Har muslimene samvittighet?

 Et lite undersøkende essay.

I Vesten handler mennesket grunnleggende og som oftest i forhold til sin (egen) gode eller dårlig samvittighet. I islam opereres det ikke med begrepet samvittighet i det hele tatt, ikke slik vi bruker ordet, men det fins likevel noe en muslim bare ”vet med seg selv”, noe han har innerst inne i seg, kanskje en stemme, kanskje et rom eller en norm, som dikterer hans følelsesliv og hans handlemåte og holdninger.

En muslim kan slik sett føle og handle utfra seg selv og det som han finner er best eller mest moralsk å gjøre, akkurat som i Vesten.

Når moderne muslimer i Vesten bruker ordet samvittighet, skal man være forsiktig med å tro at det ligger de samme forestillinger bak bruken av ordet. Man bruker det samme ordet samvittighet, men innholdet og betydningen er helt forskjellig. Det er kanskje ikke så rart at det blir så mange misforståelser mellom muslimene og folk i Vesten.

I Vesten sier man at både de som ikke tror og de som tror på Kristus har samvittigheten med seg så å si fra naturens side. Den oppfattes ofte som en stemme som anklager eller frikjenner, det kan virke som om andre mennesker har flyttet inn i sinnet og begynner å virke der, men uten at denne stemmen overtar styringen. God samvittighet får man når man vet at man gjør eller tenker noe utifra en selv; den gode samvittigheten kommer som et resultat av noe man har vurdert nøye eller følt seg frem til helt på egenhånd uavhengig av "innflyttede domsinstanser”.

Den gode samvittighet kan tenke og handle helt på tvers av sosiale normer når det gjelder viktige livsspørsmål, som for eksempel militærnekting, dette å ta abort osv. Ja, til og med dette å ikke tro på Gud, kan være i pakt med ens samvittighet i dag. Det føles sikkert bra for øyeblikket å være kvitt tvilen og sikkert enda bedre å bekrefte sin viten, nemlig at man ikke tror. Det kan gi enslags lykkefølelse, en følelse av kontroll, en forestilling om å være sterk, moden selvstendig.

Med muslimen er det annerledes. Når muslimen får dårlig samvittighet  - et begrep han har overtatt fra Vesten uten egentlig å skjønne hva det innebærerer – kan han ikke referere verken til seg selv og sin indre stemme eller til de sosiale normene han er internalisert med eller integrert i - eller til Allah, for Allah er en fjern gud muslimen ikke kan forlite seg 100 % på, verken nå i dag eller i morgen. Han må i stedet referere sin "samvittighet" til hva Koranen sier er riktig eller galt. Han må referere den til en lovsamling som egentlig ligger i himmelen og som er alt annet enn personlig, den fremtrer ikke som noe annet enn en verdslig bok med papirsider som han gjør bedre i å lære seg utenatt enn å forstå på det personlige planet under selvrefleksjonenes kritiske stemme. I prinsippet.

Når en muslim får dårlig samvittighet, så er det altså fordi han har forbutt seg mot Allah's forordninger og alle de forpliktelser Islam krever i form av rituelle plikter, hva nå enten det dreier seg om å overholde antall ganger man skal be daglig, eller om det er pilgrimsreisen til Mekka, som må foretas (minst) en gang i livet. Eller det kan dreie seg om plikten til å drepe og å la seg drepe i kamp og forsvar for Islam. Unnlater man å ta denne plikten på alvor – eller sluntrer man unna eller gjemmer seg -  er dette en synd, dvs. det er en forsømt plikt som bør resultere i dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er med andre ord synd, et brudd på Koranens påbud.

Samvittigheten som en følelsesrelatert "opplevelse" av å komme til sitt egentlige indre  jeg, eksisterer dermed ikke i Islam. Synd er synd uansett om man føler det er synd eller ikke. Alt kommer an på hva som står i koranen, ikke i menneskets hjerte eller samvittighet i ”vestlig forstand.” Samvittigheten i islam består heller i at den presser den enkelte til å komme eller finne hjem - ikke til sitt egentlig jeg - , men til fellesskapet eller broderskapet.

Den dårlig samvittigheten "oppstår" ved reglebrudd og ikke ved at den troende tar på seg eller åpner seg for den indre veining for eller mot som et menneske fra Vesten forbinder med samvittigheten.   I Vesten fremkommer med andre ord den gode eller dårlige samvittigeheten

etter en indre dialog, enten med seg selv, eller med Kristus, eller ”ingen”, alt avhengig av om man er kristen eller ateist.

I Islam er denne indre dialog ikke forventet eller påkrevet og heller ikke fremstimulert. Den er  iallfall ikke godtatt som legitim "bevegelsesgrunn" som skal respekteres eller fremelskes av "storsamfunnet".

En slik integrering av samvittigheten i samfunnet er umulig i Islam. Det muslimske samfunnet

frykter en slik indre dialog, ja, den oppfattes sogar som noe som ikke vedgår samfunnet. Samfunnet blir ikke oppbygget av den. Man stiller seg likegyldig til den, den tjener ikke fellesinteressene, men utgjør i stedet et ”hår i suppa”. Den indre dialog anses som fruktløs og lite hensiktsmessig, ja, nytteløs og derfor kanskje til og med farlig. Den enkeltes samvittighet – som i praksis altså ikke fins – må derfor pradoksalt nok undertrykkes. Den enkeltes frustrasjon som følge av denne tilstand må derfor søkes ut-kanalisert i storsammet, og underlegges et regime som overtar den enkeltes"kvaler". Individet underlegges den overordnede konsensus av regelverk og normer som nærmer seg og/eller truer utenfra. Det indre livet styres helt og holdet utenfra. Gruppen overtar mer og mer det indre, personlig rom, det rom som kanskje tidligere var møblert med egne subjektive oppfatninger og verdier. Egoet eller overjeget flyttes derved over fra et privat rom til det større gruppe-egoet eller gruppe-overjeget.

Spiren til den enkeltes samvittighet underkues ved at kollektivet overtar ”styringsretten” over personligheten og personlighetsutviklingen. Man gjøres til en brikke i et større system.

Til slutt bøyer man seg: Man begynner å se eller tro at man bare er en av mange og at gruppen må ha prioritet på bekostning av den enkelte, ens eget forhold til ”et mulig” indre. Det er dette som nå da må oppfattes som naturlig. Merkelig nok blir denne prosessen ansett for å føre frem til mandighet. Den enkelte blir mer mandig jo mindre han fokuserer på seg selv og sine "private og mentale" behov. Man føler enten helt plutselig at kollektivet gir mer styrke enn om man "opererte" på egenhånd. Man begynner så smått – ubevisst -  å forakte seg selv, sitt ”innerste”  som det enkeltindivid man kanskje en gang var, samtidig som dette oppmuntres til av gruppen.

Alle i en slik setting ledes av den samme prosessen, de samme psykososiale mekanismene. Til slutt ser alle faktisk at de har en stor "fordel" av å miste sin samvittighet. Det lønner seg ikke å "prate" om og "med" seg selv. Man kan til og med oppfattes som litt smårar hvis man gjør det. Man begynner å se det svake i dette. Fortiden føles nå som en byrde, det  føles som en lettelse fra nå av å kunne ”flykte”  fra denne, med tanke på forløsning, med et fremtvunget ønske om å gå opp i et større oppdrag, i et større perspektiv, noe større enn en selv - det "allahianske perspektiv", den guddommelige styringsordens primatverdi, i hvilket lys alt annet  blekner.

Samvittigheten fremkaller så forakt, ikke bare selvforakt, men også forakt for alle som ikke har vist mot, vilje eller evne til å slukke seg ut som enkeltmenneske. Å gå opp i gruppen, tradisjonen, forsamlingen og religionen som nå tilbyr klare regler og rutiner blir oppfattet som en renselsesprosess. Man slipper å tenke selv og det føles både som en befrielse og en styrke, som nevnt ovenfor.

Til slutt går man løs på ethvert ønske eller symptom både hos seg selv og andre på vilje til å bryte ut, eller behov for å "bli seg selv igjen”. Man går til og med ” løs på” den eventuelle  tretthet man kan kjenne av til stadighet å måtte være avhengig av de andre og deres krav. Det oppfattes som sunt å gå til angrep på seg selv. I den ytterste konsekvens medfører dette konkret: Selvpisking. Systemets absolutte krav på absolutt lydighet mot felleskapes konstitusjon, den som holder alt sammen, nemlig Koranen, hadith og sunna, har nå invadert det innerste av personligheten og overtatt for enhver individuell tilnærming til en egen eller privat samvittighet.  

Jo smalere vilkår den vestlige samvittighetstypen gis i en slik kollektiv samfunnsstruktur, jo mer plass vil det måtte dyrkes frem for et behovet for å beholde sin eller familiens ære og behov for renhet eller plettfrihet. Dette kalles gjerne ære. Den ses som en evne man har eller ikke har. Mangler man denne, er man "fortapt". Man "har" rett og slett ikke det som skal til. Man blir stående utenfor. Samtidig blir det da også desto lettere å føle seg krenket, hvis man skulle føle at ”æren” blir truet på en eller annen måte.

Ikke så å forstå at man trenger å føle seg krenket personlig, nei, det forsøkes unngått. Det anses nemlig som et svakhetstegn å "hisse seg opp" unødig, dvs. uten grunnlag i annet enn "objektive" normer i systemet. Graden av krenkethet blir større - eller gir seg mer dramatiske utslag  - jo mindre slike kulturer på forhånd har stimulert til den enkeltes åpne forhold til sitt indre følelsesliv i fohold til den "indre dialog". Og jo mer denne er fraværende – eller lite oppøvd – desto større blir behovet for å kunne holde sg til noe fast som ligger utenfor den enkelte, et absolutt ”regelverk” som har et absolutt grunnlag i det guddommelige, og altså ikke i den enkelte.

Man kan godt si  at et slikt system nødvendiggjør en  utvendiggjøring av samvittigheten,  (hvos man overhodet kan snakke om samvittighet her), det objektiverer  samvittigheten, knytter den til og gjør den avhengig av et ytre normsett, regler og lover som av alle oppfattes som universelle og/eller helt naturlige. Ja, de oppfattes som både sanne og gode og dessuten: Selvinnlysende.

Både den enkelte og kollektivet har dermed ikke bare en rett til  - men også en plikt til – å føle seg krenket. Men dermed har man også gitt et svar på hvordan man skal forholde seg til denne krenkingen. Er æren krenket, skal man drepe.  Det er simpelt hen det mest naturlige eller logiske man kan gjøre. Ære og liv er ett. Dette påbys så av troen, skikken, tradisjonen. Det gjør det lett å drepe. Man trenger jo ikke gå igjennom en indre dialog med all den smerte en slik indre "veiing" kan medføre. Tvert imot: En slik indre "veiing" oppfattes som både irrelevant, plagsom og forsinkende i forhold til (verdien av) den straff som skal ilegges. 

Den ytre regel, guds forordning,  sørger for at straffen utføres med enslags lettelse. Når straffen da i tillegg betraktes som en kompensasjon som står i forhold til krenkingen, får den krenkede tilsvarende oppreisning, situasjonen normaliseres, man har fått det man skal ha. Straffeutmålingen og eksekveringen av "dommen" gir enslags matematisk uttelling, skylden er lagt på vekten og en "objektiv" kompensasjon foreligger. Man slipper da også lettere fra den indre smerte som sett i et vestlig perspektiv burde ha foreligget og virket som et forventet personlighetstrekk i mennesket.

”Fordelen” for muslimen i alt dette er at man fortere kan bli ferdig med oppgjøret. Man slipper å gå og gnage på ”uretten”, ærestapet. Ja, systemet oppfordrer til nettopp dette. Man forventer at man gjør opp og at resultatet blir enslags metrisk utgjevning, akkurat slik Allah kommer til å veie den troendes synder opp mot hans gode gjerninger og plikttroskap i vektene som stilles opp på Dommens dag.

Utvendiggjøringen og objektiveringen av krenketheten og samvittigheten kan dermed tjene til å forhindre den enkelte troende hans indre smerte, både smerten og vanskeligheten ved selve veiingen, men også  smerten ved den risikoen det er å måtte finne frem til den rette handling og holdning på egen hånd, ut fra og i sitt indre. Det ytre regelverk og det ytre normsystem og den ytre lov  hindrer her på en positiv måte den troende fra å bryte sammen som følge av et indre stress eller en dypere frustasjon. Hans byrde lettes ved at samvittigheten skyves bort og unna. Samvittigheten slik sett blir dermed ikke bare smertelig, farlig og truende, men også direkte skadelig.

Muslimen angripes fra 4 kanter, 2 i seg selv, og 2 fra ytre inflytesle og krav.

Har så muslimen mistet sin – i vestlig tankegang - gudeskapte samvittighet? Ja, forsåvidt som jo mer utvendig den blir, jo lengre avstand blir det til det egne indre liv, den selvstyrkende prosess det er å måtte forholde seg til sin egen indre stemme.

Dette betyr ikke at muslimen ikke har følser og empati. Men jo større graden er av fremmedgjøring for og fra sitt indre, jo mindre ekte og selvopplevd vil disse følelesene være, det ender i ryggslikking og hykleri, frykt og servilitet. 

Kollektivt.

Islamiseringen av folkesjelen.

Hva har Snåsamannen med islamisering å gjøre? Fint lite, vil mange tro, men da tror man feil.

Det gjelder selvfølgelig heller ikke bare Snåsamannen. Mange bidrar nå til en stadig mer påtakelig islamisering av samfunnet, parallelt med den avkristning som ellers foregår rundt oss og midt blant oss. Det er nesten som om utviklingen mot den fullstendige avkristning er styrt – av makter vi ennå ikke makter å gjennomskue. Og dette gjelder ikke minst blant eliten.

Siden minister Hansen åpenbarte for det norske folk at han ringte Snåsamannen fordi han var utslitt av sønnens forstoppelsesplager og fikk hjelp av denne mannen, har en rekke viktige personer kommet inn i manesjen og bidratt med å forsterke inntrykket at Snåsammen slettes ikke er  noe å skamme seg over.

Mr. medisinmann Ballo fra SV har også ytret åpenhet for det uforklarlige. Når så til og med NRK og bispen i Nidaros setter Snåsamannen i høytidelig fokus (og når så attpåtil prinsessen i sin opphøydhet åpent og ærlig åpner vei for samtaler med de døde), da er det noe på gang i dette landet som ikke bare kan tolkes som avkristning eller hedningegjøring, men også som at noe annet og fremmed for folk flest er begynt å bryte gjennom og får fortfeste i folkets sjel. 

Vi er først og fremst i ferd med å internalisere forvirring.  På sikt vil denne prosessen slå ut i angst som et resultat av en prosess hvor den suprarasjonale dimensjon i menneskets liv nærmest systematisk er blitt undertrykt de siste par hundre år. I neste omgang vil dette skape større behov for tankeklareht og rasjonalitet igjen og da er det det vil skje: 

Mange vil vende seg mot islam for å konvertere. Man vil flykte fra friheten – de selvsamme frihet som Vesten har skapt -  fordi friheten er blitt uutholdelig. Dette igjen vil få enorme konsekvenser på sikt. Man hevender seg på det egne, det som skuffet oss gjorde oss forvirret. Det som ”bare” ga oss frihet, en mulighet vi nå forakter.

Snåsamannen, Mr. Ballo, Mr. Støre  og Mr. Hansen har noe til felles som kan fortelle om hva som vil komme til å skje, i og med at disse menneskene alle er i avantgarden i samfunnet og fungerer nå som mer eller mindre sterke rollemodeller for den prosess mot stadig sterkere og tydeligere islamisering som komme til å skje: 

De er alle tre overtroiske mennesker, mennesker i forming mot fullstendig gudløshet,  i ledtog, selvfølgeglig, med alle andre nordmenn som verken evner eller tør å gjennomskue maskepien – bak helbredelsene - og ta klar avstand fra dem og alle de som henger seg på for en spin-off.

Man skal ikke bare ta avstand til dette fenomenet på vitenskapelig grunnlag, åh, nei. Vi skal alle ta avstand fra det på moralsk grunnlag: Vi skal ikke ha andre guder enn kjærlighetens Gud og Vi skal ikke lyve, dvs. bedra. Det det dette dreier seg om. Ikke vitenskap. Den u-vitenskap som nå rir forgrunnsfigurer som Hansen, Ballo Støre og bisper er ikke noe annet symtomer på at noe annet vil komme til å overta, og hva annet kan det være enn  islam. 

Flere og flere normenn konverterer til islam. De intervjues og skrives om. Islam vil etter hvert fremstå som det eneste alternativ for det som i nær fremtid vil bli kalt åndelig utvikling. Vi vil i løpet av 30-40 år her i landet fullstendig ha mistet evnen til å skjelne mellom tro og gjerninger. Vi kan ikke få oss til å tro at islam er noe annet enn en trosreligion. Vår frihet har fått oss til å tro at det rett og slett er en umulighet at islam er en gjerningsreligion.  Det ligger så å si i vårt lutherske blod. Vi skal ha frelsen gratis. Vi er inne på en farlig vei.

De har gjort seg til en hedensk treenighet for show-trengende, disse, tre: Klovnen,  ”kongen” og doktoren. De bereder veien for islam og behovet for ”klarhet”. For ekte tilhørighet. Fro trygghet. Koste hva det koste må.

Vi vil oppleve stadig flere forstyrrede mennesker og tvilere som i  vår moderne tid er mer forstyrrede og vantro av overtro enn menneskeheten har vært på uminnelige tider. Og disse går nå rundt her i gater og streder midt på lyse dagen – og sitter i de mest prestisjetunge maktposisjoner i det moderne og eller så moderate Norge! 

Lykkelandet hvis tro nå er erstattet med overtro og tro på magiske krefter. Vi nærmer oss islam og islam vil vi finne overtro, tro på magi – for en tolerant religion! Det vil styrke vår selvfølelse å bli hedninger. Vi vil få en frihetsopplevelse i landet vi ikke har opplevd på 1000 år.

Denne samme hedenske treenighet bidrar nå til å gjøre det enda verre og mer farlig her i livet for mange folk. De nærer opp under usynlige, umålbare krefter.  Man kan spørre: Hva er det de er redd for? 

At helsekøene skal bli for lange og at folk skal ta loven eller u-helsen i egne hender? At oljepengene snart er oppbrukt og at de da i desperasjon over mangel på bærekraftige hjelpemidler ser at da vil folk ha mer bruk for overtro enn vitenskap og realisme? 

De har noe til felles disse tre: De vil så gjerne hjelpe, men så får de det ikke helt  til og i stedet for å si det som det er, gjør de seg i beste mening til formidlere for magi og overtro. Biskopen tror på samme måte at kirken trenger hjelp av Snåsammannen, - det er visst den eneste måten denne bispen tror han kan hjelpe folk på: Til overtro.

Det er opium for folket disse nå serverer. De må kunne begrunne det moralsk: Gjør de det for å gi folk en mulighet for å overleve de kommende kriser med i hvert noe av sin mentale forankring og helse i behold? Gjør de det for å forhindre en mye større og dypere krise enn bare det at folk er blitt overtroiske? Gjør de det for å trøste befolkningen, godsnakke med den, før stormen og forliset?

Den hedenske treenighet består av leger, og som sådanne lærde i vitenskap og skepsis, en lekmann uten annen faglig kompetanse enn kontakt med sitt indre "syn", og uti det religiøse – eller genuint kristne - helt ulærde statsråder, valgt gjennom et i store trekk ateistisk inspirert parti til å representere et folk både Ballo, Støre og Hansen gjennom sin idelogi og sin ateisme har arbeidet for skal bli mer og mer avkristnede og gudsforlatte. 

De har i sannhet oppofret seg  for saken. Og nå har de fått som de vil: Kristendommens avløsning er kommet, og kommet for godt. Den ikke- kristne og ukristne frelse er like om hjørnet. Det sekulariserte himmelrommet er fylt av vidunderlighet og magiske krefter som på kommando av ”utvalgte ugudelige” kan påkalles og styres av vanlige folk selv.

Så herlig! Så fromt! Så tolerant!

Vi må nå som samlet mennskehet begynne på nytt og forfra, - gudene er endelig gjennoppdaget! Tre inn til de sosialistiske øversteprestene, midlere mellom himmel og jord, mellom Stortinget og folket. Velkommen til den folkevalgt frelse. Velkommen til profeten Muhammed!

Jo mer åndelig døde mennesker er, desto bedre, - det har  vært sosialistenes credo. Glem at kunnskap er makt. Eller si ja takk til begge deler: Overtro og viten. Men si for guds skyld nei til kristen tro.

Nå gjelder det nærmest på liv eller død om å blåse nytt liv i det overnaturlige eller mystiske, det eneste som virkelig nå kan hjelpe oss er bare sinnets dunkelhet, det uforklarlige, uvitenskapelige og overtroiske. Er vi endelig blitt så ydmyke, dvs så dumme  nå, etter  i så lang tid å ha blitt indoktrinert, at vi godtar dette som allright og OK? Har vi mistet all motstandskraft?

Situasjonen er en ønskedrøm for Allah og profeten. Jo mer forvirret og overtroisk et folk er, jo lettere er det for islam å overta. Islam betyr fornuft og bringer klarhet, sies det.

All innsikt og fornuft og:  Gud hjelpe oss, sier jeg. Men nå får det avkristnede norske folk det det har bedt om lenge: En jordisk velsignelset fra høyeste hold.

Det er ikke til å tro. Det må være overtro.

Det er den som nå skal få oss til å bli ydmyke: Det fins mer mellom himmel og jord, har Hansen oppdaget. Den skal få oss til stole mer på helbredende, uvtenskapelig hender enn på oss selv, utover helsevesenets begrensninger. Den skal fortelle oss at det er helt all-right å være overtroisk og tro på renere eller mindre eller mer  rene krefter-  og kanaliserbare energier i universet - enn på kraften i Jesu død på korset og Hans oppstandelse fra de døde. 

Det skal være helt all-right ikke å tro på Jesu himmelfart, men det skal ikke lenger være så all-right å ikke være overtroisk.

Vi er på vei inn i krisetider, det er sikkert, og vi har foran oss en lang, kald natt. I mangel på Gud og reell gudstro, søker vi nå overnaturlige erstatninger. Vi skal ikke lenger klare oss med drømmen om lottogevinster, for dette blir for småtterier å regne  med tanke på den apokalypse som nærmer seg.

Hvorfor? Jo, fordi legen og politikeren ikke kjenner kristendommen og kristentroen. De vet ikke hva det handler om, de har ikke peil, de er blanke, - og derfor vil de nå at vi skal begynne på nytt, på urstadiet i urtiden.  De ser at vi nå snart skal trenge til en gud, eller guder, men de vet ennå ikke hvem Gud er, enda Han har åpenbart seg for lenge siden. Lærdommen om Gud har gått ut på dato for disse. Deres helt var Galileo, deres erkeskurk var Kirken og troen, ikke overtroen.

Derfor går nå denne hedenske treenighet av sjarmerende, skoleflinke og gudsjammerlige menneskene   helt tilbake til urtiden for å finne etslags svar på livets gåter og behovet for helbredelse, de går tilbake lenge før kristen tid, og lenge før jødenes tid i Egypt. De går ned i urtiden hvor mennesket var henvist til overtro og magi og dette  vil ikke bidra til annet enn å styrke vår skrøpelighet som nasjon og folk. Det vil bidra til å spenne ben under demokratiet og rasjonaliteten. 

Det vil styrke all sentimentalitet og gjøre mennesker flest bare mer hjelpesløse enn de noen gang har vært  – men samtidig mer lege-trengende enn noensinne. Helsekøene vil øke nå etter Snåsamannen, ikke minke. Kostandene løper oss allerede over hodet.

De vet ikke at det er jødedommen og kristendommen som har dannet forutsetningen for og utviklingen av vitenskapen og demokratier,  og de vet ikke at den jødiske og kristne tro er fornuftsbaserte troer fermfor alle andre troer, disse.

De har gått glipp av noe. Og de vet ikke hva de gjør. De har ansvaret. Men de har ikke skjønt og vet ikke at de har bidratt og kommer til å bidra stadig mer til islamiseringen av folkets sjel.

Både Ironisk og pradadokalt nok.

Sosialister flørter optimistisk med døden ...

Sosialister flørter med døden. Med en ”partner” eller et ”parti” som er programforpliktet til å underkue, undergrave og ta livet av sosialismen, fordi sosialismen i sitt innerste vesen er ateistisk og derfor bundet til å være evig fiende av Allah og profeten. Hvilket sosialister - og andre høyremennesker - ennå ikke helt forstår, fordi man rett og slett ikke forstår islam.

Dette fremgår av muslimenes ”hellige” bok. Det er ikke bare noe vi synser frem og mener. Det er bestemt fra evighet av, for Koranen kan ikke endres. Den som vil endre Koranen ender med full visshet i døden. Islam er et sammensatt parti – en uhyggelig bred front - med innfløkte infrastrukterer og uttrykksmåter og tolkninger og som av og til snakker med to eller flere tunger, men grunnlaget eller konstitusjone under dette ”partiet” ligger fast. Det ligger i islams sanne vesen. Det hjelper eller trøster ikke at muslimer kan miniatyrendre islam innenfra og på grunnlag av islams egen uforandelige grunnlag, Koranen. Koranen og islams diaboli er grunnleggende og uforanderlig ideologi. Såkalte enndringer av islam er og vil alltid bli krusninger på overflaten. Krusninger som ikke er annet en forstillende flirt med alt og alle som foreløpig ikke vil underlgge seg og bli muslimsk.

Hvem skal skjenkes den mulighet å få gitt det siste kyss – dødskyssset? Vi tror ikke på noe radikalt og varig vennskap mellom ateister og islamister, mellom islam og sosialister, dette i sterk motsetning til hva sosialister og muslimer forsøker å gi inntrykk av. Det hele er et skuespill, en forpostfekting og en kokketering – fra begge sider, i den kamp som nå raser om å tilrane seg flest mulig goder og fordeler i en hensovnende kapitalisme som – på tross av globaliseringen – nå ligger med brykket rygg og uten fremtidsutsikter, i hvert fall i folks innerste forestillinger, i folks sjel, i folks medfødt rasjonalitet og frihetstrang og frihetsevne.

Utviklingen lover ikke bra for sosialistene, med mindre sosialistene klarer å gjøre seg sikre på at utviklingen kun bærer i en retning: Mot en åpning for en renessanse for en ny og mer slagkraftig -  dvs. autoritær og nådeløs - marxisme.

Utviklingen lover heller ikke bra for liberalere av ulik slag. De går inn for import av arbeidskraft, en sprengkraft på markedet  som for det meste vil bestå av muslimer. Disse liberalere forstår ikke den dramatikk som venter. De lukker øyenene for plikten for muslimer  - og potensialet  i selve islam - for maktovertakelse med alle midler tillatt, selv om muslimer skulle forbli i mindretall.

Sosialistene har (beviselig) ikke vært kynisk fremmed for tanken på import av muslimer som stemmetilfang. Liberalerne vil helt bevisst og kynisk importere islam for å øke brutto nasjonalprodukt, få jobbene gjort billigere og for å kunne få redusert skatt for de få og fremmelige her i landet. De ser høy sysselsetting som et frelsesmiddel islam kan hjelpe dem å bevare. De ser ikke i sin yndige iver at de på litt sikt kun fremmer en bruttonasjonal-katstrofe av dimensjoner vi ikke har sett før her i landet.

Begge vet ikke hva de gjør og hva de har begitt seg inn på. De  kan ikke unnskyldes. Alle vet hvem som må ta ansvaret for det scenarioet som kommer.  

Hvem går så av med livet i behold – islam eller marxismen?

Vi tar et lite tilbakeblikk i forsøket på å få et lite fremtidsblikk:

 

Opptøyer er noe Frankrike har sett mye av de sist 250 år. I 1968 fikk vi studentopprøret

som ble et eksempel til etterfølgelse for mange 68'ere i mange andre land.

Målsettingen for disse ofte velregisrerte og voldelige demonstrasjonene var å etablere en plattform som man i samarbeide med arbeiderklassen senere kunne bruke for å etablere "Det klasseløse samfunn" i ren Marxistisk "ånd".

"Den historisk-vitenskapelige marxistiske dialektikk"  gjorde denne prosessen ikke bare mulig og tidsmessig nødvendig, trodde man, men også historisk nødvendig, ja, absolutt nødvendig. Revolusjonen var uavvendelig. Man var ikke i tvil om dette. Og den skulle være verdenshistorisk og altomspennende.

Det var derfor  bare å kaste seg ut i det og få andre til å betale den prisen revolusjonen  kostet. Det gjaldt om å stå på den riktige siden, dvs. den siden som ”vitenskapen” og historiefortolkningen allerede hadde utpekt som verdenshistoriens seierherre. Det gjaldt mao å stå på arbeiderklassens side, - for den ville jo seire utansett.

Det gjaldt å produsere så mange resolusjoner og demostrasjoner som mulig og rope så høyt man kunne,  og dessuten å stille seg så langt frem på barrikadene som mulig, slik at så mange som mulig kunne "se" at man hadde valgt riktig side, allerede før historien var et faktum.

Det var en fin tid for statsvitere, bedrevitere og retthaverske av alle personlighetsstøpninger. Tidsperspektivet og Soria Moria lå bare mellom 10 og 50 år frem i tid, - før "Die Endløsung".

I 2006 så vi en annen type demonstrasjoner i Paris. De ble kalt en "markering av ettårsdagen" for to dødsfall i en transformator etter en mislykket politijakt.

Ulykken var nok til å utløse et masse-raseri. Ødeleggelsene ble enorme og Den franske stat pøste ut og inn over 100 millioner Euro for å skape bedre forhold og muligheter for den altoverveiende muslimske befolkningen i forstedene. No-go-soner er et resultat og en funksjon av dette, dvs. av islam.

Muslimene har imidlertid ikke merket stort til alle disse tiltakene. De er like fattige som før og føler (stadig mer) at de blir utestengt fra resten av det franske samfunnet.

Hva er forskjell på 1969 og nå? Hvorfor mislyktes marxistene? Har muslimene sjanse til å lykkes bedre enn marxistene gjorde – på litt lengre sikt?

Marxistenes mål var arbeidsklassens overtakelse av produksjonsmidler og all makt, – dette er ikke muslimenes (primære) mål.

Og dessuten: Marxistene hadde hastverk og  dårlig tid,  – det har ikke muslimene.

Marxistenes gud var marxismen, dvs. ateismen og materialismen – Muslimenes gud er Allah

og materialisme er en fristelse som kan føre en bort fra Allah og det muslimske fellesskapet.

Marxistene  ville omfordele godene på en radikal måte,  – det er ikke muslimenes mål.

Marxistene trodde like lite på straff og belønning i det hinsidige som på Gud,  – det gjør ikke muslimene, (selv om spørsmålet kan stilles om Allah og Gud er samme Gud).

Marxistene hadde en forholdsvis fåtallig og lett motstander å nedkjempe - dvs kapitalistene – dvs ca 3-4% av befolkningen - og deres maktapparat (som ikke var så lett å forandre).  

Muslimene utgjør bare ca 5% av den franske befolkningen  har følgelig en stor og mektig motstander som det ikke går an å tople umiddelbart. De har imidlertid Allahs forsikring om at muslimene er uovervinnelige så snart de er 20 mot 100. De har  dessuten Allah's løfte  om at islam kommer til å erobre og underlegge seg alle vantro og hele verden. Dette motsvares av at enhver muslim individuelt har plikt til å bidra til denne erobringen.

Marxistene hadde ingen forestilling om at noen mennesker i prinsippet er bedre eller overlegen andre,  – det har muslimene. Allah har selv sagt at muslimene er det beste folket, -de som, ifølge Allah selv, har rett og plikt til å forordne det som er rett og riktig til enhver tid, og det til og med på ethvert sted .... implisitt!

Marxistene ville bruke makt for innføre det proletaristiske diktatur; dette ble sett på som et midlertidig steg i en lengre såkalt demokratiseringsprosess hvor "folket" hele tiden skulle være med på å bestemme  sin egen fremtid. "De folkevalgte" var suverene og skulle lage de  lover det var behov for til enhver tid.  

Muslimene - derimot - har sin "konstitusjon" i Allahs - og Muhammeds - ord, gjennom Koranen, som er evig og uforanderlig. Riktig nok kan umma gjennom rådslagning fatte vedtak om nye praktiske regelverk, men disse kan ikke gå på tvers av grunnleggende muslimsk rett slik den er påbudt i Koranen - og av (den syndige) Muhammed - og utviklet i hadith og de 4-5 "ulike" rettsskolene innen islam.

Marxistene hadde ikke noen individuell plikt eller (guddommelig) forventning på seg om at de skulle ofre både liv og eiendom i kampen mot fienden, - det har muslimene,  fordi Allah påbyr det.

Marxistene var usikre på hvor langt de skulle gå i  bruk av vold og hvilke straffemetoder som skulle anvendes. De fleste gruet seg for tanken om å bruke korporlige straffer. Riktig nok hadde Sovjet og Kina tydd til en utfattelig utstrakt bruk av masseavstraffing, men omfanget og straffemetodene var så grusomme at de måtte holdes skjult for allmennheten. – 

Muslimene - på sin side - trenger ikke å skamme seg over eller bekymre seg over straffemtodene, - de er nedfelt av Allah selv og skal gjennomføres offentlig og uten medynk slik at alle kan se at alle lovovertredere straffes likt og uhildet og uten at individuelle og dermed vilkårlige følelsesmessige kvaler skal få legge en demper på selve straffen.

Enhver medlidenhet med lovovertredere/vantro er like forkastelig som selve lovovertredelsen. I islam. Den allmennpreventive effekten av islams guddommelig gitte straffesystem  og straffemetoder må derfor antas å være betydelig større enn de metodene som sto til disposisjon for marxistene. 

Dette ikke desto mindre som strafferetten i islam neppe er gjenstand for forhandligner, - den er tvert imot stabil og gyldig for enhver tid. Dette gir muslimene den fordelen at de vet hva de kan - og skal - holde seg til, mens marxistene til stadighet måtte se seg om etter nye og ”bedre” eller mer humane lover og regler og dermed ulike og skiftende straffereaksjoner. 

Marxismen er dialektisk og kan derfor sies å være utfordrende og fantasistimulerende - i teorien. Islam - derimot - er statisk og forbyr alle nyvinninger, i praksis - og ikke bare i teorien - for i teorien skal islam være statisk: Allah og proften kan nemlig ikke forandre seg. Hadde de kunnet det, ville de ha blitt betrakter som svake, og hva er mer skammelig for en muslim enn å bli oppfattet som svak, enn si essensielt å være svak - i andres øyne - i virkeligheten og i praksis?

Islam er mye mer forutsigbar enn marxismen, som - i prinsippet - er avhengig av flertallsbeslutninger til enhver tid. 

Marxistene var tross alt mer individualister enn massemennesker.  Behovet for konformitet var ikke desto mindre meget stort. Det ble hele tiden bevisst og målrettet mobilisert for å ensrette massene på en grandios skala, noe som ikke har vært nødvendig i islam. 

Limet i marxismen var håpet om større materiell velstand og mer individuell frihet for den enkelt her i livet, ikke i det hinsidige. – Muslimene er og blir konforme i kraft av sin guddommelige og på forhånd  for dem en gang for alle utstakede livspraksis, (selv om det selvfølgelig fins rom for mikroskopisk individuell variasjon og tilpasning).


Islam som total-system eller totalitært system innebærer kontinuerlig ensretting med frykt for Allah, profeten og det allahianske helvet som grunnlleggende pedagogisk og rettslig motiverende kraft. 

Under frykt for individuell straff i det hinsidige parret med  en kollektivt fremprovosert og "allemannseid" frykt for straff i det dennesidige, av umma, det islamske brorskapet, er det ikke rart at muslimene er lettere å holde på plass for muslimske diktatorer enn det kommunistene var for de marxixtiske makthaverne, selv om de hadde effektive straffemetoder og store leire for "dissentere". 

Konformitering er en nødvendig forutsetning og en integrert struktur i islam både som "religio" og politisk aktivt samfunnssytem. 

I marxismen måtte det ledende skikt jobbe hardt for å kunne holde massene på plass. Man hadde ikke Allah å skremme med, og her ligger vel da selve hunden begravet. Islam er seigere. Mer utholdende. Mer tålmodig. Listigere. Frommere. Farligere. Dødeligere. Kreativitetsdrepende.

Marxistene bygget på et håp om en lysere fremtid for de få sanne marxister. Muslimene har ikke muligheten for engang å se et lite lys i fremtidsmørket her på denne jord fordi jo alt er bestemt på forhånd av en Allah som gjør hva han vil.  Skal det være et lite lys i fremtidsmørket, så er det Allah selv. Insha Allah.

En lysere fremtid eksisterer kort og godt ikke for muslimer, ifølge Allahs grunnlov. Den lover ikke fremskritt. Fremskritt er en illusjon og de goder man har vært i stand til å benytte seg av i vesten er kun midlertidig tilfredsstillelse som på sikt bare er et hinder for muslimer som søker det autentiske allahianske paradis. Lærde muslimer i muslimske land frykter at muslismer i Vesten skal la seg sluke opp av Vesten og bli like ”myke”, dekadente og foraktelige som de vestlige.  

Skal man lykkes som muslim, er det  nå snart kun bare de virkelige, sanne muslimer som kan, nemlig martyrene. De kan lykkes å nå frem direkte og uten omveier. Alt annet enn martyrenes  vei blir et slit og et ork. Og sett opp mot denne veien, ”den rette veien”, som muslimene ber om å få gå i sine bønner 5 ganger om dagen -  har verken sosialister, marxister eller liberalere noe å stille opp med mot.

Vi har alle noe å se frem til. Vi ser lyst på det.

Morgenbladets leder bør nå ta kvelden ...

Morgenbladets ”leder” den 26. november 2010 er en skandale, et overtramp av verste sort og skuffe. Den er et hån mot menneskeheten. Den er en fornærmelse mot all tro, mot all religion og ja, mot Gud selv, en Gud som ikke er Allah eller ateisme (og derfor fravær eller  mangel på gudsrelasjon), men den Gud "lederen" ikke kjenner og kanskje aldri har kjent og som "han" trolig heller aldri har tenkt - eller hatt noe ønske om - å bli kjent med. 

Lederen er ikke annet en ren selvforherligelse og  ubesmittet hovmod. Den bør bli en katastrofe for  Morgenbladet. Lederen tror han snakker på folkets vegne. Det han gjør er å snakke for et lite mindreatall av ufølsomme, kyniske og forstyrrede ateister. Han snakker belærende overfor alle andre.

Derfor: Dette bør være Morgenbladets leders kveldssang eller godnattsang. Det er på tide at vedkommende tar kvelden og går - for godt. Vi kan ikke la Morgenbladet la seg forsøple av naive gladnihilister ( filosofen Hellesnes sitt utrrykk) som tror "de er noe", og som derfor ikke makter å respektere menneskets indre anliggende, og deres evighetslengsel og tro, og som ikke engang klarer å skjelne og skille mellom troer og om hva som er sant eller ikke og  mellom hvilken Gud som er sann og virkelig og hvilken "gud" som er humbug fra ende til annen.

Man trenger ikke være kristen for å se og forstå dette. Vi misjonerer ikke her for kristentroen.

Avisen aner ikke HVEM Gud er og kan derfor ikke uttale seg om religion i det hele tatt, hvilket den nå da likevel gjør uttrykkelig, hvilket igjen avslører en mangeltilstand som neppe lar seg helbrede med kemi. Avisen ser ikke annet og forholder seg ikke til annet enn tomhet, til et kaldt, nøytralt og utetydelig hva som gudsbegrep, et begrep som er like tomt som det sinn som utrykker det er blitt tømt for personlig gudsrelasjon.

En redaksjon som kognitivt og emosjonelt har distansert seg fra og ødelagt sin forestilling om Gud som personlig relasjon, har ikke livets rett på folkopplysningens og ytringsfrihetens område idag. Lederens anliggende savner fundament og bygger på virkelighetsoppfatninger som for lengst er forlatt både av moralfilosofer og naturvitenskapelig forskere, og nesten alt av lødig intelligensia som fins på kloden i dag. Lederen er med andre ord så akterutseilt at han er fullstendig gudsforlatt og derfor helt alene uten mulighet noen gang for løslatelse fra sitt eget ateistiske og formørkdede fangehull.

 Lederen er en indirekte hyllest av ateismen og dermed av ateisemens konsekvenser, dvs. fremveksten av av ideolgier som i forrige århundere drepte fler mennesker på kortere tid enn noen religion har gjort tidlige, kanskje med unntak av islam, som blant mange andre islamkritikere og konvertitt Nonie Darwish forteller må ta ansvaret for at minst 180 millioner mennesker ble drept i islams eller Allah's og/eller profetenes navn på 1400 år.

Den fatale bommert lederen gjør er å sette likhetstegn mellom to vidt og vesensforskjellige religioner, islam og kristendom. Ledren kaller en konflikt som oppstår – i Pakistan - mellom en muslimsk kvinne og en kristen kvinne for en kjerringkrangel på bygda.

For en nedlatenhet. For en dårskap. For en kynisme. Lederens overskrifte lyder: Religiøs galskap.
Lederen likestiller med en slik heading en ”beheading” av en kristen med legitimert hovering i Allah’s navn. Det er nemlig den muslimske religion som skal beskyttes i Pakistan, ikke den kristne. Det er en religion som ikke vil finne seg i å bli nivellert til lederens nivå, hvilket lederen verken ser og forstår, det er jo åpenbart. Han sitter jo trygt på sin redaktørstol i Norge og kan tillate seg i sin uvitenhet og dumhet og likestille islam med kristen tro, som to ”likeverdige” eller like uverdige religioner av samme ull.

Det er jo en hån mot begge religioner, men mest en hån mot den kristne kvinnen som nå har en dødsstraff hengende over seg, om den blir eksekvert av mydnighetene eller – hvis myndighetene benåder – eksekvert av den muslimske befolkning på privat initiativ, hvilket islam i seg selv gir hjemmel for.

Morgenbladet ser tydeligvis ikke alvoret i saken. Avisen vet tydeligvis ikke eller forstår ikke det grunnleggende spørsmålet: Hvordan skal den Pakistanske stat kunne straffe de muslimer som dreper den kristne kvinnen når staten selv har en blasfemilov som nettopp gir hjemmel for dødsstraff for slike ”forbrytelser”?

Hvordan skal en stat som har forpliktet seg på Allah’s uforanderlige og evige lov om å drepe vantro som fornærmer islam kunne forhindre at muslimer tar loven i egen hånd og utfører dødsstraffen?
Spørsmålet nevnes ikke i lederen. Også det er en skam.

Her er ledren:

Kvinner ved brønnen krangler om vann. Munnhuggeri oppstår. Muslimene skal ha sagt: «Vi vil ikke drikke vann hentet av en kristen, for det er urent.» Den kristne skal ha svart: «Jesus døde på korset for våre synder. Hva har Muhammed gjort for dere?» Det blir et basketak, mobben går løs på henne. «De prøvde å kvele meg.» Hun havner i arresten, angivelig for å få beskyttelse. Det går halvannet år. I november 2010 dømmes fembarnsmoren Asia Bibi til døden for å ha fornærmet profeten Mohammed. Blasfemi. Alle reagerer. Norge, Vatikanet, Amnesty. Det er fortsatt uklart om Pakistans president Asif Ali Zardari benåder henne. Dommen er anket til høyesterett, og en benådning kommer neppe før ankesaken.

Det er kjerringer på bygda som krangler. Og det er blitt en storpolitisk sak. Det handler om religionsfrihet. «Jeg har aldri vært blasfemisk mot den hellige profeten,» bedyrer Bibi selv. Hun er jo i praksis dømt til døden for sin kristne tro. «Å dra inn forsvarsløse, fattige minoriteter i slike saker er bare å latterliggjøre Pakistans grunnlov,» sier Salman Tasser, guvernøren i Punjab. Men senest onsdag denne uken demonstrerte sunnimuslimer foran guvernørens kontor i Lahore, med sterke advarsler mot å benåde henne.

Syv-åtte millioner av Pakistans 175 millioner mennesker er kristne. Nærmere ett tusen er dømt etter blasfemilovene som diktatoren Zia ul-Haq innførte for 25 år siden. Bibi er første kvinne dømt til døden for blasfemi. Det hører med til historien at alle dødsdommer er blitt stanset av en høyere rettsinstans. Men flere av de dødsdømte er blitt myrdet eller utsatt for hatkriminalitet.

Kvinner i Pakistan mobiliserer nå åpenlyst til støtte for Asia Bibi. Og ministeren for minoritetssaker, Shahbaz Bhatti, arbeider aktivt internt i regjeringen for å oppheve eller lempe på blasfemiloven. Det er lyspunkt, og gir håp om endring i landet. Saken er blitt en belastning for Pakistan.

Vi vil gi Shabana Rehman vår støtte idet hun oppfordrer norske myndigheter til å gi Asia Bibi og hennes familie tilbud om asyl i Norge.

Sluttkommentar: 

Det er hjerteskjærende å oppleve at en redaksjon i Norge i dag ikke evner å forstå alvoret med islam og at den ikke får med seg at islam ikke er en ”religion” på samme måte  som kristendommen.

Det sier noe om det som før ble betraktet som den intelektuelle elite her i landet, men som vitterlig ikke er det lenger.

Lederen ser ut til å hyse et inderlig ønske om bli oppfattet som liberal, tolerant og politisk korrekt av sine ”egne”og for å opnå en slik glorie er han villig til å ofre både Vestens liv og Vestens lemmer den dag det blir alvor. Han tilhører den samme ulla som f eks teologiprofessor Leirvik og historikeren Andrew Wheatcroft som har skrevet boken og historen om ”Infidels”,  om klasjen mellom islam og det engang så tydelig kristne Europa. Wheatcroft setter de troende muslimer opp på samme nivå som de troende kristne. Akkurat som Morgendages leder gjør. Han skjærer mao kristendom og islam over samme kam og gjør kristne og muslimer tilsynelatende like ille. Det er dette som nå skal oppleses som en evig og uforanderlig sannhet.

Og oppi det hele så beskrives nå Wheatcroft i det siste nummer av Levende Historie nr 6 slik: ”Han er en av flere vestlige historikere som forsøker å nyansere de negative og fiendlige forestillingene om osmanene, eller ”tyrkerne, og riket som de styrte”.

Det er jo ikke til å tro. Europeere skal nå læres opp eller indoktrineres til å tro at de selv må bære all verdens synder for verdens elendighet som følge av den 1400 år lang kamp mot islam - for å ha sjanse til komme inn i det tomhetens ateistiske paradis disse hedninger nå forfekter og vil at folk skal tro på.

Har muslimer plikt til å hate?

Vi registrerer at det for tiden er i gang en tråd på Aftenposten Debattforum om Walid al-Kubaisis islamske tro. I den forbindelse kommer vi over et innlegg (blant mange) "som slår":

"Sunni-muslimer sier at alle andre er vantro
Shi'iter sier at alle andre er vantro
"Moderate muslimer" sier at alle andre er vantro
Ahmadiyya sier at alle andre er vantro
Ash'ariyyah teologer sier at Maturidiyyah teologer er vantro
Maturidiyyah teologer sier at Ash'ariyyah teologer er vantro
Mu'tazilah teologer sier at alle andre er vantro
Kharijiyyah sier at alle andre er vantro
Wahhabiyyah sier at alle andre er vantro
Sufi-muslimene er i hvertfall vantro!

Og Walid al-Kubaisi sier nå at alle ovennevte er vantro ...... Og koranen sier at vantro skal drepes. Når tid får vi dette endelige oppgjøret med de vantro? Men når de vantro tegner en karikastur av Muhammed, da er alle like troende!" (Lagt inn av Perast 25.november d.a).

http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=44&ThreadID=312071

Vi vil i denn forbidelse knytte an til noen formuleringer som desverre kan knyttes til Koranen, men som riktig nok ikke er noen ordrett gjengivele av surer i den, men som likevel kan beskrive situasjonen for mange muslimer rundt omkring i verden i dag og det press muslimer lider under og gi et bilde av hvor vanskelig, for ikke å si hvor umulig det må være å være "entydig" og klar muslim nå til dags.

Islam er full av hellig vrede og hellige formaninger som pålegger den enkelte "slave" under islam å ta stilling til særdeles vanskelige forhold og moralske spørsmål, noe som kanskje skaper et behov hos den enkelte for en enkelhet eller en klarhet som bare kan få sitt uttrykk i en mistro og mistenksomhet overfor annerledestenkende, et rent kognitivt eller mentalt dilemma  som før eller siden må slå ut i regelrett hat, et hat hvor følelser bygget på frykt slåt ut i lys lue, bare for "naturlig" å kunne lette "trykket".

Islam i seg selv nærer kanskje opp under mange menneskers innebygde og potensielle behov for hat som et et stadig tikkende og latent og ennå ikke aktualisert beskyttelsesbehov før selve utageringen.

Når man ser og opplever det hat som utløses i muslimske miljøer som følge av at det nærmest er en plikt for muslimer kollektivt å la seg fornærme over det vi i Vesten i dag ser på som bagateller og så langt fra blasfemi det går an å komme, kan vi begynne å lure på hvor dette hatet hentes frem fra.

Vi skulle nesten tro - vi får håpe vi tar grundig feil - at det som står i muslimenes hellige bok er omtrent som følger, i hver fall kan noen få dette inntrykket:

Og …. inspirerte englene: «Jeg er med dere! La de troende holde stand! Jeg vil kaste skrekk i hjertene til de falske muslimene , alle kommunistene, alle sosialistene, alle ateistene, - jødene og de kristne, - og i hjertene til de liberale, alle demokratene og alle homsene. Slå dem over nakken, rapp dem over fingrene! 
 
De som tror, må ikke slutte seg til hyklerne blant muslimene , kommunistene, sosialistene, ateistene, jødenes og de kristne, de liberale, alle demokratene og alle homsene fremfor de rettroende muslimer. De som gjør dette, hører ikke Allah til, med mindre de er presset.  Allah advarer dere mot Ham selv! Hos Ham er reisen slutt.

Hør sendebud! Alle muslimer: Til kamp! Finnes det tyve trofaste blant dere, skal de vinne over to hundre! Er dere hundre, vil dere overvinne tusen  falske muslimene, alle kommunistr , sosialister, ateister, - jødene og de kristne og alle de liberale, alle demokratene og alle homsene ! For dette er mennesker som ikke skjønner  noe!

Men når ... , da drep de falske muslimene- , kommunistene- , sosialistene-, ateistene, - jødene og de kristne og alle de liberale, alle demokratene og alle homsene der dere finner dem, pågrip dem, omring dem, gyv på dem overalt! Men hvis de angrer og  omvender seg, ... og betaler det bidrag Allah krever gjennom dere, så la dem gå. Allah er den tilgivende og nåderike.

Bekjemp de falske muslimene- , kommunistene- , sosialistene-, ateistene, - jødene og de kristne og alle de liberale, alle demokratene og alle homsene ! Så Allah kan straffe dem og gjøre dem til skamme ved dere! Han kan hjelpe dere hvis Han vil  og helbrede hjertene ...

Det passer seg ikke for falske muslimer- , kommunister- , sosialister-, ateister, - jøder,  kristne og liberale, alle demokrater og alle homser å vokte Allah's hus så lenge de er uvitende. Deres gjerninger er null verdt. De skal alle i ilden ...

Muslimer, dere troende: Alle de falske muslimene- , kommunistene- , sosialistene-, ateistene, - jødene og de kristne og de liberale, alle demokratene og alle homsene – de er alle  avskyelige!
Dere som tror: Bekjemp de hyklerske muslimene- , kommunistene- , sosialistene-, ateistene, - jødene, de kristne, de liberale, alle demokratene og alle homsene som bor i naboskapet! Vær  harde! Allah er med alle som frykter Ham. 
 
Når dere møter de de falske muslimene- , kommunistene- , sosialistene-, ateistene, - jødene og de kristne og de liberale, og alle demokratene og alle homsene i kamp, så nedkjemp dem helt, og bind dem stramt . .... Om Allah ville, kunne Han selv ha nedkjempet dem, men Han ønsker å prøve noen ved andres hjelp. De som kjemper og dør for Allah, dette er aldri verdiløse gjerninger .. .

---

Var Muhammed gnostiker? Vel, det synes om om han iallfall var mer inspirert av gnostiske kilder enn av korrekt, ortodoks kristen tro.

Funksjonen av mye av islam kan se ut til å flyte direkte av en kjent gnostisk tekst med navnet: Torden. Identifiserte Muhammed seg med denne Torden? 

Vi kommer antakelig tilbake til dette i en senere porstering).
http://www.gnosis.org/naghamm/thunder.html 

Translated by George W. MacRae

I was sent forth from the power,

and I have come to those who reflect upon me,

and I have been found among those who seek after me.

Look upon me, you who reflect upon me,

and you hearers, hear me.

You who are waiting for me, take me to yourselves.

And do not banish me from your sight.

And do not make your voice hate me, nor your hearing.

Do not be ignorant of me anywhere or any time. Be on your guard!

Do not be ignorant of me.

For I am the first and the last.

I am the honored one and the scorned one.

I am the whore and the holy one.

I am the wife and the virgin.

I am <the mother> and the daughter.

I am the members of my mother.

I am the barren one

and many are her sons.

I am she whose wedding is great,

and I have not taken a husband.

I am the midwife and she who does not bear.

I am the solace of my labor pains.

I am the bride and the bridegroom,

and it is my husband who begot me.

I am the mother of my father

and the sister of my husband

and he is my offspring.

I am the slave of him who prepared me.

I am the ruler of my offspring.

But he is the one who begot me before the time on a birthday.

And he is my offspring in (due) time,

and my power is from him.

I am the staff of his power in his youth,

and he is the rod of my old age.

And whatever he wills happens to me.

I am the silence that is incomprehensible

and the idea whose remembrance is frequent.

I am the voice whose sound is manifold

and the word whose appearance is multiple.

I am the utterance of my name.

Why, you who hate me, do you love me,

and hate those who love me?

You who deny me, confess me,

and you who confess me, deny me.

You who tell the truth about me, lie about me,

and you who have lied about me, tell the truth about me.

You who know me, be ignorant of me,

and those who have not known me, let them know me.

For I am knowledge and ignorance.

I am shame and boldness.

I am shameless; I am ashamed.

I am strength and I am fear.

I am war and peace.

Give heed to me.

I am the one who is disgraced and the great one.

Give heed to my poverty and my wealth.

Do not be arrogant to me when I am cast out upon the earth,

and you will find me in those that are to come.

And do not look upon me on the dung-heap

nor go and leave me cast out,

and you will find me in the kingdoms.

And do not look upon me when I am cast out among those who

are disgraced and in the least places,

nor laugh at me.

And do not cast me out among those who are slain in violence.

But I, I am compassionate and I am cruel.

Be on your guard!

Do not hate my obedience

and do not love my self-control.

In my weakness, do not forsake me,

and do not be afraid of my power.

For why do you despise my fear

and curse my pride?

But I am she who exists in all fears

and strength in trembling.

I am she who is weak,

and I am well in a pleasant place.

I am senseless and I am wise.

Why have you hated me in your counsels?

For I shall be silent among those who are silent,

and I shall appear and speak,

Why then have you hated me, you Greeks?

Because I am a barbarian among the barbarians?

For I am the wisdom of the Greeks

and the knowledge of the barbarians.

I am the judgement of the Greeks and of the barbarians.

I am the one whose image is great in Egypt

and the one who has no image among the barbarians.

I am the one who has been hated everywhere

and who has been loved everywhere.

I am the one whom they call Life,

and you have called Death.

I am the one whom they call Law,

and you have called Lawlessness.

I am the one whom you have pursued,

and I am the one whom you have seized.

I am the one whom you have scattered,

and you have gathered me together.

I am the one before whom you have been ashamed,

and you have been shameless to me.

I am she who does not keep festival,

and I am she whose festivals are many.

I, I am godless,

and I am the one whose God is great.

I am the one whom you have reflected upon,

and you have scorned me.

I am unlearned,

and they learn from me.

I am the one that you have despised,

and you reflect upon me.

I am the one whom you have hidden from,

and you appear to me.

But whenever you hide yourselves,

I myself will appear.

For whenever you appear,

I myself will hide from you.

Those who have [...] to it [...] senselessly [...].

Take me [... understanding] from grief.

and take me to yourselves from understanding and grief.

And take me to yourselves from places that are ugly and in ruin,

and rob from those which are good even though in ugliness.

Out of shame, take me to yourselves shamelessly;

and out of shamelessness and shame,

upbraid my members in yourselves.

And come forward to me, you who know me

and you who know my members,

and establish the great ones among the small first creatures.

Come forward to childhood,

and do not despise it because it is small and it is little.

And do not turn away greatnesses in some parts from the smallnesses,

for the smallnesses are known from the greatnesses.

Why do you curse me and honor me?

You have wounded and you have had mercy.

Do not separate me from the first ones whom you have known.

And do not cast anyone out nor turn anyone away

[...] turn you away and [... know] him not.

[...].

What is mine [...].

I know the first ones and those after them know me.

But I am the mind of [...] and the rest of [...].

I am the knowledge of my inquiry,

and the finding of those who seek after me,

and the command of those who ask of me,

and the power of the powers in my knowledge

of the angels, who have been sent at my word,

and of gods in their seasons by my counsel,

and of spirits of every man who exists with me,

and of women who dwell within me.

I am the one who is honored, and who is praised,

and who is despised scornfully.

I am peace,

and war has come because of me.

And I am an alien and a citizen.

I am the substance and the one who has no substance.

Those who are without association with me are ignorant of me,

and those who are in my substance are the ones who know me.

Those who are close to me have been ignorant of me,

and those who are far away from me are the ones who have known me.

On the day when I am close to you, you are far away from me,

and on the day when I am far away from you, I am close to you.

[I am ...] within.

[I am ...] of the natures.

I am [...] of the creation of the spirits.

[...] request of the souls.

I am control and the uncontrollable.

I am the union and the dissolution.

I am the abiding and I am the dissolution.

I am the one below,

and they come up to me.

I am the judgment and the acquittal.

I, I am sinless,

and the root of sin derives from me.

I am lust in (outward) appearance,

and interior self-control exists within me.

I am the hearing which is attainable to everyone

and the speech which cannot be grasped.

I am a mute who does not speak,

and great is my multitude of words.

Hear me in gentleness, and learn of me in roughness.

I am she who cries out,

and I am cast forth upon the face of the earth.

I prepare the bread and my mind within.

I am the knowledge of my name.

I am the one who cries out,

and I listen.

I appear and [...] walk in [...] seal of my [...].

I am [...] the defense [...].

I am the one who is called Truth

and iniquity [...].

You honor me [...] and you whisper against me.

You who are vanquished, judge them (who vanquish you)

before they give judgment against you,

because the judge and partiality exist in you.

If you are condemned by this one, who will acquit you?

Or, if you are acquitted by him, who will be able to detain you?

For what is inside of you is what is outside of you,

and the one who fashions you on the outside

is the one who shaped the inside of you.

And what you see outside of you, you see inside of you;

it is visible and it is your garment.

Hear me, you hearers

and learn of my words, you who know me.

I am the hearing that is attainable to everything;

I am the speech that cannot be grasped.

I am the name of the sound

and the sound of the name.

I am the sign of the letter

and the designation of the division.

And I [...].

(3 lines missing)

[...] light [...].

[...] hearers [...] to you

[...] the great power.

And [...] will not move the name.

[...] to the one who created me.

And I will speak his name.

Look then at his words

and all the writings which have been completed.

Give heed then, you hearers

and you also, the angels and those who have been sent,

and you spirits who have arisen from the dead.

For I am the one who alone exists,

and I have no one who will judge me.

For many are the pleasant forms which exist in numerous sins,

and incontinencies,

and disgraceful passions,

and fleeting pleasures,

which (men) embrace until they become sober

and go up to their resting place.

And they will find me there,

and they will live,

and they will not die again.

         Selection made from James M. Robinson, ed., The Nag Hammadi Library, revised edition. HarperCollins, San Francisco, 1990.

Selvmordsmorderne nærmer seg ...

Selvmordsdrap kan i islam være et bevisst, selektivt og meningsfylt handlingsgrunnlag. Dette ifølge  psykiateren Harald Ø Reppesgaards i en kronikk i Dagbladet for noen år siden.(NB: Så vidt vi husker bruker psykiateren en annen betegnelse enn ”selvmordsdrap").

Det kan være på tide å gjøre seg noen refleksjoner, for den tid nærmer seg at spørsmålene kan bli mer påtrengende enn vi liker å tenke oss, spesielt med tanke på at kampen om Israel og kampen enten for Israels eksistens eller ikke-eksistens stadig rykker nærmer. Vi kan komme til å se at denne kampen ikke bare vil bli ført inne i Israel selv og mot Israels grenser av i dag, men også på europeisk jord, i europeiske byer. Sluttkampen om Israel kan komme til å stå i kjernen av Europa, i sluttfasen, eller den fase som før eller siden må innledes fra islamks hold for å nå ”den endelige løsningen”, - med europeernes hjelp.

I motsetning til islam betrakter vestlig psykiatri selvmordet som en tragisk og meningsløs ”lidelse”, skriver Reppesgaard.  Suicid har videre en negativ valør i  den vestlige tankeverden, på samme måte som det har det også i Islam, men bare da under fortusentning av at selvmordet er en ”løsning” på private, individuelle livsvansker. Et selvmord som derimot har destruktive følger for andre og som derfor må rette den underliggende aggresjon utover, blir assosiert med martyrium, noe som bringer ære og jordisk belønning til selvmorderens familie.

Reppesgaard siterer videre professor Kari Vogt som sier at ”nymartyrene” er et resultat av en radikal nytolkning av Islam og den iransk-franske forskeren Khosrokhaver som beskriver denne radikalisering med at de (av fienden) som tas med i døden ansees for å være medskyldige i det ondes dominans. Formålet med døden er å fremskynde historiens slutt og virkeliggjøre apokalypsen. ”Selvmordet er tilpasset en politisk og moralsk forståelse og går ut over det rent religiøse”, sier denne forskeren.

Reppesgaard siterer videre filosofen Jon Rawls som sier at endringsprosesser er et ”resultat” av rettferdighetssans og rasjonalitet. ”Din israelske nabo har vann, ikke du. Israelerne har sykhus, du har ingen. Israelerene har arbeid, du har ikke”. Ikke rart at det blir frustrasjon! Ikke rart at det blir umulig å leve med verdighet i en verden hvor onde makter dominerer. Det er jo i strid med ens rasjonale!

I en slik situasjon dannes en ny identitet, som riktig nok er vanskelig for oss vestlige å forstå, ifølge Reppesgaard. Den er vanskelig å forstå fordi vår forståelse er dominert av vestlige beskrivelser av ”de andre”.

Vesten er avslørt som nedlatende til arabere generelt og Islam spesielt. Reppesgaard siterer her den palestinsk-amerikanske professor Edward Said. Han påstår videre at hvis vi reproduserer Islam som et fiendebilde, skader det oss selv mer enn muslimene.”Palestinerne har sin rasjonelle formening med livet og døden, om den enn ikke stemmmer med Vestens”. ”Selvmordsbomberen tenker kanskje: Jeg har knust slavesjelen. Det har vært en mening med mitt liv…” ”To til tre generasjoners ydmykelser og fattigdom skaper suicidale personligheter”.

Reppesgaard siterer også Frants Fanon: ”Hva det enkelte individ angår, virker voldsutøvelsen rensende….”

Reppesgaard legger med alle disse ord for dagen enslags lengsel etter det heltemodige, men kommer samtidig i skade for å stimulere til dødskult. Mennesket kan forklares: Hvis A, så B. Mennesket er altså en mekanisme. Men samtidig riktignok et menneske som vi i Vesten ikke helt ut kan forstå. Paradokset Mekanisme og Menneske gir imidlertid her en automatisk, (men riktig nok menneskelig beskrevet), rett til selvdrap som middel til drap hvis hensikten tillater det! Mennesket er forklarlig kun i lys av det som er blitt etslags aksiom i deler av vestlig tenkning og revolusjonær praksis i dag, nemlig at fattigdom gjør ond og fattigdom legaliserer derfor ethvert middel for å oppnå like mye fravær av ondskap og fattigdom som bekreftelse av og på egen identitet og målbar lykkefølese kombinert med rettferdig fordeling av rettigheter og ressurser. Mennesket blir godt, og gjør følgelig godt nær sagt ved å fjerne enhver lykkehindring som betrakes som et menneskeskapt onde, - med mord og drap. Og dette er poenget. Fattigdom og undertrykkelse gir rett til  bruk av vold og revolusjon.

Vi har hørt det fra muslimer i Norge: Basim Ghozlan i Det islamske Forbundet har selv rettferdiggjort det i norsk media og offentlighet for noen år siden.

Men det er ingen menneskerettighet å ta hevn ved å ofre seg selv ved selvdrap. Ja, det kan sogar settes spørsmålstegn ved om selvmordsmorderen – som vi velger å kalle ”ham” -  virkelig foretar eller blir gjort til offer i egentlig forstand. Om han virkelig bringer et offer til fordel for de menneskene og den saken eller gudstroen han selv vil fremme, altså ved selv å forvinne fra jordens oveflate med en allahiansk garanti inn i eller opp i noe bedre … For hva er et offer?

En høyeste verdi, noe kostelig, eller uskyldig, - en i utgangspunktet umistelig verdi som gis i bytte for en annen verdi som er like eller mer kostelig og uskyldsrent, og som nettopp derfor redder fellesskapet. Man ofrer andre mennesker – det beste man rår over - for å blidgjøre gudene og dermed sikre eksistensens opprettholdelse, samtidig som man vil unngå hevn fra disse selvsamme høyere makter. Det er logisk at gjenytelsen fra det høye blir større jo større verdi det eller de man ofrer har for en selv. Derfor kan man også gjøre et lytefritt menneske til konge med alle rettigheter så lenge han får leve, men da senere med en plikt til å ofre seg når tiden er inne, enten i krig eller av rent rituelle begrunnelser. Eller man ofrer sin sønn, deler av sin buskap eller lignende, som er det kjæreste man har, det som etablerer en og sikrer posisjoner. Eller man følger sin guru eller leder inn i døden, eller tar sitt eget liv på kommando fra ham fordi dette tjener en større sak enn en ham selv – både som ”sak” og som enkeltindivid. 

Et annet type selvoffer er det hvor man ikke utholder tanken på tortur og heller hopper ut av vinduet for å begå selvmord heller enn å røpe betrodde hemmeligheter og dermed sette andres liv i fare. Men hvorfor ofrer man i mytologien og i det primitive samfunn ikke seg selv i egenskap av seg selv, for sin egenverdis skyld for å konservere noe, f eks eksisterende fredstid?

Jo, fordi selvofferet ikke automatisk og med nødvendighet sikrer det ønskede resultat. Selvofferet er ikke-rasjonelt. Det kan jo hende at en selv ikke er det mest kostelige og verdifulle samfunnet har og kan frembringe. At man avstår fra selvmord er da sogar den eneste logiske slutning. Og derfor den mest eksemplarisk handling.

Selvmordsmorderen ofrer imidletid seg selv med den rasjonelle begrunnelse at det gjøres for eget samfunns beste. Han tenker: Det må være slik. Uten ham selv som den aktive part, kan ingen være sikker på utfallet. Ikke engang drapsmannens ”gud” kan garantere det ønskede reslutat. Selvmordsbomberen må derfor logisk sett gjøre seg selv gudelik, nesten helt sikkert uten at han er fullt klar over dette selv. Bare hans tro på egen innsats kan redde det anliggende han dør for. Dette er den måten en vestlig intellektuelle må tenke på og dette er de spørsmål et vestlig menneske må stille seg. Svaret gir seg selv: Selvmordsmyrding er ikke holdbart. Det må forkastes både psykologisk og moralsk, hvilket Reppesgaard unnlater å gjøre. Det eneste som kan forsvare selvmordsmyrding er den gudstro som faktisk åpner for slik praksis og som ikke uttrykkelig tar avstand fra det. Og hvilke religioner er det, enn disse to: 1) Islam? og  2) Ateismen?

Det er kun ateisme og islam som kan forsvare selvmordsmyrding. Det burde gi oss noe å tenke på. Det eneste rasjonale er ikke Reppesgaards og Rawls rasjonale, det er islam og Allah som gir selvmordsmorderne det rasjonale som trengs og forefinnes, dvs. legitimitet. Ikke Vestens rasjonale, slik psykiateren later til å tro. Heller ikke vestens psykologi som sådan, (men bare hvis den på dypet kun er ateistisk).

 

Vi kan si selvmordsmorderen tenker både rasjonelt og logisk, men ikke ut fra vestlig tankegang, etikk og tradisjon. Det har noe å gjøre med det menneskesyn som har utviklet seg til grunnleggende i den judeokristne historie.

Kan selvmordsmorderen kalles gal eller syk?  Nei, ikke etter vestlig mål, og definitivt ikke ifølge islam.

Men tenker selmordsmorderen - og de som oppfordre og støtter ham - menneskelig og sunt?  Ser de ikke at det foreligger flere mulige veier til målet? Ser de ikke at andre identiteter har samme rett som han selv? Nei, de gjør visst ikke det. I islam teller ikke u-muslimers liv like mye som en muslims liv. Dette tar ikke Reppesgaard med ”i ligningen”. Det ville kanskje ha blitt ramaskrik om han hadde gjort det. Det er leit at det ikke ble det og at han ikke tok med dette aspektet.  Han burde ha gjort det og de fleste bør jo skjønne hvorfor.

Reppesgaards synspunkter kan virke som legtimering for prinsippet om at målet helliger midlet. Selv om han ikke sier dette eksplisitt.  Det sier kanskje mye om psykiatrien og de pradigmer denne ris av og hans miljø.

Samtidig som selvmordmorderen gjør seg selv nesten til overmenneskelig betydningsfull, - megaloman -, gjør han fienden både absolutt blind, ufølsom og ond. Bør han oppfordres til å vurdere om han selv, ved sitt selvmordsdrap, automatisk er i stand til å levere det ønskede produkt eller resultat?Eller bør psykiatrien bare stille seg på sidelinjen og godta hva som skjer ut fra den rådende logikk som i dag legges til grunn i psykiatrien slik det kommer frem i Resppesgaards kronikk?

Nei, ikke ifølge selvmordmorderens tro, som er at alle hans tidligere synder utslettes i det han død som martyr.

Men hvorfor ikke påpeke at han ved sin dåd bare blir oppfattet som en mekanisme eller et instrument og ikke som et levende menneske med potensiale for å bevare liv mer enn å ødelegge det, selv om det foreligger en krigs- og nødssituasjon? Betyr det at muslimer påfører seg selv større synd ved ikke å bli selvmordmordere?

Det turde ligge like liten eksemplarisk logikk og rasjonalitet i selvmorddreperens egen selvmotiverende tankegang som i hans pådrivere og støttespilleres motiver. Men ved å appellere til at vi må forsøke og forstå selvmordsbomberen  og besinne oss i eventuell (moralsk) kritikk, samtidig som Reppesgaard gjør seg taus om den moralske debatt selvmordsbomberens taktikk faktisk og nødvendigvis burde reise, kommer Reppesgaard, med sin moderne og vestlig og tilsynelatende overlegne rasjonalitet, i skade for aktivt, - men kanskje ufrivillig -, nettopp til å støtte selvmordbomberens nesten magiskt rasjonelle metoder, drivkraft og begrunnelse.

Han og hans likesinnede birdrar med dette kanskje mer enn noen andre til å islamisere samfunnet, ja, hele Vesten. Men hjelper han dermed i realtieten selvmordbomberens familie, og palestinernes og andre undertyktes sak? Og gir dette oss en bedre forståelse av selvmordbomberens legalitet?

Ved å gjøre mennesket til en mekansime og martyriet nesten til mentalhygiene, kommer Reppesgaard i skade for å stimulere til et rasjonelt syn på det som selvmordsmorderen representerer, nettopp fordi rasjonaliteten er hans eget varemerke. Ved å peke på selvmordsmorderes mentale sunnhet, ro, verdighetsfølelse, ja, endog platonisme, oppfordrer Reppesgaard sikkert ufrivillig, men likevel objektivt sett indirekte selvmordsbombere til å fortsette sine dåder uforminsket i stedet for å oppfordre til praktisk og målrettet jordisk arbeide for å bedre situasjonen for ham selv og hans trosbrødre og slektninger med jordiske midler.

Reppesgaard verken advarer eller fraråder. Men ved å ”forstå” selvmordsmorderen ”rasjonelt” på denne måten, gir Reppesgaard like mye et klarsignal både til vestlige miljøer  som til selvmordsmorderen og hans miljø selv, et klarsignal som sier: Selvmorderen er rasjonell, selvmordsbomberen kommer nettopp derfor til å lykkes, om ikke på kort sikt, så iallfall på lang sikt. Islam trenger selvmordsmordere. Og kanskje viktigst: Fienden fortjener det.

Går det an å si at selvmordsmorderen representerer en radikal nytolkning av Islam? Og går det an å se selvmordsmorderen som et ikke-religiøst legitimert fenomen innenfor Islam?

Koranen anses av de fleste muslimer som uskapt, dvs. gudegitt, ufeilbarlig og derfor like urokkelig sann som evig. Enhver avvikelse ( i praksis) fra Koranen må derfor i beste fall betraktes som en relativ eller kun tidsbestemt  nødvendighet eller avvik fra normen, et nødvendig onde på kort sikt og på veien mot virkelig renselse (med garanti om Paradis)  og målet: Samsvar mellom menneskskapt liv og hele Koranen, Allah’s lov.

Noe eget isolert eller avsondret, religiøst rom, og hvor det gis åpning for et persolig gudsfohold, slik vi definerer det i Vesten, (skillet mellom stat og kirke), finnes ikke i Islam. Man er enten utenfor eller innenfor. Islam skiller ikke mellom politikk og religion. Islam skiller i prinsippet derfor heller ikke mellom individ og gruppe, den enkeltes samvittighet og ummas samvittighet, mellom hensynet til individet og islam som helhetlig organisme som sådan.

Hvilken lov er det Reppesgaard skyter seg inn under til når han skriver at selvmordsmord eller selvmodsdrap kan være et bevisst, selektiv og meningsfylt handlingsgrunnlag i Islam? Er det Guds lov eller Allah’s lov? Er det profeten han underlegge seg eller er det Kristus, den kristne skapergud? Svaret ligger etter vår private mening klart: Det er den islamske gud Reppesgaard egentlig støtter og tror på. Eller ateistens ”gud”, det kan komme ut på ett i denne sammenheng, for også ateismen, akkurat som islam, har kun nytten som kriterium for hva som er godt og hva som er ondt og galt. Begrepet kjærlighet sitter ikke godt verken i islam eller i ateismen.

Reppesgaard utdyper ikke dette. Han er taus om det. Men nettopp fordi han tauser om det, forsvarer han indirekte et islamsk syn på selvmordsmord, ikke det judeokristne syn på samme sak.

Det sier kanskje noe om hvor islamisert noen av vår fremste intelektuelle er blitt og hvor islamisert de tenker – og kommer hvor islamifisert de kommer til å være og tenke fremover.

Det sier også noe om hvor vanskelig det skal bli å fundamentere moral på tradisjonelt kristent trosgrunnlag og hvor lett det skal bli å begrunne moral på ateisme – og/eller islam og islamisme.

Det hele kan bunne i at man ikke makter å se at islam er ateisme. At Allah ikke er Gud, men noe helt annet. Vi kan her bare antyde: Muhammeds alter ego.

Det farligste ego verden noen gang har frembragt: En ”lysende” engel.