deres eget  beste! Hvis dere ikke tror, Gud tilhører alt i himlene og på jord. Gud vet, er vis.

71 Dere som har mottatt skriften, overdriv ikke i deres religion. Si ikke om Gud annet enn det som er sant! Messias, Jesus, Marias sønn, var bare et Guds sendebud, og Hans ord, som Han inngav Maria,  en Ånd fra Ham! Tro på Gud, og Hans sendebud, og si ikke: «Gud er tre.» La det være, til deres eget beste! Gud er én Gud! Ære være Ham, at Han skulle ha en sønn! Ham tilhører alt i himlene og på jord! Gud er tilstrekkelig som beskytter! 3. 45 En gang sa englene: «Maria, Gud bebuder deg et ord fra Ham selv. Hans navn skal være Kristus, – Jesus, Marias sønn, og høyt æret skal han bli, i denne verden og den hinsidige, av dem  som får komme Gud nær. 3. 46 Han skal tale til menneskene i vuggen og i moden alder, og han skal være en rettferdig.» Al Sheik Muhyi Al Din Al Arabi, en muslimsk lærd,  kommenterer Sure 3. 45 slik: ”Ordet er Allah i teofani … og er den ene guddommelige person, ingen andre”. Al Arabi sier med dette at Koranen faktisk bare gjengir det samme innhold som i Det nye testamentet i Johannes 1. 1, 14: I begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud … Dette betyr at Jesus faktisk var Gud (i treenighet med Faderen og Den hellige Ånd). Suren sier også at Jesus var Messias, hvilket vi her behandlet her, og det kan da argumenteres for at Koranen dobbelt understreker  at Jesus var Gud, i og med at Messias er et synonym for Gud. William Phipps understreker imidlertid at Koranen ikke viser noen forståelse for den opprinnelige hebraiske betydningen av tittelen Messias som en tittel  for den kommende og lovende Konge i Israel,  og vi kan legge til, da heller ikke den kristne forståelse av hvem Jesus var, - og er. Men dette desto verre for muslimer: De får jo ikke med seg den opprinnelige mening, dette til tross for at Muhammed jo oppfordret sine samtidige - se her -  nettopp til å studere de foreliggende jødiske og kristne skriftene for å sjekke om han selv hadde rett eller ikke. Er det på tide at muslimene nå i dag følger Muhammeds oppfordring og begynner å studere den jødiske og kristne Bibel? I sure 2. 87 bekreftes det at ”Vi bekreftet Ham med Den hellige Ånd”. Phipps kommenterer: Gud uten Ord(et) er utrykksløs; Gud uten Ånd er livløs. Derfor, hvis Guds (Allah’s) Ord og Ånd bodde (dwelt in) i Jesus, så er det å kjenne Jesus på en måte  å være seg bevisst den levende tilstedeværelse av Gud (Allah). Phipps vil tydeligvis ikke ”tilstå” Jesus noen status som Gud. Men vi skal i det følgende se nærmere på dette ut fra flere vinkler og med referanse til flere islamtolkere: I sure 39. 44 heter det at det er bare en mellommann mellom Allah og mennesket og det er Allah selv. Den enkelte må altså møte sin skaper uten noen som kan gå god for ham, slik Jesus  gjør i den kristne frelseslære. Al Jalalan, en annen muslimsk lærd, utlegger dette, ifølge Anis A. Shorrosh,  slik: ”Skinnende i verden ved at han profeterte og i livet etter dette ved at han er mellommann (by intercession)  og i posisjon og en av de som er brakt nær Allah”. Betyr ikke dette at Jesus i betydning langt overstiger profeten Muhammeds rolle i det store, eksistensielle drama det er  å bli holdt ansvarlig – eller ikke - for sine synder? Som vi vet, så kan Jesus tilgi synder, noe Muhammed, som et syndig menneske, aldri kunne.  At Jesus tillegges rollen som mellommann i selv Koranen, er en fantastisk dimensjon ved den som de aller fleste muslimer vil nekte å se betydningen av, for hvis muslimer fleste hadde tatt til seg dette faktum, ville de ha måttet omvende seg og begynne å lære seg hva ortodoks  kristendom er for noe,  bl a at kristendommen ikke er triteistisk – altså treguderi - , men treenig, og at Jesus er  intercessor evig med Gud og skaper av himmel og jord. Rick Richter opplyser at ”et ord” i sure 3. 45 faktisk kan oversettes med ”Ordet”, slik Rodwell oversetter. Dette kan ikke overvurderes i betydning. Det gir muslimer enda en grunn til å undertegne vårt forslag til Frihetserklæring for muslimer, se her. Det er som Richter sier: ”Jesus is Allh’s ”word which He conveyed unto  Mary” – one cannot say that the Word is not God and that the Word is not eternal …”. Det synes åpenbart at Koranen er i villrede og at ”forfatteren” er inkonsistent: Hvordan kan Jesus BARE være et sendebud, når han samtidig er et Ord – eller Ordet – fra Gud (Allah)? Allah er tydeligvis ikke Gud. Allah er en utydelig og selvmotsigende konstruksjon, og illustrerer en fatal mangel på forståelse for  hva grunnleggende førsteprinsipper – som vi har omtalt bla her – er og hva de innebærer. Koranen mangler rett og slett grunnlag i universelle logiske lover og prinsipper. Og som apropo: Det kan også en biskop i Den norsk Kirke gjøre. Vi tenker på Olav Skjevesland som svare på et spørsmål fra noren ungdommer om Allah og Gud var den samme, at, ja, det kan han være. Biskopen bryter her med kontradisjonsprisippet såvel som identitetsprisippet og sier omtrent at Gud kan være litt gud og Allah kan være litt Allah og litt Gud. Biskopen forstår ikke at dette kan oppfattes fornæmerlig mot islam og muslimer, ja, krenkende. Han gjøre seg skyld i shirk, må vite og det er straffbart ... se her Colin Chapmann skriver: ”Våre ord er en del av oss – de manifisterer vårt sinn og vår vilje.  På samme måte: Hvis vi ikke kan skille våre ord fra oss selv, hvordan kan vi skille Jesus fra Gud?” Videre: Den tradisjonelle forståelse i islam er at Jesus ble skapt ved Guds Ord. Baidawi sier at Jesus blir kalt ”et ord” fordi han ble til ved Allah’s befaling uten en far, slik at han skulle ligne på den nye skapelse. Razi mener at Jesus blir kalt ”et ord” fordi han oppfylte ordet som ble talt ved profetene. Yosuf Ali kommenterer sure 3. 39 med å ”forsikre” om at  ”et ord fra Allah” ikke er identisk med ”Allah’s ord”. Den kristne kirkefaderen Johannes av Damaskus kan være verdt å sitere: ”Siden dere (muslimer) sier at Kristus er Ord fra Gud og Ånd, hvorfor anklager dere oss for å assosiere (å være Hetairiastai eller flergudsdyrkere)? For Ordet og Ånden er ikke skilt fra Den ene som de er i av natur. Hvis derfor Hans Ord er Gud, så er det klart at Ordet også er Gud.  Men hvis Ordet befinner seg utenfor Gud, så følger det at for dere så er Gud uten Fornuft (Logos/Ordet) og uten Liv. … dere har lemlestet Ham og det ville ha vært bedre for dere om dere hadde sagt at Han hadde medguder enn å lemleste Ham, og behandle Ham som en stein, eller tre, eller som ett eller annet ufølsomt vesen. Derfor snakker dere usant om oss når dere kaller oss for hetairiastai, og vil kaller dere Koptai – lemlestere – av Gud”. Chawkat Moucarry har en litt fyldigere fremstilling av hvordan Razi tenker: Folk tenker på noe ekstremt rent når man bruker ordet ”ånd”. Jesus er ren fordi han ble skapt uten noen far og fordi engelen Gabriel pustet inn i Maria. Å si at Jesus er fra Gabriel betyr å gi ham ære. Jesus var et instrument i Allah’s åpenbaring og er noen ganger betegnet som ånd og er derfor på en måte en ånd fra Allah. Jesus er også en ånd fra Allah på den måten at var en nåde fra Ham. Allah’s nåde (miskunn) er referert til som Allah’s ånd. Allah har innprentet tro i hjertene til de troende og styrket dem med en ånd fra ham(!). Gabriel kalles også en ånd fra Allah i Koranen. Meningen med å beskrive Jesus som ”ånd” (og ikke en ånd), er for å opphøye ham. Orden fra Ham skal understreke hans storhet. Moucarry bemerker: Når muslimske eksegeter identifiserer Allah’s  Ånd med Gabriel, så gjør de det for å forhindre ethvert forsøk på skille mellom Gabriel og Allah’s  Ånd fra Allah.  I Det nye testamentet skilles det klar mellom engelen Gabriel og Den Hellige Ånd. Ali&Spencer: Muslimer har aldri klart å ta inn over seg implikasjonen av tittelen ”the Sprit of Allah” på Jesus. Og hvorfor de aldri har klart det er klar: Hvordan kan Guds (Allah’s) Ånd være noe annet (eller noen annen) enn Gud selv? Ånden er selve værens liv. Hvilket vesen eksisterer uten dets liv eller adskilt fra dets liv? Logisk og filosofisk må alt som emanerer eller utgår fra Gud må være Gud selv, - Han kan ikke emanere noe som er mindre enn seg selv. I og med  at Jesus i Koranen beskrives som utgående (proceeding) fra Allah, så antyder det sterkt Kristus guddom. Ron Rhodes: Det kan synes som om betegnelsen ”Allah’s Ord” i Koranen i mening er det samme som beskrivelsen av Jesus som Gud i Johannes 1 .1, men dette er ikke tilfelle.  al Ghazali sier at tittelen ”Allah’s ord” bare henviser til ideen om at Jesus ble skapt i Marias mave ved guddommelig befaling, ikke til Jesus som evig Gud som kom som en full og endelig åpenbaring av Gud Faderen. Med Rhodes egne ord: ”Ordet fra Gud indikerer for muslimer at Jesus nettopp ikke er Gud.