På verdidebatt i kristenavisen Vårt Land 4. 10. 14: Ellers
er det ganske opplagt at det ikke er Muhammeds skyld at det finnes islamistiske
ekstremister i dag. Det må da være måte på langtidsvirkninger gjennom
historien. Men at en del av disse ekstremistene mener de kan tolke Koranen og
andre uttalelser av og om Muhammed på en slik måte at det legitimerer deres
ekstremisme, er også ganske opplagt.
Lars Gule
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread11528571/?next=0
Ting må tolkes, ja, og det skulle forundre meg mye om
førsteamanuensis Lars Gule med disse setningene ikke forsøker å få profeten
Muhammed, i det minste slik hans samtid så ham, og slik vår egen samtid ikke
bør se ham, «off the hook», ifølge amanuensisen selv.
Og «off» hvilken «hook»? Det skulle ikke forundre meg mye om
det er hans egenbeleilige og selvtjenende definisjoner han sikter til og
impliserer, definisjoner hvor han skiller mellom deskriptiv og normativ
ekstremisme.
Ved å formulere seg på denne måten som her gjengitt,
unnslipper profeten Muhammed «elegant» å bli stemplet som ekstremist.
Amanuensen forsøker i stedet å gjøre profeten «stueren, (æsj, ekkelt), og
uangripelig for kritikk, i hvert fall for vår tid.
Det han midlertid oppnår, er å gjøre profeten til en ål, et
såpestykke og en sleip, men dog ren, opportunist uten blod på hendene, som vil
kunne passe inn til enhver tid, og til ethvert sted for fremtiden og « i denne
enhver tid» - til et lysets eksempel til
etterfølgelse for alle mennesker overalt – og, ja til enhver tid og på ethvert
sted, i hvert fall heretter og ikke bare forut.
Nei, profeten skal ikke tilsøles eller stilles radikale,
essensielle eller substansielle, spørsmål ved. Han skal tilpasses om ikke
universelle forhold, så i hvert fall norske eller vestlige forhold og i hvert
fall til de forhold vi lever under akkurat her og nå, med IS (IL) stående med
en fot innenfor døren og kalasjnikoven skjult bak på ryggen.
Profeten skal slippe å bli stemplet som ekstremist. For –
gitt Gules definisjon – skulle profeten nå få ord på seg til å være noe annet
enn moderat, ville selv moderate muslimer heve stemmevolumet og begynne å
intensivere sin guddommelig pålaget misjon på en litt annen måte enn vi har
sett til nå.
Profeten skal fremstilles som det mest sindig og rettferdig
menneske og som en god leder i særklasse og en type vi alle har noe å lære av
og som vi skal beundre, for ikke å si «tilbe», på et slags ateistisk vis, slik
at vi alle kan leve i fred og harmoni fremover og for at vi ikke skal være
redde, og kanskje begynne å frykte og tilbe Gud, dvs den Gud som bygget landet
og en gang for lenge siden stoppet den islamske ekspansjon nordover fra Tours
og senere fra Wien, midt i Europas hjerte.
Profeten skal fremstilles som et menneske det går an å leve
med, kompromisse med og utvikle seg sammen med, alt i fred og fordragelighet,
sammen med hans disipler, som nå riktig nok må lære seg å tolke hva profeten sa og gjorde den gang
for lenge siden, på «våre», dvs Gules premisser, og inn i hans egne
ønskedrømmer, og fantasier, spesielt om hvor gode alle mennesker er på bunnen
og hvor fantastisk det skal bli å omskape samfunnsforholdene til oaser og
idyller hvor det realitetsbeskrivende slagordet fremfor alle slagord er «fred,
fred» og atter «fred», og frihet, selv om virkeligheten slår oss i øynene med
«krig», «krig» og atter «krig» - og underkastelse, under sentralkomiteens –
eller Gules - manipulerende manske, og svøpe.
Forsøker ikke Gule å rive selveste profetenover alle
profeter, og det siste og endelige av Allah’s alle sendebud, ned av en
pidestall? Og gjør han det ikke på muslimenes vegne? Tar han ikke mål av seg å
fortelle muslimer hva de selv – i hvert fall de moderate - skal mene, si og
tenke om sin profet, som i Koranen til og med sidestilles med Allah selv?
Det skulle ikke forundre meg om Gule her driver en
risikosport han selv ikke er klar over medbringer nettopp stor risiko: Risiko
for å bli ledd ut, tape ansikt og innflytelse, posisjon og makt. Og fremfor
alt: Mulighet for å påvirke og forandre muslimer flest og islam spesielt, fra
innsiden.
Vi har tidligere kommentert Lars Gules definisjoner av hva
ekstrem og ekstremisme er for noe og formulerte det slik:
Gule mener at den som faktisk tror at det finnes en gud som
aktivt intervenerer i verden og styrer verdens gang faktisk er ekstrem, eller
har en ekstrem virkelighetsoppfatning, ut fra hans egen definisjon av ekstrem.
Men han legger til: Det er ikke så mange som faller inn under definisjonens
område, for det er få som har den type tro som konsekvent setter vår beste
kunnskaper til side for en religiøs overbevisning.
Det finnes også ifølge Gule mennesker som er ekstreme fordi
de fremmer normative posisjoner som strider mot moralske, politiske og
juridiske grunnregler som «vi» er forente om, dvs menneskerettighetene og
demokratiets fellesnormer.
Det synes tindrende klart at Gule ut fra sine definisjon går
ut fra at profeten Muhammed var en ekstremist i høyeste grad, det er bare å
sjekke biografier, Koranen og hadith og sunna, så ser man det klart. Når man
samtidig vet at muslimer skal mene at profeten er både ulastelig og uangripelig
og at det er dødsstraff for å krenke eller håne ham – dvs si fra hjertet hva man
mener om ham, basert på faktiske hendelser og uttalelser – så er det ikke rart
at Gule sier det han sier ordrett gjengitt i innledningen til denne
posteringen.
Vi har med andre ord her å gjøre med en implisitt
innrømmelse av at ekstremismedefinisjonen hans ikke var noe særlig god ide. De
var opprinnelig antagelig ment for å lette Gules i egne øynes aktverdige arbeid
for å stemple spesielt kristne og dertil islamkritikere generelt som
ekstremister, på for noen ømme punkter, der han fant det for godt.
Når så definisjonen hans rammer profeten Muhammed, trekker
han ikke definisjonene, eller demper dem, og gjør dem partielle og harmløse. I
stedet for å endre definisjonene, forandrer han fakta, retorik, menneskesyn og
virkelighetsoppfatning. Han tør ikke la Muhammed bli rammet av sine egne
definisjoner. Han tør ikke innrømme eller erkjenne profetens egen fortid og gjerninger for det
de er, nemlig paradigmatisk normativt ekstreme, og disses aktuelle og virksomme
relevans og betydning for millioner av muslimer den dag i dag, både her i
landet og utenlands.
For å unngå ekstremismestempelet på Muhammed oppfordrer
derfor Gule til kun å se ham i «sviskeperspektiv»: Bare profetens edle trekk og
gjerninger – aldri hans ekstreme herjinger -
skal faktisk ha relevans – eller agens – i dag. Og det betyr at Gule selv underkaster seg en
kimære, en illusjon, som de fleste muslimer med maktambisjoner på krigens
teater i dag neppe vil akseptere, hvis de da ikke er rede til å frasi seg sin
tro, eller svekke den inntil det uigjenkjennelige, sett i hele dens kollektive
fylde og historiske kontekst.
Det ville blitt for sterkt både for muslimer og for Gule
selv om muslimene skulle godta en beskrivelse av deres profet som normativt
ekstrem og altså som en ekstremist.
Det ville bli oppfattet som krenkende og så nedlatende at
det ikke skulle forundre noen om Gule ville bli utsatt for både dødstrusler og
andre forsøk på å begrense hans ytringsfrihet, hvis dette ble oppfattet blant
det muslimske publikum, spesielt i de ekstreme kretsene. For han vil jo ikke
vite noe av «imitatio Muhammed», kanskje da med unntak av en viss emulsjon, som
f eks å gå med hennafarget skjegg, å bruke de riktige tannpirkere, som Muhammed
brukte, og å gå i de riktig buksene, for å skjule beina i det offentlige, slik
bin Laden fant det for godt, og for kvinner som kunne ta anstøt …
Se om Gule, ekstremisme og definisjoner her:
http://neitilislam.blogspot.no/2013/09/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x_17.html
