Vi tar for oss «litt»
Wüller i dag: Er islamkritikk rasistisk?
Da jeg kom over Frode
Hellands bok «Rasismens retorikk», ble jeg først forbløffet. Her er et helt
kapittel, over en tiendedel av boken, viet en håndfull avisartikler jeg hadde
skrevet for fire-fem år siden. Hadde han virkelig så lite å ta av, tenkte jeg,
da kan det ikke være mye rasisme i Norge. Men mer seriøst: Heller ikke etter å
ha lest kapitlet hans klarer jeg å få øye på noe som minner om rasisme i disse
artiklene.
Utgangspunktet for mye av det jeg skrev, var
et såkalt Åpent brev til Baghdadi, forfattet av 126 internasjonalt ledende
muslimske teologer, med kritikk av IS. Ifølge en del framtredende norske
muslimer representerte dette et ekte, moderat alternativ til islamsk terrorisme,
og de som hevdet noe annet ble beskyldt for å fare med løgn. Jeg gjorde da
oppmerksom på to viktige paragrafer i brevet: I mine øyne er det Helland som
reduserer individet til gruppemedlem, når han forsvarer de konservative
muslimene og nedtoner menneskenes rasjonelle autonomi … Med det underslo
jeg slett ikke at henvisningen til hudud-straffene var supplert med en klar
kritikk av måten IS praktiserte dem på, gjennom strenge krav til bevisføring og
barmhjertighet i straffeutmålingen. Like fullt vil det tenkte kalifatet være et
ufritt samfunn der man lever på teologenes og de troendes nåde, hevdet jeg, og for å provosere fram litt debatt sammenliknet jeg det med hva
jeg kalte «moderat steining» i Afghanistan etter Talibans fall i 2001. Der gikk
man i visse tilfeller over til å bruke småstein slik at ofrene fikk en sjanse
til å slippe unna. Se hele
artikkelen her: Khrono
Hm. Er professor Wüller redd for å
essensialisere islam?
Vårt bidrag kommer her: Har islam flere sider, masker
eller dimensjoner? Har islam essens?
Det kommer an på hvordan man oppfatter «tingen». Og
hvilke mottakerapparat man har, og hva man vet, eller kan eller ikke kan vite.
Men det kommer i høyeste grad også an på hva «tingen» i seg selv sier.
Emanuel Kant viste til en oppfatning som sier at man kan
«kjenne» tingen slik den manifisterer seg «for meg», men ikke tingen «i seg
selv». Tingen i seg selv er «ne» som ligger utenfor «vår rekkevidde». Vi kan
ikke vite noe eller kjenne tingen i seg selv og grunnen er at hjernen vår ikke
er konstruert for det. Hjernen vår er tvert imot konstruert slik at det fra
naturens side blir helt umulig for mennesket som sådant å kjenne tingen som
sådan. Et eksempel som ofte brukes for å illustrere dette er at vi kan oppfatte
elektrisk strøm slik den fremtrer og slik vi opplever den privat, så å si. Men
vi vet ikke hva elektrisitet er, som sådan, som «ting i seg selv», og
elektrisitet kan vi ikke bevise annet enn som erfaring. Vi kan f eks heller ikke bevise Gud, for Gud
er «i seg selv» er ubevislig: Skal vi kjenne Gud, vite hvem han er, må Gud
åpenbare seg for oss etter sin egen frie og gode vilje. Spørsmålet er da: Er
det vi som projiserer Gud – fra oss selv – eller er det Gud som så å si
projiserer seg selv, via åpenbaringen?
Vel. dette er et høna-og-egget spørsmål Svaret ligger i
muligheten for dette å dette å tro. Ja, så lenge Gud ikke lar seg bevise, har
naturen vår, vår essens som menneske, åpnet veien for tro der viten ikke lenger
strekker til. Tro på beviser er ingen tro. Troen er tro på det ikke-bevisbare.
Vi må ikke bare tro at Gud eksisterer, vi må også tro at han har åpenbart seg,
og at han fortsatt lar seg åpenbare. Vi kan dermed si at det største er troen,
nest etter håpet og kjærligheten, for Gud selv er kjærlighet (og ikke
«kjærlighet er gud»).
Vi kan altså ikke vite noe om tingens essens, annet enn
som en definisjon av hva tingens essens er, og definisjonen i seg selv er for
så vidt menneskeskapt. Den kan da også uttrykke det relative i dette. Min gud
er ikke slik din gud er, hører vi. Vi snakker da om attributter eller
egenskaper. Vi kan si at en tings vesen er et konsept om hva det er som gjør
tingen vesensforskjellig fra andre ting (eller fenomener som f eks gud). Men vi
mener samtidig da at tingen eksisterer utenfor oss, som en «ting i seg selv»,
ikke bare som en «ting for oss». Ifølge Kant bestemmer menneskets hjerne hva
tingen er for oss. Vår hjerne eller kognitive kapasitet, inkludert kreativitet
og fantasi, er det som bestemmer hvordan verden er og hvordan den virker, og
ja, det er hjernen som bestemmer hvordan vi svarer på spørsmål om hva, hvor,
hvorfor og hvordan – tingene er. (Men dette utelukker selvsagt ikke objektiv
vitenskap, idet tingen for oss jo er tingen selv, kan vi si, litt paradoksalt).
I det gamle Grekenland oppsto det en diskusjon om
viktigheten av å se hva en tings vesen var. Sofistene hadde et ganske flytende
forhold til mennesker, fenomener og ting. De mente at en ting like godt kunne
være en helt annen ting, på en og samme tid, under ett og samme forhold.
Aristoteles ville ha en slutt på den forvirringen som kunne oppstå med en slik
erkjennelsesmessig grunnholdning. Han formulert derfor noen førsteprimisser –
eller orienteringsregler i forhold til virkeligheten – (som i seg selv ikke lot
seg bevise, akkurat som Gud ikke kan la seg bevise). En ting kan ikke være både
A og ikke-A på en samme tid og en og samme gang, og dette prinsippet eller
denne tankeforutsetning har til nå vært en av de vesentlige prinsipper den
vestlige sivilisasjonen har vært bygget på siden. Prinsippet har gikk verden en
mulighet til å forholde seg til verden og virkeligheten på som gjorde det lettere
å forholde seg til tingene, menneske og fenomenene enn det hadde vært å
orientere seg på uten dem. Prinsippene, enda så enkle og for så vidt ubetydelige
eller uvesentlige de kan høres ut, brakte på en måte Logos eller fornuften inn
i tilværelsen, og dette begrenset sofistene mulighet for å påvirke folk med
forvirrende påstander og fremstillinger.
I Det nye testamentet heter det at Kristus er Logos, et
begrep som ikke bare betyr Ord, men også fornuften, eller Visdommen. Det ser ut
for at Det nye testamentet har lagt til grunn Aristoteles’ førsteprinsipper som
grunnprinsipp eller grunn-mal for oss mennesker slik at vi kan forstå og
forholde oss virkeligheten på en fundamentalt mer rasjonell og ikke minst mer
forutsigbar måte enn de sofistene kunne. Vestens mentale og underliggende eller
transcendentale konstitusjon dikterer så
å si den verden og det verdisyn mennesket i Vesen har bygget på. Fenomenene, og
våre konsepter eller filosofiske prinsipper dikterer den dag i dag hvordan v
skal se og forholde oss til livet på. For så vidt kan vi si at Vesten er og har
vært basert på vesensforskjellige prinsipper enn resten av verden og noen vil
forklare Vestens fremgang og unike posisjon på koden ut fra denne fundamentale
forutsetning. Vesten er og har – med andre ord - vært vesensforskjellig fra
elle andre kulturer og sivilisasjoner. Vesen har et eget vesen, eller en egen
essens.
I dag vil toneangivende akademiske og intellektuelle
angripe denne forestillingen om et eget vesen eller en egen essens, særlig når
det kommer, ikke primært til Vesten, men til Islam. Det har vært om å gjøre for
eliten å tvinge folk til ikke å betrakte Islam i forhold til en essens. Å
essensialisere islam, blir ansett for identisk med å essensialisere muslimer,
dvs dette å sette muslimer i en bås eller kategorisere alle muslimer inn i en
rigid, uforanderlig boks. Det er faktisk blitt straffbart å gjøre dette. Fordi
man nettopp antar at islam jo ikke har noe essens. Islam skal ikke betraktes
som en fast størrelse eller en uforanderlig tanke eller tros-bygning. Hvis man
tenker i slike baner, gjør man seg faktisk til en forbryter, til et menneske
som handler lovstridig og til et menneske som fortjener straff, fysisk så vel
som mental straff.
Det
spørsmål "de toneangivende" ikke tar opp, er spørsmålet om islam virkelig har en
essens eller et eget vesen som kan gjøre det mulige å skille islam fra alle
andre fenomener og samtidig bestemme på en tydelig måte hva denne essensen
bestå i og av, ut fra positivt gitte kriterier. Implisitt her ligger en
irrasjonell frykt for at islam virkelig skulle ha et vesen eller en essens, for
hvis islam skulle ha en slik essens
eller et slikt vesen, ville dette
medføre at alle muslimer ville kunne kategoriser under en definisjon av denne
essensen eller islams vesen, og dette er ikke mulig og bør heller ikke være
det, ifølge «de toneangivende». Det de toneangivende da gjør er å definere
islam som «en ting i og for seg selv», en «Ding
an Sich», som vi egentlig ikke kan vite noe som helst om og som vi heller
ikke bør ta høyde for å tenke eller tro noe om at vi vet noe som helst om. «De
toneangivende» slår dermed an en absolutterende tone som gjør det normativt å
betrakte islam som uten essens og vesen. Vi skal hverken kunne eller ville essensialisere
islam, med andre ord. Det er forbudt. Og dessuten ligger det utenfor vår
rekkevidde å si noe ontologisk om islams essens og vesen!
Men hvor sier islam selv at det er forbudt å essensialisere
islam? Sier ikke islam selv at islam nettopp har essens, og at denne essensen
kommer til den troende i form av en endelig gitt, uforanderlig og uforbederlig
en gang for alle åpenbaring – fra den allmektige Allah selv, via engelen Gabriel
og hans profet Muhammed? Gjelder det ikke for verdensberømte islamske lærde at
de bør og må og vil og kan nettopp befatte seg med og få fatt i og grep om å komme
til kjernen i islams vesen?
De prominente gjør det altså forbudt på normativt grunnlag
å betrakte islam som en essen, eller som dette å ha et vesen. De umuliggjør
dermed både de logiske grunnprinsipper kristendommen og Aristoteles’ innsikter bygger
på. Man kan si at de dermed truer Vestens fundamentale eksistensgrunnlag og de
tankeforutsetninger Vesten som sivilisasjon er helt avhengig av, for å kunne
fungere, ja, eksistere overhodet.
«De prominente» – vår falske elite - har gjort seg fullstendig
selve sofismen i vold og blitt sofister, hverken mer eller mindre. Og dessuten:
Den selvinnlysende og «for så vidt» ubevislige påstand og logisk uangripelige setningen
at A kan ikke være A og ikke-A på samme tid blir nå av de prominente gjort ugyldig – ved lov. (Dette er postmodernisme på
blodig alvor). Dessuten: De tør ikke betrakte islam som «begrep», dvs som en
autentisk «Ding an Sich», fordi vi jo
ikke kan bevise at Ding an Sich eksisterer;
de vil formentlig nok ikke gå så langt som til å si at vi heller ikke kan forutsette
at islam eksisterer, men det er ikke langt fra. Det er det deres eksperiment,
deres strategi og deres prosjekt går ut på (fordi dette jo også er bestem i EU-
relasjoner). Men hvordan kan det gå an å ha et uanstrengt forhold til islam
hvis man kun forutsetter at islam bare kan eksistere som et fenomen kun «für Mich»?
Og heller ikke dét engang, siden det nå
ifølge de prominente bare er deres egen
«für Mich» som skal gjelde normativt? Det de prominente gjør da er indirekte å
forby uhildede «für Mich» beskrivelser og oppfatninger av islam, dvs
oppfatninger og beskriver som de selv ikke er i stand til å levere. De
prominente røper dermed at de opererer med en absolutt «Din an sich», dvs en
ting eller et begrep de selv altså ikke tror eksisterer, ja, som de forutsetter
ikke kan eksistere – for å angi det paradoksalt, forståss! (Hvilket jo i seg
selv er ekstremt «self-refuting», kontradiktorisk og kontrært på deres egen
kognisjon).
Det samme gjelder Kant. Både Aristoteles og Kant er
opphevet, tror de prominente. Det fins intet «tingen i seg selv», eller «Ding an Sich», og heller ikke «tingen
for meg» eller «Ding für Mich». Bort
sett fra de prominentes egen «ting i seg
selv», som de mener bør bli et obligatorisk «tingen for meg». De prominente har dermed gjort seg til absolutte
herskere i et metafysisk univers som de faktisk – og i praksis - nekter for
eksiterer i det hele tatt! De har gjort seg til talsmenn og representanter for
en Stat som egentlig ikke er noen annet enn den Staten Platon beskrev, en stat
som skulle styrt av filosofer, slik de prominente selv tar mål av seg å være,
en stat som tvers igjennom er autoritær, ja, fascistisk, gjennomregulert for
alle forhold, kollektive som private.
De prominente har gjort seg til diktatoriske emokrater som vil bestemme hvile
emosjoner og følelser vi skal ha. De prominente har gjort seg til hegemoner
eller diktatorer med uinnskrenket makt til på emosjonelt grunnlag til å herske
over liv og død og mennesker av kjøtt og blod, i alle sammenhenger, en stat som
for så vidt kan identifiseres med Islam som sådan, som en «stat» med en
absolutt og uavhendelig autoritet som hverken kan forandres eller forbedres,
fordi den allerede i utgangspunktet jo er en ideell stat i ening ideal statsform.
De har gjort staten og seg selv til en mekanisme, ikke til et organisk vesen.
Og hva har de gjort islam og muslimene til? Jo, til
troende på en tro helt uten vesen, og derfor også helt uten «kjerner». De har
dermed pålagt muslimer verden over å avsatt både Allah og Muhammed til sine
guder, til det absolutte fundament muslimene jo sverger til og tror på. De har
faktisk undergravd både Vesten og islam i og med at de har fratatt alle
mennesker den erkjennelse at tingene faktisk har «vesen» eller essens. De har
forsøkt å skape en verden bygget på intet og de har gjort dette normativt, og
ikke bare deskriptivt. De har dermed gjort seg til eneherskere og despoter, og i
tanken til diktatorer verre enn noen annen diktator verden historisk har sett
til nå. De synes å lide av ett syndrom: Det jeg vil kalle «det
anarkistisk-monistiske syndrom». De har satt seg opp en Gud som er meget lik
hvis ikke identiske med dem selv, alle hver for seg, i den tro at dette av seg
selv produserer en overgud, som er så mye snillere enn alle andre guder, og
bare så enda mye mer snill enn alle de som forsøker å holde hodet over vann og
tunga rett i munn og sinn ved å essensialisere islam (uten dermed å ville sette
alle muslimer i en bås og under kategori, og uten å ville frata muslimen status
som individ med visse uavhendelige rettigheter, rettigheter han riktig nok ikke
har i islam proper, men som han kan skjenkes i og via Vesten og den kristne
sivilisasjon). På greske benevnes dette som hovmod og som det motsatte av
ydmykhet, slik idealet og dygden – og dermed Gud - ble oppfattet hos de
kristne. Og Anarki, hva er det? Jo, slaveri og en borgerkrig alle mot alle, til
evig tid, i det håp og i den himmelsk naive tro at den svakeste vil vinne, og i
den tro at alle – egentlig - er like sterke og snille; aldri like kyniske, like
utspekulerte, like opportunistiske og like «relative» og tolerante eller edelt nihilistiske.
Våre dagers «supremascistiske» sofister, som altså frykter
essensialisring av islam mer enn de frykter islam og mer enn hva deres «rasjonalitet»
kan tåle, snakker ikke helt ulike den måten Karls Barth snakket om Gud på:
«Som teologer skal vi tale om Gud. Vi er imidlertid
mennesker og kan dermed ikke tale om Gud. Vi skal … vite om begge deler, og
nettopp den måten gi Gud æren. … Barth er (altså) opptatt av å kombinere de to,
nemlig ved å tale om Gud i bibelske vendinger samtidig som det står klart at
denne talen peker uendelig ut over ordene selv. Barths dialektiske teologi sier
med andre ord både ja og nei på én gang. Senere i livet la Barth den
tradisjonelle dogmatiske «ortodoksi» bak seg. (s 80 i Kristen Tro, 1989). Om
Barh og religionens betydning her
Barth beskriver etter mitt syn en sofistisk måte å nærme
seg den kristne Gud på. Han relativiserer gudsbegrepet samtidig som han gjør
det absolutt, i relativ forstand, dvs i følge ham per fides, via troen. Barth peker på det grunnleggende paradokset i
enhver monoteisme, et paradoks vi ikke så lett kan løpe fra. De prominente ser
ikke engang paradokset i at de selv benekter islams essens – og agens. De gjør
seg dermed til frivillige slaktoffer for enhver billig toleranse og påbyr som
absolutt norm at vi følger dem rett på bålet. Er
essens, agens og religionsdialog mulig? og Boken
Motgift - medisin for islamkritikere?
Ville Barth ha beskrevet Allah og islam på samme måten?
Ville han ha kunne snakke om islam på samme måten? Ville han ha kunnet si: «Som
mennesker skal vi tale om Allah og islam. Vi er imidlertid mennesker og kan
dermed ikke tale om Allah eller islam som essens». De er slik våre dagers
prominente snakker om islam og muslimer. De kommer ikke på denne måten unna å
vesensbestemme islam, og dermed, indirekte, også muslimer. Akkurat som Barth
ville «forby» all naturlig teologi, vil våre dager prominente forby all tale om
islams som essens. Men både Barth og de prominente har dermed gjort seg logisk
og presupposisjonelt helt avhengig logisk nettopp av «naturlig teologi» og «islams
essens», men altså uten at de kan vedstå seg å ha fått noen erkjennelsesmessig
eller psykisk bearbeidet åpenbaring eller noen sann eureka om dette.
Barth og de prominente kroer seg begge over at de kan
tenke dialektisk i motsetning til mekanistisk. Dermed ser de seg bedre i stand
til å tolke og «få med seg» hele virkelighetsbildet, dvs noe i nærheten av den
ene og fulle sannhet enn alle andre fornuftige og sannhetssøkende er. Denne innbilte "selverkjennelsen" - by default - setter dem i stand til å
tro at de har et legitimt krav på å tre inn i en slags diskursimperialistisk herskerrolle,
en rolle de da inntar som selvtilslørende monarker, oligarker, aristokrater
eller tyranner uten å forstå noe av dette selv. De setter seg liksom sammen med
Platon utenfor hans hule, i dagslyset eller i det de oppfatter som sannhetens lys
og sol, fullstendig innkapslet og hypnotisert langt inne i selvreferansenes
mørke fanatisme, i den tro at deres forestillingsverden er identisk med og til
og mer mye edlere enn Platons idéer, idet de er fast overbeviste om at det er
deres egen posisjon som er best i samsvar med sannheten, og med alle metafysiske
fakta, - hvilket selvsagt er bare tøv og tant og et kulturelt sofisteri uten
like. Se
om de nye sofistene her og se se
om emokrater og sofister og Aristotels og Platon her og om
Sokrates, Aritstoteles og bl a Heraklit og sofismen her
De prominente har gjort seg til emosjonelt betinget like korrekte
som de er servile, både overfor islam per se og vår egen kultur, tradisjon, tro
og sivilisasjon. De vinker derfor også velkommen en katastrofe som til nå har
vært en konkurranse mellom kunnskap og katastrofe. De sier nå at sannheten, det
er katastrofen, og at det viktigste nå er katastrofen, ikke sannheten, fordi de
selv – i mangle av sann gudserkjennelse - ikke makter og heller ikke tør og vil
navnsette islam – ikke engang på grunnlag av hva islam selv sier om hva islam er.
De prominente har gjort seg til inkarnasjoner av Protagoras dogme om at «mennesket
er alle tings mål» og i denne sammenhengen betyr dét, at de gjør alle muslimer
til autonome og løsrevne individer i forhold til den objektive målestokk som islam
er - i sin essens. Hadde det ikke vært for at «de prominente» faktisk svimer
rundt i ørske, ville jeg ha trodd at dette var en bevisst valgt strategi fra
deres side for å undergrave hver enkelt muslim og hver enkelt muslims tro i
hele verden, med det ene sikte å undergrave islam per se og i sin essens! Men
selvsagt: Dette vil de ikke innrømme om så de skulle dø salige i sin «tro»
eller i sine morbide vrangforestillinger.
Den mest
nedlatende holdning til islam og muslimer viser seg når det går opp for en at
de prominente faktisk nekter å se islam i analogi med en organisme, dvs med hva
en organisme er sin essens. I et organisk vesen går helheten «forut for» delene
og bestemmer disse.
Filosofen Kant definerer begrepet organisme som «det hvor
alt er formål og gjensidig også middel». (Wogau). Delene i en organisme er bare
mulige i forhold til helheten og dette er jo to tanker i hodet på samme ting,
en balansekunst de prominente ikke makter å ta inn over seg, eller applisere
eller operalisere og en nødvendig kunst i forhold til dette å kunne «skue»
eller avdekke islams sanne vesen, til enhver tid og på ulike steder. De
prominente unner ikke muslimer å se og erkjenne at deres tro er større enn dem
selv enkeltvis! De vi tvangsfore muslimer til å innbille seg at de er komplett
autonomi, ensomme individer. De vil forme enhver muslim i eget bilde. Også
dette er et like halstarrig som nedlatende og pueriliserende hovmod! Det
innebærer nærmest en automatisk forkleinelse av alle muslimer og er i sin
essens, nettopp dette å essensialisere islam og muslimer. Noen myndigheter vil
kalle dette straffbar rasisme! Men da en rasisme som de prominente aldri vil tro
kan ramme dem selv, ikke engang om islam allerede var i flertall her i landet
og innførte islam pr se som eneste konstitusjon og urokkelige rammeverk for
alle verdisyn og all politikk.
Det er f eks
– i tillegg – like komisk som tragisk når Sindre Bangstad i sin bok Rise of Islamophobia,
som jeg omtaler grundig
HER, kritiserer islamkritikere for bruken av tropes, dvs troper, en slags standardiserte retoriske betraktningsmåter
som spesielt sofister i det gamle Hellas benytte seg av, se over, og brukte for
å få ram på motstandere bl a i reelle rettsforhandlinger.
Bangstad,
som altså er universitetsansatt, forstår ikke at han selv driver med uhyre
dårlig og lettvint retorikk og fraser, klisjeer og andre overflatiskheter. Han
ser ikke at hans egne trope-bruk og troper gjør ham til skeptiker, en skeptiker
som altså ikke vil se essensen i islam. Han gjør seg samtidig helt ubesværet
til «dyp» relativist og egentlig en lett gjennomskuelig maktmenneske på ytre
venstreside i kultur og diskursbilde.
Det er
som om Bangstad og hans våpendragere nøyer seg med å si at mennesket har en «varierende
natur» og at mennesket derfor ikke har noen essens. Han tenker at eksistensen
går forut for essensen og derfor må islam, og islams vesen - også være et vesen
hvis «eksistens» går eller kommer foran «essens», - en påstand som jo bekrefter
at islam da jo nettopp har essens i Bangstads egne sofisthjerne og forestillingsverden,
et faktum Bangstad imidlertid ikke våger å formulere, antakelig fordi selve dyden
i Bangstads verden er å være så mye emosjonelt korrekt og servil som overhodet mulig,
bl a overfor islam. Islam for Bangstad synes å være fullstendig avhengig av f
eks av ikkemuslimenes helsemessige, aldersmessige og stemningsmessige tilstand
til enhver tid og overalt, en tilstand Bangstad gjerne vil produsere eller
konstruere og vedlikeholde som et bydende kategorisk imperativ og som et normativt
og ikke bare som deskriptivt eneste normerende norm.