Redaktør Johannes Morken om fengsling i Iran

Dramatisert innledning

Du hadde jo da fått bevist for deg selv at du hadde vært en særlig begunstiget apostel, et menneske som i særlig grad hadde arbeidet for fred og dialog mellom mennesker, et menneske som alle ville tro var spesielt utvalgt av Gud til å utføre den oppgaven Gud i sin nåde hadde utvalgt deg til.

Men:

Hva hvis du ble konfrontert med disse uheldige faktaene om resultatet av dine fremstøt, hva ville du da ha svart og gjort? Ville du ha «fordømt» dem som kom med disse fakta og beskyldt dem for å være ondsinnede og for å handle «helt uten annen grunn» enn å ville påføre deg og dine disipler smerte og sorg? Ville du ha kalt dem kalde og kyniske? Ville du ansett dem for onde eller ondskapsfulle? Ville du ha beskyldt dem for å tro på noe helt annet enn du selv gjorde, et helt annet evangelium, enn det du selv tror på, selv om dine kritikere hevder at de er like rettroende som deg selv og at de tror på nøyaktig de samme skrifter, og det samme budskapet, som du selv gjør?

 Men dette dilemmaet er kunstig og konstruert, vil du kanskje tenke, for sånt skjer ikke i virkeligheten. Du tenker kanskje «gjerrig», altfor snevert, egentlig vil du ikke ha noen misjon i det hele tatt, og hva da? Må en misjonær virkelig stå ansvarlig for hva som hender med de omvendte? Er det ikke forfølgerne skyld? Kan du være skyldig i deres skyld?

Og dessuten: Du skal ikke tenke det verste om mennesker. Du skal ikke betvile deres edle motiver. Du er ikke tankeleser. Sant nok.

Sekt eller kult?

Når Oppraak blir beskyldt for å tro at han er tankeleser - hvordan kan man forsvare seg mot en slik påstand?

 Slike spørsmål er forbudt å stille i dag. De oppfattes som umoralske, fullstendig unødvendige, ja, direkte onde. Men blir spørsmålene mindre sanne av den grunn? Hva hvis det finnes en metode som kan avsløre selve saken på en litt mindre direkte måte? Hva om vi finner en metode som ikke først og fremst stiller det etiske eller moralske spørsmålet, men går en liten omvei, for om mulig å kunne oppdage andre sider ved dette som kan kaste lys over problematikken i et litt større perspektivet?

Vel, det er dette perspektivet, som altså kan hjelpe oss til å komme nærmere sannheten og virkeligheten jeg forsøker å bringe til torgs ved å «oppfinne» mine teorier om bl a hypermagi og servilt betinget emosjonell korrektehet. 

Det gelder derfor å holde seg unna alt som kan assosieres med magi, spesielt når det gjelder egen person. Man kan rett og slett ikke mistenke seg selv for å være magiker. Det er en helt fremmed tanke. Like vel fungerer mye av det man i dag tenker og gjør nettopp som magi i moderne utgave, som

Skal vi ikke da slippe kjærligheten løs? Skal vi begrense og analysere i hjel alle forsøk på å gjøre det gode, skjønne og rette?

Jeg kunne trekke frem mange eksempler ...

Vi klarer med andre ord ikke så lett å tenke «utenfor boksen». Et forsøk på å tenke utenfor boksen er å introdusere forestillingen om at

 Når jeg tar for meg Johanns Morken, så er det fordi han kan tjene som et godt eksempel på hva det vil si å tenke magisk og dette å gjøre seg bruk av magi, eller bedre:

Kritikk: Johannes Morken presenterer fakta på en god, ja, spennende faktisk, og lett forståelig dramatisert måte. Den litterære teknikken han bruker, kan få folk til å åpne øyene for hva som egentlig skjer i visse muslimske land. Han får frem at Iran driver fiendtlig ytringsfrihetspolitikk, og det som klart kan beskrives som forfølgelse av kristne.

(Hvor systematisk dette skjer, er like vel vanskelig å få tak i, skal man bygge på det Morken forteller, - og det han utelater. Det kan lett bli noe melodramatisk over Morkens fremstilling).

Morken vil ikke fortelle noe om hvorfor islam som sådan spiller en avgjørende rolle i forfølgelsene og brutaliteten. Islam per se og som religion tas ikke opp. Han forutsetter at leseren kjenner islam og dens vederstyggelighet; han vil selv spare seg for den oppgaven det burde være å kritisere islam og å angripe islam i sine fundamenter.

Morken vil ikke ...

Leseren kan lokkes til å tro at Iran er styrt av mennesker med feil og mangler, feil og mangler alle mennesker har og begår, men feil og mangler, og unnlatelser, som alle da på litt sikt kan repareres nær sagt ved å psykologisere dem bort.

Menneskene kan forandres til det bedre, ved at Morken vil at det skal bli flere kristne i f eks Iran.

Morken vil kanskje til og med på neomarxistisk vis gå inn for å endre samfunnsstrukturene og de økonomiske strukturene i Iran for slik å kunne reformere samfunnet til bedre, uten å blande religionene inn. Slik vil han unngå å å fornærme islam. Men også å være taus om islam proper, vil hjelpe, tror Morken.

Morken tror at muslimer som følger Koranen og som er fromme muslimer, er akkurat som vestens mennesker, som er like vanskelig å reformere og like vanskelig å omvende som muslimene. Alle mennesker er imidlertid like gode på bunnen, synes Morken å forutsette. Men Morken får ikke frem at muslimene er like juridisk (ansvarlig) som eksistensielt bundet til islam. Morken vil ikke tro at islam kan oppfattes som uttrykk for virkeligheten og for realitetene selv, slik den nå engang er og alltid vil forbli, og slik den derfor bør være, i henhold til islams egne evigbindende skrifter.

At å bryte med islam av muslimer faktisk kan anses for å avskjære seg selv et adekvat forhold til virkeligheten selv, er noe vestlige mennesker i dag har vanskelig for å fatte, (jeg forsøker å si noe om

Morken vil ikke se at islam er bindene, at islam binder hele mennesket, med hud og hår, legeme, sjel og ånd; at alle muslimer står i et konkret paktforhold til Allah og profeten, hele tiden under trussel om det allahianske helvete, som ikke er et hvilket som helst helvete.

Og han vil ikke forstå at denne relasjonen til guddommen betyr liv eller død for den enkelte troende, og at frafall derfor like naturlig som nødvendig kan straffes med døden, med Allah’s velsignelse.

Morken vil ikke se at Vesens mennesker ikke tenker slik, grunnleggende. For Vestens mennesker er gudsforholdet – i all for stor grad i dag - betinget av de korrekte emosjoner, på en følelsesrelasjon til guddommen.

Morken trøster seg da med at hvis man bare klarer å røre dypt nok ved menneskenes følelsesliv, så vil islam så å si gå over av seg selv, (hvilket selvsagt er en stor illusjon og et stort bedrag, både for ham selv og de han forsøker å nå med «Ordet»).

Morken kan like vel hevde at den form for misjon han bedriver, faktisk virker, at resultatene viser seg og foreligger. All den støtte han får i form av sympati og pengegaver, fra de emosjonelt betinget korrekt servile, blir da selve beviset på at Morken vandrer på de lykksaliges, rette vei. Og hvem kan da kritisere ham?

 En av de viktigste grunnene til at Iran forfølger konvertitter til kristentroen, ligger i selve islam, ikke primært i Irans økonomiske og kulturelle strukturer. Det fins mange land som ikke forfølger kristne som har dårligere og mindre rettferdige strukturer enn Iran. Men Irans konstitusjon bygger ene og alene på Koranen og de hellige ledsagende islamske skriftene. Det vi da må se er, at islam pr se faktisk utgjør et grunnleggende fundament for alle samfunnsstrukturene og alle mellommenneskelige relasjoner i Iran. Strukturene kan ikke skilles fra grunnstrukturen, som er islam. Islam er ikke bare platt hverdags-juss, det er juss stilt overfor muslimenes og hele verden «herre», Allah. Og dessuten ligger alt i Allah’s hender, både godt og vondt. Å forfølge kristne kan anses som en guddommelig plikt og forfølgelsen kan da sess som det ypperste uttrykk for «godhet». Det ligger faktisk innbakt i islam at muslimer skal se på seg selv og andre muslimer som bedre enn alle ikkemuslimer. Islam er grunnleggende dualistisk i så måte.

Det ser ikke ut for at Morken tør å tenke at Allah faktisk produserer det onde, spesielt overfor ikke-muslimer. Men for Morken, som for mange villfarne kristne i dag, ser ikke disse grunnleggende tingene ut til å ha noen særlig betydning; det blir som et hår i suppa bare å nevne dem. Ja, hvis man nevner dem, kan slike som Moren faktisk bli fornærmet på muslimenes vegene, selv om de ikke har bedt om denne «medfølelsen». Det Morken da bedriver, er

For å ta et hypotetisk spørsmål

Svar: Neppe. For Morken er ikke JV, men Morken går inn for å kritisere alle myndigheter som legger begrensninger på religionsfriheten og som forfølger annerledestroende. Ville Morken da kritisere de tyske nazi-myndighetene samtidig som han gikk inn for å støtte vitnenes fremstøt for å omvende fleste mulig? Ville ikke Morken med rette (eller urette) kunne mistenkes for å ønske å sende flest mulig mennesker – JV – i konzentrasjonsleire, slik nazistene sørget for at de ble, og hvor mange døde?

Morken ville ha kviet seg sterkt for å støtte JV’s sterke misjonsforsøk, ikke bare fordi han selv ikke er JV, men fordi han visste at mange som ble omvendte av JV med stor sannsynlighet ville dø, som følge av misjoneringen, i kz-leirene.

 Men hva hvis det er snakk om muslimer som blir kristne i Iran i dag? Vil Morken gjøre alt for å få omvendt så mange muslimer som mulig over til den kristne tro – eller lignende kristen tro – som Morken selv har? Vel, han svarer selv, ved å gjøre dette. Han vil omvende folk slik at de kan blir forfulgt og brutalt behandlet i Iran. (Eller åpne muligheten for det, ved å appellere til det iranske systemets forpliktelser til å respektere religionsfriheten- en mulighet den islamske Kairo-erklæringen, som Iran selv mener er normativ islam, selv utelukker!?

Nå tenker ikke Morken slik. Slik sett kan vi utelukke all autentisk sadisme i Morkens indre liv, i og med hans gode intensjoner.

Morken knytter aldri forfølgelsen av kristne i Iran til islam proper. Troen på muligheten for at dialog skal føre frem ligger under. Noe annet er tydelig vis umulig å tenke for Morken, antakelig del-motivert i dette at han da ikke kan fortsette som pådriver for eget behov for å anvende

Sammen med dialogen hører så toleranse som et must-fenomen, en umistelig tankeforutsetning, en forestilling Morken ikke kan overleve uten. I seg selv bruker han da toleranse som nok et instrument i sin magiske verktøykasse.

Han ønsker å beskytte de kristne ved å frakoble forfølgelsen til islam, i hvert fall er det det han signaliserer overfor norske kristne lesere. I så måte har han sterkt pletter Corriculum Vitae, spør man meg.

Morken overlater de forfulgte selv til å konfrontere islam. (En snedig måte å drive misjon for kristendommen på)?

Han setter da i realitetene de han vil bidra til å omvende seg sine liv i fare. (Noen vil kanskje til og med sette sitt liv i fare med den begrunnelse at de vil beskytte Morken mot forfølgelse – i så fall et fullkomment eksempel på hvordan

Morken om opphisset debatt i Norge og advarsel mot å provosere

Morken appellerer – uskyldig nok, og på sin barnslige og lett nedlatende måte – til innlevelse og empati! Så bra da! Han må mene at vi har behov for skyldfølelse og stadig mer av det, også dette med hans hjel og støtte. For en djevelsk ironi og strategi, en strategi som selvsagt går under radaren og som aldri vil bli nevnt med navs nevnelse i dagens paradigmatisk konstituerte godhets- og emosjonelle korrekthets-hysteri! Korrektheten blir en mulighet for å drive korrekt-hets mot de som gjennomskuer den og som truer selvbildene.

 Morken ser ut til å være veldig opptatt av å spare muslimer for islamkritikk. Dette forutsetter at han selv betrakter seg selv og islam som noen somegentlig ikke er ham selv verdig, noe som ligger for lavt for ham. Han underkjenner da mange muslimer evnen til f eks å tenke selv, til selv å gjøre seg opp en mening om islam tjener lives og kjærlighetens interesser eller ikke. I seg selv er dette hovmod, i tillegg til å være en forkastelig holdning i møte med mennesker generelt. En implikasjon i dette er at Morken advarer og fraråder muslimene selv til å avdekke de destruktive krefter som gjør seg gjeldende i islam selv. Morken bidrar slik til å holde muslimene nede i «underkastelse», noen vil si åndelig og fysisk slaveri. Han overlater da også alle islamkritikk til andre, som da får gjøre jobben for ham, (nok et instrument

Like vel

 Både misjonær og støttespiller blir da egentlig tilskuer-misjonærer, ute av reell kontakt både med seg selv og selve problemet, som ligger langt utenfor dem selv.

Det tragiske i det er at jo mer vi undertrykker islamkritikk her i Vesten, jo mer svikter vi muslimene i de muslimske landene. Man tro at jo mer vi kritiserer, jo dårligere blir forholdene for konvertittene i de muslimske landene. Men kan vi ta dette for god fisk? Overhodet ikke. her dreier det seg om en dårlig skjult ansvarsfraskrivelse, en strategi som passer som for i hose for

Muslimer og muslimske konvertitter utsettes dermed for et dobbeltsvik eller tredobbelt svik,

Det er som om hypemagikerne sier og mener:

Det er Allah’s vilje at de kristne skal underholde alle de muslimske frafalne, fordi de ikke fortjener bedre.

Det er Allah’s vilje at muslimene skal sippe byrden ved å måtte tolerere de vantro og mulig frafalne fra islam.

Det er Allah’s vilje at vi muslimer blir sterkere ved at de kristne tar seg av våre problemer og ved å få de kristne til å føle mer ansvar for å hjelpe de frafalne, slik at vi slipper å ta ansvar for «problemet»  selv (der dette er mulig og et er umulig å ikke reagere ut fra islamske prinsipper, bygget på Allah’s evige og uforanderlige åpenbaringer, påbud, forbud og forordninger.

Muslimer har rett til å bli behandlet annerledes og bedre enn kristne og frafalne muslimer, fordi Allah påbyr det og truer med straff hvis muslimene ikke etterlever denne guddommelig gitte normen.

Slippe kjærligheten løs? Slippe kjærligheten til? La oss lede og dominere av kjærligheten, ja?

Jo visst, men vi skal vite at Gud er en nidkjær Gud. Og vi vet alle litt om hva en sann – i ett og alt god -sjalusi innebærer. Gud er kjærlighet og denne Guds kjærlighet er det som har krav, vilje, styrke, og ja, kjærlighet nok for oss. Gud vil at vi ikke skal misbruke vår fornuft, våre analyseredskaper og vårt uredde møte med løgn og forstillelse. Han vil ikke ødelegge vår beregnende og kreative, ja, varme distanse, der den er nødvendig, i møte med utfordringene, alt for at vi ikke skal svikte Gud og dermed svikte oss selv og vår tro, som vi mer enn gjerne deler med andre, muslim eller ikke.

Men kjærligheten er ikke noe som først og fremst skal tale og virke i vårt pure følelsesliv. De som prøver å fremstå som kjærligheten selv og tror at de inkarnerer Paulus kjærlighets-salme, kan lett gå vill.

Er kjærligheten Gud, eller er Gud kjærlighet? Mange kristne synes ikke å forstå forskjellen - Bondevik m fl

og

Når "de beste" vil la seg lure - Morkens selvforherligelse

Morkens påskebudskap - terror er blasfemi

Viser Morken utrykk for feighet vis a vis Iran? Det er lett å kritisere hva som skjer i Iran, men det skal være forbudt å angripe islam i Norge, ser ut til være Morkens første bud og ledesnor:

 Se Morkens siste i Dagen, den er litt forkortet, fordi den befinner seg bak betalingsmur:

 SYNSPUNKT: I ei mørk iransk natt: 

Det er ti år sidan siste dødsdom mot ein konvertitt – for fråfall frå islam, og den dommen vart fråfallen. Men politikken elles strammar seg til. Fleire sonar straffer på mellom ti og 15 år.

I ein heim i den iranske hovudstaden Teheran: 30 kristne er samla. Dei fleste er konvertittar frå islam. Inn stormar væpna agentar frå Revolusjonsgarden. Dei har handjerna klare.

Vi skulle tru at det shiamuslimske prestestyret hadde meir enn nok med pandemien som offisielt har teke livet av meir enn 15.000 og smitta 300.000. Andre kjelder fortel at offisiell statistikk lyg og at millionar kan vera smitta.

Det hardt pressa styret ser den store bølgja av muslimar som blir kristne, som ein alvorleg trussel. Makta skjelv – og sender spesialagentar ut i kveldsmørkret for å arrestera og truga «fiendane» sine.

30. juni og 1. juli kom ein ny hemmeleg politirazzia. I alt 17 kristne blei arresterte i ein samordna aksjon i tre byar.…

Alle dei 30 i huskyrkja blir førte ned til parkeringshuset. Der ventar fleire politibilar, mellom anna ein varebil med sota vindaugo. Agentane har fjerna bilane til folk som bur der for å gje plass til sine eigne – og for å gjera garasjen om til eit provisorisk avhøyrslokale.

Seks av dei 30 får vita at det er skrive ut arresterordre på dei. Den armensk-kristne leiaren Joseph Shahbazian og fem konvertittar får handjern og bind for augo og blir så førte bort.

Dei andre får mobiltelefonane konfiskerte, dei må fylla ut eit skjema med kontaktinformasjon slik at dei kan kallast inn til avhøyr – og dei må skriva under på at ikkje noko er teke frå dei, trass i at telefonane alt er tekne.

Same natt vart fleire andre kristne konvertittar i byane Malayer og Karaj også oppsøkte av Revolusjonsgarden, …

Organisasjonen Article 18, som har svært god kjelder, går ut frå at razziane vart koordinerte ved hjelp av ein informant som hadde infiltrert gruppa i månader og vunne tillit. 

… Minst ti av dei arresterte er sikta for å ha «handla mot nasjonal tryggleik ved å fremja sionistisk kristendom». Dette er ein vanleg tiltale mot konvertittar og leiarane deira.

… Ein av dei arresterte i Teheran er altså den armensk-kristne leiaren, Joseph Shahbazian (56). Han er ikkje sjølv konvertitt. Den armenske minoriteten er godkjend av republikken og kan, med klare grenser, leva ut kristen tru: Dei må gjera det på sitt eige språk og ikkje på nasjonalspråket farsi. Det er strengt forbode å forkynna for muslimar eller samla og leia konvertittar.

… Joseph Shahbazian har fått eit svimlande krav om kausjon: Kravet er 3 milliardar toman – tilsvarande 1,35 millionar kroner. Ein slik kausjon kan ingen klara for å bli sett fri.

Den siste arrestasjonsbølgja er ein del av ein tilstramma politikk retta mot konvertittar og medlemmar av baihai-samfunnet.

Parlamentet føreslo i juni to tillegg til den islamske straffelova. Dei ville at menneske som vert funne skuldige i «avvikande psykologisk manipulering» i «propaganda mot islam», kan bli stempla som «sekter» og risikera straff med alt frå bøter til døden.

Det iranske vaktarrådet har sendt forslaga tilbake fordi dei meiner ordbruken er for vid og upresis. Men saka er ikkje død.

… Norske parti som no arbeider med nye stortingsprogram, må sjå at overgrepa mot trusminoritetar mellom anna i Iran er svært alvorlege. I dagens partiprogram er fleire parti generelle og lite tydelege i omtalen av kampen for trusfridom internasjonalt, medan fleire – som Senterpartiet, Venstre og MDG – beint fram er tause. 

Norske politikarar må ikkje fortapa seg i oppheta og polarisert debatt om norsk religionspolitikk når overgrepa i eit land som Iran ropar mot oss.

Johannes Morken, redaktør i Stefanusalliansen,  300720 i Dagen

Lars Gule mot SIAN. Muslimer for SIAN

Norsk statsråd blir kvalm av å lese Resetts kommentar­felt etter terroren: - Jeg blir fysisk dårlig

Nå vil Jan Tore Sanner at politiet vurderer lovligheten i noen av kommentarene ….

Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner ble fysisk kvalm da han leste kommentarfeltet på Resett.no etter New Zealand-terroren. Han ønsker at politiet vurderer om de er straffbare. Det skriver Dagbladet mandag formiddag.

For mitt vedkommende, blir jeg «mentalt kvalm» å lese om Lars Gule. Jeg nedlater meg ikke til å bruke Sanners lingvistikk, he he. Jeg holder meg på det åndelige planet, eller det intellektuelt redelige planet, vil jeg påstå. Men jeg kan ikke underslå at jeg føler meg - ikke somatisk kvalm -, men psykisk kvalm, av Gule, -hvis det skulle utgjøre noe vesentlig forskjell.

Så til saken:

Interessen for personen og «forskeren» Lars Gule er normalt ikke på topp, men av og til finner f eks NRK å nevne han i forbifarten, og da nylig i sammenheng med SIAN eller Stopp islamiseringen av Norge.

På annen måte er personen Lars Gule media revnende likegyldig. Og det med rette. For hva er interessant med et individ som til stadighet får rundt og frykter islamkritikk og forsøker å få andre med seg på å frykte like mye som han selv?

https://youtu.be/obFpQYj-MY4 og https://youtu.be/obFpQYj-MY4

https://www.youtube.com/watch?v=obFpQYj-MY4

På snutten over stilles spørsmålet: Hvordan gjenkjennes islamofobi? Og Gule svarer at de som trekker frem taqyia i islam er islamofobe. Gule skjønner ikke at ham da selv erklærer seg som islamofob, og dessuten oikofob.

Snutten er fra feb 2011 og er filmet i ett eller annet kollokvium eller i en eller sal på ett eller annet universitet eller en eller annen høyskole. Tilhørerne hans følge alvorlig med; jeg vil tro at de den gang var litt eldre enn studenter flest. En av dem har vært en aktiv samfunnsdebatt. Han er ateist med nese for religion.

Det pussige er at katolikken og universitetslektor Kari Vogt ikke vegrer seg for å ta taqiya i sin munn. Hun har bl a vært intervjuet om fenomenet i Dagnys 18, så vidt jeg husker, for om lag 5-10 år siden. Hun var imidlertid ikke helt presis og fortalte dermed bare en del av sannheten; det kan ha med tidsbegrensningen for programmet å gjøre. Jeg synes å huske at hun begrenset den lovlige adgangen til å lyve til rent økonomiske hensyn, og knyttet det an mot spesifikt shia-islam, men i Glossary of islam, 2007, s 170, står det svart på hvitt at denne adgangen benyttes av alle muslimer overfor ikke-muslimer. (NB: Glossary’en er skrevet av muslimer!)

Hvorfor er Gule så redd for at ikke-muslimer tar dette begrepet og denne realiteten i sin munn? Han vet jo at det lyves stort sett fra alle hold, i alle sammenhenger og til alle tider, uansett om man er muslim eller ikke.

Det spesielle med taqyia er imidlertid at islam selv legitimerer denne adgangen til å lyve, (under forfølgelse, hovedsakelig). Ingen annen religion gir denne adgangen, så vidt jeg vet. Men det er enda et moment som må nevnes, og det er det viktigste: Adgangen regnes for å være velsignet av gud, dvs islams Allah, og islams budbærer (ikke profet) selv, nemlig av Muhammed selv, som i Koranen er stilt helt på like linje med gud, dvs Allah selv.

Muhammed har dermed en guddommelig hjemmel som ingen andre troende har. Dette setter muslimene i en privilegert posisjon og understreker dualismen i islam: Skillet mellom «oss» og «dem», et prinsipp som sier at muslimer på mange områder har krav på bedre behandling enn ikkemuslimer, (man kan i visse land se at de islamske helsemyndigheter setter en lavere pekuniær pris på ikkemuslimer enn på muslimer).

Når Gule er så redd taqiya, må det være fordi taqyia forbindes med gud, (en gud Gule selv, som humanetiker, ikke tror på, idet han ikke tror at Gud kan eksistere overhodet). Gule kan derfor sies å være theofob, et individ som ikke bare rasjonelt frykter gud, men et individ som lider av irrasjonell theofobi, ved siden av eller paret med islamofobi. Til sammen må disse lidelsene, disse fobiene, være ganske invalidiserende, på en eller annen måte. De kan ha ført han inn i en mental baning – endogynt så vel som eksogent - som gir seg uttrykk ved stadige angrep på saklige så vel som usaklige islamkritkere. Ja, han har gjort det til sitt yrke å studere alt som rører seg rundt islam, frykt for islam og muslimer generelt. Det han gjør er dermed å essensialisere islam og muslimer, fordi å studere islam og muslimer, må innebære en form for kategorisering, dvs tingliggjøring av begge «størrelsene».

Det som gjør at vi som ikkemuslimer må ta dette med taqyia på det ytterste alvor, er at «hjemmelen» for løgnen kommer fra gud selv. Når Gule helt vil at vi helst glemmer taqiya, kan det være fordi han ikke tror på Gud, men dette i seg selv gir ham ingen rett til å ignorere fenomenet. Jeg kommer tilbake til det og en mulig forklaringen på det, straks nedenfor. Men la det være sagt at ateister er mer tilbøyelig til å ta Gule for god fisk enn det gudstroende er, hva enten de er kristne eller muslimer. Ateismen i seg selv later til å lukke ateistenes øyne for det essensielle i islam og derfor makter ikke ateister – og de fleste på venstresiden – å fatte hvilke potensiale for destruksjon som kan ligge islam. Ateister klarer ikke å se dramatikken i dette. Deres implisitte bias – tilegnet eller «medfødt» kan komme ut på ett - hindrer dem fra å ta store, viktige virkelighetsdimensjoner innover seg. De fremtrer derfor som langt fra hele mennesker. De mangler noe, for å si det slik. De dømmer seg selv til en overflatiskhet vi andre ikke fortjener, men som de ivrig forsøker å prakke på oss, uten at vi ber om slik «hjelp».

Gule ser på islam og muslimer som studieobjekter, mer enn som levende organismer og personligheter eller rett frem personer, slik jeg oppfatter det.

Han tar sterkt avstand fra å tillegge islam agens, men det er nettopp det han gjør: Han tillegger islam agens uten å forstå at posisjonen hans – som forsker og evidensnevrotiker – faktisk og funksjonelt tvinger ham til det, i kraft av studiet og posisjonen selv. Grunne til at Gule ikke ser og erkjenner dette, må være at han har pådratt seg et sterkt nevrotisk forhold til islam og muslimer. Derfor går han med nebb og klør i alle sammenhenger hvor han slipper til inn for å beskytte islam og muslimer, kanskje idet han skimter at muslimer ikke kan «generaliseres» som kun studieobjekter. Gule forsøker med andre ord i visse sammenhenger å legge fra seg forskerfrakken, for om mulig å forstå islam og muslimer på en mer personlig måte, og ikke bare ut fra perspektivet som et kaldt og nøkternt eller ting-lignende «individ».

Gule er dessuten snar til å snakke om fascistoide islamforståelser, altå fascist-lignende, ikke direkte fascistiske forestillinger. Han snakker aldri om islam per se, om islam som en essens. Han nekter å se at islam faktisk kan vesen-bestemmes. Han nekter seg å forsøke å komme med en substansiell definisjon av islam, et symptom blant flere på i hvilke grad han utviser tydelig tvangspregede holdning overfor islam og muslimer, slik jeg ser det. (Manisk her, er en lite dekkende term).  

Men det nytter ikke bare å snakke om tvangspreg og vegring for substansielle definisjoner her. Vi må dypere, vi må gå grundigere til verks. I en ikke ubetydelig grad gjelder det jo vår alles fremtid. 

Vi kan med fordel utvide synsfeltet for å få en bedre innsikt i og forståelse av hva dette komplekset dreier seg om, sett i et litt annet perspektiv enn det som bringes til torgs, både i gammel- og nymedia, som ennå ikke har oppdaget mine tanker om hypermagi og hypermagikere og hvordan og hvorfor denne magien og disse magikerne opererer og får lov til å dominere diskursen, uten at noen evner å ta til motmæle mot dem, på en mer fruktbar, fleksibel og sannhetssøkende måte. Og dessuten: Gule opptrer mer og mer som en slags monolog in personae. Han bringer tankene hen på en monolitt, en betegnelse mange brukes for å beskrive Allah selv. Kanskje Gule har en implisitt positiv bias overfor Allah og budbæreren (profeten)? Et gudskompleks, med andre ord+

At Gule nå advarer muslimer mot å delt i en åpen og offentlig debatt om islam med SIAN, viser ikke bare at han er islamofobi, men at han også er en hypermagiker som benytter seg av magi mer enn av retorikk, og frykt som et våpen mer enn som et saklig argument. Han bruker magien og dette våpenet for å forsvare seg selv, slik at han bedre kan fornekte hva han egentlig driver på med og hva hans underliggende motiver er. Gule suggerer via magi, ikke fornuft. Alt han kommer med er «ledende» spørsmål i form av det han selv antar er saklige problemstillinger. Strategien han velger er en personlig forsvarsmekanisme i full blomst og det motsatte av hva man skulle kunne forvente av en forsker, nemlig et åpenhet i forhold til hypoteser. Gule konstaterer, han spør ikke og sik umuliggjør han jo selve hensikten med den påtenkte debatten, som bl a er et ønske om dialog, dvs fri og tvingen meningsutveksling. Det er i sannhet befriende å se at muslimene nå selv åpner for en slik strategi og dette er et tegn på at muslimene selv ikke er så islamofobe som mange til nå har antatt, i og med at det har vært få muslimer som har dristet seg til å kritisere islam offentlig på et mer saklig og vitenskapelig nivå.

De muslimene som nå har tatt initiativ til en debatt med SIAN kan sies i hvert fall «underbevisst» å ha forstått at slike som Gule har drevet med noe i sitt hat og sin irrasjonelle frykt mot islamkritikk som de kanskje ennå ikke helt har klart å formulere, men som de like vel forstår, akkurat på samme måt somjeg forstår det, men da via å innføre begrepene hypermagi og hypermagikere. Disse muslimene ser antakelig umiddelbart og intuitivt at Gule forsøker å hjelpe islam og muslimene ut fra helt konkrete egeninteresser, og i og med selve den private interesse Gule som individ har for å fremstå som moralsk overlegen og derfor som spesielt «god», inkluder fraser som rettferdig, frigjørende, antirasistisk, på de svakes side osv osv.

I kort klartekst: Gule er hypermagiker fordi han trenger å tilegne seg den makt et reelt eller antatt offer har for hjelp og støtte, uten at dette offer selv ber om en sik støtte og hjelp. Et offer sitter alltid på en makt; selve offertilstanden påkaller aksjon – og bruk av krefter energi både fysisk og mentalt - fra dem som ikke befinner seg i en slik offertilstand og som har en viss kontakt med sine egne mer eller mindre dårlig samvittighet for ikke å «ha gitt mer til de fattige og utstøtte», som det heter i den kristnekulturkrets.

Hypermagikere spiller på umiddelbare emosjoner mer enn på fornuft, på vilkårlighet mer enn distansert engasjement g planlegging. Spesielt utsatte for hypermagien og hypermagikernes strategi er mennesker som trenger en ideologisk krykke å holde seg og forholde seg til, et mer eller mindre fiktivt fast punkt, ikke minst for slik å  kunne utvise den hjerteligste lojalitet mot egen gruppe. Slik understøtter hypermagikerne disse menneskene – som er magikernes offer – sitt behov for å kunne etablere og konservere sin identitet. Dette forsterker i sin tur disse ofrenes behov for å skille mellom «oss» og dem», - en teknikk som islam som institusjon – eller guddommelig gitt konstitusjon - faktisk fremmer uten blygsel og i full åpenhet. I seg selv fremmer denne dynamikken at det utvikles blindflekker ofrene ikke makter å se, ja, de nekter seg å se at det hypermagikeren faktisk gjør mot dem, er å frata dem blikket for at hypemagikeren faktisk ikke arbeider for andre enn ham selv. De utestenger seg helt fra den mulighet at de virkelig ofrene ikke ber om hjelp i det hele tatt.

Hypermagikerens ofre forutsetter som en sannhet gitt en gang for alle at ofrene virkelig trenger hypermagikerens hjelp. De ser ikke at denne magikeren har gjort de hjelpevillige til sine egne ofre. Disse går nå ut fra som noe selvsagt at de må hjelpe, skal de kunne regnes som «fæhige» i « den gode magikerens» øyne, og som moralsk uangripelige.

Dette er selvsagt selv oppskriften på en tragedie. Hjelperen viser seg å være det egentlig offer. Med en hypermagiens hjelp som bare hjelper seg selv og som bare fremmer sine egne interesser, uten at noen våger å se det. Slike kan ikke tenke seg at de selv er blitt gjort til ofre, og dertil ofre som fortsetter å forutsette at de virkelige ofrene trenger deres hjelp, selv om nettopp de betakker seg for en slik hjelp, fra slike personer, fordi de ser poengene, (m de nå ikke ennå vet å formulere fornuftige og fruktbare begreper som kan forklare relasjonen og kaste nytt lys over hvordan «det hele» virker.

Hypermagikerne på sin side har intet å unnskylde, intet å innse, intet å beklage. Han fortsetter sine overgrep i den tro at han nærmest har en guddommelig rett til å føle seg guddommelig privilegert en gang for alle og for alltid.

Lars Gule definerer ekstremisme slik: «Deskriptivt ekstreme posisjoner handler om posisjoner som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om den empirisk observerbare og analyserbare virkeligheten. Deskriptiv ekstremisme handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk forankret, virkelighetsoppfatning som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om virkeligheten.»^[6]

«Normativt ekstreme posisjoner er posisjoner som avviker sterkt fra omforente og godt begrunnede etiske, moralske, juridiske og politiske normer. Normativ ekstremisme handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk-filosofisk forankret, oppfatning som avviker sterkt fra våre best begrunnede og godt omforente etiske, moralske og politiske normer.»^[7] her

Som nesten alle vil forstå, er Gule’s definisjoner godt anvendelige når det kommer til islam proper, se relevante linker under.  

Men dette kommer ikke frem i media og Gule gjør svært lite for å få oss til å se det, og ta konsekvensen av det, og at han selv, som altså «hater» islamkritikere og er reddere for SIAN enn for islam, underslår et viktig og essensielt aspekt av de definisjoner han selv setter opp.

Egentlig er det SIAN som mest konsekvent faktisk anvender Gule’s egne definisjoner. Og så advarer altså Gule mot SIAN? Noe altså flere prominente muslimer ikke gjør: De inviterer tvert imot til åpen debatt.

Ved å advare på denne måten gjør Gule muslimene en stor bjørnetjeneste. Han betrakter muslimer som ute av stand til å forsvare islam proper. Han ser ikke at islam er «come of age» i Norge. Han vil ikke engang gi dem sjansen til å vise hvor dyktige de er og i hvor stor grad de støtter islam. Han er ute etter selv høste æren for liksom å ha belært rett og riktig om islam til befolkningen. Når skal det gå opp for Gule at muslimene selv er i stand til å forsvare seg selv? Når skal han innse at det han driver på med er langt mer hypermagi enn forskning og genuin apologi?

Ur fra den omtale saken har fått bl a på Urop, går det frem at muslimene er begynt å sette seg til motverge mot den form for hypermagi Gule bedriver. Gule er i ferd med å bli grundig avslørt som en egodriftig sjarlatan og ikke stort mer. Jeg legger inn under linkene til andre relevante saker her på bloggen, utdrag fra oppslaget bl a i Utrop: 

Se om Gud, gule og ekstremisme her

Muhammed off the hook? -  profeten og islam som ekstremistisk i seg selv?

Essens eller ikke-eksistens, det er spørsmålet

Om Obama, Sokrates, Storhaug, Janus, Gule, Heraklit m fl her

Er religionsdialog mulig?

Se innledning til "Synden og syndene i islam og kristendom" her

Magi over religion? Religion over magi? - her med mange lenker

Blanchard og drepende hypermagi her

 Allah ikke hellig - om gudsforestillingen i islam og kristendom

Kristentroen er klart ekskluderende her

Man kan korrelere Gule til "games scandinavians play"

Menneskeverd og natur-rett på apropriasjon

Om relativisme, toleranse og hypermagi her

Om "Stanghelles paradoks" her

Nødvendigheten av å tenke juridico-religico her

På et lite sted i Norge

Fremtidens terror i Norge

Nazistene sa, kommunistene sa - hva sier islam?

Norge - trygghetens hus - al amin

Imamskolen - slik straffer islam

Islam betyr ikke hva de fleste muslimer tror

Bangstad - intellektualitet som bevis

Islam - umulig for muslimer?

Sosialister flørter med døden - hvorfor islam er seigere og sterkere enn kommunismen

Har muslimer plikt til å hate? - sine egne - drep dem osv

Hva ville Hitler ha gjort? Rasismens mange ansikter

Forskere og forkningsblindhet - SAP og juridico-religico

Det nye Vi'et - SAP, juridico-religico

Om Karen Armstrongs illusjoner

Sprø? Kan du avtale Gud?

Hvem sier du at Allah er? Allah skapt av Muhammed?

Tankeforutsetninger og det juridico-religico

Bare 20% sharia

Mer om hypermagi og emosjoner på villspor

De ti bud, følelser, hypermagi og hypermoral

Relativismen og toleransens 7 feil, et farlig landskap, Hume m fl

Om angsten for demokratiet og ytringsfriheten

Den emosjonell kvalme brer om seg

Hva har muslimene å se frem til i Norge - om 30 år?

Se om Gules mulige rasisme og ideelle fordring her   

Se følgende grundige om hvordan hypermagikerne kan ødelegge debatter og hindre den frie meningsutveksling og vårt demokrati på sin «underfundige» og manipulerende og uavslørte hypermagiske måte:

Johannes Morken og Morten Horn revisited

Her følger opslagene:

Lars Gule reagerer på at Sian inviteres til debatt om islam: – Gir rasistene legitimiteten de ønsker

– Et slikt arrangement bidrar til å normalisere Sian. Dette burde ikke Yousuf Gilani ha gjort, sier ekstremismeforsker Lars Gule om at lokalpolitikeren i Drammen vil ha islamkritiske Sian med i debatt om islam.

Lars Gule mener det er viktig å unngå å gi oppmerksomhet til rasistiske grupper som Sian. Her står han under en markering på Eidsvoll plass mot muslimhat og terror etter hendelsene i Al-Noor Moskeen i Bærum.

Lars Thorsen, sian på face, 290720: :

Lars Gule definerer normalitet der flertallet befinner seg. Realiteten er at flertallet er enige med SIAN mht islam. En debatt vil derfor ikke gjøre oss mer normale enn vi allerede er. Det er et faktum at debatt, dialog, meningsbrytning, sannhetssøken er forutsetninger for et fungerende demokrati. Allmennheten er ute av stand til å fatte kvalitativt gode beslutninger dersom de nektes tilgang til informasjon. Redselen for at folk skal eksponeres for frie ytringer er usjarmerende, Gule.

– Dumt å invitere SIAN til islam-debatt

Av Eva Alnes Holte, 29.07.2020

Yousuf Gilani, lokalpolitiker og tidligere varaordfører i Drammen, har invitert Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) til debattmøte om islam. Det burde han ikke ha gjort, sier ekstremismeforsker Lars Gule til Vårt Land.

– Et slikt arrangement bidrar til å normalisere SIAN, sier  Lars Gule. Han mener denne type dialog gir rasistene legitimiteten de ønsker seg.

Yousuf Gilani er eks-lokalpolitiker i Drammen og tidligere varaordfører i byen.
Han har tatt initiativet til å invitere Stopp islamisering av Norge (SIAN) til et debattmøte på sensommeren. Tidligere i juli har de hatt et forberedelsesmøte.

– Ingen kan være nøytrale til rasisme

Lars Gule mener at en privat dialog ville vært noe annet enn et offentlig debattmøte.

– Det foregår også dialogarbeid mellom religiøse grupper, så hvorfor er det vanskeligere mellom anti-islamister og muslimene? undrer han og fortsetter: 

– Livssynsdialogen vi har hatt i Norge, har vært nyttig, blant annet fordi det har vært en gjensidig anerkjennelse av likeverdighet. Møtet Gilani har tatt initiativ til innebærer imidlertid at rasistiske standpunkter blir gjort likeverdig med anti-rasistiske. Det er de ikke. Rasismen og islamofobien anerkjenner ikke alle menneskers likeverd, sier han. På spørsmål fra avisen om hvorvidt en nøytral ordstyrer kan bidra til en god dialog, svarer han at det bare vil bidra til å legitimere SIAN. 

– For ingen skal være nøytrale til rasisme, poengterer han.

– Partene er for ulike

Vårt Land har innhentet kommentarer fra flere. Shoaib Sultan, tidligere spesialrådgiver i Antirasistisk Senter og tidligere leder for islamsk Råd mener dialogen ikke er ideell når partene er så ulike. Han har ikke tro på at møtet vil føre til noe positivt.

– En slik dialog vil ikke føre ikke frem. Grupper som SIAN har et veldig negativt syn ovenfor muslimer, en slik dialog vil derfor kun bidra med å legitimere synspunktene deres, sier han til Vårt Land. 

Positive til debattmøtet: Hanna Barth Hake, daglig leder i Kirkelig dialogsenter i Oslo, mener  imidlertid at et slikt møte er et godt initiativ for å gi bedre forståelse mellom partene. En endring i synet på hverandre ikke skjer på et møte alene, men er en prosess som vil ta tid, mener Barth Hake.

Senaid Kobilica er også positiv til debattmøtet. Kobilica, som er sjefimam for det Islamske fellesskapet Bosnia-Herzegovina og leder for Muslimsk dialognettverk (MDN), tror en slik dialog kan gi bedre forståelse til tross for sterke motsetninger. 

Imamen mener likevel at partene burde brukt mer tid til å bli kjent med hverandre før de arrangerer et offentlig møte.

– Vil gi kunnskap om islam

Yousuf Gilani sier til Vårt Land at han fremdeles mener at et offentlig møte med SIAN er en god idé:

– Dialog er noe av det viktigste man kan gjøre for å gi bedre kunnskap og forståelse. Sian kommer nok ikke til å endre meningene sine, men det er viktig å gi dem korrekt informasjon om islam, sier han.

Han mener at et slikt møte kan bidra til å redusere tilhengere av høyreekstreme teorier ved å gi kunnskap om islam og muslimer. 

Yousuf Gilani sier til Vårt Land at han har fått veldig mange positive tilbakemeldinger og det er flere som er enige om at en slik dialog er viktig. 

Kilde : Vårt Land

https://www.utrop.no/nyheter/nytt/223599/?fbclid=IwAR2QFc4QtOjdeEPM3jQTKoJ7IuoanTJT949gFetkUmmS9EcqixSykiGo3XA