fredag 12. juli 2019

Redaktør står opp mot dejvelskapen i Irak!


I denne posteringen deler jeg «saken» i tre: Den første om en redaktør sånn i sin alminnelighet, men dog knyttet til noe konkret og aktuelt, i og med at denne redaktøren aktualiserer seg selv, ved å skrive visse kronikker.
I den andre delen tar jeg for meg noe konkret som den helt konkrete redaktør har lagt fra seg i avisen Dagen.
I den tedje delen legger jeg ut noen sitater fra samfunnsdebattanter som det kan være verdt å ha litt med seg i bakhodet, som et par akkorder i den større symfoni som utspiller seg rundt oss på alle kanter og til alle døgnets tider. Om noen vil ha noe å lære av dette, er opp til den enkelte. For min del lærer jeg stadig mer, selv om stoff og hendelser ofte har et selvrepeterende preg.

1 Innledning og setting:

En kristen redaktør har bestemt seg for å hjelpe forfulgte ikke-muslimer – og muslimer - i et sterkt krigsherjet Irak. Han finner en muslimsk kvinne som vil det samme som ham. De vil bekjempe djevelskapen sammen. De får god kontakt, mange i redaktørens miljø aktiviseres, de trer støttende til – med finanser og en glødende kristen tro, får vi håpe. De vil samarbeide om å omvende muslimer slik at de blir bedre muslimer. Og her har de funnet en mulighet som de ikke kan gå glipp av.
Redaktøren og de han jobber for, nøler ikke med å bevilge – relativt - store innsamlede summer til fremme av denne oppgaven. Kvinnen er en ensom svale i sitt muslimsk-dominerte og krigstrette land, kommer det frem. Hun har til nå jobbet på egenhånd for å endre systemet og holdningene. Både kvinnen og redaktøren ser muligens for seg et islam-dominert multikulturelt og dermed et kvalitativt bedre og mer «korrekt» samfunn komme og bli etablert i nær fremtid. (Her har advarselen fra Merkel, Cameron og flere topper innen europeisk politikk og kultur, for nå flere år siden, gått fløyten. Optimismen lenge leve!). Samen skal redaktøren og den politisk korrekte muslimske kvinnen vinne over – djevelskapen. Det mangler ikke pretensjoner, kan man si.

Kvinnen vil ha mer mangfold og støtter minoriteter. Det skorter på mangfold, får vi vite. Hva kan det skyldes? Jo, minoritetene får ikke tilstrekkelig undervisning i sine egne tradisjoner og troer. Systemet – som gjennomsyrer systemet fra topp til tå, har lagt hindringer i veien. Og slik vi hun ikke ha det. Heller ikke redaktøren fra lille «stormektige» og «misjonshungrige» Norge vil ha det slik. Han mener antakelig at jo mer «multi» desto bedre og jo før jo heller.
Kvinnen mener at imamer, politikere og skolelærere opptrer intolerante og uvitende og derfor lite mangfoldsrettet. Mener hun «fordomsfulle? Er det for mange fordomsfulle mennesker i Irak? Hun og redaktøren synes å mene at får man bare bukt med fordommene, vel, så får man bukt med systemet, som det er nå.

Hverken redaktøren eller kvinne nevner noe om at systemet, holdningene og fordommene faktisk er legitimert av det eksiterende og «veletablerte» systemet selv, fra topp til tå. Og systemet? Systemet er guddommelig fundamentert i islam, troen på budbringeren – som mange kaller profeten – og Allah. For Allah og «profeten» sier og mener det samme. Det fins ingen uoverensstemmelse mellom dem. Og Koranen er evig, den kan ikke forandres. Man kan faktisk si at Koranen er u-skapt, slik noen læreretninger innen islam påstår, de lære-retningene størstedelen av den verdensvide islamske umma i dag hevder, uten læremessig forbehold. Dette er den retningen som på 1200- tallet seiret, etter blodige feider, fordi «alt dette» står i Koranen selv. Den retningen som mente at Koran var skapt, tapte. De mente at Koranen ikke kunne være Allah selv.

Den muslimske kvinnen har selv gått på kristen skole i sin ungdom. Hun har hatt en åpen familie, og en lite fordomsfull familie, får redaktøren frem. (Islam er egentlig og når det kommer til stykke, en tolerant religion, vil redaktøren ha frem). Islam er tolerant. Men, kommer det frem, den muslimske familien hennes nekter henne f eks å spise mat som vantro har laget. (Det er med «sorg i stemmen» redaktøren forteller dette). Det viser seg at det til tross for islams «innebygde toleranse» fins en stor, kompakt majoritet av muslimer i landet som trenger hennes og redaktørens holdninger. Man skulle tro at islam trengte reform, men nei, - det er systemet som trenger forandring, sies det. Ikke et ord om islam proper.
Sammen skal redaktøren og den muslimske kvinnen arbeide for å forandre systemet. (Kan det bli mer marxistisk/sosialistisk? Marx var klar på at det nå var tid for å forandre samfunnet, ikke fortolke det! Og dessuten: Religion er opium for folket!)

Men: Ikke et ord om å forandre islam, eller reformere islam, enn si forkaste islam som system en gang for alle. Tanken på dette synes tabu og langt fra virkeligheten for dem begge. Redaktøren må mene at han så å si kan smugle kristendom og vestlige verdier inn bakveien, eller bak hennes rygg, ved å støtte henne face to face med å gjøre systemet mindre fordomsfullt. De er begge enig om at alle minoriteter nå offisielt og spesielt i skoleverket må få opplæring i egen religion og tradisjon. Det gjelder også kristne, slik skal det bli mer mangfold. Og «multi».(Det nevnes ikke at kristne i hopetall flyr og allerede har flydd landet. Det nevnes ikke at programmet for å forbedre systemet da blir stadig mindre truende for myndighetene og selve systemet, i og med at antall kristne jo synker dg for dag).

For redaktørens vedkommende, kan utviklingen og samarbeidet like godt medføre at muslimene blir mer muslimske, mer rettroende, ja, mer fromme, og dermed mer lik redaktøren selv.

Men den kristne redaktøren skjønner åpenbart ikke at det han faktisk gjør, er at han misjonerer for islam, ikke for kristentroen. Det er kvinnen han samarbeider med som misjoner overfor ham. Hun sier islam betyr mer fred, mer fordragelighet, bare du hjelper meg å overbevise systemet om at så er tilfelle. Hun får ham til å tro at islam er identiske med hennes toleranse, hennes gode holdninger, hennes sympati med minoritetene, (som ikke bare er minoriteter, som de sier, men regelrett vantro. (De lever derfor i en dødssynd, i kontinuerlig fare, vi husker Aisa Bibi i Pakistan som ble dømt til døden for å ha drukket vann av en brønn tilhørende muslimer).

At kvinnen er bundet av sin tro til å betrakte redaktøren som en vantro, med alt det det innebærer sett ut fra islamsk lære, faktisk), synes å være en helt fremmed og uforståelig tanke for redaktøren. (Har han spurt henne?)

Det som nok slår redaktøren, er at han kan bruke denne kvinnen for å fremme  eget image og inntrykk av å være spesielt from: Ikke bare får han hjulpet den muslimske kvinnen, han får også hjulpet minoritetene – de kristne pluss alle de andre minoritetene, altså - , men ikke bare dem, han får også hjulpet alle muslimer og alle kristne, tror han, og ikke minst, og dette tør være selve poenget – får han hjulpet seg selv til å fremstå som og bli oppfattet som «god», ja, bedre enn de fleste, både blant muslimer og kristne. Han er jo selvsagt bare for de gode ting og det er det jo så korrekt så korrekt å være. Hvordan kan en redaktør som hater det han selvsagt vil kalle hatefull islamkrikk motstå fristelsen?

Han tror imidlertid ganske sikkert at noen ville være så ondskapsfulle å gjennomskue det spillet han manipulerer i. Han går dessuten ut fra at folk er for dumme til å gjennomskue sharaden. Han tror han kan fortsette, i den tro at glorien hans nærmest kan vokse av seg selv. Det han gjør er å tilrane seg en kraft og et overskudd minoritetene og de forfulgte selv burde få beholde. Han er en magiker by proxy, han er en hypermagiker.

For å være realist: Kvinnen redaktøren tror han hjelper, kan neppe forbedres, hun vil forbli muslim, en muslim som er tolerant, hjelpsom, meget menneskelig og full av empati overfor de svake, minoritetene, som de velger å kalle dem, hun vil ikke kalle dem «vantro», for det ville jo virke fornærmende mot noen. (Redaktøren bejaer nikkende dette). Den gode kvinnen representerer sann islam, vil hun ha oss til å tro, og redaktøren går på limpinnen, dette passer ham godt, hvem kan kritiserer ham og vise sin skepsis? Hvem kan mistenke ham for privat å lukrere i hvert fall mentalt og sosialt på situasjonen og på den elendigheten «systemet» selv fremkaller?

Redaktørens spiller et skuespill han tror – ja, vet – at han vil vinne. Han vet at folk setter emosjoner foran fornuft (fordi vi har råd til det). Han vet at etikette og lange prosesser fungerer bedre enn sann etikk, spesielt umiddelbar etikk. Han tror antakelig ikke at kristentroen i seg selv, og evangeliet, kan utrette noe som helst. Han er selv blitt inkarnasjonen av evangeliet, det glade budskap. Han nøyer seg i høyden med å misjonere indirekte. Han kjenner kullsviertroen på at systemet må forandres for at det kan blir større mangfold, bedre vilkår for minoriteter, større toleranse, færre fordommer.

Egentlig er dette en slags «kristen vantro». Han mener at bare man forandrer grunnvilkårene, de strukturelle og økonomiske faktorene, så vil islam «fade» av seg selv og et nytt rike vil manifistere seg av seg selv, med litt hjelp fra rektøren, som tror at han selv, i kroppslig og mental størrelse, ikke Ordet, er viktigere.

Bare man gir muslimene bedre samfunnsvilkår, bedre strukturer og større innflytelse, vil faren for at visse muslimer tyr til vold forsvinne. Jihad vil ikke være mer. Volden vil opphøre, fordrageligheten mellom folk vil seire og bli comme il faut. Redaktøren tror at islam egentlig er irrelevant, radikal islam er bare et midlertidig verktøy, et misbruk av religionen, en farlig og særlig uortodoks måte å tolke Allah-troen på, og en metode som må fordømmes. Islam betyr fred, jihadistene forvrenger budskapet. Alt skal bli bra kanskje allerede før redaktøren og den muslimske kvinnen får endret systemet, som altså antas ikke å ha noe med sann islam å gjøre.

Redaktøren kan med andre ord ikke ha stor tro på islam i seg selv, men heller ikke har han stor på kristendommen og kristentroen i seg selv. Han tenker i marxistisk/sosialistiske begreper og tror at den muslimske kvinnen tenker likedan. Ja, at islam i seg selv egentlig tenker likedan. Sammen er de uslåelige. Mitt poeng er at de vil bli slått og beseiret nettopp av islam. Islam vil overliste dem.

Redaktøren deler riktig nok en svær optimisme med en muslimske kvinnen (hvor mye kan hun om islam, forresten? Hvor dyp er innsikten, hvor mye har hun forstått? Lider hun kanskje av et post stress syndrom?). Og det er flott å være optimistisk, ingen skal noen gang ta optimismen fra et menneske.

Men kan spørre: Misbruker redaktøren den muslimske kvinnens naivisme? Eller er det hun som lurer ham? Hva er mest realistisk av dette å håpe på en reell bedring av livskvaliteten til de rammede minoriteter og de som altså daglig blir utsatt for systematiske fordommer, og dette å ta inn over seg at islam er islam og at islam i seg selv hjemler «den guddommelig gitte» «retten» til nettopp å diskriminere alle de som ikke er muslimer (og muslimer på en rett måte, til og med)?

Ser de ikke at fordommene og diskrimineringen nettopp er og virkelig kan være og bli en integrert og uadskillelig del av det muslimske systemet selv, et ideologisk og politisk system – og med en på forhånd egendefinert struktur - som i seg selv flyter av islams grunnlov i seg selv, som er Koranen og Allah selv?

Redaktører er overbevist om at dette er en win-win-situasjon og en situasjon han selv vil komme best ut av, noe han han vil benekte, fordi det ville avsløre hans mulige vikarierende motiver og blindflekker i argumentasjon og intensjon. 

Kvinnen representerer en islam som primært vil samarbeide på redaktørens «avkristnede» premisser. Hun ser kanskje en befriende sekularisme i redaktørens øyne, en sekularisme hvor Gud er ute av syne, ute av sinn. (For en lettelse for kvinnen, vil redaktøren antakelig tro).
Men innbakt i redaktørens premisser ligger det at han i realiteten underlegger seg kvinnens sekulariserende tolkning av islam, sammen skal de gå mot de slemme muslimene, som de nå skal «omvende», og som de samtidig egentlig har erklært for vantro, kuffar, i og med at de ut fra redaktørens og kvinnens private definisjoner, vet hva rett islam er og i og med at de både direkte og indirekte anklager «systemet» for ikke å være genuint.
Forandringen – eller revolusjonen på deres premisser vil inntreffe nærmest av seg selv, fordi redaktørens og kvinnens – sekulariserte - godhet jo må trumfe alt. Å tvile på redaktørens og kvinnens intensjoner og deres beste hensikter, blir tabu. Og de vet det. De vet at svært få vil våge å kritisere dem. De vil ikke kunne tåle å bli presentert for et mer realistisk bilde av religionen, situasjonen og tilstandene.

Redaktøren vil erklære kristne som kritiserer hans virkelighetsbilde for å være mindre kristne eller til og med for ikke-kristne, dvs vantro, - på arabisk murtad, kuffar eller kaffir.

På arabisk har man et klart begrep for dette: Takfir. Ved å erklære noen takfir, har man i realiteten felt en dødsdom for frafall over den som anklages og rammes.
For mange «gode» kristne, er det i dag blitt en sport å frigjøre seg fra enhver assosiasjon med de sterkt sykeliggjørende betegnelsene «de islmofobe» og «islamofobi». En slik høyst retorisk, mental og emosjonelt betinget strategi finner da sin parallell i den muslimske termen takfir. Det utøves «en kristen» form for takfir, en strategi som tjener som et tjenlig middel for å markere avstand, ja, avsky, og dette i seg selv som et manisk forsøk på utfrysing, alt for å tildele seg en makt og en kontroll over det som skal stå seg å si og tenke i den offentlige samtale.

Å være mot islamofobi er blitt en konkret, mental markør, en krykke å støtte seg til. Det vitner like mye om svakhet og frykt, som om feighet og liten vilje til realitetsvurdering. Det vitner også om liten eller svak tro, hvis kristen tro i det hele tatt. Denne motstanden – mot et skrømt eller en konstruksjon, altså -  vitner ikke minst om uvitenhet om egen identitet, umodne storhetstanker og dermed om et – ironisk nok – svakt selvbilde, som må kompenseres i et tilsvarende oppblåst ego.

Hypermagikere kompenserer dessuten ved å overdrive og ved å forestille seg under dekke av å ville hjelpe til og med mennesker som aldri ville kunne ha tenkt seg å be om hjelp fra hypermagikeren selv eller andre i det samme syndromet.

Hypermagikeren «vet» innerst inne at han ikke vil bli avslørt. Det er noe han har lært av erfaring. Han vet at emosjonene trumfer etikken i dagens klima. Han gir seg derfor fritt spillerom og nyter å lukrere på mennesker som handler og agerer i «god tro», uten å vite at de er naive og at de lar seg lure.

Men hypermagikeren bryr seg ikke, han kan ikke motstå fristelsen til å benytte seg av sine metoder for å få større og stadig større innflytelse og makt, tror han. Han trøster seg med at han ikke kan avsløres på vitenskapelig grunnlag, han er gjerne forsker eller annen vitenskapsmann selv. Han vet at det som ikke kan måles, ikke kan brukes for avsløre ham.

Det hypermagikeren ikke skjønner er metafysikken og dramatikken i alt dette. Han kan f eks, vil jeg tro, lese klassikere i litteraturhistorien helt uten å finne noe der som for ham kan være virkelig lødig, relevant og virkelig interessant i seg selv. For å antyde: Shakespear og Hamsun er «tomme», det fins ikke noe målbart og beviselig der, ingenting som kan tjene til å forandre samfunnet radikalt innenfra og som kan gi ham «arguementer» og fakta. Han kan imidlertid aller nødigst la seg begeistre av skjønnheten og skriveferdighetene. Han kan til og med nedlate seg til å sitere noe fra de virkelig store diktere i ny og ne og i passende situasjoner. Men noe reelt og stort der, finner han imidlertid ikke, det vil ikke tjene hans egeninteresse å underlegge seg en dypere erkjennelsesprosess som krever personlig innsikt og engasjement, erkjennelsesarbeid via metafysikk og dogmatikk. Å tilstå noen andre enn ham selv visdom, er en skremmende tanke for hypermagikere. Som av gammel vane bruker hypermagikeren riktig nok visse sitater og refleksjoner for å kunne fremheve seg selv i ytre form som from, spenstig og prektig intellektuell. Å lese Bibelen og å ta inn over seg frelsesbudskapet - det virkelig store menneskelige drama - blir for hypermagikeren en trussel i seg selv, mot ham selv, og mot hans selvbilde og selvforståelse. Han foretrekker i høyden omskrivinger, og sekulariserte utgaver uten myter og mirakler, av evangeliene og budskapet i dem, han er vel bevandret i politisk korrekte oversettelser og tolkninger.

Hypermagikere er de mest selvhøytidelige mennesker vi kan møte, hvis vi evner å se det. Det er påfallende at de ofte beundres mest av de som tror at deres begredelige dorskhet er et sikkert tegn på klokskap, for ikke å si visdom, og deres manglende evne til genuint engasjement som et bevis på deres intelligens. Hypermagikere er ofte like fanatiske som selvhøytidelige. Selvironi og god latter sitter langt inne. En flegmatisk fremtoning overbeviser lettlurte mennesker om en slags dypere innsikt i tingene og relasjonene. Slike mennesker havner ofte nærmest i det daglige i en slags «komiske Ali» karikatur, hvor deres dype og inderlige overflatiskhet kommer til syne med all tydelighet.

Jeg vil tro at hypermagikere typisk ikke forstår situasjonshumor, situasjoner som ikke kan gjenfortelles eller gjenskapes uten at humoren forsvinner av seg selv. En slik humor transcenderer positivistisk målbarhet, en målbarhet som er blitt en gudserstatning for hypermagikere og andre som ikke forstår seg på tro og religion og som tror de kan leve utmerket og lykkelig dagen lang uten veiledning i metafysikk og i den tro at all apodiktisk virkelighet faktisk er ikkeeksisterende og derfor irrelevant i alle kontekster.

Som de fleste lesere her vil ha forstått, har jeg den dype overbevisning om at det metafysisk objektivt sett kommer før det fysiske og at det metafysiske aspektet er mye viktigere for mennesket som sådan og i den konkrete virkelighet enn det siste. Dessuten: Kognisjon er viktigere enn emosjon. Vi finner det moralske kompasset i vårt forhold til det metafysiske før i finner det i den konkrete, praktiske virkelighet, hvor vi går vill hvis kartet ikke stemmer med terrenget. Poenget er at vi før vi drar ut på reise i landskapet, må vi ha det moralske kompasset i orden og uten dette finner vi ikke frem, uansett hvor nøyaktig det geografiske kartet er og uansett hvor mange detaljer det inneholder.
Noen vil vel kalle det idealisme fra min side og de er i så fall inne på noe. I det ideologiske perspektivet, har vi imidlertid mye å lære av det kartet marxismen tenger opp om det faktiske og de faktiske forhold. Men her kan vi overhodet ikke lese inn noen patentløsning på hvordan vi skal organisere og fundamenter samfunnet med det verdigrunnlag vi ønsker.

Hypermagikere forstår ikke den eksistensielle dramatikk annet enn som ren ubehagelighet, og noe man helst bør holde seg unna. Korset som mysterium og åpenbaring på samme tid, eksisterer ikke som en realitet for slike mennesker. De trenger ingen lidende og stedfortredende mellommann mellom seg selv og Gud, og dertil den skjulte Gud. (Akkurat som i islam).
De tror imidlertid autentisk på at de kan redde eller frelse seg selv ved å fremstå som støtte-pilarer og frelsere for andre mennesker, som de da gjør til syndere og til en trussel mot deres eget selvbilde og store ego, hvis de ikke forelsker seg i deres forkynnelse.

Tror slike «sjeler» på at mennesket er skapt i guds bilde og til Guds likhet? Sannsynligvis ikke, fordi et slikt bilde og en slik likhet da ikke eksisterer som «noe målbart og registrerbar» for dem. Akkurat som islam, som ikke tåler snakk om noe slikt. Det gir en kanskje noe å tenke over. Heller ikke vil slike sjeler tro på at Gud faktisk har skrevet sin lov over alle mennesker hjerter. I islam, derimot, og i sterkt kontrast, har Allah skrevet sin lov i en bok, ikke i menneskets hjerter, en bok som da faktisk må være Allah selv, i og med at det ikke kan finnes noe eller noen ved siden av Allah som kan true hans enhet, hans fjerne majestet og monolittiske ensomhet, og fravær av det kristendommen kaller kjærlighet.

Rom for dialog med det man kaller islamofobe aktører, synes derfor å være stengt. Man skiller helst ikke mellom saklig og usaklig islamkritikk og dermed heller ikke mellom usaklige islamkritikere og saklige islamkritikere som personer, se for eksempel her på SC  

«Dialogen» eller ordvekslingen går på person, og noen direkte hatefulle personangrep finnes, det skal være sikkert. Som motsvar kan man oppleve at enhver henvendelse med saklig kritikk av en persons argumenter og den måten han fremfører dem på, blir regnet som personangrep, når de vitterlig ikke er det. Det reageres og handles fra flere moderatorers side på ulike debattfora i en slags permanent og nærmest selvpåført «korrekt og appropriert sjokktilstand», i affekt. «De gode» orientere seg med alt de måtte ha av «tro» - på seg selv - mot en dialog med islam og muslimer og er fast overbeviste om det skal finne frelsen der.
De fokuserer alle krefter på at dette «noble og forbilledlig kristne arbeidet» skal lykkes og er overbeviste om at de selv skal høste bifall og ære for det, og et «salig» rykte for all fremtid. I dette salige arbeider overser de glatt at det faktisk finnes saklig og helt nødvendig islamkritikk og saklige islamkritikere og at saklig islamkritikk faktisk er helt nødvendig og kan bidra til å redusere fordommer mot islam og muslimer og til å fremme større realisme, rett og slett. I stedet forsøker «de gode» hånlig å skremme folk til taushet, en kjent strategi for usunne og personlighetsforstyrrede maktmennesker, kynikere og psykopater. Det hele blir en lang forestilling i selvforherligelsens «kunst». Se et konkret eksempl på SC her

Redaktøren tar intet forbehold. Hans åpenhet og beundring er betingelsesløs. Kvinnen blir derfor et alibi redaktøren kan vise frem og vise til. Hun blir en utstillingsdukke, en selvskapt og selvlegitimerende og høyst vektig og høyst virkende faktor. Kvinnen betraktes som en premie han selv har klart å overbevise og vinne over på sin side, inn i hans idéverden og hans virkelighetsoppfatning. Tror han. Dogmekritikk og metafysiske spekulasjoner gis på båten.  
I virkeligheten retter redaktøren her pekefingeren mer mot islamkritikere her i landet mer enn han driver rasjonell og sannferdig misjon for Kristus og kristentroen. Redaktøren misjonerer da heller for en politisk ideologi som bunner mer i marxismen/sosialismen enn i tradisjonell kristen tro, (uten at jeg kan utdype dette videre her).

Redaktøren rir to hester. Han driver samtidig hypermagi for å rettferdiggjøre seg selv og skjule motiver som ligger oppe i dagen, hvis man tar seg tid til å se og forsøker å forstå alt dette i et større og mer fundamentalt og ikke så overflatisk og umodent perspektiv som mange i dag anlegger helt uten vilje til refleksjon og i hvert fall tilsynelatende helt uten behov for sannhet i noe større dybde.

Redaktøren har med andre ord nesten uten anstrengelse klart å skaffe seg en trofé. Kvinnen er for ham blitt et tilfang av magisk kraft. I realiteten et «krigsbytte» vunnet i «fred», - eller den måten han selv misjonerer og motiverer seg på - , og en metode som går under radaren, fordi ingen tør å ta seriøs og fordomsfritt i dette. Man kvier seg for en oppriktig og uredd tilnærming til sannheten eller virkeligheten. Redaktøren vet at emosjoner i målgruppen hans trumfer fornuften og selve den saklige distanse til tingene som skal til for å fatte en rettferdig beslutning og velge en langsiktig strategi som ikke minst krever kognitiv innsats, ikke først og fremst følelser og metoder for å bruke disse ofte helt legitime og genuint følte følelsene, (som altså via manipulasjoner og hersketeknikker funderes på illusjoner og behov for egoekspansjon og selvforherligelse).

Redaktøren har derfor heller ingen motstandskraft mot tydelige hatske utfall mot islamkritikk og islamkritikere. Han underlegger seg deg dette hatet, han tror og innbiller seg at det er uttrykk for noe etisk høyverdig og nødvendig å gjøre dette, og at han selv vil være den første til å høste ros for å underlegge seg noe han beleilig for anledningen ikke makter å se er uttrykk for hat – og hypermagi,

Redaktøren tror åpenbart at hat er noe han nå i denne relasjonen plutselig og opportunistisk kan benytte seg av i ren egeninteresse og samtidig få det til å se ut som om det han faktisk her gjør er å utføre en edel eller nobel handling og noe målbart han kan vise til med stolthet. (Et ubegrunnet hat uttrykt av en annen enn ham selv, brukes her som en magisk verdi han selv kan trekke på eller nyttiggjøre seg!).
Noen vitale og fruktbare, objektive og sanne kriterier for at islamkritikken skulle bunne i virkelig hat og som virkelig villet, fungerende hat, kan redaktøren ikke vise til, (bortsett fra at han faktisk innrømmer at kritikken i det angjeldende tilfellet faktisk «lå innafor». Det gjør ikke tilstanden noe bedre, for å si det mildt).

Et eksempel kan være verdt å legge til: Redaktøren vi her snakker om karakteriserer i en kronikk om bl a høvdingen Hans Nielsen Hauge for en tid siden, at mot seg hadde Hauge «den uheilage alliansen mellom prest og lensmann» på den tiden, for snart to hundre år siden altså. Noe bedre eksempel på selvforherligelse skal man lete lenge etter. Karakteristikken vitner om et menneske med sterke puerile tendenser. Hadde han vært til stede den gang, skulle systemet og systemets forvaltere den gang ha fått høre det.

Vi kjenner igjen dette fenomenet av selvforherligelse når folk i fullt alvor utrykker at de ikke er forøyd med en Gud som tillater det vonde, dvs djevelskapen. Slike folk tar Guds attributter i egne hender, helst «sviskene», som de vil universalisere og gjøres til kategoriske imperativ. «Kjærlighet, det er jeg», sier den overtente barnslighet.

Det fins mange eksempler på at slike mennesker selv vil etablere gudsriket. Det har endt i katastrofe og lidelse, gang på gang. Et grelt eksempel er det som ofte trekkes frem: Noen barn leker fredelig i sandkassa og bygger slott og storkoser seg, og så kommer det en bølle og raserer hele sandslottet og overtar «området». Når folk bruker dette som bilde og «bevis» på at Israel er skurken i MØ, fordi de har overtatt palestinsk land, blir det for drøyt. Da vet vi at vi ikke har noe å snakke mer om. Eksemplene kunne flerfoldiggjøres, selvsagt, folk går rett på, noe vi må forbigå her.

Redaktøren bruker en stråmann for å vise at han er på den riktige og gode siden. Han forsøker å gjøre seg uangripelig, nei, han tror faktisk at han virkelig gjør og kan gjøre seg nettopp uangripelig. Ikke bare vet han hva som burde være rett den gang, nei, han vet også hva som rett og etisk riktig i dag. Men i dag er det islamkritikk og islamkritikere som sauses sammen og dette er altså den nye formen allianse mellom prest og lensmann, «ein uheilag alianse». Han trenger bare å antyde koden, så tror han at folket vil følge ham inn i eventyret og hylle ham for hans «godhet» i møte med islam og djevelskapen. Illusjonen er sammenfallende og selvsagt uten hold. Å hevde at prest og lensmann var i uhellig allianse, og derfor djevelske, vitner om forfatterens sterkt umoden karakter, og om en svak og umoden og lite integrert personlighet.

Redaktøren viser nok en gang at han er hypermagiker. Han stjeler energi og fortjeneste fra de han hjelper og agerer på vegne av, og som gjerne ikke har bedt om å bli hjulpet, for slik å bli stor og sterkere selv. Ikke bare i egne øyne, men også i verdens øyne.
Det mest oppsiktsvekkende er at redaktøren bruker troféen – i form av denne kvinnen – til å angripe «islamofobi» og islamkritikere her hjemme, langt fra krigens virkelighet i Irak.
Han vil at islamkritikere skal omvende seg slik at de forholder seg til systemet der akkurat slik han selv og kvinnen forholder seg til systemet der – og dermed islam - i Irak.

Man skulle tro at redaktøren hadde kjøpt denne kvinnen i Irak kun for å vinne åtgaum og vinne en debatt og triumfere over islamkritikere her i landet, kun for å vise at han har rett, kun for å vise at han er from og kun for å vise at islamkritikk er en form for djevelskap i seg selv. Derfor hyller han da også denne kvinnen som ikke kritiserer islam i seg selv, men bare systemet. Akkurat som redaktøren gjør selv, og derfor unnlater å gjøre. At kvinnen går inn for å avskaffe fordommer, for å bedre vilkårene for minoritetene og for å etablere større mangfold, er kodeord som virker uimotståelige for redaktøren. Han overfører her konseptene til forholdene i Norge: Islamkritikere går mot dette, de er feige, de vil være mot denne kvinnen. Derfor må redaktøren beskytt henne og trekke henne frem som et idealbilde og en rollemodell, anvendt på forholdene i Norge. Redaktøren får vist til en kvinne i Irak som taler islamkritikerne i Norge midt i mot! Og redaktøren er på hennes side! Tenk det! Dette er en dyster pekefingermoral: Vi vet bedre og er bedre enn dere. Skam dere, islamkritikere. Dette er en infam polariseringsstrategi.

Kan vi stole på at en sånn mann uten tvil og forbehold vil evne å ta inn over seg, se og bekjempe djevelskapen, som han selv sier det?


Del 2:
Mot djevelske krefter

Redaktør Johannes Morken skriver en kronikk i Dagen 90719; Til kamp mot djevelske krefter:

Skal religiøse minoritetar i Irak ha sjanse til å overleva, må landet ta oppgjer med valdsideologi og eit skulepensum som hatet gror ut av, skriver Morken.

Javel.

Kommentar: Landet Irak – pluss Morken og hans ge liker - skal altså ta et oppgjør med voldsideolgi og et skolepensum som hatet gror ut av. Stefanusstiftelsen skal hjelpe til med dette. Men her sies intet om hele religionen islam i seg selv. Det er voldsideologi og ikke islam som skal bekjempes. Det er skolepensum ikke islam, som er hovedproblemet. Voldsideologi har med andre ord etter Morkens mening intet med islam å gjøre. (Det motsies imidlertid at vers på vers i Koranen sier det motsatte, noe som ikke affiserer Morken).

Morken: Stefanusalliansen gjør sitt til at lærarar, imamar, politikarar og mediefolk skal læra at ikkje-muslimar er likeverdige borgarar. Dei er ikkje trugsmål som ekstremistar kan prøva å utrydda.

Kommentar: Morken sier ingen ting om at islam faktisk lærer at ikke-mulismer nettopp ikke er likeverdig med muslimer. Det går jo da også helt klart frem i den særegne muslimske såkalte Menneskeretts-erklæring av 1990 (IOC). Men dette er tydeligvis et hår i suppa som Morken neppe vil svelge.

Morken: Irakiske styresmakter har ikkje hatt mot eller vilje til å ta oppgjer med kvifor «den djevelske krafta IS», (for å sitera en kristen prest), oppstod nettopp i Irak. Den amerikanske invasjonen i 2003 var øydeleggande. Kristne vart drepne og skarar flykta. Drapsmaskina IS ramma jesidiane aller hardast.

Kommentar: Her legger Morken det meste av skylden på amerikanerne. Islam nevnes ikke. Morken må mene at islam er irrelevant som forklaringsfaktor. Dette er hårreisende naivt og faktisk grusomt sagt på en og samme gang). Men slik skal det være, ifølge Morken. (Vi kunne sitere ham selv: Slik er systemet … se mer under).

Men Morken har venner: Korleis få bukt med valdsbølgjer mot ikkje-muslimar? Vi har vener som ikkje har gitt opp, same kor grufull historia er….
Amina Hasan Golden er muslim. Golden leder en organisasjon som vil endra holdninger gjennom bøker, magasin og filmer.

Kommentar: Morken er over seg av begeistring for at han «muslimar som vener». Slik får han frem at han er tolerant, menneskevennlig. Morken går inn for å støtte arbeid for holdningserindring. Han nevner ikke at islam er klar på at ikkemuslimer ikke har samme verd som en muslim. Han nevner ikke at en from muslim skal be 17 ganger om dagen om at Allah ikke skal føre dem inn på den veien som jøder og kristne går på. Morken tør antakelig ikke å gå inn på dette, det blir for tøft, og farlig, både for ham, hans egen selfortreffelighet og for den muslimske vennen.

Morken: Golden – hans venn, altså - voks opp i eit religiøst mangfald. No vil ho læra dette bort til sentrale aktørar i samfunnet. Golden mener at volden kommer fra skolene og moskeene. Der læres det at ikkemuslimer følger falske religioner. Goldens far er shia-muslim, mora er sunni-muslim.
Morken: Hun hadde en jesidi-kvinne som barnevakt. Seks år gammel ble hun sendt til en kristen privatskole. Som muslim fikk hun der innføring i islam, kristendom var bare for de kristne. Slik er systemet.

Kommentar: Her roser Morken et mangold hvor mangfold ikke eksisterer, eller det eksisterer, men da på islams premisser. Dette poenget er farlig for Morken å komme inn på. Frykten for islam og muslimer tar overhånd. Den får ham til å «underkaste seg» uten å stille vesentlig spørsmål. Han drar dermed sin venn med eg ned i et stadig kraftigere avhengighetsforhold til islam. Å. ja da, situasjonene i Irak er vanskelig, ytringsfrihet fins ikke, det er forståelig at man er forsiktig med hva man sier og mener, og hva man tror p, hvis man ikke er muslim!).

Morkens venn, den muslimske kvinnen, stiller intet spørsmål om islam som religion som sådan, bare om «miljøet». Forandrer de sammen miljøet, vil islam også forandres, synes Morken og hans venn å mene, hvilket er en forbudt tanke i islam.
Forbudet overser imidlertid Morken glatt og på grensen til det hyperkyniske. Hensikten er å hausse denne kvinnens selvbilde, men hva vet hun egentlig om islam? Nei, det sprømålet tør ikke Morken å stille. Han tør antakelig heler ikke å spørre seg selv det samme spørsmålet. For det kunne jo i seg selv være islamkritisk, og islamkritikk er folk Morken noe man skal sky, ja, så redd at han som mektig moderator på Verdidebatt utestenger en islamkritiker fra Verdidebatt for all tid, slev om han mente at kritikken «var innafor». Man skal fykte islamkritikk mer enn islam, det er omkvedet. (Forstå det den som kan stastråd Trine Skie Grande sa for noen få år tilbake at islamofobi er farligere enn islam).

Islamkritkk for Morken ser ut til i seg selv å være ensbetydende med hat og derfor som bevis på en ukristelig gjerning og uttrykk for en holdning som ikke skal tolereres. Ja, ikke engang tanker eller saklig funderte refleksjoner kan tåle lyset i et slikt miljør.

Morken: I første klasse på skolen så hun et kors rundt halsen på biskopen. Hun spurte sin mor om hun kunne bruke symbolet sela. Svaret var nei – fordi hun er muslim.
Bestemoren hennes forbød henne så å spise jesidienes mat, fordi de ikke tilhører «den abrahmiittiske religion». Faren forklarte om Abraham som stamfar til muslimer, jøder og kristne, ikke stamfar til jesidiar og mandearar
Morkens venn – som er muslim, vel å merke -  vil så i voksen alder spise mat på en restaurant eid av en jesid. Han på sin side kunne ikke fatte at en muslim ville spise hos ham, han tok bilde av seg selv og henne og hang bildet på hedersplassen på veggen i restauranten.

Morken er tydelig imponert. Her går en muslim i bresjen for mangfold, dialog og toleranse. Morken mener at dette viser at islam kan forandres, at ingen kan kritisere islam for å være noe fastlagt, eller at islam har «essens». Det er forbudt for Morken å tenke slik – en form for selvsensur som han pålegger andre villig vekk - og han vil at ingen skal ha lov til å tenke nettopp slik: At islam er det islam selv sier at den er, at islam fremfor noen nettopp har essens, en vesensnatur, som ikke kan forandres. Å se det slik blir for vanskelig og farlig for Morken å si og erkjenne. Det passer muligens ikke inn i hans overordnede ideologi eller agenda, en agenda ikke minst den kristendomsfiendtlige og gudløse venstresiden i dagens politiske bilde legger for dagen stadig vekk.

Morken forteller så – overflatisk og tørt konstaterende - om selvmordsangrep i all sin gru. Den islamske staten/al-Qaida kyrkja Sayedat al-najat i Bagdad ble angrepet. 58 døde 80 skadde.

«Då gjekk Masarat Golden, (Morkens venn), til regjeringa», forteller Morken stolt, - og sa at valden kjem frå skulen: Når alle muslimar lærer at minoritetar er truslar mot det sanne – islam, vert det skapt eit farleg ideologisk jordsmonn som ekstremistane utnyttar.

Kommentar: Morken vet sammen med sin venninne med andre ord at «det sanne islam ikke er det sanne islam». Morken og vennen vet hva sann islam er. Det er en meget ambisiøs påstand.

Morken nevner «de abrahamittiske religioner» som er en ideologisk betinget betegnelse på både islam, kristendom og jødedom. En betegnelse som bygger på en grov illusjon og noe man finner beviser for direkte i de islamske skriftene selv, (og her eksisterer det ingen felles-religion). Betegnelsen «elskes» av folk som ønsker å skape en synkretistisk religion, en mulighet som selvsagt islam proper avviser blankt.

At Morken ukritisk utlegger dette uten kritikk og som et foreliggende faktum vi skal ta for gitt og ta som fundament, viser at Morken har liten innsikt og at han mangler vesentlige kunnskaper.

«De abrahamittiske religioner» er en konstruksjon som er blitt populær, men som like fullt er sterkt misvisende og direkte falsk. Når til og med Den katolske kirke bruker betegnelsen, så er det ikke for å konfirmere innholdet, som begrepet eller betegnelsen inneholder, som mange overflatisk tror, men snarere for å delegitimere prosjektet, (se Lumen Gentile). Dette har selvsagt ikke Morken noe sans for. Ideologien bak termen passer ham som fot i hose, fordi det signaliserer dialogens primat over fornuften og den islamske ortodoksi. Og her vil Morken stå på barrikadene og gå i første rekke.

Morken tillater seg å fortsette sine forsøk på indoktrinering: Hans muslimske, kvinnelige venn «kopla til seg religiøse leiarar og arrangerte konferansar» skriver han. «No skal det satsast på undervisning. Med støtte frå Stefanusalliansen vert det oppretta eit eige institutt for studiar i mangfald.
Imamane lærer i praksis ingenting om mangfald, skriver Morken. Ein imam snakkar kanskje til tusen kvar veke, difor er det viktig kva ein imam seier om ikkje-muslimar.

Kommentar: Tenk det, Morken: «Det er viktig kva ein imam seier om ikkje-muslimar». Og hva har en imam å si om ikkemuslimer, dvs kuffar eller murtad, vantro? (I prinsippet skal disse i ilden, hvis de ikke betaler særskatt fordi de ikke er muslimer). Det er bare å lese i Koranen.
Når skal Morken ta det in over seg at koranen trumfer enhver dialog, og at Koranen er Allah’s uforanderlige ord? Tror Morken at imamer kan avvise Koranen fordi Morken og hans venner kommer og ber om toleranse og «mangfald»? Har ikke Morken fått med seg at autoritative lærde ved al-Azhar-universitetet i Kairo bekrefter at IS nettopp utfører islam helt etter boka og derfor helt riktig? Har morken forståelse for at disse lærde faktisk mener at IS ikke er «ekstremistar» - som drep uskuldige? Forstår Morken her at det virkelig dreier seg om gudstro? Tror han kanskje at muslimer er dømt til å ikke å ta sin gudstro på alor, mens han selv kan ta sin gudstro – og sin Gud – på allvor?

Morken: Lærarar får i praksis heller inga undervisning om minoritetar, til og med på universitetsnivå. «Då vi tok dette opp, svarte utdanningsministeren at dette er systemet – som det ikkje kan gjerast noko med», seier Amina Hasan Golden.

Kommentar: «Minoriteter» igjen. Morken makter ikke å skrive at disse minoritetane først og fremst er vantro i islams øyne, ikke minoritetar. Det dreier seg om ulik gudstro, en helt annen Gud, men Morken knytter feilaktig og svært misvisende problematikkens kjerne til «minoritetar», antakelig for ikke å risikere å kritisere Allah og sendebudet Muhammed, (Muhammed kalles for øvrig ikke profet i islam).
Morken synes å foretrekke at kristne blir kalt og selv kaller seg for en «minoritet». I seg selv er dette uttrykk for en krypende holdning, en nedvurdering av kristne og kristentroen. Her skal kristne altså skjule at de tror på en helt annen Gud i forhold til islam. Kristne skal i Morkens tankesystem beskyttes eller reddes ved å kalle dem «minoritet». De kristne skal med andre ord skjule både sin identitet og sin tro. (Det er akkurat det som forlanges av vantro i islam).

Morken fortsetter: «Gjennom det nye instituttet skal representantar for fire minoritetar utforma undervisningsmateriell om eigen religion. Så langt er det laga lærebøker om bahaiar og jesidiar, dei neste blir om kristne og mandearar. I oktober skal muslimske lærde som underviser imamar, inviterast til eit tre månaders kurs. I februar er det mediefolk og politikarar sin tur. I skuleferien neste år er det tid for lærarar».
«Valden og diskrimineringa startar med falske stereotypiar og manglande forståing for og kunnskap om minoritetane», seier Morkens musimske, kvinnelige venn. Muslimar må læra at Irak var Midtaustens første kristne kongedøme, før muslimane kom, forteller hun Morken, som ikke vet at muslimer aldri kan forherlige en nasjon eller en sivilisajson som islam har beseiret. Erobret land kan aldri oppgis eller gis tilbake, ifølge islam.

Morken tror imidlertid at han og hans venninne skal klare å forandre holdningen til alt dette. Helt uavhengig av hva islam som religion sier, påbyr og forbyr, i Allah og sendebudets navn.

«Saman med kristne, jesidiar og andre tar Morkens venn tak for å skapa eit nytt klima for minoritetar i Irak. Det står det djup respekt av», skriver Morken.


Del 3: Bakgrunnsstoff fra «den virkelige verden».

Debattredaktør i Vårt Land, Johannes Morken, ser noen klare tendenser i relgionsdebatten på verdidebatt.no.

– Det jeg observerer, er en generalisering. Det er typisk at det verste fra religiøse tekster blir brukt til å dømme alle som tilhører denne religionen. Dette er en lite legitim kritikk.

Morken mener at dette er med på ødelegge debatten og krenke folk.

– Når man generaliserer om religiøse ut fra det verste i deres religion, er man med på å krenke folk. Det er legitimt å ta opp negative tendenser i ulike religioner, men må ikke ut ifra dette dra slutninger som gjelder alle i en religion.

Han legger også til at det er viktig å drive en debatt om for eksempel islam.

– Noen vegrer seg for å ta debatten om islam, mens andre er med på gjøre debatten generaliserende og krenkende. Det er derfor viktig å presisere hva man kritiserer, og ikke skjære alle over én kam.

– Å såre er uunngåelig
Saklighet er sentralt når man driver kritikk av religion, mener Lars Gule. Han skiller derfor mellom kritikk som er sårende og kritikk som er krenkende. Krenking betyr ifølge Gule å tråkke på noen menneskeverd og grunnleggende rettigheter. Å føle seg såret er noe folk må kunne leve med.

Lars Gule: Islamofobi er et begrep vi trenger og som kan gis et presist innhold

Lars Gule forsvarer her begrepet islamofobi og måten han definerer det på. Han sammenligner det med begrepet antisemittisme som også trenger et presis... FriTanke.no Publisert: 09.12.2008 kl 10:37

Lars Gule forsvarer her begrepet islamofobi og måten han definerer det på. Han sammenligner det med begrepet antisemittisme som også trenger et presist innhold.

Kort til Walid al-Kubaisis innlegg: Han skriver at jeg forsøker å stemple ham med sykdommen islamofobi. Det betyr nok at han skrev sitt innlegg før han hadde lest mitt svar til Ronnie Johanson. Jeg mener altså ikke at Kubaisi er islamofob, men at han har uttrykt seg islamofobt i et foredrag i følge referatet.

Referatet lå ute noen dager før Thorbjørnsrud og jeg ble bedt om å kommentere dette. Kubaisi rettet ikke påfallende feil, hvis han mente det var grunnlag for det. Heller ikke Johanson - som var tilstede under foredraget - påstår at det inneholder alvorlige feil.

Jeg er ellers enig i at det er muslimer og/eller personer med muslimsk bakgrunn som må ha hovedansvaret for å utvikle (eller avvikle) islam. Men jeg har selvsagt ytringsfrihet til å kritisere både islam og urimelig islamkritikk.

Johanson og Azmeh Rasmussen har rett i at islamofobi er et unyansert brukt skjellsord - i stor grad og av mange. Og de har rett i at man kan forholde seg til dette på en annen måte enn jeg gjør. Det er legitimt å «boikotte» ordet, unnlate å bruke det på grunn av lavt presisjonsnivå og hovedsakelig negativt innhold.

Men det er også mulig å gjøre det jeg gjør: ta for gitt at ordet har kommet for å bli, for så å forsøke å klargjøre det begrepet ordet viser til. Altså gi det et faglig forsvarlig innhold.

Derfor forsøker jeg å etablere kriterier som må være oppfylt for at man rimelig presist skal kunne snakke om islamofobi. Ut fra min etablering av tre sammenhengende kriterier er det da også mulig å se at mye islamkritikk slett ikke er islamofobi. Mye islamkritikk er berettiget, men mye er også dumt og fordomsfullt (men altså ikke islamofobi).

På samme måte må vel både Johanson og Azmeh Rasmussen innrømme at antisemittisme er et mye misbrukt ord. Det har blitt et skjellsord som brukes om mye kritikk av Israel og israelsk politikk. Som Azmeh Rasmussen sikkert vet er det «verdt å merke seg at dette er et begrep [israelvenner] i dag bruker bevisst for å fremme sine interesser og kneble sine ideologiske motstandere, særlig [de som forsvarer palestinernes rettigheter]. Det er det samme begrepet som brukes av [Israel] for å svekke ytringsfriheten internasjonalt og kriminalisere [kritikk av Israel]. [Antisemittisme] er blitt det fremste redskapet i en skitten politisk kamp og er ladet med alt humanister og demokrater bør ta sterk avstand fra. Innbakt i [måten begrepet brukes på] er et kollektivistisk syn på mennesket og et statisk syn på religion og kultur.»

Det bør selvsagt ikke overraske at både ordet og begrepet antisemittisme kan misbrukes. Det kan alle ord. Men at ordet misbrukes av Israels forsvarere i et forsøk på å immunisere Israel mot kritikk, forhindrer ikke at 1) antisemittismen er et reelt fenomen og at 2) det er mulig å gi ordet en presis referanse til et meningsfullt og avklart begrep.

Antisemittisme er ikke bare purt og simpelt jødehat, en form for antijødisk rasisme. Også antisemittismen har tre kriterier som henger sammen - akkurat som islamofobien (som kjennetegnes av en klar strukturlikhet med antisemittismen):

a) Overdreven og skjev kritikk av det jødiske og jøder
b) En demografisk argumentasjon - jøder er fremmede, de er et fremmedlegeme, hører hjemme et annet sted osv. - altså er de farlige for oss
c) Jødene er farlige fordi de undergraver våre verdier, konspirerer om å overta verden, kontrollerer makten - kapitalister så vel som kommunister

Kort sagt: Man må ha med alle tre kriteriene for at man skal kunne snakke om antisemittisme. Det er også nettopp frykten for den jødiske konspirasjonen som gjør antisemittismen til en irrasjonell frykt, altså noe mer enn simpel rasisme.

De tre kriteriene henger sammen og forsterker hverandre gjensidig. Det er selvsagt mulig å mene at jødedommen er en like dårlig religion som alle andre religioner, med en brutal terrorist av en gud som styrer verden, med et makthungrig presteskap, religiøse fanatikere som vil sørge for at alle (jøder i alle fall) lever sine liv i overensstemmelse med gudens vilje. Noen ganger kan en slik kritikk bli for sterk eller den kan være basert på gale oppfatninger. Den kan også være fordomsfull. Men det blir ikke antisemittisme av den grunn. Men om man kobler en slik kritikk med frykt for jøder som (etnoreligiøs) gruppe og føyer til troen på en konspirasjon, da vil religionskritikken i sin tur nettopp bli overdrevet og få et antisemittisk preg. Derfor henger kriteriene uløselig sammen.

På samme måte må man altså ha på plass alle tre kriteriene i islamofobi-analysen for at man meningsfullt og presist skal kunne snakke om islamofobi.

Så får Johanson og Azmeh Rasmussen eventuelt være uenig i at dette er oppklarende. Men etter min mening underslår de i så fall - eller de er ikke kjent med - omfanget av den overdrevent kritiske, fordomsfulle, demografiske og konspirative «kritikken» (dvs. hetsen) mot islam som florerer på Internett. Med andre ord ser de ikke fenomenet islamofobi. Det kan de heller ikke uten et fornuftig avklart begrep for å gripe fenomenet. Det kan i neste omgang fort bli deres problem. For man må også ha et sakssvarende begrep om antisemittisme for å identifisere dette fenomenet og problemet. På samme måte som vi trenger sakssvarende begreper for å kunne gripe en rekke andre fenomener og problemer, som for eksempel rasisme.

Lars Gule



Lars Gule, I god tro, Klassekampen:
Mange tror de bedriver religionskritikk når de hetser og trakasserer tilhengere av en eller annen religion, eller når de serverer usanne påstander om religioner. Men kritikk i seriøs forstand er noe annet enn bare negative eller nedsettende omtale. Det handler om vurderinger basert på fakta. Derfor er religionskritikk rasjonell argumentasjon, nyanseringer og etterrettelighet. Den retter seg mot religiøse posisjoner og dogmer (for eksempel predestinasjon, helvete … ).

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar