Et lite undersøkende essay.
I Vesten handler mennesket grunnleggende og som oftest i
forhold til sin (egen) gode eller dårlig samvittighet. I islam opereres det
ikke med begrepet samvittighet i det hele tatt, ikke slik vi bruker ordet, men
det fins likevel noe en muslim bare ”vet med seg selv”, noe han har innerst
inne i seg, kanskje en stemme, kanskje et rom eller en norm, som dikterer hans
følelsesliv og hans handlemåte og holdninger.
En muslim kan slik sett føle og handle utfra seg selv og det
som han finner er best eller mest moralsk å gjøre, akkurat som i Vesten.
Når moderne muslimer i Vesten bruker ordet samvittighet,
skal man være forsiktig med å tro at det ligger de samme forestillinger bak
bruken av ordet. Man bruker det samme ordet samvittighet, men innholdet og
betydningen er helt forskjellig. Det er kanskje ikke så rart at det blir så
mange misforståelser mellom muslimene og folk i Vesten.
I Vesten sier man at både de som ikke tror og de som tror på
Kristus har samvittigheten med seg så
å si fra naturens side. Den oppfattes ofte som en stemme som anklager eller
frikjenner, det kan virke som om andre mennesker har flyttet inn i sinnet og
begynner å virke der, men uten at denne stemmen overtar styringen. God
samvittighet får man når man vet at man gjør eller tenker noe utifra en selv;
den gode samvittigheten kommer som et resultat av noe man har vurdert nøye
eller følt seg frem til helt på egenhånd uavhengig av "innflyttede domsinstanser”.
Den gode samvittighet kan tenke og handle helt på tvers av
sosiale normer når det gjelder viktige livsspørsmål, som for eksempel
militærnekting, dette å ta abort osv. Ja, til og med dette å ikke tro på Gud,
kan være i pakt med ens samvittighet i dag. Det føles sikkert bra for
øyeblikket å være kvitt tvilen og sikkert enda bedre å bekrefte sin viten,
nemlig at man ikke tror. Det kan gi enslags lykkefølelse, en følelse av
kontroll, en forestilling om å være sterk, moden selvstendig.
Med muslimen er det annerledes. Når muslimen får dårlig
samvittighet - et begrep han har overtatt
fra Vesten uten egentlig å skjønne hva det innebærerer – kan han ikke referere
verken til seg selv og sin indre stemme eller til de sosiale normene han er internalisert
med eller integrert i - eller til Allah, for Allah er en fjern gud muslimen
ikke kan forlite seg 100 % på, verken nå i dag eller i morgen. Han må i stedet
referere sin "samvittighet" til hva Koranen sier er riktig eller
galt. Han må referere den til en lovsamling som egentlig ligger i himmelen og
som er alt annet enn personlig, den fremtrer ikke som noe annet enn en verdslig
bok med papirsider som han gjør bedre i å lære seg utenatt enn å forstå på det
personlige planet under selvrefleksjonenes kritiske stemme. I prinsippet.
Når en muslim får dårlig samvittighet, så er det altså fordi
han har forbutt seg mot Allah's forordninger og alle de forpliktelser Islam
krever i form av rituelle plikter, hva nå enten det dreier seg om å overholde
antall ganger man skal be daglig, eller om det er pilgrimsreisen til Mekka, som
må foretas (minst) en gang i livet. Eller det kan dreie seg om plikten til å
drepe og å la seg drepe i kamp og forsvar for Islam. Unnlater man å ta denne
plikten på alvor – eller sluntrer man unna eller gjemmer seg - er dette en synd, dvs. det er en forsømt
plikt som bør resultere i dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er med andre
ord synd, et brudd på Koranens påbud.
Samvittigheten som en følelsesrelatert
"opplevelse" av å komme til sitt
egentlige indre jeg, eksisterer
dermed ikke i Islam. Synd er synd uansett om man føler det er synd eller ikke.
Alt kommer an på hva som står i koranen, ikke i menneskets hjerte eller
samvittighet i ”vestlig forstand.” Samvittigheten i islam består heller i at
den presser den enkelte til å komme eller
finne hjem - ikke til sitt egentlig jeg - , men til fellesskapet eller
broderskapet.
Den dårlig samvittigheten "oppstår" ved reglebrudd
og ikke ved at den troende tar på seg eller åpner seg for den indre veining for
eller mot som et menneske fra Vesten forbinder med samvittigheten. I Vesten fremkommer med andre ord den gode
eller dårlige samvittigeheten
etter en indre dialog, enten med seg selv, eller med
Kristus, eller ”ingen”, alt avhengig av om man er kristen eller ateist.
I Islam er denne indre dialog ikke forventet eller påkrevet
og heller ikke fremstimulert. Den er iallfall
ikke godtatt som legitim "bevegelsesgrunn" som skal respekteres eller
fremelskes av "storsamfunnet".
En slik integrering av samvittigheten i samfunnet er umulig
i Islam. Det muslimske samfunnet
frykter en slik indre dialog, ja, den oppfattes sogar som
noe som ikke vedgår samfunnet. Samfunnet blir ikke oppbygget av den. Man
stiller seg likegyldig til den, den tjener ikke fellesinteressene, men utgjør i
stedet et ”hår i suppa”. Den indre dialog anses som fruktløs og lite
hensiktsmessig, ja, nytteløs og derfor kanskje til og med farlig. Den enkeltes
samvittighet – som i praksis altså ikke fins – må derfor pradoksalt nok undertrykkes.
Den enkeltes frustrasjon som følge av denne tilstand må derfor søkes ut-kanalisert
i storsammet, og underlegges et regime som overtar den
enkeltes"kvaler". Individet underlegges den overordnede konsensus av
regelverk og normer som nærmer seg og/eller truer utenfra. Det indre livet
styres helt og holdet utenfra. Gruppen overtar mer og mer det indre, personlig
rom, det rom som kanskje tidligere var møblert med egne subjektive oppfatninger
og verdier. Egoet eller overjeget flyttes derved over fra et privat rom til det
større gruppe-egoet eller gruppe-overjeget.
Spiren til den enkeltes samvittighet underkues ved at
kollektivet overtar ”styringsretten” over personligheten og
personlighetsutviklingen. Man gjøres til en brikke i et større system.
Til slutt bøyer man seg: Man begynner å se eller tro at man bare er en av mange og at gruppen må ha
prioritet på bekostning av den enkelte, ens eget forhold til ”et mulig” indre.
Det er dette som nå da må oppfattes som naturlig.
Merkelig nok blir denne prosessen ansett for å føre frem til mandighet. Den
enkelte blir mer mandig jo mindre han fokuserer på seg selv og sine
"private og mentale" behov. Man føler enten helt plutselig at kollektivet
gir mer styrke enn om man "opererte" på egenhånd. Man begynner så
smått – ubevisst - å forakte seg selv,
sitt ”innerste” som det enkeltindivid man
kanskje en gang var, samtidig som dette oppmuntres til av gruppen.
Alle i en slik setting ledes av den samme prosessen, de
samme psykososiale mekanismene. Til slutt ser alle faktisk at de har en stor
"fordel" av å miste sin
samvittighet. Det lønner seg ikke å "prate" om og "med" seg
selv. Man kan til og med oppfattes som litt smårar hvis man gjør det. Man begynner
å se det svake i dette. Fortiden føles nå som en byrde, det føles som en lettelse fra nå av å kunne ”flykte”
fra denne, med tanke på forløsning, med et
fremtvunget ønske om å gå opp i et større oppdrag, i et større perspektiv, noe
større enn en selv - det "allahianske perspektiv", den guddommelige styringsordens
primatverdi, i hvilket lys alt annet blekner.
Samvittigheten fremkaller så forakt, ikke bare selvforakt,
men også forakt for alle som ikke har vist mot, vilje eller evne til å slukke
seg ut som enkeltmenneske. Å gå opp i gruppen, tradisjonen, forsamlingen og religionen
som nå tilbyr klare regler og rutiner blir oppfattet som en renselsesprosess.
Man slipper å tenke selv og det føles både som en befrielse og en styrke, som
nevnt ovenfor.
Til slutt går man løs på ethvert ønske eller symptom både
hos seg selv og andre på vilje til å bryte ut, eller behov for å "bli seg
selv igjen”. Man går til og med ” løs på” den eventuelle tretthet man kan kjenne av til stadighet å måtte
være avhengig av de andre og deres krav. Det oppfattes som sunt å gå til angrep
på seg selv. I den ytterste konsekvens medfører dette konkret: Selvpisking. Systemets
absolutte krav på absolutt lydighet mot felleskapes konstitusjon, den som
holder alt sammen, nemlig Koranen, hadith og sunna, har nå invadert det
innerste av personligheten og overtatt for enhver individuell tilnærming til en
egen eller privat samvittighet.
Jo smalere vilkår den vestlige samvittighetstypen gis i en
slik kollektiv samfunnsstruktur, jo mer plass vil det måtte dyrkes frem for et
behovet for å beholde sin eller familiens ære og behov for renhet eller plettfrihet.
Dette kalles gjerne ære. Den ses som en evne man har eller ikke har. Mangler
man denne, er man "fortapt". Man "har" rett og slett ikke det som skal til. Man blir stående utenfor. Samtidig blir det da også desto
lettere å føle seg krenket, hvis man skulle føle at ”æren” blir truet på
en eller annen måte.
Ikke så å forstå at man trenger å føle seg krenket
personlig, nei, det forsøkes unngått. Det anses nemlig som et svakhetstegn å
"hisse seg opp" unødig, dvs. uten grunnlag i annet enn
"objektive" normer i systemet. Graden av krenkethet blir større -
eller gir seg mer dramatiske utslag - jo
mindre slike kulturer på forhånd har stimulert til den enkeltes åpne forhold
til sitt indre følelsesliv i fohold
til den "indre dialog". Og jo mer denne er fraværende – eller lite
oppøvd – desto større blir behovet for å kunne holde sg til noe fast som ligger utenfor den enkelte,
et absolutt ”regelverk” som har et absolutt grunnlag i det guddommelige, og
altså ikke i den enkelte.
Man kan godt si at et
slikt system nødvendiggjør en utvendiggjøring av samvittigheten, (hvos man overhodet kan snakke om
samvittighet her), det objektiverer samvittigheten, knytter den til og gjør den
avhengig av et ytre normsett, regler og lover som av alle oppfattes som
universelle og/eller helt naturlige.
Ja, de oppfattes som både sanne og gode og dessuten: Selvinnlysende.
Både den enkelte og kollektivet har dermed ikke bare en rett
til - men også en plikt til – å føle seg
krenket. Men dermed har man også gitt et svar på hvordan man skal forholde seg
til denne krenkingen. Er æren krenket, skal man drepe. Det er simpelt hen det mest naturlige eller logiske man kan gjøre. Ære
og liv er ett. Dette påbys så av
troen, skikken, tradisjonen. Det gjør det lett å drepe. Man trenger jo ikke gå
igjennom en indre dialog med all den smerte en slik indre "veiing"
kan medføre. Tvert imot: En slik indre "veiing" oppfattes som både
irrelevant, plagsom og forsinkende i forhold til (verdien av) den straff som skal
ilegges.
Den ytre regel, guds
forordning, sørger for at straffen
utføres med enslags lettelse. Når straffen da i tillegg betraktes som en
kompensasjon som står i forhold til krenkingen, får den krenkede tilsvarende
oppreisning, situasjonen normaliseres, man har
fått det man skal ha.
Straffeutmålingen og eksekveringen av "dommen" gir enslags matematisk uttelling,
skylden er lagt på vekten og en "objektiv" kompensasjon foreligger.
Man slipper da også lettere fra den indre smerte som sett i et vestlig
perspektiv burde ha foreligget og virket som et forventet personlighetstrekk i
mennesket.
”Fordelen” for muslimen i alt dette er at man fortere kan bli ferdig med oppgjøret. Man slipper å gå og gnage på ”uretten”, ærestapet. Ja, systemet oppfordrer til nettopp dette. Man forventer at man gjør opp og at resultatet blir enslags metrisk utgjevning, akkurat slik Allah kommer til å veie den troendes synder opp mot hans gode gjerninger og plikttroskap i vektene som stilles opp på Dommens dag.
Utvendiggjøringen og objektiveringen av krenketheten og
samvittigheten kan dermed tjene til å forhindre den enkelte troende hans indre
smerte, både smerten og vanskeligheten ved selve veiingen, men også smerten ved den risikoen det er å måtte finne
frem til den rette handling og holdning på egen hånd, ut fra og i sitt indre.
Det ytre regelverk og det ytre normsystem og den ytre lov hindrer her på en positiv måte den troende
fra å bryte sammen som følge av et indre stress eller en dypere frustasjon. Hans
byrde lettes ved at samvittigheten skyves bort og unna. Samvittigheten slik
sett blir dermed ikke bare smertelig, farlig og truende, men også direkte
skadelig.
Muslimen angripes fra 4 kanter, 2 i seg selv, og 2 fra ytre
inflytesle og krav.
Har så muslimen mistet sin – i vestlig tankegang - gudeskapte
samvittighet? Ja, forsåvidt som jo mer utvendig den blir, jo lengre avstand
blir det til det egne indre liv, den selvstyrkende prosess det er å måtte
forholde seg til sin egen indre
stemme.
Dette betyr ikke at muslimen ikke har følser og empati. Men
jo større graden er av fremmedgjøring for og fra sitt indre, jo mindre ekte og
selvopplevd vil disse følelesene være, det ender i ryggslikking og hykleri,
frykt og servilitet.
Kollektivt.